POLITIMANNEN, MOTSTANDSHELTEN OG MENNESKET CARL OSCAR BERNTSEN Av lensmann Eiliv Lønningen Ved Bergenhus Festningsmuseum, i en monter i utstillingen om motstandskampen 1940 1945, er det fotografier av familien Steinfeld og Oscar Berntsen. Der stå det blant annet å lese: Politimann og redningsmann Politimannen Oscar Berntsen var født i Tyskland og snakket flytende tysk. Han ble derfor brukt som forbindelsesmann mellom Bergen politikammer og Det tyske sikkerhetspolitiet (Gestapo). Under aksjonen mot de jødiske kvinnene og barna den 26. november 1942 ble Elisabeth Steinfeld arrestert og brakt til Bergen politikammer sammen med barna Daniel, Ester, Josef, Bernhard, Ruth, Mary og Ruben. Hennes mann lå i dekning og den ene sønnen, Hermann, var i Milorg. I gården på politikammeret hersket en uhyggelig stemning: Bevæpnede og uniformerte menn og engstelige mødre med barn. Da var det en som la en hånd på Elisabeths skulder, og signaliserte at hun skulle følge med Oscar Berntsen. Han loste henne og ungene vekk fra Politikammeret. Siden overtok andre i motstandsbevegelsen, og fikk plassert Elisabeth og ungene på en fjellgård i Masfjorden. Der levde de i skjul til freden kom. Oscar var i sitt andre ekteskap gift med min tante Solveig. Sammen fikk de datteren Solfrid. Da Oscar og jeg hadde felles yrke fikk vi et godt forhold til hverandre. Jeg fikk derfor også oppleve han som mennesket Oscar. Oscar sluttet ved Bergen politikammer den 30. juni 1970 etter oppnådd aldersgrense. Han flyttet da sammen med Solveig til sitt barndomshjem i Heggedal, Asker. Der tilbrakte han mange gode år fram til at han døde den 5. februar i 1994. Han ble stedt til hvile ved Røyken kirke. Han snakket omtrent aldri om sine opplevelser under krigen. Da det ble kjent at han skulle få Kongens fortjenestemedalje i gull, fortalte han at dette var på grunn av hva han hadde vært med på under krigen. Han fortalte videre at Gestapo var i ferd med å arrestere han da krigen sluttet og at det bare var snakk om ett par tre dager før så hadde skjedd. Noe som ville ha medført de alvorligste konsekvenser. Den 11. oktober 1978 fikk Oscar, på Kronstad Hovedgård i Bergen, overrakt Kongens fortjenestemedalje i gull av fylkesmann Lars Leiro, som uttalte at påskjønnelsen kom 30 år for sent. Tilstede var også venner fra politiet, Stein- organisasjonen og Aktive Krigsdeltakeres Forening. Oscar fortalte at da han i ettertid var til audiens hos Kong Olav ble han kalt opp og bak skrivebordet til Kongen. Sammen ble de sittende side ved side og bla i dokumentasjonen som dannet bakgrunnen for medaljen. Audiensen hadde vart langt over den normale tiden for et slikt besøk.
