Dokument og skriftundersøkelser i Norge

Transkript

1 Dokument og skriftundersøkelser i Norge Av politiavdelingssjef Oddmund Dahle. I en artikkel i Årsskriftet for 2001 omtalte jeg utviklingen av de såkalte rettsvitenskapelige undersøkelser i Norge. Denne gang ser jeg nærmere på undersøkelser av dokumenter og skrift i Norge. I Aschehougs Konversasjonsleksikon 1 blir en skriftsakkyndig beskrevet som: Skriftekspert, fagmann som har til oppgave ved nøyaktig gransking og analyse å finne det som karakteriserer en skrift, og ved sammenlignende undersøkelser å identifisere en omstridt skrift med en kjent skrift. Det kan gjelde underskrifter, tekstskrift (for eksempel et anonymt brev), forandringer eller tilføyelser i et dokument, og kan omfatte både håndskrift og skrivemaskinskrift. Skriftsakkyndig blir meget benyttet i kriminalsaker. Fagområdet kalles skriftsakkunnskap og ansees som en gren av grafologien. (PØ). Menneskets trang til å oppnå særfordeler og økonomisk vinning har trolig ført til at det har blitt laget falske dokumenter og falske signaturer i svært lang tid tilbake. I den moderne politi- og rettshistorie er det to personer som internasjonalt satte undersøkelser av dokumenter og skrift i system. Dette var Edmond Locard (f. 1877) som i Lyon utviklet vitenskapelige teknikker for skriftundersøkelser, og Hans Schneickert som utgav boken Leitfaden der gerichtlichen Schriftvergleichung i Ludvig Schmelck ( ) som i 1881 opprettet det første norske private kjemiske laboratorium (Stadskemikerens Laboratorium) arbeidet også med dokument og skrift undersøkelser. Den første kjente skriftsak fra Schmelck er datert Kristiania og adressert til Kristiania Politikammers Detektive afdeling. I forbindelse med en straffesak (den såkalte lappesaken fra Harøy) uttalte Charles Mackenzie Bruff ( ) i 1955 at han hadde mer enn 40 års erfaring som skriftsakkyndige og at han anslagsvis hadde behandlet mer enn 7000 skriftsaker. Per Øvrebø som begynte hos Bruff i 1928 spesialiserte seg senere innen undersøkelser av dokumenter og skrift. Han skrev i 1943 en lærebok "Skriftgransking" som omhandlet identifisering av håndskrift og skrivemaskinskrift. Han poengterte sterkt at faget skrift- og dokumentgransking ikke hadde noe med grafologi å gjøre. I grafologi prøver man å finne en persons karaktertrekk ut fra håndskrift, et fag som alle skriftgranskere er meget skeptiske til. Undersøkelser av dokumenter og skrift ble da ikke foretatt ved Oslo Politilaboratorium eller det senere Kriminallaboratoriet, og det var derfor flere private som tilegnet seg kompetanse innen feltet, og som i tillegg til de ovennevnte benyttet av private og offentlige etater. Mest kjent av disse er oberst Navelsaker og rettsmikrolog Bull. Politiets bruk av skriftkompetanse førte imidlertid til at man ønsket et bedre sammenligningsgrunnlag for undersøkelsene, og i februar 1939 utarbeidet Oslo Politikammer, Kriminalavdelingen en to siders rettledning om hvordan opptakelse av skriftprøver bør foregå. I september 1945 ble dette dokument i noe bearbeidet form av Bruff publisert som et særtrykk under overskriften: Regler for framgangsmåten ved opptagelse av SKRIFTPRØVER Sim. Wolff som mange av den eldre garde kjenner fra Politiskolen, ledet Kriminallaboratoriet fra 1945 til I vedlagte brev datert til Justisdepartementet drøfter han bruken av tittelen skriftsakkyndige. 1 Femte utgave

