Sjia er Ahl al-sunnah

Sjia er Ahl al-sunnah Skrevet av Sayed Mohammed Tijani Smaoui Innhold: Forord..4 Kapittel 1: Hvem er sjia?..9 Kapittel 2: Hvem er sunni?..13 Kapittel 3: Den første hendelsen som ledet til splittelsen av den muslimske nasjonen til sjiaer og sunnier.15 Kapittel 4: En hendelse som ledet til deres avvikelse fra Profetens sunnah.17 Kapittel 5: En annen hendelse som belyset sjiaenes oppfatning i forholdet til sunnienes 18 Kapittel 6: Ahl al-sunnah kjenner ikke til Profetens sunnah 22 Kapittel 7: Ahl al-sunnah og utslettelsen av Sunnah...27 Kapittel 8: Oppfatningen til Ahl al-sunnah om sjia..35 Kapittel 9: Oppfatningen til sjia om Ahl al-sunnah wal Jamah.37 Kapittel 10: Imamene til sjia

39 Kapittel 11: Imamene til Ahl al-sunnah wal Jamah..42 Kapittel 12: Profeten utpekte imamene til sjia.47 Kapittel 13: De undertrykkende herskerne utpekte imamene til Ahl al-sunnah.52 Kapittel 14: Hemmeligheten bak spredningen av sunnienes sekter 54 Kapittel 15: Maliks møte med Abu Jaffar al-mansour..58 Kapittel 16: Uunngåelige kommentarer til nytte for forskningen..60 Kapittel 17: Abbasitt kalifen tester sine samtidige lærde..63 Kapittel 18: Hadith al-thaykalayn ifølge sjia..68 Kapittel 19: Hadith al-thaykalayn ifølge Ahl al-sunnah..70 Kapittel 20: Skulle det ha stått Allahs bok og min familie eller skulle det ha stått Allahs bok og min sunnah? 71 Kapittel 21: Kildene til den islamske lovgivningen ifølge sjia 77 Kapittel 22: Kildene til Shariah ifølge Ahl al-sunnah wal Jamah 79 Kapittel 23: En nødvendig kommentar for å gjengi forskningen i full form

86 Kapittel 24: Taklid og Maraji ifølge sjia 89 Kapittel 25: Taklid og islamske autoriteter ifølge Ahl al-sunnah wal Jamah.91 Kapittel 26: De rettferdige kalifene ifølge sjia.93 Kapittel 27: De rettferdige kalifene ifølge Ahl al-sunnah wal Jamah.94 Kapittel 28: Profeten forkaster lovgivningen til Ahl al-sunnah wal Jamah.96 Kapittel 29: Et viktig punkt som det er nødvendig å være oppmerksom på.97 Kapittel 30: Fiendskapen til Ahl al-sunnah mot Ahlulbayt avslører deres identitet.98 Kapittel 31: Hvordan Ahl al-sunnah wal Jamah fordreier påkallelsen av velsignelse over Muhammed og Muhammeds familie?.102 Kapittel 32: Løgnene tilbakevist av fakta.104 Kapittel 33: Imamene og støttepilarene til Ahl al-sunnah wal Jamah.105 Kapittel 34: Profetens sunnah motsier ikke Koranen ifølge sjia.162 Kapittel 35: Sunnah og Koranen ifølge Ahl al-sunnah wal Jamah.164 Kapittel 36: Profetens hadither fortalt av Ahl al-sunnah som motsier hverandre

..172 Kapittel 37: Brevet til Muhammed sønn av Abu Bakr.176 Kapittel 38: Muawiyahs svar.178 Kapittel 39: Sahaba ifølge tilhengerne til Ahlulbayt..183 Kapittel 40: Sahaba ifølge Ahl al-sunnah wal Jama..186 Kapittel 41: Det siste ordet om Sahaba...189 Kapittel 42: Ahl al-sunnah wal Jamah motsatte seg Profetens sunnah..195 Kapittel 43: Profetens feilfrihet og dens innflytelse på Ahl al-sunnah wal Jamah..207 Kapittel 44: Med Dr. Musavi og hans korrigeringer..209 Kildehenvisninger..218 Forord Priset være Allah, Herren over hele verden, og fred være over den største blant profetene og sendebudene, vår mester og leder Muhammed, og fred være over hans rettferdige og rene familie. Sendebudet har sagt: Hos Allah har blekket til den lærde større verdighet enn blodet til martyren. Derfor er det obligatorisk for enhver lærde eller forfatter å skrive for mennesker det han ser som nyttig for deres ledelse, som knytter dem sammen med hverandre sosialt, og det som forener dem om en felles sak og tar dem ut av mørkheten til lyset. En martyr søker

Allahs tilfredshet ved å kalle til sannheten og prinsippene til rettferdighet. Men det kan hende at ingen blir påvirket av ham, unntatt de som er med ham. Derimot kan en leser påvirkes av hans kunnskap mer enn leserne i hans tid og hans bok vil være et lys for fremtidige generasjoner, generasjon etter generasjon, til Allah arver jorden og det som er på den. Enhver ting forsvinner ved bruk, unntatt kunnskapen, den forøker seg ved å gis bort. Allahs sendebud sa: Hvis Allah ville lede igjennom deg en mann er det bedre for deg enn alt det som solen og månen skinner på, eller bedre enn livet i denne verden og alt som er i den. Hvor mange forfattere døde for århundrer, deres knokler ble asker, men deres tankegang og kunnskap overlevde igjennom deres bøker som er utgitt hundrevis av ganger tvers igjennom århundrene, som leder folk til lykke? Siden en martyr er levende hos sin Herre, mottar forsyning, vil en lærde som gir folk ledelse også være levende hos sin Herre og med tjenerne til Herren som tenker godt om ham, roser ham og søker Allahs tilgivelse for ham. Jeg er ikke av de lærde. Jeg påstår heller ikke det. Jeg søker tilflukt hos Allah fra innbilskhet. Jeg er en tjener av de lærde, som nyter deres arv, gleder seg over den, og følger deres fotspor lik en tjener som følger sin mester. Siden Allah inspirerte meg å skrive boken Så ble ledet, mottok jeg en stor del av oppmuntring fra mange lesere og forskere, så jeg skrev den andre boken La oss være med de ærlige, som ble godt mottatt. Jeg ble engasjert til å fortsette min forskning og undersøkelse, derfor skrev jeg den tredje boken, nemlig Spør formaningens folk, til forsvar for Islam og Islams profet for å fjerne beskyldningene mot ham, og å avsløre konspirasjonen mot ham og hans rene familie. Jeg mottok mange brev fra den arabiske og Islamske verden, med lesernes engasjement, lojalitet, kjærlighet og uttrykk for brorskap. Jeg ble kalt til å delta i mange intellektuelle møter igjennom verden organisert av islamske foreninger i USA, Den islamske Iranske republikken, Britannia, India, Pakistan, Kenya, Vest-Afrika og Sverige. Da jeg møtte en gruppe av utdannede unge og intellektuelle, fant jeg dem rose mine verk og søke mer kunnskap. De spurte meg: Har du noe nytt du har tenkt å utgi? Skriver du en ny bok? Jeg priset Allah, og takket Ham for denne lykken. Jeg bønnfalte Ham om å gi meg mer av Hans oppmerksomhet og ledelse. Jeg søkte Allahs hjelp for å skrive denne boken som jeg nå fremstiller for muslimske forskere og som handler om det samme som de tidligere tre bøkene jeg har skrevet. Jeg håper det vil nytte noen intellektuelle mennesker og de som søker etter sannheten, kanskje de vil komme til ettertanke om partiet som er blitt utsatt for angrep, som kalles for Imamiya sjiaer, er den som vil motta frelse, og de, sjiaer, er tilhengerne av den sanne og troverdige Sunnah, Sunnah som Muhammed ble betrodd å formidle ifølge åpenbaringen til herren over hele verden. Han sa ingenting av eget påfunn, men han fulgte bare åpenbaringen. Jeg vil forklare for leserne at betegnelsen brukt av de som motsetter seg og er uenige med sjia, Ahl Al-Sunnah wa al-jama, tilhengerne til Sunnah og felles tilslutningen, har lite å gjøre med Sunnah til Profeten Muhammed. Hvor ofte har folket løyet og tilskrevet deres løgner Allahs sendebud? Hvor ofte ble hans tradisjoner, utsagn, og handlinger forbudt for muslimene å ha kjennskap til for at de ikke skal bli ansett for å være Allahs tale et argument som er svakere enn edderkoppspinnet? Og hvor mange troverdige hadither er blitt forandret, oversett, og ignorert? Hvor mange fantasier og

