aktivt hundeliv nytt retriever medlemsblad for norsk retrieverklubb God Jul! ISSN:

Transkript

1 aktivt hundeliv retriever nytt nummer medlemsblad for norsk retrieverklubb God Jul! ISSN:

2 retriever nytt Leder Norsk Retrieverklubb/ ansvarlig redaktør Retrievernytt: Hans Ole Stenbro Nøtteholveien 22, 1890 Rakkestad, telefon Styret: Nestleder: Erik Bostad, Hunnsveien 50, 2819 Gjøvik telefon / Kasserer: Karin Fagerås Gamle Vernevei 32, 3534 Sokna telefon Styremedlemmer: Mona Skyrudshaugen Lund, 2123 Bruvoll telefon: Anne Mjelde Myhr, Trollia 16D, 5101 Eidsvågneset telefon / Tormod Ruud Moltke Moes vei 10, 0851 Oslo Tel: E-post: Stein Feragen Elvestadveien 73, 1827 Hobøl tlf: E-post: Varamedlemmer: Inger Elden Myrvollveien 32, 8009 Bodø, Tlf.: , Kate Iren Tangnes, Trolldalsveien Oslo Tlf: E-post: chrilika@hotmail.com medlemsblad for Norsk Retrieverklubb, Heimdalsveien 52, 7080 Heimdal telefon/faks post@retrieverklubben.no kontorleder Bente Fjeldsæter hjemmeside ekspedisjonstid: mandag - onsd kl torsdag kl bankgiro: Retrievernytt: Stoff til Retrievernytt Lise Gro Andersen Brunsbyåsen Varteig Mob: retrievernytt@retrieverklubben.no Sendes som e-post til retrievernytt@retrieverklubben.no. Artikler og annen tekst må tilkjennegis ved navn, da det skal stå i bladet med fullt navn. Bilder sendes via e-post som bildefiler, husk også å sende med fotografens navn, samt bildetekst. Redaksjonen tar fortsatt i mot håndskrevne manus med samme krav til identifisering som elektronisk. Bilder scannes. Både bilder og tekst mottas gjerne også på CD. Bilder innsendt til Retrievernytt er å anse som en aksept for at de kan benyttes i bladet slik redaksjonen finner det hensiktsmessig. Det er viktig at den som sender inn bilder, er tydelig på hvem som er fotograf. Retrievernytt er avhengig av det stoffet som kommer inn,- det er dette som danner grunnlag for bladet. Retrievernytt deltar ikke på Retrieverklubbens arrangement, med mindre noe annet er bestemt av klubben for enkelte arrangement. Reportasjer fra slike arrangement sendes inn av klubbens organer eller privatpersoner. Retrievernytt følger prinsippene i redaktørforeningens sett av frivillige etiske retningslinjer for arbeidsmetoder og publisering. (Redaktørplakaten etc). Utgivelsesplan for Retrievernytt 2016 Nr Deadline Utgivelse ca 1 7/1 15/2 2 20/2 31/3 3 5/5 20/6 4 20/8 3/ /10 12/12 FORSIDEFOTO: Curly i solnedgang (FOTO:Birgit Engelsen) 2

3 innhold leder 3 Leder 4 Redaktørens side 5 Årsmøter i avdelingene 6 Eliteprøven Norske dommere på dommerkonferanse i Sverige 10 Nye champions 12 Å leve med en epileptiker 16 Toller i fokus 21 Labrador i fokus 22 Flat i fokus 24 Ches i fokus 26 Golden i fokus 27 Kala-trofeet til toller 28 Curly i fokus 29 Nytt fra medlemmene 30 Coupe de Europe I skrivende stund har vi kommet lang ut i november og vi er midt inne i mørketiden, uten snø på bakken blir det ekstra mørkt. Husk reflex om dere er ute på tur med hunden i mørket. Vi får trøste oss med at om en måned snur det. Undertegnede var dessverre forhindret fra å delta på årets NKK s representantskapsmøte. Derfor overlater jeg til våre representanter til å redegjøre for det som skjedde der. Dette blir lagt ut på vår hjemmeside. Vil også gratulere alle Norsk Retrieverklubb sine representanter som ble valgt på årets RS. Hovedstyret har flere saker vi jobber med for tiden. Et viktig møte for klubben er Kontaktmøtet som avholdes januar Dette er et viktig møte for alle avdelinger, råd og komiteer. Her er det mulighet for å komme sammen og diskutere viktige saker både når det gjelder våre herlige raser og organisasjonen vår. Og ikke minst det sosiale hvor en kan knytte kontakter over det ganske land. Vi jobber også med to viktige saker som skal skje det neste året. Vi har planer om å arrangere oppdretterseminar høsten 2016 og dommerkonferanse januar Vi er inne i en litt roligere tid når det gjelder hundeaktiviteter. Disse tider går vel mest til julebord og forberedelser til jul, men når vi vipper over i et nytt år så er vi i gang igjen. Så da vil jeg ønske alle sammen en riktig god jul og et godt nytt år. Kos dere med hundene i julehøytiden, så får vi håpe det blir en hvit jul i år også. Hans Ole Stenbro 34 Nordisk viltspormesterskap for lag 36 Retrievernorge Rundt 3

4 redaktør Året 2015 er i ferd med å ebbe ut, og mens verdens klimatopper møtes i Paris tenker jeg at klimaendringene har nådd mitt hundeliv også. For hvilken annen forklaring har vi på at en golden mister all sin pels idet vi går inn i det som skal være årets kaldeste måneder og som gjør at det ikke er noe poeng å begynne julevasken før et kvarter før gjestene kommer på julaften? Hilsen Lise Gro Og så tenker jeg tilbake på året som har gått og slår fast at 2015 ble året da jeg måtte slutte å drikke kaffe etter kl.16 på ettermiddagen. Og det er faktisk ingen liten filleting. Ikke når man er medlem av en hundeklubb. Jeg kom nettopp hjem fra nok et møte på klubbhytta som varte ut i de sene kveldstimer. Mens kaffekanna ble sendt rundt, måtte jeg holde meg fast til bordkanten med begge hendene for å klare å motstå fristelsen. For jeg ELSKER jo kaffe, som de fleste andre hundefolk, men jeg kan altså ikke ofre nattesøvnen for en kopp kaffe. Ikke nå lenger. Så derfor tenker jeg med vedmod på alle kaffekoppene som har blitt drukket i klubbhytta de siste ti årene, på den gamle kaffetrakteren som trofast trakter og går på miljøtreninger, styremøter, jakttreninger og lydighetsarrangement. Kaffe n smaker aldri så godt som på klubbhytta, selv om den må drikkes fra tannglass. Vi hundefolk er jo et kaffedrikkende folk. Jeg skal vedde på det gikk med noen liter kaffe da eliteprøven ble arrangert for første gang i Norge - og fikk nok fart på både magen og nervene til deltagerne. På bildene fra dommerkonferansen i Sverige skimtes kaffekoppene side om side med rasedokumentene. I klubbens 19 avdelinger syder det av aktivitet. Det er nesten så man kjenner lukta av nytrakta kaffe mens man leser. Så mens du nyter kaffen, benytter jeg sjansen for å takke for alle som har sendt inn bilder og historier til medlemsbladet i året som har gått. Kjenner jeg dere rett har dere allerede lagt planer for neste år, og min oppfordring er som alltid: fortell Retrievernytt om det! Ønsker alle en fredelig jul - med eller uten pelshår i ribbesausen - og et godt nytt år! Lise Gro Andersen Redaktør, Retrievernytt Har du et tips til Retrievernytt? Eller vil du være med å bidra med stoff til bladet? Skriv en mail til meg: retrievernytt@retrieverklubben.no Eller ring meg :

