Kunstmuseumsnettverkets innspill til Kulturmeldingen Oslo, 13.februar Forskning

Transkript

1 1 Kunstmuseumsnettverket Lillehammer kunstmuseum, RiddoDuottarMuseat, Kode Bergen, Blaafarveværket, Kunstmuseet Kube/Jugendstilsenteret, Henie Onstad kunstsenter, Drammens museum, Haugesund Billedgalleri, Munchmuseet, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, Nordnorsk kunstmuseum, Preus museum, Punkt Ø, Must-Stavanger kunstmuseum, Sogn og Fjordane kunstmuseum, Sørlandets kunstmuseum, Trondheim kunstmuseum, Vestfoldmuseene IKS - Haugar Kunstmuseum, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Oslo, 13.februar 2018 Kunstmuseumsnettverkets innspill til Kulturmeldingen Forskning Det er et stort behov for forskning innenfor kultursektoren. For kunstmuseene handler dette behovet først og fremst om den fagspesifikke forskning innenfor de ekspertiseområdene museene utvikler; kunsthistorie, konservering og formidling. Som kunnskapsinstitusjoner med stor integritet og tillitt i befolkningen, er kunnskapsutviklingen essensiell for forvaltningen, herunder formidlingen av de kunstsamlinger norske museer besitter. Det er også viktig å følge opp behovet for forskning innenfor politikkutformingen på feltet, og de mer museumsfaglige spørsmål (museologi). Det produseres ny kunnskap i kunstmuseene i form av bl.a. utstillingsproduksjon, samlingspresentasjoner og katalogtekster men lite realiseres som forskning. I det siste Museumsstatistikk publisert av Kulturrådet sto universitetsmuseene for 85% av alle fagfellevurderte artikler og 69% av ansatte i museumssektoren med doktorgrad ("Statistikk for museum 2015" utgitt i 2017). Hvordan kan det legges til rette for at kunstmuseene, sammen med museumsfeltet for øvrig, blir i stand til å levere forskning i tråd med kulturdepartementets museumspolitikk? Vi ber Kulturdepartementet legge vekt på forskningen i den nye kulturmeldingen, og foreslår at det utvikles en FoU-strategi med handlingsplan som beskriver hvordan forskningen innenfor dette området kan styrkes. I dette arbeidet bør den fagspesifikke forskningen tillegges stor vekt. Kunstmuseene har behov for ekstern støtte til oppbygging av forskerkompetanse, til støtte i forskningsprosessen, nettverks- og miljøbygging og finansiering. Vi foreslår helt konkret at det utarbeides et 10-årig forskningsprogram med øremerkede midler for museer, forankret i Forskningsrådet. Dette kan gjøres i samarbeid med landets Universitet/høgskoler. Museene kan dele stipendiat og post-doc stillinger med UH-sektoren og være hovedsamarbeidspartner i øvrige forskningsprosjekter. Slik bygges forskerkompetanse innenfor museene og det knyttes tettere bånd mellom museene og UH-sektoren.

2 2 Det er også viktig at museene kan søke tilskudd fra dette programmet slik at deres ansatte kan utvikle forskning/forskningskompetanse uten at det går ut over museenes kapasitet i den daglige virksomheten. Det er også viktig at en vurderer Norges forskningsråds prioriteringer i denne forbindelse. Det bør kunne legges føringer på at forskningen innenfor museumssektoren prioriteres vesentlig høyere enn tilfelle er i dag. For øvrig ber vi departementet implementere Grundt-utvalgets anbefalinger i den nye kulturmeldingen. 2. Promotering og internasjonalisering av norsk kunst og kultur Eksport av vår kunst- og kulturhistorie og samarbeid med utenlandske kunst og kulturhistoriske institusjoner er viktig for promotering av Norge i utlandet. Samtidig bidrar dette med å løfte interessen i vårt nasjonale og lokale publikum når det norske kunstfeltet kan oppleves i samspill med internasjonale størrelser. Det må også være et mål å trekke flere utenlandske besøkende til våre arenaer. Norsk kunst og kulturhistorie har et langt større potensial for norsk reiselivsnæring enn det som er blitt utviklet per i dag. Samarbeid mellom kulturliv og museer bør løftes tydelig opp som tema i kulturmeldingen. Vi nevner også kulturhistorie i denne sammenheng fordi flere av kunstmuseene inngår i større konsolideringer hvor det samarbeides mellom avdelingene. Kostnader forbundet med forsikring og transport er for ofte en barriere for internasjonalt samarbeid. Samlinger, som er av stor internasjonal interesse, befinner seg spredt over hele Norge, noe som medfører store frakt og reisekostnader knyttet til nasjonal og internasjonal satsning. Staten bør innføre en permanent forsikringsordning og støtteordninger for transport, samt gode rammevilkår for internasjonalt samarbeid. Dette innebærer videreføring og styrking av statelig garanti for innlån av utenlandske kunstverk til utstillinger i Norge og fortsatt støtte til reise-/opphold for kunstkritikere fra utlandet som kommer til Norge til viktige utstillinger/biennaler. Promotering av norske samtidskunstnere i utlandet (OCA, Norway) er viktig for god kulturutveksling, men ikke minst for videreutvikling av våre unge kunstnere. I tillegg foreslår vi støtte til å promotere norsk kunst og kuraterte utstillinger av institusjonene i det nasjonale museumsnettverket i utlandet. Gode rammevilkår for internasjonalt samarbeid for museene kan bidra til å styrke nasjonale relasjoner, dempe konfliktnivåer over landegrensene og legge til rette for norske næringsinteresser i utlandet. Dette forutsetter også at kunst og kulturlivet kan agere selvstendig med en armlengdes avstand. 3. Regionsreformen Museene i nettverket er faglig sterke og stabile institusjoner som arbeider langsiktig med å utføre det overordnede samfunnsoppdraget og med å realisere og vedlikeholde kvalitetshevingsreformen.

