OSLO TINGRETT -----DOM --- -- Avsagt: Saksnr.: Dommer: 05.11.2010 i Oslo tingrett, 10-055970TVI-OTIR/07 Dommerfullmektig Anette Tandberg Saken gjelder: Gyldigheten av Markedsrådets vedtak Telinet Energi AS Advokat Martin Berggreen Rove mot Staten v/barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Advokat Helge Røstum Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM Saken gjelder gyldigheten av Markedsrådets vedtak av 27. januar 2010. Framstilling av saken Saksøker, Telinet Energi AS, heretter Telinet, er en strømleverandør hjemmehørende i Bærum kommune. Saksøkte er Staten v/ Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, som ansvarlig for Forbrukerombudet. Telinet tilbyr, i likhet med en del andre aktører i samme marked, forskjellige typer produkter knyttet til kraftlevering. Det har utviklet seg følgende hovedtyper avtaler: Kontrakter for fastpris, kontrakter for standard variabel pris og kontrakter for standard variabel pris basert på markedspris med påslag, eventuelt også kombinasjonskontrakter som har elementer fra ulike avtaletyper og standardprodukter. Telinet tilbyr produktet Spot med prisgaranti. Produktet er en kombinasjon av en kontrakt for fastpris og kontrakt basert på markedspris. Gjennom å inngå en avtale om Spot med prisgaranti betaler kunden i utgangspunktet en pris pr. kwh som tilsvarer markedsprisen på kraft handlet på markedsprisen Nord Pool ASA. Kunden er gjennom å inngå avtalen garantert at det årlige gjennomsnittet pr. kwh ikke overstiger et visst fastsatt beløp. Avtalen har 4 hovedelementer: Et pristak, månedsgebyr, bindingstid og bruddgebyr. Produktet blir solgt på stand. Kunden tilbys ett år med prisgaranti, og må ved avtaleinngåelsen binde seg for en tilsvarende periode. Ved et eventuelt brudd på bindingstiden vil det påløpe et gebyr. Standardkontrakten som benyttes av Telinet ved inngåelsen av avtalen, og som blir overlevert kunden ved avtaleslutningen, består av to sider. På forsiden fremgår blant annet følgende (gjennomsnittsprisen svinger avhengig av når avtalen blir inngått): Type avtale: Spot med prisgaranti Spot uten påslag. Månedsgebyr kr 99 inkl mva. Gjennomsnittspris vil ikke overstige 39 øre det neste år. 1 års bindingstid. Baksiden av standardformularet inneholder Vilkår for levering av strøm fra Telinet Energi AS. Av avtalevilkårene fremgår blant annet: Pris og prisgaranti Prisene på Spot med prisgaranti følger prisene på kraftbørsen Nordpool (el-spot). Det faktureres el-spot (områdepris) + gjeldende månedsgebyr og offentlige avgifter. - 2-10-055970TVI-OTIR/07
Telinet Energi garanterer at gjennomsnittsprisen ikke overstiger 39 øre det neste året. Pristaket gjelder for ett år fra avtaleinngåelse. Fakturering Det faktureres forskuddsvis a konto basert på stipulert forbruk fra netteier fordelt etter en standard årlig forbruksprofil. [ ] Avtaletid Avtalen har ett års binding. Avgift ved brudd på bindingstid er kr 900,-, Kunder som vil inngå avtalen, må signere på kontraktens forside. I tillegg må fire rubrikker i skjemaet Velkommen som kunde!, som ble innført 01.01.2009, krysses av og undertegnes av kunden. Ved undertegningen erklærer kunden at han/hun har forstått at det skal betales innkjøpspris for strømmen samt et månedsgebyr på kr. 99,-, at prisforsikringen gjelder ett år og at det er ett års bindingstid, samt at brudd på bindingstiden medfører et gebyr på kr. 900,-. Kunden har alminnelig angrerett på 14 dager slik det er fastsatt i Barneog likestillingsdepartementets standardskjema. Ved brev av 4. mars 2009 henvendte Forbrukerombudet seg til Telinet, og opplyste at produktet Spot med prisgaranti etter deres syn var i strid med dagjeldende markedsføringslov 9a. Forbrukerombudet viste blant annet til at prisgarantien etter deres syn ikke medførte noen faktisk fordel for forbrukerne. Ved brev av 14. mai 2009 ble Telinet på nytt anmodet om å fjerne avtalevilkårene om bindingstid og uttredelsesgebyr. Anmodningen ble ikke etterkommet, og den 24. september 