Midt i hjertet av motstand

Midt i hjertet av motstand Fredsforhandlingene er som et evigvarende tv-show. For oss her i Balata fortsetter livet Hasan Abdulkhader. Mandag fyller Vestbreddens mest folkerike flyktningleir 60 år. Maner til fred: - La oss leve side om side på fredelig vis, vi er slitne nå. Zohdeia Hasan Abdulkhader omtaler fredsforhandlingene som et tv-show. Her er hun utenfor 44 Ukeadressa Lørdag 30. oktober 2010

akkurat som før, sier Zohdeia Tekst: Anne Siri Gilsåmo Renå ukeadressa@adresseavisen.no Foto: Ahmad Nimer Siden1953 har hun bodd her. Nå står hun bak disken i en av butikkene i Balatas hovedgater. Jeg kan ikke se for meg et annet sted å være enn Balata nå. Men hadde jeg kunnet, ville jeg dratt tilbake til landsbyen min igjen. Det valget har hun ikke, Zohdeia Hasan Abdulkhader. Da ektemannen døde, tok hun over ansvaret for kyllingutsalget. Årene som har gått, har slått rot i ansiktet. På hodet bærer hun det sorte og hvite skjerfet, som etter hvert ble kjennetegnet på den palestinske motstandskampen. Hun har lang kjole og et tvinnet belte med fargene til det palestinske flagget rundt livet. Svart, hvitt, grønt og rødt. Barnebarnet Shahd henger tett rundt henne. Zohdeia tilhører de knappe fem prosentene som er over 60 år i flyktningleiren. Det lukter tungt av hvitt kjøtt i rommet. Her inne er det høyt under taket, og god utsikt til gaten utenfor, kanskje den bredeste og mest yrende i hele Balata. Der ute foregår handel, krangel og skjemt, som i hovedgater flest. Innehaveren av butikken har satt seg i en plaststol, lagt de solide bestemorshendene i fanget og tvinnet fingrene sammen. Under hodeplagget smalner øynene når Shahd nok en gang smyger seg inntil. Balata er et sted med sterk kjærlighet og sterkt hat. Vi er alle palestinere som står sammen i kampen for frihet. Men vi har også opplevd så mye vondt, så mye frihetsberøvelse og tap av liv. Den smerten bærer vi med oss i alt vi gjør. Flyktningen Zohdeia Hasan Abdulkhader kommer opprinnelig fra landsbyen Ejzem i nærheten av byen Haifa, et område som i dag tilhører Israel. Da nakba, ordet for katastrofe på arabisk, fant sted i 1948, var hun elleveår. Den nye staten ble opprettet, og anslagsvis 750 000 palestinere ble tvunget til å flykte fra hjemmene sine, eller de valgte å legge gård og grunn bak seg i redsel for å bli drevet vekk. Familien til Zohdeia var en familie av jordbrukere, og hun husker natten de måtte forlate avlingene. Jentungen forsto lite av dramaet, og ante ingenting om hvor hun var på vei, at hun skulle ende på et annet sted for alltid. Faren kjøpte etter hvert hus i Nablus, en by nord på Vestbredden. Som 15-åring giftet Zohdeia seg med en mann fra landsbyen der hun ble født. Han bodde i Balata, i utkanten av Nablus, og hun flyttet så inn i leiren. Én gang har hun vært tilbake til sin barndoms landsby. kyllingbutikken sin i hovedgaten. I kjernen av opprør I Balata har Zohdeia oppdratt sju sønner og fem døtre. De fleste har nå etterkommere. Samtlige av sønnene hennes har sittet i israelske fengsler. Du skulle visst, jeg har reist Israel på tvers for å få se dem i korte øyeblikk. Det har vært lange, strevsomme turer, med start lenge før soloppgang. Og jeg har gjort alt jeg kan for å holde motet deres oppe. Det er ikke bare mine barn jeg synger, leser poesi og skriker for, det er alle andres også. Jeg snakker ikke bare for meg selv nå, mange palestinske kvinner har en historie som ligner 45 Ukeadressa Lørdag 30. oktober 2010 45

Midt i hjertet av motstand Kvinnelig fange: Ayat al-qaisi satt 20 måneder i israelsk fengsel. Nå studerer hun døvespråk. Her er hun sammen med moren Hanah (t.v.), og brødrene Khalil (foran) og Mohammad utenfor hjemmet deres i Balata. «Det er ikke bare mine barn jeg synger, leser poesi og skriker for, det er alle andres også.» Zohdeia Hasan Abdulkhader min. Foreldre her må gå i graven med at sønnene deres sitter i fengsel. Zohdeia er kjent i Balata, hun ser på seg selv som en talskvinne for motstanden. Hun har flere ganger gått i front og grepet inn når israelske soldater har utført arrestasjoner i leiren. Framferden til den israelske hæren har vært hard, og folk har måttet venne seg til portforbud, arrestasjoner, ødeleggelser og nattlige husraid. Balata flyktningleir er