PREPARATOMTALE. Hver tablett inneholder: Paroksetin 20 mg eller 30 mg (som paroksetinhydroklorid, vannfri 22,2 mg eller 33,3 mg).

PREPARATOMTALE 1. LEGEMIDLETS NAVN Paroxetin Actavis 20 mg tablett, filmdrasjert Paroxetin Actavis 30 mg tablett, filmdrasjert 2. KVALITATIV OG KVANTITATIV SAMMENSETNING Hver tablett inneholder: Paroksetin 20 mg eller 30 mg (som paroksetinhydroklorid, vannfri 22,2 mg eller 33,3 mg). Hjelpestoff med kjent effekt: Hver 30 mg tablett inneholder 0,002 mg paraoransje (E 110). For fullstendig liste over hjelpestoffer se pkt. 6.1. 3. LEGEMIDDELFORM Tablett, filmdrasjert 20 mg: Rund, bikonveks, hvit til off-white filmdrasjert tablett, diameter 10 mm, med delestrek på begge sider og på kantene, merket P på den ene siden og 20 på den andre siden. 30 mg: Rund, bikonveks, blå filmdrasjert tablett, diameter 12 mm, med delestrek på en side og merket P30 på den andre siden. 4. KLINISKE OPPLYSNINGER 4.1 Indikasjoner Behandling av: Depresjon Tvangslidelse Panikklidelse med og uten agorafobi Sosial angstlidelse/sosial fobi Generalisert angstlidelse Posttraumatisk stresslidelse 4.2 Dosering og administrasjonsmåte Dosering Depresjon Anbefalt dose er 20 mg daglig. Etter en uke ses vanligvis en forbedring hos pasientene, men dette kan først bli tydelig i den andre behandlingsuken. Slik som for alle antidepressive legemidler, bør doseringen vurderes og justeres om nødvendig i løpet av de første 3 til 4 ukene av behandlingen, og deretter ut i fra klinisk respons. Hos noen pasienter, med mangelfull respons på 20 mg, kan dosen gradvis økes avhengig av pasientens respons med trinnvis 10 mg opptil maksimalt 50 mg daglig. Pasienter med depresjon bør behandles i en tilstrekkelig periode av minst 6 måneders varighet for å sikre at de er symptomfrie. 1

Tvangslidelse Anbefalt dose er 40 mg daglig. Pasienter bør starte med 20 mg daglig, og øke dosen gradvis med trinnvis 10 mg til den anbefalte dosen. Ved mangelfull respons etter noen ukers behandling med den anbefalte dosen, kan noen pasienter ha fordel av at dosen økes gradvis opptil maksimalt 60 mg daglig. Pasienter med tvangslidelse bør behandles i en tilstrekkelig periode for å sikre at de er symptomfrie. Denne perioden kan være av flere måneders varighet eller enda lengre (se avsnitt 5.1 Farmakodynamiske egenskaper). Panikklidelse Anbefalt dose er 40 mg daglig. Pasienter bør starte med 10 mg daglig, og dosen gradvis økes med trinnvis 10 mg avhengig av pasientens respons opptil den anbefalte dosen. En lav startdose er anbefalt for å minimalisere den potensielle forverringen av panikksymptomene som er velkjent at oppstår tidlig i behandlingen av denne lidelsen. Ved mangelfull respons etter noen ukers behandling med den anbefalte dosen, kan noen pasienter ha fordel av at dosen gradvis økes opptil maksimalt 60 mg daglig. Pasienter med panikklidelse bør behandles i en tilstrekkelig periode for å sikre at de er symptomfrie. Denne perioden kan være av flere måneders varighet eller enda lengre (se avsnitt 5.1 Farmakodynamiske egenskaper). Sosial angstlidelse/sosial fobi Anbefalt dose er 20 mg daglig. Ved mangelfull respons etter noen ukers behandling med den anbefalte dosen, kan noen pasienter ha fordel av at dosen gradvis økes med trinnvis 10 mg opptil maksimalt 50 mg daglig. Bruk over lengre tid bør evalueres regelmessig (se avsnitt 5.1 Farmakodynamiske egenskaper). Generalisert angstlidelse Anbefalt dose er 20 mg daglig. Ved mangelfull respons etter noen ukers behandling med den anbefalte dosen, kan noen pasienter ha fordel av at dosen gradvis økes med trinnvis 10 mg opptil maksimalt 50 mg daglig. Bruk over lengre tid bør evalueres regelmessig (se avsnitt 5.1 Farmakodynamiske egenskaper). Posttraumatisk stresslidelse Anbefalt dose er 20 mg daglig. Ved mangelfull respons etter noen ukers behandling med den anbefalte dosen, kan noen pasienter ha fordel av at dosen gradvis økes med trinnvis 10 mg opptil maksimalt 50 mg daglig. Bruk over lengre tid bør evalueres regelmessig (se avsnitt 5.1 Farmakodynamiske egenskaper). Generell informasjon Symptomer som er sett ved seponering av paroksetin Brå seponering bør unngås (se avsnitt 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler og avsnitt 4.8 Bivirkninger). I nedtrappingsregimet som ble brukt i kliniske studier, ble daglig dose redusert med 10 mg i ukentlige intervaller. Om ikke-tolererbare symptomer oppstår etter dosereduksjon eller avsluttet behandling, kan det vurderes å fortsette behandlingen med dosen som ble forskrevet sist. Deretter kan legen fortsette å redusere dosen, men mer gradvis. Spesielle pasientgrupper: Eldre Økte plasmakonsentrasjoner av paroksetin forekommer hos eldre pasienter, men konsentrasjonsområdet overlapper med det som er observert hos yngre personer. Startdosen bør være som for voksne. Hos noen pasienter kan en økning i dosen være nyttig, men maksimal dose bør ikke overskride 40 mg daglig. 2