2009 klaget Forbrukerombudet Telinet inn for Markedsrådet. Grunnlaget for klagen var at Forbrukerombudet fant at produktet Spot med prisgaranti er i strid med markedsføringsloven 22 på den måten at standardkontrakten inneholder vilkår som er urimelige for forbrukerne. Etter ytterligere saksforberedelse der Telinet ble gitt anledning til å inngi tilsvar, fattet Markedsrådet den 27. januar 2010 vedtak under dissens (6 mot 3 stemmer) med slik ordlyd: 1. Med hjemmel i mfl. 39 første ledd, jf. 40 og 22 forbyr Markedsrådet Telinet i næringsvirksomhet å nytte eller tilsikte å nytte vilkår i standardkontrakten for Spot med prisgaranti : Avtalen har ett års binding. Avgift ved brudd på bindingstid er kr 900,- og vilkår med tilsvarende innhold som medfører at forbruker bindes til avtalen og må - 3-10-055970TVI-OTIR/07
betale gebyr eller lignende ved oppsigelse av en markedskraftsavtale eller annen løpende kraftavtale. 2. Med hjemmel i mfl. 40, jf. 42 fastsetter Markedsrådet at dersom Telinet overtrer eller medvirker til overtredelse av Markedsrådets vedtak, skal Telinet betale kr 500.0000,- i tvangsgebyr. Rådets flertall fastslo altså at vilkårene om bruddgebyr og bindingstid var urimelige, jf. markedsføringsloven 22, slik at det ble nedlagt forbud mot bruk av vilkårene. Ved brev av 16. mars 2010 godtok Forbrukerombudet å utsette vedtak om ileggelse av tvangsmulkt i påvente av stevning fra Telinet og videre saksgang ved Oslo tingrett. Telinet tok ut stevning for Oslo tingrett den 6. april 2010, innkommet 8. april 2010. Forbrukerombudet påsto seg frifunnet ved tilsvar av 18. mai 2010. Hovedforhandling ble avholdt 8. oktober 2010. For Telinet møtte Finn Erik Arctander sammen med sin prosessfullmektig og rettslige medhjelper. Fra Forbrukerombudet møtte Frode Elton Haug sammen med sin prosessfullmektig. Det ble ellers avgitt slike forklaringer og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saksøkerens påstandsgrunnlag: Markedsrådets vedtak om å forby Telinets bruk av 12 måneders bindingstid og bruddgebyr på kr. 900 i vilkårene for produktet Spot med prisgaranti er ugyldig. Domstolene prøver Markedsrådets urimelighetsvurdering etter markedsføringsloven 22 fullt ut, og kan prøve alle sider av vedtaket selv om vedtakets ordlyd gjelder bindingstid og uttredelsesgebyr. Markedsrådets flertall har lagt til grunn en uriktig lovforståelse, og således feil lovanvendelse. I forhold til hensynet til klarhet har flertallet lagt normen for lavt. Vilkårene for produktet Spot med prisgaranti er i seg selv klare og enkle, og presenteres svært klart for forbrukeren. Det finnes eksempler på en rekke avtaler som har mer kompliserte vilkår. Vilkårene er heller ikke ubalanserte etter den vurderingen som skal foretas etter markedsføringsloven 22. Avtalevilkårene er ikke urimelige. Avtalen har klare fellesstrekk med en fastprisavtale. De fire elementene som er med i avtalen, er også en gjenganger i fastprisavtaler. Spot med prisgaranti skiller seg fra en fastprisavtale på den måten at forbrukeren også nyter godt av en eventuell nedgang i markedsprisen, på samme måte som ved markedsprisavtaler. - 4-10-055970TVI-OTIR/07
Produktets prisgaranti innebærer på samme måte som fastprisavtaler en reell fordel for forbrukeren, og på den annen side en risiko og kostnad for tilbyderen. Kostnadene for forbrukerne vil være lavere enn ved fastprisavtaler. Det er flere leverandører som har høyere fastpris enn det Telinet opererer med. Bruddgebyret er en standardisert erstatning for Telinets tap, herunder tap vedrørende kostnader Telinet har i forhold til å miste kunden. Det er fast praksis i bransjen at produkter som inneholder elementer av fastpris og fordel for kunden innehar avtalevilkår om bindingstid og bruddgebyr. Vilkårene er ikke i strid med bestemmelsene i standardavtalen som regulerer fastprisavtaler. Det har kommet få klager fra forbrukere på produktet, og klagene gjelder i det alt vesentligste fra tiden før Telinet endret sine rutiner og