5 Avdelingenes årsmøter 2016 Årsmøteinnkallingen blir lagt ut på hver enkelt avdelings hjemmeside. Ønskes innkallingen i papirform eller per e-post, ta direkte kontakt med avdelingens kontaktperson. Agder Sørlandets Dyreklinikk Geir-Olav Andresen, tlf: mars, kl geir-olav.andresen@sameyde.vgs.no Bergen Borghilds Minne, Fyllingsdalen Anette Raa, tlf: mars, kl retrieverbergen.leder2015@gmail.com Fosen Sava Bakericafeen Brekstad Anne H. W. Koteng, tlf: mars, kl a-koteng@broadpark.no Gjøvik/Lillehammer Vertshuset v/e6 på Biri Anne-Lise Kaspersen, tlf: mars, kl ann-kasp@online.no Kongsvinger og omegn Slobrua Gjestegård Vera S. Dahl Verlo, tlf: mars, kl veraverlo@bbnett.no Midt-Hedmark Myklegaard, Løten Hege Nordeng, tlf: mars, kl hegnorde@online.no Nord-Trøndelag Treningsbanen, Eide, Levanger Jon Idar Eidem, tlf: mars, kl jon.i.eidem@ntebb.no Oslo og omegn Røa Samfunnshus, Oslo Steinar Sværen, tlf: mars, kl steinarsvaren@gmail.com Ringerike og omegn Tony s i Hønefoss Eli Nyhus, tlf mars, kl retriever.ringerike@klubb.nkk.no Rogaland Gandal Bydelshus, Sandnes Torun Larsen, tlf april, kl torula2@frisurf.no Sogn og Fjordane Haugen skule, 6770 Nordfjordeid Nicolas Denton,tlf: mars, kl nicholas_den@hotmail.com Sunnmøre Lerstad Grendahus Stig Brathaug, tlf: april, kl stig@brathaug.no Telemark Menstad Bydelshus, Skien Berith Langbach, tlf mars, kl berith@langbach.net Tromsø og omegn Pioneer trafikkskole Trine Nilsen, tlf mars kl trinni81@gmail.com Vadsø og omegn Frivilligsentralen, Vadsø Annbjørg Ballo, tlf: februar, kl annb-bal@online.no Vest-Finnmark Skaidi Rita Rasmussen, tlf: februar, kl på goldenz@online.no Trondheim og omegn Freidighuset Nina Vik, tlf: mars, kl nina.i.vik@gmail.com Vestfold Jobbfrukt, Fokserød, Sandefjord Anne Mette Sletthaug, tlf: mars, kl aslettha@gmail.com Østfold Klubbhytta på Stikkaåsen, Sarpsborg Stein Feragen, tlf: mars, kl stein@flatnews.no 5

6 E L I T E P R Ø V E N 2015 Norsk Retrieverklubb skrev historie denne siste, vakre helgen i oktober På Helgaker gård på Gran var kremen av kremen samlet til dyst, Norges beste hund skulle kåres i løpet av to intense dager med utfordrende oppgaver. Utfordrende, krevende og ulidelig spennende skulle det bli. Og på toppen av pallen? En gjenganger fra tidligere i høst... TEKST: Heidi Kvan FOTO: Tormod Ruud og Kari Lier Hansen I løpet av sesongen har et stort antall eliteklasse ekvipasjer forsøkt å kvalifisere seg til årets store høydepunkt, nyervervelsen Eliteprøven. Tanken bak det nye konseptet har vært å få etablerte EK-hunder til å vise seg fram på B-prøvene hos de ulike avdelingene gjennom sesongen for å klare å kvale inn. Gulroten; stambokført tittel, må vite! Og ære og berømmelse, selvfølgelig. Jaktrealistisk prøve Til tidenes første prøve var det invitert et knippe erfarne dommere fra nabolandene Sverige (Sören Swärdh) og Danmark (Lars Mertz), i tillegg til vår egen Øyvind Veel. Det skal både litt pondus og rak rygg å dømme så erfarne og kunnskapssterke ekvipasjer, og det viste dommerpanelet at de hadde til fulle. Med glimt i øyet og lave skuldre loset de alle de 21 ekvipasjene gjennom Steen Dalsagers prøveopplegg på lørdagen, som bestod av 3 såter. Ganske ulike oppgaver som hundene skulle gjennom, tre og tre av gangen. Først en walk-up, så en såt som bestod av flere markeringer og et lite søksområde, og til slutt killer-såten med en walk-up, en drive og en laaaaang dirigering. Steen sier at tanken bak prøveopplegget var å lage en prøve som var så jaktrealistisk som det lar seg gjøre på en B-prøve. Steen trekker fram viktigheten av å utprøve hundene på de egenskapene som nettopp kjennetegner en retriever, 6 det vil si både de mentale og fysiske egenskapene. Steen mener at en prøve bør få fram at hundene både kan arbeide selvstendig og effektivt, i tillegg skal de la seg styre og kontrolleres på lange avstander og sist men ikke minst, bevare ro og konsentrasjon gjennom en hel dag på jakt, eller i denne sammenhengen, prøve. Prøvelederen synes prøven fikk fram alle disse elementene, noe undertegnede kan skrive under på! Ti til finalen Dommerne fikk se mange gode prestasjoner gjennom dagen, nivået var så høyt som man kunne forvente, spenningen rimelig stor over hvor lista ble lagt og hva som skulle holde til finaleplass. Alle levde litt i det uvisse, siden vi ikke fikk se noe særlig av hva de andre gruppene gjorde, og ikke minst fordi vi var spredt rundt på Helgakers store områder. Ettersom premieutdelingen ble avholdt på kvelden under middagen på Helgaker gård, fikk man leve i spenning enn så lenge. Noen reiste hjem, men de fleste ble over og fikk med seg en hyggelig middag, og til sist også fasiten; hvem gikk videre? Dommerne leste opp sju hunder som hadde fått 1. premie etter første dag og som automatisk var kvalifisert til finalen, i tillegg tre underdogs med 2. premie som dommerne gjerne ville ha med videre. Middagen ble avsluttet i god stemning, flere av finaledeltagerne var tilstede og det satte vel et visst preg på det hele! Finalefeltet bestod av Labdom Roe, Searover Kits Poker, Waternuts High and Mighty, Carmal s Kitas Prince, Streamlight s Choice Lady Molly, Meadowlark Ballyrush, Vasegaard Pip s Penny, Fak s Vanja, Meadowlark Ballyboy og Masterkey s Ice Climber. Finaledagen Søndagen ble en uforglemmelig dag. Strålende sol over Hadeland laget en fantastisk ramme rundt arrangementet. Alle finalehundene startet med blanke ark siden søndagen ble gjennomført som en ny prøve, spenningen var til å ta og føle på. Den første runden var lagt opp med ulike oppgaver, både markeringer, dirigeringer og et områdesøk. Hver oppgave skulle løses av hver hund, med fem hunder i hver gruppe. Som medhjelper hadde man prima oversikt, og jeg må si det var prestasjoner på høyt nivå gjennom de to omgangene i første runde. Etter tilbakemeldingene fra dommerne etter første runde virket det som om Searover Kits Poker og Morten Egeberg, og Waternuts High and Mighty og Bjarne Holm lå best an, tett fulgt av Meadowlark Ballyrush og Per Lier og Vasegaard Pip s Penny og Martin Jakobsen. Jevnt over var det høyt nivå på alle sammen, kun en hund ble kastet ut før andre runde, de andre var med, med små eller større belastninger.

