magasin Nr. 2-2006 11. årgang Her døde Bud Arbeid gir penger i lomma Det skal lite til for å skape glede Gatekamerater fikk nytt håp www.nytthaap.com og nytt håp 1
Arbeidet for sin første lønning Tekst og foto: Elisabeth og David Axell Ryddegjengen i ferd med å skaffe seg arbeidserfaring De fire eldste guttene (14-17 år) på senteret har fått utfordringen om å starte en gruppe som skal ta ansvaret for opprydning på senteret. Målet med dette lille prosjektet var å aktivisere dem og gi dem arbeidserfaring. Ryddegjengen ble utvidet med to reintegrerte ungdommer som tilbringer mye tid på senteret. Sammen tok de opp kampen mot ugresset som vokser på slettene rundt senteret, og er et yndet sted for slanger og andre plagsomme dyr som lopper og mygg. Som motivasjon ble de lovet litt lommepenger og guttene satte ivrig i gang. De fant støvler, hakke, trillebår, rive og spade og startet med godt humør. Dette var første gang guttene skulle tjene penger, og naturlig nok dreide samtalen seg mye om hva de skulle bruke dem til. Flere planla å kjøpe cd-spiller, høyttalere og mobiler, så de ansvarlige for opplegget (David og Pål) måtte jekke ned deres forventninger til ukelønnen et par hakk! Det var meningen at dette skulle være en aktivitet mellom 8.00-10.00, men flere av guttene ønsket å jobbe mer for å øke lønningen. Det har ikke gått helt knirkefritt mellom guttene for arbeidsinnsatsen har vært forskjellig. For at det skulle bli mest mulig rettferdig og at hver kunne jobbe etter ønske, ble det innført at alle skulle føre opp timene de arbeidet i en bok. De neste ukene var arbeidstempoet høyt, og guttene imponerte oss alle med hvor dyktig og utholdende de var. Meter for meter med høyt kratt forsvant, og i løpet av noen uker var et stort område ryddet. Flere slanger måtte bøte med livet i løpet av disse ukene i møte med de tøffe guttene! Det er hardt arbeid å bruke hakke og dra opp ugresset med roten, og noen vannblemmer har de fått og slitne har de blitt. En dag bestemmer guttene seg for å sette fyr på ugresset for å gjøre arbeidet enklere, og vi ser en kjempesky av røyk stige mot himmelen. Dette er vanlig framgangsmåte når man rydder jord, men ettersom det er bolighus ganske i nærheten og det er fare for at flammen skal komme ut av kontroll, ble de straks bedt om å slukke ilden med bøtter og vannslanger. Som en ekstra oppmuntring fikk alle guttene billetter til landskampen mellom Mosambik og Tanzania, og sammen prøvde de å heie fram laget som ikke har hatt suksess utenfor landets grenser (det ble 1-1). Vi spør guttene om hva de synes om det nye prosjektet? Det er bra, sier Elcidio raskt. Nå har vi noe å gjøre etter skoletid, sier Baca og forklarer: Før pleide vi bare å leke og nå lærer vi å arbeide. Hvilke planer har dere med dette området? Vi har plantet maniok og mais, og vil også plante søtpoteter, tomater, peanøtter, løk og salat, svarer Dino. Like etter spør han Natanael Har du vannet i dag? Han rister på hodet og sier Men det er ikke bare min jobb? Hvem skal spise det dere planter? Grønnsakerne skal brukes her på senteret, men om det blir stor produksjon vil vi selge noe og dele pengene mellom oss. Hvordan er samarbeidet? Samarbeidet er stort sett bra sier guttene, men vi blir irritert når enkelte bare vil sitte og slappe av. Hva har dere kjøpt for pengene dere har tjent? Jeg fylte 16 år i oktober, og brukte pengene til å lage en fest og inviterte noen venner forteller Baca. Vi har kjøpt klær, forteller tvillingene Dino og Ercilio, for vi ønsket oss klær av merket Adidas, Diesel eller Umbro som man får kjøpt brukt på markedet. Vi sparer, men vi har ikke tjent så mye, forteller Carlos og Fenias som er de yngste på laget og som ikke har jobbet så mye. Jeg har kjøpt meg fotballsko, forteller Natanael glad, og nå slipper jeg å spille barbent og få vondt i føtterene når jeg spiller fotball. På arbeidstrening: Natanael, Fenias, Carlos, Dino, Ercilio og Baca. Nytt Håp Åsvangv. 