Kunstens etikk - kunsten som samfunnsaktør

Transkript

1 Kunstens etikk - kunsten som samfunnsaktør Foredrag seminar Østlandsutstillingen/Litteraturfestivalen 2013; «Kunst og ansvar» Spørsmål om kunstens etikk, eller kunst og etikk eller sågar kunst som etikk er omfattende og gjenfinnes i ulike former i hele estetikkens og kunstens historie. Særlig tydelig blir kanskje spørsmålene når kunsten møter verden på en så direkte måte som den gjør i det vi kaller kunst i offentlige rom. Det moralske aspektet ved denne kategorien kunst kan man nærme seg på ulike vis, men spørsmålet om ansvar i en eller annen form vil uansett være sentralt. Svaret på om man har ansvar som kunstner og om kunst kan og skal ansvarliggjøres, kan etter min oppfatning grunnleggende bare besvares allment ved å ta i betraktning vårt ansvar som mennesker, som medmennesker. I filosofien snakker man ofte om en såkalt etisk vending i andre halvdel av 1900-tallet (på samme måte som man også snakker om en språklig vending) der særlig tre navn er sentrale: Emmanuel Levinas, Knut Løgstrup og Hans Jonas. Deres tenkning om etikk kan leses i et ontologisk perspektiv, der spesielt Levinas eksplisitt gjør etikken til en grunnlagsdisiplin, en førstefilosofi, en fundamentaletikk, med referanse til Heideggers velkjente fundamentalontologi. Møtet med den Andre og den Andres ansikt, sier Levinas, dreier seg ikke om erkjennelse, men om anerkjennelse. Møtet stiller meg til ansvar. Levinas utfordrer med dette den individuelle friheten som overordnet verdi, i kontrast til filosofer som for eksempel Kant og Sartre. Løgstrup benytter begreper som tillit og ivaretakelse som grunnkategorier i sin utlegning av «den etiske fordring»; å være menneske, sier han, er å være avhengig av andre, og denne avhengigheten har som verdi forrang for uavhengigheten. Hans Jonas er den som mest eksplisitt har gjort ansvar til overordnet begrep i sin bok «Begrepet ansvar», og i større grad enn de to andre løftet denne moralske kategorien ut av den tradisjonelle nærhetsetikken ved å inkludere framtidige generasjoner og geografisk avstand, særlig knyttet til klimaproblematikk og vilkårene for liv i sin alminnelighet. Et viktig premiss for dette hos Jonas er at han som grunnforståelse opphever Humes vel innarbeidede skille i filosofien mellom er og bør, mellom det faktiske og normative. Det gjør han ved ganske enkelt å vise til det nyfødte barnet og oppfordringen om omsorg som utgår fra det. Felles for alle disse tre er med andre ord at ansvar ikke er noe vi velger å ta - som har vært en utbredt holdning i filosofien - men noe vi har. Mange finner dette diskutabelt, men vi trenger egentlig ikke å gå lenger enn til Heidegger og Habermas for å finne noe av den samme

2 tenkemåten. Heidegger sier at det å være, er å bry seg om og med, andres væren er innlemmet i Daseins, dvs menneskets, væremåte. Mens Habermas bryter med atomismen i moralfilosofien når han hevder at det ikke finnes noen mellommenneskelig relasjon som ikke også er en moralsk relasjon. Også språket som jo har vært så sentralt i de siste tiårenes filosofi - er i seg selv etisk, mener Habermas, fordi det forutsetter sannhet. Siden kunstnere, som oss alle, er mennesker og kunstnerisk virksomhet må sies å være en menneskelig aktivitet, må derfor kunstaktørene og kunsten selv omfattes av det moralske. Med mindre man da mener at kunst befinner seg utenfor menneskelig livspraksis, og slik kan være et etikk-tomt sted. Bjarne Melgaard uttalte for noen år siden i forbindelse med en av sine omdiskuterte utstillinger at han som kunstner ikke hadde noe etisk ansvar. Karl-Ove Knausgaards offentlig eksponerte private prøvelser og anfektelser uttrykker i praksis den samme holdningen, selv altså når det angår hans aller nærmeste. Her kan man virkelig snakke om kunst for enhver pris. Filosofen Øyvind Kvalnes spør i en kritisk analyse av nettopp Knausgaard om det finnes kunst som er så fremragende at skaperne av den fortjener friere moralske tøyler enn andre. Svaret hans er et ubetinget nei, selv om kunstneren aldri så mye har insistert på prosjektets «nødvendighet». Men hva er egentlig «nødvendighet» her, og i forhold til hva? Den omdiskuterte autonomi-estetikken innen billedkunsten vil kunne ha en slik konsekvens - kunstens såkalte fristilling medfører tendensielt at den vil kunne bli dyrket for sin egen skyld. En annen sak er at kunstneren ved å insistere på at hun eller han står utenfor moralen, samtidig tar brodden av sitt eget prosjekt. Hvis kunstens primære oppgave først og fremst er å provosere, eller flytte grenser, er dette selvsagt en uheldig følge, fordi den etiske ansvarsfraskrivelsen gjør at kunsten ikke blir tatt på alvor. Og hva skal vi med slik kunst, ja, hva skal vi i det hele tatt med kunst da? På den annen side; ansvarlig kunst, er ikke det en selvmotsigelse? Er det ikke nettopp det kunsten ikke kan og bør være skal den ikke snarere representere et fritt og uavhengig og kritisk blikk, en annen måte å se ting på, skape nye forståelser, en «iverksetter av sannhet», som Heidegger snakket om? Jo, og det er det som også er kunstens priviligerte posisjon, blant annet fordi kunstneren i prinsippet, i motsetning til mange andre samfunnsaktører, kun representerer seg selv, som Lars Ramberg i et intervju nylig har uttrykt det. (Bilde Liberte/Stortinget). Man kan selvsagt spørre om en ansvarliggjort kunst kanskje ikke er kunst i det hele tatt, på samme måte som kulturministeren nylig fastslo at kunst som ikke er fri, ikke kan kalles kunst. Så går hun to måneder senere like fullt ut og instruerer kunsten nettopp på Eidsvolls plass, som vi her ser. Men også for kunstneren må likevel prinsippet om «frihet under ansvar» gjelde, eller formulert på en annen måte; fordringen som utgår fra «den ansvarsfulle friheten». I dette ligger at man har ansvar overfor konteksten man inngår i og menneskene man forholder seg til. Men det er viktig å understreke at det også innebærer et ansvar overfor kunsten selv, og kunstens rolle. Disse problemstillingene er komplekse - med min egen