innførte bestillingsskjemaet. De klager Forbrukerombudet har vist til, retter seg i all hovedsak mot at Telinet har fakturert bruddgebyret på tross av vedtaket i Markedsrådet, ikke mot vilkårene som sådan. Saksøker er enig i at måten et produkt markedsføres og selges på, kan ha betydning, men det er nettopp derfor man har angrefristloven som kommer til anvendelse ved salg på stand. I tillegg har Telinet innført avkryssingsskjemaet. Utgangspunktet er avtalefrihet. Forskuddsfakturering er ikke forbudt. Vilkårene er ikke i strid med bakgrunnsretten, herunder preseptoriske (ufravikelige) lovbestemmelser. Det bør da utvises forsiktighet med å forby avtalevilkårene. Saksøkerens påstand: 1. Markedsrådets vedtak datert 27. januar 2010 i sak 09/987 er ugyldig. 2. Staten v/barne-, likestillings- og inkluderingsdepartmentet erstatter Telinet Energi AS sakskostnadene. Saksøktes påstandsgrunnlag: Markedsrådets vedtak av 27. januar 2010 er gyldig. Vedtaket bygger på riktig rettsanvendelse, og det foreligger hjemmel for å forby bruk av vilkårene. Myndighetene tilstreber økt konkurranse og forbrukermobilitet på kraftmarkedet. Ved den konkrete helhetsvurdering som skal foretas, tilsier de forbrukerhensyn 22 er satt til å verne at det ikke skal særlig mye til før et vilkår anses ubalansert, jf. Rt-2006-1348. - 5-10-055970TVI-OTIR/07
Forbrukerhensyn tilsier også at man ikke åpner for en relativisering av kravene som stilles til leverandører ut fra størrelse, konkurransesituasjon med videre. Bindingstid må forsvares med reelle økonomiske fordeler for forbrukeren, og forhold som tilsier at den næringsdrivende har særlig behov for langsiktighet. Det har etter retts- og forvaltningspraksis betydning om Telinet har et reelt og godt begrunnet behov for vilkårene, og om det er foretatt en særlig investering, eller pådratt en særlig kostnad/risiko, som berettiger vilkårene. Telinet har ikke påvist slike behov eller slikt tap som kan forsvare bruk av vilkårene. Forbrukeren får heller ikke reelle fordeler. Telinet opererer ikke med et egentlig pristak. I stedet fremstår avtalen som en gjennomsnittlig prisgaranti i løpet av året, der det skjer en avsluttende avregning på slutten av året. Månedsavgiften på 99 kroner er høyere enn de fleste andre på markedet. Telinet har også et høyere påslag enn de fleste andre. Det er ikke dokumentert hva bruddgebyret på 900 kroner skal dekke. I tillegg selges produktet på stand, og det faktureres forskuddsvis. Det er sikker rett at vurdering av om allmenne hensyn foreligger, er undergitt Markedsrådets skjønn. Markedsrådets skjønnsmessige vurdering ligger innenfor rammen av loven. Lovlige og relevante hensyn er vektlagt, og saksbehandlingen har vært forsvarlig. Staten er enig i at forutsatt at det hadde funnet sted en lovregulering på området, og vilkårene ikke er i strid med slik lovgivning, så skal det en del til for å si at vilkårene er urimelige. Det finnes imidlertid ikke slik lovgivning. Saksøktes påstand: 1. Staten frifinnes. 2. Staten tilkjennes sakskostnader. Rettens vurdering Spørsmålet er om Telinets standardvilkår i avtalen Spot med prisgaranti, herunder bindingstid på ett år og et bruddgebyr på kr. 900,-, kan forbys med hjemmel i markedsføringslovens 22. Retten skal ta stilling til om vilkårene i avtalen er urimelige, og om det må nedlegges forbud mot bruk av dem på bakgrunn av allmenne hensyn. Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) 22 har slik ordlyd. - 6-10-055970TVI-OTIR/07