591 2332 ÅSVANG Tlf.: 62 58 62 66 Faks: 62 58 63 01 E-post: post@nytthaap.com www.nytthaap.com Bankgiro: 1800 20 89218 Informasjonsblad for Nytt Håp for barn i nød, et samarbeids prosjekt mellom lokale menigheter i Maputo i Mosambik, Filadelfiamenigheten Hamar og PYM (De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon). Redaksjon: Lars Blystad ansvarlig redaktør Elisabeth og David Axell Tormod Jahren Ansvarlig utgiver: Filadelfiamenigheten, Seminargt. 31, 2317 Hamar Telefon: 62 54 04 90, Telefaks: 62 54 04 91 Grafi sk form: Info Service Tormod Jahren, Telefon: 62 58 62 66 E-post: post@infoja.com Web: www.infoja.com Trykk: Hamar Trykk AS Opplag: 3000 I 2003 byttet Gatebarnprosjektet i Mosambik navn til Nytt Håp for barn i nød. E-post: post@nytthaap.com Skattefradrag Du kan få skattefradrag for gaver du gir til Nytt Håp i 2006 send oss ditt fødselsnummer (11 siffer) så snart som mulig Konto for gaver: 1800 20 89218 På lederplass Lars Blystad PYM S BARNEHJELP De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon Støtter Nytt Håp Gaven som gir foreldreløse barn ny framtid Vi har alle en fødselsdag, og noen av dagene feires stort og andre i det små. I dette nummer av NYTT HÅP leser vi om personer som feiret sine fødselsdager, men de ga pengegavene som de fikk til å bygge hus for foreldreløse barn i Mosambik. Dette har forandret livet til mange barn. Ved innvielsen av husene som ble bygget med disse gavene, sang og danset barna av glede. Foreldrene var døde av Aids, det gamle huset hadde de solgt for å kjøpe medisiner som ikke reddet livet, og barna satt tilbake uten hjem og noe sted å bo. Dette er situasjonen for hundretusener av barn i Mosambik. Et slikt hus for barna koster ca. kr 12.000,-, og gir plass til 3-4 barn sammen med en mor. Når vi som bor i Norge har kommet opp i en viss alder, så har vi alt vi trenger. Vi bør derfor i god tid informere familie og venner om at eventuelle fødselsdagsgaver kan gis i kontanter, og at pengene skal gå til et nytt hus for foreldreløse barn. LYKKE TIL MED DAGEN OG GAVEN! Meld fra også til oss når du flytter! Det sparer oss for ekstra tid og kostnad Er det mulig......at kr 150,- per måned hjelper 10 barn? Ja, det er det. Når en fadder gir kr 5,- per dag (kr 150,- per mnd), så utløser det en støtte fra NORAD (Norsk u-hjelp) som er ni ganger dette beløpet. Alle våre tre barneperosjekter i Mosambik er nå NORAD-støttet. Men NORAD forlanger at vi innbetaler en egenandel på 10% for at vi skal få motta støtten. Per i dag hjelper vi mer enn 3.500 barn til et bedre liv. Så kan du selv regne ut at dersom vi kan doble antall faddere, så vil vi kunne hjelpe 7.000 barn. Dette er vårt mål og vårt håp at vi kan øke antall faddere så raskt som mulig, slik at flere barn kan få et bedre og tryggere liv. Snakk med dine venner, familie, kollegaer, og verv dem som faddere nå!!! Gå til baksiden av bladet nå og registrer deg som fadder. Du kan også verve andre og vinne premier! 2 3
Fra HIV/AIDS ble oppdaget i Mosambik på begynnelsen av 80-tallet, har provinsen Manica hatt størst antall med tilfeller på landsbasis: 22,1% har HIV/ AIDS og det er ca. 56 tilfeller med infeksjon av HIV daglig. Dette skyldes den absolutte fattigdom i provinsen, 16 år med krig etter frigjøringen i 1975, stort antall mennesker uten utdannelse, kvinnenes avhengighet av mannen, samt at en hovedvei fra Beira går gjennom provinsen og knytter landet med nabolandene (Zimbabwe, Zambia og Malawi) som medførte at det var stor trafikk og overnatting i landsbyene langs veien (prostitusjonen økte). Av Faustino Manuel de Araújo Direktør for Kubatsirana Kampen mot AIDS Direktør Faustino Manuel de Araújo Myndighetene i Mosambik startet en kampanje for å bevisstgjøre det mosambikanske folket om behovet for å bekjempe pandemien. De fokuserte kun på å forebygge ved bruk av kondom. Kirkene ville ikke engasjere seg Denne typen forebyggende arbeid gjorde at kirken ikke var åpen for disse organisasjonene, og de ville ikke engasjere seg i det sosiale arbeidet som innebar å