TOSLO-2013-121474 INSTANS: DATO: 2013-09-02 Oslo tingrett Dom og kjennelse. DOKNR/PUBLISERT: TOSLO-2013-121474 STIKKORD: SAMMENDRAG: Sivilrett. Vedtaks gyldighet. Midlertidig forføyning. Helse- og omsorgstjenesteloven 3-1, 3-2, 2-1, pasient- og brukerrettighetsloven 2-7, EMK artikkel 8. Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av vedtak fattet av fylkesmannen i Oslo og Akershus 28. juni 2013, samt krav om midlertidig forføyning om at vedtaket ikke kan iverksettes før rettskraftig dom foreligger. (Sammendraget er hentet fra sakens innledning.) SAKSGANG: PARTER: FORFATTER: Oslo tingrett TOSLO-2013-121474 (13-121474TVI-OTIR/07). Anket til Borgarting lagmannsrett LB-2013-149867. A (advokat Nils Christian Nordhus, rettslig medhjelper: advokatfullmektig Magnus André Nordhus). mot Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet (advokat Anne Hesjedal Sending). Tingrettsdommer Halvor Aas. Premisser Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av vedtak fattet av fylkesmannen i Oslo og Akershus 28. juni 2013, samt krav om midlertidig forføyning om at vedtaket ikke kan iverksettes før rettskraftig dom foreligger. Sakens bakgrunn Saksøker er en 60 år gammel mann som har vært innlagt på X sykehjem siden 2006. Han har store fysiske plager, blant annet særlig i form av kroniske omfattende kontrakturer i ledd, omfattende kroniske sår på underekstremitetene. Han er ute av stand til å sitte i sengen eller bevege seg ut av denne. Etter innleggelsen på sykehjem oppstod det konflikter rundt vask og stell. Vask og stell ble ved noen anledninger gjennomført mot saksøkers vilje, og han begjærte rettens avgjørelse for at kommunen ikke skulle ha rett til dette. Saken endte i Høyesterett, som i dom inntatt i Rt-2010-612 avgjorde at et minstemål av hygieniske tiltak kunne gjennomføres mot saksøkers vilje. I juli 2012 fattet kommunen vedtak om at saksøker skulle overføres til et annet sykehjem, med en avdeling med sluse inn til rommet. Vedtaket ble påklaget, men opprettholdt. Fylkesmannen i Oslo og Akershus fattet 12. oktober 2012 vedtak om at den planlagte flyttingen ikke var i strid med pasientrettighetsloven eller helse- og omsorgstjenesteloven. Dette vedtaket ble bragt inn for Oslo tingrett ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning 16. oktober 2012. Retten ( TOSLO-2012-165199 ) fant at det ikke var tilstrekkelig vurdert om en innflytting til en avdeling for MRSA-smitte utsatte saksøker for smitte, og at smittefaren var tilstede. Når forholdet ikke var vurdert i fylkesmannens vedtak, fant retten at vedtaket var mangelfullt begrunnet, og det ble opphevet. Fylkesmannen fattet nytt vedtak 28. juni 2013, etter å ha innhentet synspunkter både fra bydelen og saksøker. Vedtaket 28. juni 2013 lyder slik: websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 1/9
Fylkesmannen opprettholder kommunens vedtak datert 18. juli 2012 om flytting fra X sykehjem til avdeling med tilrettelagt sluse for smitteutstyr og med fokus på somatiske problemstillinger, i medhold av lov om pasient- og brukerrettigheter 2-1a jf lov om kommunale helse- og omsorgstjenester 4-1. A har ikke fått medhold i sin klage. Ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning 9. juli 2013 krevde A rettens avgjørelse for at vedtaket ikke kunne iverksettes, og at det var ugyldig. Staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet innga tilsvar 20. august 2013, og påstod seg frifunnet i hovedsaken, samt at kravet om midlertidig forføyning ikke ble tatt til følge. Muntlig forhandling i forføyningssaken ble holdt 26-27 august 2013. Det ble ført 13 vitner, hvorav to fremstilt som privat antatt sakkyndige. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken. Begge parter ba om at retten trakk inn hovedkravet til pådømmelse i medhold av tvisteloven 32-9 (1). Retten har besluttet at hovedkravet skal trekkes inn til pådømmelse samtidig som kravet om midlertidig sikring, idet den finner de kumulative vilkår i tvisteloven 32-9 er oppfylt. Saksøkeren, A, har i korte trekk anført Tildelingen av sykehjemsplass ved vedtak 7. juli 2006 skapte en rett for A til sykehjemsplass. Utsagnet i RG-1992-624 (RG-1992-624) om forståelsen av sykehjemsforskriften er et obiter ditcum som ikke har noen overføringsverdi til nærværende sak. Det gjelder et alminnelig krav om hjemmel eller rettsgrunnlag for handlinger som virker inngripende for enkeltpersoner, jf. blant annet Rt-2010-612. Det foreligger ikke tilstrekkelig hjemmel i denne sak. Den hjemmel fylkesmannen har vist til er uriktig. Dersom dette er et bevisst uriktig valg av hjemmel, er vedtaket ugyldig, og dersom det skyldes slurv kan vedtaket være ugyldig. Den riktige hjemmel ville eventuelt være Helse- og omsorgstjenesteloven 3-1. Etter en normal tolking av denne bestemmelsen må det imidlertid legges til grunn at kommunen bare har kompetanse etter bestemmelsen dersom det foreligger et udekket helsebehov. Det er ikke et udekket helsebehov hos saksøker som er begrunnelsen for vedtaket, men den luktsjenanse han utgjør for ansatte, med beboere og besøkende. Det bestrides ikke at endrede omsorgsbehov hos pasienten kan gi hjemmel for endring eller opphør av pleietilbud, men overføring til et tilsvarende omsorgsnivå som ikke er begrunnet i pasientens helsebehov er ikke lovlig. Spørsmålet om vedtaket er i samsvar med Helse- og omsorgstjenesteloven 3-1 er et spørsmål om lovtolking som retten alltid kan prøve. Fylkesmannens vedtak oppfyller ikke minstekravet til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Iverksetting av vedtaket medfører økt smittefare for saksøker. Han er mer smitteutsatt enn andre, på grunn av åpne sår, nedsatt mobilitet og sannsynlig dårligere blodgjennomstrømning. Vedtaket innebærer plassering på en korttidsavdeling. Det er kommet frem gjennom bevisførselen at det er større smittefare på korttidsavdelinger enn langtidsavdelinger på sykehjem. Når vedtaket innebærer en permanent forhøyet risiko for smitte, er ikke minstestandarden oppfylt. Vedtaket krenker også EMK artikkel 8. Saksøker må anses varig tilflyttet sykehjem, og han har vært på X sykehjem i 7 år, hvorav 6 år på samme rom. Et inngrep i hans hjem er bare tillatt etter EMK dersom vilkårene i artikkel 8 er oppfylt. Inngrepet er ikke egnet til å realisere det formål som er angitt i vedtaket, nemlig å få bort lukt. Det er fremkommet at det ikke er undertrykk i slusen, slik fylkesmannen legger til grunn, og luktproblemet vil tvert i mot kunne bli større ved gjennomføring av vedtaket. Det er heller ikke nødvendig. Vitneførselen har vist at det er mulig å bli kvitt luktproblemene ved andre metoder. Inngrepets betydning for saksøker, påvirkningen av hans psykiske helse samt smittefaren, gjør også vedtaket så tyngende at det vil websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 2/9
stride mot EMK. Disse argumenter innebærer også at vedtaket er ugyldig som kvalifisert urimelig etter intern norsk rett. Fylkesmannens vedtak er også ugyldig fordi det er tatt utenforliggende hensyn. Den bærende begrunnelse i vedtaket er luktsjenansen for de ansatte. Dette er i alle fall ikke av de hovedhensyn som ligger bak Helse- og omsorgstjenesteloven. Når formålet er hovedbegrunnelsen i vedtaket, er det ikke gyldig. Vedtaket innebærer også en usaklig forskjellsbehandling i forhold til andre pasienter. Det er fritt sykehjemsvalg i Oslo kommune, og det er ingen andre kjente eksempler på at pasienter er blitt flyttet på grunn av luktsjenanse. Fylkesmannen har lagt feil faktum til grunn for vedtaket. Det fremgår uttrykkelig at fylkesmannen legger til grunn at det vil være undertrykk. Den sakkyndige Andersen hadde med seg en teknisk ekspert på ventilasjon til sykehjemmet, og målte tvert imot overtrykk. Det gjør at tiltaket ikke vil oppfylle formålet. Det uriktige faktum må lede til at vedtaket er ugyldig. I tillegg er vedtaket ugyldig fordi begrunnelsen er mangelfull. Iverksettelse av vedtaket vil føre til en vesentlig ulempe og fare for skade ved smitte for saksøker. Det utgjør sikringsgrunn som gjør at begjæringen om midlertidig forføyning må tas til følge. Saksøker har lagt ned slik påstand: I hovedsaken: 1. Vedtak av Fylkesmannen i Oslo og Akershus datert 28. juni 2013 er ugyldig og oppheves. 2. Staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet dømmes til å erstatte As omkostninger i hovedsøksmålet I sak om midlertidig forføyning: 1. Staten forbys å iverksette Fylkesmannens vedtak av 28. juni 2013. 2. Staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet dømmes til å erstatte As omkostninger i sak om midlertidig forføyning. Saksøkte, staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet, har i korte trekk anført Saken gjelder et frivillig helsetilbud. Retten til tilbudet fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven 2-1a, og kommunens plikt til å sørge for tilbudet fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven 3-1. Rettens prøvingskompetanse er begrenset ved søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Det vises i denne forbindelse blant annet til Rt-1990-874 - Fusadommen. Denne dommen er relevant også etter de någjeldende lover. Retten kan prøve om minstekravet for denne type ytelser er oppfylt, jf. Fusadommen. Retten kan også prøve den generelle rettsanvendelsen, om vedtaket bygger på feil faktum, om det foreligger saksbehandlingsfeil eller myndighetsmisbruk. Det har vært vedvarende konflikter om hygieniske tiltak rundt saksøker, noe tvangstellssaken i Høyesterett viser. Selv om dommen fra Høyesterett gir en viss mulighet til tvangsmessig hygieniske tiltak, har personellet forsøkt å tilpasse seg saksøkers ønsker, mens han på sin side i stor grad nekter gjennomført annet enn det helt minimale. websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 3/9
Fylkesmannens rettsanvendelse er riktig. Det er ikke avgjørende at ikke fylkesmannen har henvist til Helse- og omsorgstjenesteloven 3-1 i selve vedtaksslutningen, all den tid bestemmelsen er eksplisitt vurdert i begrunnelsen. Det er heller ikke andre mangler ved rettsanvendelsen som kan føre til at vedtaket er ugyldig. Det er ingen rettskildemessig dekning for en anførsel om at et vedtak i medhold av 3-1 ikke kan treffes dersom det allerede foreligger et tilbud som tilfredsstiller kravene til nødvendig helsehjelp. Tvert i mot er det lovens forutsetning at kommunen forløpende skal evaluere og eventuelt korrigere tilbudet. En adgang til endring ble også forutsatt i Fusadommen. Vilkårene for utskrivning foreligger også, jf. sykehjemsforskriften 4-11annet ledd og Rt-2010-612. Lovens krav om nødvendig helsehjelp er oppfylt ved tilbudet på Y sykehjem, og vedtaket er ikke under minstestandarden som Fusadommen legger opp til. Det er ikke tatt utenforliggende hensyn i vedtaket. Lovens formålsangivelse er ikke uttømmende, og hensynet til ansatte er et relevant hensyn, som også lovlig kan tillegges avgjørende vekt. Faktum i forhold til undertrykk/overtrykk på det planlagte rommet er ikke vesentlig for vedtakets gyldighet. Det hefter usikkerhet rundt om trykket ved målingen var som det skal være, og om dette kan justeres. Videre er ikke undertrykk det vesentlige i vedtakets begrunnelse. Vedtaket innebærer ikke noe myndighetsmisbruk. Vedtaket er nødvendig og rimelig ut fra hensynet til både kommunen og saksøker, og ikke uforholdsmessig byrdefullt. Vedtaket innebærer heller ikke usaklig forskjellsbehandling. Vedtaket er ikke i strid med EMK artikkel 8. Det kan reises spørsmål ved om rommet på sykehjemmet er «hjem» i konvensjonens forstand, men på grunn av vilkåret om privatliv kommer den til anvendelse. Inngrepet er imidlertid i samsvar med lov, og det er et legitimt formål å beskytte andres rettigheter og friheter. Begrunnelsen i forhold til intern rett viser at vedtaket er nødvendig i et demokratisk samfunn, og rammes ikke av konvensjonen. Begrunnelsen i vedtaket er tilstrekkelig. Kravene til begrunnelse er små, og forvaltningsloven kapittel IV og V kommer i utgangspunktet ikke til anvendelse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven 2-7 og helse- og omsorgstjenesteloven 3-2 første ledd nr. 6. Vedtaket tilfredsstiller uansett kravene etter forvaltningsloven. I tillegg til at kravet ikke er sannsynliggjort, foreligger heller ingen sikringsgrunn, slik at begjæringen om midlertidig forføyning uansett ikke kan tas til følge. Saksøkte har lagt ned slik påstand: I hovedsaken: 1. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes 2. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet tilkjennes sakskostnader I forføyningssaken: 1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge 2. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet tilkjennes sakskostnader Rettens vurdering 1. Innledende bemerkninger Retten skal prøve gyldigheten av fylkesmannens vedtak 28. juni 2013. websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 4/9
Retten kan prøve om vedtaket bygger på et riktig faktum og om det foreligger saksbehandlingsfeil, herunder myndighetsmisbruk. Dersom vedtaket er beheftet med saksbehandlingsfeil eller bygger på et uriktig faktum, og det kan ha hatt innvirkning på vedtakets innhold, vil det være ugyldig. Når det gjelder prøvingen av vedtakets innhold, gir Fusadommen etter rettens syn et riktig utgangspunkt for prøvingen også etter helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Om dette uttaler Høyesterett: Spørsmålet om domstolskontroll er ikke berørt i lovforarbeidene, bortsett fra den ene uttalelse i innstillingen av 1953 til lov om sosialhjelp som jeg tidligere har nevnt. På grunn av den sterkt skjønnsmessige karakter av avgjørelser etter sosialomsorgsloven 3 nr. 1 og kommunehelsetjenesteloven 2-1 og det spesielle innhold i rettighetsbegrepet i disse lovbestemmelser, er det etter min mening tvilsomt om det er adgang til domstolsprøving av vedtakets innhold utover det som følger av alminnelige prinsipper for prøving av forvaltningsskjønnet. Hvor langt domstolenes prøvingsrett går i forhold til de to lovbestemmelser, vil kunne stille seg forskjellig for de ulike sider av et vedtak. I denne sak er det ikke tvilsomt at A i utgangspunktet hadde rett til sosialhjelp etter sosialomsorgsloven 3 nr. 1 og rett til helsetjenester etter kommunehelsetjenesteloven 2-1. Spørsmålet er om klientutvalgets vedtak tilfredsstiller loven krav med hensyn til omfanget av ytelser. Jeg antar at forvaltningens skjønnsmessige vurdering av dette spørsmål i utgangspunktet kan prøves av domstolene. Til sammenligning vises til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1990-360 om adgang til domstolsprøving av et tilbud om undervisning etter loven om voksenopplæring. Når det gjelder omfanget av ytelsene, vil spørsmålet ved en domstolskontroll etter min mening være om det aktuelle forvaltningsvedtak tilfredsstiller et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser. En slik vurdering vil ligge nær opp til en domstolsprøving av forvaltningens frie skjønn. Jeg sikter i denne forbindelse særlig til domstolenes adgang til å prøve om forvaltningsskjønnet er åpenbart urimelig. 2. Forholdet mellom forvaltningsloven, helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven Etter tingrettens syn kan den enkeltes rettigheter til helsehjelp ikke utledes av helse- og omsorgstjenesteloven 3-1 alene. Helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven må sees i sammenheng. Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer i hovedsak kommunenes ansvar for å sørge for tilbud, mens pasient- og brukerrettighetsloven regulerer enkeltpersoners rettigheter. Forvaltningslovens regler er gitt anvendelse så langt de passer på vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven, jf. dennes 7-6, og etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. 2-1. Som påpekt av staten, er det i pasient- og brukerrettighetsloven 2-7 første ledd gjort et generelt unntak for anvendelsen av forvaltningsloven kapittel IV og V for vedtak etter kapittel 2. Etter rettens syn må imidlertid unntaket i 2-7 annet ledd også gjelde for vedtak som i nærværende sak. Unntaket gjelder etter sin ordlyd blant annet vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven 3-2 første ledd nr. 6 ad, altså blant annet sykehjemsplass, som er ment å vare i mer enn to uker. Om dette heter det i Prp.91 L (2010-2011) side 518 : Hensikten med forslaget i andre ledd er å videreføre gjeldende rett og å ha smidige regler for akuttsituasjoner. Hvis det er aktuelt å innvilge hjelp for en lengre periode, skal reglene om enkeltvedtak følges for de angitte tjenestene. Det skal ikke være mulig å omgå toukers regelen ved å treffe flere korttidsvedtak etter hverandre. Dersom det er grunn til å tro at behovet for tjenester regulert i de nevnte websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 5/9
