Av cervantinsk herkomst Date : 22/12/2014 Cervantes-prisen for 2014 er tildelt den spanske forfatteren Juan Goytisolo. «Mi nacionalidad es cervantina,» ynder den nå 83 år gamle spanske forfatteren Juan Goytisolo å si: «Nasjonaliteten min er cervantinsk.» Utsagnet er selvsagt en hyllest til Miguel de Cervantes, og man trenger ikke lese mye av Goytisolo for å finne spor av Don Quijote; både vandrerfiguren, parodien og den eksperimenterende fortellerstrukturen er fremtredende i romaner som Señas de identidad (1966; eng.utg. Marks of Identity), Reivindicación del conde don Julián (1970; eng.utg. Count Julian) og Juan sin Tierra (1975; eng.utg. Juan the Landless), den såkalte onde trilogien la trilogía del mal som mange holder for å være hans litterære høydepunkt. Men man behøver heller ikke grave dypt i den cervantinske arv for også å støte på en annen valør ved påberopelsen av en cervantinsk nasjonalitet, nemlig en kritikk av spansk nasjonalisme. Juan Goytisolo (f. 1933) mottar Cervantes-prisen for 2014. (Foto: Peter Groth/ Wikimedia Commons) Ifølge Goytisolo er det ikke uten grunn at England, Frankrike og Russland videreførte arven fra Cervantes, mens romanen sent vendte tilbake til Spania. Hvorfor? Fordi man i Spania lot 1 / 5
mesteren stige opp som nasjonalikon uten egentlig å lese ham! Don Quijote ble «den spanske nasjonens bibel», for å si det med Miguel de Unamuno, mens romanens flerstemmighet og den utforskende vandrerfiguren selv unnslapp den spanske Volksgeist, inntil Américo Castro åpnet verket på nytt med sin innflytelsesrike studie El pensamiento de Cervantes (1925) Cervantes tenkning. «Senere vil jeg si at det var Borges sin betingelsesløse lesning som fremviste den cervantinske oppfinnelsens kreativitet og modernitet», sier Goytisolo, «og på bakgrunn av denne har en rekke forfattere meg inkludert direkte eller indirekte latt seg påvirke av Cervantes.» Juan Goytisolos Juan sin Tierra (1975). Når Goytisolo omtaler sin nasjonalitet som cervantinsk, krysses følgelig hyllesten av en kritisk linje som er blitt en del av Goytisolos signatur; det dannes en x som igjen kan betraktes som Don Quijotes x, fra den tid da navnet ble skrevet Don Quixote. X en uttalt ch er nemlig et arabisk lydspor fra maurernes lange okkupasjon av Spania, et spor som også er til stede gjennom Don Quijotes angivelig arabiske forteller, historikeren Cide Hamete Benengeli. Så når Cervantes skrev sitt verk på kastiljansk språket som samlet Spania er arven etter den arabiske andre kapslet inn på en måte man senere har fortrengt, men som Goytisolo vil synliggjøre: I Reivindicación del conde don Julián hylles den mauriske invasjonen, og det fabuleres over muligheten for en ny invasjon som vil kunne sprenge stivnede spanske nasjonalmyter, mens Juan sin Tierra ender i en tiltakende oppløsning av den spanske syntaksen, før arabiske skrifttegn tar fullstendig over. Men også i intervjuer betoner Goytisolo at Spania må bli seg bevisst sin mudejarismo den spanske betegnelsen på arven etter muslimer som valgte å bli igjen på den iberiske halvøyen etter den kristne gjenerobringen «for denne eksisterer ikke i noe annet europeisk land. Det er på tide å akseptere at denne forskjellen er Spanias viktigste bidrag til den europeiske kulturen.» 2 / 5
Juan Goytisolos Reivindicación del conde don Julián (1970). Når Goytisolo er en selverklært mudéjar, har dette rimeligvis sammenheng med hans fascinasjon for den arabiske kulturarven, som på et biografisk plan underbygges av at han i nærmere 50 år har hatt adresse i Marrakech, mens det på et politisk plan blir bekreftet av en rekke artikler hvor han kritiserer det han mener er anti-islamske fordommer i Vesten. Likevel peker betegnelsen ut over denne spesifikke forankringen mot en mer generell utforskning av mulighetene for å løsrive seg fra homogene nasjonale identitetsfester, noe han selv opplevde som akutt: Hvordan skulle han frigjøre seg fra de borgerlige, katolske, heteronormative og Franco-sympatiserende rammene fra oppveksten? Goytisolos svar ble å søke randsonene, overskridelsene og eksilet, eller som den cubanske forfatteren Severo Sarduy skriver i artikkelen «La