ta vare på de syke og forlatte barna etter at foreldrene døde av AIDS. De syntes det var umoralsk å snakke om dette i menigheten, for de anså at sykdommen var en straff for synderne fra Gud. Personer i menigheten som fikk diagnosen HIV/AIDS ble isolerte. Denne framgangsmåten gjorde at mange personer i våre kirker ikke var forberedt på realiteten, og ikke tok de nødvendige forholdsregler i møte med personer med HIV og utsatte seg for faren for å bli smittet. Kubatsirana blir startet Kirken erkjente at de hadde gjort en feil ved ikke å involvere seg i kampen mot HIV/AIDS, og som en konsekvens av dette grunnla en gruppe av foreldre, pastorer og menighetstjenere fra ulike kirker, med støtte fra Misjons Alliansen i Sverige, en Kristen Økumenisk Organisasjon som fikk navnet Kubatsirana, som betyr - Gjensidig hjelp. Ved hjelp av frivillige fra de ulike kirkene startet de et arbeid for å bevisstgjøre, forebygge og tilby hjelp i hjemmet til de syke og foreldreløse barna. De anbefalte troskap i ekteskapet, at de enslige skulle være seksuelt avholdende og nødvendigheten av å forandre levesett med base i de kristne prinsipper. Positive følger av arbeidet Det eksisterer ressurssentere i enkelte kirker hvor de foreldreløse barna undervises i landbruk og lærer å mure, lage skulpturer, snekre, samt får seg en formell utdannelse. Familier tar til seg foreldreløse barn. Celina, et AIDS-ansikt. Foto: Elsa Margret Berge 2.419 syke får hjelp i sine hjem (praktisk hjelp, behandling og støtte) i provinsene Manica og Sofala. 5.290 foreldreløse barn som får hjelp i sine hjem (praktisk hjelp, studier og støtte). Det finnes 450 frivillige organisert i 56 mindre grupper, som gjennomsnittlig av 8 stykker i hver gruppe som kommer fra ulike kirker. Syke som har blitt bedre og som har dannet en forening for Personer som lever med HIV/AIDS som har 365 medlemmer, Det finnes grupper med ungdommer som deltar i kampen mot AIDS i kirkene, for å hjelpe jevnaldrende. Andre positive resultater Samarbeid mellom pastorer og medlemmer i debatter med ønsket om å lære mer om AIDS. Union mellom de ulike kirker ved at de arbeider sammen i det forebyggende arbeid og støtte til personer som lever med HIV/AIDS og barn som er blitt foreldreløse. Kirker som tar hånd om de syke. Erfaringer og lærdom Undervist i ulike kirker og fremmet samarbeid mellom kirkene for å kunne bedre hjelpearbeidet i nabolaget. Forts. neste side Til deg som har alt og skal feire jubileum Vi får fra tid til annen gaver i forbindelse med jubileer. Dette er veldig kjærkomment, og vi bestemte oss for å bruke litt spalteplass på det denne gangen. Ikke alle ønsker publisitet på det de gir, og det har vi full forståelse for. Men tanken med eksemplene her er at det kanskje kunne være en inspirasjon for andre. Forts. fra forrige side Selv om det har vært lite kapasitet til å bekjempe en pandemi og liten akademisk utdannelse blant medlemmene i enkelte kirkene, har aktivitetene hatt suksess. Å utveksle erfaring mellom kirkene som nylig har startet sosiale prosjekter og de kirkene som har etablerte prosjekter, har styrket initiativet til kirkene som er i startfasen. I provinsen Manica er det i dag ikke én som ikke sier Kubatsirana når det snakkes om HIV/AIDS. Det er ikke noe skrytealbum. Hans Langbekkhei og Tordis Nyvoll Blystad (de små bildene) har gitt pengegavene som de fikk i forbindelse med sin 70-årsfeiring til oppføring av et og et halvt hus til foreldreløse barn i Chimoio. Det samme har Jan Nestvold gjort i forbindelse med sin 40-årsdag, og vi nevner det her som en ide for andre som har alt. Endelig skikkelige kontorlokaler Av Faustino Manuel de Araujo Direktør for Kubatsirana Den 30. november 2006 ble 11-årsdagen for stiftelsen Kubatsirana feiret, og markert med innvielse av egne kontorlokaler. Stiftelsen Kubatsirana ble grunnlagt 1995, og de første årene ble møtene holdt hjemme oss lederne eller i kirken. Fra 1997 fikk stiftelsen støtte til å leie et rom, men arbeidet under enkle og