spøkefulle hsitorier er blitt tilskrevet Profeten etter hans bortgang på urettferdig vis? Hvor mange høytstående personligheter, hvis aktverdighet er vitnet om av historien ble etter ham ignorert, oversett, forlatt, og beskyldt for frafall og straffet for deres oppfatninger? Hvor mange er de skinnende og attraktive navnene som skjuler bak seg frafall og villfarelse? Herren til Heder og Ære har beskrevet det ovennevnte på den beste måten da Han sa: Blant mennesker er en som taler om livet til denne verden, som forundrer deg, og han tar Allah til vitne på det som bor i hans hjerte. Allikevel er han den argeste kverulant. Så snart han har vendt ryggen til, iler han omkring for å stifte ufred og ødelegge avlinger og fruktbarhet. Allah liker ikke ufred og fordervelse. Og sier man til ham: Frykt Allah, så driver hovmodet ham synden i vold. Helvete er hans oppholdssted. Et dårlig hvilested! Koranen: 2:204-206. Jeg vil vel ikke overdrive hvis jeg følger ordtaket: Hvis du motsetter deg, gjør du riktig. En forskende forsker må ikke holde noe for å være garantert, han må motsette seg og holde seg tvilende for å oppnå sannheten i mesteparten av sin tid. De politiske forholdene gjorde at sannheten ble skjult. En må ikke bli lurt av utseende og overlegent antall, for Allah, Den Opphøyde, har sagt i Sin høytstående Bok: og hvis du adlyder de fleste på jorden, vil de lede deg bort fra Allahs vei, de følger bare formodning, og de lyver bare. (Koranen: 6:116). Falskhet kan forekomme i kledningen av sannheten for å forfalske og villede, og dette kan ofte lyktes enten på grunn av folkets naivitet, eller for å oppnå verdslig posisjon eller innflytelse over enkeltindivider. Falskheten kan ved enhver tid også forekomme for å råde og å herske på grunn av antallet av de som støtter den. Sannheten er tålmodig og venter på Allah for å fullføre Sitt løfte om å la falskheten forekomme som falskt. Falskheten er forgjengelig. Det beste vitnesbyrdet om det ovennevnte er Koranens historie om Jakob og hans sønner. De sistenevnte kom til sin far tidlig om natten, gråt, og sa: Far! Vi gikk bort for å løpe om kapp og forlot Josef med våre ting. Ulven kom og spiste ham. Du vil aldri tro oss, selv om vi forteller deg sannheten. Koranen: 12:16-17. Hadde de vært ærlige, burde de ha sagt: Og du vil aldri tro oss, fordi vi er løgnere. Vår mester Jakob, som var en Allahs profet som mottok Hans åpenbaring, hadde ingen valg annet å overgi seg for deres falskhet, oppsøke Allahs hjelp igjennom tålmodighet, tiltross for sin kjennskap om at de var løgnere. Han sa: Nei, dette er noe dere selv har funnet på. Nå trengs vakker tålmod! Allah kan påkalles om hjelp mot det dere forteller. Koranen: 12:18. Hva mer kunne han ha gjort, da han sto overfor elleve menn som enstemmig ble enige om å si samme ting og finne på eventyret om skjorten, det falske blodet og gråte over deres savnede bror? Kunne Jakob avsløre deres løgner, gjendrive deres falskhet, og løpe til brønnen for å få ut sin elskede unge sønn ut, så straffe dem for deres avskyelige handlinger? Nei, for da vil han ha blitt ansett for å være av de uvitende og de som ikke er ledet av Allahs visdom. Jakob er en profet som oppfører seg som en vis mann fylt med kunnskap, som Allah har sagt om: Han var full av kunnskap ved vår lærdom, men folk flest vet ingenting. Koranen: 12:68. Han var bundet av sin kunnsakp og visdom for å holde seg selv fra dem og si: Min sorg er over Josef! Og sorgens tårer blindet hans øyne. Koranen: 12:84. Hadde Jakob oppførte seg annerledes, tatt ut sin sønn fra brønnen, bebreidet de andre for deres løgn, og straffet dem for deres synd, deres hat mot deres bror vil ha forøkt seg, og de

kunne ha valgt å myrde sin egen far. Det kan hende at det var det de uttrykte da de sa til sin far: Vi sverger ved Allah at du ikke vil holde opp din omtale av Josef til du blir alvorlig syk, eller du blir beregnet blant de omkommende. Koranen: 12:85. Fra dette kan vi trekke denne slutningen at ved denne tiden er stillhet påbydd da å konfrontere falskheten kan resultere i skade eller en forestående fare, eller å holde seg i stillhet fremfor å avsløre sannheten vil tjene folkets interesser, selv om en slik tjeneste er utsatt. Dette hjelper med å forstå hadithen til Profeten som sier: En som holder seg stille istedenfor å si sannheten er en stum satan. En slik forståelse behager fornuften og Allahs bok. Og hvis vi ser på biografien til Allahs sendebud, finner vi ut at det var tre ganger han holdt seg stille til fordel for interessene til Islam og muslimer som Sahih bøker forteller oss, for eksempel i forbindelse med avtalen til Hudayiba, og det finnes også andre eksempler. Måtte Allah benåde lederen til de troende Ali som holdt seg stille etter døden til sin fetter. Om det samme emne har han sagt i dette kjente utsagnet: Jeg er forundret, skal jeg kjempe med en amputeret hånd, eller holde meg tålmodig i forholdet til et blindt klima hvor de voksne og de små har voksende hår og en troende kjemper til han møter sin Herre, jeg så denne tålmodigheten i begge tilfellene var visere, derfor var jeg tålmodig, selv om øyet er såret og munnen er kvelt med sorg. Hadde faren til Hassan ikke holdt seg stille, isteedenfor krevd sin rett til kalifatet, foretrukket seg selv fremfor det som er til fordel for Islam og muslimer, fulgte det Allah og Hans sendebud hadde valgt, vil det ikke ha vært noe Islam etter Muhammed, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie. Dette faktumet kjenner ikke de fleste av mennesker til, som alltid er uenige med oss og mener at kalifatet til Abu Bakr og Omar er riktig. De sier at Ali holdt seg stille om dette kalifatet, og legger til som de alltid liker å gjøre: Hadde Allahs sendebud utpekte Ali som sin etterfølger i å lede muslimene, ville han ikke ha lov til å være stille, for å gjøre det vil ikke ha vært passende i det hele tatt, og en som holder seg stille istedenfor å si sannheten er en stum satan. Dette er deres argument, og dette er deres utsagn. Dette er en misforståelse, og den som kommer med den, er bare bundet av sine egne meninger og sine egne oppfatninger. Han forstår ikke visdommen bak denne stillheten og den påfølgende gagneligheten, og et opprør mot falskheten og dens folk, som har et stort antall, vil ikke ha verdighet i forholdet til den. I løpet av hendelsen al-hudaybiya, holdt Allahs sendebud seg stille og aksepterte betingelsene til Quraish og avgudsdyrkerne i Mekka, så mye at Omar ibn al-khattab ikke kunne kontrollere sitt sinne, han spurte Allahs sendebud: Er du virkelig Allahs sendebud? Har vi ikke rett, og de tar feil? I så fall hvorfor skal vi da selge vår religion så billig? Hadde stillheten til Profeten vært negativ, som det framgår av ordene til Umar ibn al-khattab og de fleste Sahaba som var tilstedeværende der og da, så vil ikke denne avtalen ha vært til fordel for Islam og muslimer senere. For etter et år erobrer Allahs sendebud Mekka uten å utkjempe en krig eller møte på motstand, det var da folket sluttet seg til Islam i hopetall. Ved denne tiden innkalte Allahs sendebud Omar ibn al-khattab og viste ham resultatet av hans stillhet istedenfor å kreve det som var riktig, han viste ham den bakenforliggende visdommen bak hans stillhet i Hudaybiya.

