19. Motorsykler. Generelt

Transkript

1 Kapittel s :04 Side Motorsykler Generelt Politiet har siden midt på 1930-tallet benyttet motorsykler i den operative tjenesten. Her var Oslo politikammer og ikke minst Statspolitiet/Utrykningspolitiet aktive brukere av motorsykkel, både med og uten sidevogn. Stockholmspolisen startet allerede i 1933 med utprøving av radioanlegg på motorsykkel, men måtte oppgi forsøket grunnet rystelser under kjøring. Verdens Gang omtaler i en artikkel i 1949 at Oslo politikammer skulle etablere «Flygende motorsykkelpatruljer», men heller ikke her var det nevnt noe om radiosamband. I 1953 ble det i forbindelse med beredskapsbevilgingene i Justisdepartementet avsatt kr til anskaffelse av en radiostasjon for utprøving på motorsykkel og nyanskaffede Willys-jeeper til politiet. Resultatet av denne utprøvingen er ikke kjent. Biltrafikken var sterkt økende i samfunnet. Politiets bruk av motorsykkel var et satsingsområde. Det var antatt at bruk av motorsykkel ville medføre en stor effektivisering av trafikktjenesten. Det var på dette grunnlag at Oslo politikammer i 1954 ønsket å etablere et særskilt motorsykkelkorps. Etter innstilling fra det interne trafikk-kontrollutvalget ble det anbefalt at Oslo politikammer i større utstrekning skulle benytte motorsykkel rent operativt. Videre anbefalte utvalget overfor Justisdepartementet at det ble anskaffet best mulig sambandsmateriell for bruk på motorsykkel. Tegning av politimotorsyklist fra Bergen politikammer. Bilde: Bergen politikammer.

2 Kapittel s :04 Side MOTORSYKLER 401 Dessuten annet teknisk utstyr som fotografiapparat m.v. som kunne benyttes i trafikksikkerhetsarbeidet. I første del av 1950-tallet ble de første radiostasjoner montert på motorsyklene, og ble til en uvurderlig hjelp i den operative tjenesten. «Billedbladet Aktuell» skrev gjerne om framskritt og moderne tekniske løsninger. Bladet beskrev motorsykkelkorpset i Oslo som hadde 14 motorsykler av BMW R-50. Motorsyklene kunne komme opp i en hastighet på km/t «og fortere kan heller ikke den mest selvmordsinnstilte bilbølle kjøre». Det var «kontrollerte speedometre, slik at de alltid med bestemthet kan avgjøre hvilken fart en mistenkelig bilfører holder». Og sist, men ikke minst: «Og en av syklene var til og med utstyrt med radiokommunikasjon (bildet).» Dette var radioutstyr på prøve. I 1956 var fortsatt kun et fåtall politikamre som var tildelt radioanlegg for tjenestekjøretøyer. Motorsykler måtte komme i annen rekke. Hittil hadde en motorsykkel fått innmontert radioutstyr til prøve. Oslo politikammer hadde gjort flere forsøk med ombygging av bilradiosett, men dette ga ikke de forventede resultater. Det viste seg at det ombygde radioutstyret ble for tungt, slik at det gikk ut over motorsykkelens kjøreegenskaper. En annen utfordring var at strømforbruket var større enn dynamoens kapasitet. Motorsyklene hadde 6 v anlegg. Dette var radioanlegg av type British Communication Company 88 (B.C.C), som kunne leveres en norske forhandler, Otto S. Knudsen, Trondheim. Prisen på et motorsykkelanlegg lå på kroner pr. stk. En vesentlig sum etter den tids kroneverdi. Kristiansand politikammer hadde også anskaffet motorsykler og ønsker å kjøpe radiostasjoner av type B.C.C. 88. Fra Justisdepartementets side ble mulig anskaffelse av radioanlegg til motorsykkel utsatt av både tekniske og budsjettmessige grunner. Departementet påpekte at montering av radioutstyr i bilene skulle ha prioritet, da disse kunne benyttes hele året. Imidlertid ville departementet fortsatt arbeide med spørsmålet om å anskaffe radioanlegg til bruk på politiets motorsykler, når problemer vedrørende vekt og strømforbruk ble løst. I 1958 søker Kristiansand på nytt om å få montere radioanlegg på motorsyklene, men denne gang var det Telegrafverkets arbeid med tildeling av nye frekvenser til politiet, som gjorde at saken måtte utstå inntil videre. 340 I 1955 hadde Oslo politikammer 14 motorsykler og det var montert radiosamband på prøve på kun en av dem. Radioutstyr av ukjent type. Legg merke til betjeningen med telefonrør. Kilde: Politiembedsmennenes landsforbund (PEL) medlemsblad Politijuristen 1/2006.

3 Kapittel s :04 Side FRA VARDE TIL SMS Agderposten 3. mars 1961 Tilbud til Oslo politikammer radioutstyr for motorsykler Fortsatt arbeidet Oslo politikammer med å finne løsninger for en sikker og teknisk god montering av radioutstyr for motorsyklene. I 1961 ga firma Radiometer v/ ingeniør Olaf Gude-Furu et tilbud om levering på prøve av 2 stk. radioutstyr for motorsykkel, hver bestående av en radiotelefon type SE 18A24, med kanalskifter, komplett med akkumulator. 341 Utstyret hadde 4 kanaler: Kanal Senderfrekvens Mottakerfrekvens 1 162,55 Mc/s 170,55 Mc/s 2 162,65 Mc/s 170,65 Mc/s Mc/s 170,80 Mc/s 4 162,75 Mc/s 170,75 Mc/s Utstyret skulle for øvrig leveres med: 1/2-bølge antenne A182H, monofon MO18, bærestropp TG18. Motorsykkelstasjonen besto av en betjeningsenhet BG18M for montering på styrestang og med transistorisert forsterker 600 milliwatt (mw). Likeledes omkobler for høyttaler, mikrotelefon, testknapp, anropsknapp, manøvreringskabel (2 m) mellom sender/mottaker og betjening, trakthøyttaler JB8 som var en værfast konstruksjon m.v. Politikammeret fikk en 1 til 2 måneders prøvetid uten forpliktelser eller omkostninger. Prisen for 2 anlegg var satt til kroner. I tillegg kom kostnader til krystaller med 980 kroner pr. anlegg. Arendal kjøper nye motorsykler Som en kuriositet kan nevnes at Arendal politikammer i 1961 skulle møte sommertrafikken bedre rustet enn noensinne. Det var innkjøpt to nye vidundre av noen motorsykler, hver på 47 hestekrefter med en topphastighet på 180 km. Dette var ifølge Agderposten de «sterkeste motorsykler i verden», og de var påmontert fartsskriver. I tillegg og kanskje det viktigste var at motorsyklene hadde fått påmontert vekselstrømsdynamo med tanke på montering av radiostasjon. Det gikk mot moderne tider rent operativt i Arendal. Forberedelsene var gjort, men radioanlegget lot vente på seg. Han arbeidet hos Norsk Marconikompaniet a/s Audun Johnsen opplyste at han begynte å arbeide ved Norsk Marconikompaniet, Oslo, omkring Marconikompaniet leverte etter hvert en rekke radiostasjoner av type Marconi for motorsykkelmontasje. Han husker at det var stadig besøk fra motorsykkelpatruljen ved Oslo politikammer, med påfølgende serviceanstrengelser for å holde utstyret i drift. Det var tidvis mye feil på utstyret. Han fortalte at det aktuelle motorsykkelutstyret opprinnelig var utviklet for bruk i små øysamfunn i Nord-Norge. Hele konstruksjonen var basert på fast landbasert montasje. Når elektronikken ble flyttet til en boks som skulle sitte på en motorsykkel og riste rundt, så ble driftspåliteligheten påvirket av dette. Han skriver: «Men jeg husker godt at vår utviklingssjef Peer Haldor, var veldig stolt da han fortalte at motorsykkelsambandet var det eneste som virket under Nikita Khrusjtsjovs besøk i Oslo på 60-tallet. Da brøt radiosambandet sammen og MC-gjengen ble redningen!» Johnsen mente å huske at MC-stasjonen opprinnelig var levert med en håndholdt mikrofon, og at systemet var basert på hodetelefoner. Konstablene ble veldig glade når den kombinerte mikrofon og høyttaler ble montert på styret. Dette muliggjorde bruk av radiosambandet mens man kjørte sykkelen.

4 Kapittel s :04 Side MOTORSYKLER 403 Rent operativt var konstablene meget godt fornøyd med å kommunisere fra sin MC, til tross for at utstyret «datt fra hverandre fra tid til annen». Den spesielle store «tuten» på Marconi-utstyret som var både høyttaler og mikrofon, var også konstablene godt fornøyd med. «Det var tross alt andre tider da, og veldig artig å tenke tilbake på i lys av den tekniske utvikling som vi har vært med på.» Oslo debuterer med nye radiostasjoner 17. mai 1962 debuterte fire av trafikkpolitiets motorsykler med flunkende nytt radiosett på syklene sine. Dette var radioer med hele 6 kanaler og hele stasen veide bare 6 kg. Et annet viktig moment er at produksjonen er norsk, fullt og helt. Som et eksempel kan nevnes at svensk polis på den tid benyttet radiostasjoner med en vekt på ca. 15 kg. Ny teknikk er tatt i bruk i Norge med bl.a. transistordrevet radio, minimalt strømforbruk, og som ikke vil overbelaste 6 volt-anlegget på motorsykkelen. Knut Holen, Oslo politikammer, tjenestegjorde på trafikkavsnittet i 1970, og benyttet motorsykkel. Det var radioutstyr av type Marconi som ble benyttet. Denne radiostasjonen hadde en helt karakteristisk høyttaler og mikrofon. Erfaringene er bare gode, forteller overkonstabel Egil Løkken til Arbeiderbladet. En kjekk høyttaler foran på tanken og en liten antenne på bakskjermen var det eneste som røpet at Løkken på en, to, tre kunne kontakte hovedkvarteret eller en kollega på oppdrag over hele byen pr. radio. Kilde: Arbeiderbladet Øverst: Motorsykkel av type BMW med Marconi 6 W VHF Radiotelefon for motorsykkel. Foto: Oslo politikammer. Over: Montering av høyttaler, mikrofon og betjeningsenhet for Marconi 6 W VHF Radiotelefon for motorsykkel. Foto: Oslo politikammer.

