Nettopp norsk Stev og folkeviser I denne teksten skal vi se nærmere på den delen av folkediktinga vår som ofte er knytta til et musikalsk uttrykk. All folkedikting (eventyr, sagn, folkeviser, stev osv.) kjennetegnes ved at den er videreført fra generasjon til generasjon i en muntlig form, at den henter inspirasjon og innhold både fra fjern og nær, i tillegg til at den vil være farga både av omgivelser og samfunnsforhold der den holdes i hevd. Den opprinnelige forfatteren av denne diktinga er ikke lenger kjent for oss et eventyr eller et sagn m.m. kan ha vandra over landegrenser og gjennom århundrer før det blir skrevet ned. I løpet av hundreårene fra midten av 1000-tallet til midten av 1200-tallet, gjennomgår Norge store endringer. Slaget ved Hastings i England i 1066 markerer slutten på vikingtida, landet styres av bare én konge i lange perioder, bysamfunn vokser fram og folketallet øker. Og ikke minst; dyrkinga av de gamle gudene som Odin og Frøya må vike for kristendommen, som etter Olav Haraldssons (seinere Olav den Hellige) død får fotfeste i hele landet. Med kristendommen kommer også det latinske alfabetet, og utdanna personer som enten var knytt til kirka eller til kongen, skreiv ned gamle historier (sagaer), dikt (kvad), lovsamlinger og religiøse tekster. Disse skriftene, skrevet for hånd på pergament (rensa og tørka skinn), er for det meste funnet på Island. Mange av dem beskriver likevel både samfunnsforhold og historie i Norge, så vel som på Island, Færøyene og landområdene rundt. I én av disse tekstene, Sturlungasagaen, finner vi en skildring av en fest på Island i 1119 der både nordmenn og islendinger drakk, slåss, dansa og sang i syv dager til ende. Denne skildringa gir oss et av de første møtene med en danseform knytta til stutte (korte) sangstrofer, som antagelig hadde funnet veien til Norden fra Frankrike, via Skottland og England. Nøyaktig hvordan dansen utspant seg vet vi ikke nok om, men sannsynligvis holdt en hverandre i hendene og danna ei kjede eller en ring mens en forsanger leda an. Én ting vi vet, derimot, er at særlig på Island hadde sangen til dansen ofte et sterkt erotisk preg, noe som førte til at den overhode ikke ble satt pris på av de religiøse lederne. De korte sangene vi her snakker om, kaller vi stev. Aller først skal vi ta for oss de eldste stevene som er bevart: gammelstevene. videreført fra generasjon til generasjon i muntlig form inspirasjon og innhold fra fjern og nær farga av omgivelser og samfunnsforhold Gammelstev Gammelstevet representerte en ny og friere diktform. Den tidligere diktformen (skaldekvad), som fortsatte å eksistere til nærmere1400-tallet, var bundet til strenge og detaljerte regler. Skaldekvadene var utforma på kunstferdig vis av kjente, navngitte diktere (skalder).
Gammelstevet, derimot, hadde en form som kunne brukes av diktere av alle slag: budeier, kirkegjengere, folk i sorg, hverdagsfilosofer kort sagt av enhver som hadde et eller annet budskap å dele med seg. Gammelstevet er på fire linjer. Det har enderim i to av linjene. Siste ordet i andre linje skal rime på siste ordet i fjerde linje. Her er et gammelstev dikta av en som ikke har funnet seg noen å være sammen med (ikonn betyr «ekorn»): Fisken uti fagran vatnet og ikonn oppi tre alle heve dei makamenn, men ingjen hev e eg. I flere gammelstev ser vi at enderimene bare er tilnærma like, med andre ord: Kravet om enderim er ikke absolutt. Et slikt eksempel har vi i dette gammelstevet som omtaler svartedauden (pesti betyr «pesten»): Pesti gjeng i Nordlondi, ho gjer dei store mein, enno liver han Tarjei Åbergji han høyrde kor sterkt ho reid. Her beskrives pesten (svartedauden) som noe som kommer ridende og gjør stor skade. Tarjei Åbergji er fremdeles i live og blir vitne til det som skjer. Svartedauden herja i 1349 1350, og i og med at vi vet det, kan vi også vite at dette stevet må ha blitt dikta en eller annen gang etter dette tidspunktet. Mange gammelstev har et tydelig filosofisk perspektiv. Disse kalles både kunnskapsstev eller frødestev. Her er et slikt stev: (Spangebelte betyr «belte med sølv- eller messingplater». Meti betyr «satt pris på» eller «lagt vekt på», og gjeti betyr «omtalt» (snakka om). Når det «går gjetord» om noe, blir det snakka om i det vide og det breie.) Spangebelte og krusa hår, det vert så mykje meti; men kvordagsgagnet og ordi snille, det vert så lengje gjeti. Det samme stevet, i en svært fri gjengivelse, kunne i moderne språkdrakt vært: Dyre klær og kul frisyre, det blir så veldig viktig, men hverdag god og snille ord det blir i lengden riktig. En annen type gammelstev som er av det mer lettslupne og lystige slaget, er ølstev. Disse ble ofte henta fram i festlig lag, slik som: Eg sku drikke opp ølet mitt fyrr det dovnar; og eg sku take min kjærast i fang ei liti tid fyrr eg sovnar.