trange forhold. I mange år delte de 6 ansatte et rom på 3 x 4 meter, og når man skulle undervise frivillige hjelpearbeidere, måtte de ta sine skrivebord ut i det fri for å arbeide. Etter hvert som stiftelsen vokste ble det behov for å ansette flere og finne større Bildet: Et av de nye husene for foreldreløse barn. Et slikt hus kan bygges for ca. 12.000 kroner. Foto: Lars Blystad Lykkelige 70-årsjubilanter Hans Langbekkhei og Tordis Nyvoll Blystad i Chimoio lokaler. I dag står bygget ferdig med 15 kontorer klar til bruk. Vi vil takke Harry-Ottar Nilssen som ga oss mot til å planlegge dette prosjektet, og takker for alt han har gjort for vår organisasjon. 4 5
Tre gatekamerater fikk nytt håp Tekst og foto: Elisabeth og David Axell Menes (13) Salomon (12) og Fidolfo (12) ble kjent med hverandre mens de bodde på gaten, og kom til senteret i august 2005. Hvor lenge har dere bodd på gata? -Jeg har bodd nesten ett år på gata, forteller Fidolfo, mens de andre guttene har bodd kortere tid. De var mellom 10-12 år gamle da de rømte. Hvorfor rømte dere hjemmefra? -Jeg var ofte sulten hjemme, forteller Salomon. -Jeg hadde stjålet og solgt mors klokke, sier Fidolfo stille, og vågde ikke å gå hjem. -Jeg fikk ofte juling hjemme. En dag gikk Felipe forbi (en annen gategutt) og så at jeg satt og gråt. Da ga han meg penger og inviterte meg til å bli med på gaten. Han laget et hus å sove i under et bord, og neste dag tigget jeg penger, forteller Menes. Hva synes dere er bra med å bo på gaten? -Ingen ting, selv om det er bra å tjene penger og kunne kjøpe mat, er det bedre å bo hjemme, svarer alle guttene raskt. Vi ble ofte slått av eldre gutter som ville ha penger av oss, og de truet med å brenne oss forteller Fidolfo. Pleide dere å besøke familien? -Jeg og Menes pleide å besøke familien, og min mor pleide å be meg om å bli hjemme - men jeg var blitt vant til gatelivet og stakk av så snart jeg kunne, forteller Fidolfo. Vi pleide å sove under bordene på markedet, og laget vegger av papp og sov tett i tett. Vi brukte papp som teppe, og når det regnet prøvde vi å finne plast for å tette, forteller Menes. Når det regnet mye hendte det at vi betalte litt til noen vakter, og fikk sove innerst i en kinosal, forteller Salomon. En gang fikk vi tepper av ei dame som solgte kjøtt og hun passet på teppene på dagtid, men en natt kom noen store gutter og stjal dem, forteller Fidolfo. Hvordan tjente dere penger? -Vi pleide å samle søppel fra gaten for butikkene og bære varer hjem for folk. Vi pleide også å tigge penger - og i blant stjal vi penger fra fulle folk. For det vi tjente kjøpte vi mat og gikk på kino. Vi hadde ikke råd til å kjøpe klær, men vi fikk i blant klær fra en dame som heter Debora som jobber på et senter. Når vi hadde penger kjøpte vi brød og middag, og når vi ikke hadde noe å spise lette vi i søppelet for å finne noe. Denne maten var ofte råtten, og det hendte at vi ble dårlige av den og fikk diare. Vann pleide vi å be om i hagen til folk der det var en kran, ellers måtte vi kjøpe vann. Det hendte at noen kom med mat til oss, men vi var litt redde for å spise den for vi hadde hørt om tilfeller hvor maten var forgiftet. Det var noen som kom i fengsel fordi de forgiftet barn. Hva pleide dere å leke? -Vi lekte sisten eller gjemsel, og på kvelden når gata var tom pleide vi å spille fotball Vi pleide også å spille kort, og vi spilte ofte om penger. I blant kjøpte vi en bil laget i metalltråd som vi kjørte rundt med. Gikk dere på skolen mens dere bodde på gaten? -Nei. Salomon startet på skolen da han kom til senteret og går nå i første klasse. Vi andre har gått på skolen da vi bodde hjemme, og nå går Fidolfo i andre klasse og Menes i fjerde klasse. Var dere redde da dere bodde på gaten? -Vi var litt redde for at noen skulle komme å stjele fra oss, for de større guttene pleide å banke oss opp for å få pengene vi hadde tjent og det hendte at politiet også stjal fra oss, forteller guttene. Hvordan var det at dere kom til senteret? -Luis