5 Kapittel s F R A V A R D E T I L Motorsykkelkorpset i Oslo. Vi ser at alle syklene har Marconiutstyr. Foto: Oslo politikammer :04 Side 404 S M S Forskjellige typer radioutstyr for motorsykkel I perioden tas det i bruk forskjellige typer radiomateriell. Etter søknad fra Bergen politikammer343 samtykket Justisdepartementet i 1963 i at det ble anskaffelse av 2 radiostasjoner til bruk på motorsykkel. Leverandøren var Norsk A/S PYE v/lehmkuhl til en pris på kroner pluss montering. Men også Nera A/S hadde kommet på markedet med radiostasjoner for bruk på motorsykkel. Justisdepartementet344 tildelte Arendal politikammer i 1965 en radiostasjon av type Nera CM13-VD og Arendal politikammer i 1967 en radiostasjon type Nera CM14. Departementet ønsket å prøve forskjellige typer radioer, og for å få en viss form for standardisering, inkludert bruk av lokale leveran- dører/servicetilbud, ble Hordaland politikammer tildelt 1 Pye Cambridge 6/FM1OMC/N til motorsykkel. I likhet med bilsettene er MC-settet krystallisert med: Kanal 1 162,70/170,70 Mc/s Kanal 2 162,75/170,75 Mc/s Kanal 3 162,75 Mc/s både for sender og mottaker Det var firma Lehmkuhl A/S som sto som leverandør. Firma Radiometer v/ingeniør Olaf Furu ga i 1965 et tilbud på motorsykkelanlegg til politiet: Type: Stornophone CQM med 2 eller 4 kanaler for simpleks drift. Type: Autophone SE18 BB24 for simpleks eller semidupleks drift. Om utstyret kom i prøvedrift eller ble tatt i bruk vites ikke.

6 Kapittel s :04 Side MOTORSYKLER 405 Konstabel Rolf Gundersen ved Trondheim politikammer demonstrerer for en gruppe skoleelever en politimotorsykkel i Av bildet framgår det at betjeningsutstyret er montert utenpå drivstofftanken. Kilde: Adresseavisen Justisdepartementets kravspesifikasjon for levering av MC-utstyr (1971) I utstyrspesifikasjon av 25. mars 1971 anbud VHF Radiomateriell ble det stilt følgende krav til radioutstyr på motorsykkel: 345 «Kjøretøystasjoner for motorsykler skal være spesielt robuste, og de skal ha betjeningsutstyr tilpasset de spesielle bruksforholdene. Man ønsker i tillegg til mikrofon og høyttaler på selve sykkelen å få mikrofon og telefon innmontert i syklistens hjelm og tilkoblet resten av utstyret slik at syklistene ikke blir utsatt for personlig fare ved at kabelforbindelsen mellom hjelmen og sykkelen hindrer ham i bevegelser, selv om han hurtig og ukontrollert må forlate sykkelen. Forbindelsen mellom hjelm og sykkel må derfor ikke være fast. (Det bør vurderes om man med fordel kan benytte bærbare radiostasjoner i stedet for utstyr fastmontert på motorsyklene.)» I tillegg kom en rekke tekniske krav som ved montering av radioutstyr i bil. En viktig sak var de sikkerhetskrav som ble stilt fra Justisdepartementet når det gjaldt utstyr til motorsyklistene. Politiets motorsykkelutstyr er ikke trafikksikkert nok! (1974) Bergen Arbeiderblad skriver i en artikkel 14. januar 1974, at arbeidstilsynet i Trondheim hadde nektet politimotorsyklistene å benytte tilsvarende utstyr som Bergen politikammer benyttet. I Trondheim hadde dette resultert i at motorsyklene i 1973 ble parkert i garasjen fra mai til september. Bergen politikammer avventet situasjonen i Trondheim. Årsaken til problemene var bl.a. kvaliteten på motorsykkeldressene, og ikke minst det at hjelmene manglet visir, innebygget mikrofon og høyttaler. Det var viktig at brukerne kunne benytte radiosambandet uten å måtte bruke hender. I Bergen hadde slikt utstyr blitt utprøvd med godt resultat. Etter mye omtale og innlegg i pressen, ble saken vedrørende kjøredressene tatt opp i Stortingets spørretime, hvor statsråd Inger Louise Valle besvarte saken. På bakgrunn av statsrådens føringer ble nye kjøredresser anskaffet på prøve, samtidig med at departementet utarbeidet nye krav til nytt teknisk utstyr til bruk på motorsykkel.

7 Kapittel s F R A V A R D E T I L :05 Side 406 S M S Motorsyklist i Bergen som benytter hjelm og visir, men fortsatt må benytte det gamle telefonrøret, og må frigjøre en hånd fra styret. Normalt måtte motorsyklisten stoppe ved anrop/svar. Kilde: Bergen politimuseum (avisbilde). Radioutstyret av type CN504 ble betjent fra et betjeningspanel nedfelt i motorsykkelens drivstofftank. Betjeningsutstyret er merket SRA. Foto: Gunnar Harr. Motorsykkel av type BMW R-60 fra Oslo politikammer med kjennetegn A 2728 med innmontert radio i bæreveske på høyre side av sykkelen. Betjeningsutstyr nedfelt i bensintank. Antenneutstyr montert bak på sykkelen. Foto: Gunnar Harr. Senere ble det anskaffet hjelm med visir og innebygget mikrofon og høyttaler, men det skulle vise seg at det tok lang tid før saken endelig ble brakt i orden. Enkelte MC-enheter måtte benytte bærbare stasjoner til motorsykkeltjenesten, i påvente av det faste radiomateriellet.346

8 Kapittel s :05 Side MOTORSYKLER 407 Status radioutstyr på motorsykler 1975 Statusen i 1975 var at Oslo politikammer hadde fått nytt radioutstyr levert fra Svenske Radio AB (SRA) etter en egen leveringsplan. Dette var utstyr av type CN 504NPV delt utgave for montering på MC levert av firma Radiocom A/S. 347 For de øvrige politidistrikter hadde departementet bestilt nye radioer av type Pye Westminster PYE W15/Scan fra Lehmkuhl a/s, etter at departementet, i samarbeid med leverandøren, hadde utviklet en prototyp for radiomontasje på motorsykkel. Det var lagt opp til at betjeningsorganene for radiosambandsutstyret ble nedfelt i motorsyklenes drivstofftank. Der dette ikke var mulig, ble det utviklet en holder for utvendig plassering av radioutstyret utenpå drivstofftanken. I første omgang la departementet opp til at kun motorsykler av nyere modell og med 12 V batteri skulle få det nye utstyret. Etter avtale med Lehmkuhl a/s la man opp til en enklere løsning for de eldre MC-modellene. Videre la departementet opp til at radiosambandsutstyret ble tilkoblet godkjent hjelm med innmontert mikrofon/telefon-sett. Det var firma Teknisk Isolering A/S som leverte utstyret, som kunne rekvireres fra Politiintendanturen. Statusen på radiostasjoner montert på motorsykler i Merket med: X var nytildeling av radiostasjon PYE W15 B/Scan. 348 Se tabell neste side Fortsatt måtte mange politikamre benytte det eksisterende radioutstyr som var montert, og vi ser at det var mange typer radiostasjoner som ble benyttet på motorsyklene. Likeledes var de enkelte radiostasjonene forsynt med ulike antall kanaler m.v. Som et eksempel kan nevnes at Bergen politikammer skulle skifte ut radiostasjoner av type PYE 15 FM MC, som heller ikke hadde de nye frekvensene for PYE W15/Scan. I 1978 gir Justisdepartementet 349 føringer når det gjelder standardisering av mobilt utstyr for bruk på motorsykler. Etter denne planen skal Oslo politikammer etter en eventuell omfordeling benytte SRA CN504NPV i sine motorsykler. De øvrige politikamre skal benytte PYE W15B. Motorsykkelhjelmer og radiosamband Tidligere MC-fører og instruktør Birger Andreas Myrstad 350 har tjenestegjort både ved Oslo politikammer og Trondheim politikammer. Han skriver bl.a. i et notat fra «Corker» til «BMW-hjelm» sambandsmessig HMS-utvikling for MC: «Mitt møte med politiets Trafikktjeneste skjedde året 1975 ved Oslo politikammer med etterfølgende MC-kurs våren 1976 hovedsakelig gjennomført på Fornebu.Under kurset benyttet vi den britiske Corker-hjelmen (for øvrig samme modell som benyttes i TV-serien fra Aidensfield). Før vi ble satt i tjeneste, ble vi imidlertid tildelt den norskproduserte Tommy-hjelmen. «Corker-hjelm» og samband: «Corker-hjelmen hadde ikke innebygd sambandsgarnityr. Skinnklaffene på siden av hjelmen blafret/- klapret i vinden og medførte nok at flere dro på seg hørselsskader. Det var derfor en stor fordel da Tommy-hjelmen kom på banen. Når dette skjedde, har jeg ikke oversikt over, men det må ha vært i starten av 70-tallet. Mikrofon og høyttaler var bygd inn i en stor Kontrollboks til motorsykkelinstallasjon med Pye Westminster W-15. Kontrollboksen var beregnet for nedfelling i motorsykkelens bensintank mens selve radiostasjonen var plassert i en koffert bak på sykkelen. Utfaset i midten av 1970-årene og delvis erstattet med Sonab MR-204. Betjeningsutstyret er merket: Scandiameter. Foto: Gunnar Harr.

