ningen om omsetningsreglene økt fra 1985 til 1990. Dette kan ha sammenheng med den store oppmerksomhet som ble den organiserte smuglingen til del i norsk presse høsten 1990 (oppgavene ble innhentet i desember 1990). I desember 1990 ble det også spurt om folk ønsket at vin og/eller brennevin skulle bli solgt i dagligvarebutikker. 43 prosent svarte da at de ønsket at vin skulle omsettes gjennom dagligvarebutikker, mens bare 16 prosent oppga det samme for brennevin. Dette uttrykker et sterkere ønske om mer liberale omsetningsformer enn det tabeli 1 viser. Men fremdeles er det en majoritet som mener at omsetningsformene i dag er passe strenge. Denne majoriteten utgjør et godt grunnlag både for at norsk alkoholpolitikk og Vinmonopolet som monopolbedrift skal bestå i framtida. Holdninger til narkotikapolitikken Øyvind Horverak Straffeutmålingen i Norge er generelt relativt lav. Et viktig unntak er imidlertid straffene for narkotikalovbrudd, hvor Norge har utviklet seg til å bli et av de mest repressive land i Europa. Fra Legemiddelloven trådte i kraft i 1964 har strafferammene for narkotikalovbrudd blitt hevet ved flere anledninger, siste gang i 1984, da den øvre ramme for alvorlige narkotikaforbrytelser ble satt til 21 år, som er lovens absolutte maksimumsstraff i Norge. Parallelt med skjerpingen av strafferammene ble også politiets innsats trappet kraftig opp. Narkotika er også det eneste området utenom saker som angår rikets sikkerhet, hvor politiet har adgang til telefonavlytting. En konsekvens av den strenge lovgivningen er at dømte i narkotikasaker utgjør en stor del av innsatte i norske fengsler. Av 895 domfellelser på over 3 år i tiden 1980-1988 var hele 52 prosent for narkotikaforbrytelser, 22 prosent for drap, 11 prosent for seksualforbrytelser, og de resterende 15 prosent var domfellelser for andre lovbrud d (Bødal & Fridhov 1990). Selvom den offentlige diskursen har gitt lite rom for kritiske synspunkter, er det gjort lite forskning på hvordan befolkningen stiller seg til lovgivning og straffenivået i narkotikasaker. Jeg vil derfor i denne artikkelen se litt på holdninger til narkotikapolitikken og narkotikalovbrudd. Data er fra en surveyundersøkelse i den norske befolkning om oppfatninger av og holdninger til ulike typer rusmidler (Skretting 1990, 137-145). Klar støtte til en restriktiv narkotikapolitikk Undersøkelsen viste at det var en overveldende majoritet, hele 91 prosent, som mente at all bruk av bør være forbudt (tabeli 1, neste side). Bare seks prosent svarte at voksne selv bør få bestemme om de vil bruke. For andre narkotiske stoffer var holdningen ennå klarere. Hele 97 prosent mente at all bruk av amfetamin, og 99 prosent at all bruk av heroin og kokain bør være forbudt. Til sammenligning kan vi f.eks. nevne en landsomfattende undersøkelse fra Canada fra 1989 som viste at bare 54 prosent mente at burde være forbudt, 35 prosent mente at det burde være legalt, og 10 prosent var usikre (National Alcohol and Other Drug Survey). Det har bare i liten grad skjedd endring i den norske befolkningens syn på. I en tilsvarende undersøkelse i 1968 (Brun Gulbrandsen 1970) var det 96 prosent som mente at all bruk av burde være forbudt. Ut fra 1989-undersøkelsen synes menn å ha et noe mer liberalt syn enn kvinner på bruk av. Det var ingen forskjell mellom kvinners og menns holdrung når det gjelder andre stoffer. Selvom yngre i noen grad synes å ha et mer liberalt syn enn eldre (noe som har sammenheng med at det er i de yngre deler av befolkningen vi finner dem som selv har erfa- - 361-