desterritorialización», Deterritorialiseringen: «Periferia, nomadismo: Med sin uvanlige sentrifugale kraft skriver Goytisolos verk seg inn i disse ordenes resonans; alltid mot det fremmede, mot kallet fra utsiden.» I et slikt lys kan el mudéjar betraktes som en form for kontaktflate mellom ulike kulturer, en slags åpenhet som muliggjør at noe eller noen får passere mellom dem. Med referanse til Deleuze og Guattari har flere kritikere påpekt det nomadiske ved Goytisolos romaner, vandringen mellom ulike kulturelle landskap, som i Paisajes después de la batalla (1985; eng.utg. Landscapes after the Battle), der handlingen foregår i Paris, Tangiers, Marrakech, Kairo og Istanbul; og man har pekt på det utadvendte ved temakretsen, som i senere romaner inkluderer Gulfkrigen (La cuarentena, 1991; eng.utg. Quarantine) og Kosovo-krigen (El sitio de los sitios, 1995; eng.utg. State of Siege). 3 / 5
Juan Goytisolos Señas de identidad (1966). Den sentrifugale kraften Severo Sarduy omtaler har likevel ikke alltid vært fremtredende i Goytisolos verk. Hans første romaner bar snarere preg av en ortodoks marxisme, forankret i en sosial-realistisk stil, deriblant Juegos de manos (1954) og Duelo en el paraíso (1955), som i 1960 kom på norsk med titlene Unge mordere og Sorg i paradis. Senere skulle imidlertid Goytisolo kritisere både den realistiske romanen og den ortodokse marxismen: Han brøt med det spanske kommunistpartiet og vendte ryggen til den cubanske revolusjonen han hadde besunget i 1959. I 1966 kom avsløringene av at man på Cuba internerte homoseksuelle, året etter at Goytisolo selv ga til kjenne sin homoseksuelle legning, og Goytisolo svarte med å slette første kapittel av Señas de identidad, der handlingen nettopp var lagt til Cuba. Sammen med en rekke andre venstreintellektuelle, deriblant Sartre, de Beauvoir, Pasolini, Duras og Enzensberger, skulle han senere komme til å skrive under på det berømte brevet til Fidel Castro som ble publisert i Le monde 9. april 1971, og som ble innledet med følgende ord: «Comandante Fidel Castro, vi ser det som vår plikt å formidle deg vårt raseri og vår avsky» Men bruddet med Cuba innebar ikke noe brudd med Latin-Amerika, og kanskje er det nettopp Goytisolos eksperimenterende og utadvendte skrift fra og med slutten av 60-tallet som gjør at han har fått en posisjon innenfor latinamerikansk litteratur som få andre spanske forfattere er i nærheten av. Da meksikanske Carlos Fuentes publiserte La nueva novela hispanoamericana Den nye spanskamerikanske romanen i 1969, som en utlegging av det latinamerikanske boom-fenomenet, flettet han inn et kapittel med tittelen «Juan Goytisolo: det felles språket». Hvorfor? Fordi han betraktet Señas de identidad som «møtepunktet mellom den nye spanske romanen og den romanen man skriver i Latin-Amerika», knyttet til boom-forfattere som Mario Vargas Llosa, Gabriel García Márquez, Julio Cortázar og Fuentes selv. Det er likevel en cubaner den nevnte Severo Sarduy som har fått æren av å bringe Goytisolo over i en ny litterær fase, en post-boom: Under påvirkning av Sarduy vendes blikket vekk fra den territoriale granskningen av egen identitet, vekk fra det vi med henvisning til Fuentes grandiose 4 / 5
Powered by TCPDF (www.tcpdf.org) Vagant romanverk kan kalle boom-forfatternes Terra Nostra, mot en mer radikalt deterritorialiserende optikk når det gjelder menneskets subjektivering, noe som er tydelig i blant annet Goytisolos Reivindicación del conde don Julián. Med innflytelsen fra den nybarokke Sarduy foldes vi slik inn igjen i den barokke arven etter Cervantes, han som i et himmelropende brudd med ridderromansenes kodeks der ens fødested var et ubestridt grunnlag for identiteten innleder sitt storverk med å undergrave hjemstedets betydning: «På et lite sted i La Mancha, som jeg ikke bryr meg med å huske navnet på, bodde det for lenge siden en lavadelsmann» En lavadelsmann eller hidalgo, en kontraksjon av hijo de algo, «en sønn av noe», eller underforstått: en med en fornem herkomst. Slik er også Goytisolo en hidalgo, av cervantinsk herkomst, som nå også er uløselig forbundet med hans navn, i kraft av å være «Premio Cervantes 2014». 5 / 5