og Emilio (fra gateteamet) pleide å snakke med oss og de spurte om vi ville komme hit. Først sa Fidolfo nei, og da sa også jeg nei, forteller Menes, men da han ombestemte seg gjorde jeg det også. Liker dere å bo her? -Ja, svarer alle guttene. Jeg liker å studere, sier Menes. Det er nok mat og mange snille mennesker, legger Fidolfo til. Hva er deres drømmer for fremtiden? -Jeg vet ikke, sier Fidolfo. -Jeg liker å spille fotball og vil bli en profesjonell fotballspiller, forteller Menes. -Og jeg vil bli bilmekaniker, sier Salomon som får undervisning i dette emnet en gang i uke på senteret. 6 7
Avskjed med misjonærene Robert og Dora Misjonærene Robert og Dorothy van der Vyver fra Sør-Afrika avslutter sin tjenesten ved gatebarnsenteret i desember 2006. Robert har vært leder for vannprosjektet i mange år, og Dora har hatt ansvar for regnskapet for senteret og vannprosjektet. Vi vil med dette takk for den kjempe jobb de har gjort for senteret og gatebarna i Mosambik i 7 år. Vi ønsker dem Guds velsignelse i det som ligger foran. Nye hjelpearbeidere Vi inviterer de nye hjelpearbeiderne på senteret til middag, og Sabina og Yo spiser med stor appetitt mens de forteller litt om seg selv. Vi vil gjerne skrive litt i bladet Nytt Håp om dem, og spør dem hva det var som fikk dem til å reise fra trygge omgivelse for å leve under enkle kår her i Mosambik. De forteller at det var en kombinasjon av eventyrlyst, ønske om å bli kjent med andre land/kulturer og ønske om å hjelpe andre som ikke har det så godt som de selv som gjorde at de reiste til et ukjent kontinent. Sabine Kastor (19 år) kommer fra Tyskland, og har tatt seg et halvt år fri etter at hun ble ferdig med gymnaset. I flere år har hun drømt om å reise som hjelpearbeider til Afrika eller Asia, men var i perioder litt i tvil om hun vågde å reise etter å ha lest om de farlige sykdommer som finnes i disse landene. Det var likevel ingen overraskelse for foreldrene at hun bestemte seg for reise til Mosambik, men hennes besteforeldre ble sjokkerte over at hun fikk lovt til å reise. Tsun Yo Lin (30 år) kommer fra Taiwan, og har tatt et år fri for å realisere drømmen om å reise til Afrika. Han har fire års universitetsutdannelse innen Public Health, og hadde en god jobb som salgsmann for et firma som solgte medisiner. Han forteller at han ønske å gjøre noe annet en å arbeide for å spise god mat, og ville utnytte tiden mens han var ung og singel til å bli kjent med andre land og kulturer. Med den studiebakgrunnen er han spesielt interessert i å kunne engasjere seg i et land med så mange helseproblemer. Målbevist arbeidet han for å spare penger og realisere sin drøm, og med moralsk støtte fra sin mor reiste han til Mosambik for ett år. Sabine og Yo har gjennom en organisasjon fått tilrettelagt et sted å bo og et sted de kan arbeide som hjelpearbeidere. De bor hos mosambikanske familier hvor de får gratis kost og losji. De har selv finansiert reisen, betalt gebyrer til organisasjonen og har spart til lommepenger. TORGGT. 1 2317 HAMAR TELEFON 62 52 61 05 Tekst og foto: Elisabeth og David Axell Sabina Kastor og Tsun Yo Kin er for tiden hjelpearbeidere på Gatebarnsenteret. Her sammen med tre av guttene på senteret. Sabina trives i sin mosambikanske familie, og prøver å venne seg til andre tenkesett og levevaner. Yo bor hos en eldre dame, som pleier å reise bort for å besøke sine barn med jevne mellomrom og forlate han med et tomt kjøleskap. Under samtalen ber Sabina flere ganger om unnskyldning at de spiser så mye, og forklarer at det ikke er ofte de får så god mat. Vi synes litt synd på ungdommene, og vet at dette oppholdet vil prege dem for livstid og lære dem å sette mer pris på komforten i hjemlandet. Sabina og Yo har vært en positiv faktor i miljøet på senteret, og guttene trives sammen med dem, for de viser oppriktig interesse og omsorg. Et håp tar slutt Tekst og bilde Pål T. Vengsholt Bud trekker bena godt opp mot brystet, han ligger inne i en stor pappeske i det