3 3 Statens prinsipp om armlengdes avstand har vært et grunnleggende bidrag til at museene har kunnet arbeide langsiktig og målrettet. I brytningstider med endringer innen demografi, medievirkelighet og samfunnsdebatt, kan strukturer som garanterer kunsten og kulturens rolle som motkraft og alternativ til samfunnets skiftende maktkonstellasjoner bli svekket. Det er vesentlig for museene i Kunstnettverket, og særlig de konsoliderte museene i nettverket, at institusjonenes profesjonelle rolle fortsatt respekteres og styrkes i en ny kulturmelding. Et annet aspekt av regionsreformen som kan være problematisk for kunstmuseene er at foreslåtte endringer peker på en fremtid hvor ingen kulturinstitusjoner som ligger utenfor Oslo skal kunne ha nasjonal status på kulturfeltet. Kunstnettverket mener at Norge trenger det motsatte, altså en nasjon med flere kulturinstitusjoner med nasjonale oppgaver, ikke færre. Noen kunstmuseer har allerede tatt et nasjonalt ansvar og jobber aktivt både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Slike arbeid burde støttes og utvikles videre. I en tid der kommunesammenslåinger og dannelsen av nye, større regioner skal gjennomføres, er det viktig at den statlige, overordnede kulturpolitikken sikrer institusjonenes fortsatte uavhengighet og virkemåte, og hindrer at ideen om konsolidering og styrking av et nettverk av solide institusjoner, svekkes. Forvaltningsnivåene og finansieringsansvar mellom stat, fylket/region og kommune må defineres tydelig for å opprettholde prinsippet om armlengdes avstand. I en utredning i forbindelse med regionsreformen foreslår et ekspertutvalg at kulturinstitusjoner utenfor Oslo skal forvaltes på regionalt og kommunalt nivå. I en slik situasjon vil det være vesentlig for de konsoliderte museene at Staten fremdeles fører en nasjonal museumspolitikk. Vi trenger en nasjonal, forpliktende museumspolitikk som opprettholder samme faglige krav og administrative standarder for hele landet. Dette vil gi den nødvendige støtte til museene slik at ikke bare kunstens frihet, men også programmeringens og forskningens autonomi garanteres gjennom en kulturmelding som fastsetter armlengdes avstandsprinsipp til å gjelde alle tre forvaltningsnivåer. 4. Digitalisering Digitalisering av museenes samlinger og kunnskap om samlingene er en enorm mulighet for omfattende demokratisering og tilgjengeliggjøring av fellesskapets eie. En rekke fremragende internasjonale eksempler kan gi innsikt i erfaring og mulige løsninger. Norske kunstsamlinger er ikke tilfredsstillende digitalisert. Situasjonen medfører et etterslep hva gjelder innovativ tenkning rundt hva den digitale virkelighet betyr for museene og våre samlinger i fremtiden. Digitalisering er også et felt hvor det er store muligheter for samarbeid med næringslivet, og hvor kunstmuseene kan bidra til nytekning. Utfordringen er finansieringen av denne utviklingen. Her må