2 2

3 Etter hvert ble det ønske om at politiet skulle skaffe seg egen ekspertise i skriftgransking. Den såkalte Lappesaken fra Harøy som er omtalt av statsadvokat Nils Parelius i Molde behandler i en artikkel i Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift for 1954 bidro til at man ønsket at politiet skulle skaffe seg egen ekspertise. Saken omhandler anonyme brev i lokalmiljøet i to adskilte perioder med et tidsintervall på ca 10 år (1937 og 1950). I denne saken ble det først innhentet uttalelse fra Navelsaker. Senere ble materiale undersøkt av Bruff og Øvrebø som begge kom til et annet resultat. Etter Bruffs død i 1955 sendte politimesteren i Oslo følgende brev til politimestrene: 3

4 Det viste seg raskt at våre svenske kolleger ikke hadde mulighet til å ta oppdrag fra Norge. Kripos ble opprettet som egen institusjon i 1959 og i et brev til Kripos Råd av skriver Sjefen for Kripos Arne Kleveland at det nå bare var major Øvrebø og oberst Navelsaker som tok oppdrag i skriftgransking. Da disse to begynte å bli gamle forslår Kripos at det etableres en ordning med skriftgranskere tilknyttet politiet som fast ansatte tjenestemenn. Man valgt da å bruke stillingsbenevnelse skriftgransker og ikke skriftssakkyndig. Major Øvrebø opplyst at han i 1960 avga erklæring om skriftgransking i 48 offentlige straffesaker. Han opplyste videre at han i 1959 hadde hatt til behandling i alt 112 skriftsaker. Av disse var 57 fra påtalemyndigheten (hvorav 25 fra Kripos og 32 direkte fra politikamrene), resten fra domstolene eller private oppdragsgivere. Omkostningene ved undersøkelsene beløp 4

5 seg til ca kr for påtalemyndigheten, - fordelt med ca kr for Kripos og kr for politikamrene. Han skriver videre at den som skal bli skriftekspert bør ha en god allmennutdannelse, - helst examen artium (reallinjen eller naturfaglinjen). Egenskaper ellers: nøyaktighet, sans for detaljer, kombinasjonsevne, utholdenhet, formsans. Det anbefales at der utdannes 2 mann i første omgang, en yngre og en noe eldre. Etter noen tid (eks. ca 10 år) "settes på" en ny mann. Videre mente Øvrebø at undervisningen burde drives mest mulig ved praktisk gjennomgåelser i forbindelse med virkelige oppdrag, kombinert med teoretisk opplæring i tilknytning til hva saken innebærer. Ellers meddelelse av erfaringer, diskusjoner, spørsmål, samtaler. For at undervisningen skal bli effektiv må det brukes minst 300 timer årlig. Godtgjørelse som utenrettslig granskning, (p.t. kr 22,- pr. time). Stillingene ble utlyst og polititjenestemennene Knut Berglia og Odd Holmen ble etter tester uttatt til opplæring hos Øvrebø. I et notat til Kripos Råd av opplyses at de to ovennevnte begynte ved Sentralen , og at de har fått undervisning av major Øvrebø i tillegg til opplæring i fotografering ved Sentralen. Den reiste de til Sveits i et 4 ukers studieopphold, samt at et lignende opphold ble planlagt i Stockholm i begynnelsen av Odd Holem (1982) Knut Berglia (1982) I vedlagte brev av desember 1965 redegjør Berglia og Holmen for arbeidsforholdene. 5

6 6

7 Knut Berglia ble senere leder av Laboratorieavdelingen og gikk av med pensjon som politioverbetjent i Odd Holmen fortsatte som skriftgransker til han på grunn av sykdom ble pensjonert som politiavdelingssjef i1988. Holmen driver fortsatt som skriftgransker i privat regi. Nye polititjenestemenn ble utdannet til skriftgranskere (Aarø og Saugerud). Det viste seg av flere grunner vanskelig å beholde polititjenestemenn i stillingen som skriftgransker, og man valgte derfor etter hvert å utdanne sivile skriftgranskere. Det er i dag 9 skriftgranskere ved Kripos hvorav en er leder for Dokument- og skriftavsnittet. 7