Pediatrisk populasjon Paroksetin bør ikke brukes i behandling av barn og unge under 18 år (se avsnitt 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler). Nedsatt nyre- og leverfunksjon Plasmakonsentrasjoner av paroksetin er forhøyet hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance mindre enn 30 ml/min) og hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Dosen bør derfor begrenses til den nedre delen av doseringsområdet. Administrasjonsmåte Det er anbefalt at paroksetin tas én gang daglig om morgenen med mat. Tabletten bør ikke tygges, men svelges hel. 4.3 Kontraindikasjoner Kjent overfølsomhet overfor virkestoffet, peanøtter, soya eller overfor et eller flere av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1. Soyalecitin (E 322) kan inneholde soyaprotein, og det kan derfor resultere i allergiske reaksjoner hos personer som er overfølsomme for peanøtter eller soya. Paroksetin er kontraindisert i kombinasjon med monoaminooksidasehemmere (MAO-hemmere). I spesielle tilfeller kan linezolid (et antibiotikum som er en reversibel, ikke-selektiv MAO-hemmer) gis i kombinasjon med paroksetin. Dette forutsetter at fasiliteter for tett observasjon av symptomer på serotonergt syndrom og monitorering av blodtrykk er tilgjengelig (se pkt. 4.5). Behandling med paroksetin kan startes: - to uker etter seponering av en irreversibel MAO-hemmer, eller - minst 24 timer etter seponering av en reversibel MAO-hemmer (for eksempel moklobemid, linezolid, metyltioniniumklorid (metylenblått: et fargestoff som brukes preoperativt og som er en reversibel ikke-selektiv MAO-hemmer). Det bør gå minst en uke etter seponering av paroksetin før behandling med enhver MAO-hemmer startes. Paroksetin skal ikke brukes i kombinasjon med tioridazin, fordi slik som for andre legemidler som hemmer leverenzymet CYP450 2D6, kan paroksetin øke plasmanivå av tioridazin (se avsnitt 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon). Administrering av tioridazin alene kan føre til forlengelse av QTc intervallet og forårsake alvorlig ventrikulær arytmi slik som torsades de pointes, og plutselig død. Paroksetin skal ikke brukes i kombinasjon med pimozid (se pkt. 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon). 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler Behandling med paroksetin bør forsiktig startes to uker etter avsluttet behandling med en irreversibel MAO-hemmer eller 24 timer etter avsluttet behandling med en reversibel MAO-hemmer. Dosen av paroksetin bør gradvis økes inntil optimal respons nås (se avsnitt 4.3 Kontraindikasjoner og avsnitt 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon). Pediatrisk populasjon Paroksetin bør ikke brukes i behandling av barn og unge under 18 år. Selvmordsrelatert atferd (selvmordsforsøk og selvmordstanker) og fiendtlighet (hovedsakelig aggresjon, opposisjonell atferd og sinne) ble i kliniske tester observert oftere blant barn og unge som ble behandlet med antidepressiva sammenlignet med de som fikk placebo. Dersom man ut fra et klinisk behov likevel velger å behandle, bør pasienten overvåkes nøye med hensyn på suicidale symptomer. I tillegg foreligger ikke langtids sikkerhetsdata hos barn og unge med hensyn til vekst, modning samt kognitivog atferdsutvikling. 3

Selvmord/selvmordstanker eller klinisk forverring Depresjon er assosiert med en økt risiko for selvmordstanker, selvskading og selvmord (selvmordsrelaterte hendelser). Denne risikoen vedvarer til det oppnås signifikant bedring. Siden bedring ikke alltid oppstår i løpet av de første ukene av behandlingen, bør pasienter følges opp nøye inntil bedring inntrer. Generell klinisk erfaring viser at risikoen for selvmord kan øke i de første fasene av bedringen. Andre psykiatriske lidelser paroksetin forskrives for, kan også være assosiert med en økt risiko for selvmordsrelaterte hendelser. Disse lidelsene kan dessuten opptre i forbindelse med depresjon. Det bør derfor tas samme forholdsregler ved behandling av pasienter med andre psykiatriske lidelser, som for pasienter med depresjon. Det er kjent at pasienter med en historie med selvmordsrelaterte hendelser eller som har betydelig grad av selvmordstanker før oppstart av behandlingen, har en større risiko for selvmordstanker og selvmordsforsøk. Disse pasientene bør derfor følges nøye under behandlingen. En meta-analyse av placebokontrollerte kliniske forsøk på voksne pasienter med psykiatriske lidelser, viste en økt risiko for suicidal adferd ved behandling med antidepressiva sammenlignet med placebo for pasienter yngre enn 25 år (se også pkt. 5.1). Behandlingen av pasienter, særlig de med høy risiko, bør ledsages av nøye oppfølging, spesielt tidlig i behandlingen og ved doseendringer. Pasienter (og pårørende) bør oppfordres til å være oppmerksomme på klinisk forverring, selvmordsrelatert adferd eller selvmordstanker, samt uvanlige endringer i oppførsel, og til å kontakte medisinsk hjelp omgående dersom disse symptomene oppstår. Akatisi/psykomotorisk rastløshet Bruken av paroksetin er assosiert med utvikling av akatisi, som er karakterisert ved en følelse av indre uro/rastløshet og psykomotorisk agitasjon som gjør at man ikke klarer å sitte i ro eller stå stille, vanligvis assosiert med subjektiv lidelse. Dette forekommer mest sannsynlig i løpet av de første ukene av behandlingen. Hos pasienter som utvikler disse symptomene, vil en økning i dosen kunne være ugunstig. Serotonergt syndrom/malignt nevroleptisk syndrom I sjeldne tilfeller kan utvikling av serotonergt syndrom eller malignt nevroleptisk syndrom-liknende hendelser forekomme i forbindelse med paroksetinbehandling, spesielt når det blir gitt samtidig med andre serotonerge og/eller nevroleptiske legemidler. Ettersom disse syndromene kan resultere i potensielt livstruende situasjoner, bør behandling med paroksetin avsluttes dersom slike hendelser (karakterisert ved en rekke symptomer slik som hypertermi, rigiditet, myoklonus, autonomisk ustabilitet med mulige raske fluktuasjoner av vitale tegn, endringer i mental status inklusive forvirring, irritabilitet, ekstrem agitasjon som utvikler seg til delirium og koma) forekommer og støttende symptomatisk behandling bør startes. Paroksetin bør ikke brukes i kombinasjon med forløpere for serotonin (slik som L-tryptofan, oksitriptan) på grunn av risikoen for serotonergt syndrom (se avsnitt 4.3 Kontraindikasjoner og avsnitt 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon). Mani I likhet med alle antidepressiva bør paroksetin brukes med varsomhet hos pasienter som tidligere har hatt mani. Paroksetin bør seponeres hos enhver pasient som går inn i en manisk fase. Nedsatt nyre-/leverfunksjon Forsiktighet anbefales hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter med nedsatt leverfunksjon (se pkt. 4.2 Dosering og administrasjonsmåte). Diabetes Hos pasienter med diabetes kan behandling med et SSRI endre glykemisk kontroll. Det kan være nødvendig å justere dosen av insulin og/eller blodglukosesenkende midler som tas oralt. I tillegg har studier antydet at en økning i nivåer av blodglukose kan oppstå når paroksetin og pravastatin administreres samtidig (se pkt. 4.5). 4

