ESTETISK VEILEDER PRINSIPPER FOR UNIVERSELL UTFORMING FOR FRILUFTSOMRÅDENE I BUSKERUD I HENHOLD TIL NORSK STANDARD NS 11005:2011

Transkript

1 ESTETISK VEILEDER PRINSIPPER FOR UNIVERSELL UTFORMING FOR FRILUFTSOMRÅDENE I BUSKERUD I HENHOLD TIL NORSK STANDARD NS 11005:2011 Anette Monsen Londalen Landskapsarkitekt MNLA// Buskerud fylkeskommune FRA KARTLEGGING TIL UNIVERSELL UTFORMING I STATLIG SIKRA FRILUFTSOMRÅDER 1

2 FORORD Den estetiske veilederen er utviklet som en del av prosjektet Fra kartlegging til universell utforming i statlig sikra friluftsområder i Buskerud fylkeskommune. Hovedvekten i prosjektet har vært å utarbeide skisseplaner for universell utforming av fire ulike friluftsområder i Buskerud. Disse stedene er henholdsvis: Damtjern i Lier kommune Freyborg i Hurum kommune Glitre i Gol kommune Sundhaugen i Øvre Eiker kommune Områdene har blitt kartlagt med tanke på universell utforming i Siden den gang er det blitt gjort flere endringer i områdene, og flere av kommunene har i tillegg pågående prosjekter i friluftsområdene knyttet til universell utforming. Både kartleggingen fra 2007 og befaringer i de utvalgte områdene samt diskusjoner med representanter fra kommunene har vært utgangspunkt for utarbeidelse av forslagene. Målet med prosjektet, er å oppnå at områdene kan kalles universelt utformede og at de opparbeides i henhold til Norsk Standard 11005:2011. Det er lagt fokus på hvilke naturkvaliteter friluftsområdet har, og disse kvalitetene forsterkes gjennom prosjektet. Områdene som omfattes av prosjektet er kjøpt opp med økonomisk støtte fra staten og de er tilrettelagt for friluftsliv. Veilederen er ment som et verktøy for å tilpasse kommunens friluftsområder universell utforming, og kan også brukes utenom prosjektet med de statlig sikrete friluftsområdene. Veilederen vil kunne brukes i ettertid og ved utvikling av flere friluftsområder når det blir aktuelt. Her er noen forslag til hvordan friluftsområdene kan utvikles med tanke på å skape en helhetlig og estestisk løsning for alle med en gjennomgang av de ulike elementene som utgjør designprogrammet i uteområdene, med utgangspunkt i NS 11005:2011. Veilederen må ses på som et tillegg til NS 11005:2011 og tekniske forskrifter, den erstatter ikke disse. Anette Monsen Londalen Landskapsarkitekt MNLA, for Buskerud fylkeskommune 6. august

3 INNHOLD Forord...2 Innholdsfortegnelse og kildeliste...3 Innledning om universell utforming...4 Designprogram...5 Farge...5 Ledelinjer...6 Kontrast...6 Skilt...7 Benker og bord...7 Grill...8 Beplantning...8 Baderampe...9 Avfallsbeholder...9 Toalett...10 Bommer, porter og grinder...11 Belysning...11 KILDER Asmervik, S. (2006). Universell utforming: byer, hus og parker for alle. Institutt for landskapsplanlegging Universitetet for miljø- og biovitenskap. 106 s. Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2012). Friluftsliv for alle. Tilgjengelig fra: (lest ). Buskerud fylkeskommune. (2006). Plan for skilting og skjøtsel av kulturminner i Buskerud Høringsutkast. 14 s. Kristiansand kommune. (2011). Bydesignprogrammet for Kristiansand kommune. Miljøverndepartementet. (2012). Tilgjengelig fra: tema/friluftsliv.html?id=1091 (lest ). Nord-Trøndelag fylkeskommune. (2011). Universell utforming av friluftsområder: 10 tips for bedre tilgjengelighet. Norges Handikapforbund Trøndelag & Friluftsrådenes landsforbund. (2007). Veileder til registrering- Kartlegging av tilgjengelighet og universell utforming av friluftsområder. 14 s. Standard Norge. (2011). Norsk Standard NS 11005:2011: Universell utforming av opparbeidete uteområder; Krav og anbefalinger. 66 s. 3