Noen ganger finner vi eksempler på at flere stev er satt sammen. Ofte vil disse ligne hverandre i form og innhold. Slike sammenstilte stev kaller vi stevrekke. Som vi allerede har nevnt, finner vi de første sporene av stev så langt tilbake som 1100-tallet. Selv om gammelstevet ofte er knytta til dans, så har det gjennom hundreåra fram mot 1800-tallet hatt sin egen selvstendige plass i folkediktinga, sunget eller sagt fram til ulike anledninger. I forhold til dans og dansemusikk, så skjer det store endringer på 1600-tallet. Instrumenter tar i denne perioden over den rollen sangen har hatt til dans. Sangdansen må vike for slåttemusikken (norsk instrumental folkemusikk), og det er på 1600-tallet hardingfela gjør sitt inntog i Norge. På Færøyene derimot, holdtes sangdansen i hevd helt fram til moderne tid, og det er etter modell fra færøysk sangdans vi danser i Norge i dag, ettersom vi gjenopptok eldre dansetradisjoner ved siden av slåttemusikken på 1800-tallet. Sangdansen i dag danses etter folkeviser av ulike slag. «Folkevise» er et vidt begrep, som egentlig omfatter alle former for viser innen folkediktinga, men ofte blir folkevise brukt om en spesiell genre; balladen, nærmere bestemt middelalderballaden. Vi skal nå se nærmere på balladen, i tillegg til at vi skal se hvordan stevet ofte knytta seg til nettopp balladen. Balladen Kulturlivet er rikt og blomstrende i Norge på 1100- og 1200-tallet og godt inn på 1300-tallet. Den muntlige fortellertradisjonen var fra gammelt av sterk, og samtidig med at muntlige overleveringer fra tidligere tider ble skrevet ned, fikk vi nye impulser brakt til oss fra utlandet. I Europa ble ridderkulturen dyrka, og fra Frankrike fant riddersagaene veien til Norge og Norden for øvrig. Ofte var det kongen som sørget for å få disse oversatt til vårt språk, som var norrønt. Vi kaller denne litteraturen for høvisk fordi den la vekt på høy moral, ekte kjærlighet og en verdig og modig måte å oppføre seg på. Ridderfortellingene ble gjerne framført når kongen holdt store hoffselskap, og disse historiene ble viderefortalt til andre deler av folket, på samme måte som eventyr og sagn var blitt muntlig overlevert fra person til person, og fra generasjon til generasjon i uminnelige tider. Disse historiene om riddernes kjærlighetsliv og heltemot fikk etter hvert et musikalsk uttrykk, og her finner vi forklaringen på ordet ballade. Ballade kommer av balar; som er sørfransk for å danse. Med andre ord: Balladen var antakelig fransk, og den var opprinnelig en dansevise som den fortsatte å være fram til 1600-tallet da instrumentene gjorde sitt inntog på dansearenaen. Balladen har gjerne mange strofer. Hver strofe er enten på fire eller to linjer. I likhet med gammelstevet har de firelinja strofene enderim i andre og fjerde linje, mens begge linjene rimer når strofa har kun to linjer. På samme måte som gammelstevet er strofas form i balladen fleksibel og ikke absolutt i kravet om enderim. Så hva er det da som skiller gammelstevet fra balladen, reint bortsett fra at gammelstevet har en strofe, mens balladen har mange? Forskjellen ligger i at stevet er lyrisk, det vil si at det formidler en følelse, en stemning eller en tanke mens balladen er episk, det vil si at den formidler en handling, en historie eller en hendelse. Her er de første strofene fra balladen om Falkvord Lommannsson. Han ville ha Vendelin som si, men hun skulle gifte seg med den mektige Torstein Davidsson. Falkvord samler sine menn og rir til gården hvor Vendelin er. Torstein er ikke hjemme og Falkvord finner Vendelin og tar henne med seg.