bestemmelsene vil gjelde for et tidsrom på over to uker, skal reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven følges. Vedtak om tildeling av tjenester skal iverksettes straks med mindre annet følger av vedtaket. Det er ikke tvilsomt at saksøker vil ha behov for sykehjemsplass i mer enn to uker han vil trolig ha det i all overskuelig fremtid. Begrunnelsen for unntaket i 2-7 første ledd tilser at også et vedtak om overføring fra ett sykehjem til et annet likestilles med vedtak om opphold, når det er ment å vare ut over to uker. 3. Faktum Det har vært en relativt omfattende bevisføring rundt saksøkers situasjon på X sykehjem. Retten finner det mest sannsynlig at fylkesmannen bygger på et riktig faktisk grunnlag når det legges til grunn at det er særdeles plagsom lukt fra saksøkers rom på X sykehjem. Slik retten vurderer bevisførselen, skyldes ikke dette først og fremst de store infiserte sårene over underekstremitetene og hofte samt at saksøker er inkontinent for urin og avføring, men en kombinasjon av disse forhold og saksøkers uvilje mot sårstell, skift av sengetøy, vask og desinfisering av rom, lufting og andre tiltak som ville begrenset luktplagene til et mer normalt nivå. Dette har blant annet vist seg ved at luktplagene reduseres når saksøker i forbindelse med nærværende og den tidligere rettssak om flytting er vesentlig mer innstilt på denne type tiltak enn ellers. Retten viser til vitneforklaringer, arbeidstilsynets pålegg og avviksmeldinger som er fremlagt, som viser at luktsjenansen fra saksøkers rom er vesentlig verre enn det som må forventes og tåles, og at disse påvirker både ansatte, andre beboere og besøkende svært negativt. Når det gjelder fylkesmannens vurdering av det alternative tilbudet, kan ikke retten legge til grunn at fylkesmannen bygger på et uriktig faktum vedrørende lufttrykk slik saksøker anfører. Det er i vedtaket lagt til grunn at det vil være undertrykk i slusen. Fra den privat antatt sakkyndige Andersen er det opplyst at de målinger som ble foretatt viste dels et svakt overtrykk, og delvis ingen forskjell. Opplysningene om trykk er ikke avgjørende for retten. For det første er opplysningene om målingene og kompetansen hos den som utførte dem kun muntlig referert av Andersen som er medisinsk sakkyndig, ikke teknisk. For det andre er det ikke opplysninger om justeringsmuligheter eller andre tekniske forhold rundt ventilasjonen. For det tredje fremstår ikke selve trykkforskjellene mellom sluse og de tilstøtende rom som det vesentlige i fylkesmannens begrunnelse, men nettopp det forhold at det er en sluse mellom rommet og de tilstøtende arealer. Samlet kan ikke retten se at fylkesmannen bygger på uriktig faktum som kan ha hatt hatt betydning for vedtakets innhold. 4. Fylkesmannens rettsanvendelse Retten er ikke enig med saksøker i at vedtaket er ugyldig fordi det er angitt uriktig hjemmel ved at helseog omsorgstjenesteloven 3-1 ikke er angitt i vedtakets slutning. Det fremgår uttrykkelig i vedtaket side 11 at fylkesmannen har vurdert og anvendt 3-1. I tråd med det som er redegjort for over, må helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven etter rettens syn sees i sammenheng, og ikke isolert. Når det er snakk om pasientens rettigheter og eventuelle rettskrav, er det først og fremst pasient- og brukerrettighetsloven som gir de relevante bestemmelser, men slik at de må tolkes i lys av kommunens plikt etter helse- og omsorgstjenesteloven. Etter rettens syn har fylkesmannen tolket de relevante bestemmelser riktig når han finner at det er hjemmel til å fatte vedtaket. Et vedtak om innvilgelse av sykehjemsplass, slik saksøker fikk i 2006, innebærer websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 6/9