Vi gjengir slike historier med vilje for å opphøye sannheten som ikke kan bli oversett: Støttet av tilhengere og hjelpere vil falskheten ha vunnet over sannheten. Selv om Ali var med sannheten og sannheten var med ham, fant han ingen tilhengere eller hjelpere for å motsette seg Muwayiah og hans løgner, og den sistenevnte hadde funnet et stort antall tilhengere for å bekjempe sannheten og utrydde den. Folket, som Imam Hussein sa, er slaver av livet til denne verden, brukte religionen til egen fordel. De elsket ikke sannheten og de var ikke tilknyttet sannheten, smaken av sannheten er bitter, mens falskheten er lett og akspetabel. Allah har sagt sannheten da Han sa: Han har brakt sannheten, men de fleste av dem hatet sannheten. Koranen: 23:70. Yazids falskhet vant en synlig seier over Husseins sannhet av den samme grunnen. Likeledes falskheten til Umayyadene og Abbasidene, den vant over sannheten til imamene av Ahlulbayt som ble alle martyrer, som holdt seg stille, foretrakk interessene til islam og muslimer fremfor sine egne. Og Allah lot den tolvte imamen forsvinne og skjule seg for å beskytte ham fra falskhetens folk. Han holder seg til taushet og vil fortsette å gjøre det til sannheten finner hjelpere og tilhengere. Det er bare ved denne tiden Allah vil tillate ham å komme til syne så revolusjonen til sannheten mot falskheten kan bli universell, det er bare der og da, bare der og da, verden vil fylles med rettferdighet og jevnbyrdighet etter at den før var fylt med urettferdighet og tyranni. Med andre ord han vil fylle jorden med sannheten etter at den var fylt med falskheten. Siden mennesker flest hater sannheten, vil de være av tilhengerne til faskheten naturligvis. Bare et lite antall av mennesker vil være lojale overfor sannheten. De kan ikke bli overveldet av tilhengerne til falskheten uten Allahs hjelp igjennom guddommelige mirakler. Dette står i Den Prektige boken til Allah igjennom alle kriger og slag hvor tilhengerne til sannheten kjempet mot tilhengerne til faskheten Hvor ofte har en liten hær, med Allahs vilje, overvunnet en stor? Koranen: 2.249. De som, tiltross for sitt lille antall, støtter sannheten vil bli hjulpet av Allah, ære være Ham, med mirakler. Han vil sende dem kraftige engler for å kjempe på deres side. Uten en slik hjelp fra Allah kan aldri sannheten overvinne falskheten. I våre dager opplever vi den smertelige virkeligheten. Ærlige troende, de som støtter sannheten som de tror på, er hjelpeløse, overvunnet, deportert og myrdet, mens tilhengerne til falskheten, de som har ingen tro på Allah, er de herskende over regjeringen og de har makt over livet til mennesker. De troende kan ikke overvinne de vantro i kamp uten Allahs hjelp. Dette er grunnen til at mange hadither forteller om mirakler som vil forekomme i forbindelse med tilsynekomsten av al-mehdi. Dette er ikke et kall til hvile og venting, og hvordan vil det være et kall til hvile og venting, når jeg allerede har sagt at han ikke kommer til syne uten tilhengere og hjelpere? Det er nok for de ærlige troende å holde seg til den sanne islamske ideologien om Wilayah (autoriteten) til Ahlulbayt, dette vil si at de skal holde seg til de to dyrebare tingene: Allahs bok og familien til Profeten, så de kan bli tilhengerne og hjelperne til Den lovede al-mehdi, den beste freden og hilsen være over ham og hans forfedre. Min lykke er avhengig av Allahs støtte, jeg stoler på ham, og til Ham skal jeg vende tilbake.

Kapittel 1 Hvem er sjia? Hvis vi ønsker å diskutere sjiaislam uten fanatisme eller sensible følelser, vil vi si at de er tilhengerne til den islamske skolen som respekterer og følger de tolv imamene av Ahlulbayt. Imamene er Ali og de elleve av hans barn. Sjia henviser seg til Profeten og de tolv imamene i saker som angår (rettvitenskap), og også i saker som angår andre ting. De foretrekker ikke noen fremfor de tolv imamene, unntatt deres bestefar, den som brakte budskapet, Muhammed, Allahs sendebud. Dette er en kort definisjon av sjia. Se bort ifra anklagene av skandaløse fanatikere og overdrivere som påstår at sjia er fiendene til Islam, at de tror på profetskapen til Ali, og at han er den som skulle bære det profetiske budskapet, eller at de er tilhengerne av Abdullah ibn Saba, jøden, og at de er ditt og datt osv. Jeg har lest mange bøker og artikler skrevet av de som forsøker å bevise at sjia er kafirer (vantroer) og prøver å bannlyse dem fra den islamske trosbekjennelsen. Deres utsagn er ikke mer enn rene bakvaskelser og klare løgner som ikke kan bli bevist eller dokumentert unntatt ved å sitere det deres forgjengere blant fiendene til Ahlulbayt har sagt, i tillegg til å henvise til utsagnene av Nasibier som tvang deres autoritet over den islamske verden og hersket over den med makt og tvang, forfulgte profetens familie så vel som de som fulgte dem, drepte dem, landsforvisste dem og oppkalte dem etter alle onde navn. Blant de onde navnene, som ofte er gjengitt i bøkene skrevet av fiendene til Islam, er navnet Rafidier, de som forkastet. En hver uerfaren leser vil med engang anse muligheten for at de er de som forkastet de islamske prinsippene eller de som ikke gjorde etter dem, eller de som forkastet budskapet til Profeten Muhammed. Men det er annerledes i virkeligheten. De er kalt Rafidier bare fordi de tidligere Ummayah og Abbasitt herskerne, så vel som lærde som alltid forsøkte å behage dem, ønsket å vise dem i dårlig bilde ved å knytte opp dette stygge navnet til dem. Sjia valgte allikevel å foretrekke lojalitet for Ali, forkaste kalifetet til Abu Bakr, Omar og Uthman, og de forkastet kalifatet til alle andre Ummayad og Abbasit herskere. De sistenevnte skal ha villedet den islamske Ummah igjennom et antall av fabrikkerte hadither fra Sahaba (profetens følgesvenner), som påstod at deres kalifat var lovlig, fordi den ble valgt av Allah, priset være Ham. De ønsket at verset Dere som tror! Adlyd Allah og adlyd sendebudet og de som har autoriteten blant dere. (Koranen: 4:59) skulle ha blitt åpenbart om dem, spesielt fordi de hadde autoriteten over regjeringen og lydighet for dem var pålagt alle muslimer. De arvet de som tilskrev Allahs sendebud den følgende hadithen Det er ingen som vender seg bort fra lydighet for en hersker, til og med i en liten sak, uten at han dør uvitenhetens død. Dette innebærer at ingen muslim har lov til å gjøre opprør mot en hersker.

