SKRIVESEMINARET I LOB1 TEKSTHISTORISKE LINJER. Silje Hansen og Idun Gundersen klasse 1D- oppgave 1

Transkript

1 SKRIVESEMINARET I LOB1 TEKSTHISTORISKE LINJER Silje Hansen og Idun Gundersen klasse 1D- oppgave 1 1

2 Hva gjør Lysistrata til en komedie? Noen hevder at Aristofanes var den som skapte sjangeren komedie, og satte standarden for hvordan en komedie skulle skrives (Revermann 2006 s. 95). Det finnes mange definisjoner på hva som gjør et stykke til en komedie. En definisjon fra Aristofanes tid kommer fra Aristoteles. Aristoteles skriver at komedien er en etterligning av mennesker som er ringere enn gjennomsnittet (Claudi 2010 s. 87). De typifiserte personene er som regel representanter for de menneskelige feil eller dårlige egenskaper som nettopp gjør dem dårlige enn gjennomsnittet. Persontegningene er gjerne også preget av overdrivelse og karikatur. Dette er noe som stemmer veldig godt overens med Lysistrata. Vi ser mennene og rådsmannen som gjerne er en mann med mye makt i en situasjon de ikke er vant til, uten kontroll over kvinnene som også har overtatt skattene som finansierer krigingen. Mennene blir hånet ved hjelp av morsomme ordspill som skal bevise deres udugelighet. Når Aristofanes satte kvinnene i den dominerende rollen ville dette vært enda mer humoristisk for publikum i det gamle Hellas. Kvinner hadde hverken stemmerett i folkeforsamlingen eller politiske rettigheter (Schreiner 1996 s. 118), og at de skulle blande seg inn i polis krigføring kan hende var en komisk tanke i seg selv. Når Aristofanes setter Lysistrata og kvinnene i en slik posisjon at det får utfall for Athens politikk leker han med de faste kjønnsrollene, og latterliggjør mennene. Stykkene til Aristofanes, deriblant Lysistrata er så fulle av hentydninger til alle mulige kroppsfunksjoner at de på grunn av sensur har vært umulig å oversette uten strykninger inntil nylig (Connolly 1998 s. 97). Lysistrata er intet unntak med tekstens bruk av hyppige tvetydigheter og et dagligdags bruk av erotiske sarkasmer. B. Claudi skriver i Litterære grunnbegreper at situasjonen i komedien gjerne har en alvorlig undertone. Individuelt eksistensielle spørsmål blir sjelden tematisert, men den har ofte et utpreget sosialt eller politisk engasjement i den forstand at den vil sette fingeren på og kritisere bestemte trekk i samfunnet. (S. 88) Dette kommer frem i Lysistrata og er noe som gjør komedien til en satirisk komedie, som viser til alvorlige temaer om politikk og krig, der dette fremstilles med mange ordspill og stor ironi. Gjerne med en komiske eller erotiske undertoner. Komedien blir reflekterende ved at latteren gjerne blir til ettertanke på det alvorlige temaet (Vinje, 1993 s. 159). Komedien kjennetegnes også av at den ender godt (Claudi 2010 s. 88). I Lysistrata seirer kvinnene og freden, konflikten løses og orden gjenopprettes. I hvilken grad er Lysistrata samfunnskritisk? For å finne ut av hvilken grad stykket Lysistrata er samfunnskritisk må stykket ses i lys av tiden 2