forlatte huset. Stedet blir brukt som toalett og søppelfylling så luktene er mange og sterke, og fluer og mark kryr. Bud legger ikke spesielt merke til det lenger. Han har bodd der i bare noen få uker med de andre guttene i gjengen. Bud har drukket temmelig mye og føler seg uvel, derfor drar han til huset alene denne kvelden. Søvnen inntar han raskt, men våkner plutselig opp av intens smerter. Klærne står i flammer og det brenner overalt. Kroppen orker ikke, han klarer ikke å stikke av for røyken er tykk det er for sent. Denne natten dør Bud etter noen få timer i smerter på sykehuset. Allmennpraksis Arv/skifte Eiendomssalg Barnevern ADVOKAT HARALD NYBAKK M.N.A. M A G E L I & C O Bud bodde noen uker på senteret i 2005, inntil han stakk av sammen med noen av de andre guttene. Bud heter egentlig Rino Paulo Motisso. Han ble knapt 14 år gammel. Hvem som satte fyr på Bud denne kvelden vet ingen. Dette forekommer som en hevnaksjon for å skremme, eller av blind vold, men det er sjeldent at noen dør som følge av skadene. Mange av guttene på gata har arr etter brannskader. Det ble ikke foretatt noen etterforskning av mordet fra politiet side, og det var heller ikke noe på nyhetene for han var jo bare en gategutt. Hva kan du og jeg gjøre for å gi guttene et nytt håp? Erstatningsrett Arbeidsrett Tingsrett Familierett A D V O K AT F I R M A Tlf.: 62 54 39 50 Faks: 62 54 39 59 Besøksadresse: Østregate 23, Hamar Postadresse: Postboks 343, NO-2303 Hamar Den farlige malariamyggen På verdensbasis forårsaker malaria årlig klinisk sykdom hos 300-500 millioner mennesker. Av disse er det beregnet at 1,5-2,7 millioner dør hvert år. Over 90% av dødsfallene forekommer blant barn under 5 år, hovedsakelig fra cerebral malaria og anemi. Forekomsten av malariamygg er hyppigst i Afrika, og den farligste malaria-typen er også vanligst på det kontinentet. Hvert tredje sekund dør et barn av malaria i Afrika, iflg. helsemyndighetene i Mosambik. Malaria er en infeksjon med en parasitt som blir overført fra myggen til mennesket ved et stikk. I mennesket snylter parasitten i de røde blodlegemene og formerer seg. Etter 48-72 timer sprekker de røde blodlegemene, slik at nye parasitter frigjøres. Denne syklusen gjentas mange ganger, og for hver gang får pasienten nytt anfall med feber og frostrier. På grunn av parasittens angrep på de røde blodlegemene kan man etter hvert få redusert antall av disse i blodet, og derved lavere blodprosent (anemi). Symptomene opptrer vanligvis 10 til 16 dager etter stikk av smittebærende mygg. Pasienten får anfall med kraftige frysninger (frostanfall), med påfølgende feber, slapphet, hodepine, svimmelhet, mageproblemer, muskelsmerter, leddsmerter, ryggsmerter og tørrhoste. Anfallene varer normalt i under 6 timer. Mellom anfallene føler pasienten seg i god form, har normal kroppstemperatur, men kan være trøtt eller sliten. Malaria kan deles inn i en godartet form der det typiske sykdomsbilde er som beskrevet over, og en ondartet form (minst vanlig) hvor feberen og de øvrige symptomer er i større grad tilstede hele tiden. På Gatebarnsenteret er det flere tilfeller av malaria hver måned. Prognosen er generelt god ved rask behandling uansett malariatype. Men det er en risiko for tilbakefall i flere år etter det første utbruddet av malaria. Den hissige malariaformen med vedvarende feber kan imidlertid medføre komplikasjoner som alvorlig blodmangel, nyresvikt og leverskade og ha et alvorlig forløp. Den kan også medføre døden. 8 9