7 DE PLASSERTE f.v: Elitevinner 2015 Meadowlark Ballyrush og Per Lier, 2. vinner Searover Kits Poker og Morten Egeberg, 3. vinner Waternuts High and Mighty og Bjarne Holm, 4. vinner Vasegaard Pip s Penny og Martin Jakobsen. Avslutningen, et søk og en walk up skulle vise seg å bli utslagsgivende for to av hundene som lå helt i topp. Waternuts High and Mighty viste lite effektivitet på søket, og Searover Kits Poker markerte dårlig på walk up en. Meadowlark Ballyrush hadde gått gjennom dagen uten å feile, men uten å direkte blende, Vasegaard Pip s Penny hadde noen anmerkninger under den første runden. Hvordan tenkte dommerne til slutt? Og vinneren er... Premieutdelingen utløste spenningen som jeg tror de fleste deltagerne hadde båret med seg hele helgen. Meadowlark Ballyrush og Per Lier ble historiske og vant tidenes første Eliteprøve, ikke nok med en historisk seier denne helgen, de gjentok også topplasseringen fra årets Mesterskap som de også gikk hen å vant. Kanskje ikke så rart at Per Lier mest bare ristet på hodet der han stod og mottok hyllesten fra de andre deltagerne og dommere. Å være i finalen på de største prøvene i løpet av en sesong, er få forunt, å vinne dem begge, er bare knusende overlegent! Eliteprøven og fremtiden Så, hva sier prøvelederen etter at den første Eliteprøven er vel gjennomført, og noen uker har gått; Veien videre er det jo Sentral Jaktkomité sitt ansvar å styre, men jeg har jo gjort meg noen tanker etter dette året. For å få med flere deltagere fra de Nordiske landene, så er både tidspunkt på året, prisen for å delta og type prøve avgjørende. I slutten av oktober er de danske og svenske deltagerne fullt opptatt med de store fasanjaktene, og det er mye som skal til for å trekke dem til en helg i Norge. SJK på sin side er skjønt enige om at for å få en Eliteprøve som skal forbli, må vi være innovative og fleksible. Regelverket er i hvertfall åpnet helt opp i forhold til at vi kan arrangere både A, B- eller Working Tester i finalen. Det skal være muligheter og ikke begrensninger for den tekniske arrangøren. Det håper vi at vi allerede i 2016, når avd. Østfold er verter, skal se resultater av. Som en liten notabene, kan vi tilføye at det var over 50 flere starter i EK i 2015 enn året før. Tilfeldighet? Neppe! En stor takk etter årets Eliteprøve rettes til våre eminente dommere, Norsk Retrieverklubb, vår hovedsponsor Royal Canin, alle de flotte medhjelperne, deltagerne og alle andre som bidro til en helg med stil i vakre Hadeland. 7

8 Norske dommere på dommerkonferanse i Sverige Svenska Spaniel- och Retrieverklubben arrangerer hvert tiende år en dommerkonferanse for retrieverrasene, og i år var tiden inne igjen. Gleden var stor da det kom en henvendelse fra Retrieverklubben med forespørsel om Finn Arild Thorsen og jeg kunne tenke oss å reise på denne konferansen. TEKST OG FOTO: Nina Skjelbred Vi behøvde ikke lang betenkningstid, og vi satte snuten mot Stockholm den 19. september. Det ble altså litt sånn at den nyutdannede novisen var på tur med den mer erfarne, og vi delte mange nyttige refleksjoner gjennom helgen. Svenskene er profesjonelle på arrangementer og dette var nok ikke noe unntak. Vi ble velkommen av blant annet Gudrun Brunnström og Christina Drottsgård og andre representanter for SSRK. Vi var strålende fornøyd med både opplegg og innhold. Vi startet lørdag 19. september klokken 11.30, og deretter gikk det som et velsmurt maskineri. Dyktige foredragsholdere presenterte rasene, og litt til, i denne rekkefølgen: Hans Rosenberg (Curly Coated Retriever), Filip Johnsson (først Nova Scotia Duck Tolling 8 Retriever, deretter Golden Retriever), Monika Andersson (Retrieveren som jakthund), Filip Johnsson (Chesapeake Bay Retriever), Anna Geschwind Hartwig og Jan-Erik Ek (Labrador Retriever), Lena Hägglund og Hans Rosenberg (Flatcoated Retriever). Det ble delt ut flotte rasekompendier på hver rase, og det er lovet at disse etter hvert skal kunne finnes på SSRKs hjemmesider. Presentasjonene foregikk på den måten at vi fikk en veldig kort gjennomgang av historisk bakgrunn, fulgt av et mer mer inngående fokus på rasetype og viktige punkter i standarden med kommentarer. Så gikk vi ut i en tilstøtende hall hvor raseklubbene hadde samlet sammen flere gode individer som vi fikk anledning til å gå over. Disse hundene ble også kommentert av foredragsholderne, og ble sendt rundt i bevegelse i tur og orden. Disse håndspåleggelsene var ekstremt nyttige. Vi kunne kjenne på pelser av ulik kvalitet og struktur, og stille spørsmål til andre med erfaring på de ulike rasene. Det var spesielt nyttig å se flere veldig gode chesapeakes og curlies samlet på et sted, et syn vi ikke er så bortskjemt med hos oss ettersom rasen er tallmessig liten. Da presentasjoner og fysisk gjennomgang var over, så returnerte vi til konferanserommet hvor det var satt av en halv time til diskusjon etter hver rase. Dette er nok generelt for lite. Mange har mye på hjertet, og andre har mye å spørre om. Det er viktig at man føler at man har hatt anledning til å komme til bunns i ulike problemstillinger og noen

9 aspekter trenger mer tid. Det er likevel noe med logistikken ettersom man har seks raser å behandle så blir tiden begrenset. Alle som er der er jo i utgangspunktet interessert i alle rasene, så å kjøre dem parallelt er jo ikke et alternativ heller. Vi skulle så absolutt hatt tid til å fokusere mer bl.a. på problemstillingene rundt typedeling, og andre utfordringer de seks ulike rasene har. For flattens del ble det ikke så mye snakk om størrelse (kanskje vi har gjort en jobb her?), som det ble om at den skal ha stil, eleganse og kraft uten at hunden skal være grov og tung. Raseklubbene hadde gjort en kjempejobb med å samle materiale, lagt ned mye tid og arbeid i bildene osv. Denne konferansen er jo omtrent raseklubbenes eneste måte å få formidlet sine tanker og ideer om eksteriør og funksjonalitet på, og det gjelder å utnytte denne muligheten. Vi merker dette spesielt godt når vi skal sitte og se på presentasjon av en rase som for eksempel toller, hvor vi som dommere er i startgropa. Det samme gjelder i tilfeller der det er vanskelig å få sett mange hunder på en gang fordi rasen er tallmessig liten, som for eksempel curly. Det er av uvurderlig betydning å bli presentert for bilder og levende modeller av gode hunder. Norsk Retrieverklubb skal snart arrangere dommerkonferanse, og jeg er sikker på at det lønner seg å skjele til andre klubber som f.eks. Norsk Terrierklubb (kjent for sine konferanser) og nå altså SSRK for planlegging av denne konferansen. Det er ingen tvil om at dette er særs viktige samlingspunkter og læringsarenaer. En stor takk til NRK/ Duk som gjorde det mulig for oss å være med i Stockholm Konsentrerte konferansedeltagere får se golden retriever i bevegelse. BILDE OVER: De flotte rasekompendiene som hver deltager fikk utdelt under konferansen. BILDE UNDER: Presentasjon av rasene. 9

10 1 2 Nye Champions 1.NVCH SVCH Allizto Love A Lot (C.I.E SE (u) N UCH Almanza Face The Fact - Almanza Truly Madly Deeply) Eier: Tone Nordhagen Oppdretter: Monica Nilsen og Henriette Paus 2. NUCH BH Lauvstuas Raja Tif N Tumble (CDN CH Brandywine Ruff N Tumble - NUCH EUW-15 Sunlit Tifa Emmastars) Eier: Monika Vinje og Ole-Martin Jakobsen Oppdretter: Anne-Lise og Eivind Holte 3. NVCH Vinterlys Av Vervik (C.I.E. N DK SEU(U)ch EE LV Majik Zero To Hero - NV-11 NUCH Isprinsessen Av Vervik) Oppdretter : Anne Margrethe Bjørvik Eier: Lill - Ann Pedersen 4. NVCH Steinkjelens Bruno. Oppdretter: Eva Røneid, Gaupne Eier : Gunn Pleym 5. NUCH Rastigaissas Lama Sisko Oppdretter Anne Margrete Krohg Eier Anny Gerd Marki/ Anne Margrete Krohg