2 Journalisten Hans-Wilhelm Steinfeld skriver blant annet i Aftenposten den 15. mai 1994 om familien Steinfeld, at natta da vestlandsjødene ble samlet sto toget med kuvognene og ventet på Bergen jernbanestasjon. Neste stopp var Oslo havn der båten til Stettin skulle bringe de videre til Auschwitz. Elisabeth Steinfeld var der med den tallrike ungeflokken. Yngstejenta Mary var i en dårlig forfatning etter slag med geværkolbe. Da var det at Oscar la en hånd på Elisabeths skulder og gav henne instruksjoner om å følge med han. Han geleidet henne og ungeflokken ut gjennom ei bakdør og hvisket raske instruksjoner i øret hennes før andre tar over. Steinfeld skriver videre: Ensommere motstandskamp enn Oscar Berntsens var det få som førte. Desto mer som Oscar Berntsen var halvt tysk, kunne han truffet helt andre valg. Men om hans nerver var av stål, var hans hjerte varmt. Da jeg ble kjent med at Oscar hadde fått en egen plass ved Bergenhus Festningsmuseum, ble jeg nysgjerrig på hva som hadde dannet grunnlaget for medaljen. Riksarkivet har vært behjelpelig med å skaffe tilveie den nevnte dokumentasjonen som mye av de følgende opplysningene stammer fra. Det var mange som i 1977 og 1978 arbeidet for at Carl Oscar Berntsen skulle få sin velfortjente medalje. Før dette fortalte han at han følte seg glemt nå når han var blitt pensjonist. Det kom nok derfor som en stor overraskelse for han å skulle bli æret av selveste Kongen. Fra søknaden, som dannet grunnlaget for medaljen, står det å lese at han den 10.10.1932 ble ansatt som politikonstabel ved Bergen politikammer. Fra den 15.4.1941 er han oppført som tolk ved Fremmedkontoret. Denne stillingen hadde han til den 10.5.1945 da han ble vaktsjef ved Kriminalavdelingen. På grunn av sine tyskkunnskaper ble han da umiddelbart overført som etterforsker og gruppeleder i Landsvikavdelingen. Det nevnes at han også ledet etterforskningen av utenlandske krigsforbrytere. Dette jobbet han med fram til at han den 18.11.1949 ble overført til Kriminalavdelingen igjen. Stillingsmessig rykket han hele tiden opp i tjenestegrader helt til at han den 1.7.1965 ble stasjonssjef ved Bergen politikammer. Denne stillingen innehadde han til han gikk av med pensjon. Oscar ble født den 20.03.1910 i Sulzbach i Tyskland av tysk mor Paula Grunherz og sin norske far filharmoni- og militærmusiker Oscar Berntsen. Som barn flyttet han med familien til Norge. Han giftet seg i 1935 med Inger Nøkleby i Bergen, men de gikk seinere fra hverandre. Sammen hadde de sønnen Cato som dessverre døde høsten 2007. Etter datidens forhold hadde Oscar, som politimann, en ganske god utdannelse. I 1929 tok han artium og i 1930 handelsgymnas. I årene 1930 1931 avtjente han verneplikten i Garden og tok Infanteriets vinterskole i 1931 som korporal. Dessuten Statens Politiskole i 1931 og forberedende prøve ved Universitetet i 1932. Det kan ellers nevnes at han i 1946 tok et fem måneders 1. securitykurs som sersjant.
3 Oscar var meget språkmektig. Foruten sine meget gode tyskkunnskaper, snakket han både engelsk og litt fransk som fremmedspråk. Dette gjorde at han etter krigen hadde studieopphold både i Sverige, Danmark og Frankrike. Dessuten deltok han også på konferanser i England. Under krigen ble han som politimann beordret som tolk for det tyske militærpolitiet og Sicherheitspolizei - Gestapo. Den første som hadde denne stillingen var politibetjent Dankert Thuland. Han ble på grunn av illegalt arbeid arrestert i april 1941. Noen som arbeidet sammen med ham ble dødsdømt, men Thuland klarte å flykte fra Grini og kom seg over til England. Da Dankert Thuland var borte, ble Oscar beordret til stillingen. Dette, som det ble sagt, etter anmodning fra Hjemmefronthold. Siden han snakket perfekt tysk med berliner dialekt og ellers var beediget tolk i retten og også var tolk ovenfor okkupantene, sier det seg selv at dette var en meget utsatt posisjon for en som var motstander av tysk okkupasjon. Han måtte regne med dødsstraff hvis han benyttet seg av opplysningene som han fikk i sitt arbeide som tolk. Hans oppgave var kun å være tolk. På grunn av at han kjente tysk mentalitet og selv var halvt tysker av fødsel samt sitt vinnende vesen og sine skuespillerevner og svært gode tyskkunnskaper, kom han i god kontakt med tyskerne. De var nok mistroiske i begynnelsen. De hadde Dankert Thulands i frisk erindring. Etter hvert klarte han å skape et slags tillitsforhold. Han fikk god kontakt med