Derfor kommer vi fram til at sjia ble undertrykket av herskerne, fordi de nektet å sverge troskap for dem, forkastet deres autoritet og de ansett den for å være en berøving av retten som tilhørte Ahlulbayt. Derfor lurte herskerne sine borgere igjennom mange århundre til å tro at sjia forkastet Islam og ønsket ikke noe annet enn dens død og bortgang, som sitert av noen tidligere og nåtidige forfattere og historikere som hevder å ha kunnskap. Hvis vi vender tilbake til spillet om å la det gale synes å være riktig, vil vi innse at det er en forskjell mellom de som ønsket å utrydde Islam og de som forsøkte å gjøre en ende på de undertrykkende og korrupte regjeringene, som var anti-islamske. Sjia forlot aldri Islam, de motsatte seg de urettferdige herskerne, og deres mål har alltid vært å vende tilbake det betrodde godset til sine eiermenn og fremme prinsippene til den islamske versjonen som hersker med rettferdighet og jevnbyrdighet. Konklusjonen vi nådde i vår tidligere forskninger, som i Så ble ledet ledet, La oss være med de ærlige og Spør formaningens folk, er at sjia er de som vil oppnå frelse, fordi de er de som alltid har holdt seg til de to dyrebare tingene, Allahs bok og familien til Hans sendebud. For å være objektive overfor de nøytrale er det fint å nevne at noen lærde fra de som kaller seg for Ahl al-sunnah wa al-jamah (tilhengerne til Sunnah og fellesskapet) innrømmer den samme tingen. For eksempel sier ibn Manzur i sitt leksikon Lisan al-arab da han definerer sjia: Sjia er folket som elsker det Profetens familie elsker, og de er lojale mot denne familien. (6) I forbindelse med dette utsagnet sier Dr. Said Abd al-fattah Ashor: Hvis sjia elsker det profetens familie elsker og er lojale mot denne familien, hvem blant muslimene vil da nekte å være en sjia? Tiden til fanatisme og arvelig fiendtlighet har forsvunnet, og tiden til opplysning og intellektuell frihet har dukket opp. Derfor skal de unge intellektuelle åpne sine øyner og lese litteraturen publisert av sjia. De bør ha kontakt med dem og snakke med deres lærde for å forstå dem, hvor ofte har vi blitt lurt av søte taler og av bakvaskelser uten bevis eller argument? Verden er åpen for alle i dag, og sjia er tilstedeværende i alle deler av verden. Det er ikke rettferdig at en forsker skal studere sjia ved å spørre deres fiender og motstandere, de som har andre religiøse oppfatninger enn sjia, om dem. Og det som en forsker forventer å høre er annet enn det som fortelles av motstanderne, det er om hva det alltid er blitt sagt siden begynnelsen av den islamske historien? Sjia er ikke en hemmelighetsfull gruppe som ikke avslører sin tro, unntatt for sine trosfeller. Igjennom hele verden, igjennom deres skole og undervisningsirkler er de åpne for alle kunnskapssøkende, deres lærde holder offentlige diskusjoner, taler, foredrag, debatter og møter, og de kaller for felles enighet og forsøker å forene den islamske Ummah. Jeg er overbevist om at rettferdige mennesker i den islamske nasjonen, som alvorlig forsker om dette emnet, vil finne ut sannheten uten tvil. Ingenting stopper dem fra å nå sannheten, unntatt medias propaganda, falske rykter fra fiendene til sjia,

eller en spesiell praksis av vanlige sjia (7). Noen ganger er det nok for en fiende av sjia å få bort en falsk anklage, eller å få bort en løgnaktig myte for å slutte seg til dem (8). Jeg har husket nå i denne sammenhengen hendelsen om en syrisk mann som var villedet av propganda. Han kom inn i Medina for å besøke graven til det beste sendebudet av Allah, han så en rytter på hesten med ære og heder, sammen med noen av hans tilhengere som omringet ham fra alle retninger, ivrige etter å vente på hans befalinger. Den syriske mannen ble stille forundret for å finne en mann i tillegg til Muawyiah omgitt med en stor folkemengde. Han ble fortalt at rytteren var al-hassan ibn Ali ibn Abu Talib. Er han sønnen til Abu Turab, Kharijiten? spurte han. Han skjelte ut Al-Hassan, hans far og hans Ahlulbayt. Al-Hassans følgesvenner tok ut sine sverd fra sliret og skyndte seg for å drepe denne syreren, men de ble stoppet av imam al-hassan som gikk ned fra sin hest, hilste velkommen syreren, og spurte ham med hyggelig oppførsel: Det synes for meg som om du er en fremmed person i dette stedet, min arabiske bror? Er du det? Ja, svarte syreren, Jeg kommer fra Syria, og jeg er en tilhenger av lederen til de troende og mesteren til muslimene, Muawyiah ibn Abu Sufyan. Al-Hassan hilste velkommen igjen og sa til ham: Du er min gjest, men syreren nektet hans invitasjon. Al-Hassan insisterte til han godtok å være hans gjest. Imamen viste ham gjestfrihet for tre dager, tjente ham og var vennlig overfor ham. På den fjerde dagen viste syreren tegn på anger og botferdighet på grunn av sin tidligere oppførsel overfor al-hassan ibn Ali ibn Abu Talib, han husket hvordan han hadde forbannet ham og skjelt ham ut, mens han var vennlig og sjenerøs overfor ham. Han ba al-hassan og bønnfalte ham om tilgivelse for sin tidligere oppførsel, og den følgende dialogen fant sted da noen av Hassans følgesvenner var tilstedeværende. Al-Hassan sa: Har du resitert Koranen, min arabiske bror? Syreren sa: Jeg kan hele Koranen utenat. Al-Hassan: Kjenner du hvem Ahlulbayt er, som Allah fjernet bort all urenhet fra og som Han renset helt? Syreren sa: Det er Muwayiah og familien til Abu Sufyan. De tilstedeværende ble veldig overrasket over å høre et slikt svar. Al-Hassan smilte og sa til mannen: Jeg er al-hassan sønn av Ali, min far er fetteren og broren til Allahs sendebud, min mor er Fatima, mesterinnen over all verdens kvinner, min bestefar er Allahs sendebud og mesteren over alle profeter og sendebud. Min onkel er al- Hamza, martyrenes fyrste, og Jaffar al-tayyar er også min onkel. Vi er Ahlulbayt som Allah, priset være Ham, har renset og pålagt muslimene å vise vennlighet. Vi er de som Allah og Hans engler velsignet, og beordret muslimene om å velsigne. Jeg og min bror al-husayn er mesterne over paradisets ungdommer. Så oppsummerte Imam al-hassan for ham noen av de gode egenskapene til Ahlulbayt og gjorde ham kjent med sannheten. Syreren kunne se lyset, så han gråt og kysset al-hassans hender og ansikt, ba om unnskyldning fra ham for sin dårlige oppførsel, og sa: Jeg sverger ved Allah som er den ene og den eneste Gud! Jeg kom inn i Medina og ingen på jordens åsyn