4 4 det vurderes hvorvidt myndighetene kan sammen med sektoren legge opp noen offensive gjensidig forpliktende programmer for å komme til mål. Opphavsretten begrenser også tilgjengeliggjøring av det digitaliserte materiale. Vi kan identifisere fem hovedområder hvor det bør utvikles programmer for samhandling mellom myndighetstiltak og museumssektoren: - Publikumsopplevelser - Arkiv og samlinger - Salgs- og betalingssystemer - Formidling og kommunikasjon - Analyse og publikumskunnskap Det vil være avgjørende for det videre arbeidet med digitalisering at det settes inn midler og ressurser for å få samlingene tilfredsstillende digitalisert. Dette kan løses gjennom å stimulere til samhandling og fellestjenester, som beskrevet i Stortingsmelding nr. 24 Nasjonal strategi for bevaring og formidling av kulturarv. Her nevnes Museumssenteret i Vestfold som «har utviklet spisskompetanse på dokumentasjon og teknologi og drifter fellesløsninger for museene». Det bør også legges til rette for flere søkbare midler via Norsk kulturråds museumsprogram som skal bidra til å ferdigstille digitaliseringen. Når det gjelder opphavsrett foreslår vi at Kulturdepartementet inngår gode avtaler med BONO for museumssektoren. 5. Grunnskole og lærerutdanning Form- og bildeforståelse har i dag større demokratisk betydning enn noensinne, ikke minst gjennom den digitale utvikling og utvikling av sosiale og tradisjonelle medier. En uavhengig og kritisk evne til å tolke bilder er avgjørende for å kunne fungere som et politisk subjekt, som forbruker, og også privat. Kunst, kunsthåndverk og den frie kunstnerisk utdanning bidrar til ukonvensjonelle og innovative strategier og former for forståelse. Dette bidrar til samfunnsutviklingen, også innen andre områder. Kunst- og kunstindustrimuseene er grunnmuren og de nødvendige kunnskapsbankene i denne utviklingen. For å kunne spille og utvikle denne viktige rollen, må utdanning i estetiske fag styrkes i skolen, fra videregående skole til universitetet. Dette gjelder både den skapende kunsten og, det tradisjonelt sett svake kunsthistoriske feltet i Skandinavia. Styrket visuell kompetanse er avgjørende for hvordan Norge vil se ut og konkurrere internasjonalt i fremtiden. Det fremtidige Norges visuelle miljø bygges i en hastighet som aldri før. Byarkitektur, mote, reklame og andre felles visuelle miljøer utvikler seg i høyt tempo. Norsk kunst, arkitektur, design og norsk håndverk tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet. Lærerutdanning og grunnskolen gir relativt liten kompetanse i estetiske fag på både teoretisk og kreative områder. Dette underbygger museenes demokratiske funksjon som kunnskaps- og dannelseskilde. Lav forståelse for, og liten erfaring fra estetiske fag i skolen gir på sikt ensidig rekruttering til kulturinstitusjoner, og liten betalingsvilje for visuell kunst, både som investeringsobjekter og som opplevelser og dannelse i kulturinstitusjoner.

5 5 Styrke estetiske fag innen skolen og lærerutdanningen. Gi estetisk kompetanse, både kreativ og fortolkende en sterkere rolle i grunnskolen og i videregående utdanning. Opprett muligheter og insentiver for å gjøre mer bruk av kunst-, kunstindustri- og kulturhistoriske museer som ressurser i undervisningen. Styrke og videreutvikle lærerutdanning innen visuelle og estetiske fag og bildefortolkning, generelt og gjennom samarbeid med kunst- og kulturhistoriske museer. 6.OPS Kultur, næringslivssamarbeid, avkastning og investeringsmuligheter Kulturinstitusjonene representerer store verdier i form av ekspertise, arenaer, synlighet, aktiviteter, møteplasser etc som næringslivet kan nyttiggjøre seg for å øke sin verdiskapning. På sin side representerer næringslivsaktører også en lang rekke verdier som kan komme kulturlivet til gode. I sammen kan man skape større verdier enn hver enkelt. Utfordring 1 Store deler av kunst og kulturaktørene er offentlig eid. De fleste har ikke anledning til å bygge opp egenkapital, oppta lån eller gjøre egne betydelige investeringer og langt mindre ta ut avkastning. Dersom kulturnæringen skal vokse og danne grunnlag for urban kulturturisme, må det investeres i utvikling av helhetlige opplevelser for å oppnå betydelig vekst og verdiskapning. Disse investeringene kan antakelig ikke det offentlige bære alene og et samarbeid med private aktører blir nødvendig. Derfor må det bli mulig å tjene opp egenkapital, lånefinansiere og gjøre større investeringer hvor det blir mulig å ta ut avkastning for investorene. Løsning Derfor foreslås det å bygge opp OPS Kultur. Det er prøvd i transportsektoren, helsevesenet og i skoleverket. Avkastningsmuligheter ville gi tilgang til langsiktige private investeringsmidler og kompetanse for utvikling av kulturnæringen på lang sikt i møte med den globale konkurransen kunstnerne, museene og institusjonene skal fungere. Utfordring 2 Samarbeid mellom kulturinstitusjoner og næringsliv kan være verdiskapende for begge parter. Dette handler ikke primært om finansiering av kulturinstitusjonenes aktiviteter og forskning, men kunne gå vesentlig dypere inn i partenes strategier og mål. Det er dermed viktig og bra at kulturdepartementet har iverksatt en ordning som skal stimulere til samarbeid, gaveforsterkningsordningen. Vi mener denne bør gjennomgås nå, med den erfaring som foreligger etter tre års virke. Tilsynelatende har ikke ordningen i vesentlig grad økt næringslivets engasjement i kulturlivet, men etter vår oppfatning kan ha hatt en motsatt effekt i det at den fremstiller kulturlivet som trengende og ikke som viktige kompetansebedrifter, og at insitament er lagt til kulturlivet hvor det allerede er stor interesse for samarbeid, og ikke til næringslivet selv, som virkelig kunne trenge et insitament.

6 6 Løsning Vi ber om at det i kulturmeldingen konkluderes med at ordningen evalueres, og at en vurderer en ordning som inspirerer samarbeid mellom likeverdige parter og retter insitament og evt. andre virkemidler mot den part hvor kompetanse og vilje til samarbeid er minst utviklet, dvs næringslivet.