Stein Erik Lunde Biografien om Edvard Munch Livets dans Gyldendal
Innledning Jeg gikk bortover veien med to venner så gikk solen ned. Himmelen ble pludseli blodi rø og jeg følte et pust av vemod en sugende smerte under brystet. Jeg stansede lænet mig til gjæret træt til døden. Over den blåsorte fjor og by lå blod i ildtunger. Mine venner gikk videre og jeg sto igjen skjælvende av angest og jeg følte det gikk et stort uennelig skrik gjennem naturen. Linjene ovenfor skrev Edvard Munch om opplevelsen bak sitt kanskje aller mest kjente bilde: Skrik. Alle har sett Skrik. De kan ha sett maleriet eller litografiet på Munchmuseet, i Nasjonalgalleriet eller i andre gallerier. De kan ha sett en gjengivelse av bildet i en lærebok på skolen, i en avis eller et ukeblad, på et cdcover eller på en T-skjorte. Eller de kan ha sett etterligninger av motivet framstilt av en tegneserietegner eller karikaturtegner. Det finnes også en rekke malere som har latt seg inspirere av Skrik og som har laget bilder som minner om Munchs bilde, ofte som en hyllest til Munch.
Og selv om vi stadig ser Skrik i en eller annen versjon, så blir ikke bildet oppbrukt. Det er mer enn hundre år siden Munch laget sin første versjon av Skrik. Hva er det med bildet som gjør at det fortsatt snakker til oss? Selvsagt snakker bildet til oss fordi det er et godt bilde; godt malt og godt komponert. Men det finnes mange gode bilder, mye god kunst, som ikke er en del av hverdagen vår, slik som Skrik er det. En av grunnene til at bildet fortsatt snakker til oss, må være at Skrik ennå virker moderne. Og det må være fordi stemningen og følelsene som finnes i bildet, er noe allmennmenneskelig; det må være fordi det skriket Munch hørte og så og deretter malte, er et skrik som menneskene har hørt og følt i mer enn hundre år, helt siden bildet ble malt. Eller kanskje menneskene til alle tider har hørt dette skriket? Det er et skrik som kommer til mennesket når han eller hun har det vanskelig eller er redd for noe, det er angst og fortvilelse. Alle mennesker opplever angst eller fortvilelse; fra vi fødes og til vi dør opplever vi situasjoner da vi føler at vi mister fotfestet, da vi føler at vi er alene i verden. Det kan være vanskeligheter eller konflikter med foreldre eller søsken, venner eller kjærester. Eller Gud. Eller det kan være ubehagelige ting som skjer på skolen eller på jobben. Eller det kan være vanskelige, uløselige ting som bare finnes inne i vårt eget hode. For mennesket er dypest sett alene. Vi må selv ordne opp i det ene livet som vi fikk ved fødselen.
Noen hører skriket hver dag, og ikke minst hver natt, hele livet. Andre hører det bare en sjelden gang. Men alle hører det. * I denne boka har jeg omtalt 16 bilder av Edvard Munch. Det er altfor få. Når man skal plukke ut 16 bilder av Munch, er det som å dukke ned i en eske der det ligger hundrevis av edelstener eller diamanter. Hvilke skal man velge? Det er en umulig oppgave. Jeg har valgt de 16 bildene som har betydd mest for meg. Og samtidig siden denne boka er skrevet for ungdom har jeg valgt de av Munchs bilder som jeg tror vil bety mest for bokas lesere. En annen forfatter kunne valgt 16 andre bilder. Og jeg kunne uten problemer valgt 16 andre bilder som har betydd nesten like mye som de 16 jeg har valgt. Egentlig kunne jeg valgt 50 bilder. Eller 100. Jeg håper at bokas lesere får lyst til å se de bildene som er omtalt her, i original. Alle finnes i Norge. Jeg håper at leserne også blir nysgjerrige på å se de bildene som ikke er omtalt i boka. Noen av dem er nevnt i teksten, andre har det ikke blitt plass til å nevne engang. * Munch skrev mye. Mens jeg arbeidet med denne biografien, har jeg mange ganger funnet ut at det er mye bedre å la Munch selv fortelle enn at jeg gjør det. For han forteller så godt, både om sitt eget liv og om bildene han malte. Der Munch forteller selv er teksten gjengitt innrykket, slik som i det første avsnittet i denne