en rettighet. Det kan imidlertid ikke innebære en rettighet til for all fremtid å opprettholde nøyaktig det samme tilbudet fysisk, innholdsmessig eller på andre måter, selv om behovene er uforandret. Noen skranker for kommunens frihet til å endre tilbudet må likevel oppstilles. For det første følger det direkte av helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven at det endrede tilbudet også må dekke de nødvendige helsebehov, og i samsvar med forarbeidene og deres henvisning til Fusadommen, må dette være over et forsvarlig minstenivå. For det andre er det visse skranker i pasient- og brukerrettighetsloven, som i 2-1 a tredje ledd, jf. Prp.91 L (2010-2011) side 515 flg. Hertil kommer at loven må tolkes slik at den harmoniserer med eventuelle krav i EMK. Slik retten ser det, medfører dette at en pasient må finne seg i en endring av tilbudet dersom tilbudet fortsatt er over minstestandarden for forsvarlighet, og det er tilstrekkelig begrunnet. Helse- og omsorgstjenesteloven 1-1 kan ikke anses som en uttømmende opplisting av de forhold som kan begrunne et slikt vedtak, jf. formuleringen «særlig». Kravene til begrunnelse må imidlertid variere ut fra hvor sterkt vedtaket griper inn. Eksempelvis vil det kreve sterkere grunner for å få fra et tilbud i én institusjon til et tilbud på en annen institusjon med et lavere pleienivå, selv om også det nye tilbudet ligger innenfor forsvarlighetsvurderingen, enn for et annet tilbud innenfor samme institusjon. Etter rettens syn er det ikke tvilsomt at vedtaket i nærværende sak er tilstrekkelig begrunnet til at vedtaket er innenfor de krav som må oppstilles. Situasjonen på X sykehjem fremstår etter bevisførselen i det vesentlige slik som beskrevet i Rt-2010-612, men slik at situasjonen har vært noe bedret i forbindelse med de ulike rettsbehandlinger. Situasjonen for både personell, øvrige beboere og besøkende på sykehjemmet er etter rettens syn uholdbar. For de ansattes del har dette gitt seg utslag i at kommunen har måttet innhente ekstern bistand fra vikarbyråer i svært stor grad, og med betydelig utskifting av også dette personellet. Det er opplyst at merutgiftene knyttet til saksøkte utgjør rundt kroner 2 000 000 pr. år. For andre beboere og besøkende har det medført betydelig sjenanse, og blant annet uverdige forhold ved dødsleie. Fylkesmannens begrunnelse er tilstrekkelig, og den er i samsvar med helse- og omsorgstjenestelovens formål, særlig dennes 1-1 nr. 2, 3, 4, 6 og 7. Hensynene i nr. 2,3,4 og 6 er relevante i forhold til øvrige beboere på sykehjemmet, og både hensynet til de enkelte ansatte og til ressursfordelingen generelt er innenfor nr. 7. 5. Forholdet til EMK EMK artikkel 8 lyder slik: Art 8. Right to respect for private and family life 1. Everyone has the right to respect for his private and family life, his home and his correspondence. 2. There shall be no interference by a public authority with the exercise of this right except such as is in accordance with the law and is necessary in a democratic society in the interests of national security, public safety or the economic wellbeing of the country, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others. Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til om saksøkers rom på sykehjemmet er «home» i artikkelens forstand, i det vedtak om flytting fra en langvarig innleggelse på ett sykehjem til et annet uansett er «interference by a public authority» i «private... life». Spørsmålet er om vedtaket er i samsvar med EMK er et spørsmål om vilkårene i artikkelens nr. 2 er oppfylt. Etter rettens syn er dette ikke tvilsomt. Det er lovhjemmel for vedtaket, jf. det som fremkommer over. websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 7/9