viden kjent for sterkt politisk engasjement. Et hjerte av motstand, vil mange av innbyggerne si. Leiren var svært aktiv før og under begge de palestinske intifadaene, det arabiske ordet for opprør. Den første startet i 1987, den andre tretten år etter. Det var i denne leiren de militante Al-Aqsa-brigadene, ble etablert i år 2000, kort tid etter at Ariel Sharon, daværende israelsk statsminister, avla et besøk ved muslimenes helligdom Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Besøket blir av mange sett på som den utløsende faktoren for den andre intifadaen. Tikkende bombe Bak alle tall er Balata en tikkende bombe. Jeg mener situasjonen er verre nå enn den var under den andre intifadaen, da vi hadde harde aksjoner rettet mot oss døgnet rundt. 230 innbyggere her døde da. Israelske soldater kommer fortsatt, men nå er det for det meste konsekvensene av konfrontasjonene vi må leve med. Skjer det ingen forandring snart, om vi ikke får bedre kår og en løsning på flyktningproblematikken, vil det eksplodere her igjen. Kanskje får vi en tredje intifada, sier Mahmoud Subbuh. Mange palestinere sier det samme. Subbuh er koordinator for Yafa kultursenter, et senter som tilbyr ulike typer aktiviteter for de yngste i leiren. Teater, musikkverksted, leksehjelp. Han røyker tett og lar en av ungdommene by på kruttkaffe laget på arabisk vis på det lille kjøkkenet tvers overfor kontoret. Den engelske aksenten forteller om lange opphold utenfor Balata og det palestinske området. Subbuh er sønn av flyktninger, og nevner tiden foreldrene tilbrakte i ei hule utenfor byen Nablus, da de ikke hadde andre steder å gjøre av seg. Ikledd en tykk brun skinnjakke luter han seg litt framover på kontorpulten, legger armene i kors, og sukker. Overbefolket Det hele startet i1950, med tusenvis av telt, tett i tett. Om vinteren, da teltdukene ble for svake til å stå imot alt regnet, søkte innbyggerne tilflukt i skolen og moskeen som etter hvert ble bygd. Telt som bopel er for lengst historie, men Balata består. Den mest folkerike av i alt 19 flyktningleire på Vestbredden har mer enn 23 600 registrerte innbyggere fordelt på 250 000 kvadratmeter (tilsvarende fire fem City Syd-par- 46 Ukeadressa Lørdag 30. oktober 2010

Europa LIBANON Golan Afrika Middelhavet Haifa ISRAEL Gaza by Tel Aviv Jerusalem Nablus Vestbredden BALATA Gazastripen JORDAN EGYPT GRAPHIC NEWS / grafikk@adresseavisen.no Barn i leir: 40 prosent av innbyggerne i flyktningleiren er under14 år. FN slår fast at overfylte skoler er et problem her. Palestinske flyktninger Definisjonen på palestinske flyktninger er mennesker som bodde i daværende Palestina mellom juni i1946 og mai1948, og som mistet hjem og levebrød som resultat av den arabisk-israelske konflikten i 1948. I1950 var det rundt 750 000 palestinske flyktninger. I dag er det 4,7 millioner. Ti leirer ble etablert etter seksdagerskrigen og den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen i1967, for å huse en ny bølge hjemløse palestinere. En tredjedel av de registrerte flyktningene er i dag fordelt på 58 offisielle flyktningleire i Jordan, Libanon, Syria, Gazastripen og Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem. Etterkommere av ordinære palestinske flyktninger kan registrere seg hos UNRWA som flyktninger. keringsplasser, red. anm.)og regnes for å være en av de tettest befolkede områdene i verden i forhold til areal. Noen anslår at det virkelige tallet beboere er så høyt som 30 000. Nå er det ikke mer plass å ta av i bredden, så husene har begynt å strekke seg oppover. I dag ligner det en overbefolket forstad, med smug formet som labyrinter på sitt trangeste. Murvegger er dekket av malerier og politiske slagord, og over alt henger martyrbilder av palestinske menn. Høythengende FN-flagg og organisasjonens hvite administrasjonsbygg minner oss på at dette fortsatt er en flyktningleir. Her er flere institusjoner i UNRWA-regi, blant annet fire skoler, en helsestasjon og et senter for distribusjon av mat. 40 prosent av innbyggerne i leiren er under14 år, noe som resulterer i overfylte skoler. Arbeidsledigheten er på 25 prosent, hovedsakelig på grunn av vanskelig tilgang til det israelske arbeidsmarkedet. Vann- og kloakksystemene er dårlige. Vekk med ekstremismen I leiren bor