TabelI 1. Svar på spørsmål om all bruk av bør være forbudt eller om voksne selv bør få bestemme om de vil bruke, i prosent 1968 Alle 96 3 1989 Alle 91 6 3* Kjønn Kvinner 93 4 2 Menn 89 8 4** Alder 18-40 år 89 7 4 41-69 94 4 2* Selv noen 65 21 14 gang brukt 95 4 2*** Venner/bekj Flere 75 15 10 bruker/brukt Få 92 5 3 narkotika Ingen 95 4 1 *** *p<o.ol **p<0.005 ***p<o.ool ring fra -bruk), viser både denne og andre undersøkelser at også ungdom har et svært restriktivt syn på bruk av (Hauge og Irgens-Jensen 1989). De som selv noen gang har brukt og/eller had de venner som har brukt et narkotisk stoff, hadde naturlig nok et mer liberalt syn på bruk enn de som ikke hadde. Vi bør imidlertid merke oss at også bia nt dem som had de erfaringer med bruk avet narkotisk stoff, var det et klart flertall som mente at all bruk bør være forbudt. Undersøkelsen viste også at ønsket om å prøve et narkotisk stoff synes å være lite utbredt. Bare en prosent av dem som oppga å ikke ha prøvd tidligere, svarte at de kunne tenke seg å gjøre dette hvis det ikke var fare for å bli arrestert, mens fire prosent var usikre. Av dem som oppga at de hadde brukt en eller flere ganger, svarte over halvparten at de ikke ville prøve igjen. Den totale andelen som kunne tenke seg å prøve (seks prasent) viste ingen økning fra 1968-undersøkelsen. Det kan altså synes som om de som har ønske om å bruke stort sett gjør dette uavhengig av om det er forbudt eller ikke. Det var i 1989 også et klart flertall (72 prasent) mot at personer som er avhen gige avet narkotisk stoff bør kunne kjøpe dette legalt. Undersøkelsen må kunne tolkes som at det er stor støtte i den norske befolkning til den eksisterende politikk om forbud mot all befatning med narkotika. At andelen som vil ha en mer liberal praksis ikke har økt noe særlig opp gjennom årene kan synes noe overaskende. Etter som har vært mer eller mindre kjent i befolkningen i rundt 25 år, kunne en tenke seg at flere har fått del i erfaringer som ikke alltid er like negative som framstillingene i media og offentlig informasjon. Et mål på at heller ikke lenger oppfattes som så vel dig fremmed, er at halvparten av dem som deltok i undersøkelsen oppga at de kunne skaffe stoffet i løpet av 2-3 dager. Dette synes imidlertid i liten grad å ha påvirket folks holdninger. Bildet av narkotika som et entydig negativt rusmiddel synes å ha et solid fotfeste. Den restriktive holdningen som framkommer i undersøkelsen kan imidlertid også være uttrykk for at befolkningen på tross av ikkenegative erfaringer mener det likevel er best å være på den "trygge" siden og opprettholde totalforbudet. Dette kan gjenspeile en usikkerhet om hva som vil kunne skje hvis blir avkriminalisert. Hvor mye vil forbruket øke? Hva vil skadevirkningene være? At det bare var 1/5 av dem som selv noengang har brukt som sa at de mener voksne selv bør få bestemme, styrker en slik fortolkning. Narkotika alvorligere enn andre lovbrudd? Vi var også interessert i å se hvordan brudd på narkotikaloven ble vurdert sammenlignet med andre typer lovbrudd. Respondentene ble derfor bedt om å rangere tre lovbrudd etter hva som burde kvalifisere til strengest straff: napping av ve ske inneholdende NOK 500 fra en eldre dame på gaten, besiddelse av 50 g hasj og innbrudd med tyveri for NOK 10000. Det lovbrudd som etter respondentens mening burde tilsi den strengeste straffen ble gitt skåre 1, nest strengeste skåre 2 og tredje strengeste skåre 3. Ved å beregne den gjennomsnittlige skåre i utvalget av de tre lovbrud d fikk veskenapping den laveste verdi 1,85, og ble dermed gjennomsnittlig rangert som det alvorligste lovbrudd, besittelse av 50 g hasj fikk verdi 1,89 og ble dermed rangert som det nest alvorligste - 362-