Når statistikken får et ansikt Ny prosjektkoordinator på plass i Mosambik Sulten gutt i Chimoio. Foto: David Axell Sigve Ånderå er prosjektleder i PYM (De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon). Høsten 2006 var han på en av sine mange turer til Mosambik i Afrika, der han tidligere var misjonær for Nytt Håp på Gatebarnsenteret i Maputo. Tallene i statistikken får plutselig et ansikt... Ansiktet til en døende liten gutt På senteret til pastor Madeira hilser jeg på en liten AIDS-syk gutt. Det renner av øynene hans, han er tydelig syk. Pål forteller at han er i et sent stadium av sykdommen, og at han neppe har lenge igjen. For meg gir han et ansikt til den forferdelige sykdommen som har rammet så mange, et ansikt som brenner seg fast. For oss som er så langt borte har det lett for å bli statistikk og tall, og det er sterkt å stå ansikt til ansikt med denne gutten som lider. Foreldrene har han allerede mistet, nå har han bare personene på senteret til å trøste seg. Pastor Madeira står og holder rundt ham og tørker øynene hans. Jeg må snu meg bort og tørke mine... Omsorg for 800 barn David Axell og jeg er i Chimoio for å besøke Kubatsirana, AIDS-prosjektet som vi støtter der. Pål Vengsholt har kommet noen dager før oss, og vi møter ham om kvelden. Han følger opp det sosiale arbeidet på sentrene i Chimoio, så vi har en god prat om arbeidet og situasjonen. Faustino, lederen av Kubatsirana tar oss med rundt for å besøke alle fire sentrene som Nytt Håp støtter. Det er barn over alt, totalt har sentrene omsorg for ca. 800 barn. De fleste bor hos familie eller fosterfamilie, men noen bor også på sentrene i påvente av at de kan skaffe familier til dem. Kan dere støtte oss videre? Utpå ettermiddagen har vi møte med styret i Kubatsirana. Vi snakker om samarbeidet, de takker masse for støtten fra Norge. Den nåværende støtteperioden går ut i 2007, hvordan er mulighetene for videre støtte? Jeg sier at Nytt Håp er innstilt på å prøve å skaffe videre finansiering, men vi kan ikke love sikkert. Norad stiller krav om at tiltak som støttes skal være tidsbegrenset, de må bli bærekraftige. Å redde liv er ikke matematikk De rister på hodet og lurer på hvordan et AIDS-tiltak kan bli bærekraftig? Det må da være bærekraft i det at et barn får en familie og en utdanning som gjør dem i stand til å takle livet, selv om det koster penger å gi dem det? Jeg kan ikke gi dem svar, men håper på en løsning. Av Sigve Ånderå Blir det tid til strandtur? På retur til Maputo flyr vi nedover langs kysten, og jeg sitter og ser på de flotte strendene i Mosambik. Jeg har badebukse med meg, kanskje det kan bli tid senere i uka? Jeg tror det er sjette gang jeg er her etter at vi flyttet hjem i 1999 uten at det har blitt en eneste strandtur, kanskje vi kan klare det denne gangen? Hele ettermiddagen og kvelden etter at jeg kommer tilbake til Maputo, får jeg anledning til å være sammen med misjonærene Robert og Dora. De har mange ting de ønsker å ta opp, de avslutter jo nå sin tjeneste for Nytt Håp. Møter, samtaler, oppfølging og møter... Resten av tiden går med til besøk i kirkeskoler, møter med administrasjon og styret på senteret, seminar med ambassaden, samtaler med Edgar (direktør for Gatebarnsenteret) og misjonærene. Mange lange dager med tett program og masse informasjon, samtaler og inntrykk som skal absorberes på kort tid. De kveldene som ikke går med til møter går stort sett til forberedelse til neste dag. Veldig mye positivt Veldig mye positivt å se, og fortsatt noen utfordringer som vi må jobbe videre med. Mosambik er helt klart på vei oppover, men det er likevel en lang vei igjen å gå på veldig mange områder. Men bading ble det ikke... Når jeg pakker kofferten dukker badebuksa opp. Det ble visst ikke tid til stranda denne gangen heller, men neste gang skal det settes av tid til strandtur. - Tror jeg. Foreldreløse i Chimoio. Foto: David Axell ØKONORKUNDER FÅR BEDRE RÅD I en av Norges ledende regnskaps- og rådgivningskjeder vil din bedrift nyte godt av alle våre kjedefordeler Økonor Hamar RegnskapsØkonomen AS Vidar Østbu, Tlf.: 62 53 96 50 hamar@okonor.no www.okonor.no Familien Axell, som nå har tatt over oppgaven som prosjektkoordinator for Nytt Håp i Mosambik, kommer fra Larvik. Familien består av to voksne og fire barn: David (37), Elisabeth (35) og deres fire barn; Alexander (10), Christian (7) Patrick (3) og Celine (1). På Gatebarnsenteret ble de møtt av mange nysgjerrige barn, og de eldste guttene var snart ute