4 DE SYV SENTRALE PRINSIPPENE FOR UNIVERSELL UTFORMING (utviklet ved University of North Carolina i USA) 1. LIKE MULIGHETER FOR BRUK 2. FLEKSIBEL I BRUK 3. ENKEL OG INTUITIV BRUK 4. FORSTÅELIG BRUK 5. TOLERANSE FOR FEIL 6. LAV FYSISK ANSTRENGELSE 7. STØRRELSE OG PLASS FOR TILGANG OG BRUK (Asmervik 2006:18-19) INNLEDNING: OM UNIVERSELL UTFORMING Universell utforming handler om å skape bedre omgivelser for ALLE. Når en person med funksjonshindringer kan benytte seg av det fysiske miljøet på samme vilkår som andre og uten hjelp fra en annen person, kan det fysiske miljøet regnes som tilgjengelig (Asmervik 2006:10-11). Funksjonsevnen kan være redusert på ulike måter: bevegelsesevne, orienteringsevne og toleranse ovenfor ulike stoffer i miljøet. Videre kan det være kombinasjoner av disse (Asmervik 2006:11) Universell utforming handler også om sikkerhet og trygghet (Kristiansand kommune 2011). Ved å skape et helhetlig utendørsområde, blir det også lettere å orientere seg. Det er en fordel å unngå tilleggsløsninger i det fysiske miljøet som kan virke stigmatiserende. Dette betyr for eksempel at egne løsninger for brukere med nedsatt funksjonsevne bør unngås. En allerede redusert funksjonsevne gir sammen med en redusert tilgjengelighet i det fysiske miljøet en funksjonshemning (Asmervik 2006:11). Ved å tilrettelegget miljøet for alle reduseres dermed funksjonshemningene, og det blir lettere for alle å oppholde seg her. Det skal være mulig for alle å drive med friluftsliv i nærmiljøet og i naturen (Miljøverndepartementet 2012). Dette skal gi alle muligheten til å utvikle sine ferdigheter i friluftsliv, i tillegg til at områdene som har verdi med tanke på friluftsliv sikres (Miljøverndepartementet 2012). Friluftsliv og folkehelse kan knyttes tett opp mot hverandre. Det er behov for å tilrettelegge flere friluftsområder etter prinsippene om universell utforming. Omtrent 19 prosent av Norges befolkning har en form for nedsatt funksjonsevne (Asmervik 2006:11). Tallet sier noe om viktigheten av å tilrettelegge for å kunne bruke friluftsområdene også for en så stor andel av befolkningen. I dag er i følge en kartelgging gjort av Friluftsrådenes Landsforbund kun tre prosent av de 615 registrerte friluftsområdene i Norge godkjent for rullestolbrukere uten ledsagere eller synshemmede (Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet 2012). 4