11 1 2 Nye Champions 1. NVCH SVCH Jako s Simply The Best (N S UCH S VCH NV NVV Jako s Nordic Charm - NORDJV-10 N UCH Jako s Hope For The Future) Oppdretter: Jarle Koldal Eier og Foto: Vibeke Brath 2. NORD UCH Chrilikas Chataratas Del Iguazo Nino Oppdretter: Kate Iren Tangnes Eier: Perly Berge og Tom Hjemsæteren Fører: Tom Hjemsæteren 3. NORDJCH Djurbergas Dikes Flycatcher. Oppdretter: Inga Lena Djurberga, Eier og fører: Trond Pettersen 4. N SE VCH LPI Black-Flat`s Moods Of Norway. (Black-Flat`s Madonna - N UCH S U(U)CH Napada`s Escapade Of Sorrow) Eier: Guri Eggen Oppdretter: Elin Kipperberg 5. NVCH Zednoras Forest Green Eier: Mari Geisnes Oppdretter: Gert Ove Grande Foto: Ola Zetlitz 3 4 5

12 Å leve med en epileptiker For sjette gang er det den femtende. 15.november er det et halvt år siden Petras siste anfall. Jeg holder pusten litt ekstra når 15. nærmer seg. Kommer vi til å bestå testen denne gangen også? Vil vi passere datoen uten et nytt anfall? Og jammen klarte vi det! Og kan altså skrive seks anfallsfrie måneder. TEKST: Sarita Winsevik FOTO: Privat Jeg lurer på om jeg kommer til å glemme noen gang at Petra har epilepsi, - hvis nye måneder kommer og går uten at hun får noen flere anfall...? Men, jeg tror ikke det. Jeg får de daglige påminnelsene, hver eneste morgen og kveld når hun får tabletten sin. Og når jeg må pakke ned en tablett og ta med på trening. Alarmen på mobilen ringer og Hver dag. Jeg kan aldri sove lenger enn til Viktig at det går 12 timer mellom tablettene, enten det er hverdag eller helg. Enten vi er hjemme eller borte. Enten hun er hos meg eller noen passer henne. Jeg tenker på diagnosen hennes hver gang jeg ser henne spise, siden de fleste anfall har vært i forbindelse med måltid. Jeg skvetter til hver gang hun drømmer og det rykker i bena hennes. Jeg liker ikke at hun ligger sånn og fekter med bena. Det minner meg om noe. Noe uhyggelig. Når jeg går på jobb stenger jeg henne inne på hunderommet, mens min andre hund, Carmen, er i stua. Det hadde vært hyggelig om de kunne være på samme rom. Men, jeg tør ikke. I tilfelle. Av hensyn til Carmen. Bildet jeg så på webkameraet, den gangen Petra hadde anfall mens jeg var på jobben, er fortsatt på netthinna. En skremmende tanke at Carmen skulle være innesperret sammen med noe sånt. Når jeg må gå fra hundene i bilen vurderer jeg hver gang om jeg synes det er trygt å la de ligge i samme bur. Korte turer inn i butikken og handle - greit nok. Men, skal de ligge der noe lengre tid har jeg alltid med hundesengen til Carmen. Så får Carmen ligge utenfor og Petra inni buret. I tilfelle. Hundene sover i hundesengene sine på soverommet mitt. Så hender det en sjelden gang at Carmen får sove i sengen min. Aldri Petra. Det siste anfallet fikk hun om natten - mens hun sov i sengen min. Jeg er overtroisk. Jeg tenker at det bringer ulykke å la henne sove i sengen min. At det kan føre til at hun får anfall om natten. Snart skal Petra være hos hundevakt. Flere ganger i løpet av tiden fram til jul må jeg plassere henne bort. Da tenker jeg veldig på sykdommen hennes. Hvem kan jeg spørre om å passe henne? Naturlig nok er noen litt skeptiske. Synes det er et stort ansvar å passe en hund med en så alvorlig diagnose... Ofte spør folk meg om hvordan det går med Petra, og det synes jeg er veldig hyggelig. At folk bryr seg. Og det er hyggelig å kunne fortelle at det går så bra med henne, nå som hun får medisin. Men, jeg skjønner at flere, både ut fra det som blir sagt og det som ikke blir sagt, 12

13 hadde gitt opp for lenge siden. Hadde ikke beholdt en jakthund med epilepsi. Hadde avlivet en sånn hund. Ikke orket å holde på med medisinering, trening og konkurranse. Hadde begynt på nytt, med en ny hund. Men for meg er jo Petra unik. Det finnes bare én av henne. Det finnes ingen ny Petra. Ingen annen hund kan erstatte akkurat henne. Jeg holder meg til avtalen jeg har med Petra. At så lenge denne drittsykdommen er under kontroll, og både hun og jeg kan bevare helsa, så står jeg last og brast med Petra. Så tar jeg vare på henne etter beste evne. Så gir jeg henne et godt liv. Og ser fram til den neste 15. Til neste nye rekord. Det første krampeanfallet Når en skaffer seg hund, er en riktignok forberedt på episoder med sykdom og at hunden lever kortere enn en selv. Men hva når unghunden viser seg å ha en kronisk sykdom, en alvorlig, arvelig lidelse...? Unghunden plukket ut med tanke på nettopp sunnhet, både mentalt og fysisk. Unghunden som det er knyttet så mye håp og planer til, trening, konkurranser, meritter... Unghunden med fine hofter, albuer og øyne. Jeg var bortreist i september Høyløpske Petra var 1,5 år gammel og hos hundevakt. Der fikk hun sitt første epilepsianfall. Like etter kveldsmaten hadde hun falt om på kjøkkengulvet i kramper, vært bevisstløs et par minutter og tisset på seg. Hos veterinær ble det tatt blodprøver og gjort klinisk undersøkelse. Det ble ikke funnet noen betennelse, forgiftning, organsykdom eller stoffskiftefeil. Det var heller ingen historikk på hodeskade eller tegn på svulst på hjernen, og dermed ble diagnosen idiopatisk epilepsi. Jeg stod fattig tilbake. Med en tilsynelatende frisk og livsglad unghund som under fasaden skjulte en alvorlig virkelighet. Ingen kunne fortelle meg hvordan dette ville utvikle seg. Det kunne bli med dette ene anfallet - en slags kortvarig ungdomsepilepsi. Eller anfallet kunne være det første av mange, og sykdommen kunne utvikle seg så dramatisk at det på tross av en eventuell medisinering ville måtte ende med avlivning. Og alle varianter mellom disse ytterpunktene. Ikke noe annet å gjøre enn å vente og se. Det andre krampeanfallet Og jeg behøvde ikke vente lenge. Tre uker etterpå kunne jeg observere Krampemonsteret med egne øyne. Som tidligere praktiserende veterinær har jeg opplevd pasienter i epileptiske kramper, men å se sin egen hund bevisstløs, frådende og sparkende på kjøkkengulvet, - det var en grusom opplevelse. Petra var akkurat i ferd med å spise de siste bitene av kveldsmaten sin, da hun med ett ble helt stiv i kroppen og strakte hodet oppover. Jeg rakk akkurat å tenke, at Å, nei, nå skjer det igjen! Så datt hun overende på kjøkkengulvet med voldsomme sparkebevegelser med bena, veldig anstrengt respirasjon og en enorm mengde med sikling. Spyttet rant i strie strømmer fra munnen hennes. Hun var bevisstløs i kanskje et minutt og deretter veldig forvirret, men etter et par minutter kom hun seg opp på bena, sjanglet rundt og ville ut. Anbefalingen jeg fikk fra behandlende veterinær var å vente med medisinering. Grunnet bivirkninger ville de ikke anbefale å starte med epilepsi-medisiner før hunden fikk anfall med en viss frekvens/alvorlighetsgrad i løpet av et år. Igjen vente og se, altså. Dessuten anbefalte de kastrering - fjerne en mulig kilde til ubalanse og stress i hundens liv. Dermed ble Petra kastrert. Ukene og månedene gikk uten anfall, og jeg var begynt å slappe av litt. Tenke at dette nok bare var et to-gangs-tilfelle. Eller at kastreringen hjalp. Flere anfall Jeg hadde begynt å venne meg til tanken. Tanken om at unghunden min for så vidt hadde epilepsi, men hun hadde ikke anfall. Bare de to i september/oktober. Så ble hun kastrert, og nå kom hun sikkert til å være krampefri framover. Men, så kom januar 2015 og noen fryktelige måneder fulgte. Fra begynnelsen av januar til begynnelsen av mars hadde Petra tre anfall. På samme måte som de to anfallene før jul, kom de alle rett etter foring, og altså i et kontrollert miljø. Ikke ute på trening eller tur, heldigvis. I motsetning til det som er å lese om epilepsi, at anfallene som regel kommer når hunden sover, slapper av, så fikk altså Petra sine fem første anfall mens hun var i ferd med å spise. Jeg lurte veldig på hva slags andre episoder hun eventuelt opplevde Skjedde det noe mer i hodet og kroppen VED MATSKÅLA: Det var her Petra hadde sine første krampeanfall. hennes enn krampeanfallene jeg observerte? På mennesker med epilepsi er det jo kjent andre symptomer utover krampeanfallene. For eksempel såkalte bortfallsepisoder hvor pasienten bare blir litt fjern og ukonsentrert. Med en hund som er under trening og skal brukes i konkurranse har selvsagt konsentrasjonsevne betydning. Mat som trigger av anfall Etter at Petra hadde fått det fjerde anfallet eksakt på samme tidspunkt, - nemlig i det hun var i ferd med å spise den siste biten med mat i skåla, måtte jeg konkludere med at jeg hadde å gjøre med et anfallsmønster som ikke var tilfeldig. Noe trigget Petras hjerne til å ha anfall nettopp i forbindelse med avslutningen av et måltid, men, hva? Kunne det ha med svingninger i blodsukker og fordøyelseshormoner å gjøre? Som eier blir en ganske desperat av å leve med en sånn tidsinnstilt bombe som epilepsi er. Bestemte triggere som utløser anfall. En ønsker så inderlig å kunne fjerne det som trigger anfallene. Dermed bestemte jeg meg for at Petra skulle skifte fór. Hun ble satt på lavkarbo - dsv råforing uten alle de lettfordøyelige karbohydratene som finnes i det vanlige kommersielle tørrforet. Faktisk er lavkarbo kjent for å virke positivt på mennesker med epilepsi. På tross av for-skiftet kom det femte anfallet også i forbindelse med foring, og nå begynte jeg å reflektere over Petras sinnsstemning like før anfallet. Hun 13

