Kunnskap om marine naturressurser i Barentshavet sørøst

Transkript

1 Kunnskap om marine naturressurser i Barentshavet sørøst Konsekvensutredning for Barentshavet sørøst Utarbeidet på oppdrag fra Olje- og energidepartementet

2 Innledning ved Olje- og energidepartementet Åpningsprosessen for Barentshavet sørøst Før et område kan åpnes for petroleumsvirksomhet må det gjennomføres en åpningsprosess. En åpningsprosess har som formål å utrede det faglige grunnlaget for Stortingets beslutning om åpning av et område. En åpningsprosess består av to hovedelementer. Den ene delen er en vurdering av ressurspotensialet i området. Den andre delen er en vurdering av de næringsmessige, miljømessige og andre samfunnsmessige virkninger av petroleumsvirksomhet i området (konsekvensutredning). Konsekvensutredningen skal belyse spørsmål som fare for forurensning og økonomiske og samfunnsmessige virkninger petroleumsvirksomhet kan ha. En konsekvensutredning er en sentral del av en åpningsprosess og gjennomføres i regi av Olje- og energidepartementet. Første del av konsekvensutredningsprosessen innebærer utarbeidelse av et utredningsprogram. Utredningsprogrammet angir temaene for konsekvensutredningen. For å belyse de ulike temaene utarbeides det ulike fagutredninger. Olje- og energidepartementet oppsummerer de ulike utredningene i en konsekvensutredningsrapport som sendes på offentlig høring. Utredningene, høringsuttalelsene, vurderingen av ressurspotensialet og annen relevant informasjon som har framkommet i prosessen danner grunnlag for en melding til Stortinget. Stortinget tar stilling til åpning eller ikke åpning av hele eller deler av det aktuelle område, inklusive eventuelle vilkår. Denne rapporten er en av flere faglige utredningsrapporter som inngår i en serie underlagsrapporter til Konsekvensutredning om virkninger av petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst. Utrederen står inne for det faglige innholdet i rapporten. Utredningen er laget på oppdrag for Olje- og energidepartementet. Arbeidet vil inngå i en konsekvensutredningsrapport som er planlagt sendt på offentlig høring 4. kvartal Det er lagt opp til at regjeringens vurdering av spørsmålet om åpning av områder for petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst legges frem for Stortinget våren 2013.

3 Nr RAPPORT FRA HAVFORSKNINGEN Kunnskap om marine naturressurser i Barentshavet sørøst

4

5 PROSJEKTRAPPORT ISSN (online) Distribusjon: Åpen Nordnesgaten 50, Postboks 1870 Nordnes, 5817 BERGEN Tlf , Faks , Tromsø 9294 TROMSØ Tlf Flødevigen 4817 HIS Tlf Rapport: Rapport fra Havforskningen Austevoll 5392 STOREBØ Tlf Matre 5984 MATREDAL Tlf Nr. - år HI-prosjektnummer Oppdragsgiver: Olje- og energidepartementet Oppdragsgivers referanse: Dato: 15. juni 2012 Program: Forskningsprogram olje-fisk Tittel: Kunnskap om marine naturressurser i Barentshavet sørøst Forskningsgruppe: Resources in the Southeastern Barents Sea - status of knowledge Redaktør: Jan Helge Fosså Forfattere (alfabetisk): Asgeir Aglen, Yngve Børsheim, Melissa Chierici, Elena Eriksen, Jan Helge Fosså, Carsten Hvingel, Edda Johannesen, Lis Jørgensen, Tor Knutsen, Lars-Johan Naustvoll, Mette Skern-Mauritzen, Jan Sundet, Frode Vikebø Bidragsytere teknisk (alfabetisk): Ingunn E. Bakketeig, Karen Gjertsen, Elen Hals, Per Arne Horneland, Eva Marie Skulstad, Hege Iren Svensen,Trude H. Thangstad Antall sider totalt: 58 Sammendrag (norsk): Utredningsområdet domineres av innstrømmende atlantisk vann fra vest og er derfor i de fleste år isfritt. Polarfronten ligger rett nord for området. Næringssaltforholdene er gode og sikrer en høy primærproduksjon om våren og gode beiteforhold for fisk. Produksjonsforholdene er ikke unike for utredningsområdet, men gjelder et større område av de sentrale og østlige delene av Barentshavet. Området er betydningsfullt for noen av våre viktigste fiskebestander som lodde, torsk, hyse og sild. Lodden bruker området både som larver, 0-gruppe og som beiteområde for eldre fisk. Det er ganske årvisst betydelige forekomster av 0- gruppe og eldre torsk i mesteparten av området, og 0-gruppe hyse kan enkelte år være tallrik. I sørlige deler er det årvisst betydelige forekomster av 1-gruppe og eldre hyse, og også betydelige forekomster av ungsild (0-3 år) i perioder med god rekruttering. For rekene er spesielt den nordlige delen av området viktig. Både bardehval og tannhvalen kvitnos bruker området til beiting, og grønlandsselen bruker området i sine årlige beitevandringer. Iskanten er vanligvis nord for området slik at prosessene knyttet til iskanten har vanligvis ikke særlig betydning for økosystemet. Hvis iskanten kommer langt sør kan det få stor betydning for forekomst i utredningsområdet av beitende lodde, polartorsk, og is-tilknyttede pattedyr som ringsel og storkobbe, isbjørn og hvalross. Summary (English): The status of knowledge of the resources in the Southeastern Barents Sea is reported. The area is dominated by Atlantic watermasses flowing eastwards. The planktonic production is high and secure good feeding conditions for some of the most important fish stocks in the area, namely capelin, cod, haddock, herring and deep-sea shrimp. Baleen whales and whitebeaked dolphin use the area for feeding and the harp seal has feeding migrations through the area. The ice edge is normally located north of the area, but in cold years it can be located further south. In such cases the ecology is changed and the presence of feeding capelin, polar cod and ice associated mammals such as ringed seal, bearded seal, polar bear and walrus in the area will change. Emneord (norsk): Barentshavet sørøst, Gråsonen, marine ressurser Subject heading (English): Southeastern Barents Sea, marine resources

6

7 Innhold Bakgrunn... 6 Utvidet sammendrag Innledning Fysisk og kjemisk miljø Havstrømmer og temperaturforhold Isforhold Utredningsområdet Karbonkjemi og havforsurning Utredningsområdet Plankton Næringssalter og primærproduksjon Næringssalter Primærproduksjon Utredningsområdet Dyreplankton Generelt Krill Amphipoder Dyreplankton og pelagisk fisk Sesongmessige betraktninger Utredingsområdet Fisk Kommersielle fiskearter Lodde i Barentshavet Nordøstarktisk torsk Nordøstarktisk hyse Nordøstarktisk sei Nordøstarktisk båkveite Snabeluer (Sebastes mentella) i Barentshavet og nordlige Norskehavet Vanlig uer (Sebastes marinus) i Barentshavet og østlige Norskehavet Norsk vårgytende sild Kysttorsk Steinbitartene Ikke-kommersielle fiskearter Arter og utbredelse Utredningsområdet Sjøpattedyr Hval Utredningsområdet Sel Utredningsområdet Havbunnsfauna Reker Fiskeriet Ressursen Utbredelse i utredningsområdet Bunndyr