Epilepsi I likhet med andre antidepressiva bør paroksetin brukes med varsomhet hos pasienter med epilepsi. Krampeanfall Forekomsten av krampeanfall er mindre enn 0,1 % hos pasienter som behandles med paroksetin. Legemidlet bør seponeres ved krampeanfall. ECT Det er begrenset klinisk erfaring med samtidig administrering av paroksetin med ECT. Glaukom I likhet med andre SSRIer kan paroksetin forårsake mydriasis, og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med trangvinklet glaukom eller som tidligere har hatt glaukom. Hjertelidelser Vanlige forsiktighetsregler bør følges for pasienter med hjertelidelser. Hyponatremi Hyponatremi har blitt rapportert sjeldent, hovedsaklig hos eldre. Forsiktighet bør også utvises hos pasienter med risiko for hyponatremi for eksempel som følge av samtidig inntak av andre legemidler og ved cirrhose. Hyponatremi reverseres vanligvis ved seponering av paroksetin. Blødninger Det har blitt rapportert om unormale blødninger i huden som ekkymoser og purpura i forbindelse med SSRI-behandling. Andre blødningsmanifestasjoner for eksempel gastrointestinale blødninger har blitt rapportert. Eldre pasienter kan ha en økt risiko. Forsiktighet tilrådes hos pasienter som samtidig med SSRIer tar orale antikoagulantia, legemidler med effekt på platefunksjonen eller andre legemidler som kan øke blødningsrisikoen (for eksempel atypiske antipsykotika som klozapin, fentiaziner, de fleste TCA, acetylsalisylsyre, NSAIDs, COX-2- hemmere) samt hos pasienter som har eller tidligere har hatt blødningsforstyrrelser eller som er predisponerte for blødninger. Interaksjon med tamoksifen Noen studier har vist at effekten av tamoksifen, målt som risikoen for tilbakefall/dødelighet av brystkreft, kan reduseres ved samtidig forskrivning med paroketin som et resultat av paroksetins irreversible hemming av CYP2D6 (se pkt.4.5). Paroksetin bør, om mulig, unngås ved bruk av tamoksifen som behandling eller forebygging av brystkreft. Hjelpestoffer: Fargestoffet paraoransje (E110) i 30 mg tablettene kan forårsake en allergisk astmalignende reaksjon hos noen pasienter. En allergisk reaksjon på E110 er mest sannsynlig hos personer som er allergiske overfor aspirin (acetylsalisylsyre). Soyalecitin (E 322) kan inneholde soyaprotein, og det kan derfor resultere i allergiske reaksjoner hos personer som er overfølsomme for peanøtter eller soya. Symptomer som er sett ved seponering av paroksetinbehandling Seponeringsreaksjoner er vanlig når behandling avsluttes, spesielt ved brå seponering (se avsnitt 4.8 Bivirkninger). I kliniske studier ble bivirkninger ved seponering av behandling sett hos 30 % av pasientene som ble behandlet med paroksetin sammenliknet med 20 % av pasientene som fikk placebo. Forekomst av seponeringsreaksjoner er ikke det samme som at legemidlet er vanedannende eller avhengighetsskapende. Risikoen for seponeringsreaksjoner kan være avhengig av flere faktorer inkludert dose, varighet av behandling, samt hvor hurtig dosen reduseres.. 5