22. Urimelige avtalevilkår Vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere kan forbys når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn. Tilsvarende gjelder for vilkår overfor sammenslutninger som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, forutsatt at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål. Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold. Første og annet ledd gjelder ikke for innholdet i prisvilkår og i lønns- og arbeidsvilkår i tjeneste hos andre. Kongen kan gi nærmere regler om at første og annet ledd heller ikke skal gjelde for andre spesielle kontraktsforhold. Retten legger til grunn at domstolen kan prøve både lovligheten og de skjønnsmessige sider av Markedsrådets rimelighetsvurdering. Retten legger videre til grunn at vurderingen av om det må nedlegges forbud av allmenne hensyn er underlagt begrenset domstolsprøvelse, jf. dom fra Høyesterett av 3. november 2006, Rt-2006-1348. I rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og hensynet til klarhet i kontraktsforhold. Lovens ordlyd om at hensynet til klarhet i kontraktsforhold skal vektlegges, har ikke i avgjørende grad vært vektlagt i Markedsrådets vedtak. Retten bemerker kort at det i vedtaket side 18 fremkommer at dokumentet er utformet slik at teksten og vilkårene isolert sett kommer klart og tydelig frem, og dokumentet inneholder ikke annen tekst. Retten er enig i dette. Det vil likevel være et spørsmål om hensynet til klarhet er oppfylt i et bredere perspektiv. Det fremkommer av vedtaket på samme side at flertallet er av den oppfatning at de fire elementene i avtalen i form av bindingstid, bruddgebyr, månedspåslag og kostnad pr. kwh innebærer at det for gjennomsnittsforbrukeren kan være vanskelig å forstå rekkevidden av avtalen. Retten er enig i flertallets vurdering, og finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette hensyn. Det sentrale temaet for Markedsrådet, og også retten, har vært om vilkårskombinasjonen i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter. Retten må foreta en konkret og samlet helhetsvurdering av vilkårskombinasjonen. Av vesentlig betydning for vurderingen av om vilkårene er urimelige, er om de innebærer en innelåsende effekt for gjennomsnittsforbrukeren, hvilke økonomiske fordeler de har for forbrukeren, samt hvilke eventuelle legitime behov Telinet har for å benytte seg av vilkårene. - 7-10-055970TVI-OTIR/07
Det følger av Rt-2006-1348 at det normalt ikke bør kreves for stor ubalanse i vilkårene før Markedsrådet kan gripe inn. Av samme dom følger også at ikke enhver ubalanse mellom partenes ytelser i et avtaleforhold er tilstrekkelig til å si at avtalevilkårene er urimelige, og at det ikke er tilstrekkelig for å konstatere ubalanse at balansen kunne ha vært bedre. På bakgrunn av det som fremkommer i dommen legger retten til grunn at det ikke er et krav om at det skal foreligge markert ubalanse i vilkårene før Markedsrådet kan gripe inn. Markedsrådet har i flere tidligere avgjørelser vurdert vilkår om bindingstid i avtaler om løpende ytelser. På bakgrunn av tidligere praksis legger retten til grunn at sentrale vurderingstemaer i så måte er om bindingstiden medfører fordeler for forbrukeren, hvilke økonomiske konsekvenser denne medfører for forbrukeren, om det foreligger forhold som tilsier at leverandøren har særlig behov for langsiktighet, og om bindingstiden motsvares av langsiktige investeringer eller subsidier fra leverandørens side. Retten er etter en samlet vurdering av vilkårskombinasjonen enig med Markedsrådets flertall i at denne innebærer en uheldig innelåsing av kunden i avtaleforholdet, med den følge at det foreligger en slik ubalanse i avtaleforholdet at vilkåret fremstår som urimelig og dermed er i strid med markedsføringsloven 22. Innledningsvis bemerker retten at kraft i form av strøm er et nødvendighetsgode, slik at avtaler om levering av strøm har stor økonomisk og praktisk betydning for forbrukeren. Av disse grunner har det offentlige ønsket å sikre forbrukermobilitet og samtidig reell konkurranse i kraftmarkedet. Som Markedsrådets flertall finner retten at bruddgebyret på 900 kroner,-, som utgjør ca. 10 % av hele kontraktssummen ved ett års forbruk på 20000 kwh, innebærer en skiftekostnad som må betegnes som relativt høy. Retten er også enig med flertallet i at dette særlig må gjelde når man befinner seg i et marked hvor myndighetene tilstreber økt konkurranse og forbrukermobilitet. Telinet har vist til at de er avhengig av