8 Bakgrunn/generelt Utredningsområdet Langtidsovervåkning Utredningsområdet Store iøyenfallende arter Utredningsområdet Nye/introduserte arter Kongekrabbe Utredningsområdet Snøkrabbe Utredningsområdet Økologisk viktige områder Generelt Polarfronten og iskanten Polarfronten Iskanten Referanser

9 Bakgrunn Gråsoneavtalen mellom Norge og Russland ble avløst av delelinjeavtalen 7. juli Dette innebar at et nytt område av Barentshavet på km 2 ble norsk og kan åpnes for petroleumsvirksomhet. Olje- og energidepartementet (OED) har derfor satt i gang en åpningsprosess med konsekvensutredning etter petroleumsloven. Området er på størrelse med den norske delen av Nordsjøen. Når det gjelder fiskeressursene har disse vært forvaltet i samarbeid med Russland og i tråd med internasjonale avtaler og råd fra ICES også i tiden da det var gråsoneavtalen som gjaldt. Alle deler av Barentshavet er av stor betydning for en bærekraftig høsting av marine biologiske ressurser, og derfor er også Barentshavet sørøst et viktig område. I Havforskningsinstituttets høringsuttalelse til forslaget til program for konsekvensutredning påpekte vi viktigheten av å legge til grunn et best mulig kunnskapsgrunnlag for utredningsarbeidet. OED har på bakgrunn av dette gitt Havforskningsinstituttet i oppdrag å utarbeide en rapport om vår nåværende kunnskapsstatus om marine naturressurser i dette havområdet. Den foreliggende rapporten er ment å inngå som et felles kunnskapsgrunnlag i den pågående konsekvensutredningen for Barentshavet sørøst. 6

10 Utvidet sammendrag Rapporten gir en oversikt over miljøforhold og de marine naturressursene i utredningsområdet "Barentshavet sørøst". Hydrografi. Utredningsområdet ligger like øst for Nordkappbanken og sør for Sentralbanken, et område som domineres av innstrømmende atlantisk vann, men hvor det også forekommer innslag av kystvann i de sørlige delene. Utredningsområdet vil i hovedsak påvirkes av vannmasser og vannmasseinnhold vestenfor (oppstrøms) og i mindre grad av vannmasser østenfor (nedstrøms). Polarfronten ligger rett ved området i nord. Isdekke. Områdene rundt utredningsområdet er som regel isfrie året rundt på grunn av innstrømmingen av atlantisk vann. I perioden var det bare i 2003 at isgrensen ved maksimal utbredelse i slutten av mars strakk seg ned i nordlige deler av utredningsområdet. Det er imidlertid viktig å understreke at denne grensen er dynamisk og at lavere konsentrasjoner av is også kan inntreffe lenger sør og vest. Karbonkjemi og havforsurning. Barentshavet kan få signifikante endringer i ph om få årtier. Dette kan få betydning for økosystemenes struktur og funksjon. På det nåværende tidspunkt er det imidlertid for tidlig å si hva effektene blir, men det er viktig å være oppmerksom på at endringer kan komme om få år. Eventuelle endringer i biologien og økologien i området bør derfor tolkes mot denne bakgrunnen. Primærproduksjon. Næringssalter og planteplankton er i stor grad påvirket av havstrømmer og biologiske prosesser. I mange tilfeller vil primærproduksjon og næringssalter knyttes til vannpakker som transporteres gjennom et område og vil ikke være knyttet til spesifikke områder. Topografiske forhold vil kunne føre til at enkelte områder er mer produktive enn andre. Utredningsområdet har gode næringssaltforhold i vinterperioden og kan dermed sikre en høy primærproduksjon og planteplanktonbiomasse, spesielt om våren. Disse produksjonsforholdene er ikke unike for utredningsområdet, men gjelder et større område av de sentrale og østlige delene av Barentshavet. Dyreplankton. Utredningsområdet har relativt lav forekomst av dyreplankton når bestandene måles i august september, men er lokalisert midt i transportruten for plankton inn til de sørlige og østlige deler av Barentshavet. Et relativt langstrakt område i russisk sektor av Barentshavet like vest av Novaja Semlja har vanligvis høye konsentrasjoner av dyreplankton. Dette området er mest sannsynlig avhengig av å få tilført dyreplankton gjennom utredningsområdet for å opprettholde mengde og konsentrasjoner på et høyt nivå. Dessuten er det betydelige forekomster av krill øst for utredningsområdet, særlig arten T. raschii, som bare i liten grad tilføres med strømmene inn i Barentshavet. Utredningsområdet er imidlertid viktig for de aller fleste arter som føres med atlantisk vann og kystvannmasser inn i Barentshavet. 7

11 Fiskeri. Barentshavet er et av de viktigste fiskeriområder for Norge, spesielt for artene lodde, torsk, reke, hyse, steinbitartene og uerartene. En del av fisket etter sei foregår utenfor kysten av Finnmark og Nord-Troms, og en del av fisket etter sild foregår i overgangsområdet mellom Barentshavet og Norskehavet. Alle de nevnte fiskeriene, med unntak av sildefisket, foregår også i noen grad i ulike sesonger i det aktuelle utredningsområdet. Lodde av ulike aldersgrupper finnes i det aktuelle utredningsområdet: om sommeren er det larver, om høsten og vinteren er det yngel (0-gruppe). Samtidig bruker voksen lodde området som beite- og overvintringsområde. Mengden av lodde varierer mellom aldersgruppene, men det ser ut som at 0-gruppefisk vil dominere der om høsten og vinteren. Både bunndyp og substrat tilsier at det er lite sannsynlig at gyting foregår innenfor utredningsområdet, men mer kystnært er det viktige gytefelt både øst, sør og vest for området. Nordøstarktisk torsk (skrei). Egg og nyklekte larver finnes kun sporadisk i utredningsområdet, mens postlarver kan enkelte år være tallrike i sørlige del av området. Det er ganske årvisst betydelige forekomster av 0-gruppe og eldre torsk i mesteparten av området. Viktige oppvekstområder for 1 4 år gammel torsk ligger øst/sørøst (nedstrøms) for området. Nordøstarktisk hyse. Egg og larver finnes kun sporadisk i utredningsområdet, mens 0-gruppe kan enkelte år være tallrike. Det er årvisst betydelige forekomster av 1-gruppe og eldre hyse i sørlige deler av området. Området er viktig for hysefisket, spesielt sør for 72 N. Viktige oppvekstområder for 1 3 år gammel hyse strekker seg videre sørøst (nedstrøms) for området. Nordøstarktisk sei. Forekomstene av sei er ubetydelige. Sporadisk blir det fisket litt sei nær den sørligste snippen av området (Nordfargrunnen og Østbanken). Kystnært langs Varangerhalvøya er det imidlertid et betydelig seifiske. Nordøstarktisk blåkveite. Spredte forekomster av voksen fisk fins i mesteparten av området. Historisk har det vært noe fiske etter blåkveite i de dypeste områdene øst av Vardø. Snabeluer. Larver er ikke påvist, men 0 2 år gammel fisk av gode årsklasser er utbredt i mesteparten av området. Eldre fisk er også utbredt i mesteparten av området. Vanlig uer. Spredte forekomster av 2 år og eldre fisk i mesteparten av området. Forekomster av yngre livsstadier er lite kartlagt. Norsk vårgytende sild. Ingen forekomster av egg, larver eller voksen sild, men betydelig forekomster av ungsild (0 3 år) i sørlige deler av området i perioder med god rekruttering. Kysttorsk. Gyte- og oppvekstområdene for kysttorsk er utenfor utredningsområdet. Det antas at egg og larver i svært liten grad transporteres til havs. Prøvetaking fra torskefisket viser sporadiske innslag av voksen kysttorsk i den sørligste snippen av området. 8