9 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS Politikammer/sted Antall Type Årsmodell Batt. PYE W15 B/Scan Merknad Tank/utenpå Halden 1 R60/ x Sarpsborg 1 R Fredrikstad 1 R x Moss 1 R60/ x Follo/Drøbak 1 R Romerike/Lillestrøm 2 R60/ x R x Hamar 1 R Vestoppland/Gjøvik 1 R60/ x Gudbrandsdal/Lillehammer 1 R60/ Ringerike/Hønefoss 1 R Asker og Bærum/Sandvika 4 R R R R60/ x Drammen 2 R R60/ x Nord-Jarlsberg/Horten 1 R60/ Tønsberg 1 R x Sandefjord 1 R Larvik 1 R60/ x Telemark/Porsgrunn 1 R60/ Skien 1 R Arendal 2 R R60/ Kristiansand 3 R60/ R60/ x R x Stavanger 4 R R60/ x R60/ x R x Haugesund 1 R Bergen 7 R R R65/ R65/ R60/ x R60/ x R x Sunnmøre/Ålesund 1 R Trondheim 2 R60/ R60/ Tromsø 1 R Merknader: 1. På Sarpsborg politikammers motorsykkel var det inntil videre montert en Nera CM14 radiostasjon. 2. På Ringerike politikammers motorsykkel var det inntil videre montert en Storno CQM612 radiostasjon. 3. På Arendal politikammers motorsykkel var det inntil videre montert en PYE W15 med Scandiameter betjeningsenhet. Denne skulle tilpasses ny standard. 4. På Trondheim politikammers motorsykler var det inntil videre montert PYE W15 med Scandiameter betjeningsenhet. Denne skulle tilpasses ny standard.

10 Kapittel s :05 Side MOTORSYKLER 409 trakt midt på styret. Dette systemet fikk imidlertid ikke jeg noen erfaringer med.» Tommy-hjelmen: «På de første Tommy-hjelmene var kabelen festet til siden av hjelmen ved hjelp av trykknapper som også var tilkoblingspunkter. Koblingen var fuktighetsutsatt og således en svakhet i systemet. Det var derfor et fremskritt da ledningen gikk rett inn i hjelmen. En annen ulempe var at man ikke snakket inn i en mikrofon, men i en gummislange som overførte lyden inn til mikrofonen i hjelmen. Gummislangen var festet til hakekoppen og stakk opp like i underkant av munnen. Dette var i et særdeles støyutsatt område. Motorsyklene hadde ikke kåpe. Vinden traff akkurat i nedre del av visiret og medførte mye støy i form av sus. I høy hastighet var det nok ikke enkelt å høre hva som ble sagt. Under normale forhold og hastigheter fungerte det hele tilfredsstillende. Samtidig må bemerkes at det nok var i stort tempo, i forbindelse med eskortevirksomhet, biljakt og under utrykning, det virkelig var behov for god kommunikasjon med omverdenen. For å avhjelpe dette problemet prøvde vi i Trondheim en AGV-hjelm hvor mikrofonen var montert på en stang som endte opp foran munnen. Problemet var imidlertid at utstikket på siden av hjelmen var mye lengre enn det som var tillatt. Det ble derfor et kortvarig forsøk. Vi snakket også ofte om muligheten til å prøve ut en type strupemikrofon, men det ble selvsagt med praten. Et annet svakt ledd var tilkoblingen til panelet på bensintanken hjelm-uttaket. Grunnet luftstrøm, stadig vibrasjon ved kjøring, og ikke minst hver gang en skulle koble seg på og av, oppstod brudd i ledningene. Området var også utsatt for fuktighet. Ofte måtte dette fikses i form av lodding og ny tilkobling. Høregarnityret på hjelmen var montert uten å ta hensyn til ørene. Dette medførte for enkelte stor smerte og var for undertegnede en pest og plage. Støy fra squelchen og kraftige pipelyder førte ofte til hodepine og øresus. Støy fra trafikken, utemiljøet for øvrig og suset fra luften medførte at lyden ble skrudd opp på høyt nivå. Et annet forhold som også jeg selv erfarte var at det var mye skitt og støv som fant vegen inn i øregangene. Ved to anledninger måtte jeg til øreskylling. Å kompensere redusert hørsel på grunn av dette førte også til at volumet ble øket. Under enhver omstendighet ble vi slitne i hodet etter ei økt på to hjul.» BMW-hjelmen: «BMW-hjelmen ble tildelt i 1984, ikke minst som følge av dødsfallet til Helge Knarrum, som jeg gikk på MC instruktørkurs sammen med våren samme år.» Dødsulykken skjedde i forbindelse med en utrykning med MC i Sandnes i Politiets MC-fører kolliderte med en kvinnelig fotgjenger, som også forulykket. I forbindelse med kollisjonen mistet MC-føreren hjelmen, noe som skyldtes at hakeremmen, som var svært slitt etter lang tids bruk, ble revet av. Dette var trolig en medvirkende årsak til at politibetjent Helge Knarrum mistet livet. Gjennomgående var politiets MC-hjelmer på landsplan i dårlig forfatning. Justisdepartementet besluttet i Rundskriv G-229/84 at motorsykkelhjelm «Tommy» skulle utfases, og at kun hjelmer av type BMW (helhjelm) for politiets motorsykkelførere skulle benyttes. Eldre hjelmer skulle sendes til Politiintendanturen. Det ble videre bestemt at det Motorsykkelhjelm av type «Tommy». Kabel fra radioutstyret fra hjelm til radio. Foto: Gunnar Harr.

11 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS skulle finnes to helhjelmer pr. motorsykkel av BMW-typen. 351 «BMW-hjelmen bidro til vesentlig bedre arbeidsforhold selv om også sendingene der var preget av mye støy. Fordelen var imidlertid at hjelmen var mulig å åpne i front slik at det var mulig å kommunisere med publikum. Radioenheten «Selve radioenheten var plassert i sidevesken på høyre side i fartsretningen. På 70-tallet var sideveskene laget av lær. Radioenheten var selvsagt også derfor utsatt for fuktighet. Stadig vasking gjorde ikke situasjonen bedre. De nye syklene kom etter hvert med glassfiber sidevesker med tett lokk. Dette beskyttet radioen bedre. Senere ble radioen montert i kasse bak på motorsykkelen. For Trondheims vedkommende ble til overmål hjemmesnekrede varianter i form av store metallkasser med skarpe kanter og spisse hjørner. Etter hvert var dette en del av standardutstyret levert fra fabrikk eller PMT. Styringspanelet var, som tidligere nevnt, plassert oppe på tanken. For å redusere fukt var det laget et lokk av voksduksstoff. For å få oversikt over kanalvalg og øvrige betjeningsknapper måtte en bøye nakken og se rett ned. Dette var ikke forenelig med god sikkerhet. Slik var det i mange år. Etter hvert ble styringspanelet skjøvet lengre fremover for til slutt å ende opp på styret skråstilt på innsiden av vindskjermingen. Samtidig ble det digitalisert med enklere betjening. Betjeningsknapp / styringsnøkkel på styret var et lite kapittel for seg. Den var helsveiset og derved svært lite utsatt for fuktighet. Da jeg kom til Trondheim i 1977, måtte jeg venne meg til et annet system. En lang arm montert på en bryteranordning. Den var mer fuktutsatt og i regnvær kunne radioen rett som det var bli stående på heng. Dette kunne også inntreffe ved det andre systemet, og utilsiktet kunne det da bli gitt uttrykk for personlige forhold som ikke var tiltenkt de lyttende kollegene. Bak på sykkelen stod piskeantennen med tilhørende skrå- og nedoverstilte jordingsantenner også kalt radialer. Disse var montert på en brakett bakerst på bagasjebrett / senere kassen.» Fare for misforståelser «De ovennevnte forholdene medførte at radioene fra tid til annen ikke var helt til å stole på. Som følge av dette kunne det lett oppstå misforståelser som i sin tur kunne føre til farlige situasjoner og unødvendig risiko. For å sikre seg var det vanlig å bringe med seg et bærbart sett som ble hengt rundt halsen / over skulderen. Dette var selvsagt ikke bra da slike gjenstander lett kunne bidra til ekstra skade ved uhell. Her ble det til at risikomomentene ble veid mot hverandre. Det var jo greit å ha en backup med seg, men kanskje aller helst i sidevesken.» Trang hjelm Birger Andreas Myrstad, Sør-Trøndelag: «Som et ledd i MC-kurset ved Oslo politikammer våren 1976 var det lagt inn en langtur på 40 mil. For første gang skulle de nye Tommy-hjelmene benyttes. Dette ble for meg en meget smertefull opplevelse. Høregarnityret i hjelmen lå mot ørene og situasjonen ble nærmest helt uutholdelig. Allerede etter de fem første milene merket jeg at noe var galt fatt. Jeg led meg bokstavelig talt gjennom dagen. Første arbeidsdag etter kurset fikk jeg anledning til å dra til Mjøndalen for å besøke Tommy-fabrikken. Det måtte da være mulig å få sparret ut plass til ørene i hjelmen! Jeg entret et kontor hvor det satt en meget pent antrukket herre bak en flyplasslignende mahogni kontorpult. Han satt godt bakoverlent i sjefstolen i det jeg kom inn iført politiets MC-habitt og med hjelmen under armen. Jeg tok plass og la frem mitt ærend. Det virket som han ikke var helt med på notene og satt fremdeles like uengasjert i stolen. Jeg bestemte meg da for å legge om strategien ved å si følgende: Du skjønner jeg har et stort problem. Litt mer interessert flyttet han seg fremover mot skrivebordet: Hvilke problemer har du da Myrstad? Problemet er at jeg har så store og utstående ører. Da bøyde direktøren seg over bordet, kikket meg dypt inn i øynene og utbrøt med full innlevelse og svært medfølende stemme: Jeg synes ørene dine er fine (med sterk trykk på fine) jeg Myrstad! Det ble en rask løsning på hjelmbehovet.»