Torstein hører hva som har skjedd, samler sine menn, og da han innhenter Falkvord og følget hans, utspiller det seg en fryktelig blodig kamp som resulterer i et stort mannefall: (Frende betyr «slektning», fester betyr «forlover seg med», ber é betyr «bærer» og skormeite betyr «å klippe til mana på hesten».) FALKVORD LOMMANNSSON Det var Torstein Davidsson, Han var kongjens frende. Han fester fruva Vendelin, Og ho ber é gull på hende. - Riddaren vågar han livet sitt for ei jomfru. Han fester fruva Vendelin, Og flyt henne heim i borger. Etter sit Falkvord Lommannsson, Med suter og mykje sorger. - Riddaren vågar han livet sitt for ei jomfru. Det var Torstein Davidsson, Han let è til bryllups reie. Og det var Falkvord Lommannsson, Han let è sine hestar skormeite. - Riddaren vågar han livet sitt for ei jomfru. Legg merke til den femte linja som gjentas etter hver strofe. Denne kalles etterstev, og kan for eksempel gjenta et viktig poeng i historien, i tillegg til at den har en funksjon i forhold til utforminga av selve dansen. Når selve formen som balladen hadde fikk fotfeste i den nordiske muntlige tradisjonen, ble den brukt i en langt større utstrekning enn bare til å gjenfortelle ridderhistorier. Historier om troll og andre overnaturlige vesener, om historiske hendelser, om religiøse forhold m.m. ble også formidla i balladeform. Når de balladene som folk fremdeles kveda (sang på tradisjonelt vis), og fremdeles kunne huske, endelig ble samla inn på 1800-tallet, viste det seg at Norden langt på vei delte seg i to» i forhold til valg av tema for de ulike balladene. I Sverige og Danmark, hvor adelen hadde vært både stor og sterk, fant man langt flere ballader av typen ridderviser og historiske viser enn man gjorde i de vestnordiske områdene (Norge, Island og Færøyene). Likedan var det en sterk overvekt av naturmytiske eller trollviser (viser om troll og overnaturlige vesener), kjempeviser (viser om mennesker med overnaturlige krefter), legendeviser (religiøse viser) og skjemteviser (viser som er spøkefulle, kan også omhandle dyr) i Norge, Island og Færøyene i forhold til i den østnordiske delen (Sverige og Danmark). I denne delen av Norden var dessuten tilknytningen til norrøn sagn- og sagalitteratur sterk. Flere av balladene gir oss innblikk i hvordan gammel folketro fremdeles gjorde seg gjeldene, hvordan trolldomsmakter sto i motsetning til kristendommen. Balladene kan være krevende lesning fordi mange ord og uttrykk må forklares for dagens lesere. Tar en seg tid derimot, er dette svært spennende stoff som spenner fra action og dramatikk til naturmystikk, romantikk og humor.
Draumkvedet Tar man for seg en samling med ballader, vil man sannsynligvis finne «Draumkvedet» der, tematisk plassert som ei legendevise (religiøs vise). Få folkeviser er så omdiskutert og studert, både nasjonalt og internasjonalt, som «Draumkvedet». Da innsamlinga av folkediktinga pågikk, i løpet av 1800-tallet, fant man bruddstykker av «Draumkvedet» mange steder i Telemark. Noen av disse bruddstykkene var mer helhetlige enn andre. En av innsamlerne av folkediktinga i Norge var Jørgen Moe (som sammen med Peter Christen Asbjørnsen samla inn blant annet norske folkeeventyr), og sønnen hans, Molkte Moe, satte opp en restituert (bearbeidet) versjon av «Draumkvedet». I dette arbeidet, med de mer enn hundre ulike nedtegnelsene av «Draumkvedet», var det særlig Magnus Landstads nedtegnelser som ble vektlagt. Landstad skreiv blant annet ned den eldste og mest helhetlige overleveringa av «Draumkvedet», etter kvederen Maren Ramskeid i Telemark. Det er Molkte Moes bearbeida versjon, på hele 52 strofer, vi oftest finner nedtegna i ballade- og folkevisesamlinger. I «Draumkvedet» møter vi Olav Åsteson. Han la seg til å sove på julaften og falt i en dyp, dyp søvn. Først etter tretten dager våkna han igjen. Da var det blitt trettende dag jul, og folk var dratt til kirka. Olav skynder seg dit for å fortelle hva han har opplevd. I den dype søvnen har han hatt sterke drømmer. Disse drømmene tar ham med på ei lang, innholdsrik og krevende reise helt til dødsriket tar de ham. Innsikten som han nå besitter, vil han dele med folket i kirka. Sola hadde stått opp da han våkna. Han salte hesten sin fort og rei til kirka. Der stod presten ved alteret og talte. Olav satte seg ved kirkedøra og fortalte alt han hadde sett: (Fljotan betyr «fort» og lestine betyr «det som skulle leses opp».) 4 Han vakna kje fyrr om trettandedagen, då soli rann i lie, då sala han ut fljotan folen, han ville åt kyrkjun rie. Og det var Olav Åsteson, som heve sovi så lengje. 5 Presten stend è fyr altaret og les opp lestine lange, Olav set seg i kyrkjedynni Og tel è draumane mange. Og det var Olav Åsteson, som heve sove så lengje. Også her finner vi etterstev i denne visa på to linjer. «Draumkvedet» er gåtefullt. Olav Åstesons reise i åndeverdenen beskrives i sterke, noen ganger uhyggelige bilder. For å komme fra denne verden (hvor de levende er) til den andre verden (hvor de døde er), må han krysse ei bro som er full av skarpe pigger, og vokta av farlige dyr. Brua kalles Gjallarbrui.