14 endret sinnsstemning i løpet av måltidet. I begynnelsen av måltidet spiste hun uten å stresse, men mot slutten, - når hun måtte streve for å få tak i de siste bitene, - steg stressnivået. Og dette var, når jeg tenkte meg om, slik hun også hadde spist tidligere. Stress. Kunne det være så enkelt som at stresset med å få tak i maten nede i en dyp matskål var det som trigget anfall? Selv for en labrador har hun jo et helt ekstremt intenst forhold til mat. En ny og flat matskål ble anskaffet. Jeg begynte med å stå parat for å kunne hjelpe til med en skje hvis hun skulle streve med å få tak i maten. Og i begynnelsen trodde jeg faktisk at tiltaket virket. For jammen gikk det nå over seks uker uten anfall. Men, det viste seg at Krampemonsteret bare flyttet seg til en annen arena. Anfall alene hjemme I slutten av april skjedde det jeg hadde vært redd for hele tiden, - Petra fikk anfall mens jeg var på jobben. Og jeg fikk det hele med meg på webkameraet. Det var lyden som tiltrakk oppmerksomheten min, der jeg satt på kontoret og leste i noen papirer. Den «hvesende» lyden Petra lager med munnen når hun trekker pusten under anfall, og bena som sparket. Da jeg løftet blikket til webkameraet på skjermen så jeg den lille gule hunden, i hundesengen sin i krampe. Heldigvis lå hun mykt og godt der i sengen si, og kunne ikke skade seg fysisk på noe vis. Én ting er å føle seg hjelpeløs når en står like ved, sånn jeg inntil da hadde gjort. Da kan jeg i hvert fall snakke med henne, stryke henne. Men, å sitte noen kilometer unna, - DET var fælt, det! Selvsagt reiste jeg hjem i full fart. Synet som møtte meg hjemme var en forvirret og våt hund. Hun var full av spytt, og det var gulvet også. Dessuten hadde hun både tisset og bæsjet i sengen sin. Var «anfallslogikken» som et «indre trykk» som bare MÅTTE ut med jevne mellomrom? Sånn at når jeg stengte «stress-ved-foring» - kanalen ble anfallet «tvunget» ut på et annet tidspunkt? Rare spekulasjoner, kanskje. Men, hva mer kunne jeg få gjort enn å spekulere. Kan jeg få velge, så vil jeg heller ha anfall i forbindelse med måltid enn når jeg ikke er hjemme selvsagt. Jeg får ikke alltid fulgt med på webkamera. Er ikke alltid bare noen kilometer unna. Det er grusomt å tenke på at Petra etter et anfall skal måtte vente i timevis på at jeg skal komme hjem Vente i sin egen dritt og urin. Forvirret, 14 WEBKAMERA: Slik følger jeg med på Petra mens jeg er på jobb. redd, varm, tørst og tissetrengt. Beslutning om medisinering Jeg hadde vurdert det lenge, og etter dette sjette anfallet bestemte jeg meg for å begynne med medisinering. På tross av egne motforestillinger. Time hos nevrolog ble bestilt. 3 ukers ventetid og jeg var spent på om vi kom til å rekke å komme under behandling før Petras hjerne «hadde tid for» et nytt anfall. Mange hundevenner anbefalte meg medisinering og viste til hunder de kjente som fungerte fint på medisin, uten noen bivirkninger. Mange eksperter anbefaler å starte medisinering tidlig fordi det øker sannsynligheten for å få stabilisert pasienten på lav dose. Venter en lenge med medisinering og pasienten fortsetter å ha regelmessige anfall, så kan det bli vanskeligere å stabilisere pasienten, og man må ofte gi høyere dose og får dermed flere bivirkninger. I forbindelse med epilepsi diskuteres fenomenet kindling - at hjernen lærer seg å ha anfall og fortsetter med det, gjerne oftere og oftere. Dette betyr altså at en hund som har mange anfall får enda flere anfall, - hjernen repeterer mønsteret. Og det gjelder å bryte det mønsteret. Hvorfor var jeg så skeptisk til medisinering når så mange viste til positive resultater? Jeg fryktet bivirkningene. I følge Felleskatalogen kan Pexion gi: Økt appetitt, hyperaktivitet, økt drikkelyst, økt urinering, sløvhet, sikling, kvalme, sjangling, apati, diaré, redusert syn og økt lydfølsomhet. Riktignok står det at det er milde og generelt forbigående bivirkninger. Og bivirkninger er jo listet opp på de fleste preparater. Likevel.. Men, kanskje enda mer enn Felleskatalogen, tenkte jeg på alle virkelighetsbeskrivelsene jeg hadde lest på FB-siden for epi-hunder. Alt eierne der beskriver om hunder som sjangler seg gjennom hverdagen, ikke er seg selv. Noen får til og med økt anfallshyppighet av medisin. Muligens er ikke beskrivelsene der representative for en hver hund med epilepsi, men det gjør jo inntrykk å lese sånt. I tillegg til bivirkningene, var noe av det som gnagde meg perspektivet på å få en pasient i hus. Uten medisin var Petra en syk hund bare ca én gang i måneden. Med medisinering blir hun på en måte syk hele tiden. Det kjentes fryktelig feil å sette en ung hund på livslang medisin med potensielle bivirkninger. Og ikke minst engstet jeg meg for et scenario der Petra både ble pasient og fikk bivirkninger, men ikke fikk færre anfall. Det opplevdes enklere for meg å takle de etter hvert kjente anfallene enn tanken på en hverdag med ukjente bivirkninger. Dessuten var det skummelt at det å gi medisiner jo var siste utvei. Tenk hvis medisiner ikke hjalp? Da hadde jeg ikke flere muligheter igjen Anfall om natten Jeg rakk ikke å få Petra til nevrolog. En uke før timen fikk Petra anfall om natten, akkurat denne natten hadde hun for én gangs skyld fått lov å sove i sengen mi. Jeg våknet av at hun sparket borti meg med bena og regnet i halvsøvne med at hun drømte. Så, jeg dyttet borti henne for å vekke henne og kjente at jeg tok i noe vått. Hun hadde tisset på seg, og jeg skjønte at hun hadde et krampeanfall. Nå kjentes det som disse krampene hadde invadert hverdagen min. I begynnelsen var de bare knyttet til måltider. Da kunne jeg spare min uro til de to gangene om dagen jeg foret henne, Så fikk hun anfall