bindingstid og bruddgebyr for å kunne tilby avtalen til forbrukerne. I forlengelsen av dette har Telinet blant annet hevdet at dersom en kunde trer ut av avtalen, vil Telinet ha kostnader med å skaffe nye kunder. Retten bemerker til dette at Telinet ikke har foretatt investeringer som kan forklare bruddgebyrets størrelse. Retten kan heller ikke se at det er godtgjort hvilke kostnader gebyret skal dekke ei heller at Telinet har dokumentert å ha kostnader som bør kunne veltes over på forbrukeren. Telinet subsidierer heller ikke kundene på noe vis. Retten slutter seg derfor også til flertallets vurdering om at en god del av kostnadene knyttet til risiko for tap av kunder i bindingsperioden må antas å bli dekket gjennom påslaget på kr. 99,- pr. måned, og at det er sannsynlighetsovervekt for at formålet med bruddgebyret er å binde kunden til selskapet ut bindingsperioden. Hensett til de konkurransehensyn som gjør seg gjeldende i markedet, medfører da vilkårskombinasjonen en uheldig og urimelig innelåsing av forbrukeren til Telinet. Retten kan således ikke se at det kan legges til grunn at Telinet har et reelt og godt begrunnet behov for de vilkår som er omfattet av avtalen. - 8-10-055970TVI-OTIR/07
Da vilkårskombinasjonen innebærer en innelåsende effekt for forbrukeren, legger retten til grunn at forbrukeren må oppnå en klar økonomisk fordel for at vilkårene kan anses å være i overensstemmelse med markedsføringsloven 22. Spørsmålet er derfor om pristaket representerer en økonomisk fordel av betydning for kunden. Spot med prisgaranti innebærer at gjennomsnittsprisen ikke vil overstige den angitte grense, samtidig som forbrukeren nyter godt av en eventuell prisnedgang. I samsvar med det Telinet har opplyst, legger retten til grunn at de kunder som inngikk avtale med Telinet i perioden oktober 2009 til januar 2010 vil oppnå en økonomisk fordel i og med at de inngikk avtale da khw-prisen var lav, nærmere bestemt 39 øre pr. khw. Imidlertid er det, slik retten har forstått det, ikke klart om de kunder som har inngått avtalen i første kvartal av 2010 vil oppnå en økonomisk fordel. Retten har vurdert de prisstatistikker som er fremlagt, samt de utregninger saksøker har utarbeidet for så å sammenholde dette med de pristak Telinet har operert med i ulike perioder. Etter en samlet vurdering finner retten at det må legges til grunn at den økonomiske fordelen ved pristaket for gjennomsnittsforbrukeren i 2008, store deler av 2009 og store deler av 2010 i beste fall er høyst uklar og at det mest sannsynlig ikke vil lønne seg for forbrukerne over tid. Særlig gjelder dette når pristaket sammenholdes med påslaget, bruddgebyrets størrelse og bindingstiden. Retten er derfor enig med Markedsrådets flertall i at ulempene ved innelåsingen ikke oppveies av noen nevneverdige fordeler for forbrukerne og bemerker for sin del at avtalen også fremstår som noe uforutsigbar. Partene er uenige om rekkevidden og gjennomslagskraften til bakgrunnsretten, herunder øvrig praksis fra Markedsrådet og Standard Kraftleveringsavtale (som gjelder fasprisavtaler), sistnevnte utarbeidet i samråd med Forbrukerombudet. Saksøker har i forlengelsen av dette vist til at Markedsrådet i sammenliknbare saker har godtatt at et produkt har bindingstid, eksempelvis Netcoms bindingstid i forbindelse med mobiltelefonabonnement, samt at Hafslund i sine fastprisavtaler opererer med et bruddgebyr der gebyrets størrelse må betraktes som ukjent. Videre er partene uenige i om Spot med prisgaranti best kan sammenliknes med en markedskraftavtale, som er en avtale om at prisen skal følge spotprisen som fastsettes på kraftbørsen Nord Pool i tillegg til et påslag, eller en fastprisavtale, som er en avtale om en fast pris på strøm over en periode der forbrukeren har bindingstid til en bestemt leverandør i en nærmere angitt periode. Slik retten har forstått det, innebærer Netcoms ordning en forholdsmessig nedtrapping av gebyr, samt også subsidiering av mobiltelefon. Markedsrådet fant at dette fremsto som så klart for forbrukeren at det forsvarte bindingstid. Retten finner i så måte at de tilfeller det er vist til skiller seg fra herværende sak på vesentlig punkter. For øvrig bemerker retten at Telinets avtale har likhetstrekk med både fastprisavtaler og markedskraftavtaler. Utover dette finner ikke retten grunn til å vurdere standardavtalen som gjelder fastpris nærmere bortsett fra å bemerke at det fremstår som klart at Spot med prisgaranti er såpass - 9-10-055970TVI-OTIR/07