18 Ormen høgg`e og bikkja bit è, og stuten stend midt` e på leii`; tri er tingji på Gjallarbrui, og alle er gramme og vreide. For månen skin`e og vegjine falle så vide. Legg merke til at det er flere ulike etterstev i «Draumkvedet». Når det gjelder dateringen av «Draumkvedet» har flere forskere hevda at det må stamme fra perioden før reformasjonen (første halvdel av 1500-tallet), men etter ca. 1200-tallet. Ulike teorier har vært lagt fram, til og med at visa ikke kan være eldre enn rundt 200 250 år. Det har også vært påpekt at noen av strofene i «Draumkvedet» kan forstås som selvstendige, lyriske enheter og ikke episke strofer som tilhører en sammenhengende framstilling med andre ord at vi her snakker om gammelstev, eventuelt stevrekker. Strofe 12, for eksempel, som går slik: (ferde-mod betyr «reisetrøtt/sliten av å reise», mune betyr «kan») 12 Eg er så trøytt og ferde-mod, og inna så mune eg brenne; eg høyrer vatn, og fær det inkje, unde jordi så mune det renne. «Draumkvedet» er ikke den eneste folkevisa hvor stevet er fletta inn. Man har for eksempel funnet stevstrofer innledningsvis i noen viser, uten at disse hadde en synlig sammenheng med resten av visa. Kanskje har disse innledningsstrofene fungert som en innledning eller invitasjon til dans, slik at man på den måten fikk samla danseflokken. Vi har tidligere nevnt at svartedauden herja i Norge i 1349. Mer enn halvparten av befolkninga dør under denne pesten, og i perioden fram til midten av 1600-tallet rammes Norge av ulike typer pest mer enn 30 ganger. I denne perioden går det norrøne skriftspråket i oppløsning, og etter hvert blir dansk det offisielle skriftspråket. Det produseres lite skriftlig litteratur i denne perioden, derimot lever den muntlige tradisjonen videre samtidig med at dialektene i de ulike distriktene i Norge tar form. Folkediktinga, slik vi kjenner den i dag, ble som sagt samla inn på 1800- tallet, i all hovedsak. To områder i Norge utpekte seg når det gjaldt stevtradisjonen, og det var Telemark og Setesdalen. Så å si alle stev som er bevart er funnet i disse områdene. Nystev Europa gjennomgår store forandringer på 1500-tallet. Reformasjonen (som var et oppgjør med katolsk kristen praksis) førte til at det enkelte kristne menneskets forhold og kommunikasjon med sin Gud ble omformuleret. Den førte også til at kirkas makt og rikdom ble rokket ved i flere land. I Norge og Danmark ble det bestemt at kirka skulle bryte med den katolske lære og bli protestantisk. I kjølvannet av disse omveltningene dukket det i Norge opp en helt ny stev-form: nystevet. Nystevet har ofte en litt mer personlig og frimodig klang over seg enn gammelstevet.