Svimmelhet, sanseforstyrrelser (inklusive parestesier, elektriske sjokkfølelser og tinnitus), søvnforstyrrelser (inkludert intense drømmer), agitasjon eller angst, kvalme, tremor, forvirring, svetting, hodepine, diaré, palpitasjoner, emosjonell ustabilitet, irritabilitet og synsforstyrrelse har blitt rapportert. Hos de fleste er disse symptomene milde til moderate, men hos noen pasienter kan de være intense. De forekommer vanligvis i løpet av de første dagene etter at behandlingen er avsluttet, men det har i svært sjeldne tilfeller vært rapportert slike symptomer hos pasienter som i vanvare har glemt en dose. Normalt er disse symptomene selvbegrensende og opphører vanligvis innen 2 uker, selv om de hos noen pasienter kan vedvare lenger (2-3 måneder eller mer). Når behandlingen skal avsluttes er det derfor anbefalt at paroksetin seponeres gradvis over en periode på flere uker eller måneder, avhengig av pasientens behov (se Symptomer som er sett ved seponering av paroksetin avsnitt 4.2 Dosering og administrasjonsmåte). 4.5 Interaksjon med andre legemidler og andre former for interaksjon Serotonerge legemidler I likhet med andre SSRIer, vil samtidig administrering med serotonerge legemidler kunne føre til forekomst av 5-HT-assosierte effekter (serotonergt syndrom: se pkt. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler). Forsiktighet anbefales og en grundig klinisk monitorering er påkrevd når serotonerge legemidler (slik som L-tryptofan, triptaner, tramadol, linezolid, metyltioniniumklorid (metylenblått), SSRIer, litium, petidin og preparater som inneholder Johannesurt Hypericum perforatum) kombineres med paroksetin. Forsiktighet bør også utvises ved bruk av fentanyl i generell anestesi eller i behandling av kronisk smerte. Samtidig bruk av paroksetin og MAO-hemmere er kontraindisert grunnet risiko for serotonergt syndrom (se pkt. 4.3 Kontraindikasjoner). Pimozid Gjennomsnittlig 2,5 ganger forhøyede pimozidnivå har blitt vist i en studie med enkeltdoser av lavdose pimozid (2 mg) gitt samtidig med 60 mg paroksetin. Dette kan forklares av de kjente CYP2D6-hemmende egenskapene av paroksetin. Samtidig bruk av pimozid og paroksetin er kontraindisert ettersom pimozid har smal terapeutisk indeks og er kjent for å forlenge QT-intervallet (se pkt. 4.3 Kontraindikasjoner). Legemiddelmetaboliserende enzymer Paroksetins metabolisme og farmakokinetikk kan påvirkes ved induksjon eller inhibisjon av legemiddelmetaboliserende enzymer. Når paroksetin gis samtidig med et legemiddel som er kjent for å hemme legemiddelmetaboliserende enzymer, bør det vurderes å bruke doser av paroksetin i den nedre delen av doseringsområdet. Ingen initial dosejustering er ansett som nødvendig når legemidlet blir gitt samtidig med legemidler som er kjent for å indusere legemiddelmetaboliserende enzymer (for eksempel karbamazepin, rifampicin, fenobarbital, fenytoin) eller med fosamprenavir/ritonavir. Enhver dosejustering av paroksetin (enten etter oppstart eller seponering av en enzyminduser) bør foretas ut i fra klinisk effekt (toleranse og virkning). Fosamprenavir/ritonavir: Samtidig administrering av fosamprenavir/ritonavir 700/100 mg to ganger daglig med paroksetin 20 mg daglig hos friske, frivillige i 10 dager, reduserte plasmanivået av paroksetin signifikant med ca. 55 %. Plasmanivået av fosamprenavir/ritonavir ved samtidig administrering av paroksetin, var det samme som referanseverdier i andre studier, noe som indikerer at paroksetin ikke hadde noen signifikant effekt på metabolismen av fosamprenavir/ritonavir. Det finnes ikke tilgjengelig data som beskriver effekter ved langtids ko-administrering av paroksetin og fosamprenavir/ritonavir utover 10 dager. Procyklidin: Daglig administrering av paroksetin gir en signifikant økning i plasmanivå av procyklidin. Om antikolinerge symptomer ses, bør dosen av procyklidin reduseres. Antikonvulsiva: Karbamazepin, fenytoin, natriumvalproat. Samtidig bruk ser ikke ut til å ha noen effekt på farmakokinetisk/dynamisk profil hos pasienter med epilepsi. Paroksetins hemmende effekt på CYP2D6 6

I likhet med andre antidepressiva, inkludert andre SSRIer, hemmer paroksetin cytokrom P450 leverenzymet CYP2D6. Inhibisjon av CYP2D6 medfører økte plasmakonsentrasjoner av samtidig administrerte legemidler som metaboliseres av dette enzymet. Dette inkluderer visse trisykliske antidepressiva (for eksempel klomipramin, nortriptylin og desipramin), nevroleptika av fentiazintypen (for eksempel perfenazin og tioridazin, se avsnitt 4.3), risperidon, atomoksetin, visse type 1c antiarytmika (for eksempel propafenon og flekainid) og metoprolol. Det er ikke anbefalt å bruke paroksetin i kombinasjon med metoprolol ved hjertesvikt, på grunn av metoprolols smale terapeutiske vindu ved denne indikasjonen. Tamoksifen har en viktig aktiv metabolitt, endoksifen, som dannes av CYP2D6 og bidrar signifikant til effekten av tamoksifen. Paroksetins irreversible hemming av CYP2D6 medfører redusert plasmakonsentrasjon av endoksifen (se pkt 4.4). Alkohol I likhet med andre psykotrope legemidler, er det anbefalt at pasienter bør unngå inntak av alkohol under behandlingen med paroksetin. Orale antikoagulantia En farmakodynamisk interaksjon mellom paroksetin og orale antikoagulantia kan forekomme. Samtidig bruk av paroksetin og orale antikoagulantia kan føre til økt antikoagulativ aktivitet og blødningsrisiko. Paroksetin bør derfor brukes med forsiktighet hos pasienter som behandles med orale antikoagulantia (se avsnitt 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler). NSAIDs og acetylsalisylsyre, og andre platehemmende midler En farmakodynamisk interaksjon mellom paroksetin og NSAIDs/acetylsalisylsyre kan forekomme. Samtidig bruk av paroksetin og NSAIDs/acetylsalisylsyre kan føre til økt blødningsrisiko (se avsnitt 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler). Forsiktighet tilrådes hos pasienter som samtidig med SSRIer tar orale antikoagulantia, legemidler med effekt på platefunksjonen eller andre legemidler som kan øke blødningsrisikoen (for eksempel atypiske antipsykotika som klozapin, fentiaziner, de fleste TCA, acetylsalisylsyre, NSAIDs, COX-2- hemmere) samt hos pasienter som har eller tidligere har hatt blødningsforstyrrelser eller som er predisponerte for blødninger. Pravastatin En interaksjon mellom paroksetin og pravastatin er observert i studier som antyder at samtidig administrasjon av paroksetin og pravastatin kan føre til en økning i nivåer av blodglukose. Det kan være nødvendig med en dosejustering av orale blodglukosesenkende midler og/eller insulin hos pasienter med diabetes mellitus som behandles med både paroksetin og pravastatin (se pkt. 4.4.). 4.6 Fertilitet, graviditet og amming Fertilitet Dyrestudier har vist at paroksetin kan påvirke sædkvaliteten (se pkt 5.3). In vitro data med humant materiale kan indikere noe effekt på sædkvaliteten. Hos mennesker er det imidlertid rapportert tilfeller med noen SSRI er (inkludert paroksetin) der effekten på sædkvaliteten er reversibel. Så langt er det ikke sett effekter på fertilitet hos mennesker. Graviditet Enkelte epidemiologiske studier viser en økt risiko for medfødte misdannelser, særlig kardiovaskulære (for eksempel ventrikkel- og atrieseptumdefekt) assosiert med bruk av paroksetin i 1. trimester. Mekanismen for dette er ukjent. Resultatene antyder at risikoen for kardiovaskulære misdannelser hos barnet som følge av maternal behandling med paroksetin er mindre enn 2/100 sammenlignet med en forventet andel på ca 1/100 i den generelle befolkningen. 7