hatet jeg mer enn deg, mens nå søker jeg Allahs nærhet, priset være Ham, igjennom å elske deg, å adlyde deg og å ta avstand fra de som bekjemper deg. Imam al-hassan henvendte seg til sine følgesvenner og sa: Og dere ønsket å drepe ham, selv om han var uskyldig. Hadde han kjent sannheten, ville han ikke ha vært vår motstander. De fleste muslimere i Syra er lik ham. Da de får vite sannheten, vil de følge den. Så resiterte han dette verset: De gode handlingene og de onde handlingene er ikke like. Svar det onde tilbake med det som er bedre enn det, og så vil den du er i fiendskap med bli en varm venn (av deg). Koranen: 41:34. Ja, dette er virkeligheten som de fleste folk, uheldigvis, ikke kjenner. Hvor mange er de som motsetter seg sannheten og forkaster den for en god del av deres liv til en dag de finner ut at de tok feil, så de skynder seg med å angre og be om tilgivelse? Enhver er pålagt å søke etter sannheten, det er sagt at å vende tilbake til sannheten er en god egenskap. Problemet er med de som ser sannheten med sine egne øyner og de som rører den med deres egne hender, de vil fremdeles stå imot sannhetens ansikt og kjempe mot den for å oppnå deres endelige mål, for et nedverdig liv og for grådige formål. Om slike mennesker har Herren til Heder og Ære sagt: Det er det samme om du advarer dem eller ei, de vil aldri tro. Koranen: 36:10. Så det spiller ingen rolle å bortkaste tiden med dem, men det er vår plikt å ofre alt for de som er fritenkende og de som ønsker å søke etter sannheten og gjør en alvorlig anstregelse for å oppnå den. Om disse har Herren til Heder og Ære sagt: Du kan bare advare den som følger formaningen og frykter den barmhjertige hemmelighetsfullt, bebud ham om tilgivelse og en gavmild belønning. Koranen: 36:11. De som har kunnskap blant sjia overalt er forpliktet til å bringe sin tid og sin velferd til å introdusere sannheten for alle medlemmene til den islamske ummah. Imamene til Ahlulbayt er ikke utelukkende imamer for sjia, de er imamene til ledelse for enhver. De er lyset som skinner bort for alle muslimene mørkheten til uvitenhet. Hvis imamene av Ahlulbayt er fremdeles ukjente for de fleste muslimer, spesielt de intelektuelle blant tilhengerne til Sunnah og fellesskapet, vil sjia bære ansvaret for dette foran Allah. Hvis det er fremdeles blant folk de som er vantro eller ateister som ikke er kjente med veien til Allahs religion, brakt av Muhammed, mesteren over alle sendebud, ligger ansvaret for dette på skuldrene til alle muslimer. 6. Side 189, utgave 8, Lisan al-arab, leksikonet til Abul Fadl Jamal ad-din Muhammed ibn Manzur (630-711 EH/1233-1311) 7. Vi vil konkludere, når vi kommer til enden av denne boken, at oppførselen til noen vanlige sija avskrekket noen intellektuelle sunni ungdommer fra å fortsette sin forskning for å oppdage sannheten 8. Dette har skjedd med forfatteren til denne boken og mange andre osv.

Kapittel 2 Hvem er Ahl al-sunnah Disse er medlemmene av den største muslimske gruppen, de representerer ¾ av den totale befolkningen av den muslimske verden, og de er de som vender seg til religiøse utstedelser (fatwa) og holder seg til imamene av de fire sektene, Abu Hanifah, Malik, al-shafi i og Ahmad ibn Hanbal. I senere tid har al-salafier, en gren av dem, kommet ut, deres lære ble fornyet av ibn Taimiya som kalles for fornyeren til Sunnah av dem. Så kom Wahabismen som ble oppfunnet av Muhammed ibn Abdul Wahab, som er kjent for å være sekten i Saudi Arabia. Alle disse kaller seg selv for Ahl al-sunnah, og noen ganger legger de til ordet Jamah så de kan bli identifisert som Ahl al-sunnah wa Jamah. Skal en forske om historien vil det være klart for den som forsker at alle som tilhører det som kalles for al-khilfa al-rashida eller al-khulfa al-rashidin, de rettledede kalifene, som er Abu Bakr, Omar, Uthman og Ali (10), og de som bekjenner deres lederskap i deres levetid eller i vår tid er av Ahlul Sunnah wa al-jamah. Den som forkaster kalifatet eller anser det for å være ugyldig, som forsvarer de hellige tekstene som beviser at bare Ali sønn av Abu Talib var verdt å ta over lederskapet, er en sjia. Det vil også være klart for oss at herskerne, fra Abu Bakr til den siste Abbasitt herskeren, var glade i tilhengerne til Sunnah og i felles enighet med dem, og at de var sint på, og søkte blodhevn mot alle de som fulgte lederskapet til Ali sønn av Abu Talib så vel som de som sverget troskap for ham og for hans ætt. Basert på disse kriteriene var ikke Ali ibn Abu Talib og hans tilhengere, ifølge dem, regnet blant Ahl al-sunnah wal Jamah, fordi dette begrepet Ahl al-sunnah wa al-jamah ble funnet på for å konfrontere og å mosette seg Ali og hans tilhengere. Dette er hovedgrunnen for splittelsen som rammet den islamske ummah til sjia og sunni etter bortgangen til Allahs sendebud. Hvis vi går tilbake for å analysere de bakenforliggende faktorene og fjerne bort gardinene, basert på de troverdige historiske kildene, vil vi finne ut at en slik splittelse fant sted rett etter døden til Allahs sendebud. Abu Bakr tok straks makten, han fikk seg et sete i regjeringen med hjelp av majoriteten til Sahaba. Ali ibn Abu Talib og Banu Hashim i tillegg et lite antall av Sahaba som var politisk svake aksepterte ikke ham.