15 mens jeg var på jobb, og dermed ble også arbeidsdagen en utrygg tid av døgnet. Og nå også natta, skulle jeg heller ikke få sove trygt? Dette var virkelig en dårlig utvikling. Bekymringer store deler av døgnet. Time hos nevrolog Når jeg først hadde bestemt meg for å prøve medisinering, ville jeg gjøre det så grundig som mulig. Å starte opp medisinering kan være en krevende periode, med diverse justeringer av dosen. I en sånn periode trengte jeg tett kontakt med en ekspert, - en som kunne spørres til råds underveis. Derfor fikk jeg henvisning fra den klinikken jeg pleier å gå på til veterinærhøyskolen og en nevrolog der. Jeg ønsket en så god faglig veiledning som mulig på det å komme i gang med medisinering. Doser. Bivirkninger. Valg av preparat. Selv om Petra var undersøkt og tatt blodprøve av tidligere, ønsket nevrologen å gjøre egne undersøkelser, siden Petra nå skulle bli hennes pasient. Petra gjennomgikk en klinisk-nevrologisk undersøkelse og det ble tatt blodprøver. Alt normalt. Hva sa så nevrologen? Kanskje ikke så mye mer enn det jeg allerede selv hadde funnet ut. Noen hunder er regelmessige og forutsigbare i sine anfall. Andre ikke. Noen opplever at hunden i etterkant av en ekstra stressende dag kan få anfall om natten. Hvordan medisinering virker er individuelt, men det er helt normalt med en fase i starten hvor en må endre dosering én eller flere ganger. Det er forskjellige epilepsi-medisiner å velge mellom. Petra var en egnet kandidat for det forholdsvis nye middelet Pexion. Ikke skadelig for lever, ikke behov for jevnlige blodprøver, men altså ikke så velprøvd. Og nok ikke like stor sannsynlighet for at det faktisk funker, som det mer velprøvde Fenemal. I gang med medisinering Det var spennende å begynne med medisin. Ville medisinen virke? Hvor bra ville den virke? Statistikken er bedre for de på to ben enn de på fire. Et stort flertall av humane epileptikere som får behandling blir anfallsfrie. Hunder som medisineres har bare 15-20% sjanse for anfallsfrihet (ifølge nyere rapporter jeg fikk av nevrologen). Vi kan altså ikke regne med anfallsfrihet. Men, det ser ut som vi kan regne med en vesentlig redusert frekvens. Etter åtte måneder med syv anfall har Petra nå hatt over seks måneder uten anfall. Når det gjaldt bivirkninger var jeg forberedt på og fryktet det verste. Petra ble ustø på bena en ukes tid. Dessuten virket hun ekstremt sulten. Alle de andre mulige bivirkningen har jeg ikke sett noe til. Ustøheten gikk altså over, men hun viser fortsatt tegn på økt sult. Nå er ikke en sulten hund akkurat ukjent for en labrador-eier, så det lever jeg fint med. Epilepsi - en eier-sykdom Epilepsi blir med rette kalt en «eiersykdom». Med en hund med den type anfall Petra har hatt, er det jeg som lider mest. Petra er lykkelig uvitende om hva som har skjedd. Det eneste hun eventuelt kan ha et minne om er mild forvirring. Ikke er hun bekymret for om hun skal få nye anfall heller. JEG, derimot... Jeg vet at for mange epilepsi-hundeeiere er stresset med denne sykdommen uutholdelig. Bekymringene for hunden er ikke til å bære. Så, av hensyn til selv å ha et greit liv, lar en hunden slippe. Det handler ikke bare om hva slags symptomer det er forsvarlig å la hunden leve med. Det handler også i høy grad om hva eieren skal måtte leve med. Tross alt er jo eierens helse viktigere enn hundens. Dispensasjon fra dopingregelverket Epilepsi-medisin står selvsagt på dopinglister både i Norge, Sverige og Danmark. Noe som betyr at kennelklubbene, og også det svenske Jordbruksverket må søkes om dispensasjon til å være med på f eks jaktprøver. Når Petra fungerte stabilt på medisin, sendte jeg søknader. Og vi har fått tre dispensasjoner fra dopingregelverket. Fra NKK har vi fått dispensasjon med ett års varighet, mens vi fra SKK og det Svenske Jordbruksverket har fått dispensasjon inntil videre. Dermed kan vi nå stille på WT, jaktprøver og utstillinger både i Sverige, Norge og Danmark (Danmark baserer seg på norsk dispensasjon). Noen hjertesukk til slutt.. Idiopatisk epilepsi er en tabubelagt diagnose, men jeg har valgt å være åpen. Jeg forstår at åpenhet om epilepsi kan være ubehagelig både for oppdrettere som har solgt hunder med epilepsi og for de som har hunder som er i slekt med den syke hunden. En arvelig sykdom med alvorlige konsekvenser og ukjent arvegang. Og i tillegg et behov for å utelukke andre årsaker før en kan konkludere med at epilepsien faktisk ER idiopatisk (arvelig). Her er det ikke snakk om (sammenligningsvis) enkel diagnostikk som røntgen eller øyelysing, - som legges ut på dogweb og rasdata. Ikke noe blodprøvesvar som kan slå fast at hunden ikke er bærer av gener vi ikke ønsker. Vi har ikke noe register for epilepsi. Ikke noe sted oppdrettere kan søke informasjon for å se hvilke linjer som absolutt ikke bør krysses. Ikke noe sted valpekjøpere kan lete for å vite hva en skal unngå. Det kan være krevende å lete seg fram til informasjon en ikke har. Men, hva med den informasjonen en har? Hva betyr det egentlig for de videre avlsplanene at en hund har gitt avkom med epilepsi? At en hund har søsken/halvsøsken med epilepsi? At en hund har nevøer eller nieser med epilepsi? Skal alle utelukkes fra avl eller er det en god nok strategi å være nøye når en velger partner? Jeg har ikke svarene og jeg har stor respekt for at det er «tusen ting» å ta hensyn til når en driver oppdrett, i tillegg til epilepsi. Likevel, - etter å ha opplevd denne diagnosen på nært hold, er jeg naturlig nok litt spesielt oppmerksom. Undersøker litt ekstra når jeg får høre om en hund med epilepsi. Blir litt mer opptatt av dette enn av de tusen andre tingene. Jeg håper og ønsker med denne artikkelen å kunne bidra til å åpne opp for den informasjonen vi sitter inne med. Fjerne noe av hemmelighetskremmeriet. Alle ønsker seg jo friske hunder. Til slutt er det viktig for meg å formidle at jeg ikke ville vært Petra foruten. Maken til hennes gemytt og personlighet skal en lete lenge etter. Jeg ønsket meg en trygg, tillitsfull og sosialt ukomplisert hund, og det har jeg fått. Jeg ville ikke vært uten Petra. Men, jeg håper at jeg aldri får en ny hund med epilepsi. 15