3 den ble skrevet i. Athen var en bystat, en polis. Polis var per definisjon et krigersamfunn, og det demokratiske Athen var intet unntak. Fra 490 til 322 var Athenerne i krig i to av tre år, og de opplevde ikke ti år med sammenhengende fred (Schreiner 1996 s. 110). Når Lysistrata ble oppsatt første gang i 411 f. kr var Athen i krise. Athens fiender var sikre på seier og ville knuse byen. Athenerne hadde ingen planer om å underkaste seg, og hvis de skulle falle, skulle de falle kjempede (Gomme 1938 s. 106). Lysistrata var altså et samtidsstykke som var høyst relevant i forhold til politikken. A. W Gomme er overbevist om at Lysistrata er skrevet som en brannfakkel for fred: Lastly there can be no doubt about the seiusness of Aristophane s desire for international peace and union expressed in the parabases of the Lysistrata [ ]. The desperate position of Athens by then would have made any one, even Aristopanes serious (Gomme 1938 s. 108). Stykket har fått navn etter sin hovedperson Lysistrata, Lysistrata betyr hæroppløser (Revermann s. 236) som gir hint om stykkets utfall. Men Lysistrata var ikke noe uvanlig navn i Antikkens Hellas, så publikum må selv finne ut av at hun lever opp til sitt navn (s. 241). Som nevnt tidligere hadde ikke kvinner i antikken stemmerett eller politiske rettigheter. Homoseksualiteten blomstret og slavinner var over alt, nærmest til fri bruk (Schreiner 1996 s. 118). Kvinner hadde altså ingenting i politikken å gjøre, og hvis de hadde brukt sexnekt som virkemiddel hadde mennene nok av andre muligheter til å få oppfylt sine behov. Har Aristofanes brukt Lysistrata i stykket som et eksempel på at kvinner kunne være likestilt med menn i politikken? Peter Connolly hevder at Aristofanes gikk inn for å forbedre kvinnenes stilling i samfunnet (1998 s. 9). Videre skriver han: som så mange diktere på 400-tallet kan Aristofanes ha vært litt av en idealist. Han og Euripides har skapt rollepersoner som uttaler seg mot krig, og begge er opptatt av kvinneskikkelser (Connolly 1998 s. 97). I begynnelsen av stykket har Lysistrata problemer med å overbevise de andre kvinnene om planen sin. Myrrine vil for eksempel kunne ofre seg, slås og fileres for og få slutt på krigen, men ikke ofre underlivet. Lysistrata sier da til sine kvinner. Å dere tisper med evig løpetid! Se nå beviser vi hva dikterne skriver: At kvinnene har hjertet sitt i skrevet! (Aristofanes, 1996 s. 19). Det er ikke før hun får med seg kvinnen fra Sparta at de andre kvinnene går med på planen. Men selv etter det er det flere kvinner som prøver å rømme til sine menn. Aristofanes latterliggjør både kvinner så vel som menn i stykket, det er Lysistrata alene som gjennom hele stykket står fast ved sin sak. Men det er ikke Lysistratas retorikk som vinner mennene over på fredens side. Mennene spøker som svar til Lysistratas argumenter, og til slutt gir mennene inn, ikke først og fremst fordi de vil ha fred, men fordi de ikke kan leve uten konene sine (Gomme 1938 s ). Hvis Aristofanes var en kvinneforkjemper, burde han ikke da ha latt kvinnene vinne 3

4 ved at de hevdet seg på menns områder? Lysistrata og kvinnene vinner ved det mennene i stykket kaller kvinnelist. Kvinnelist blir brukt som et negativt ladet ord, og kan forstås i denne sammenhengen som at den eneste måten kvinnene kunne lykkes på var å nekte mennene tilgang til sine kjønnsorganer. Hvis dette ses i lys av tiden stykket ble skrevet, hvor det som nevnt ikke var noe problem for menn å skaffe seg kjønnslig omgang, blir altså det eneste kvinnene har å fare med uvesentlig. Men det er allikevel mulig at Aristofanes og publikum så på stykket som en liten forløper til feminismen. Kvinnen sto så svakt i samfunnet, at det kan ha vært feministisk i seg selv at kvinnene vant konflikten, selv om de vant ved hjelp av kvinnelist. Det er sagt at Aristofanes var tilhenger av tidligere generasjoner, om han var oligark eller moderat demokrat var han tilhenger av tidligere tider, både politisk og kulturelt (Gommen s. 99). Kan Aristofanes ha vært imot demokratiet? Eksempler fra stykket som støtte opp under dette er: Hva nytter det med valg og stemmerett når fiendskap bare blir verre (Aristofanes 1996 s ) og Rådmannen klager over at det er mange stemmer i Athen, og alle stemmene må stemme sammen (s. 94). Om han ikke var imot demokratiet er det mange utsagn i stykket som taler for at Aristofanes var for samarbeid mellom de Hellenistiske polisene. I stykket minner han publikum på at Athen og Sparta tidligere har hjulpet hverandre ut av kriser (s ), om seieren i Perserkrigen som ikke hadde vært mulig uten en samlet Hellenistisk front (s. 112). Han lar korledersken for kvinnekoret stille spørsmålet Hva nytter å nekte innflytt barn fra Theben å få leke med barn i våre gater (Aristofanes 1996 s.64). I antikken hadde ikke innflyttere, metoiker, like rettigheter som borgere av Athen. (Schreiner 1998 s. 1118). Theben var en Hellenistisk polis, men selv om de hadde felles kultur og religion fikk ikke metoikbarn i følge stykket leke med barn av Athenske borgere. I stykkets avsluttende kapittel finner Spartanerne og Athenerne likheter og positive sider ved hverandre, de synger og tilber de samme gudene. Det er mulig at Aristofanes skrev Lysistrata som et budskap om fred, en oppfordring om at et samlet Hellas ville stå sterkere til å møte sine felles fiender, som Lysistrata sier i teksten: Mens fjerne fiender kan sitte trygt og vente på gratis rov, så går hellener mot hellener og dreper, ødelegger alt de selv har bygget, alt vi er, og som det stolte Hellas står for (Aristofanes 1996 s. 104). Selv om konflikten presenteres fra kvinnens side er det to sider ved den. Publikum kan hvis de ønsker identifisere seg med mennene i stykket. Mennene overgir seg ikke fordi kvinnene har rett i sine argumenter, så vi blir presentert med to ulike synspunkt uten en satt fasit om hvilken side av konflikten som har rett. Som A. W. Gomme sier: For a politican there is a right and a wrong side: he urges the right and condems the wrong; for a dramatist, though he 4