12 Steinbit. Blåsteinbit, flekksteinbit og gråsteinbit finnes spredt i mesteparten av utredningsområdet. Gytefelt og oppvekstområder er ikke kartlagt. Ikke-kommersielle fiskearter. Det er det såkalte atlantiske fiskesamfunnet som finnes i utredningsområdet. Dette samfunnet er også utbredt mot vest og øst. I tillegg til torsk og hyse domineres samfunnet av krokulke, gapeflyndre og kloskate som lever nært knyttet til bunnen og spiser bunndyr. Sel. I utredningsområdet vil grønlandsselen opptre i utredningsområdet vår og høst/vinter i forbindelse med sine årlige beitevandringer. Isassosierte sel (ringsel og storkobbe) kan forekomme sporadisk avhengig av mengde is i utredningsområdet. Hval. Utredningsområdet dekker deler av bardehvalenes beitehabitat tidlig om sommeren i sør og seinsommer i nord. Også tannhvalen kvitnos beiter innenfor utredningsområdet. Vågehvalfangst gjennomføres i den sørlige delen av området om våren og tidlig sommer. Reker. Det er tidvis store rekeforekomster i området, spesielt i den nordligste delen. Trålfisket har i enkelte år tatt opp mot % av de årlige fangstene i Barentshavet i dette området. Utover reke av kommersiell størrelse, må det forventes tilstedeværelse av bunnslått yngel og i perioden mai august også av rekelarver (pelagisk). Egg bæres av hunnen og finnes således assosiert med de voksne rekene, primært i perioden august mai. Bunndyr. Ifølge russisk litteratur kan utredningsområdet deles inn i to faunistiske områder. Den sørlige delen er karakterisert som et varmtvannsområde, mens den nordlige delen er karakterisert som et dypt område med mange arter som lever av organisk materiale på og i sedimentet. Analyser av nyere materiale antyder at det finnes fire bunndyrsamfunn i området. For øvrig er det ikke registrert noen spesielle arter eller habitatforekomster i utredningsområdet. Dette må imidlertid regnes som foreløpige konklusjoner. MAREANO skal kartlegge området i nærmeste fremtid. Kongekrabbe. Det er lite som tyder på at det er særlige høye tettheter av krabbe i området. Utbredelsen på russisk side og enkeltfunn av krabbe til havs på norsk side tilsier likevel at det er noe kongekrabbe i området. Snøkrabbe. Det er usikkert hvor mye snøkrabbe som befinner seg i området, sannsynligvis er det lave tettheter. Uansett om snøkrabben ser ut til å få en mer nordlig utbredelse enn kongekrabben, indikerer funnene langs Finnmarkskysten at den også vil kunne spre seg til de sørlige områdene. Økologisk viktige områder. Utredningsområdet har ikke økologiske forhold som skiller seg ut som spesielle, men er generelt betydningsfullt for noen av våre viktigste fiskeressurser. Marine pattedyr bruker området til beiting og vandring. Polarfronten og iskantens mulige påvirkning på økologien i utredningsområdets nordlige del er diskutert. 9

13 1 Innledning Barentshavet er et subarktisk grunt sokkelhav på rundt 1,6 millioner km 2 (Carmack et al. 2006). I vest grenser Barentshavet mot Norskehavet ved kontinentalskråningen mellom nordkysten av Norge og sørspissen av Svalbard, i nord mot Polhavet ved toppen av kontinentalskråningen, i øst mot Novaja Semlja og i sør mot den norske og russiske kyst. Gjennomsnittsdypet i Barentshavet er på 230 m, med et maksimum på rundt 500 m i Bjørnøyrenna og flere grunnere bankområder med dybder fra 50 til 200 m (Figur 1.1). Topografien har stor betydning for hvordan vannmassene beveger seg og blir fordelt (Figur 1.2). Figur 1.1. Barentshavet med sentrale banker. Utredningsområdet "Barentshavet Sørøst" er vist med rød ramme. Rundt Polhavet er Barentshavet det største sokkelhavet og står for nærmere 50 % av den samlede primærproduksjonen til sokkelhavene (Sakshaug 2004). Den store produksjonen samt den sterke innstrømningen av næringsrikt vann fra Norskehavet, gjennomsnittlig rundt 2 Sv (1 Sv=1 mill. m 3 /s) (Smedsrud et al. 2010), gir grunnlag for et av verdens største fiskerier. Barentshavet er et av de viktigste fiskeriområder for Norge, spesielt for artene lodde (Mallotus villosus), torsk (Gadus morhua), reke (Pandalus borealis), hyse (Melanogrammus aeglefinus), steinbitartene (Anarhichas spp) og uerartene (Sebastes spp). En del av fisket etter 10

14 sei (Pollachius virens) foregår utenfor kysten av Finnmark og Nord-Troms, og en del av fisket etter sild (Clupea harengus) foregår i overgangsområdet mellom Barentshavet og Norskehavet. Alle de nevnte fiskerier, med unntak av sildefisket, foregår også i noen grad i det aktuelle utredningsområdet. Figur 1.2. Sirkulasjon og dybdeforhold i Barentshavet. Lengden på pilene representerer ikke styrke på strømmene. Havforskningsinstituttet har i flere årtier samlet inn vitenskapelige data fra disse fiskeriene, egne tokt, hydrografiske snitt og modellarkiv, se oversikt nedenfor. 0-gruppetokt om høsten (august september) siden Målet med toktet er å beregne indekser for mengden 0-gruppe av de viktigste kommersielle artene (torsk, hyse, sild og lodde) og andre arter. 0-gruppeindeksen brukes i bestandsberegninger, og i rekrutteringsstudier. Siden 2004 har 0-gruppeundersøkelsene blitt en del av økosystemtoktet. 11