16 toller i fokus Ronny Lillebakken, Mikkel, Indi, Wilmer og Guro Nordhagen Norske tollere klare for eliten I løpet av jaktprøvesesongen 2015 har for første gang norskeide tollere kvalifisert seg til eliteklasse i tollingjakt. Hele 5 tollere var kvalifisert etter sesongens slutt og kan nå starte på eliteprøver. TEKST: Nina W. Nilsen, Johanna Järnegren & Guro Nordhagen FOTO: Håkan Linde 2015 er året hvor det løsnet for flere, opprykkene til eliten kom plutselig som perler på en snor. Da sesongen var over hadde 5 ekvipasjer virkelig fått lønn for strevet, treningen og all reisingen. For en del reising blir det, når man må til Sverige eller Danmark for å delta på prøver. Noen av hundene har konkurrert i flere år i åpen klasse, noen startet i fjor og en debuterte i år. Hundene varierer også godt i alder fra 3 år og til 8 år. Johanna Järnegren og Inlicios 7th Heaven Virpi, Ronny Lillebakken med både Thicha`s Beautiful Niko Mikkel Mikkel og Tollerparken`s Aktive Indi Indi fikk de siste 1. premiene de trengte i åpen klasse på Tollarspecialen i Sälen i august, etterpå kom Guro 16 Nordhagen og Tollarbos Uniqa Wilmer as Gun Wilmer i Örebro i oktober og til slutt Nina W. Nilsen & Shaggy Toller`s Keehnu Dancing Zeta Kaisa i oktober i Danmark. Kaisa har allerede rukket å få en 3. premie i Eliteklasse (EK), og er dermed første norske hund med en premiering i EK. Bakgrunn Jaktprøver for retrievere er i Norge felles for og åpne for alle retrieverrasene. Tolleren er den eneste av retrieverrasene som tradisjonelt også har en funksjon før skuddet, ved å lokke andefugl inn på skuddhold. På ordinære jaktprøver for retrievere testes hundene utelukkende på arbeid etter skudd. I Danmark og Sverige er det fra henholdsvis 2006 og 2007 arrangert offisielle tollingjaktprøver, med fokus på bedømmelse av tollerens særegne egenskaper og arbeidsområde. En del norskeide hunder har også deltatt og tatt premiering på disse prøvene. I hovedsak er dette hunder som også er startet og premiert på ordinære retrieverjaktprøver her i Norge. De årene raserådet arrangerte egen Tollerfestival i pinsen, ble det arrangert uoffisielle tollingjaktprøver i Norge med ca. 15 startende hunder pr. prøve.

17 I Sverige er det Tollerklubben som sammen med Svenske spaniel og retriever klubben (SSRK) har laget regelverk og en egen offisiell jaktprøve for tollerne Tollingjaktprøve. Tollingjaktprøvens formål er å kunne bedømme under jaktmessige forhold deltagende hunders jaktegenskaper som en veiledning mot avelsarbeidet. Prøven er inndelt i tre klasser, samt en praktisk prøve: Nybegynnerklasse (Bk) For hunder som er 9 måneder eller eldre Åpenklasse (Ak) For hunder som har oppnådd en 1. premie i en offisiell Bk i Sverige eller Danmark Eliteklasse (Ek) For hunder som har oppnådd to 1. premier i Ak på offisiell tollingjaktprøve i Sverige eller Danmark Praktisk jaktprøve For hunder som har oppnådd minst to 1. premier i Ek Det gjennomføres pr d.d kun offisielle tollingjaktprøver i Sverige og Danmark. På den svenske Tollarspecialen som arrangeres i begynnelsen av august hvert år, startet i 2015 ca. 130 ekvipasjer i tollingjakt, fordelt på Bk, Ak og Ek og fra 8 nasjoner. Tollarspecialen i Sverige har nå blitt verdens største arrangement for rasen. Utover dette arrangeres det også tollingjaktprøver i store deler av Sverige gjennom hele jaktprøvesesongen, samt noen i Danmark. Sverige har arrangert offisielle tollingjaktprøver siden 2007, de første årene kun med nybegynner og åpen klasse. Men fra sommeren 2012 ble også eliteklassen og praktisk prøve tatt med og muligheten for jaktchampionat ble åpnet. I 2013 ble verdens første svenske tollingjaktchampiontittel SE J(T)CH delt ut til Agrosofens Calypso og Mariett Näslund. Etter denne har det tilkommet 4 tollingjaktchampions; 3 fra Sverige og 1 fra Tyskland. For å oppnå tittelen tollingjaktschampion må hunden ha tre 1. premier i eliteklasse og godkjent på praktisk tollingjaktprøve. Samt minst good på utstilling etter fylte 15 måneder. Vi krysser fingrene for at vi også snart har minst en norsk hund med i denne eksklusive klubben. Historikk Nova Scotia Duck Tolling Retrieveren stammer fra den Canadiske halvøya Nova Scotia. Nova Scotia var opprinnelig bosted for MicMac indianerne, og på 1700-tallet kom de første franskmennene og bosatte seg på øya. Både de og indianerne livnærte seg av fiske og jakt på sjøfugl. I følge historien var det deres observasjoner av revens måte å jakte (tolle/lokke) ender på som inspirerte til å skape tolleren. Disse hundene ble brukt både til tolling/lokking og apportering. Tollerens spesialitet er som rasenavnet tilsier såkalt tollingjakt/lokkejakt på ender og gjess, der den med sitt lekfulle vesen og bevegelsesmønster lokker viltet inn på skuddhold, for så å apportere det fra vann eller land. Tolleren er kjent som gode apportører og svømmere. Overordnet mål for rasen Nova Scotia Duck Tolling Retriever skal være en hund som har helse, mentalitet, bruksegenskaper og eksteriør som gjør den egnet til å utføre sin opprinnelige funksjon som tollende og apporterende jakthund, samtidig som den har forutsetninger for å leve et langt og lykkelig liv, til glede for seg selv, sine eiere og samfunnet. Tollingen Med jegeren i skjul leker tolleren langs vannkanten innenfor synsvidden for fuglene. Jegeren kaster en leke til hunden mot vannkanten slik at hunden løper/ hopper frem fra gjemselet for å hente leken, blir borte i sivet for så og dukke opp igjen, halen er ofte den eneste som synes. Hunden løper inn igjen til fører for avlevering av leken. Dette gjentas mange ganger, ofte til hver side av gjemselet. Denne leken vekker nysgjerrigheten hos endene og det vil drive dem nærmere land og dermed på skuddhold for jegeren. En god tollinghund er en som har god lekelyst og hurtighet samt stor samarbeidsvilje og evnen til å raskt kunne overføre aktivitet til passivitet. (Vil du lese mer om tolling? I Retrievernytt nr finner du en detaljert beskrivelse av alle momentene). Hva er forskjellen på en tollingjaktprøve og en vanlig retrieverprøve? En tollingjaktprøve ligner mye på en vanlig retrieverprøve, den største forskjellen er selvsagt tollingdelen. Tollingen er første del av prøven for hver ekvipasje(i Ek tolles det ofte flere ganger i løpet av prøven, gjerne i forskjellige gjemsler). Hund og fører skal forsiktig bevege seg ned til et gjemsel ved vannet. Tollingen er delt i to oppgaver; Passivitet og aktivitet. Øverste bilde: Johanna Järnegren og Virpi Bilde til høyre: Nina W. Nilsen og Kaisa 17