5 represent a conflict, there is no right or wrong side (whatever his private opinions may be (Gomme 1938 s. 99). Ved en diskusjon om Aristofanes private mening er det mest innlysende ut i fra Lysistrata å anta at han var en tilhenger av freden. Og sett i lyset fra sin til er Lysistrata sterkt samfunnskritisk og kan virke som en appell til Athens borgere om at de burde slutte fred med resten av Hellas. Er humoren aktuell i dag? I Aristofanes Lysistrata er det obskøne og satiriske som kommer best frem. Det obskøne vil si det uanstendige, utuktige og slibrige, (Obskøn 2009) mens satire vil si den angripende latterliggjørelse til forskjell fra den humoristiske. (Satire 2009) Dette ser vi godt i Lysistrata hvor Aristofanes latterliggjør personer som gjerne står av høy rang i samfunnet. Dette er en form for latterliggjørelse vi også bruker i dagens samfunn for å more oss. Et veldig godt eksempel på dette er South Park. I den første episoden av serien blir Eric Cartman, (en av hovedpersonene) bortført av romvesener som plasserer en analsonde i han. samtidig brukes ord som ass, vagina og kock-succer gjennomgående i hele serien. (Hagertun 2008 s. 4) Dette er noen av mange seksuelle virkemidler som er i bruk i for å gjøre programmet underholdene. I South Park kjennetegner seg også som satire. I episodene ser vi gjerne at samfunnet blir gjort narr av og mennesker av høyere rang i samfunnet har feil, mangler eller de er bare er fremstilt som uintelligente og blir gjort til latter. Selv om denne formen for satire blir brukt i dag kan den bli uaktuell hvis vi ikke gjenkjenner karakterene som er brukt. Derfor brukes ofte lett gjenkjennelige personer som verdensberømte stjerner eller presidenter i rollene som blir latterliggjort. Begge disse elementene er noe som kjennetegner virkemidlene som er brukt i Lysistrata, men til forskjell fra Lysistrata er i South Park: obskønitetene som serveres hovedsaklig rå og rett på sak eller aktivitet (Hagertun 2008 s. 19). Satirer brukes gjerne som politisk kampmiddel med bruk av alt fra spydige kommentarer og vitser til store diktverk. (Satire 2011) Også dette ser vi mye til i South Park. The series pokes fun at the excesses of contemporary life: adoration of celebrities, overenthusiastic support of political correctness [ ] South Park aims at making people think by one of the oldest methods, satire. (Hagertun, Gjengitt etter Johnson-Woods 2007 s. 4) Serien sikter seg inn mot politiske makter på en mer moderne måte, men med samme type humoristiske og ironiske innslag som Aristofanes brukte for å gjøre narr av det politiske systemet. Selv om samfunnet har forandret seg mye siden Aristofanes tid, har nok ikke 5