12 Kapittel s :05 Side MOTORSYKLER 411 Perioden Ved at nye radiosystemer ble tatt i bruk i politiet, ble det utviklet mange tekniske løsninger for radiomontasje på de forskjellige typer MC. Fra den første perioden med radioutstyr på MC hvor man måtte stoppe for å benytte stasjonen, ble nye tekniske løsninger utviklet. Flere prøvemodeller ble utviklet i samarbeid mellom leverandør, departement og utpekt politidistrikt. De fleste radioleverandører leverte komplette løsninger for fast montasje i bil, men det var en rekke andre faktorer som spilte inn ved montering på MC. Dette resulterte i valg av en rekke praktiske løsninger, som innebar montering av radiostasjonen oppe på bensintanken, bagasjebrett, sidemontert i lærveske eller metall- og plastboks. Felles for alle montasjer var mangel på plass, fuktighet, rystelser/vibrasjon, spesiell kabling, strømforbruk m.v. Men også betjeningsutstyr, sammenkobling mellom radiostasjon og hjelm medførte store utfordringer for leverandørene. I politiet ble mange «Petter-smart» løsninger valgt med vekslende hell. Men etter hvert ble mer driftsikre løsninger tatt i bruk. Radiomontasje i Oslo. Utstyrstype EDACS Orion montert på BMW K100 (K75). Foto: Arne Bredal- Thorsen. Nærbilde av betjeningsenheten for EDACS Orion, som var spesielt utviklet for montasje på motorsykkel. Det ble benyttet en delt løsning ved at selve sender/mottakerenheten ble plassert i bagasjeboks/veske og forbundet med kabel til betjeningsenheten. Foto: Politiets data- og materielltjeneste. Radiomontasje i Bergen. Utstyrstype Stornophone 6000 montert på BMW K75. I tillegg ser vi Police Pilot og styreanlegg for blålys og sirene. Foto: Magnar Skaret. Radiomontasje i Bergen. Betjeningsutstyret for radio har fått utviklet store knapper og display slik at kanalskifte og volum kan betjenes med hansker. Her montert på BMW K1200RS. Foto: Magnar Skaret.

13 Kapittel s :05 Side Kommandovogner Generelt Ved en rekke politidistrikter, men også lensmannskontorer, har det gjennom tidene blitt utviklet forskjellige typer kommandovogner. Både størrelse, bruksområde, kjøretøytype og ikke minst kostnader har vært styrende når det gjelder utviklingen. Denne type kjøretøyer har ofte blitt utviklet lokalt og det har blitt utvist stor kreativitet i utforming og tekniske løsninger. Det har ikke vært utviklet spesielle kravspesifikasjoner for denne type kjøretøy sentralt, med unntak av et spesielt kommandokjøretøy, som ble utviklet i forbindelse med De Olympiske vinterleker i Men også et spesielt kommandokjøretøy som ble utviklet i Oslo med støtte av Justisdepartementet i 1969, kommer inn i kategorien sentral utvikling. Som oftest har anskaffelse av kommandokjøretøyer strandet på økonomi, selv om de operative behov kunne være til stede. Dette har medført at flere politikamre i dag har utrustet relativt større kjøretøy (SUV) for bruk av Operativ uteleder. Betegnelsen Operativ uteleder ble erstattet med Innsatsleder fra Kommando- og sambandskjøretøy I forbindelse med etableringen av Rikspolitikorpset og Reservepolitiet (Polititroppene) i Sverige under 2. verdenskrig ble det benyttet kommando- og sambandskjøretøyer. Behovet for spesialkjøretøyer som kunne transportere relativt tunge radioinstallasjoner og innendørs betjening Kommandokjøretøy tilhørende Polititroppene i Sverige, utrustet utvendig. Foto: Krigsarkivet, Sverige.

14 Kapittel s :05 Side KOMMANDOVOGNER 413 var også til stede den gang. Dette var ofte kombinerte radiostasjoner for bruk av både telegrafi og tale. I dag er prinsippene for oppbyggingen av et kommandokjøretøy tilsvarende, med unntak av lettere utstyr, datautrustning m.v. Men fortsatt er det behov for en eller flere strømkilder, inkludert nødstrøm. Oppgaver, opplæring og utrustning av Polititroppene er ytterligere beskrevet i Kap 7. Perioden Kommandovogner Oslo Det ble gjennomført to store politiaksjoner på Østlandet på 1960-tallet. Den første var på Hadeland i 1963, i samband med at flere fanger hadde rømt fra Botsfengselet. Det var definert som farlige storforbrytere bl.a. skapsprengere og drapsmenn. Ved den første aksjonen ble en politihund skutt av forbryterne. Den neste store politiaksjonen skjedde i området Bjørkelangen Denne gangen var store politistyrker på jakt etter en svensk statsborger som hadde skutt innehaveren av en bensinstasjon. Pensjonert politiførstebetjent Jon Torstein Kvikne, Oslo, deltok ved begge aksjonene. 353 Han skriver: «Vi var dekningsmannskaper for hundepatruljer og her som på Hadeland var sambandet meget dårlig.» Begge politiaksjonene ble senere evaluert og det ble avdekket en rekke mangler vedrørende beredskap, samband, spesialutrustning m.m. Behovet for operativt samband, inkludert mangel på et slikt ble spesielt nevnt. Det kom fram at det var et stort behov for et kommandokjøretøy til bruk i Oslo og Østlandsområdet. Etter samtaler med Justisdepartementet i 1969 fikk Oslo politikammer en ekstrabevilging på kroner til anskaffelse av et egnet kjøretøy til formålet. Etter nøye vurderinger falt valget på en Hanomag-Henschel Matador 1 T F30 60 HK varevogn, samt en tilhenger av type Bamse. Dette var trolig første gang norsk politi etter 2. verdenskrig (polititroppene) fikk et spesialutrustet kjøretøy av denne kategori. Kjøretøyet ble benyttet allerede under en øvelse i 1969, men da uten spesialinnredning og radioutstyr. Kommandovognen ble satt i operativ drift sommeren En innredningskomité bestående av avdelingssjef Olav Oland, stasjonssjef Agnar Ulvedal, politiførstebetjent Anker Olsen tok fatt på arbeidet. Tegninger og beskrivelse ble utført av politibetjent Holger Hansen. Kommandovognen ble utstyrt med avansert sambandsutstyr. Det var avdelingsingeniør Gunnar Harr, Justisdepartementet, som sto for denne del av arbeidet. Egne mannskaper ble gitt opplæring i bruk av sambandsutstyret og annet teknisk utstyr. Kommandovognen ble benyttet en rekke ganger rent operativt og viste seg å være svært anvendelig til sitt formål. Kommandovogna hadde følgende utrustning: Over til venstre: Kommandokjøretøy tilhørende Polititroppene i Sverige, utrustet innvendig. Foto: Krigsarkivet, Sverige. Over: En viktig detalj var nødstrøm. I dette tilfelle er nødstrømsaggregatet innmontert i kjøretøyet og kan felles ut ved behov (stasjonær tjeneste). Legg merke til at kommandokjøretøyet som ble utviklet for bruk under OL-94 også har dette nødstrømssystemet, men det var oppfunnet tidligere. Se for øvrig bilde side 417. Foto: Krigsarkivet, Sverige.

15 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS SRA CN404T. Bildet viser en radiostasjon som bordmodell. Foto: Arne Gunnar Solemsjø. Oslo politikammers kommandovogn av type Hanomag med kjennetegn Her under øvelse i Oslo-området med oppsatt GP-antenne. Til venstre på bildet ser man et nødstrømsaggregat. Foto: OP-nytt Radioutrustningen: Utstyret var av type SRA CN404T (5 stk.) og ble levert av Radiocom A/S, Oslo. Det var 4 fastmonterte stasjoner, samt 1 stasjon i bærbar koffert (transportabel). Stasjon A: Basisstasjon/reléstasjon med samme frekvens som politiets øvrige basisstasjoner. Stasjon B: Mobiltelefon (OLT) med kanaler for den offentlige landmobile radiotelefontjenesten. Stasjonen hadde anropsnummer LB3870A. Stasjon C: Er en av de ordinære politiets mobile radiostasjoner Stasjon D: Var utstyrt med i alt 16 av Sivilforsvarets kanaler Stasjon E: Var utrustet som stasjon C med de ordinære politiets kanaler. I tillegg hadde stasjonen også lensmannskanal (enfrekvens) og de øvrige enfrekvenskanaler som politiet disponerte. Bilen ble utrustet med en hydraulisk antennemast på 8 meter, som kunne heves og senkes via egen vender. Det var dessuten montert 4 piskantenner på taket av kjøretøyet for stasjonene B, C, D og E. Basisstasjonen (A) kunne flyttes ut av kjøretøyet og monteres sammen med en 12 meter høy hånddrevet teleskopantenne. I tillegg var det tilgjengelig ett strømaggregat på inntil 1,5 kw som sto plassert på tilhengeren. Det var dessuten muligheter, ved stasjonær drift, for tilkobling av ekstern til strøm- og telefonforbindelse. Kommandobil i Trondheim I likhet med andre steder i landet var det behov for et operativt kommandokjøretøy (framskutt KO) i forbindelse med aksjoner, trafikkontroller og redningstjeneste også i Trondheim. Det var ikke noen sentrale føringer på hva en slik kommandovogn skulle inneholde, men erfaringer ble bl.a. hentet fra Oslo politikammer som tidlig på 1970-tallet hadde utviklet sin egen kommandovogn (se til venstre). Faglig interesse og kreativitet var som oftest