15 Loddetokt om høsten (september oktober) siden Siden 2004 har loddetoktet blitt en del av økosystemtoktet. Loddelarvetokt i juni i årene Målet med loddelarvetoktet er å beregne mengdeindekser og kartlegge utbredelsen av loddelarver og sildlarver, men alle fiskelarver har vært registrert. Bunntråltokt og akustikktokt om vinteren (januar mars) siden Målet med bunntråltoktet er å beregne mengden bunnfisk med spesiell fokus på torsk. Økosystemtokt med bunntrål, pelagisk trål og akustikk om høsten (august oktober) siden Økosystemtoktet dekker hele den isfrie delen av Barentshavet og omfatter fysikk, fisk, plankton, bentos, fugl, pattedyr og forurensning. Bentos ble inkludert fra Det går vanligvis tre norske fartøy på norsk side og ett til to russiske fartøy som dekker russisk område. Akustikktokt i fjorder og på kystbanker i Finnmark og Troms om høsten (oktober) siden I tillegg til ovenfornevnte tokt har Havforskningsinstituttet overvåket hydrografien i Barentshavet i to faste snitt, Fugløya Bjørnøya (siden 1964) og Vardø Nord (siden 1953). Siden 1977 har snittene blitt tatt henholdsvis 6 og 4 ganger årlig. I tillegg til hydrografi tas det prøver av næringssalter, klorofyll a og dyreplankton. I tillegg finnes en del data fra Semøyene Nord og fra Bjørnøya Vest. PINRO, Murmansk, har en lang tidsserie med liknende data for Kolasnittet. I samarbeid med Meteorologisk institutt har Havforskningsinstituttet gjennom forskningsrådsprosjektet SVIM etablert et døgnmidlet modellarkiv for perioden 1958 til 2011 med horisontal oppløsning på 4x4 km og 30 vertikale lag som inneholder 3D strøm, salt, temperatur, turbulens og overflatehevning. Arkivet er fritt tilgjengelig for alle interesserte og er på ca. 12 TB. I den foreliggende rapporten brukes informasjon fra disse kildene. Det kan også nevnes at instituttet utfører overvåking av forurensningstilstanden i fisk og sedimenter i Barentshavet hvert 3. år, men i denne rapporten har vi ikke tatt med dette. Vi vurderer heller ikke effekter av annen menneskelig aktivitet eller foretar noen form for sårbarhetsanalyser. 2 Fysisk og kjemisk miljø 2.1 Havstrømmer og temperaturforhold Barentshavet kan karakteriseres som et gjennomstrømningshav hvor atlantisk vann (karakterisert ved saltholdighet rundt 35,0 og temperatur rundt 4 6 o C) kommer inn i sørvest og går ut i Polhavet i nordøst mellom Novaja Semlja og Franz Josefs land. Det 12

16 innstrømmende atlanterhavsvannet følger kontinentalskråningen fra Vesterålen til utsiden av Tromsøflaket, hvor strømmen deler seg i en sørlig gren som går rundt Tromsøflaket og følger parallelt med kysten gjennom utredningsområdet mot Novaja Semlja, og en nordlig gren som følger Bjørnøyrenna og Hopendjupet mot nordøst (Figur 1.2 og 2.1) og nordlige deler av utredningsområdet. Lenger sør langs norskekysten går Kyststrømmen, som har sitt opphav i Skagerrak og tar med seg avrent materiale fra de baltiske og norske kystene inn i de sørlige delene av Barentshavet. Netto innstrømning av kystvann er 1,8 Sv (Skagseth et al. 2011). Dette kystvannet er ferskere ( 34,4) enn atlanterhavsvannet på grunn av elveavrenning, men har vanligvis høyere temperatur. Figur 2.1.a. November januar. Sirkulasjon og temperatur i 20 m dyp for midlet over fra ROMSmodellen med 4x4 km horisontal oppløsning. 13 Figur 2.1.b. Februar april. Sirkulasjon og temperatur i 20 m dyp midlet over fra ROMS-modellen med 4x4 km horisontal oppløsning.

17 De sentrale og nordlige deler av Barentshavet er i mindre grad påvirket av ferskvannsavrenning fra land. I det nordlige Barentshavet strømmer arktisk vann med lavt saltinnhold og temperaturer under 0 C fra Karahavet og Polhavet i nordøst mot sørvest. Polarfronten definerer skillet mellom arktisk og atlantisk vann, og både temperatur- og saltgradienten er markant i dette frontområdet. Fronten er relativt klart definert av topografien i vest hvor den følger de sørlige delene av Spitsbergenbanken, Storbanken og Sentralbanken, mens den er mer uklar i øst (Figur 2.2). Atlantisk, kyst og arktisk vann er tre hovedvannmasser i Barentshavet med ulik opprinnelse, særegne kvaliteter og ulik fordeling. I tillegg blir det lokalt dannet andre typer vannmasser. Figur 2.1.c. Mai juli. Sirkulasjon og temperatur i 20 m dyp midlet over fra ROMSmodellen med 4x4 km horisontal oppløsning. 14 Figur 2.1.d. August oktober. Sirkulasjon og temperatur i 20 m dyp midlet over fra ROMSmodellen med 4x4 km horisontal oppløsning.

18 Figur 2.2a. Polarfronten. Fargede blå fylte konturer gir temperaturgradient i o C/km. Tykk rød kurve er 1 grads isoterm, mens de tynne røde kurvene er -1, 0, 2, 3 graders isotermer. Beregnet på grunnlag av klimatologi for august september oktober i 50 m dyp. Figur 2.2.b. Polarfronten. Observert middelfrontposisjon i sju kalde år (1971, 1977, 1978, 1979, 1981, 1996, 2003). De røde konturene er 0 og 2 graders isotermer. Modifisert fra Ådlandsvik (2009). 15