TabelI 2. Gjennomsnittlig rangering av tre lovbrudd Veskenapping, Besittelse Innbrudd, kr 500 fra av50g tyveri for eldre dame hasj kr 10.000 Totalt Kjønn Alder Brukt Holdning Kvinner Menn 18-40 år 41-69 år Forbudt Tillatt 1,85 1,89 2,26 1,89 1,84 2,27 1,81 1,93 2,26 1,95 1,85 2,21 1,73 1,93 2,35 1,65 2,21 2,14 1,88 1,84 2,28 1,88 1,82 2,30 1,57 2,60 1,83 1,59 2,41 2,00 Vil prøve 1,66 2,37 1,97 1,83 1,84 2,30 1,90 2,04 2,06 Venner Flere bruker/brukt Få narkotika Ingen 1,78 2,02 2,21 1,91 1,89 2,20 1,83 1,85 2,32 Avhengig bør få kjøpt lovlig Straff narkotika For streng Passe For mild 1,64 2,14 2,23 1,91 1,81 2,29 1,75 2,04 2,20 1,27 2,69 2,04 1,83 2,04 2,13 1,86 1,77 2,37 1,93 1,96 2,11 (tabeli 2). Den gjennomsnittlige rangeringen av disse to lovbrudd var imidlertid nokså lik. Det er en klar avstand til det tredje lovbruddet, innbrudd med tyveri av kr 10 000. Dette ble gitt en gjennomsnittlig skåre på 2,26. Som vi ser av tabellen er det relativt liten forskjell mellom kvinner og menn i hvordan de rangerte de nevnte lovbrudd. Når det gjelder rangering i de ulike aldersgrupper er ulikheten derimot noe større. De som er 40 år og yngre vurderte besittelse av SO g hasj som mest alvorlig, mens de som var eldre enn 40 år klart rangerte veskenapping som det alvorligste av de tre nevnte lovbrudd. Egen erfaring med bruk av og holdning til influerer naturlig nok på rangeringen. Blant dem som oppga å ha brukt en eller flere ganger, ble veskenapping rangert som det alvorligste lovbruddet både i den yngste og i den eldste aldersgruppen. Blant dem som oppga aldri å ha brukt, var rangeringen i de to aldersgrupper den samme som i totalutvalget. Også de som mente bruk av burde være tiliatt, de som kunne tenke seg å bruke, de som mente at straffene for omgang med narkotika er for strenge og de som var av den oppfatning at personer som er avhengige avet narkotisk stoff bør få kjøpt dette lovlig, rangerte veskenapping fra en eldre dame som det lovbrudd som burde straffes strengest. Besittelse av SO g hasj ble vurdert som det alvorligste av dem som: - ikke har brukt, - ikke kan tenke seg å bruke dette, - mener det bør være ulovlig, - 363-
- ikke mener at avhengige bør ha mulighet for å kjøpe lovlig og dem som mener at straffene for narkotika er for milde. Det er ikke selvsagt hvordan en skal vurdere ulike typer lovbrudd i forhold til hverandre. Det er heller ikke selvsagt at slike sammenligninger alitid er en fruktbar metode når en skal ta stilling til straffeutmåling for ulike typer lovbrudd. Vi valgte imidlertid likevel å prøve en slik tilnærming, da vi ønsket å få et mål på hvordan narkotikalovbrudd ble vurdert sammenlignet med annen type kriminalitet. Hvor rotfestet den repressive narkotikapolitikken er i befolkningen illustreres av rangeringen av de tre nevnte lovbrudd. At det er ulikhet blant yngre og eldre i synet på hvilket av de tre lovbrudd som bør straffes strengest, er forsåvidt ikke unaturlig. Det må imidlertid ansees som noe overraskende at de yngste aldersgrupper er de som vurderer besittelse av hasj som det alvorligste av de tre lovbrudd. Selvom undersøkelsen viser at vurderingen har sammenheng med om de selv noen gang har brukt, indikerer disse data at det blant ungdom er relativt markante forskjeller mellom de som har