16 Kapittel s :05 Side KOMMANDOVOGNER 415 Kommandobilen i forbindelse med en øvelse ved Nidarøhallen i Trondheim. To av ildsjelene i forbindelse med oppbygging og drift av kommandobilen. Fra venstre politioverkonstabel Torbjørn Stavdal og politibetjent Arne Johansen. Foto: Per Jevne, Adresseavisen. Kommandobilen i bruk i forbindelse med en øvelse i Trondheim sentrum, hvor det noteres flittig. Fra venstre politibetjent Sigvar Skjelvan, divisjonsformann Thor Granberg ved kommandopulten. Politibetjent Harry Skar (med ryggen til). Foto: Monrad Kjellby, Adresseavisen. nøkkelen til at et slikt prosjekt kunne lykkes. I Trondheim var det en utrangert maje som i 1980 ble tatt i bruk og utrustet som kommandokjøretøy. Bilen ble utviklet og ominnredet til formålet på dugnad og i forståelse med politikammerets bilsjef. Innvendig i bilen ble det oppsatt kontorplasser, skap, intern belysning og det ble innmontert flere stasjonære politiradioer og mobiltelefon. Det var plassert elektriske skrivemaskiner for loggføring. Disse ble enten drevet av aggregat (220 v) eller tilkoblet med strømkabel til lysnettet dersom det var mulig. Bilen hadde i tillegg kartverk (papirkart) for hele Sør-Trøndelag for bistand ved eventuelle operasjoner i Uttrøndelag politidistrikt. Det var også tilgjengelig en manuell skrivemaskin, som ikke var tilknyttet strømnettet. I tillegg hadde bilen sperremateriell, trafikkoner, pledd, spade, førstehjelpsutstyr m.v. Bilen var normalt ikke utrustet med en transportabel basisstasjon. Denne var lett tilgjengelig og måtte eventuelt plasseres i kommandobilen ved behov. Derimot var en stor teleskopantenne og antennekabel fast lagret i kjøretøyet for sambandets bruk. Denne kunne tilknyttes en transportabel basisstasjon. Strømaggregatet kunne gi strøm til lyskaster, men også indre belysning i kjøretøyet, samt koking av vann for kaffe/suppepulver m.v. Bilen var en VW 1976 modell som opprinnelig tilhørte Inntrøndelag politikammer på Steinkjer. Bilen ble senere avgitt til Politiskolen og takket være politiavdelingssjef Jarle Evangers bistand, fikk Trondheim politikammer låne bilen mot at «de tok godt vare på den». Bilen ble til-

17 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS Kommandobil Mercedes-Benz Bilen er utstyrt med en fireliters firesylindret dieselmotor med turbo og intercooler på 100 kw (136 hk) og har drift på både for- og bakaksel. Bilen har 9 sitteplasser foruten fører, og er derfor registrert som 10- seters buss. Lengde: 533 cm, bredde 224 cm, høyde med lysbøyle 295 cm, egenvekt med fører 5100 kg, tillatt totalvekt 7490 kg og tillatt nyttelast 2390 kg. Bruk og drift av kommandobilen, inkludert det tekniske utstyret krevde grundig opplæring og god kunnskap. I forbindelse med etablering av framskutt lokal redningssentral ved Skarvatnet, Oppdal, ble kommandobilen benyttet påsken Kommandobilen til høyre på bildet. Foto: Magnar Skaret. bakelevert Politiskolen i 1988 etter omkring 8 års bruk. Til erstatning ble det utviklet en ny kommandobil i Dette var et kjøretøy av type Renault Master populært kalt «grisen». Denne var i store trekk utrustet som den første kommandobilen. I tillegg ble det bygd opp en tilhenger til kommandokjøretøyet for transport av sperremateriell m.v. Tilhengeren er fortsatt operativ i Kommandovogn under OL-94. En egen arbeidsgruppe bestående av representanter fra OL-staben (Sambands- og datagruppen), Oslo politikammer og PMT utarbeidet brukerkravene for kommandobilen. Det var PMT som sto for innkjøp, utrustning og levering. I forbindelse med utviklingen var det tenkt på etterbruk i Oslo (Landsdel Østlandet), men også andre steder i landet. Kommandobilen var av type Mercedes-Benz 0614 for bruk som framskutt og midlertidig kommandoplass i forbindelse med OL-94. Bilen var utstyrt og innredet som en sambandssentral både sambands- og datamessig. Bilen var selvforsynt med strøm (spenning) til alt utstyret som var montert, og kunne benyttes uavhengig av eksterne strømkilder både sommer som vinter. Sambandsutrustningen, var i hovedsak montert i en sambandspult, men også andre steder i kjøretøyet: 4 stk. Mobiltelefoner (sambandspult, med uttak av en betjening fra førerplass) 4 stk. Telefonapparater (2 i sambandspult og 2 over arbeidsbord) 4 stk. Trådløse telefonapparater (2 i sambandspult og 2 i skap over arbeidsbord) 2 stk. NRK-radio (1 i sambandspult og 1 ved førerplass) 1 stk. NRK TV (Sambandspult) 3 stk. Politiradio (2 i sambandspult og 1 over arbeidsbord) 1 stk. Telefaks (Høyre skap over arbeidsbord) I tillegg kom nødvendig strømforsyningsaggregat, mulighet til ekstern tilkobling av linjer og strømforsyning. Dessuten var det innebygget et automatisk alarmanlegg tilkoblet mobiltelefon. Bilen var meget godt utrustet med separerte elektriske anlegg for både 12 V, 24 V og 220 V. Bilen hadde eget varmeanlegg. Radioutstyret var av type Orion og kunne

18 Kapittel s :05 Side Bildet viser noe av innredningen (en av operatørposisjonene) i kommandobilen. Innredningen og innfesting av utstyret var utført i en robust utforming. Da kommandobilen skulle kunne erstatte utstyret på en OL-arena var det innmontert skjermer, server m.v. 1. Dataskjermer, 2. Server, 3. Tastatur og 4. Mus. Arbeidsoperatørposisjonen hadde tilgang på politiradio (Orion), telefon, mobiltelefon og bærbare radioer. Foto: Politiets Materielltjeneste. benyttes i både det konvensjonelle nettet og det heldigitale EDACS-nettet som var etablert i forbindelse med OL-94. I tilknytning til en av mobiltelefonene var det tilkoblet en «hussentral» som var montert i selve sambandspulten. De fastmonterte telefonene og telefaksene var tilkoblet denne. Over «hussentralen» kunne man i utgangspunktet få (telefaks) fastmonterte telefoner og i tillegg 4 trådløse telefonapparater. Dette medførte at man hadde stor telefonkapasitet i og omkring kommandovognen. Rent datamessig hadde kommandovognen tilsvarende utrustning som en arena under OL-94. For å sikre stabil spenning hadde kommandovognen en egen nødstrømsopplegg (UPS). PMT hadde utarbeidet en egen Brukerhåndbok for kommandobilen, inkludert teknisk beskrivelse m.v. Kommandobilen har etter OL-94 bl.a. vært benyttet i forbindelse med større arrangementer i Oslo, fjellredningstjeneste i Oppdalsfjellene, Bergen m.v. Etter flere ombygginger benyttes kommandobilen i 2009 som politipost i Oslo. K O M M A N D O V O G N E R 2009 Moderne kommandobiler for innsatsleder I de senere år har flere politidistrikter og noen få lensmannskontorer utrustet kommandobilder for operativt bruk. Mange har sett behovet for fast utrustede kommandokjøretøyer, som kan benyttes i den daglige tjeneste, og som kan benyttes som et framskutt KO for den lokale ledelsen ved politiaksjoner, redningstjeneste m.v. Kommunikasjonssystemene har fått en viktig plass i disse kjøretøyene. Ofte med to forskjellige radiostasjoner som kan benyttes om hverandre på politiets radiokanaler. Likeledes en eller flere mobiltelefoner, som benytter forskjellige teleoperatører. Som eksempel kan nevnes Telenor, 417 Nødstrømsaggregat 220V og 12V likestrøm. I det hele var strømforsyningen for kommandobilen en stor utfordring med batteribanker, ladning m.v. Foto: Politiets materielltjeneste. Operativ uteleder (innsatsleder) politiførstebetjent Svein Isaksen i funksjon utenfor Oslo politidistrikts kommandobil. Foto: Thor Langli.

19 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS Kallesignal for politiets innsatsleder er S (Sierra)-05. Bildet viser et moderne kommandokjøretøy fra Sentrum politistasjon i Sør-Trøndelag av typen Toyota Land Cruiser, Dette er en modell som benyttes av flere politidistrikter. Etter Nokas-saken i Stavanger har man gått bort fra merking av politiets kjøretøyer med kommandokjøretøy. Det var politiførstebetjent Arne Sigve Klungeland som ble skutt og drept i tjeneste 5. april 2004, mens han satt i kommandokjøretøyet, i forbindelse med det brutale Nokas-ranet. Foto: Per Einar Hollum. Netcom eller andre teleoperatører, slik at nettbortfall hos en teleoperatør ikke medfører total svikt i mobiltelefonbruken. I tillegg vil ofte kommandokjøretøyene være utrustet med en transportabel basestasjon, inkludert strømforsyning 220 volt/12 volt og antenneutstyr m.v. Dette for å øke radiodekning, herunder bruk av andre kanaler, i et aktuelt aksjonsområde. Det kan også være aktuelt å montere videoutrusting i kommandokjøretøyet, som står på kontinuerlig opptak under utrykning. Det er utviklet system for overføring av video fra kommandokjøretøyet til operasjonssentralen via mobiltelefon.