mange innflytelsesrike personer i Gestapo. Han fikk også gode kontakter med mange personer med posisjon fra Feldgendarmeriet. Flere av disse sistnevnte kunne takke Oscar etter krigen for at han til en viss grad gikk god for de. Gjennom sitt arbeid fikk han ofte opplysninger om norske fanger som hadde sprukket under tortur og gitt opplysninger om sine medarbeidere i det illegale arbeidet. Han sørget for at disse fikk beskjed slik at de kunne gå i dekning eller forlate landet. Det var også en del av hans arbeid å holde kontakten mellom fanger og deres familier. Han klarte også ved noen anledninger å få satt fanger fri. Trolig på grunn av sine kontakter innen Gestapo. Foruten at han, som før nevnt, hjalp jøder med å komme seg unna slik at de ikke skulle bli sendt til Vernichtungslager i Tyskland, fikk han også plassert jøder i psykiatriske klinikker. Der ble det sørget for at legene beholdt dem som syke selv om dette medisinsk sett ikke var nødvendig. Det ble etter hvert kjent, i innvidde kretser, at man kunne søke hjelp hos Oscar. Dette skapte problemer ved at noen av politifolkene ved politikammeret var nazister. Besøkene fra de som trengte hjelp skapte derfor problemer for han. Ledelsen gav han derfor et lite kontor på Rådhusplass 8. Da vinduet vendte ut mot Bergen Kretsfengsel kunne han se rett inn i tyskernes kontor i fengselet. På denne måten
4 kunne han holde et visst øye med hva som foregikk på dette kontoret og nazistene kunne ikke lenge følge med på hvem som besøkte han. En tidligere etterretnings- og sikkerhetsoffiser i Milorg skriver i sin anbefaling om gullmedalje til Oscar, at han var en nyttig informasjonskilde og hjelper og at han også varslet folk som var i faresonen. I ett tilfelle fikk Milorg informasjon fra han som bidro til at en av Gestapos farligste agenter, som tidligere hadde sendt nordmenn i den visse død, ble uskadeliggjort. Han skriver at i den uhyrlige farlige posisjonen som Oscar var i må hans innsats betegnes som meget verdifull og at risikoen for hans egen person var desto mer farefull. Formannen i Aktive Krigsdeltakeres forening, Lars Gjendemsjø, skriver at da han etter krigen hjalp flere krigsdeltakere med å søke krigspensjon, møtte han ved flere anledninger fanger og andre som ble hjulpet av Oscar. Det ble også opplyst fra Bergen Trygdekontors avdeling for krigspensjon, at Oscar ved flere anledninger hjalp søkere om krigspensjon ved å skrive erklæringer for de om deres innsats under krigen. Oscars erklæringer ble godtatt av Krigspensjonsavdelingen ved Rikstrygdeverket. En annen skriver: Jeg har hørt meget om denne manns uselviske og oppofrende måte å hjelpe på i krigsårene. Han satt i en dobbeltstilling og han spilte med selveste seg selv som innsats både når det gjelder politiske fangers og pårørendes behov for hjelp. Jeg selv ble arrestert på mitt arbeidssted på Skoltegrunnskaien den 04.11.43. Det var min 17 års dag og da jeg ble tatt var kl. ca. 1600. Jeg ble arrestert for sabotasje på tyske motorkjøretøyer. Jeg ble inntatt til skjerpet forhør. Hvorledes herr Berntsen fikk rede på dette har jeg aldri fått rede på, men han klarte å få meg løslatt etter 7 timers langt forhør, hvoretter jeg av norske politifolk ble kjørt til legevakten for førstehjelp. Der hilste jeg for første gang på herr Berntsen. Jeg gikk så i dekning i Romsdalen til krigen var slutt. Etter krigen hørte jeg om andre store tjenester herr Berntsen hadde gjort, og jeg trodde selvsagt at dette var blitt belønnet. Det er på tide å rette opp igjen dette. Det er enda ikke for sent. Jeg slutter meg til alle dem som går inn for denne saken for jeg tror ikke jeg hadde holdt ut mer enn 7 timer forhør skjerpet. Oscar var en person som utstrålte autoritet. Han var alltid korrekt antrukket og var meget uklanderlig i uniformen. Han hadde et rolig og vinnende vesen og hadde også helt sikkert gode nerver. Dette var nok medvirkende til at han klarte å holde det gående til krigens slutt. Dessuten at han hadde store evner som skuespiller og at han snakket perfekt tysk. Oscar var meget bevisst på å holde familien sin unna tyskerne men selv pleide han vennskap med de ene og alene i den hensikt å få ut opplysninger. Dette resulterte bl.a. i at mange ble reddet fra å bli tatt som fanger. Han klarte også å få motstandsfolk plassert på sykehus og ellers redde fanger til å bli sluppet fri. Han klarte også i mange tilfeller å holde kontakten mellom innsatte og familiene deres.