titusener som ble tvunget hit. Her hersker stress, arbeidsledighet, ernæringsproblemer, fuktighet og mangel på sollys. Folk har ikke privatliv, og naboen kan skrive opp når du lå med kona eller hadde magesjau sist. Som et resultat av alt dette får vi barn som hater foreldrene sine, og som tenker at de ikke har noen framtid. Vi ønsker ikke at de skal vokse opp i desperasjon og bli ekstremister, det noen kaller terrorister, derfor må hardt forebyggende arbeid starte tidlig. De må lære seg å like skolen, og tenke positivt på årene som skal komme. Mahmoud Subbuh har et bestemt drag over seg. Inn og ut av et stadig mer røykbelagt kontor flyr nysgjerrige og høflige balatabarn. Små jenter med viltvoksende hår og fnisete gutter som vil praktisere engelske gloser. Tenåringsjenter i sjokkfargede hijaber, med meninger som skal vise seg å være så ulike som fargene på hodeplaggene. Noen ønsker å forlate leiren, andre vil bli. Enkelte tror konflikten med Israel løser seg, andre slett ikke. De fleste har familiemedlemmer som sitter i fengsel. Et par av jentene sier de ikke er redde for fengselet, det er noe de har vent seg til. Det gode med Balata, synes de alle, er likhetstanken og samholdet. Men de savner friheten. UNRWA (The United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East) Startet operasjonene på bakken i mai1950. Verken administrerer leirene eller eier grunnen de står på. Er ansvarlig for utdannings- og helsetjenester, og andre sosiale programmer i leirene. Får omtrent all økonomisk støtte på frivillig basis fra FNs medlemsland, med USA som største donor i 2009. Er dårlig stilt økonomisk, og fikk bare inn 86 prosent av budsjetterte midler i fjor. Kilde: UNWRA 47 Ukeadressa Lørdag 30. oktober 2010 47

Midt i hjertet av motstand Hvordan ser Balata ut om ti år? Mahmoud Subbuh lar den smale overkroppen synke enda tyngre over pulten. Det vil være et forferdelig sted, som jeg håper ikke eksisterer. En naturlig utvikling nå bør være at folk her jobber med å håndtere situasjonen på egen hånd. Videre må vi komme til en fysisk løsning på hele konflikten. Hva gjør Israel? De konstruerer ferdig separasjonsmuren, bygger ut bosettinger, og tar over hele Jerusalem. Vi har anerkjent Israel nå, la oss leve sammen. Inn og ut fra fengsel Har du vært i fengsel en gang, vil du ikke oppleve det igjen. Ayat al-qaisi snakker rolig, og mener tross alt at oppholdet har gjort henne mer tålmodig. Høsten 2009 slapp hun ut av israelsk fengsel, etter å ha sittet inne i 20 måneder. Hun forteller at hun var svært forelsket i forloveden sin, Ibrahim på 23, som israelske soldater hadde vært etter i årevis. I februar 2008 tok de han for godt. Kort tid etter fengslet de henne, med beskyldninger om at hun planla en selvmordsbombing. Selv hevder Ayat al-qaisi sin uskyld. Som eneste jente i huset her var jeg bortskjemt. Nå tåler jeg mer. Men jeg vil for alt i verden ikke tilbake dit. Det verste var alle gangene de kommanderte oss til å ta av klærne, for å ransake oss. Hun er moderne kledd, og som alle kvinner i Balata bruker hun hodeplagg. Ayat er igjen hjemme med mor, far og brødre. Alle sitter i en dunkelt belyst stue, tett inntil hverandre. Et brett med søt appelsinjuice fordelt i glass kommer på bordet. Her gikk israelske soldater ut og inn døgnet rundt under den andre intifadaen, ifølge mor Hanah al-qaisi. Ibrahim, den avdøde svigersønnen, henger over oss med store mørke øyne. De omtaler han som martyr, en som gikk i døden for et fritt Palestina. Veggene i rommet er dekket av bilder av unge menn. Hanahs alle fire sønner har vært i fengsel for militante aksjoner, eller for mistanke om planlegging av det. Blikket i det kraftige ansiktet gnistrer, hun har stadig et drag rundt munnen. Som mor er jeg stolt og av barna mine. De er helter som tar opp kampen for fedrelandet vårt, og da kan vi ikke tape, sier Hanah al-qaisi. Hun er glad for å ha datteren hjemme igjen. Ayat mener fengselsopplevelsen gjorde henne tøffere. Nå studerer hun døvespråk, og får hun penger, ønsker hun å flytte fra Balata. Men tilhørigheten min vil være her. Jeg er knyttet til leiren, jeg hater den ikke. Å vende tilbake En blek utlending tiltrekker seg oppmerksomhet, selv om folk i Balata er vant med besøk. Journalister, velmenende solidaritetsarbeidere