Paroksetin skal bare brukes under graviditet på streng indikasjon. Den behandlende lege må vurdere andre behandlingsalternativer for gravide kvinner eller kvinner som planlegger å bli gravide. Brå seponering bør unngås under graviditet (se Symptomer sett ved seponering av paroksetin avsnitt 4.2 Dosering og administrasjonsmåte). Nyfødte bør observeres om moren bruker paroksetin i de siste stadiene av graviditeten, spesielt i det tredje trimesteret. Følgende symptomer kan forekomme hos nyfødte der moren har brukt paroksetin i de siste stadiene av graviditeten: Respirasjonsnød, cyanose, apné, krampeanfall, temperatursvingninger, vanskeligheter med amming, oppkast, hypoglykemi, hypertoni, hypotoni, hyperrefleksi, tremor, nervøsitet, irritabilitet, letargi, konstant gråt, somnolens og vanskeligheter med å sove. Disse symptomene kan enten skyldes serotonerg påvirkning eller seponeringsreaksjoner. I et flertall av tilfellene starter komplikasjonene omgående eller tidlig (<24 timer) etter fødsel. Epidemiologiske data kan tyder på at bruk av SSRI-preparater under graviditet, særlig sent i svangerskap, kan øke risikoen for vedvarende pulmonal hypertensjon hos nyfødte (PPHN). Den observerte risikoen var omtrent 5 tilfeller per 1000 graviditeter. I den øvre befolkningen er forekomsten 1-2 tilfeller av PPHN per 1000 graviditeter. Dyrestudier viste reproduksjonstoksisitet, men indikerte ingen direkte skadelige effekter med hensyn til svangerskapsforløpet, embryo/fosterutvikling, fødselen eller postnatal utvikling (se avsnitt 5.3 Prekliniske sikkerhetsdata) Amming Små mengder paroksetin utskilles i morsmelk. I publiserte studier var serumkonsentrasjoner hos spedbarn som hadde fått morsmelk ikke detekterbare (<2 ng/ml) eller veldig lave (<4 ng/ml), og ingen tegn på legemiddelrelatert påvirkning ble observert hos disse barna. Amming kan vurderes da ingen legemiddelrelatert påvirkning forventes. 4.7 Påvirkning av evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner Klinisk erfaring har vist at behandling med paroksetin ikke er assosiert med nedsatt kognitiv eller psykomotorisk funksjon. Imidlertid som for alle psykoaktive legemidler, bør pasienter være oppmerksomme på sin evne til å kjøre bil og bruke maskiner. Samtidig bruk av paroksetin og alkohol anbefales ikke, selv om paroksetin ikke forsterker den svekkende effekten alkohol har på den mentale og motoriske ferdigheten. 4.8 Bivirkninger Noen av bivirkningene som er nevnt nedenfor kan avta i intensitet og frekvens ved fortsatt behandling, og de fører vanligvis ikke til seponering av behandlingen. Bivirkninger er listet opp nedenfor etter organklassesystem og frekvens. Frekvensene er definert som: svært vanlige ( 1/10), vanlige ( 1/100 til <1/10), mindre vanlige ( 1/1000 til <1/100), sjeldne ( 1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000), ikke kjent (kan ikke anslås utifra tilgjengelige data), inkludert isolerte tilfeller. Sykdommer i blod og lymfatiske organer Mindre vanlige: Unormale blødninger, spesielt i hud og slimhinner (for det meste ekkymoser) Svært sjeldne: Trombocytopeni Forstyrrelser i immunsystemet Svært sjeldne: Alvorlige og potensielt fatale allergiske reaksjoner (inkludert anafylaktoide reaksjoner og angioødem). Endokrine sykdommer Svært sjeldne: Syndrom av forstyrret antidiuretisk hormonsekresjon (SIADH). 8

Stoffskifte- og ernæringsbetingede sykdommer Vanlige: Økninger i kolesterolverdier, nedsatt appetitt. Mindre vanlige: Endret glykemisk kontroll er rapportert hos pasienter med diabetes (se pkt 4.4.) Sjeldne: Hyponatremi Hyponatremi har blitt rapportert hovedsaklig hos eldre pasienter, og skyldes i noen tilfeller syndrom av forstyrret antidiuretisk hormonsekresjon (SIADH). Psykiatriske lidelser Vanlige: Somnolens, insomnia, agitasjon, unormale drømmer (inkludert mareritt). Mindre vanlige: Forvirring, hallusinasjoner. Sjeldne: Maniske reaksjoner, angst, depersonalisering, panikkanfall, akatisi (se pkt. 4.4) Ukjent frekvens: Selvmordstanker og suicidal oppførsel. Tilfeller av selvmordstanker og selvmordsrelatert adferd har vært rapportert i forbindelse med paroksetinbehandling, eller like etter behandlingsstopp (se avsnitt 4.4). Disse symptomene kan også skyldes den underliggende sykdommen. Nevrologiske sykdommer Svært vanlige: svekket konsentrasjon. Vanlige: Svimmelhet, tremor, hodepine. Mindre vanlige: Ekstrapyramidale forstyrrelser. Sjeldne: Krampeanfall, restless legs syndrom (RLS). Svært sjeldne: Serotonergt syndrom (symptomer kan inkludere agitasjon, forvirring, diaforese, hallusinasjoner, hyperrefleksi, myoklonus, skjelving, takykardi og tremor). Tilfeller av ekstrapyramidale forstyrrelser inkludert oro-facial dystoni har blitt rapportert hos pasienter, iblant med underliggende bevegelsesforstyrrelser eller hos pasienter som brukte nevroleptika. Øyesykdommer Vanlig: Tåkesyn Mindre vanlige: mydriasis (se pkt. 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler) Svært sjelden: Akutt glaukom. Sykdommer i øre- og labyrint Ikke kjent: Tinnitus Hjertesykdommer Mindre vanlig: Sinustakykardi. Sjelden: Bradykardi. Karsykdommer Mindre vanlige: Forbigående økning eller reduksjon i blodtrykk, postural hypotensjon. Forbigående økning eller reduksjon i blodtrykk har blitt rapportert etter behandling med paroksetin, først og fremst hos pasienter med preeksisterende hypertensjon eller angst. Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum Vanlig: Gjesping. Gastrointestinale sykdommer Svært vanlige: Kvalme. Vanlige: Forstoppelse, diaré, oppkast, munntørrhet. Svært sjeldne: Gastrointestinal blødning. Sykdommer i lever og galleveier Sjeldne: Økning i leverenzymer. 9