5 For å klare denne jobben måtte Oscar opptre som venn av tyskerne. Hans svoger, pensjonert politibetjent Roald Nøkleby, fortellers at en gang Oscar hadde en oppgave som politimann på Espeland fangeleir, der sjefen ikke likte Oscar noe særlig og nok kanskje hadde en viss mistanke om at han holdt kontakt med fanger som nevnt tidligere, kom det en delegasjon med svarte biler inn på leirområdet. En av Gestaposjefene, i en av bilene, kjente igjen Oscar fra tidligere. Han ropte gledestrålene Oscar- Oscar og kom løpende, slo han på skuldrene og nærmest omfavnet han. Da leirsjefen så dette fikk Oscar seinere gå i fred. Til Roald Nøkleby fortalte han også om en annen episode der politiet av Gestapo hadde fått i oppdrag å arrestere en person som var et viktig medlem av motstandsbevegelsen. Oscar fikk denne personen for seg selv inne på politikammeret og ba han om å komme seg ut og vekk så fort som mulig. Da Oscar var klar over at dette ville få konsekvenser for han, fant han ut at det beste var å gå direkte til den aktuelle Gestapo- sjefen, som vistnok var politimann i det sivile, og fortelle at han hadde gjort en glipp. Dette gjorde han og spurte vedkommende om ikke han i sin karriere også hadde gjort tjenestemessige tabber? Jo det måtte han da innrømme. Oscar ble tilgitt for sin tjenesteforsømmelse ved at han hadde opptrådt ærlig og fortalt om denne glippen før tyskerne selv fant ut av det. Tyskerne trodde så til de grader at han var en av de, at han fikk beholde radioapparatet sitt. Dette selv om han ikke var innmeldt i nazipartiet. Dette resulterte i at mange av hans kollegaer ved politikammeret kom hjem til han i Ibsens gate om kveldene for å høre på London. Roald Nøkleby forteller ellers at Oscar med familie på fritiden ofte var på besøk hos sin svigerfar Hans Nøkleby. Hans var stasjonssjef på Stølen politistasjon i Ladegårs gate 19 der han også bodde. Ofte kunne telefonen ringe der tysktalende personer spurte etter Oscar. Det var derfor tydelig at tyskerne mente å ha kontroll på han. Han beklaget seg på slutten av krigen, til sin svigerfar at han ikke visste hvor lenge han klarte å holde dette spillet i gang. Han hadde fått visse hentydninger fra Gestapo om at de ikke lenger helt stolte på han. Både denne og sikkert også flere andre episoder der han ble sett på som venn av fienden, satte Oscar i et dårlig lys hos mange av hans landsmenn som ikke kjente de faktiske forholdene. Han fortalte en gang til Roald Nøkleby at en natt på slutten av krigen, mens han var på veg hjem fra kontoret sitt, ble han beskutt mens han befant seg gående i Floridasvingen før Nygårdsbroen. Oscar trodde selv at de som forsøkte å drepe ham var nordmenn som ikke visste hans virkelige oppdrag. Den 8. mai 1945 da tyskerne hadde kapitulert ble Oscars virkelige rolle under krigen kjent og han ble fri fra alle mistanker om unasjonal holdning. Foruten sitt arbeide som politimann både i krigs- og fredstid, tok han aktivt del i idretten der han hadde flere utmerkelser og hadde også der flere tillitsverv. Han var bl.a. formann i Norges Idrettsforbunds merkeutvalg. Det samme tillitsvervet hadde han i Bergen Idrettskrets.
6 Oscars interesse for internasjonalt politisamkvem gjorde at han fra 1964 til 1966 var innmeldt som 2. styremedlem i den norske seksjonen av International Police Association. Dette er en verdensomspennende organisasjon med medlemmer i de fleste land. Han må ha gjort et meget godt inntrykk på sine kollegaer. Dette da han i 1967 ble utnevnt som norsk president. Et verv som han innehadde til 1969 da ny president ble valgt. Den siste gangen som Oscar deltok i offisielle sammenhenger innen denne organisasjonen, var under verdenskongressen på Sicilia i 1970. Han hadde flere tyske venner fra politiet som han jevnlig besøkte og som besøkte han i Heggedal etter at han ble pensjonist. Når han reiste til Tyskland brukte han og tante Solveig alltid å kjøre i Oscars stolthet en gammel blå Mercedes.