Peter Høeg Frøken Smillas
fornemmelse for snø Oversatt av Knut Johansen
Originalens tittel: Frøken Smillas fornemmelse for sne Peter Høeg and Munksgaard/Rosinante, Copenhagen, Denmark 1992 First published by Munksgaard/Rosinante, Denmark 1992 Oversatt etter 4., rettede opplag, København 1992 Norsk utgave 1993, 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no epub produktion: Rosendahls - BookPartnerMedia ISBN 978-82-03-21748-7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
BYEN HAVET ISEN
BYEN
I
1 DET ER EKSTRAORDINÆRE 18 GRADERS FROST, OG DET SNØR, og på det språket som ikke lenger er mitt, er snøen qanik, store nesten vektløse krystaller som faller i dynger og dekker bakken med et lag av pulverisert, hvit frost. Desembermørket kommer opp av graven, den virker ubegrenset som himmelen over oss. I dette mørket er ansiktene våre bare blekt lysende skiver, men likevel merker jeg prestens og kirketjenerens misbilligelse, som retter seg mot de svarte nettingstrømpene mine, og mot Julianes jammer, som er blitt verre av at hun har tatt antabus i morges og derfor møter sorgen i nesten edru tilstand. De mener at hun og jeg hverken har respektert været eller de tragiske omstendighetene. Og så er sannheten den at både nylonstrømpene og tablettene på hver sin måte er en hyllest til både kulden og Esajas. Kvinnene omkring Juliane, presten og kirketjeneren er grønlendere alle som én, og da vi synger Guutiga, illimi, Du min Gud, og da bena svikter under Juliane og hun setter i med en gråt som langsomt tiltar i styrke, og da presten taler på vestgrønlandsk med utgangspunkt i herrnhuternes yndlingssted hos Paulus om forløsning ved blodet, da kan man ved bare en lett distraksjon føle seg hensatt til Upernavik, eller Holsteinsborg, eller Qaanaaq. Men ut i mørket, som en skipsstavn, rager Vestre Fengsels murer, vi er i København. Grønlenderkirkegården er en del av Vestre Kirkegård. Med Esajas i kisten er det kommet et følge som består av Julianes kjenninger, som holder henne oppreist nå, presten og kirketjeneren, mekanikeren, og en liten gruppe dansker. De eneste jeg drar kjensel på, er tilsynsføreren og statsadvokatfullmektigen.
Presten sier et eller annet som får meg til å tenke at han virkelig må ha truffet Esajas, selv om Juliane så vidt jeg vet aldri gikk i kirken. Så blir stemmen hans borte, for nå gråter de andre kvinnene sammen med Juliane. Det er møtt opp mange, kanskje tyve, og nå lar de sorgen skylle gjennom seg som en svart elv som de dukker ned i og lar seg rive med av på en måte som ingen utenfor kan forstå, ingen som ikke er vokst opp i Grønland. Og selv det er kanskje ikke nok. For jeg er heller ikke med. For første gang ser jeg ordentlig på kisten. Den er heksagonal. Iskrystaller har denne formen på et visst tidspunkt. Nå senker de ham ned i jorden. Kisten er av mørkt tre, den ser så liten ut, og den har allerede et lag av snø over seg. Fnuggene er store som små fjær, og slik er snøen, den er ikke nødvendigvis kald. Det som skjer i dette øyeblikk er at himmelrommet gråter over Esajas, og tårene blir til frostdun som legger seg over ham. Det er universet som på denne måten legger en dyne over ham, for at han aldri skal fryse mer. I det øyeblikk da presten har kastet jord på kisten, da det er meningen at vi skal snu oss og gå, blir det en stillhet som føles lang. I den tier kvinnene, ingen rører på seg, det er som en stillhet som venter på at noe skal briste. Sett fra der jeg står, skjer det to ting. Det første er at Juliane faller ned på kne og legger ansiktet mot jorden, og kvinnene lar henne være. Den andre begivenheten er indre, er inne i meg, og det som brister er en innsikt. Jeg må hele tiden ha hatt en vidtgående avtale med Esajas om ikke å la ham i stikken, aldri, heller ikke nå.
2 VI BOR I DET HVITE SNITT. På en tomt det har fått gratis, har boligbyggelaget stablet opp en del prefabrikerte esker i hvit betong, som det har fått en premie for av Foreningen til hovedstadens forskjønnelse. Alt, inklusive premien, gjør et billig og nødtørftig inntrykk, men det er ikke noe smålig ved husleiene, som er så høye at de eneste som kan bo her er folk som Juliane, som det offentlige betaler for, mekanikeren, som har måttet ta det han kunne få, og mer marginale eksistenser som jeg selv. Dermed er tilnavnet i og for seg sårende for oss som bor her, men like fullt stort sett korrekt. Det er grunner til at man flytter inn, og grunner til at man blir boende. Med tiden er vannet blitt viktig for meg. Det hvite snitt ligger rett ut til Københavns Havn. Denne vinteren har jeg kunnet se isen danne seg. Frosten satte inn i november. Jeg har respekt for den danske vinteren. Kulden ikke den målbare, den på et termometer, men den opplevde avhenger mer av vindstyrken og fuktighetsgraden i luften enn av hvor kaldt det er. Jeg har frosset mer i Danmark enn jeg noen gang frøs i Thule. Når de første klamme regnbygene begynner å slå meg og november i ansiktet med et vått håndkle, møter jeg dem med pelsfôrede capucines, svarte alpakka-longs, et langt skotsk skjørt, genser og et slag i svart gortex. Så begynner temperaturen å falle. På et tidspunkt når havoverflaten minus 1,8 grader celsius, og de første krystallene danner seg, en kortvarig hinne som blesten og bølgene slår i stykker til sarr, frazile ice, som eltes sammen til den såpeaktige stappen som kalles sørpeis, grease ice, som etter hvert danner frittflytende plater, pancake ice, som i løpet