Svært sjeldne: Leverpåvirkning (slik som hepatitt, iblant assosiert med gulsott og/eller leversvikt). Økning i leverenzymer har blitt rapportert. Etter markedsføring har også leverpåvirkning (slik som hepatitt, iblant assosiert med gulsott og/eller leversvikt) blitt rapportert svært sjeldent. Seponering av paroksetin bør vurderes ved langvarig forhøyelse av leverfunksjonstestverdier. Hud-og underhudssykdommer Vanlige: Svetting. Mindre vanlige: Hudutslett, pruritus. Svært sjeldne: Alvorlige kutane bivirkninger (inkludert erythema multiforme, Stevens Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse), urticaria fotosensitivitetsreaksjoner. Sykdommer i nyre og urinveier Mindre vanlige: Urinretensjon, urininkontinens. Lidelser i kjønnsorganer og brystsykdommer Svært vanlige: Seksuell dysfunksjon. Sjeldne: Hyperprolaktinemi/galaktoré. Svært sjeldne: Priapisme. Sykdommer i muskler, bindevev og skjelett Sjeldne: Artralgi, myalgi. Epidemiologiske studier, hovedsakelig utført på pasienter på 50 år og eldre, viste en økt risiko for benfrakturer hos pasienter som fikk SSRIer og TCAer. Mekanismen bak denne risikoen er ukjent. Generelle lidelser og reaksjoner på administrasjonsstedet Vanlige: Asteni, vektøkning. Svært sjeldne: Perifere ødem. Symptomer som er sett ved seponering av paroksetinbehandling Vanlige: Svimmelhet, sanseforstyrrelser, søvnforstyrrelser, angst, hodepine. Mindre vanlige: Agitasjon, kvalme, tremor, forvirring, svetting, emosjonell ustabilitet, synsforstyrrelser, palpitasjoner, diaré, irritabilitet. Seponering av paroksetin (spesielt brå) gir vanligvis seponeringsreaksjoner. Svimmelhet, sanseforstyrrelser (inklusive parestesier, elektriske sjokkfølelser og tinnitus), søvnforstyrrelser (inkludert intense drømmer), agitasjon eller angst, kvalme, tremor, forvirring, svetting, hodepine, diaré, palpitasjoner, emosjonell ustabilitet, irritabilitet og synsforstyrrelse har vært rapportert. Hos de fleste er disse symptomene milde til moderate og selvbegrensende, men hos noen pasienter kan de være alvorlige og/eller av lengre varighet. Det anbefales derfor å seponere gradvis ved å redusere dosen trinnvis når behandling med paroksetin skal avsluttes (se avsnitt 4.2 Dosering og administrasjonsmåte og avsnitt 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler). Pediatrisk populasjon Følgende bivirkninger ble observert: Økt suicidalrelatert oppførsel (inkludert selvmordsforsøk og selvmordstanker), selvskading og økt fiendtlighet. Selvmordstanker og selvmordsforsøk ble hovedsaklig sett i kliniske studier hos ungdom med depresjon. Økt fiendtlighet forekom spesielt hos barn med tvangslidelser, og spesielt hos barn under 12 år. Ytterligere bivirkninger som ble sett var: nedsatt appetitt, tremor, svetting, hyperkinesi, agitasjon, følelsesmessig labilitet (inkludert gråt og humørsvingninger) og blødnings relaterte bivirkninger, hovedsakelig på hud og slimhinner. Bivirkninger sett etter seponering/nedtrapping av paroksetin er: Følelsesmessig labilitet (inklusive gråt, humørsvingninger, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk), nervøsitet, svimmelhet, 10

kvalme, og magesmerter (se avsnitt 4.4 Advarsler og forsiktighetsregler). Se pkt. 5.1 for mer informasjon om kliniske studier hos barn. Melding av mistenkte bivirkninger Melding av mistenkte bivirkninger etter godkjenning av legemidlet er viktig. Det gjør det mulig å overvåke forholdet mellom nytte og risiko for legemidlet kontinuerlig. Helsepersonell oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Dette gjøres via meldeskjema som finnes på nettsiden til Statens legemiddelverk: www.legemiddelverket.no/meldeskjema Field Cod 4.9 Overdosering Symptomer og tegn Ut i fra tilgjengelig informasjon om overdosering har paroksetin en bred sikkerhetsmargin. Erfaring med paroksetin ved overdose har antydet at følgende har blitt rapportert, i tillegg til symptomer nevnt under avsnitt 4.8 Bivirkninger: Feber og ufrivillige muskelkontraksjoner. Rekonvalesens er generelt uten komplikasjoner selv når doser opptil 2000 mg har blitt tatt alene. Enkelte tilfeller av koma eller EKG-forandringer har blitt rapportert, og svært sjelden med fatalt utfall, men stort sett i forbindelse med at paroksetin ble tatt sammen med andre psykotrope legemidler, med eller uten alkohol. Behandling Ingen spesifikk antidot er kjent. Behandlingen bør følge de vanlige tiltak som benyttes ved håndtering av overdose med antidepressiva. Administrasjon av 20-30 g aktivt kull kan vurderes hvis det er mulig innen de første timene etter inntak, for å redusere absorpsjonen av paroksetin. Støttende behandling med hyppig monitorering av vitale tegn og nøye observasjon er nødvendig. Pasienthåndtering bør være slik det er klinisk indisert. 5. FARMAKOLOGISKE EGENSKAPER 5.1 Farmakodynamiske egenskaper Farmakoterapeutisk gruppe: Antidepressiva selektive serotoninreopptakshemmere ATC kode: N06A B05. Virkningsmekanisme Paroksetin er en potent og selektiv hemmer av 5-hydroksytryptamin (5-HT, serotonin)-opptak. Antidepressiv virkning og effekt i behandlingen av tvangslidelser, sosial angstlidelse/sosial fobi, generell angstlidelse, posttraumatisk stresslidelse og panikklidelse er antatt å være relatert til dens spesifikke hemming av 5-HT-opptak i hjernens neuroner. Paroksetin er kjemisk forskjellig fra trisykliske, tetrasykliske og andre tilgjengelige antidepressiva. Paroksetin har lav affinitet til kolinerge muskarinreseptorer, og dyrestudier har kun antydet svake antikolinerge egenskaper. I henhold til denne selektive virkningen har in vitro-studier antydet at paroksetin, i motsetning til trisykliske antidepressiva, har liten affinitet til alfa1-, alfa2- og beta-adrenerge reseptorer, dopamin- (D2), 5-HT1-liknende, 5-HT2- og histamin- (H1) reseptorer. Mangel på interaksjon med postsynaptiske reseptorer in vitro er dokumentert ved in vivo-studier som demonstrerer mangel på CNShemmende og hypotensive egenskaper. Farmakodynamiske effekter Paroksetin nedsetter ikke psykomotorisk funksjon og gir ingen potensering av effekten av etanol. I likhet med andre selektive 5-HT-opptakshemmere, forårsaker paroksetin symptomer på overdreven 5-HT-reseptorstimulering når det blir gitt til dyr som tidligere har fått monoaminooksidase (MAO) hemmere eller tryptofan. Atferd og EEG studier indikerer at paroksetin er svakt aktiverende ved doser som vanligvis er høyere enn det som er nødvendig for å hemme 5-HT-opptak. De aktiverende egenskapene er ikke "amfetamin-liknende" av natur. 11