20 Kapittel s :05 Side Andre sambandsformer og hjelpemidler Generelt Dette kapitlet gir en beskrivelse av andre sambandsformer og hjelpemidler. Det tenkes her på alarmklokker, ordonnanser, optisk samband, megafon, diktafon, båndspiller, calling, radiostasjon tilknyttet skarpskyttergevær, forhandlerutstyr, mobil voldsalarm, GPS og aggregater m.v. Varselklokke fra Bergen politikammer. Inngår i Bergen politimuseums samling. Foto: Magnar Skaret. Alarmklokke Alarmklokke (varselklokke) trolig benyttet ved Bergen politikammer. For feste på vegg i en meget fin utforming i stål og messing. Ved å trekke i tauene slo de 2 fjærbelastede hamrene, mot selve klokken. Dette resulterte i en kraftig varsellyd. Verken anvendelse, tidsrom eller plassering ved Bergen politikammer er kjent i dag. Ordonnanser Vedrørende bruk av ordonnanser eller bud skriver Statspolitifullmektig Jonas Lie i 1932 til Statspolitichefen: 356 «Statspolitiets virksomhet og indsats er direkte avhængig av at meldinger indtræffer rettidig samt at de ikke kommer til uvedkommendes kunnskap. Vanligvis har man hittil basert meldingstjenesten dels på det stedlige telefonnet, dels meldinger pr. bil eller motorcykkel en ordning, som under tilspidsede situasjoner selvsagt er alt for primitiv og som i givet tilfælde kan bli direkte skjæbnesvanger.» Statspolitiet opplevde at telefonledninger ble kortsluttet og trolig avlyttet i forbindelse med deres aksjoner ved Randsfjorden mot demonstranter i anledning tømmerfløterkonflikten i De mente at meldinger med ordonnanser og bud var langt sikrere, men at i visse tilfeller tok denne formen for kommunikasjon for lang tid, og kunne resultere i at politiet ville komme for sent. Så langt hendelser i Men ordonnanser benyttes også i Har man ingen annen måte å få en melding fram på, så må man benytte ordonnans. Her må man være klar over at dette er et langsomt og tungvint kommunikasjonsmiddel. Skal man benytte ordonnans, må meldingen være skriftlig. Først da kan man være sikker på at meldingen kom-

21 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS mer riktig fram. Muntlige meldinger (i viktige saker) må brukes bare rent unntaksvis. 357 Men det var ikke bare i de tidligere tider man benyttet ordonnanssamband: I henhold til utkast til Sambandsreglement for politiet av 2004 (ikke utgitt) beskrives følgende vedrørende ordonnanstjenesten: «I spesielle situasjoner kan politiet ta i bruk ordonnanssamband. Dette er mest egnet ved større politioperasjoner hvor dokument, ordrer, instrukser, tjenestelister, kart m.v. skal fraktes mellom operativ uteledelse og politikammerets stab. I redningsaksjoner kan oversikten over skadde og døde sendes med ordonnans fra SKLKO til LRS». Ordonnans/kurér-tjenesten deles i to kategorier: Interne for å gi mulighet for lokal henting og levering av meldinger mellom ekspedisjons- og adressatene/utstederne Eksterne for å betjene institusjoner, skadestedsledelse og operativ uteledelse som er spredt over et større område Ordonnans/kurér-tjenesten kan drives etter fast oppsatte rutiner eller når det er behov. En hvilken som helst transportmåte kan nyttes. Eksempel: Bil Fotpatrulje Motorsykkel Tog Helikopter Fly I noen situasjoner må selve ordonnansen holdes hemmelig og utføres av f.eks. mannskap fra POT eller spaning. Det må stilles store krav til sikkerhet, og man må ta hensyn til: Gradering på det materiell som skal fraktes. Det område det opereres i. Den fare personellet utsettes for. Det personell som utfører transporten skal være autorisert etter det materiale som fraktes. 358 Optiske samband Optisk samband er direkte forbindelser ved hjelp av lys og signaler. Ved valg av plass for en signalstasjon, kan følgende momenter legges til grunn: For lykt er mørk bakgrunn det beste. Signalstedet er lett å oppdage for en eventuell motpart Siktbarheten kan reduseres i tåke og mørke Senderretningen må stilles inn mot mottakeren Eksempler på optisk samband: Blinksamband Blinksamband foregår med blinklykt (lommelykt) og faste signaler eller morsetegn kan benyttes. Signalflagg Signalflagg har også betegnelsen semaforflagg. Det ble benyttet 2 typer signalflagg for semaforering. Disse var benevnt som «hvit» og «rød». 359 Størrelse ca. 1,2 meter i firkant, men forskjellige størrelser har trolig vært benyttet. Flagget er festet i en stang i ca cm. lengde. Eksempel på signaltegn (semaforering) er vist på bilde nedenfor. Denne form for semaforering kunne kun benyttes i dagslys. Vi må anta at Statspolitiet benyttet Forsvarets retningslinjer og det ble i tillegg til den enkelte bokstav benyttet en del hjelpetegn. For eksempel: A: Forstått KK: Klar når signalposten er klar til å begynne V: Vent når signalpost ikke er klar til å begynne W: Gi akt vil påkalle oppmerksomheten I: Rettelse samt flere bokstaver/bokstavgrupper som hadde spesiell betydning. Semaforalfabetet er ett av flere kommunikasjonsmidler som kom før telegraf, telefon og trådløs radio. I tillegg til Forsvaret var både jernbanevesen og losvesen brukere av semaforkommunikasjon. Semafor ble også benyttet til sending av kodede meldinger.

22 Kapittel s :05 Side ANDRE SAMBANDSFORMER OG HJELPEMIDLER 421 Signalskjerm Signalskjermer har påsydde klaffer som trekkes opp av langsgående bånd som er festet til tverrstokkene med fjærer. Fargen er rød med hvite felt som skjules av klaffene (klaffene er røde på oversiden og hvite på undersiden). Morsetegnene slås med korte og lange blink. På samme måte som signalflaggene hadde hovedfarge rød og hvit var det også to typer signalskjermer. På samme måte som ved bruk av signalflagg ble den røde skjermen trolig benyttet i lyse og den hvite i mørke. Den hvite skjermen hadde en mørk kontrastfarge. Både signalskjerm og signalflagg har blitt benyttet av Statspolitiets (Utrykningspolitiets) avdelinger, samt Polititroppene i Sverige og under innmarsjen i Norge under 2. verdenskrig. 360 Statspolitifullmektig Jonas Lie skriver i et notat i at manglende bruk av signalflagg og signallys vanskeliggjorde Statspolitiets oppdrag ved flere arbeidskonflikter i denne perioden. På denne bakgrunn søker Statspolitiet om anskaffelse av signalflagg (morseflagg) og signalpatroner med rødt, hvitt og grønt lys for å bedre kommunikasjonen med andre både i lys og mørke. «Signallys og patroner erstatter nogenlunde flaggene til signalisering i mørke.» I Utrykningspolitiets beholdningsoppgave for 1937/38 er det registrert følgende antall signalskjermer: stk. Oslo 2 stk. Fredrikstad 2 stk. Tønsberg 2 stk. Kristiansand S 2 stk. Bergen 2 stk. Trondheim 2 stk. Narvik 2 stk. Tromsø Signalflagg type rød trolig benyttet av Statspolitiet (Utrykningspolitiet). Foto: Forsvarsmuseet Bruk av signalflagg. Bokstavene betegnes ved å holde ett flagg i hver hånd og gi armene en forskjellig innbyrdes stilling. Enkelte tegn har en spesiell betydning. Kilde: Soldatens bok 1917.

23 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS Signalskjerm type rød for morsesending. Trolig benyttet av Statspolitiet (Utrykningspolitiet) Forsvarets modell. Foto: Forsvarsmuseet I Jonas Lies notat forutsettes det at Statspolitikonstablene i løpet av høsten 1932 gjennomgår et kurs i signalering ved hjelp av egne instruktører. Statspolitiet hadde også flere mannskaper som var utdannede telegrafister, og som sådan behersket morse. Det antas at signalflaggene som skulle benyttes var av Forsvarets modell. Statspolitiet (Utrykningspolitiet) fikk trolig kjøpt eller lånt signalflagg fra Forsvaret. Signalpistol (signallys) I forbindelse med Utrykningspolitiets øvelse i 1938 er det lagt opp til følgende bruk av signallys i forbindelse med en taktisk øvelse vedrørende demonstrasjoner/oppløp: «Denne troppen tildeles en signalpistol. 1 rødt lys betyr at den (troppen) støter på patrulje, 2 røde lys betyr motstandere, 3 røde lys betyr et større demonstrasjonstog.» Heftet Ettersøking i åpen mark v/politifullmektig (kaptein) John Slaatten har følgende momenter til bruk av signallys: «Signallys må benyttes med omtanke, både med hensyn til brannfaren og for å