forskjellig fra den rene fastprisavtale med den følge at nevnte standardavtale ikke kan få noe avgjørende betydning i vurderingen. Telinet har også vist til at vilkårene ikke er i strid med preseptoriske rettsregler, samt at Forbrukerombudet har mottatt få klager på Spot med prisgaranti som gjelder vilkårskombinasjonen i seg selv. Heller ikke disse forhold kan etter rettens syn medføre at urimelighetsvurderingen blir en annen enn det som fremkommer av Markedsrådets vedtak. For øvrig viser retten til at gjennomsnittsprisen medfører at Telinets kunder under Spot med prisgaranti blir fakturert fortløpende fra måned til måned med den prisen som da gjelder, samtidig som det skjer en avregning på slutten av året. På denne måten gjennomføres betalingen for produktet ved at Telinet forskuddsfakturerer forbrukeren. Retten er enig med staten i at realiteten i dette er at kunden benyttes som en slags bank, noe som gir Telinet en klar likviditetsfordel sammenliknet med andre leverandører. Produktet blir solgt på stand. Retten er av den oppfatning at det er mest sannsynlig at gjennomsnittsforbrukere flest vil oppfatte Telinets prisgaranti som et fast tak. Retten er enig med staten i at pristaket ikke kan anses som et egentlig pristak, men mer som en gjennomsnittlig prisgaranti noe som også trekker i retning av at vilkårskombinasjonen er urimelig. Samlet sett kan retten ikke se at det hefter feil ved den lovanvendelse, bevisvurdering eller skjønnsutøvelse Markedsrådets flertall har foretatt. Vurderingen av de allmenne hensyn hører under Markedsrådets frie skjønn. Retten kan ikke se at Markedsrådets flertall i sin vurdering har bygget på forhold som ikke er relevante, eller at det er begått lovanvendelsesfeil. Det foreligger heller ikke omstendigheter som tyder på at Markedsrådets saksbehandling har vært uforsvarlig. Retten har etter dette ikke grunn til å sette til side Markedsrådets vedtak, og vedtaket av 27. januar 2010 er gyldig. Etter dette frifinnes staten v/ Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet. Sakskostnader Saksøkte har vunnet saken, og har som den klare hovedregel krav på å få dekket sine sakskostnader fullt ut, jf. tvisteloven 20-2. Ingen av lovens unntaksbestemmelser kan komme til anvendelse. Saksøkte har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kroner 56 256. Motparten har ikke hatt innvendinger mot oppgaven, og retten legger til grunn at det arbeidet som er utført har vært nødvendig, jf. også tvisteloven 20-5. - 10-10-055970TVI-OTIR/07
Saksøkte tilkjennes på denne bakgrunn sakskostnader med kroner 56 256. Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er den generelle arbeidsbyrden samt helsemessige forhold. - 11-10-055970TVI-OTIR/07
SLUTNING 1. Staten v/ Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet frifinnes. 2. Telinet pålegges å erstatte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sakens omkostninger med 56 256 femtisekstusentohundreogfemtiseks kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 to uker fra forkynnelse av dommen. Retten hevet Anette Tandberg Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges. - 12-10-055970TVI-OTIR/07
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten. - 13-10-055970TVI-OTIR/07
Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg. - 14-10-055970TVI-OTIR/07
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten. - 15-10-055970TVI-OTIR/07
Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg. - 16-10-055970TVI-OTIR/07