Dyrestudier antyder at paroksetin er godt tolerert av det kardiovaskulære system. Paroksetin gir ingen kliniske signifikante endringer i blodtrykk, hjertefrekvens og EKG etter administrering til friske personer. I motsetning til antidepressiva som hemmer opptaket av noradrenalin, antyder studier at paroksetin har en mye mindre tilbøyelighet til å hemme de antihypertensive effektene til guanetidin. I behandling av depressive lidelser viser paroksetin sammenliknbar effekt med standard antidepressiva. Det foreligger også noe evidens for at paroksetin kan ha terapeutisk verdi hos pasienter som ikke har respondert på standardbehandling. Inntak av paroksetin om morgenen har ingen ugunstig effekt på verken kvaliteten eller varigheten av nattesøvnen. Pasienter vil mest sannsynlig få bedre nattesøvn etter hvert som de responderer på behandlingen med paroksetin. Klinisk effekt og sikkerhet Analyse på selvmord hos voksne En paroksetin spesifikk analyse av placebokontrollerte kliniske utprøvninger av voksne med psykiatriske lidelser, viste en høyere frekvens av suicidal oppførsel hos unge voksne (18-24 år) som var behandlet med paroksetin sammenlignet med placebo (2,19 % mot 0,92 %). Det ble ikke observert en slik økning hos eldre aldersgrupper. Hos voksne med depressive lidelser (alle aldre), var det en økning i frekvens av suicidal oppførsel hos pasienter behandlet med paroksetin sammenlignet med placebo (0,32 % mot 0,05 %). Alle hendelsene var selvmordsforsøk. Flertallet av disse selvmordsforsøkene (8 av 11) for paroksetin var hos yngre voksne (se også pkt. 4.4). Doserespons I studiene med fast dosering er det en flat dose-responskurve, hvilket antyder at det ikke er noen fordel med hensyn til effekt ved bruk av høyere doser enn anbefalt. Imidlertid er det noen kliniske data som tyder på at opptitrering av dosen kan være fordelaktig for noen pasienter. Langtidseffekt Langtidseffekten av paroksetin ved depresjon har blitt vist i en 52 ukers vedlikeholdsstudie designet med hensyn til forebygging av tilbakefall: 12 % av pasientene som fikk paroksetin (20-40 mg daglig) fikk tilbakefall, mot 28 % av pasientene i placebogruppen. Langtidseffekten av paroksetin i behandling av tvanglidelser har blitt undersøkt i tre 24 ukers vedlikeholdsstudier designet med hensyn til forebygging av tilbakefall. En av de tre studiene oppnådde en signifikant forskjell i andel som fikk tilbakefall mellom paroksetin (38 %) sammenliknet med placebo (59 %). Langtidseffekten av paroksetin i behandling av panikklidelser har blitt vist i en 24 ukers vedlikeholdsstudie designet med hensyn til forebygging av tilbakefall: 5 % av pasientene som fikk paroksetin (10-40 mg daglig) fikk tilbakefall, mot 30 % av pasientene i placebogruppen. Dette ble understøttet av en 36 ukers vedlikeholdsstudie. Langtidseffekten av paroksetin i behandling av sosial angstlidelse, generalisert angstlidelse og posttraumatisk stress lidelse har ikke blitt tilstrekkelig demonstrert. Pediatrisk populasjon Bivirkninger fra studier med barn I kortvarige (opptil 10-12 uker) kliniske studier av barn og ungdom ble følgende bivirkninger observert hos pasienter behandlet med paroksetin med en frekvens på minst 2 % av pasientene og minst dobbel så hyppig forekomst som placebogruppen: økt suicidalrelatert oppførsel (inklusive selvmordsforsøk og selvmordstanker), selvskading og økt fiendtlighet. Selvmordstanker og selvmordsforsøk ble hovedsakelig sett i kliniske studier av ungdom med depresjon. Økt fiendtlighet forekom spesielt hos barn med tvangslidelser, og spesielt hos barn under 12 år. Ytterligere bivirkninger som ble oftere observert i paroksetin-gruppen sammenliknet med placebogruppen var: nedsatt appetitt, tremor, svetting, hyperkinesi, agitasjon, følelsesmessig labilitet (inklusive gråt og humørsvingninger). 12