Den herskende autoriteten forfulgte disse, bannlyste dem og ansett dem for å være utenfor det islamske samfunnet. Regjeringen gjorde sitt beste for å motstå opposisjonen ved alle økonomiske, sosiale og politiske midler. Det er kjent at vår samtidige tilhengerne av Ahl al-sunnah wal Jamah ikke er klare over datidens politiske forhold og graden av fiendskapet og hatet i disse periodene som førte til å isolere og utvise de største personlighetene i historien til menneskeheten etter Allahs sendebud Muhammed. Vår samtidige Ahl al-sunnah wal Jamah tror at alt gikk på den beste måten, og at alt fremdeles er i full samsvar med Allahs bok (Koranen) og Sunnah siden tiden til de rettferdige kalifene og at de sistnevnte var lik englene, de respekterte hverandre, og det var ingen vonde følelser blant dem, heller ikke vonde ambisjoner eller intensjoner. Av denne grunnen finner du dem nekte alt det sjia sier om Sahaba generelt og de rettferdige kalifene spesielt. Det er som om Ahl al-sunnah wal Jamah aldri leser historiebøker skrevet av sine egne lærde, føler seg tilfreds med bare ros, komplimenter og beundring fra deres forfedre om Sahaba generelt og de rettferdige kalifene spesielt. Hadde de vært fritenkende og sett på sidene til deres historiebøker, så vel som bøkene til hadith tilgjengelige for dem, søkte etter sannheten og kjennskap etter hvem som har rett og hvem som tar feil, ville de ikke bare ha funnet ut et annet syn om Sahaba, men et annet syn på mange dommer som de anser for å være riktige, selv om de ikke er det. Igjennom denne beskjedne anstrengelsen forsøker jeg å klargjøre for mine brødre blant Ahl al-sunnah wal Jamah noen fakta som fyller bøkene til historie, og kort belyse for dem de klare tekstene som forkaster falskheten og viser sannheten, jeg håper at jeg kan ved dette helbrede den muslimske splittelsen og uenigheten, og bringe den til enhet. Nåværende Ahl al-sunnah wal Jamah, som jeg kjenner dem, er ikke fanatikere, heller ikke er de imot Imam Ali eller Ahlulbayt, nei, de elsker og respekterer dem, men samtidig elsker de og respekterer også fiendene til Ahlulbayt og følger deres fotspor, de tror at de søkte alle nærhet til Allahs sendebud. Ahl al-sunnah wal Jamah handler ikke etter prinsippet om å være i vennskap med Allahs venner og holde seg unna Allahs fiender. De elsker enhver og søker nærhet til Muawyiah ibn Abu Sufyan akkurat som de søker nærhet til Ali ibn Abi Talib. Det skinnende begrepet Ahl al-sunnah wa al-jamah har forbauset dem. De skjønner ikke hva hemmelighetene bak dette begrepet, som de gløgge blant araberne har satt. Hvis de får vite en eller annen dag at Ali ibn Abu Talib er personifiseringen av Muhammeds Sunnah og han er porten til det som de skal komme igjennom, som har motsatt seg dem i alt og de har motsatt seg ham, vil de holde seg tilbake fra sin tidligere oppfatning og prøve å forske om saken på en alvorlig måte, og da vil det ikke være lenger noen Ahl al-sunnah, unntatt de som følger Muhammeds og Alis sunnah. I håp om å komme fram til dette målet må vi avsløre for dem den store konspirasjonen som spilte den største rollen i å tilsidesette Muhammeds sunnah, og erstatte den med Jahilia innovasjoner som forårsaket muslimenes tilbakegang og deres avikk fra Sirat al-mustaqim (den riktige veien), deres uenighet og deres splittelse. Det

forårskaet også ved en senere tid til å kalle andre vantro, og kjempe mot dem. Det er en av årsakene til deres vitenskapelige og teknologiske tilbakestående som ledet dem til å bli invadert, okkupert, underkuet, ydmyket og myrdet. Etter å ha fortalt kort om sjia og sunni, må vi notere oss at substantivet Sjia tyder ikke på at de som bærer dette navnet motsetter seg Sunnah, som mennesker flest er blitt villedet til å tenke når de diskuterer og sier: Vi er tilhengerne til Sunnah, som om de prøver å si at de andre er motstandere av Sunnah. Det er noe som sjia ikke aksepterer i det hele tatt, sjia er overbeivst om at de, og bare de, er tilhengerne til Profetens troverdige Sunnah spesielt, fordi de har fått denne sunnah igjennom porten, nemlig Ali sønn av Abu Talib, og det er ingen port annet enn hans og ifølge dem kan ingen nå Profeten, unntatt igjennom ham. Som vanligvis søker vi etter nøytralitet for å oppnå sannheten, mens vi tar den kjære leseren fra steg til steg så vi kan se på noen historiske bevis. Vi vil skaffe ham bevis og argumenter som viser at sjia er de sanne tilhengerne av Sunnah som denne bokens tittel indikerer, og deretter forlater vi for ham friheten til å gjøre opp en mening og å kommentere som han vil. (9) Ifølge erfarne Saudi borgere utgjør befolkningen av Wahabier i Saudi Arabia ikke mer enn 8 %, mens majoriteten er Maliki sunnier. (10) Det vil være klart for oss senere i forskningene våre at Ahl al-sunnah wal Jamah ikke lagt Ali ibn Abu Talibs navn til de tre rettferdige kalifene, unntatt i en senere tid i historien Kapittel 3 Den første hendelsen som førte til splittelsen av den muslimske ummah til sjiaer og sunnier Det er en kjempe trist oppfatning av Omar ibn al-khattab og et antall av andre sahaba mot en befaling av Allahs sendebud om å bringe ham noe å registrere et testament for dem med. Han lovet at dette testamentet vil hindre dem fra å vende på hælene. (11) Denne torsdag katastrofen er en meget tragisk hendelse. Den er fortalt av alle forfattere til Sihah og sunan bøker og er dokumentert av alle hadith-fortellere og historikere. I en del om utsagnet til Sendebudet Gå vekk fra meg, som er registrert av al-bukhari i sin Sahih (12), basert på hadithen til Ubaydullah ibn Abdullah ibn Utbah ibn Masud. Abdullah fortalte at ibn Abbas sa at da døden nådde Allahs sendebud, ble hans hus fylt med menn, inkludert Omar ibn al-khattab. Allahs sendebud sa: La meg skrive for dere noe som vil beskytte dere for alltid mot å fare vill etter meg. Omar sa: Profeten er ikke ved sine fulle fem, og dere har med