6 menneskene forandret seg så stort i måten å tenke og være på. Siden skuespillet spiller på humor med grunnleggende menneskelige følelser som kjønnslyst og selvstendighet, er dette temaer som er aktuelt også i dag. Aristofanes fremstiller dette på en lekende og lett måte ved bruk av ordspill med underliggende meninger de fleste vil trekke på smilebåndet av også i dag. Et eksempel er at Kineas vil ha sin kone tilbake og klager til Myrrine, For Hades! Tror du jeg har lyst på mat? Jeg spiser ikke. Jeg vil bare ha deg, Myrrine Honninghud! Din skulvpende gele (Aristofanes, 1998 s. 81) På den annen side kan den seksuelle humoren i Lysistrata fungere støtende på noen typer religioner i dag. Direkte kommentarer og åpen prat om seksualitet er noe som er et tabu i noen religioner. Spesielt det å vise frem at kvinnen blottlegger sin kjønnslyst som i Lysistrata, er lite aktuelt for mange å sette opp som et komisk aspekt. Det at kvinnene tar over territoriet til mennene og i tilegg håner dem for dette, kunne dessuten blitt et eventuelt problem med komedien, hos meget mannsdominerte religioner. Replikkene i skuespillet er nok ikke like dramatiske i dag som på Aristofanes tid, selv om de fortsatt er morsomme og lese, samtidig han skildrer samfunnet og bl.a. forholdet mellom mann og kvinne på en måte som fortsatt er fornøyelig og morsomt å lese. Aristofanes treffer spikeren på hodet når han spiller på menneskelige følelser. Dette kan gjøre at det fortsatt er lett å identifisere seg med personene i skuespillet, også siden mange av utsagnene er så vage kan de muligens passe inn i måten mange av oss ser på livet på. Et godt eksempel på at komedien fortsatt er aktuell i dag er at den 3. mars 2003 ville teaterfolk fra hele verden protestere mot krigen mot Irak og opprettet et prosjekt som ble kalt Lysistrata Project. Til denne dagen ble det aktivt mobilisert lesere verden over til lesninger av Aristofanes Lysistrata. Dette skulle være en Verdensomspennende teaterprotest mot krig og teatre og scenekunstnere i bl.a. Argentina, Syria, Israel, Kambodsja, Spania, Italia, Frankrike, Østerrike, Island og Uruguay og USA deltok. (Teaternett 2003) Å velge Lysistrata til dette prosjektet karakteriserte seg veldig godt. Komedien fremstiller krigen på en humoristisk måte som muligens ville fange den riktige typen oppmerksomhet og nå et bredere publikum. Med den satiriske humoren viser Aristofanes frem det meningsløse ved krig, dens ofre og fremstiller dette på en måte som gjør at komedien er reflekterende ved at låtten kan gi ettertanke (Vinje, 1993 s. 159) En av effektene som kan gjøre at Lysistrata fortsatt fungerer humoristisk i dag er, som tidligere nevnt at de typifiserte personene i komedien er som regel representanter for de menneskelige feil eller dårlige egenskaper som gjør dem ringere enn gjennomsnittet. (Claudi 6

7 2010 s.87) Det er noe grunnleggende i mennesket som gjør at vi føler oss bedre av og se mer vellykkede mennesker i situasjoner de ikke har kontroll over eller takler. Eiliv Vinje skriver i Tekst og tolkning (1993) at latteren er definert som er form for distansering og det er bare mennesket og det som er knyttet til mennesket som kan virke komisk eller latterlig. (s. 159) Kan humoren i Lysistrata fortsatt praktiseres i dag? Det finnes nok grunnlegg for og kunne si ja til det. Den samme satiriske humoren og elementene som er brukt i Lysistrata finnes fortsatt i dag, selv om den rimeligvis nok er modernisert litt. I dag gjøres det også narr av samfunnet på en ironisk måte med innspill av giftige stikk. Karakteriserte høytstående mennesker får også ofte en sentral rolle der de blir stilt ut i åpent lys, til spott og spe. Vi må da absolutt kunne si da at den satiriske humoren fortsatt eksisterer og fungerer i dag. Hyppig bruk av obskøniteter for moro finnes det uendelige eksempler på i dagens samfunn, selv om det mislikes av noen religioner. Man kan antagelig anta, at siden Aristofanes bygget skuespillet på noe så grunnleggene som menneskelige drifter, gjør at komedien vil fortsette og være relevant. 7

8 Litteraturliste: Aristofanes. (overs utg). Lysistrata. Trondheim: Gyldendal. Claudi, Mads B. (2010). Litterære grunnbegreper. Oslo: Fagbokfolaget. Connolly, Peter (1998). Antikkens storbyer. Oslo: Aschehoug Gomme A. W. (1998). Aristophanes and Politics. The classical review, Vol. 52 No. 3. Hentet 5. april 2011 fra: Hagertun, T. (2008). Den nye gamle komedien: Aristofanes og South Park: En komparativ analyse av det obskøne, det satiriske og det fantastiske. (Masteroppgave, Universitetet i Tromsø). Hentet 05. april 2011 fra: quence=1 Obskøn. (2009, 14. februar). I Store Norske leksikon. Hentet 5. april 2011 fra: Revermann, Martin (2006). Comic business: theatricality, dramatic technique, and performance contexts of Aristophanic comedy. Oxford New York: Oxford University Press Satire. (2009, 30. november). I Den store Danske. Hentet 7. april 2011 fra: Satire. (2011, 2. april). I Wikipedia. Hentet 4. april 2011 fra: Schreiner, Johan Henrik (1996). Antikkens historie. Historisk Institutt Oslo Teaternett. (2003, 2. mars). Verdensomspennende teaterprotest mot krig. Hentet 4. april 2011 fra: Vinje, E. (1993). Tekst og tolkning: Innføring i litterær analyse. Oslo: Gyldendal. 8