I studier hvor dosen ble redusert gradvis, ble følgende symptomer rapportert hos minst 2 % av pasientene og minst dobbelt så ofte som ved placebo under nedtrappingsfasen eller ved seponering av paroksetin: Følelsesmessig labilitet (inklusive gråt, humørsvingninger, selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk) nervøsitet, svimmelhet, kvalme, og magesmerter (se pkt. 4.4). I fem studier med parallelle grupper hvor behandlingsvarigheten var fra åtte uker opp til åtte måneder, ble blødningsrelaterte bivirkninger, hovedsakelig i hud og slimhinner, observert hos pasienter behandlet med paroksetin med en hyppighet på 1,74 % sammenliknet med 0,74 % hos pasienter behandlet med placebo. 5.2 Farmakokinetiske egenskaper Absorpsjon Paroksetin absorberes godt etter oral dosering og gjennomgår first-pass -metabolisme. På grunn av first-pass -metabolisme, vil mengden paroksetin som er tilgjengelig for systemisk sirkulasjon være mindre enn mengden som ble absorbert fra gastrointestinal traktus. Delvis metning av first-pass effekten og redusert plasmaclearance forekommer om belastingen på kroppen øker med høyere enkeltdoser eller ved gjentatt dosering. Dette gir uproporsjonale økninger i plasmakonsentrasjoner av paroksetin, og farmakokinetiske parametre er dermed ikke konstante. Dette resulterer i non-lineær kinetikk. Imidlertid er non-lineæriteten vanligvis liten, og begrenset til pasienter som oppnår lave plasmanivåer ved lave doser. Systemisk steady state nivå oppnås 7 til 14 dager etter behandlingsstart med mikstur, tabletter eller formuleringer med kontrollert frisetting. Farmakokinetikken ser ikke ut til å endres under langtidsbehandling. Distribusjon Paroksetin distribueres i stor grad til vev, og farmakokinetiske beregninger antyder at kun 1 % av paroksetin i kroppen residerer i plasma. Omtrent 95 % av paroksetin er bundet til plasmaproteiner ved terapeutiske konsentrasjoner. Ingen korrelasjon har blitt funnet mellom plasmakonsentrasjoner av paroksetin og klinisk effekt (bivirkninger og effekt). Overføring til human morsmelk og til laboratoriedyrs fostre forekommer i små mengder. Biotransformasjon Hovedmetabolittene av paroksetin er polare og konjugerte oksidasjons- og metyleringsprodukter som lett utskilles. På grunn av relativt manglende farmakologisk aktivitet, er det høyst usannsynlig at de bidrar til paroksetins terapeutiske effekter. Metabolisme innbefatter ikke paroksetins selektive virkning på neuronal 5-HT-opptak. Eliminasjon Utskillelse av uendret paroksetin i urin er vanligvis mindre enn 2 % av dosen, mens metabolitter utgjør omtrent 64 % av dosen. Omtrent 36 % av dosen utskilles i fæces, trolig via galle, der uforandret paroksetin utgjør mindre enn 1 % av dosen. Dermed elimineres paroksetin tilnærmet fullstendig ved metabolisme. Metabolittene utskilles bifasisk. Først som et resultat av first-pass metabolisme, og deretter kontrollert ved systemisk eliminasjon av paroksetin. Halveringstiden er variabel, men er vanligvis omtrent 1 døgn. Spesielle pasientgrupper: Eldre og pasienter med nedsatt nyre-/leverfunksjon Økte plasmakonsentrasjoner av paroksetin forekommer hos eldre pasienter, og hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter med nedsatt leverfunksjon, men plasmakonsentrasjonsområdet overlapper med det som er observert hos friske voksne. 5.3 Prekliniske sikkerhetsdata 13

Toksikologiske studier har blitt gjennomført i rhesus-aper og albinorotter; i begge arter er metabolismeveien liknende den som er beskrevet for mennesker. Slik som forventet med lipofile aminer, inklusive trisykliske antidepressiva, ble fosfolipidose sett hos rotter. Fosfolipidose ble ikke observert i primatstudier av opptil ett års varighet ved doser som var 6 ganger høyere enn anbefalt klinisk doseringsområde. Karsinogenese: I to års-studier gjennomført på mus og rotter hadde paroksetin ingen tumorigen effekt. Gentoksisitet: Gentoksisitet ble ikke observert i en rekke in vitro- og in vivo-tester. Reproduksjonstoksisitetsstudier med rotte har vist at paroksetin påvirker fertiliteten hos hanndyr og hunndyr, med redusert fertilitetsindeks og drektighetsrate. Hos rotter er det observert økt mortalitet og forsinket forbeining hos avkom. De sistnevnte observasjonene er sannsynligvis relatert til toksisitet hos mordyret, og er ikke ansett å være en direkte effekt på foster/avkommet. 6. FARMASØYTISKE OPPLYSNINGER 6.1 Fortegnelse over hjelpestoffer Tablettkjerne: Magnesiumstearat. Natriumstivelseglykolat (Type A). Mannitol. Mikrokrystallinsk cellulose. Tablettdrasjering: Metakrylsyremetylmetakrylatkopolymer (Eudragit E100) Polyvinylalkohol, delvis hydrolysert. Titandioksid (E 171). Talkum. Soyalecitin (E 322). Xantangummi (E 415). Tablettdrasjeringen på 30 mg tabletter inneholder også: Indigokarmin (E 132). Paraoransje (E 110). Kinolingult (E 104). 6.2 Uforlikeligheter Ikke relevant. 6.3 Holdbarhet 3 år 6.4 Oppbevaringsbetingelser Blister: Oppbevar blisterbrettene i ytteremballasjen. PP beholder (plastboks): Oppbevares i originalemballasjen. 6.5 Emballasje (type og innhold) Blisterbrettet er laget av gjennomtrykks aluminiumfolie, 20 mikron, en side blank, hard flat vanlig lakkert side, lys side varmeforseglet lakkert passer til forsegling mot PVC. Pakningsstørrelser: 20, 30, 60, 100 filmdrasjerte tabletter. Hvert blisterbrett inneholder 10 tabletter. 14

PP-securitainer (hvit sylindrisk plastboks) med et hvitt, rundt LDPE-lokk med tørkemiddel (silikagel). Ikke alle pakningsstørrelser vil nødvendigvis bli markedsført. 6.6 Instruksjoner vedrørende bruk og håndtering samt destruksjon Ingen spesielle forholdsregler. 7. INNEHAVER AV MARKEDSFØRINGSTILLATELSEN Actavis Nordic A/S Ørnegårdsvej 16 2820 Gentofte Danmark 8. MARKEDSFØRINGSTILLATELSESNUMMER (NUMRE) 20 mg: 03-2102 30 mg: 03-2106 9. DATO FOR FØRSTE MARKEDSFØRINGSTILLATELSE/SISTE FORNYELSE 18.11.2004/27.12.2007 10. OPPDATERINGSDATO 07.01.2015 15