dere Koranen. Allahs bok er nok for dere. De som var tilstedeværende kranglet med hverandre, og deres argument utviklet seg til en tvist. Noen av dem sa: Kom nærmere Profeten så han kan skrive for dere noe som vil beskytte dere fra villfarelse etter ham, mens de andre gjentok Omars utsagn. Da kranglingen forøkte seg i tilstedeværelsen av Profeten, sa Allahs sendebud til dem: Gå vekk! Ibn Abbas pleide å si: Katastrofen, den virkelige katastrofen er at Allahs sendebud ikke fikk skrevet ned det han ønsket som følge av deres krangel og tvist. Troverdigheten til denne hadithen er ikke omstridt, heller ikke er hendelsen omstridt. Al- Bukhari siterer den i sine skatter av kunnskap på side 22, KP 1 av sin Sahih, og den er registrert i mange andre bøker. Han siterer den i mange steder i sin Sahih. Muslim siterer den ved konklusjonen av Profetens testamentet i sin Sahih på side 14, kp 2. Ahmad forteller ibn Abbas hadith på side 325, Kp 1, i sin bok Musnad. Den er fortalt av alle forfattere til hadither og historiebøker, hver forfatter forandret den, men allikevel er det ikke holdt tilbake at Profeten ble beskrevet for å ha hallusinasjoner og feberfantasi. Men de nevnte også at Omar hadde sagt: Profeten har feberfantasi, for å latterliggjøre utsagnet og undergrave minnene etter dette utsagnet. Det som støtter dette faktumet er at Abu Bakr Ahmad ibn Abdu Aziz al-jawhari har fortalt i sin bok al-saqifa hvor han baserer seg på Ibn Abbas utsagn. Ibn Abbas har sagt: Da døden nådde Allahs sendebud, var det mange menn i hans hus. En av dem var Omar ibn al-khattab. Allahs sendebud sa: Bring meg blekk og en tavle så jeg kan skrive for dere noe som vil beskytte dere fra villfarelse etter meg. De tilstedeværende i hans hus kranglet mellom seg selv. Noen av dem sa: Kom nærmere og se på det Profeten skriver til dere, mens andre gjentok det Omar hadde sagt. Da kranglingen og uenigheten forøkte seg, ble Allahs sendebud sint og sa: Gå vekk! (13). Dette beviser at hadithfortellerne ikke ønsket å oppgi navnet til personen som gikk mot Profetens ønske og de siterte ikke hans utsagn i bokstavelig forstand. I et kapittel om belønningen for utsendingene, i sin bok al-jihad wal Siyar, side 118, kp 2, forteller al- Bukhari: Qabsah fortalte en hadith for oss fra ibn Ayeenah, som fortalte at Salman al-ahwal og Said ibn Jubayr fortalte at de siterte Ibn Abbas som sa: På torsdag, og hva vet vel du om torsdag? Så gråt han og sa videre: Smerten til Allahs sendebud forsøkte seg, han beordret oss å bringe ham noe skrivematerial så han kunne skrive for oss noe som vi vil bli beskyttet ved mot villfarelse etter ham, men folk kranglet og de visste at ingen skulle krangle i tilstedeværelsen av noen profet. De sa: Allahs sendebud har feberfantasi. Derfor sa han til dem: La meg være alene, for smerten jeg lider av er mer tolererende enn det dere tilskriver meg. Han registrerte i sitt testament tre beordringer: å få avgudsdyrkerne fra den arabiske jord, å belønne utsendingene på samme måte han belønnet dem, og jeg glemte den tredje befalingen. Den samme hadithen er fortalt av Muslim ved konklusjonen av kapittelet om testamentet i hans Sahih, og i Ahmads verk fortalt av Ibn Abbas på side 222, Kp 1, og av alle andre hadith-

fortellere. Det er klart fra denne hendelsen at Omar ibn al-khattab var av denne oppfatningen at han ikke var bundet av Profetens sunnah. Dette forklarer grunnen til hans utstedelse av nye påbud da han ble kalif, hvor han uttrykket sitt eget syn som står i kontrast i forholdet til profetens utsagn. Han fulgte sine egne personlige meninger da han motsa de klare guddommelige tekstene. Han forbydde det Allah hadde tillatt, og motsatt. Det er en selvfølge å se at alle hans tilhengere blant Sahaba tilskrev profetens sunnah den samme egenskapen. I de påfølgende kapitlene vil vi bevise for leseren at disse Sahaba hadde, til den store ulykken for den Islamske Ummah, forandret sunnah til Profeten og adoptert Sunnah til Omar ibn al-khattab istedenfor. (11) Det er den populære Torsdag-katastrofen som er registrert i både al-bukharis og Muslims sihah bøker (12) Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 4. (13) Ibn Abul al-hadid, Sharh Nahjul Balagha, Kp 2, side 20 Kapittel 4 En hendelse som ledet til deres avvikelse fra Profetens sunnah Det var deres forkastelse av å slutte seg til Usamahs hær som personlig ble opprettet av Allahs sendebud som beordret dem, to dager før sin bortgang, å være under Usamahs ledelse. De gikk så langt som å kaste tvil over visdommen til Allahs sendebud og kritisere ham for å ha utvalgt en 17-år gammel ung mann, som ikke hadde skjegg grodd en gang, som lederen til deres hær. Abu Bakr og Omar, så vel som mange andre Sahaba, nektet å slutte seg til hæren på grunn av ønsket om å ta over kalifatet, tiltross for Profetens forbannelse over alle de som ikke vil slutte seg til Usamah (14). Ali og hans tilhengere ble ikke utnevnt av Allahs sendebud til å slutte seg til Usamahs hær for å forebygge uenigheten, og å fjerne tilstedeværelsen av de sta som motsatte seg Allahs befaling, så de ikke kan komme tilbake fra Muta før Ali tok full kontroll over regjeringen, for Allah og Hans sendebud ønsket ham som en etterfølger for profeten. Men de ondskapsfulle araberne blant Quraish forstod Profetens plan og nektet å gå ut fra Medina. De ventet til Sendebudet gikk tilbake til sin Herre. Det var da de kom fram med sitt hat som de hadde planlagt, gikk mot det Allah og Allahs sendebud ønsket, med andre ord forkastet de Profetens sunnah.

Derfor blir det klart for oss og for alle forskere at Abu Bakr, Umar, Uthman, Abd al-rahman ibn Awf og Abu Ubaydah Amir al-jarrah alltid nektet å være bundet av Profetens sunnah, foretrakk å følge deres egne personlige syn. De fulgte alltid etter sine verdslige interesser og ønsket å oppnå politisk overlegenhet, selv om prisen for å gjøre dette var å stå mot Allah og Hans sendebud. Når det gjelder Ali og Sahaba som fulgte ham, overholdte de alltid Profetens sunnah og handlet etter den bokstav for bokstav så mye de kunne. Vi har sett hvordan Ali i løpet av denne krisen fulgte Profetens testament om å gi ham begravelsesbad, forberede likklærne for ham, forrette begravelsesbønnen for ham, og å begrave ham i hans grav. Ali fulgte alle disse ordrene uten å avvike fra noe, selv om han visste at de andre dro til Banu Saidas Saqifa for å velge en av dem som kalif. Han kunne gjøre det samme og ødelegge deres plan, men hans respekt for Profetens sunnah og hans forpliktelse overfor den gjorde at han måtte være med Profeten i disse øyeblikkene. Her må vi stoppe for en kort stund for å se den gode oppførselen som Ali hadde lært fra Profeten. Mens han ofret sin posisjon som kalif da han skulle overholde påbudene til sunnah, visste han om de andre som forkastet Sunnah da de søkte etter kalifatposisjonen. (14) Les side 29, Kp 1, av Shahristanis bok Kitab al-milal wal nihal Profetens utsagn Allah forbanner enhver som forlater Usamahs hær. Kapittel 5 En annen hendelse som belyset sjias oppfatning i forholdet til Sunnienes oppfatning Dette er et veldig alvorlig skritt de fleste Sahaba under Banu Saidas skur tok, som klart var i kontrast i forholdet til Profetens utsagn om Alis utnevnelse til kalifatet, og som de alle vitnet om på Ghadir-dagen i farvelpilegrimsferden. Tiltross for forskjellene blant Muhajirin (Mekkas flytkninger) og Ansar (medhjelperne i Medina) om kalifatet, de valgte alle dristig med hverandre å se bort ifra Profetens bindende utsagn ved å velge Abu Bakr som kalif, selv om det vil koste dem fortapelse. Dette viser deres villighet til å drepe enhver som motsetter seg dem, selv om han stod Profeten nær (15). Denne hendelsen poengterer også faktumet om at den store majoriteten av Sahaba støttet Abu Bakr og Omar i å forkaste Sunnah til deres profet og erstatte det med deres egne personlige meninger, Ijtihad, for de vil tjene på sin egen Ijtihad. Det skiller dem også fra en liten