24 Kapittel s :05 Side ANDRE SAMBANDSFORMER OG HJELPEMIDLER 423 Very Signalpistol 27 mm kunne brukes til å skyte både signallys og tåregass. Tåregass inngikk også i Statspolitiets oppsetninger. Signalpistolen er i hovedsak utskiftet i politiet og erstattet med signalpenner. Foto: Magnar Skaret. unngå misforståelser.» Signallys bør etter John Slaattens mening kun ha en betydning: «Oppdraget løst. Dra hurtigste vei til møteplassen.» I nødsfall kunne selvfølgelig signallys nyttes. I moderne tid har røde signallys betydd nød. Det kan nevnes at Politiskolen på 1960-tallet nedla et forbud om bruk av Very Signalpistol i sommertiden pga. brannfaren. Signalpistolen ble senere erstattet med en type signalstift Modell 61. I ettertid har forskjellige modeller av signalstifter vært benyttet i politiet. Selv om ikke signallys brukes i den daglige tjeneste, foreligger det planer om at samband i form av signallys fortsatt kan benyttes. Det må heller ikke glemmes at det var svært sparsomt med radiosamband i den tidsperiode som er beskrevet. 363 Megafon i politiets tjeneste Utrykningspolitiet Det er benyttet mange forskjellige typer megafoner i politiet, og trolig basert på lokale innkjøp. Det var Statspolitiet (Utrykningspolitiet) som hadde dette hjelpemiddel i sine oppsetninger. Fra Utrykningspolitiets behovsoppgave 364 fra kan man lese følgende vedrørende megafoner: 4 stk. Oslo 1 stk. Fredrikstad 1 stk. Tønsberg 1 stk. Kristiansand S 1 stk. Bergen 1stk. Trondheim 1 stk. Narvik 1 stk. Tromsø Det antas at megafonene ved behov ble utlånt til det ordinære politi. Ny type megafon til Utrykningspolitiet Utrykningspolitiet (UP) anskaffer i en ny type megafon under betegnelsen Voicemaster. Denne var både mindre og i et hendigere format enn tidligere utgaver. Megafonen ble levert i en transportkoffert eller bæreveske. Megafonen hadde meget god lydstyrke i forbindelse med operativ bruk. UP hadde tidligere benyttet megafoner av type Jericho, og mannskapene mente at innføringen av Voicemaster et stort framskitt. Vi ser at enkle tekniske hjelpemidler ble mottatt med glede av mannskapene. Bruk av megafon ved idrettsarrangement (1958) Trondheimspolitiet har fått ny megafon til operativ bruk. Men utstyret kunne også nyttes i forbindelse med et idrettsarrangement. Megafoner av eldre type. Norsk Rettsmuseum. Foto: Magnar Skaret.

25 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS Politikorpset i Trondheim hadde også megafoner. Bildet viser politimester Erling Østerberg som åpner Politimesterskapet på ski i 1958 ved Skistua i Bymarka med bruk av megafon. Til høyre formannen i Politiidrettslaget Eivind Engen. Foto: Politiets Idrettslag Trondheim. Nærmest: Megafon av type UNIPLEX PP8 med en rekkevidde på ca. 300 m. Foto: OP-nytt Megafonen en nyvinning (1968) Fastmonterte høyttaleranlegg har vært i bruk i lang tid. Men å gjøre høyttaleranlegget mobilt og bærbart kalt megafon ble (på nytt) en nyvinning i forbindelse med utøvelsen av tjenesten. Politimannen har ofte stått overfor en folkemasse, demonstrasjon, fotballkamp, trafikkulykke osv. hvor behovet for å bli hørt og forstått har vært av avgjørende betydning. Oslo politikammer fikk dette «nymotens» hjelpemiddel omkring Det var her tale om 3 typer megafoner, en mindre modell PP8 (1.8 kg) med en rekkevidde på ca. 300 meter, og to andre typer, GM12 (2 kg) og TRM66 (2.4 kg) med en rekkevidde på ca. 100 meter. Under gunstige værforhold kunne rekkevidden være opptil flere kilometer. Det er nevnt at spesielt TRK66 var av meget god kvalitet ved større arrangementer i Oslo. Boris Hansen, Oslo politikammer, skriver: «Etter å ha nyttiggjort meg denne forsterkede stemme gjennom flere år, finner jeg grunn til å anbefale at flest mulig tjenestemenn gis øvelse i bruk av dette hjelpemiddel. Til høyre: Megafon type Lindaco ble anskaffet sentralt av Justisdepartementet på tallet og fordelt til politikamrene som sambandsmateriell. Bergen politimuseum. Foto: Magnar Skaret.

26 Kapittel s :05 Side ANDRE SAMBANDSFORMER OG HJELPEMIDLER 425 Når vi blir fortrolig med bruken av megafon, kjenner dens effekt og anvendelsesmulighet, blir den et viktig instrument i politiets hender.» Fortsatt benyttes bærbare megafoner i Diktafoner Det startet med stenografi, kladd og konsepter, og på 1950-tallet kom diktafonen i bruk. Diktafon må i dag defineres som en mellomting mellom samband og kontorutstyr, men ble behandlet som sambandsutstyr av saksbehandlerne i Justisdepartementet. Dette var de samme saksbehandlere som behandlet telefon, fjernskriver og politiradio. Vi må huske at bruk av skrivestuer var svært alminnelig helt opp mot 1980-tallet, da de første datamaskinene kom i bruk. Etter hvert forsvant skrivertjenesten ved politikamrene, ved at den enkelte saksbehandler gikk over til å skrive tekstene selv. Imidlertid ble diktafoner benyttet på åsteder m.v. for å lese inn observasjoner og funn, for senere å renskrive teksten. Departementet hadde også diktafoner i bruk på 1950-tallet og de første diktafonene var utstyrt med valser, som måtte slipes dersom de skulle nyttes igjen. Oslo politikammer hadde til prøve, i ca. ett år, en norskbygget diktafon Robertsen Tape-Riter fra firma Haraldsön A/S, som i stedet for valser benyttet lydbånd. Prisen pr. stk. var kroner som måtte defineres som relativt kostbart i Oslo politikammer søker departementet om samtykke til anskaffelse av to diktafoner av nevnte type, og gir en grundig begrunnelse på dette produktets fortreffelighet. Nedenfor opplistes følgende momenter: Effektivisere arbeidet ved kriminalavdelingen Lette arbeidet for stenografkontoret Muligheten for politifullmektigene å telefonere inn påtegninger og innstillinger m.v. Ta opp forklaring av barn Ta opp forklaringer i særlig vanskelige saker Diktafonen kan være i bilen på åsteder, og etterforsker slipper å søke ly for regnet m.v. Politilegen anbefalte anskaffelsen (han benyttet en eldre amerikansk type diktafon) Departementet var kjent med at det ikke bare var Oslo politikammer som ønsket slikt utstyr. Det forelå allerede ønsker fra bl.a. Bergen, Stavanger, og Asker og Bærum. Ut fra sakens dokumenter, jf. påtegninger av 8/10-52 og 21/8-1953, kan det se ut som at Oslo politikammer fikk anskaffet to nye dikteringsmaskiner. I 1957 fremmer politimesteren i Trondheim og Strinda politikammer 368 ønske om anskaffelse av diktafon til politikammeret. Diktafoner var etterspurt og i departementets påtegning av 25/ gis politimesteren i Trondheim og Strinda samtykke til å anskaffe en dikteringsmaskin av type Stentorette, til en pris inntil kroner. I sin anmerkning til samtykke skriver departementet som følger: «Da jeg nå har lagt inn forslag til anskaffelse av diktermaskin til pm i Inntrøndelag, antar jeg det ville passe å la pm i Trondheim og Strinda også få da ryktene vil gå fort» I 1958 fremmet politimesteren på ny søknad om ytterligere anskaffelse av diktafoner. Diktermaskin Stentorette. Kilde: Brosjyre.

27 Kapittel s :05 Side FRA VARDE TIL SMS Båndspiller type DUX. Merket 628 Kriminalregisteret type Bergen politimuseum. Foto: Magnar Skaret. Calling type Philips på 1970/80-tallet. Kilde: Brosjyre Philips Det ble anført at Oslo politikammer hadde gode erfaringer med de foreliggende diktafoner, men fortsatt var det utstrakt bruk av stenografi og skriving av konsepter. På denne bakgrunn søkte politikammeret nå om anskaffelse av 10 diktafoner. Men innføring av ny teknologi møtte ikke bare begeistring, da flere embetsmenn ønsket å benytte den gamle arbeidsformen. Men de fleste ønsket å ta ny teknologi i bruk, da erfaringen etter hvert viste at diktermaskinene gjorde god nytte for seg. Fra Kriminalsjefens side hadde han gått sterkt inn for å rasjonalisere arbeidet ved kriminalavdelingen. Departementet hadde foretatt en studietur til en del politikamre i Danmark og Sverige, og etter det de hadde registrert var det få diktafoner i bruk. Derimot i Malmö hadde de gått over til direkte skriving av rapporter av den enkelte etterforsker. Det var bare når rettelsene ble for mange at rapportene ble renskrevet. Dette hadde redusert behovet for antall kontordamer. Forutsetningen var at etterforskerne var dyktige til å skrive på maskin. Departementet skriver videre vedrørende etterforskernes maskinskriverferdigheter: «Dette kan man vel ikke forutsette at de er her, iallefall blant dem som er kommet opp i årene. Vi bør derfor antakelig bidra til å hjelpe Oslo pkm. med denne anskaffelsen.» Oslo politikammer gis anledning til å overskride budsjettet med inntil kroner for innkjøp av de omsøkte diktafoner av type Rex Recorder og Stenorette. 369 I 2009 har den såkalte «skrivertjenesten» med hjelp av kontordamer, hvor det ble benyttet stenografi, kladd og konsepter i hovedsak bortfalt i politiet, etter innføring av EDB. Men det skulle ta mange år før enkelte grupperinger i politiet (juristene) ble familiære med de nye verktøyene, bl.a. bruk av PC. Båndspillere Utover på 1980-tallet ble det anskaffet et stort antall håndholdte diktafoner og de går nå over til å benevnes «Båndspiller». Det ble en liten trend at etterforskere og åstedsgranskere leste inn avhør og observasjoner på båndspilleren, for senere å renskrive opptaket på kontoret. Anskaffelse av båndspillere ble fortsatt definert som sambandsmateriell og bl.a. tildelt fra Justisdepartementets Materiellkontor eller anskaffet lokalt. Forvaltningen av båndspillere lå under Sambandskontaktmannens ansvarsområde. Calling intercom Det ble etter hvert utviklet intercomanlegg (calling) som en erstatning for de tidligere lyntelefonsystemene. Dette muliggjorde oppkall til en eller flere brukere, inkludert gruppeoppkall. En rekke leverandører kunne levere callinganlegg til politikamrene. Dette eksempel gjelder Philips Hovedapparat M 100 som hadde ti knapper for nummervalg og seks knapper til bruk for de funksjoner systemet var utstyrt med. Systemet var utstyrt med en roterende navneliste som vist på bildet.