3 bakgrunn i en institusjon som produserer kunst i offentlige rom, vil jeg kort forsøke å belyse noen aspekter ved dem, langs to linjer: Først kunstens karakter av å representere en intervensjon eller en innblanding eller en forstyrrelse når den inngår i kontekster som i utgangspunktet ikke er dens egen eller som ikke er tilrettelagt for den. Dernest kunstens rolle i forhold til det jeg forstår som en alminnelig samfunnsestetisering med utgangspunkt ikke i kunstens egen ekspansjon, men i økonomiens rasjonalitet og behov. Da snakker vi om det sosiologen Oddrun Sæther har kalt «estetiserte maktlandskap». Aller først et par presiseringer: Som kjent har det vært en tendens i samtidskunsten over flere tiår til å vektlegge mellommenneskelige relasjoner og samhandling med publikum, det Nicolaus Bourriaud omtalte som en «relasjonell estetikk». Jeg går ikke inn på denne sosialt orienterte kunsten ved denne anledning, annet enn å vise et par bilder av et KORO-prosjekt av Marianne Heier fra Fylkesskattekontoret i Finnmark. Dette prosjektet tar uten tvil sosialt ansvar ved at det tilrettelegger for samtaler og pauser på arbeidsplassen. Heiers fokus på «gaven» og gaveøkonomien i sine prosjekter illustrerer etiske dilemmaer på en svært interessant måte. Men det er også slik at det ikke bare er i kunstens relasjoner til omverdenen at det moralske aspektet ved kunst trer fram. Også kunstverket selv, og da ikke bare i sitt innhold, har moralske sider. Et eksempel på en slik holdning finner vi hos kulturkritikeren Susan Sontag, som i essayet «Om stil» sier at den estetiske erfaringen utvider vår evne til å gjøre moralske valg og vurderinger. Men samtidig påpeker hun at det ikke finnes noe slikt som en ren estetisk erfaring. Man kan si at Sontag med dette forsøker å overskride dikotomien mellom den estetiske erfaringens frihet og morallovens begrensninger. Det er imidlertid også blitt påpekt at det er tvilsomt om Sontag i det hele tatt ser motsetningen, hennes utgangspunkt kan se ut til å være hinsides denne dikotomien. Det er noen åpenbare forskjeller på kunst som produseres til offentlige rom og kunst for det mer lukkede gallerirommet forskjeller ikke minst av moralsk karakter. Graden av frivillighet i møtet for betrakteren publikum er en slik innlysende, men ikke desto mindre viktig dimensjon. Enten man er ansatt eller innsatt, frisk eller pasient, beboer eller reisende, vil kunsten i offentlige kontekster utsette en for noe, nær sagt enten man vil det eller ei. Det er i seg selv en utfordring forbundet med ansvar. Så kan man på den annen side si at når alternativet ofte er forsøplede eller motsatt; designede og striglede byrom med reklame på enhver ledig vegg, så er kunst likevel kanskje ikke det verste å bli ufrivillig konfrontert med. Men snakker vi om kunst som utsmykking det instrumentelle begrepet som fortsatt benyttes om denne kategorien kunst så har nok ikke publikum mye å frykte i så måte. Da skal kunsten først og fremst behage, understøtte sine fysiske omgivelser, tilføre en estetisk dimensjon litt enkelt sagt være til glede og nytte. Nå er det jo ikke galt i seg selv at noe er