18 Hunden skal sammen med fører rolig og stille vente bak gjemselet til fører får beskjed om å sette i gang tollingen. Antall tollinger avhenger av klasse, 2 x 5 i Bk, 2x 10 i Ak f.eks. Mellom tollingene skal hunden også minst ha en pause med ro, hvor den kun skal ligge passiv over flere minutter bak skjulestedet. I alle klassene brukes det vilt, særlig i Sverige er man nøye på at det skal være viltslag som kan la seg tolle. I BK er det kun ender, i AK er det ender og evt. gås og i eliteklasse ender og gås. Gåsen (Grågås/ Canadagås) er jo ikke så lett og få kastet og er derfor ofte lagt på feltet eller på en dirigering. En annen forskjell mot en retrieverprøve er at en tollingjaktprøve har større fokus på vannarbeid. Overveiende antall markeringer skal være på vann og feltsøket skal foregå delvis i vann. På tollingjaktprøve i Sverige går ekvipasjene alene i samtlige klasser, mens i Danmark går ekvipasjer i par i Ak og Ek. Prøver i Norge 3-4 uoffisielle tollingjaktprøver pr.år, fordelt over hele landet. I 2015 satte klubben Sentral jaktkomitè (SJK) på saken med å starte opp arbeidet med å få tollingjaktprøver i Norge også. Ronny Lillebakken ble valgt inn i Sentral jaktkomitè og er satt som ansvarlig for å utarbeide forslag til oppstart og gjennomføring av dette i samarbeid med RR. Foreløpig plan er å arrangere et par uoffisielle prøver i 2016, samt at målet er å få på plass de offisielle tollingjaktprøvene innen få år. Håpet er at tollingjaktprøver i Norge vil øke interessen for tollingjakt enda mer og at vi vil se mange ekvipasjer fra både utog innland i årene fremover blir et spennende tollingjakt år! I årevis har mange i rasemiljøet i Norge jobbet for å øke interessen for å trene og drive med jakt og jaktprøver med tollerne, og hatt som langsiktig mål at man skal få tollingjaktprøver til Norge. Samtidig som man har jobbet med å rekruttere flere til miljøene, har man jobbet for å få klubben vår, NRK, til å se behovet for egne tollingjaktprøver. I mange år var rasen liten og ny i Norge, og raseentusiastene følte nok at det stanget litt i mot i det tradisjonelle retrievermiljøet. Men gradvis fikk flere og flere forståelse for hvilken spesiell juvel denne lille røde retrieveren er, og forståelsen for at man ønsket en prøveform som også kunne beskrive, måle og ivareta tollerens særegne jaktlige egenskaper ble økende. Norsk Retrieverklubb s styre valgte i 2012 å utsette arbeidet med å innføre TJP, fordi man var midt i arbeidet med å få WT som offisiell prøveform. Høsten 2013 derimot vedtok styre, etter forslag fra Raserådet (RR) toller, at klubben ønsker at det skal jobbes for å få tollingjaktprøver som offisiell prøveform. I forslaget fra RR ba man om styret v/ SJK skulle være ansvarlige for å lede an arbeidet, men styret valgte og oppmuntre RR toller til å jobbe det fram. I 2014 fikk man med i RAS (Rasespesifikke avlstrategier) at det var et langsiktig mål å få tollingjaktprøver godkjent som offisiell prøveform, og blant de kortsiktige målene at man skal arrangere Raseråd Toller gratulerer Henrik Jensen og NORD VCH DK VCH N UCH SE (u)ch NMB-13 Vildandens Humle af Tingcha «Remus» til delt beste ekvipasje på Nordisk Viltspormesterskap for retrievere (NVM) i august! Dette er den høyeste utmerkelsen en retriever kan oppnå innen viltspor. Remus blir 12 år i desember og er eneste hund som har deltatt på alle sju NVM som er arrangert. Henrik og Remus har en lang og fremgangsrik karriere, de ble Norgesmester i blodspor 2013, var på laget da Norge vant NVM 2013 og er eneste toller som innehar viltsporchampionat i fire nordiske land. Han skrev historie gjennom å bli den første toller med dansk viltsporchampionat. Han har startet 44 ganger i Åpen klasse, har 40 stk. 1:e premier og 24 HP, og har vært prøvevinner en rekke ganger, både i Norge, Sverige og Finland. Hvis helsen fortsatt er bra blir Henrik og Remus å se på viltsporprøver også i 2016! Raserådet ønsker dem lykke til! 18

19 DNA-testing for Degenerativ Encefalopati (DE) Raseråd Toller ønsker at så mange hunder som mulig testes for DE for å få en oversikt over utbredelsen i rasen i dag. Alle hunder som skal brukes i avl anbefales testet. TEKST: Johanna Järnegren, raserådet for toller FOTO: Henrik Jensen Det er gjort et betydelig forskningsarbeid for å påvise genmutasjonen som forårsaker Degenerativ Encefalopati (DE / DEN*) og en forskningsgruppe ved Universitetet i Missouri i USA har etablert en DNAtest for påvisning av genmutasjonen for DE hos Tollere (NSDR). Raserådet Toller har laget en bruksanvisning for å forklare hvordan man kan bestille testen, utføre prøvetakning, sende inn prøvemateriale og tolke svar fra laboratoriet som utfører testen. Du finner denne oppskrift på raserådets hjemmeside (www. retrieverklubben.no). Resultatet av testen For at Raseråd Toller skal få en oversikt over utbredelsen av DE i Norge opprettes en offentlig liste over resultat på raserådets hjemmeside. Når du har fått resultat av testen på din hund, er det ønskelig att du sender sertifikatet per e-post til toller@ retrieverklubben.no så legges det ut på denne listen. Det er viktig at alle resultater fra norske tollere samles her. Må alle hunder testes? Det er ønskelig at så mange hunder som mulig testes for å få en oversikt over utbredelsen av DE i rasen i dag. Det er påvist bærere i norske linjer og Raseråd Toller anbefaler sterkt at alle hunder som skal brukes i avl testes, og gjerne de som allerede har vært brukt i avl. Dersom en hunds begge foreldre er testet Clear, vil det ikke være nødvendig å teste avkommet. Hvilke hensyn bør du som hundeeier ta ved avl? Raserådet Toller anbefaler at syke hunder (Affected) ikke brukes i avl. Bærere (Carrier) av gen -mutasjonen kan brukes i avl, men skal parres med en hund som testes Fri (Clear) enten gjennom DNAtest eller att begge foreldre er testet som Fri (hereditært fri). Sentral registrering Raserådet arbeider med å få registrert resultater av DE-testen sentralt hos NKK. Dog er dette er en prosess som tar tid. Dersom du ønsker å kunne etterregistrere resultat fra din/dine hunder må prøvetakingen utføres av en veterinær som fyller ut et skjema som du finner på Raserådets hjemmeside under «Helse» ( Når/hvis NKK har godkjent at resultatet avde-testen kan registreres i DogWeb,vil eiere som ønsker etterregistrering kunne få dette med utfylt standardskjema. Raserådet registrerer alle testresultater uansett om prøvetakningen er gjort hos veterinær eller av eier selv. Kun testresultat som sendes inn med dokumentasjon på bekreftet prøvetakning av veterinær (dvs utfylt standardskjema) etterregistreres i DogWeb av NKK. SKKs remiss vil og være gyldig for etterregistrering for de som brukt denne. 19

20 Skadedyrhunden Vår Det er alltid moro å høre om hunder som gjør praktisk arbeid og er til nytte i samfunnet. Tollergrendas Welcome Vår til daglig bare Vår jobber som søkshund sammen med sin eier, Dag H Bekkelund i Skadedyrkontrollen Øst. TEKST: Astrid B. Willersrud, raserrådet for toller FOTO: Dag H Bekkelund Vår er bare 15 måneder gammel, og foreløpig trent opp til å søke etter veggdyr. Veggdyr er en liten blodsuger som blir ca 5 mm stor. De holder gjerne til i hus, leiligheter og hoteller. Veggdyrene etablerer kolonier der det er ubehandlet treverk, gjerne under sengebunner, i sengehjørner, sprekker ved gulv- og taklister, bak bilder og vegglamper. Veggdyrene er ikke farlige, men biter og suger blod på mennesker, noe som kan føre til allergiske reaksjoner i form av kløe. Så det er ikke vanskelig å forestille seg at det er en svært ubehagelig gjest å få besøk av! Hunden er til uvurderlig hjelp i arbeidet med å identifisere angrepne steder, da de kan søke seg frem til ett enkelt dyr. Blir det påvist veggdyr på hoteller eller andre overnattingssteder så må alle rom undersøkes grundig. Dette forenkler selvfølgelig skadedyrbekjempernes arbeid enormt. Vår er under trening til også å finne stokkmaur, og vil være klare for dette 20 til våren. Vår jobber også sammen med schäferen Frost, og sammen er de 2 av til sammen 6 hunder som er i praktisk arbeid innen skadedyrkontroll i Norge. INNLÆRING: Søk etter stokkmaur GULVBANE: Søk etter veggdyr