5 DESIGNPROGRAM Ved å ha et fast designprogram for området, får området en sterkere identitet, samt at ved å være konsekvent i materialbruk og form/farge vil det fremstå mer ryddig og sammenhengende. Det vil lønne seg i lengden å velge materialer av god kvalitet som er enkle å vedlikeholde. FARGE Bevisst bruk av farger på elementer som benker, bord, armaturer for belysning, sykkelparkering og avfallsbeholdere skaper et helhetlig inntrykk av området. Man forstår med det intuitivt hva som hører til i det området man oppholder seg i. Fargebruken kan fungere identitetsskapende og orienterende. Fargen bør være en kontrast til omgivelsene slik at det er mulig å se elementene som møblerer området. For eksempel bør man ikke velge grønn som en slik farge dersom området består av gressletter. Kombinasjonen av rød og grønn er uheldig, da en del mennesker er fargeblinde og ikke vil kunne skille disse fargene fra hverandre. De fleste stålelementer leveres også i et utvalg farger (pulverlakkert stål), og benker og bord av tre kan males, eller ha farge på ståldelene av konstruksjonen. Det er viktig å ha en strategi på dette fra prosjektets begynnelse slik at man får den ønskede helheten og kjøper inn de riktige fargene og ikke ender med en miks av ulike elementer. Det kan også lages et hierarki av farger som kobles sammen med skilting, hvor for eksempel alle avfallsbeholdere er røde, alle benker er blå osv. Det trenger ikke å være knallfarger for at det skal være universelt utformet, men fargeskjemaet som velges må være slik at de kan skilles fra omgivelsene. De skal virke motsatt av kamuflerende. Dersom kommunen allerede har en strategi for dette bør denne videreføres i friluftsområdet. Kontrast betyr at fargene skiller gjenstandene fra hverandre. Rød og grønn bør ikke brukes som kontrastfarger, da mange er fargeblinde for disse. (Foto: brillefri. no) Eksempel på byrom i Amsterdam hvor det er et klart fargeprogram med gjennomgående møblering i burgunder. De samme virkemidlene kan tas i bruk i friluftsområder. (Foto: AML) 5

6 LEDELINJER I friluftsområdene kan det finnes naturlige ledelinjer. Det viktigste med ledelinjene, er at de leder fram til noe, slik at de har en funksjon. Dette kan være en ledelinje langs turveien fram til en sittegruppe. Flere steder er det nok med en kontrast mellom turveien og tilgrensende terreng. Der det er endringer i retning eller noe spesielt, som for eksempel at det er en grillplass langs veien, skal dette markeres, for eksempel med annet underlag. De stedene hvor det ikke finnes en naturlig ledelinje, kan dette gjøres ved å sette kantstein med viskant 80 mm. Disse skal ha en bredde på 0,21 m til 0,6 m. Den høye viskanten gjør det lettere for synshemmede å følge kanten med en stokk, men samtidig skapes det et nivåsprang som kan gjøre det utfordrende for bevegelseshemmede å komme opp, om det er funksjoner knyttet til turveien. Der det er mulig å gå av turveien må derfor viskanten tas bort i disse områdene. Denne typen kantstein er mest vanlig i bymiljøer og lite aktuell for friluftsområder. Ledelinjen bør ha en luminanskontrast, det vil si synlige forskjeller. Kontrasten mellom gressflaten og grusveien kan være en slik forskjell. Vær konsekvent med hvilke ledelinjetyper som brukes i anlegget. Konstrasten mellom subbus/gatestein og gress gjør det enklere å orientere seg. Slik kan man se hvor veien er og hvor gressflaten er Denne kontrasten fungerer som ledelinje. (Foto: AML) Viskant er den delen av en kantstein som er synlig i et anlegg. Denne kan brukes som ledelinje, men ugjør en nivåforskjell og er med det ikke det mest ideelle. KONTRAST Kontraster i omgivelsene gjør det lettere å orientere seg, for eksempel når veien er markert tydelig slik at man kan følge denne ved farge og taktilitet. Gode kontraster i friluftsområdet kan være: grus/subbus mot gress (taktilitet og farge) betong/asfalt mot grus (taktilitet) betong/asfalt mot gress (taktilitet og farge) bruk av fargede benker og annen møblering (ikke rød eller grønn mot gress) på gress eller annet fast dekke bruk av sterke farger, for eksempel gul, på bommer og andre faremomenter som det er nødvendig å ha midt i gangbanen Fargede benker kan med fordel ha en kontrastfarge. Bildet viser rødmalte benker på en eng. For en fargeblind vil ikke det være noen kontraster her. Det bør velges andre farger enn rød. (Foto: AML) 6