og lekte med de nye kameratene. Etter en festmiddag underholdt barna på senteret med sang og et humoristisk teater (hvor de forestilte den nye misjonæren David) ble fremført til alles fornøyelse. Dobbel misjonsfamilie Misjon har vært endel av deres oppvekst, da de begge har vokst opp i henholdsvis Argentina og Paraguay hvor deres foreldre er misjonærer ennå i dag. Davids bestefar reiste ut som misjonær på 50-tallet og startet flere barnehjem. Hans barn fortsatte i hans fotspor og siden mange av hans barnebarn. David er født i Argentina og har bodd i Sør-Amerika største delen av sitt liv. Hans svenske far Bengt Axell og danske mor Laura er nå misjonærer i Paraguay. David har utdannet seg innen økonomi og internasjonal handel, og var i ungdomsårene bestyrer for en kvegfarm og drev med import og salg av kristen musikk i Paraguay. Elisabeths foreldre Rudolf og Brit- Lajla reiste ut som misjonærer på 70 Familien Axell består av to voksne og fire barn: David (37) Elisabeth (35) og barna Alexander (10) Christian (7) Patrick (3) og Celine (1) tallet, og etter å ha arbeidet ni år blant indianerne, flyttet de tilbake til Norge for at barna skulle kunne ta utdannelse der. Nå har de reist ut igjen for en periode, og forsetter et arbeid blant indianerne i Paraguays jungel. Elisabeth er utdannet sykepleier, og har arbeidet flere år på sykehus i Norge. Et tilfeldig møte De møtte hverandre ved en tilfeldighet i jungelen i Paraguay i 1992, og etter dette klarte de ikke å glemme hverandre. To år senere giftet de seg, og bosatte seg i Oslo. Etter at de hadde vært gift i ett år reiste de til Brasil. Der overtok de et arbeid blant de fattige barna i Porto Xavier. På Håpets hjem bodde det ca. 30 barn som kom fra en oppvekst med vold, vanskjøtsel og misbruk, og som etter avgjørelse fra rettssystemet kom til barnehjemmet deres. Etter sju år avsluttet de for å reise til Norge, mens arbeidet forsetter med nasjonale ledere. Utfordringen Etter å ha vært fire år i Norge lå de en kveld og leste Korsets Seier, og en stor stillingsutlysning fanget deres oppmerksomhet: Misjonsarbeidere/prosjektkoordinator til Mosambik. De leste den mange ganger og snakket mye om dette de neste ukene samtidig som interessen og lysten bare økte. De fikk selvsagt litt sommerfugler i magen over å dra til noe de ikke kjente til, men de ønsker å bruke sine liv til å tjene Gud i fattige land hvor nøden er stor. De har sett at mennesker lider på en helt annen måte enn her i Norge - og om de kan være med på å formidle hjelp opplever de at det gir livet mening. 10 11
Vi vil gi barn en ny framtid. Derfor trenger vi deg som fadder Bruk kupongen nedenfor Returadresse: Nytt Håp Åsvangv. 591 NO-2332 Åsvang Flotte premier til deg som vil verve Bruk kupongen nedenfor 1 Verv 1 ny fadder og få en DVD-spiller 2 Verv 2 nye faddere og få et komplett DVD-system/ hjemmekino 5 Disse bildene er ment som illustrasjon. Gevinstene kan avvike fra foto Verv 5 nye faddere og få en bærbar datamaskin Klipp ut og send kupongen til: Nytt Håp, Åsvangv. 591, NO-2332 ÅSVANG Jeg vil bli fadder: Beløp (sett kryss) Skattefradrag Du kan få skattefradrag for gaver du gir til Nytt Håp i 2006 Send oss ditt fødselsnummer (11 siffer) så snart som mulig Ønsket betalingsmåte Bruk kupongen nå! Navn: Adresse: Postadr.: Tlf./Mob.tlf.: E-post: Navn på den som har vervet Navn: Adresse: Postadr.: Tlf./Mob.tlf.: E-post: 12 Jeg ønsker skattefradrag, mitt fødselsnr. er (11 siffer): (Må være fadder) kr 150,- per mnd kr 250,- per mnd kr 500,- per mnd kr per mnd Du kan også gjøre registreringen på våre nettsider: www.nytthaap.com En giro hver måned En giro for hele året En giro 2 ganger i året En giro 3 ganger i året AvtaleGiro (hver mnd) Tips oss og få 10 FLAX-lodd Spør tre personer om de kan tenke seg å motta informasjon om Nytt Håp og få 10 Flax-lodd. Send oss et brev, kort eller en e-post. Oppgi navn, adresse, telefonnummer og eventuelt e-post på disse personene. Du kan også registrere dem på www.nytthaap.com.