og turister på jakt etter mer mening har kommet og gått i Balata og andre palestinske flyktningleire i årtier. De har hørt historier, strøket med lette fingre over nøkler som palestinere tok med seg da de forlot hjemmene sine og som de fortsatt tar vare på. FN-resolusjon 194 fra 1948 sier at palestinske flyktninger som ønsker det, skal få vende tilbake til hjemmene sine. Dette offisielle palestinske kravet står fortsatt ved lag i fredsforhandlinger med Israel, selv om det er vanskelig å se for seg realismen i det. Seks tiår har gått, men dette kan vel knapt kalles et jubileum. Intifada: Husfasadene i Balata flyktningleir er tapetsert med plakater av martyrer fra forrige intifada, den eneste synlige påminnelsen om at dette sannsynligvis er Vestbreddens største politiske kruttønne. Foto: SCANPIX 48 Ukeadressa Lørdag 30. oktober 2010

UNRWA, FN-organisasjonen som ble opprettet for de palestinske flyktningene, startet også arbeidet på bakken i1950. I mangel av en politisk løsning på flyktningproblemet, har FNs generalforsamling fornyet organisasjonens mandat en rekke ganger. Inneværende periode går ut i juni neste år. Jeg tror ikke flyktningene kommer til å få returnere, det ville ha rokket ved grunnlaget Israel er bygget på. Israel ønsker at flyktningproblematikken skal forsvinne, og ser for seg at dersom flyktningleirene og UNRWA opphører å eksistere, vil flyktningene bli helt integrert i regionen. Dette sier Kjersti Berg, stipendiat ved Universitetet i Bergen, og forsker på UNRWA og palestinske flyktningleire. Smertestillende Hvilken rolle spiller UNRWA? Organisasjonen ble opprinnelig etablert for å gi nødhjelp og å integrere flyktningene i regionen, men målet om integrering møtte raskt motstand fra både flyktningene og de landene som hadde tatt imot dem. UNRWA begynte tidlig å tilby palestinerne utdanning, helse og velferd. Sånn sett er den uunnværlig, og den har løftet mange ut av den verste fattigdommen som rammet. Flyktningleirene og FN-organisasjonen blir av mange palestinere fortsatt sett på som et symbol på retten til retur. Mange vil hevde at UNWRA fungerer som en slags smertestillende, som ikke bidrar til noen løsning på konflikten. Da må en huske på at den har et humanitært mandat, og at den eksisterer i en svært politisk kontekst. Dette gjør rollen komplisert. Berg understreker at det er store ulikheter mellom de mange flyktningleirene. I noen er det for eksempel langt mer politisk aktivitet og utadrettet motstand enn i andre. Jeg mener uansett det er viktig å løfte fram at palestinske flyktninger ikke bare er passive ofre som mottar bistand, selv om de som er bosatt utenfor Vestbredden og Gazastripen ikke har vært representert i de politiske forhandlingene med Israel. Venter på freden Tilbake i kyllingbutikken i Balatas hovedgate reiser Zohdeia Hasan Abdulkhader seg fra plaststolen. Dagen der ute er grå og våt, men neppe så ubarmhjertig som dagene kunne være da dette fortsatt var en teltleir. Kvinnen er trøtt av konflikt og tomme løfter, hun ser på forhandlingene mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene som et evigvarende tv-show. Livet i Balata, og for palestinere flest, er kort sagt det samme som før. Økonomien vår er dårlig. Sønnene våre sitter fortsatt i fengsel. Selv om vi har muligheten til å kjøpe søtsaker hver dag, blir ikke problemene våre løst. Hva må skje? Først vil jeg be lederne våre tenke på oss, og handle for sitt eget folk. Og så må de bli enige seg imellom, for så lenge Fatah og Hamas er i konflikt med hverandre er det meningsløst å be om en egen stat. Deretter må vi fortsette å legge press på Israel. Om det blir en eller to stater er likegyldig. Vi er slitne nå. La oss leve side om side, på fredelig vis. Mest folkerike: Balata er den mest folkerike flyktningleiren på Vestbredden, og plassmangel er et reelt problem. Uoffisielle tall sier at det er nærmere 30 000 innbyggere her. Balata på 50-tallet: De første flyktningene bodde I telt. Fra 1956 ble hver teltplass bebygd med murhus, som gjorde flyktningleiren til ett av verdens tettest befolkede områder. Foto: WIKIPEDIA Konfliktfylt hverdag: Palestinske ungdommer i Balata kaster stein mot israelske militære for tre år siden. Foto: SCANPIX 49 Ukeadressa Lørdag 30. oktober 2010 49