det vi vil kalle et liberalt syn på og de som har et mer restriktivt syn. Ingen øvre straffegrense for narkotika? Hvordan vurderte så respondentene straffeutmålingen for omgang med narkotika mer generelt? Et flertall svarte at straffene er for milde, en snau tredjedel mente at straffene er passe strenge, og bare to pro sent var av den oppfatning at straffene stort sett er for strenge (tabeli 3). Menn ga i større grad enn kvinner uttrykk for at straffene for omgang med narkotika er passe strenge eller for strenge. De i utvalget som selv hadde erfaringer fra bruk av eller hadde venner/bekjente som bruker eller har brukt narkotika, hadde naturlig nok en mer liberal oppfatning av straffene i narkotikasaker enn de ute n slik erfaring. Det var også noe ulikhet i oppfatninger mellom yngre og eldre. De som var over 40 år ga i større grad uttrykk for at de mente straffene i narkotikasaker er passe strenge, mens de som var 40 år eller yngre i større grad ga ut- Tabel/3. Svar på spørsmål om straffene for omgang med narkotika i Norge i dag stort sett er for strenge, passe strenge eller for milde, i prosent For Passe For Vet strenge strenge milde ikke 1968 6 36 58 1989 2 29 58 11 Kjønn Kvinner l 25 60 14 Menn 3 34 55 8* Alder 18-40 år 2 27 59 13 41-69 år 2 32 57 10 Selv noen gang brukt 7 35 45 13 28 60 11 * Venner/bek. Flere 6 35 48 12 bruker/brukt Få 28 60 l l stoff Ingen 28 60 11 * *p<o.ool trykk for at straffene er for milde eller at de var usikre. Forskjellen er imidlertid ikke signifikant. Dette spørsmålet ble også stilt i 1968-undersøkelsen. Data er imidlertid ikke helt sammenlignbare da "vet ikke" var utelukket som svaralternativ. Vi vil likevel tillate oss å hev de at det i liten grad synes å ha skjedd endring i folks oppfatning av straffenivået for narkotikalovbrudd, selvom strafferammene er hevet dramatisk fra 1968 til 1989. For å se hvorvidt holdninger til straffene i narkotikasaker skiller seg fra holdninger til straff allment, ble respondentene også bedt om å svare på hva de mente om straffene for andre forbrytelser. Svarene på dette viser samme mønster som for narkotikasaker. 61 prosent var av den oppfatning at straffene for andre slags forbrytelser stort sett er for milde, 27 pro sent at straffene er passe strenge, en prosent at de er for strenge og 11 prosent var usikre. I 1968 uttrykte 53 pro sent at straffene for andre forbrytelser enn narkotika stort sett var for milde, 44 prosent at de var passe og 3 prosent at straffene var for strenge. Strafferammene i Norge blir med andre ord alment vurdert som for lite strenge. Når vi tar i betraktning skader som påføres andre mennesker ved ulike former for volds- og vinningskriminalitet og de faktisk lave straffeutmålinge- - 364-
ne, er det ikke vanskelig å forstå en slik holdning. Ut fra perspektivet om skadevirkning for andre, er det imidlertid ikke like enkelt å forklare hvorfor straffene for narkotika blir vurdert å være for milde. Det kan også være vanskeligere å forstå fordi straffeutmålingen i disse sakene faktisk er hevet ved flere anledninger og allerede er svært strenge, både sammenlignet med andre lovbrudd og sammenlignet med andre land. På tross av dette synes det som om det er støtte i befolkningen for ennå strengere straffer i narkotikasaker. Et aktuelt spørsmål er derfor hva som skal til for at den restriktive narkotikapolitikken i Norge mister sin legitimitet i befolkningen. Kan en tenke seg at straffene for narkotika noen gang vil bli oppfattet som altfor strenge? Den sterke støtten til