4 vakkert, og den nære forbindelsen mellom det gode, dvs etikkens tema, og det skjønne, estetikkens, har en lang idehistorie. Men satt inn i et nåtidig samfunnsperspektiv og ikke minst i en kontekst av offentlig og statlig selvrepresentasjon som en institusjon som KORO også kan ses som et instrument for vil skjønnhet ikke bare manifistere makt, men også forsterke den ved å gi den legitimitet, slik statsviteren Fredrik Engelstad påpeker. Nettopp her befinner kanskje noe av den offentlige kunstens samfunnsmessige ansvar seg; medansvaret på den ene side for at våre omgivelser som rammer for våre liv utformes på en human måte, på den annen at man ikke oppfattes som å være et talerør for maktinteresser i en eller annen form. Selvsagt har kunst også helt andre sider, også den som befinner seg i offentlige rom, men det får bli en annen historie i denne sammenheng. Her i alle fall noen eksempler som kan illustrere noen av utfordringene i dette: Rikshospitalet «det humanistiske sykehuset» (skala, institusjonens etiske fordringer). Tandberg, Gundersen, Torvund Høgskolen i Østfold reklame for menneskelige verdier. Ole Martin Lund Bø Asker stasjon undergangen som sakralt rom. Svenn Påhlsson/Erik Wøllo Sollia barnehjem et sted å være for barn, ivaretakelse av de minstes behov. Per Inge Bjørlo En fellesnevner for disse prosjektene er respekten for dem som ferdes i kunsten, dem kunsten angår. Som moralsk holdning kan respekt komme til uttrykk på ulikt vis, og noen andre KORO-prosjekter viser dette særlig tydelig, i direkte møter mellom det estetiske og det etiske: Høgskolen i Stavanger etiske handlinger som tema. Maria Udd. Holocaust-senteret «uskyldige» spørsmål, registreringens følger, ondskap som etisk begrep. Arnold Dreyblatt. Falstad åstedet som sted for kunst, fravær av kunst, kunst ikke representere noe fremmed, temporære prosjekter, samtaler om kunst Uten å trekke sammenlikningen for langt, ser vi her kanskje en forbindelse til Levinas desavuering av friheten som høyeste verdi, og tilsvarende Løgstrups påpekning av avhengighetens positive betydning; den etiske fordringen stilt overfor slike problemstillinger som i de to siste prosjektene gjør spørsmålet om frihet irrelevant og overflødig. Så til et prosjekt som åpenbart har et etisk tema, og som samtidig reiser noen grunnleggende spørsmål knyttet til vilkårene for offentlig samtale: Untuned Bell/ Tullinløkka mangel og utilstrekkelighet, det å være annerledes, kan alle delta, kampen om fellesrommene. AK Dolven.

5 Det er med andre ord uttrykk for respekt på et mer overordnet samfunnsmessig nivå om kunsten kan bidra til og i en reell offentlig samtale, og at denne kan finne sted. Dette er også en etisk fordring, slik jeg ser det. Da er vi allerede inne på siste del av min drøfting av det etiske ved denne type kunst forholdet til den alminnelige samfunnsestetiseringen, kunsten og KORO som del av en instrumentell omgivelsesestetikk. Kort og litt enkelt sagt kan spørsmålet i denne sammenheng være; hva gjør kunsten i det estetiserte samfunnet og i vår estetiserte tilværelse? Noen synes kanskje slike karakteristikker går langt, men senest for noen dager siden kom jeg over en bok der forfatterne stiller spørsmålet om selv det religiøse livet er gjenstand for en estetisk vending, altså når prekenene blir kortere og prosesjonene lengre? Denne konteksten for kunsten vil jeg belyse i form av ulike utsagn, problemstillinger og illustrasjoner: Foiler/bilder: Er det offentlige rom offentlig? Estetiserte maktlandskap/sæther Bjørvika ordnet, kontrollerende estetikk, uten mennesker Operaen/She Lies/Monica Bonvicini Estetiseringen av verden/baudrillard Estetiseringen av det reelle/böhme Estetikkens overvinnelse/heidegger, Derrida, Agamben, Bataille Rena leir/pillow Fight/Per Chr Brown Kunst som etisk motstand/adorno Kunst som sivil ulydighet/ moralfilosofisk perspektiv R 6/The Grasroot Square/Do Ho Suh Etiske aspekter ved kunst i byrom/malcolm Miles Miles påpekning og utfordringen i den er viktig. Når det gjelder kunstens «gjensvar» er trolig Agambens presisering og påminnelse - ikke til å komme fra: Det er det ikke-instrumentelle ved det estetiske som åpner for en etisk dimensjon.

6