7 SKILT Både plasseringen og utformingen av skiltet er vesentlig. PLASSERING: Skiltet skal plasseres i en høyde på 0,9 m til 1,4 m. Det skal være mulig å komme inntil skiltene. Dette gjelder både taktile og andre skilt. Der det er aktuelt med belysning av skiltene, skal disse lyses opp med minst 50 lux. Samle informasjonen i ett skilt i stedet for å ha et mangfold av ulike typer skilt med forskjellig informasjon og utforming. Dette gjør det lettere å orientere seg, når man vet hvilket skilt man skal se på. UTFORMING: Ved utforming av skilt er det viktig å tenke på lesbarheten. Der det faller naturlig kan grafiske symboler brukes. I det tilfellet skal symbolene vises i en størrelse på minst 200 mm x 200 mm. Skrifttypen skal være uten seriffer (Fonten Times New Roman er et eksempel på en skrift med seriff, mens Arial er en font uten seriffer. Seriffene har å gjøre med lesbarhet). Både informasjonstavler og skilt skal utformes i kontrastfarger, det vil si farger som skiller seg fra hverandre slik at man lett kan skille disse fra hverandre. Språket som brukes i den skriftlige formidlingen i skiltet skal være lett og tilpasset brukerne. Informasjonen må gis med tanke på at den skal være forståelig for flest mulig. Der det er hensiktsmessig skal det skriftlige skiltet suppleres med punktskrift. Punktskriften skal være i underkant av skiltet. Tenk på at det samme formpråket og utformingen av skiltet bør gå igjen i hele friluftsområdet. (Les mer om universell utforming av skilt i NS 11005:2011 s. 21) Mange forskjellige skilt kan virke mot sin hensikt og skaper mer forvirring enn orientering. Det er en fordel å samle mest mulig informasjon i ett skilt, og forkorte unødvendig informasjon og tekstmenge. BENKER OG BORD Benker bør ha en sittehøyde på 0,45 m (det kan varieres med flere høyder i tillegg). Det bør i tillegg tilrettelegges for noen benker som er mer barnevennlige. Disse skal være 0,35 m høye. Benkene bør ha armlene og ryggstøtte (det 0,35 m Møbleringen bør varieres med å også ha lavere benker tilpasset barn. 7

8 kan også være lange benker uten ryggstøtte og armlene, men disse må være i tillegg). Bordene bør ha en høyde på 0,7 m og det bør være noen bord som stikker lenger ut enn benkene, slik at for eksempel rullestolbrukere kan kjøre inntil og ta del i sittegruppa. Utstikket på bordet bør være minst 0,5 m. Noen av sittegruppene bør plasseres på fast dekke, og det skal være adkomstvei med fast dekke. Sittegruppene kan for eksempel plasseres i kort avstand til turveien, for å unngå altfor mange stier. Generelt er det en fordel med fast dekke under benkene, da det blir slitasje på gress under benkene. Bestem én type møblering, for eksempel en fast seriemodell fra en produsent. Ved å bruke en bestemt modell, kan elementer gjentas i hele friluftsområdet og på andre friluftsområder i kommunen. Det går an å få tegnet en egen benkeserie som kan brukes i alle offentlige uterom i kommunen hvis det ønskes noe særegent. I det tilfellet er det viktig å følge kravene om universell utforming av en benk. 0,45 m 0,45 m +0,5 m 0,7 m Sittegruppe i plan med mulighet for rullestol til å kjøre inntil GRILL Grillene bør velges med tanke på beste hygieniske løsning. Ved å ha flere faste, fellesgriller er det mulig å redusere bruken av engangsgriller. Enkle griller med rister man lett kommer til kan være en god løsning. Dette kan være griller i ulike høyder, slik at betjeningshøyden er tilpasset stående og sittende. Også her gjelder det at det skal være hinderfri atkomst til grillområdet. BEPLANTNING Ved beplantning i friluftsområder bør det være en generell varsomhet med å plante inn fremmede arter i et naturlig miljø. Det er fordelaktig å ta utgangspunkt i eksisterende vegetasjon om det er behov for å plante mer. Unngå å plante allergifremkallende arter som bjørk, hassel, or, vier, selje og pil (hannplanter). Duftende vegetasjon bør konsentreres på enkelte områder dersom denne typen vegetasjon hører inn i naturtypen. Det kan bygges fellesgriller i flere høyder, eller det kan benyttes griller med ulike betjeningshøyder. Det finnes flere høyder på grillene hos produsentene. Unngå å plante allergifremmkallende arter som bjørk og hassel. Dette vil redusere pollenet. (Foto: vg.no) 8