den strenge narkotikalovgivningen gjør det nærliggende å trekke frem Christie og Bruuns refleksjoner om narkotika som" den gode fiende" (Christie & Bruun 1985). Selvom andre sosiale problemer på mange måter influererlangt mer på folks hverdag, har den offentlige diskursen i stor grad lykkes i å gjøre narkotika til "det store samfunnsproblemet" som av ulike grunner kvalifiserer for bruk av virkemidler samfunnet ellers ikke er villig til å ta i bruk. Mest repressivt i Europa? I prinsipp kan det virke som om det ikke er noen øvre grenser for hvor restriktiv narkotikalovgivningen i Norge kan tenkes å bli. Den strengeste straff som kan idømmes er som tidligere nevnt, 21 år. Hadde det vært muligheter innenfor de almenne strafferammer, er det grunn til å anta at straffene for narkotikafor. brytelser ville ha vært enda strengere. Det er også grunn til å tro at en ytterligere heving ville ha funnet støtte i befolkningen. I resten av Norden er den øvre ramme for narkotikalovbrudd 10 år, mens det er langt høyere strafferammer for andre alvorlige forbrytelser. Det er vanskelig å finne noen forklaring på at Norge har så mye høyere strafferamme for narkotika enn f.eks. vårt naboland Sverige, som ellers fremstår som et repressivt land. Norge har som kjent også en restriktiv alko- holpolitikk med høye priser på alkohol. En negativ konsekvens er en relativt omfattende smugling og illegal produksjon av sprit. Det har den siste tiden blitt avdekket flere store saker. Strafferammene i disse sakene er imidlertid på et helt annet nivå enn i narkotikasaker. Maksimumstraff for spritsmugling er tre år, inkludert tilleggsstraff for valutasmugling. Blant jurister er det bred enighet om at straffeutmålingen for narkotikaforbrytelser ikke er i samsvar med straffenivået for øvrig og at dette er et problem i norsk rettspleie. Slike synspunkter kommer i liten grad allmennheten for øre og får derfor liten innvirkning på befolkningens vurderinger. I det nordiske narkotikasamarbeidet er det et uttrykt ønskemål om harmonisering av straffenivået. Så lenge Norge har dobbelt så høy strafferamme som de andre nordiske land er dette ikke mulig å gjennomføre. Norge synes ikke villig til å senke strafferammene, og de andre nordiske land har ingen konkrete planer om å heve sine til Norges nivå. Hvis det had de vært mulig, er det mye som tyder på at det i Norge kunne være mer aktuelt å heve strafferammene. Den foreliggende undersøkelsen kan tyde på at opinionen ikke ville være noen bremsekloss på eventuelle forslag om ytterligere skjerpninger i narkotikalovgivningen. Politikere og byråkrater som eventuelt ønsker dette vil nok først og fremst møte motstand blant jurister og samfunnsforskere (se f.eks. Stener 1991). Astrid Skretting REFERANSER Brun-Gulbrandsen, Sverre & Lind, Brit Bergersen: Marihuana og hasjisj. Universitetsforlaget. Oslo 1970. Bødal, Kåre & Fridhov, Inger Marie: Straff som fortjent? 440 narkotikaselgere dømt etter 162 til mer enn 3 års fengsel i perioden 1980-1988. LOV OG RETI s 535-547 1990. Christie, Niels & Bruun, Kettil: Den gode fiende. Universitetsforlaget. Oslo 1985. Hauge, Ragnar & Irgens-Jensen, Olav: Bruk av narkotika i Norge. SIFA-rapport nr. '2189. Oslo 1989. National Aleohol and Other Drugs Survey: Health and Welfare Canada 1990. Skretting, Astrid: Hvor farlig er farlige stoffer? En studie av den norske befolknings oppfatning av ulike rusmidler: Alkoholpolitik (1990):3, 137-145. Stener, May-Elin: Om straffene for narkotikalovbrudd. Mot Rusgift 1991/53, 19-20. - 365-