19 Figur 2.2.c. Polarfronten. Observert middelfrontposisjon i sju varme år (1973, 1983, 1989, 1992, 1994, 2006, 2007) år. De røde konturene er 0 og 2 graders isotermer. Modifisert fra Ådlandsvik (2009). Barentshavet er også karakterisert ved lokale virvler med størrelse fra 5 10 km. Virvlene har stor betydning for retensjonen av organismer med liten egenbevegelse som plankton og fiskelarver. De største og mest stabile virvlene finner vi over de store bankene som Spitsbergbanken, Sentralbanken og bankene langs Norskekysten inkludert Nordkappbanken og Tromsøflaket. Her går de i retning med klokken, mens over dypområder som Ingøydjupet finner en virvler som går motsatt vei. En finner også sterke tidevannsstrømmer i Barentshavet, spesielt i sør og vest, men den halvdaglige skiftingen gjør at de har liten betydning for netto transport av vann. Derimot bidrar de til vertikal blanding av vannmassene og tilføring av næringssalter til overflatelagene. 2.2 Isforhold Sentralt for dynamikken i Barentshavet er også det sesongvariable isdekket (Figur 2.3). Inntil 90 % av Barentshavet kan være dekket av is om vinteren, men vinterisen som blir dannet er ettårig, slik at store deler av havet har en årlig dynamikk med frysing og påfølgende smelting. Isutbredelsen varierer mye mellom år (Figur 2.4), og endrer seg i naturlige sykluser på 6 10 og år. Når isdekket er på et minimum kan iskanten variere fra år til år med flere hundre kilometer (Johannessen et al. 2004). De siste 200 år har isdekket blitt redusert med 60 % (Vinje 2001). Dette kan ses i sammenheng med høyere lufttemperatur og mengden av/temperaturen på det innstrømmende atlanterhavsvannet. Isutbredelsen varierer med mengden (m 3 /s og kjernetemperaturen) av atlantisk vann som renner gjennom den sørvestlige åpningen av Barentshavet (Figur 2.5), sammen med store mengder plankton, fiskelarver og - yngel som blir advektert inn med både kyststrømmen og atlanterhavsstrømmen. 16

20 Dynamikken knyttet til den årlige issmeltingen og områdene rundt iskanten er svært viktige for økosystemet Barentshavet. Smeltingen utover sommeren fører til et overflatelag av vann med høyere temperatur, lavere saltinnhold og lavere tetthet enn vannmassene under. Slike stabile overflatelag fører til rask oppblomstring av planteplankton straks det er tilstrekkelig med lys. Smeltesonen trekker stadig nordover utover sommeren, hvilket fører til en progressivt nordgående iskantoppblomstring som berører store deler av Barentshavet (Sakshaug & Skjoldal 1989). Figur 2.3. Isdekket areal i Barentshavet ved maksimum (april) og minimum (september) for området o Ø og o N (Havforskningsrapporten 2012). Figur 2.4. Maksimal isgrense i slutten av mars i ulike år. Grensen er satt ved 40 % konsentrasjon av is (Fisken og havet med oppdateringer). 17

21 Figur 2.5. Øverste panel. Avvik i transport av atlanterhavsvann (sett i forhold til middelet over ) som strømmer inn i Barentshavet fra sørvest. 1Sv = 1 mill. m 3 /s. Nederste panel. Temperaturavvik i kjernen av atlanterhavsvannet i m dyp (sett i forhold til middelet over ). For begge panelene viser blå og rød kurve henholdsvis 3 og 12 måneders middel (Havforskningsrapporten 2012). Utredningsområdet Bjørnøyrenna, Tromsøflaket og Nordkappbanken danner de største topografiske strukturene i Barentshavet (Figur 1.1). Gråsonen ligger like øst for Nordkappbanken og sør for Sentralbanken, et område som domineres av innstrømmende atlantisk vann, men hvor det også forekommer innslag av kystvann i sørlige deler. Utredningsområdet vil i hovedsak påvirkes av vannmasser og vannmasseinnhold vestenfra (oppstrøms) og i mindre grad av vannmasser østenfor (nedstrøms). Områdene rundt utredningsområdet i Barentshavet er som regel isfrie året rundt på grunn av innstrømmingen av atlantisk vann. I perioden var det bare i 2003 at isgrensen (tatt som 40 % iskonsentrasjon) ved maksimal utbredelse i slutten av mars strakk seg ned i den nordøstlige delen. Det er imidlertid viktig å understreke at denne grensen er dynamisk, og at lavere konsentrasjoner av is også kan inntreffe lenger sør og vest. Figur 2.2a viser at i gjennomsnitt vil polarfronten i sommermånedene august oktober ligge like nordøst for utredningsområdet, men for de syv kaldeste årene i perioden er polarfronten forskjøvet inn i den nordøstlige delen sammenlignet med langtidsmiddelet. Polarfronten er i stor grad topografisk styrt (låst til bunntopografi) i vest og i nord, men mer varierende i øst. Dette kommer tydelig frem når Figur 2.2b og 2.2c sammenlignes. Merk at dannelse av is ikke inntreffer i atlantiske vannmasser. Med andre ord vil isen maksimalt kunne dekke områdene frem mot polarfronten, selv om isdekket ofte er mer tilbaketrukket enn polarfronten. Figur 2.1 viser igjen de tidligere beskrevne grenene av atlantisk vann som strømmer inn i Barentshavet enten langs kysten og kyststrømmen eller langs sørsiden av Bjørnøyrenna mot 18

22 mer sentrale deler av Barentshavet. Det atlantiske vannet strømmer inn mot polarfronten og dukker gradvis inn under arktisk vann og videre mot nordøstlige deler av Barentshavet. Strømmønsteret inn i Barentshavet er topografisk styrt, og mellom sesonger er det i hovedsak strømstyrke og temperatur som endres (sterkere og kaldere om vinter og tidlig vår som følge av mer energioverføring fra atmosfæren og sesongmessig avkjøling). 2.3 Karbonkjemi og havforsurning Prognoser for havforsurning viser med all tydelighet at nordlige havområder, for eksempel Polhavet og Barentshavet, kan få signifikante endringer i ph om få årtier. Det er relativt bred enighet om at dette kan få betydning for økosystemenes struktur og funksjon. På det nåværende tidspunkt er det imidlertid for tidlig å si hva effektene blir, men det er viktig å være oppmerksom på at endringer i økosystemet i utredningsområdet på grunn av havforsurning kan komme om få år. Eventuelle endringer i biologien og økologien i området bør derfor tolkes mot denne bakgrunnen. Havområdene ved høye breddegrader påvirkes sterkt av den nåværende økningen av CO 2 i atmosfæren (Steinacher et al. 2009). I arktisk vann er det naturlig mye CO 2 fra før, relativt høy påvirkning av ferskvann og lave temperaturer. Dette fører til at arktisk vann vil bli raskere undermettet med hensyn til kalkmineraler enn vann i tempererte strøk når det globale partialtrykket av CO 2 (pco 2 ) i atmosfæren stiger. Atlanterhavsvann som strømmer nordover i Barentshavet blir nedkjølt, og dette fører til økende undermetning relativt til atmosfærens CO 2 -innhold, noe som igjen medfører opptak av atmosfærisk CO 2 som gir lavere ph og redusert metningsgrad for kalkmineraler (Mauritzen 1996). Partialtrykket av CO 2 (pco 2 ) i overflaten er ca. 350 µatm om vinteren, hvilket er undermettet relativt til atmosfærens pco 2 som er 390 µatm. Den høye biologiske produksjonen i Barentshavet bidrar til videre reduksjon av pco 2 med ca. 100 µatm fra vinter til sommer (juli/aug.) (Omar et al. 2007). Fransson et al. (2001) beregnet karboneksport til ca. 60 g C m/ 2, og at 70 % av havets CO 2 -opptak av atmosfærisk CO 2 var drevet av fotosyntetisk binding av karbon. I Barentshavet økte partialtrykket av CO 2 med 42±31 µatm i tidsrommet 1967 til 2001 (Omar et al. 2003), noe som tilsvarer økningen i atmosfæren i samme tidsrom. Disse observasjonene bekrefter at området tar opp CO 2 og at ph synker slik som modellene viser. Det høye standardavviket for estimatet viser at det er behov for mer data for å bestemme utviklingen med ønskelig presisjon. Nyere overvåking av karbonkjemi i barentshavsåpningen viser den samme utviklingen. Utredningsområdet Endringer i isdekke og mengde smeltevann kan eventuelt gi endringer i havets CO 2 -opptak på grunn av endringer i dypvannsdannelse og smeltevannets stabilisering av vannsøylen. Disse endringene er tydelige i utredningsområdet i det sentrale Barentshavet inklusiv utredningsområdet, som tidligere var sterkere influert av is enn i det siste tiår, og som sannsynligvis ikke kommer til å være isdekt om vinteren i nærmeste framtid. Nøyaktig hvilke forandringer i karbonkjemi vi kan forvente er umulig å bestemme fordi det mangler oppdaterte og nøyaktige målinger både i utredningsområdet og i det sentrale og nordlige 19