Hensynet til de ansatte og andre beboere på sykehjemmet er innenfor vilkåret om «protection of the rights and freedoms of others», og etter rettens syn er vedtaket nødvendig. Anførselen om at vedtaket er i strid med EMK artikkel 8 kan etter dette ikke føre frem. 6. Om vedtaket virker uforholdsmessig byrdefullt Det er anført fra saksøker at vedtaket er uforholdsmessig byrdefullt. Han har selv i sin forklaring forklart at gjennomføring av vedtaket vil påføre ham depresjon. Videre har han forklart at han nå har bedt om en individuell plan, og i den forbindelse kommet i kontakt med en psykiater som skal hjelpe ham, og at målet er å «komme på bena». Det er anført at dette vil bli umuliggjort dersom han flytter. Saksøker har i den perioden han har vært på X sykehjem hatt tilbud han har benyttet seg av i varierende grad. Det er fremkommet at han eksempelvis tok i mot tilbud om fysioterapi i 2006 eller 2007 og hadde fremgang slik at han etter hvert kunne sitte i sengen. Da avbrøt han imidlertid behandlingen, og den er ikke gjenopptatt. Psykiater Bratholm har forklart at hans erfaring tilsier at det er svært liten mulighet for noen bedring gjennom psykiatrisk behandling. Retten ser det som svært positivt dersom saksøker vil gjennomføre en individuell plan som innebærer å ta i mot tilbud fra forskjellige fagfelt, med det mål å bedre sin somatiske situasjon. Det er imidlertid intet i veien for at dette gjennomføres på et annet sykehjem, og det er ikke kommet frem annet enn saksøkers egen viljen til gjennomføring som skulle tilsi at det skulle være vanskeligere etter en flytting. Det er en innvending mot flytting at han kan få et nedstemt sinnsleie eller depresjon dersom han flyttes. Forholdsmessigheten i dette må imidlertid ses opp mot hensynet til ansatte, beboere og besøkende på sykehjemmet. I tillegg er det i forholdsmessigheten et moment at det er saksøkers eget forhold som nødvendiggjør flytting. Selv om hans handlinger må antas å være et utslag av tvangslidelse er han samtykkekompetent. Når han på den ene siden er samtykkekompetent, blir det inkonsekvent om hans handlinger og konsekvenser ikke kan medføre visse ulemper for ham, dersom andre hensyn taler for det. Fylkesmannen har inngående vurdert forholdet til smittefare. Som det fremgår over, fremstår etter rettens syn ikke spørsmålet om undertrykk/overtrykk i slusen som det sentrale i fylkesmannens vurdering. Bevisførselen har heller ikke dannet et bilde av at flyttingen vil medføre en økt smittefare i en slik grad at dette medfører en urimelig byrde. Retten finner etter dette ikke at vedtaket virker urimelig byrdefullt for saksøker. Retten finner ikke at det hefter svakheter ved fylkesmannens vurdering av om tilbudet på Y sykehjem er forsvarlig ut fra saksøkers behov for nødvendig helsehjelp. 7. Konklusjon i hovedsaken Det er etter dette ikke sannsynlighetsovervekt for at vedtaket er ugyldig, og hovedkravet kan ikke føre frem. Retten finner heller ikke at kravet er sannsynliggjort, og saksøker kan ikke få medhold i begjæringen om midlertidig forføyning. Det er da ikke nødvendig for retten å ta stilling til sikringsgrunn. 8. Saksomkostninger Saksøkte har vunnet saken, og har krav på å få dekket sine saksomkostninger. Det er inngitt oppgave over saksomkostningene på kroner 55 150. Det var ikke innsigelser til kravet. Kravet er ikke delt opp. Saken var berammet som en sak om den midlertidige forføyningen, og det ble først under de muntlige forhandlingene klart at også hovedkravet ville komme til pådømmelse. Slik retten har websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 8/9
forstått det har ikke dette medført noen ytterligere bevisførsel, og ubetydelig saksforberedelse. Retten finner derfor at omkostningskravet i sin helhet skal tilkjennes i saken om midlertidig forføyning. Retten finner kravet nødvendig og rimelig, og legger omkostningsoppgaven til grunn. Domsslutning: 1. Staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. Slutning i kjennelse 1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge 2. A betaler innen 14 dager fra kjennelsens forkynnelse sakskostnader til staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet med kroner 55.150 femtifemtusenetthundreogfemti. Sist oppdatert 26. september 2013 websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftzsok?bas=nl&emne1=pasientrettighetsloven&button=s%f8k&sok=fast 9/9