9 BADERAMPE Det finnes flere standardiserte baderamper for bruk i badeanlegg. Disse bør ikke velges fordi de er den enkleste løsningen ; baderampen bør passe inn i anlegget og den kan gjerne fremstå som et estetisk, nesten skulpturelt element i landskapet. Ved valg av standardiserte baderamper, bør det velges baderamper i galvanisert stål med håndlister i både 700 mm og 900 mm høyde (Les mer om utforming av håndlister i Norsk standard 11005:2011 s. 28.) Aluminiumsramper er mindre holdbare. Her er det svært viktig å være nøye med å feste denne på en måte som unngår at det blir trinn mellom land og rampen. En måte å lage en særegen rampe for området, er ved å støpe denne. Dette er en større prosess hvor det må planlegges detaljert hvordan konstruksjonen skal bygges, spesielt med tanke på frostsikring. Det finnes flere eksempler på faststøpte ramper i betong som har stått bra gjennom vinteren. Der det velges å støpe rampe skal håndlister med høyde 700 mm og 900 mm støpes fast i rampen. Disse håndløperne bør være i galvanisert stål. Betongen bør gjerne få en børstet overflate for å skape en mindre glatt overflate. Det er viktig å støpe inn kontrollerte sprekker her dersom rampen støpes på stedet. Begge rampeløsningene bør være omtrent 1 meter brede. Fordelen med å velge en faststøpt løsning er at man kan skreddersy baderampen til stedet og forme den i større grad enn den standardiserte rette baderampen. Dette kan gjøre badeopplevelsen mer spennende for dem som bruker rampen, og innstallasjonen ser mindre påtvungen ut. Eksempel på bruk av standardisert baderampe. (Foto: Henning Klafstad) Eksempelet fra Svarttjernparken i Oslo viser hvordan en faststøpt baderampe kan tilpasses omgivelsene. (Foto: AML) Ingen hindringer Fysiske hindringer Bra og dårlig plassering av avfallsbeholdere. AVFALLSBEHOLDERE Avfallsbeholderen skal være lett synlig og tilgjengelig for alle. Det vil si at det skal være mulig å komme seg inntil disse, uten at de ikke fungerer som hinder, eller at adkomsten er hindret med andre elementer. Avfallsbeholderene kan for eksempel plasseres inntil en turvei slik at det er fast dekke inntil disse, men utenfor gangbanen slik at man ikke går på dem. Beholderene bør ha Eksempel på gjennomgående møblering av avfallsbeholdere i friluftsområdet rundt Oeschinensee i Sveits. Beholderene er sjøgrønne og reflekterer fargen på innsjøen. (Foto: Kai-Ra- San) 9