Musikalsk sett skiller nystevet seg også fra gammelstevet på det viset at nystevtona ofte er raskere i takta og nærmere opp til springaren (danseform som oppsto en gang på 1600-tallet) enn gammelstevtona. Det virker også som om nystevet blei favna og tatt i bruk av ungdommen, mens de eldre foretrakk gammelstevet. Begge formene har antakelig vært i bruk på 1600- og 1700- tallet, men fram mot 1800-tallet ser det ut til at gammelstevets plass og funksjon blir overtatt av nystevet. Begge stevformene er på fire linjer. Som vi vet, har gammelstevet enderim i andre og fjerde linje. Nystevet derimot, skal ha enderim i alle fire linjene: Første linje rimer på andre linje, og tredje linje rimer på fjerde linje. Som soli seg attom nuten gøymer, det hender stundom eg guten gløymer. Men så han renn opp i hugjen min, som soli sprett inn i grøne li. Mange nystev er dikta av ungdom som kjenner på stor forelskelse. De sterke følelsene, både på godt og vondt, er lett gjenkjennelige selv for oss som lever hundre år seinere, eller mer. Du tenker kanskje det kan kje vara, at det er burte um tvo-tri dagar. Du tenker kanskje eg hev deg gløymt, men eg hev deg inni mitt hjarta gøymt. Fysst du talar, sit eg og lyder, og tankann mi ette ordi fylgjer. Kvert ord ho talar, mi jente god, det set at hjarta og fester rot. Med ljosblå augo og dokk i hoka, Så er han laga, den eg hev lova. Med ljosblå augo og raue kinn, Så er han laga den som er min. Det er som hjarta i bringa bankar, kver gong du leiker i mine tankar. Det er som blodet i åro brann, kver einast gong du i minnet rann. Dette stevet er dikta av ei jente som er redd for å miste gutten sin til noen andre: (Sutinn betyr «smerte») Mitt unge hjarta i sutinn hoppar, fysst eg ser guten i store flokkar. Då er eg redd der kunn vere ei, som kunn take av meg min gute grei.
Og dette av ei som er glad i to på en gang: Den eine eg møtte nedunde jordet, den aire såg eg på fjorden rodde. Med mange tankar og vond uro, - då kom eg i hug eg ha lova tvo. Her er et stev dikta av en som er kalt inn til tjeneste i hæren, og som må forlate kjæresten sin: Ai, ai, ai, du mi jente vene, no er eg skriva og lyt kongjen tene. Ai, ai, ai, du mi jente grei, no sjåas me alli um nettan meir. Nystevdiktinga er ei rik kilde i forhold til å gi oss innblikk i samfunnsforhold og enkeltindividers liv i tidligere tider. Dette stevet beskriver et barn som allerede som 13-åring måtte dra hjemmefra for å arbeide: Eg var tretten år, eg var alli eldre, då eg laut reis ifrå mi foreldre. eg var tretten år, eg var barr eit bån, då laut eg tenesta tenkje på. Og dette om en liten gjetergutt som har strie kyr å bale med: Å den vesle guten han gjeng å græté for honoms ky er så vonde gjæte. Ja, dei er så vonde som det kan bli, både Roslin Tuddal og Skynnbot Li. Her møter vi to venninner i fortrolig (?) prat: Det var tvo jenter, dei sat og baka, og jamt så snakka dei om det sama, og jamt så snakka dei om ein gut, det var ein spelemann som hette Knut. Nystevproduksjonen var veldig stor på 1800-tallet, særlig blant ungdommen var denne tradisjonen sterk. Mange samla hundrevis av stev i egne «stevbøker», noe som forteller oss hvor viktig dette var. Noen ganger møttes folk også til «stevkamp», og da måtte man ha lært seg et rikt antall stev utenat, i tillegg til at man måtte mestre improvisering for å kunne gå seirende ut av kampen. Ser vi for oss et slikt møte mellom to stevere, som begge ønsker «å få det siste stevet», samtidig som vi kaster et blikk omtrent 180 år fram i tid, i retning USA, er avstanden til det opprinnelige rappemiljøet blant sort ungdom i Bronx svært kort. Også her må ordene komme raskt, rytmisk og treffende hvis man skal vinne siste replikk i en rappe-tvekamp.
Nystevet blei stadig mindre brukt utover på 1900-tallet, men fullstendig ute av bruk er det ikke. Denne diktformen kan fremdeles dukke opp for eksempel i folkemusikkmiljøet, i tillegg til at den er blitt brukt av diktere som Ivar Aasen og Arne Garborg. Da blir stevet for kunststev å regne, og ikke folkediktning, fordi det er forfatta av kjente diktere. (Stevene er fra boka «Stev», Norsk folkediktning 5, 1964, Det norske samlaget)