innledningen. Munch var ikke så nøye med rettskriving og tegnsetting; han skrev som det passet ham. Han var like fri når det gjaldt regler for hvordan man skulle skrive som han var når det gjaldt regler for hvordan man skulle male. Språket er ulikt i de forskjellige Munch-sitatene. Det er fordi sitatene er hentet fra seks forskjellige bøker, se side 121, som omhandler Munchs liv og kunst. I noen av disse bøkene er Munchs språk blitt modernisert, mens i andre har Munch blitt gjengitt akkurat slik som han skrev det ned. Munch-sitatene er en nøkkel til å forstå bildene hans. Det er likevel ikke slik at det alltid er kunstneren som forstår sitt eget kunstverk best. Eller: Kunstneren forstår det på sin måte. Men den som ser kunstverket (jeg kaller ham/henne for betrakteren i denne boka) kan forstå det på en annen måte. Og jeg, som skriver denne biografien, forstår kunstverkene på min måte. Munch sa det slik: At forklare et bilde er umuligt. Det er netop fordi man ikke kan forklare det på anden måde at det er malt. Man kan blot gi et fingerpeg i hvilken retning man har tenkt sig. Jeg tror ikke på den kunst som ikke er tvungen sig frem ved menneskets trang til at åbne sit hjerte. Al kunst literatur som musik må være frembrakt med ens hjerteblod. Kunsten er ens hjerteblod. Edvard Munchs bilder har vært en del av mitt liv siden
Edvard Munchs bilder har vært en del av mitt liv siden jeg var 17 år. Og de har blitt enda viktigere for meg ettersom årene har gått. Jeg håper at det blir likedan for bokas lesere. Tønsberg, februar 2004 Stein Erik Lunde
Barndom og ungdom Edvard Munch ble født 12. desember 1863 på Engelhaug gård i Løten i Hedmark. Foreldrene var Laura og Christian Munch. Straks etter fødselen ble en prest tilkalt for å døpe barnet; faren mente at Edvard var svakelig og fryktet at han ikke ville leve opp. Derfor var det viktig at sønnen ble døpt, da ville han være sikret evig liv i himmelen. Både faren og mora var inderlig kristne. De la sine liv i Guds hender og hadde tillit til at det var en mening i alt som skjedde, uansett hvor trist og grusomt det kunne være. Men det gikk ikke slik som faren hadde fryktet. Edvard Munch ble en gammel mann, og han døde først i 1944, 80 år gammel. Da foreldrene giftet seg to år før Edvard ble født, var faren 44 år gammel, mens mora var mer enn 20 år yngre. Både mora og faren kom fra velstående familier. De hadde ikke mye penger, men mer enn de fleste, og nok til å greie seg. I farens slekt fantes det prester, kunstnere og
vitenskapsmenn. En av vitenskapsmennene var broren til faren, Peter Andreas Munch. Han var den mest kjente historikeren i Norge den gangen. Bøkene hans fikk stor betydning på 1800-tallet da historikere, kunstnere og politikere var opptatt av å skape en norsk nasjonalfølelse. Han var også språkforsker. Oldefaren til Edvard var sogneprest i Vågå i Gudbrandsdalen, farfaren var stiftsprost i Kristiania. I moras slekt fantes det mange bønder og sjømenn. Morfaren var skipskaptein og trelasthandler. Dessuten hadde han til sammen 20 barn fra sine to ekteskap. Munch mente senere at kombinasjonen av fromme prester og ville sjømenn i samme slekt var uheldig. Det var uforenlige motsetninger som kunne skape splittelser i sinnet på etterkommerne, mente han. Og kanskje hadde han rett? Edvard Munch var selv både from og vill. Han hadde et komplisert sinn og fikk et vanskelig liv. Munch var alltid opptatt av hvilke egenskaper han hadde fått i arv. Det var i tråd med hvordan folk tenkte den gangen. Senere har psykologer og samfunnsforskere funnet ut hvordan det sosiale miljøet, og ikke bare arven, er med på å forme personligheten i et menneske. Faren til Edvard var lege. Som ung arbeidet han blant annet som skipslege og reiste derfor mye til fremmede land. Han hadde opplevd og sett mye og var kjent for å være hyggelig og omgjengelig, omsorgsfull og snill. Mens de bodde på Løten, var han ansatt som korpslege ved Østerdalske Jegerkorps. Arbeidet hans var å bidra til at soldatene som avtjente verneplikten, holdt seg friske. Moras søster, Karen Bjølstad, bodde sammen med
familien Munch på Engelhaug gård for å hjelpe til med barna og husholdningen. Edvard hadde en søster, Sophie, som var ett år eldre enn ham. Stort sett var det mora eller tjenestepiken som tok seg av Sophie. Tante Karen var den som skulle passe på Edvard, og det var han som ble gullungen, for henne. Senere i livet prøvde Edvard, så godt han kunne, å gjengjelde noe av den omsorgen han hadde fått av tante Karen som barn og ungdom. Etter at han ble voksen, skrev han stadig brev til henne, og hjalp med penger når han hadde mulighet til det. Kristiania Da Edvard var ett år gammel, flyttet familien til landets hovedstad. Faren var blitt utnevnt til korpslege ved Arméens hovedkvarter i Kristiania, som holdt til på Akershus festning. Familien flyttet flere ganger. De bodde i Nedre Slottsgate, i Pilestredet og forskjellige steder på Grünerløkka. I løpet av de tre første årene i Kristiania fikk Edvard tre søsken til; Andreas, Laura og Inger. Nå var de fem små barn. Det første stedet de bodde, var i Nedre Slottsgate, rett ved korpslegens nye arbeidsplass. Faren og de eldste barna var stadig bekymret for helsen til Edvards mor, Laura Munch. Allerede før hun