23 Barentshavet. Slike målinger bør bli prioritert i fremtidige undersøkelser. Foreløpig kan man bare slå fast på generelt grunnlag at den sterke koblingen mellom primærproduksjon og fysiske prosesser medfører at en klimaendring kommer til å påvirke den biologiske karbonpumpen og opptaket av karbon i sjøvann og havforsurningen. 3 Plankton 3.1 Næringssalter og primærproduksjon Næringssalter Næringssaltene er essensielle for primærproduksjonen. Alle celler krever nitrogen, fosfor og en rekke mikronæringsstoffer, kiselalgene krever i tillegg silisium. Figur 3.1 viser tidsutviklingen gjennom året for konsentrasjonen av nitrat i de øverste 20 m mellom 30 og 40 Ø, fra sør til nord i Barentshavet. Figur 3.1. Hovmøller-diagram over årsvariasjon for nitrat i sektoren mellom 30 og 40 Ø i Barentshavet. Data er alle målinger mellom 0 og 20 m dyp fra Havforskingsinstituttets ekspedisjoner i området mellom 2000 og Årsvariasjonen i mengden næringssalter følger et fast mønster, med mindre mellomårlige variasjoner i mengde plankton og tidspunkt for topp og bunnverdier, avhengig av vær, strøm og lagdeling av vannmassene. Vinterverdiene av næringssalter er høye på grunn av vertikal blanding av vannmassene fra overflaten ned til bunnen. I løpet av mars april øker stabiliteten i vannsøylen og primærproduksjon starter for fullt. I perioden april til juni er det stor primærproduksjon og stort forbruk av næringssalter, noe som resulterer i en kraftig reduksjon i konsentrasjonen av næringssalter (Figur 3.1). Når næringssaltene kommer på et lavt nivå kulminerer våroppblomstringen og etterfølges av en periode med lavere konsentrasjoner av planteplankton. Om sommeren er næringssaltverdiene forholdsvis lave og kun unntaksvis kan høyere verdier registreres. Sent på høsten til tidlig vinter vil igjen næringssaltkonsentrasjon øke gjennom 20

24 blandingsprosesser. Vinterverdiene av næringssalter er høyest mellom ca. 73 og 76 N, dette omfatter Sentralbanken og store deler av utredningsområdet. Vinterverdiene forklarer god produktivitet i dette området under våroppblomstringen (Figur 3.2). Det er påvist økende saltholdighet og minkende innhold av silikat i atlanterhavsvannet som strømmer inn gjennom barentshavsåpningen i de siste 20 år (Rey 2012). Nedgangen i silikat i dette tidsrommet er på omtrent 20 %, og vil sannsynligvis resultere i en tilsvarende nedgang i vekstgrunnlaget for kiselalger. Det er også en nedgang i nitrat, men den er bare omkring 7 % i løpet av det samme tidsrommet. Figur 3.2. Gjennomsnittlig konsentrasjon av klorofyll (log 10 av mg klorofyll/m 3 ) i løpet av våroppblomstringen årene Data fra SeaWiFS (NASA). Primærproduksjon Planteplanktonets vekst styres av flere faktorer. De viktigste er tilgang på næringssalter, tilstrekkelig sollys samt at de fysiske forholdene ligger til rette. Mikroalgene er avhengig av en stabilitet i vannsøylen som holder algene i overflaten hvor det er tilstrekkelig sollys for å opprettholde fotosyntese. Når disse forholdene er tilfredsstilt, vil tilgangen på næringssalter være avgjørende for veksten og mengdene av planteplankton. Planteplanktonet gjennomgår en suksesjon gjennom året, der mengde og artssammensetningen vil variere med årstidene og de fysisk-kjemiske forholdene. Produksjonen starter med en større våroppblomstring dominert av kiselalger (ulike arter innen slektene Chaetoceros, Thalassiosira og Fragilariopsis). Våroppblomstringen kommer først i gang langs kysten og ved iskanten og deretter i de åpne sentrale delene av Barentshavet. Mengden av klorofyll, et mål for planteplanktonbiomasse, i øvre vannlag under våroppblomstringen er høyt også mellom 73 og 76 N, men det er interessant å merke at høye klorofyllverdier strekker seg langt lenger nord, over Storbanken helt opp til rundt 79 N (Figur 3.2). Våroppblomstringen fører til at silikat blir uttømt og arter som ikke er avhengig av dette næringssaltet vil overta produksjonen. I første fase er den kolonidannende flagellaten Phaeocystis pouchetii som er fremtredende, deretter en rekke mindre flagellater og fureflagellater (f.eks. Gymnodinium og Ceratium). I sommerperioden finner man alltid langt 21