10 en kontrastfarge til omgivelsene (se mer om dette i avsnittet om farge). Betjeningshøyden, det vil si der man kaster søppelet, skal være mellom 0,8 m og 1,1 m. Beholderne skal ikke ha tunge lokk. Kravet er at de skal ha en betjeningskraft på maks 20 N. Det kan dermed være fordelaktig å ha en type avfallsbeholder som har en åpning på siden og uten lokk man må åpne. På de mest brukte områdene kan det plasseres ut en dypoppsamler i stedet for å ha mange mindre avfallsbeholdere. Disse kan også plasseres ved parkeringsplassene. Ved valg av dypoppsamler eller annen avfallsbeholder av tilsvarende størrelse, er det viktig å undersøke med leverandør hvordan lukkemekanismene fungerer og hvor tunge lokkene er. For eksempel er det fordelaktig om beholderen kan åpnes med en sidedør i stedet for et topplokk. Eksempel på dypoppsamler med åpning fra siden. (Foto: båtmagasinet.no) TOALETT Alle friluftsområdene skal ha tilgjengelige toaletter. Disse skal kunne brukes av alle og det er et krav at adkomsten er uten hindringer og trinnfri. Høydeforskjellen kan for eksempel tas opp med en rampeløsning der det ikke er mulig å bygge toalettet på bakkeplan. Minst ett av toalettene som hører til friluftsområdet skal være universelt utformet. For de innvendige kravene til toalettet, henvises det til NS 11005:2011 side 29. Her er det gitt detaljerte beskrivelser av hvordan toalettrommet bør se ut. Nok plass og riktige høyder er viktige stikkord her. Døren inn til toalettet skal være minst 0,9 m bred og slå utover. Det skal være mulig å snu med rullestol utenfor inngangsdøren. Det anbefales at det er en flate utenfor døren med plass for å snu på minst 1,6 m. Der toalettbyggene hører til friluftsområder med badeplass og fiskebrygger, bør det anlegges omkledningsrom. Dette kan kombineres med toalettene. Omkledningsrommet skal være umøblert og ha et areal på minst 2,5 x 2,2 m. Det skal være nok plass til å snu for en rullestol inne på toalettet, i omkledningsrommet og utenfor døren. Her skal det regnes minst 1,6 meter i diameter. Dekket skal være uten nivåforskjeller. Det vil si et jevnt dekke. Små terskler og trinn kan være utfordrende. 2 cm nivåsprang er for mye! 10

11 BOMMER, PORTER OG GRINDER Porter og grinder skal kunne åpnes på en enkel måte. Betjeningshøyden på lukkemekanismen skal være 0,8-1,1 m. Der veien sperres med bom eller lignende skal det være nok åpning for at man kommer forbi med rullestol og barnevogn. Passasjebredden skal være mindt 0,9 m. Bommer, porter og grinder skal være i kontrast til omgivelsene slik at de er lette å oppdage. Elementer som befinner seg midt i gangbanen utgjør likevel en snublefare og bør unngås der det ikke er absolutt nødvendig. Bommen skal ikke være for lang og den skal ha en kontrastfarge fra omgivelsene slik at den er synlig. BELYSNING Der det skal være belysning i friluftsområdet bør det utarbeides et hierarki over belysningsfunksjonene. En landskapsarkitekt kan utarbeide den detaljert lysplan for området. I de aktuelle friluftsområdene har ikke belysning vært høyeste prioritet da disse stedene i størst grad er beregnet brukt i det lyse halvåret. Armaturen skal settes utenfor ferdselsområdet og belysningsstyrken for turveier skal være minst 30 lux. Lyskilden som velges skal ikke virke blendende, og man skal ikke måtte se direkte på lyskilden. Dermed blir det viktig å velge en armatur som unngår dette. Ikke alt i uterommet trenger å belyses, for mye belysning kan virke forstyrrende og bidrar til unødvendig lysforurensing. Det bør prioriteres å belyse turveier slik at det er mulig å se hvor man går fremfor å belyse hele området. Ved valg av lyskilde er det viktig å være bevisst på lyskvaliteten og fargegjengivelsen som oppnås ved bruk av lyskilden. LED-belysning er et alternativ som gir både god fargegjengivelse og er energieffektivt. Lyskilden er gjemt i armaturen Det bør ikke brukes en belysning som virker blendende for brukerne av området. En måte å unngå blendende lys på, er ved å gjemme lyskildene, slik som i armaturen illustrasjonenen viser. I friluftsområdet er det en fordel med minst mulig lysforurensing derfor er det lurt å velge armaturer som sender lyset ned mot bakken i stedet for oppover. 11