Jon Gangdal DEN USYNLIGE KRIGEN HISTORIEN OM EVA OG VOLD MOT KVINNER OG BARN I NORSKE HJEM
2014 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Exil Design Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg Sats og e-bok: akzidenz as, Dag Brekke Enkelte passasjer fra fortellingen om Eva er tidligere gjengitt i boka Jeg elsker deg og jeg finner deg uansett, Kagge 2009. ISBN: 978-82-489-1556-0 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
FORORD Da en tidligere kollega fra Oslo-politiet introduserte meg for «Eva» høsten 2007, og hun begynte å fortelle noen grove riss av sin historie, lurte jeg først på om det kunne være sant. Hun virket tilsynelatende så oppegående at jeg, i min «normale» verden, liksom ikke fikk hennes klare og behagelige vesen til å stemme med alt hun hadde vært gjennom. Hun ville skrive bok om hvordan det er å være voldsoffer fordi hun så ofte møtte holdninger tilsvarende den jeg møtte henne med: skepsis og uvitenhet. Den tidligere politimannen hadde gjort seg lignende refleksjoner etter å ha jobbet et par år ved et av rådgivningskontorene for kriminalitetsofre der Eva hadde søkt hjelp: Mennesker som har vært utsatt for langvarig vold og overgrep, får dårlig beskyttelse og oppfølging både av sine nærmeste og av det offentlige hjelpeapparatet. Selv ofre med stor vilje og evne til å hjelpe seg selv, må kjempe så hardt i møte med vår kollektive uforstand at de til slutt kneler. Møtet mellom Eva og meg endte halvannet år senere med boka Jeg elsker deg og jeg finner deg uansett. Under arbeidet oppdaget jeg at det Eva hadde opplevd var enda verre enn det hun først hadde fortalt. Hun viste seg også å være så sårbar og traumatisert at hun måtte gå i psykoterapi for å greie å gå gjennom alle redslene en gang
til. Samtidig lettet mer og mer av lidelsen etter hvert som hun «fikk lukket alt det vonde inne i en åpen bok». Denne prosessen har gjort «Offeret Eva» til «Ressurspersonen Eva», som de siste årene har hjulpet et stort antall voldsofre med å komme seg på beina samtidig som hun selv har hatt sitt å stri med. I årene som fulgte skrev jeg to nye bøker innenfor samme tema. Den ene om åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle som ble mishandlet til døde av sin stefar: Jeg tenker nok du skjønner det sjøl. Den andre boka handler om den såkalte Vågå-saken, der den tidligere suksessforklarte ordføreren Rune Øygard ble dømt for å ha hatt seksuell omgang med ei mindreårig jente i nesten to år: Ikke si det til noen. Erfaringene fra disse to bøkene og hundrevis av henvendelser jeg har fått fra mennesker i tilsvarende situasjoner, er de samme som i Evas historie. De er også identiske med det Eva selv har erfart i møte med alle ofrene for vold og overgrep som hun har og har hatt kontakt med: Verken enkeltmennesker, familie, naboer, kolleger, arbeidsgivere, barnehager, skoler, barnevern, helsevesen, NAV, politi, domstoler, politikere, stat, kommune eller noen andre er mentalt eller strukturelt innrettet for å kunne forebygge, beskytte, behandle eller følge opp det som nå går under fellesbetegnelsen «vold i nære relasjoner». Eva og jeg begynte våren 2013 å skrive en ny bok om erfaringene til alle ofrene vi har møtt. Vi så snart et mønster som minner om det mennesker gjennomlever i krig. Forskjellen er at den krigen voldsofre opplever, er usynlig. Vi ville sette mønstrene i Den usynlige krigen i
relieff til dagens lovverk, praksis, utredninger og handlingsplaner på området. Vi var godt i gang med dette arbeidet da Evas egen datter plutselig døde av det de fleste antok var en overdose. Kort tid etter døde datterens samboer gjennom 14 år, trolig av samme årsak, men foranlediget av et mildt sagt ublidt møte med det offentlige hjelpeapparatet. Paret etterlot seg en seks år gammel gutt som ble født med et alvorlig abstinenssyndrom, og som har vokst opp i fosterhjem. Eva, som selv ikke engang smaker alkohol, har ikke fått møte sitt barnebarn siden fødselen. Med disse hendelsene tok historien en ny vending: Generasjonsperspektivet kom inn på dramatisk vis. Dette er dessverre en viktig og sørgelig, men lite påaktet side av situasjonen til ofre for vold og overgrep til tross for at alle undersøkelser og forskningsrapporter om voldsutøvere og seksuelle overgripere viser at ofre skaper nye ofre og gjerningspersoner, som igjen skaper nye ofre, og så videre. Den gamle arvesynden lever i beste velgående så lenge ofrene ikke kommer ut av den onde sirkelen. Med datterens død vellet Evas gamle historie opp i henne. Den formelig rant ut av permene som skulle ha lukket den inne i den forrige boka. De gamle angstanfallene og alle de andre symptomene på stor mental overbelastning, kom tilbake med full kraft. Jeg forstår nesten ikke hvordan hun har hatt krefter til å bidra til enda en bok om sin egen tragedie, og å fortsette med å hjelpe andre mennesker i samme situasjon. Samtidig er det kanskje nettopp det som holder henne oppe, fordi det gir lidelsene en slags mening. Når en stor del av Evas gamle historie er tatt med i
denne boka, er det av to grunner. For det første setter datterens død den gamle historien i et helt nytt perspektiv, og gir Evas refleksjoner om dagens situasjon og andre skjebner nødvendig troverdighet. For det andre handler den gamle historien mye om datteren og hennes oppvekst, som ledet til at hun bare fikk 31 år på denne jorda. Min rolle som forfatter har foruten å skrive, vært å sjekke og dobbeltsjekke at alle faktiske opplysninger i Evas fortellinger er i samsvar med virkeligheten. Det har skjedd ut fra alminnelige krav til journalistisk grundighet. Jeg har også kontrollert at alle brev og dokumenter som gjengis helt eller delvis, er ekte. Dessuten har jeg selv møtt alle de andre ofrene som er omtalt i boka. Bokas undertittel kan leses som om det kun er kvinner og barn som lider overlast i eget hjem. Det er det ikke. Også menn blir ofre for voldelige kvinner, både fysisk og verbalt. Unge menn blir misbrukt seksuelt av både kvinner og menn. I disse tilfellene er det stort sett de samme mekanismene som gjelder, i tillegg til betydelige innslag av pedofili. Siden Eva er kvinne og ble mor like etter at hennes mareritt startet, konsentrerer denne boka seg mest om vold mot kvinner og barn. Jeg vil rette en spesiell takk til de sistnevnte, som har bidratt til denne boka både direkte og indirekte. Jeg vet at hvert ord i samtaler, e-poster og brev har kostet dere dyrt. Jeg vil også takke alle de engasjerte menneskene vi har møtt innen de instanser og profesjoner som er omtalt i boka, ikke minst innen politi og barnevern, samt en del advokater og politikere som alle har hjulpet oss til å se mulige veier ut av den tidligere omtalte kollektive uforstand.
Endelig vil jeg takke Eva og hennes familie for å ha stilt opp til enhver tid for at alle brikker i boka skulle falle på plass. Jeg vet at det til tider har vært en tøff prosess. Sist, men ikke minst skylder jeg en stor takk til min egen familie for stor utholdenhet med at undertegnede nok en gang ga seg i kast med et krevende bokprosjekt. Kolsås/Sandefjord i august 2014 Jon Gangdal