28 Kapittel s :05 Side ANDRE SAMBANDSFORMER OG HJELPEMIDLER 427 Spesielle løsninger kommunikasjon i tunnel Vegdirektoratet klassifiserer kommunikasjonsbehovet i tunneler. Klassifikasjonen bygger blant annet på tunnellengde og trafikktetthet. Nødtelefoner blir montert i tunnelene og eller i bokser på utsiden. Normalt er disse telefonene rutet til nærmeste vegtrafikksentral. Radiosambandet blir løst ved at det blir satt opp egne radiostasjoner for de ulike nødetater, mobiltelefonleverandører, kringkastere m.m. i eget rom eller skap i tunnelen. Gjennom filtre blir signalene ledet ut til en felles antennekabel i tunnelen (lekkasje-kabel). Vegvesenet bekoster disse installasjonene. Signalene kan bli sendt med utvendig antenne til basestasjon i det fri. Basestasjonene i tunnelene kan også utstyres med linjer til betjeningsutstyr på operasjonssentralen eller ved hjelp av automatisk telefonoverdrag/andre overføringssystemer. For øvrig er det normalt etablert direktesamband mellom vegtrafikksentraler og politiets operasjonssentraler over linje. Radioutstyr tilkoblet skarpskyttervåpen I forbindelse med politiets operative virksomhet er det utviklet forskjellige løsninger slik at man kan betjene radioutstyret samtidig som man betjener skarpskyttervåpenet. Forskjellige tekniske og praktiske løsninger har vært benyttet. Beredskapstroppen ved Oslo politidistrikt er en av brukerne av slikt utstyr. Dagens løsninger er ikke beskrevet av operative og sikkerhetsmessige grunner. Teknisk løsning i Trondheim I forbindelse med Pavens besøk i Trondheim 2. juni 1989 var det et omfattende beredskapsopplegg som ble etablert. I motsetning til Oslo politidistrikt (Beredskapstroppen) hadde ikke Trondheim politidistrikts skarpskyttere tilgang til radiosamband tilkoblet skarpskyttervåpenet. Kreative krefter innen UEH og ledelsen ved ordensavdelingen besluttet å utvikle, utprøve og anskaffe slikt utstyr. Basert på foreliggende opplysninger om tilsvarende systemer både nasjonalt og internasjonalt, samt lokal støtte fra teknisk personell ved Myhr Kommunikasjon i Trondheim, lot det seg gjøre å bygge det ønskede system for bruk sammen med skarpskyttervåpenet. Dette var og ble en «Trønder-løsning». 370 Midt på kolbens høyre side ble det montert en inngang for en ledning. Fra denne ble det boret et hull for en ledning fram til pistolgrepet. Ved pistolgrepet ble det montert en sendeknapp som kunne betjenes med høyre tommelfinger. Ledningen som ble plugget inn på kolben gikk ned til en boks som kunne hektes fast i beltet. Ut fra denne boksen gikk det en ledning til en øreplugg og en til den bærbare radiostasjonen. Det var i tillegg en egen sendeknapp på boksen. Rundt denne sendeknappen var det montert en stålring slik at sendeknappen ble liggende inne i et beskyttende hus. Dette for å hindre at sendeknappen utilsiktet ble trykt inn i liggende skytestilling. Utstyret fungerte meget bra, og det ga mulighet for skarpskytteren å sende meldinger og samtidig ha fullt fokus på målet og eventuelt avgi skudd uten å forandre skytestilling. De første årene ble det benyttet kjevemikrofoner som fungerte som ørepropp og mikrofon i en og samme komponent, tilsvarende den militære radiostasjonen SEM 52. Senere ble det anskaffet strupemikrofon med ørepropp, som ble benyttet inntil utstyret ble utfaset. Monteringen var kostbar og hadde en stykkpris på 6000 kroner pr. våpen. Systemet ble benyttet fram til første halvdel av 1990-tallet. Våpensmia A/S som senere hadde vedlikehold av politiets skarpskyttervåpen, skiftet senere stokk på samtlige våpen, og derved forsvant denne sambandsløsningen. Dessverre finnes det verken tegninger eller bilder av dette utstyret. Forhandlerutstyr En av politiets mange oppgaver er gissel- og krisesituasjoner som ofte vil være kompliserte situasjoner å løse. Det er derfor uttatt og utdannet et antall polititjenestemenn på landsplan, som med sin spesialkompetanse forutsettes benyttet i slike situasjoner. I tillegg til den nasjonale opplæringen, er flere forhandlere gitt opp-

29 Kapittel s F R A V A R D E T I L :05 Side 428 S M S Forhandlerteam i aksjon i forbindelse med en terrorøvelse i Nord-Trøndelag Foto: Magnar Skaret. læring i utlandet. I den forbindelse er disse politidistriktene tildelt kommunikasjonsutstyr for bruk i en forhandlersituasjon. Utstyret er gjort transportabelt (transportkasser) og forhandlerteam skal kunne bistå andre politidistrikter som ikke har egne forhandlere. Utstyret kan tilkobles ulike linje- og radiosystemer, og krever god opplæring og trening i bruk.371 Mobile voldsalarmer Spørsmålet om alarmbeskyttelse for voldsutsatte kvinner ble reist allerede i Likestillingssenteret utgav rapporten «Alarmbeskyttelse for voldsutsatte kvinner og eldre» i 1995 og konkluderte med at det forelå behov for alarmbeskyttelse hos kvinner og eldre. I 1996 ble det besluttet å opprette et forsøksprosjekt med stasjonære alarmer som gir beskyttelse i hjemmet. Prøveprosjektet løp fra 1. september 1997 til 1. januar 1999 og ble i 2000 evaluert. Evalueringen viste at politidistriktene var positive til ordningen og anbefalte at den ble gjort permanent. Det ble så reist spørsmål om utvikling av en mobil alarm som blant annet skulle sikre volds- og trusselutsatte større grad av bevegelsesfrihet. I 2002 kom prosjektet som hadde som målsetning å utvikle mobile voldsalarmer til trusselutsatte. I dag er ordningen gjort permanent. Det er politidistriktenes operasjonssentraler som har mottak for mobile voldsalarmer, og ved hjelp av en GPS-løsning vises posisjon i kart. Tildeling av mobil voldsalarm skjer i henhold til egne retningslinjer.372 Imidlertid skulle det vise seg at det oppsto en rekke uheldige hendelser med eksisterende voldsalarmer (2007). På denne bakgrunn bestilte PDMT en uavhengig rapport fra SINTEF om dagens voldsalarm-løsning. Politiets data- og materielltjeneste skriver i Politiets Intranett.373 På et pressemøte 17. januar 2008, hvor justisminister Knut Storberget, politidirektør Ingelin Killengreen, representanter fra SINTEF, Asker og Bærum politidistrikt og PDMT deltok, ble rapporten lagt fram.374 «Rapporten presenterer styrker og svakheter ved dagens system, viser en oversikt over tilgjengelig teknologi på området, samt anbefalinger rundt fremtidige løsninger. På dagens pressemøte konkluderte

30 Kapittel s :05 Side ANDRE SAMBANDSFORMER OG HJELPEMIDLER 429 SINTEF med at dagens posisjonerings-teknologi (GPS og GSM) er det beste alternativet, på tross av noen begrensninger. SINTEF understreket viktigheten av at brukeren får en grundig opplæring i systemet, noe so politidirektøren også bekreftet.» Posisjoneringsutstyr Global Positioning System (GPS) GPS består av et antall satellitter og krever fri sikt til minst 3 satellitter for å kunne angi en sikker posisjon. GPS kan benyttes til redningstjeneste, flåtestyring av enheter, voldsalarmer og andre formål etter behov. Politiet har i pakt med den generelle teknologiske utviklingen anskaffet et antall GPS til bruk i den operative tjenesten, herunder redningstjenesten. Utviklingen har gått raskt og utstyret er etter hvert blitt anskaffet i større mengder. I de første årene hadde politidistriktene ett apparat til utlån. I 2009 har GPS i mange sammenhenger blitt et allemannseie, og et meget viktig hjelpemiddel for politiet. I den første prøveperioden ble det benyttet DGPS Differensiel GPS som måtte benytte innmålte landsstasjoner for å få nøyaktig posisjonering. Dette skyldtes den gang at amerikanerne med hensikt ikke ga riktig posisjon til sivil bruk. Bruken av GPS, herunder en kryptert versjon, under De Olympiske vinterleker i 1994 og utprøving før OL- arrangementet er ytterligere beskrevet i kapitlene Kryptering og OL-94. Aggregat I forbindelse med anskaffelsen av mobile/transporterte basisstasjoner ble de fleste politikamre tildelt aggregat av forskjellige typer fra Justisdepartementet. Flere politikamre foretok i tillegg også egne anskaffelser av aggregater. Dette var lette, transportable bensinaggregater, f.eks. av type Kawasaki 600. Det var lagt vekt på drift fra ren bensin og ikke oljeblanding, slik at det ikke skulle oppstå problemer av forskjellig art (nedsoting). Rene bensinaggregater ble etter hvert det mest vanlige. Aggregatene hadde uttak for 220 volt vekselspenning (600 watt/2,5 ampere) og 12 volt likespenning (100 watt/8 ampere). Normal driftstid var ca. 4 timer, og de kunne benyttes under redningsaksjoner m.v. Et annet mye brukt bensinaggregat var Honda E-300 (Politi nr. 6911). 375 Bensinaggregat Kawasaki KG 600. Politi nr Foto: Magnar Skaret.