muslimsk minoritet som overholdte Profetens testament og boikottet troskap for Abu Bakr, nemlig Ali og hans sjia, medhjelpere og tilhengere. Ja, dette skillet mellom identiteten til enhver av disse to gruppene, eller paritene, ble klart i det muslimske samfunnet rett etter hendelsene nevnt før. Et parti forsøkte å respektere og å overholde Profetens sunnah, mens det andre forsøkte å bekjempe det, forandre det og erstatte det med Ijtihad, et begrep som tiltrakk majoriteten, i forsøk på å oppnå en posisjon i regjeringen eller i det minste å være en del av den. Det første sunni partiet ble ledet av Ali ibn Abu Talib og hans sjia, mens det andre partiet som forsvarte Ijtihad ble ledet av Abu Bakr, Omar og de fleste Sahaba. Det andre partiet, ledet av Abu Bakr og Omar, ønsket å bli kvitt det første, og mange tiltak ble satt til verks for å utrydde det andre motsettende partiet, som gikk ut på 1) Å isolere opposisjonen og å gjøre dem maktløse økonomisk Det første tiltaket ble tatt av det herskende partiet for å utelukke motstandere fra å ha fri tilgang til kildene av livsbrød og finans. Abu Bakr og Omar sendt bort gårdsarbeidere som ble leiet av Fatima i Fadak (16), og ansett Fadak som en felles offentlig eiendom for muslimene, det var ikke en egen eiendom for Fatima, som hennes far hadde sagt. De berøvet henne hele hennes fars arv og påstod at profetene etterlot ingen arv. De tok hennes andel av Khums som Allahs sendebud hadde tilskrevet seg selv og sin familie, fordi de ble forbydd å motta veldedighet. Derfor ble Ali paralysert økonomisk. Landsstykket Fadak, som ga ham mye fortjeneste, ble berøvet fra ham, han ble berøvet arven til sin egen fetter, som samtidig var den rettmessige retten til hans kone, og hans andel av Khums ble tatt. Ali og hans kone og barna fant seg selv i nød etter de som kan møte dem og kle dem, og dette er akkurat det Abu Bakr mente da han sa til Fatima al-zahra en gang: Ja, du har retten til å motta khums, men jeg vil gjøre som Allahs sendebud hadde gjort, så jeg vil ikke la deg være igjen uten mat eller klær. Som vi har allerede hentydet var de fleste av de som var på Alis side slaver uten rikdom, så det herskende partiet fryktet ikke dem eller deres innflytelse, for folket var tilknyttet de rike og foraktet de fattige. 2) Å isolere opposisjonen og gjør den maktløs sosialt For å fjerne bort det motsettende partiet ledet av Ali ibn Abu Talib, valgte den herskende makten å isolere det sosialt også. Den første tingen som Abu Bakr og Omar gjorde var å fjerne alle psykiske og emosjonelle barrierer som påla alle muslimene å respektere og å vise godhet mot slektningene av det største sendebudet til Allah. Siden Ali er fetteren til profeten og mester over den rensede familien var det noen blant Sahaba som hatet ham og misunte ham for godheten som Allah hadde tildelt ham, i tillegg var det hyklere som ønsket ham ondt. Fatima var den eneste overlevende etterkommeren til Profeten. Hun var, som Allahs sendebud sa, lederen over all verdens kvinner, derfor resepkterte alle muslimene henne og viste henne godhet på grunn av statusen som hun hadde med sin far og på grunn av hadithene hvor han fortalte om hennes gode egenskaper, heder og

renhet. Abu Bakr og Omar ønsket gjerne å fjerne denne respekten fra hjertene til det offentlige. Omar ibn al-khattab gikk en gang til Fatimas hus, bar med seg vedkubber av ild og truet med å brenne ned huset og alt innen det hvis beboerne nektet å komme ut og sverge troskap for Abu Bakr. I sin al-akd al-farid forteller ibn Abd Rabbih: Når det gjelder Ali, al-abbas og al-zubayr holdt de seg til Fatimas hus. Abu Bakr sendte dem Omar ibn al-khattab for å få dem ut av Fatimas hus. Han sa til ham: Hvis de nekter, bekjemp dem. Så han kom, tok med seg vedkubber av ild for å brenne huset ned over dem. Fatima møtte ham og spurte ham: Sønn av al-khattab! Har du kommet for å brenne vårt hus? Ja, sa han med mindre dere aksepterer det Ummah har akseptert. (17) Hvis Fatima al-zahra er lederen over all verdens kvinner, som det er nevnt i Sihah bøkene til Ahl al-sunnah wa al-jamah og hvis hennes sønner al-hassan og al-husayn er mesterne over paradisets ungdommer og profetens velluktende blomster i denne nasjonen blir ydmyket og de blir fornedret til den graden at Omar sverger foran alle om å brenne dem og deres hus hvis de nektet å sverge troskap for Abu Bakr, kan noen forvente andre å vise respekt for Ali sønn av Abu Talib, som de fleste av dem hatet og misunnet? Etter profetens borgang ble Ali lederen til opposisjonen, men han hadde ingen rikdom for å tiltrekke folk mot seg. Al-Bukhari hentyder i sin Sahih hvordan Fatima krevde at Abu Bakr skulle gi tilbake det hun hadde arvet fra Allahs sendebud, alt det Allah hadde gitt profeten i Medina i tillegg til Fadak og Khaybar-landsstykkene, men Abu Bakr nektet å gi henne noe. Derfor ble Fatima veldig sint på Abu Bakr som hun boikottet og hun snakket ikke et ord med ham etter denne urettferdige dommen til hun døde bare seks måneder etter døden til sin far profeten. Da hun døde begravde hennes ektemann Ali henne om natten. Abu Bakr forrettet ikke noe begravelsesbønn for henne. Ali pleide å bli høyaktet av offentligheten så lenge Fatima var levdende. Da hun døde, så Ali hvordan folk vendte seg bort fra ham, derfor søkte han gjenforening med Abu Bakr og sverget troskap for ham, mens han aldri gjorde dette i løpet av alle disse månedene. (18) Ved Fatimas død oppnådde det herskende partiet et stort mål i å isolere Ali sønn av Abu Talib økonomisk og sosialt, og fjerne respekten folk pleide å ha for ham, for de opprettholdt ikke noe respekt eller aktverdighet for ham spesielt etter døden til Fatima al-zahra, så mye at han ble overrasket over å se hvordan folkets holdninger overfor ham ble forandret. Derfor følte han seg tvunget til å gjenforene seg med Abu Bakr og sverge troskap for ham ifølge beretningen til al-bukhari og Muslim. Med andre ord vil setningen Ali ble overrasket over å se hvordan folkets holdninger overfor ham hadde forandret seg, ifølge Bukharis egne ord, hentyde klart graden til fiendskap faren til Hassan måtte møtte etter døden til hans fetter og hans kone. Noen Sahaba pleide å skjelle ham ut, fornærme ham og latterliggjør ham når de ser ham i offentlige steder, dette er grunnen til at han ble overrasket og uttrykket en slik beundring. Dette kapittelet er ikke ment å fortelle historien eller detaljene til urettferdigheten mot Ali i så stor grad som den ønsker å bevise det bitre og smertlige faktumet: Den som løftet opp banneret til Profetens sunnah og porten til Profetens kunnskap, ble forlatt. Ironisk nok var de