25 lavere klorofyllverdier i hele Barentshavet (Figur 3.3). Likevel utgjør produksjonen etter våroppblomstringen en viktig del av årsproduksjonen. I denne perioden er selve algebiomassen ganske lav, men algesamfunnet domineres av hurtigvoksende arter av små flagellater. Disse er viktig næring for mikrodyreplanktonet (ciliater) som sammen med planteplanktonet er viktig næring for dyreplankton. Utover høsten vil biomassen og diversiteten av planteplanktonet avta, før man går inn i et vinterminimum. Figur 3.3. Gjennomsnittlig konsentrasjon av klorofyll (log 10 av mg klorofyll/m 3 ) i perioden etter våroppblomstringen årene Data fra SeaWiFS (NASA). En typisk fordeling av primærproduksjonen gjennom året er vist for Sentralbanken i Figur 3.4. Årsproduksjonen i dette området er 18,5 µmol C m -2 år -1, basert på satellittdata. Gjennomsnittet for hele Barentshavet ligger rundt 14,5 µmol C m -2 år -1 basert på satellitt, dette er omtrent dobbelt så høyt som estimatene fra modellsimuleringer (7,75±1,5 µmol C m -2 år -1, Wassmann et al. (2006)). Det blir en viktig oppgave å finne ut av årsakene til uoverensstemmelsene mellom de forskjellige produksjonsestimatene. Resultatene fra modellsimuleringer av romlig og tidsmessig fordeling stemmer bra overens med empiriske data. Utredningsområdet Næringssalter og planteplankton er i stor grad påvirket av havstrømmer og biologiske prosesser. I mange tilfeller vil primærproduksjon og næringssalter knyttes til vannpakker som transporteres gjennom et område og vil ikke være knyttet til spesifikke områder. Topografiske forhold vil kunne føre til at enkelte områder er mer produktive enn andre. Utredningsområdet har gode næringssaltforhold i vinterperioden og kan dermed sikre en høy primærproduksjon og planteplanktonbiomasse, spesielt om våren. Disse produksjonsforholdene er ikke unike for utredningsområdet, men gjelder et større område av de sentrale og østlige delene av Barentshavet. 22

26 Figur 3.4. Tidsforløp av primærproduksjon over Sentralbanken mellom 20. mars og 15. september Forløpet er representativt for utredningsområdet nord for 71 N. Data er fra satellitten SeaWifs som er bearbeidet gjennom VGPM (Vertically Generalized Production Model, Behrenfeld og Falkowski 1997). 3.2 Dyreplankton Generelt Dyreplankton utgjør næringsgrunnlaget for fiskelarver og -yngel i tillegg til de store bestandene av pelagisk fisk som lodde, sild og polartorsk. Det er flere grunner til de store konsentrasjonene av fettrikt dyreplankton i Barentshavet (Figur 3.5). For det første gir våroppblomstringen av planteplankton samt oppblomstringen ved iskanten gode beiteforhold for herbivor (plantespisende) dyreplankton. I tillegg er det stor innstrømming av dyreplankton til Barentshavet særlig fra Norskehavet med Atlanterhavsstrømmen og sannsynligvis også via kyststrømmen (Dalpadado et al. 2012), dessuten via Polhavet over kontinentalskråningen nord for Svalbard. Arktisk dyreplankton og isfauna fra Polhavet blir også tilført når isen trekker sørover og senere avgis lenger sør under issmeltingen. De høye konsentrasjonene av mellomstort dyreplankton, som for eksempel raudåte (Calanus finmarchicus) er lokalisert til den sørvestlige delen av Barentshavet sør for Svalbard og til et langstrakt område i øst mot Novaja Semlja. I den nordre delen av Barentshavet er det også forhøyede konsentrasjoner, som mest sannsynlig har et betydelig innslag av raudåtens nære slektinger, ishavsåte (Calanus glacialis) og feitåte (Calanus hyperboreus). Dyreplanktonet i Barentshavet er dominert av hoppekreps og krill, både i biomasse og som føde for fisk. Det finnes en rekke hoppekrepsarter, men den 3 4 mm lange raudåten er dominerende og særlig i forbindelse med våroppblomstringen da denne arten alene kan utgjøre % av den samlede dyreplanktonbiomassen i Barentshavet. I arktisk vann og ved polarfronten er to andre hoppekrepsarter, Calanus glacialis og Calanus hyperboreus tallrike. Hoppekreps har 6 larvestadier og 6 kopepodittstadier. De overvintrer på dypt vann som kopepodittstadium IV og V. Overvintringsbestanden av raudåte i Barentshavet er i størrelsesorden < m -2 mot > m -2 i Norskehavet. Utpå våren vandrer hoppekrepsen opp og går over til stadium VI (voksen) og gytingen foregår i forbindelse med planteplanktonoppblomstringen i april juni. Utover sommeren har kopepodittstadiene I IV stor vekst, og seint på våren og sommeren kan en observere konsentrasjoner på

27 000 individ m -2. Hoppekreps har én dominerende generasjon om året i Barentshavet, mot to lenger sør, og utpå sommeren vandrer kopepoditter i stadium IV og V til dypere vann for overvintring. Figur 3.5. Fordeling av dyreplankton gitt som tørrvekt (g/m 2 ) fra bunn til overflate i august september Data basert på håvredskapene WP2 (Norge) og Juday (Russland). Russiske data fra den østre del av Barentshavet gjengitt med tillatelse fra Dr. Emma Orlova, PINRO. Små dyreplankton har liten egenbevegelse slik at den horisontale utbredelse i stor grad er bestemt av havstrømmer og temperatur. Store mengder dyreplankton blir ført inn i Barentshavet med atlantisk vann fra sørvest. Beregninger foretatt av Dalpadado et al. (2012) antyder at en biomasse rundt 8 millioner tonn våtvekt av mellomstort dyreplankton tilføres Barentshavet hvert år via inngangen til Barentshavet i vest (Fugløya Bjørnøya). Omsatt til produksjon kan dette bety i størrelsesorden 40 millioner tonn, eller omkring 33 % av totalproduksjonen av mellomstort dyreplankton på størrelse med C. finmarchicus (krill er ikke inkludert). Om vinteren står raudåten dypt, i stor grad under terskeldypet til Barentshavet. Det er derfor i forbindelse med oppvandringen om våren at transporten inn i Barentshavet er særlig stor. Tidspunktet for oppvandringen i forhold til innstrømmingen av atlanterhavsvann er derfor avgjørende for raudåtemengden i Barentshavet et gitt år. Krill Nest etter Calanus er krillen det dominerende dyreplanktonet i biomasse. Storkrillen, Meganyctiphanes norvegica er den største arten, men først og fremst viktig i de sørvestlige delene av Barentshavet. I resten av Barentshavet dominerer Thysanoessa inermis, Thysanoessa raschii og Thysanoessa longicaudata, aller mest de to førstnevnte. Krillen går i liten grad inn i arktiske vannmasser. Gytingen skjer om våren som 2-åringer for T. inermis, som 1-åringer for T. longicaudata. Eggene finnes relativt oveflatenært i de frie vannmassene og videre utvikling skjer også der. M. norvegica gyter langs norskekysten og avkommet driver 24

28 inn i Barentshavet. Med den økte oppvarmingen i Barentshavet kan det ikke utelukkes at denne arten også vil reprodusere i Barentshavet hvis temperatur og fødetilbud tillater dette. I de senere år er også en annen tradisjonelt mer sørlig forekommende krillart Nematoscelis megalops blitt klart mer tallrik i Barentshavet. Driftsruter og eventuelle økologiske konsekvenser av en økt bestand av denne arten er forbundet med større usikkerhet. Thysanoessa raschii er den krillarten som nest etter Thysanoessa inermis er mest tallrik i Barentshavet. Arten har sitt kjerneområde i de grunnere sørøstlige delene av Barentshavet og synes å foretrekke noe kaldere og ferskere vannmasser enn de andre artene. Gyteperioden for denne arten antas å være mai og juni. De fleste krillartene som er omtalt her, foretar døgnlige vertikalvandringer til overflaten om natten og til de dypere deler av vannsøylen om dagen gjennom store deler av året. Tidvis vil enkelte arter også kunne forekomme i svært tette konsentrasjoner eller sågar stimer, en adferd som trolig kan skyldes sesongmessig overføring av spermatoforer (sperm) mellom hanner og hunner, gyting, særlig gode beiteforhold eller spesifikke oseanografiske forhold. Krillartene beiter for det meste på planteplankton, men spesielt M. norvegica og T. longicaudata beiter også på små dyreplankton. Russiske estimater har gitt krillkonsentrasjoner på mg m -3 i den øvre del av vannsøylen. Estimatene er imidlertid usikre fordi krill er vanskelig å fange kvantitativt med tradisjonelle planktonredskaper da de har stor svømmeevne og lett unnviker slike redskaper. De fanges dessuten lite representativt av pelagiske fisketråler, da disse har variabel og oftest for stor maskevidde. Amphipoder Amfipoder er en annen viktig dyreplanktongruppe i Barentshavet som utgjør et trofisk bindeledd mellom hoppekreps og fisk, sjøfugl og sel, siden de i hovedsak har annet dyreplankton som hovedføde. Themisto libellula er godt tilpasset arktiske forhold og kan forekomme i store mengder i de nordlige delene av Barentshavet (Figur 3.6). Som en konsekvens av dette finner en tydelig negativ sammenheng mellom biomasse av T. libellula og innstrømming av atlanterhavsvann. Den noe mindre slektningen Themisto abyssorum har en mer spredt utbredelse i atlantisk vann. Begge artene er pelagiske og gjennomfører hele sin livssyklus i de frie vannmassene. Amfipodene er 1- eller 2-årige med en yngelperiode som sammenfaller med våroppblomstringen. Under et omfattende survey i 1994 fantes den høyeste biomassen av amfipoder i arktisk vann (100 g våtvekt m -2 ). T. libellula dominerte i mer enn 90 % av fangstene. T. abyssorum er mest konsentrert sør for polarfronten med opptil 50 individ m

29 Figur 3.6. Horisontal fordeling av Themisto libellula i Barentshavet basert på gjennomsnittlig antall/m 2 for tokt i årene Den svarte linjen indikerer Polarfronten. Innsamling er ikke foretatt utenfor skravert område (etter Dalpadado et al. 2001). Dyreplankton og pelagisk fisk Dynamikken i det pelagiske dyreplanktonsamfunnet er sterkt influert av beitende planktivor fisk, hvor bestandsstørrelsen og fordeling av lodde spiller en sentral rolle. Wassmann et al. (2006) estimerte at en bestand på 5 millioner tonn lodde måtte beite over halvparten av Barentshavet for tilgjengelig dyreplankton for å opprettholde sin årlige produksjon. Konsekvensene av loddebeiting på krill ble undersøkt av Dalpadado & Skjoldal (1996) som fant klare sammenhenger mellom størrelsen på krill- og loddepopulasjonen og konkluderte med at loddemengden i stor grad er styrende for krillbestandene i Barentshavet. Det er også vist en negativ sammenheng mellom de generelle planktonforekomstene i Barentshavet og loddemengdene (Figur 3.7). Figur 3.7. Årlige variasjoner i dyreplanktonbiomasse og loddebestanden i Barentshavet ( ). Data er basert på WP2-håv (plankton) og akustiske estimat (lodde). Estimat av den totale dyreplanktonmengden i Barentshavet har blitt utført siden 1988 (Figur 3.8). I de siste årene har mengden dyreplankton vært noe lavere enn langtidsmidlet, men 26

30 relativt stabilt til tross for en betydelig loddebestand. Atlantisk vann er mest rikt på dyreplankton, og en antar at en betydelig tilførsel av dyreplankton via atlanterhavsvann og kystvann kan ha kompensert et høyt beitepress fra en stor loddebestand. Figur 3.8. Tørrvekt av dyreplankton i Barentshavet beregnet på grunnlag av håvtrekk fra bunn til overflate i perioden august september. Fraksjonen <2000 μm består for det meste av hoppekreps mens fraksjonen >2000 μm i hovedsak består av amfipoder og krill. Sesongmessige betraktninger Figur 3.9 viser mengdene dyreplankton på Vardø Nord-snittet som er lokalisert langs lengdegrad Ø. Snittet omfatter 22 stasjoner fra syd til nord (72 24 N til N). Snittet befinner seg like vest for utredningsområdet og vil slik gi visse indikasjoner på sesongmessige forhold med hensyn på dyreplankton i området. Generelt vises at det er lite mellomstort dyreplankton over hele snittet i perioden januar til mars. Til tross for betydelig variabilitet finner vi de høyeste verdiene på enkeltstasjoner i juni juli. Årsakene til dette er sannsynligvis at årets generasjon av raudåte er spesielt tallrik i denne perioden samtidig som tilførsel med atlantisk vann fra vest er betydelig (Dalpadado et al. 2012). Selv om mengdene advektert biomasse er på sitt høyeste i august september, synes dyreplanktonet å bli noe redusert i denne perioden (jf. Figur 3.9). Dette skyldes mest sannsynlig at lodde og andre predatorer har forsynt seg godt av planktonet som registreres 1 2 måneder tidligere. Dessuten utelukkes det ikke at noe av dyreplanktonet allerede har vandret ned for å overvintre og til dels kan stå så dypt at de unngår innsamlingsredskapene. Utredingsområdet Utredningsområdet har relativt lav forekomst av dyreplankton når bestandene måles i august september (jf. Figur 3.5). Derimot er det lokalisert midt i transportruten for dyreplankton som advekteres inn til de sørlige og østlige deler av Barentshavet. Det påpekes at et relativt langstrakt område i russisk sektor av Barentshavet like vest av Novaja Semlja normalt har høye konsentrasjoner av dyreplankton (Figur 3.5). Dette området er mest sannsynlig avhengig av å få tilført dyreplankton gjennom utredningsområdet for å opprettholde mengde og konsentrasjoner på et høyt nivå. Dessuten er det betydelige forekomster av krill øst for utredningsområdet (Zhukova et al. 2009), særlig arten T. raschii, som bare i liten grad tilføres med strømmene inn i Barentshavet. Utredningsområdet er imidlertid viktig for de aller fleste arter som føres med atlantisk vann og kystvannmasser inn i Barentshavet. I disse vannmassene er det tidvis betydelige mengder og konsentrasjoner av C. finmarchicus, krill, særlig Meganyctiphanes norvegica, samt amfipoden Themisto abyssorum. 27