Mitt liv Da jeg var liten, følte jeg meg som den lille driten. På grunn av mobbing og plaging, jeg syk jeg ble, og jeg følte at jeg bare skled. Av: Betty Cathrine Schweigaard Selmer Jeg 1 år var og var ikke trett. (hyper) Da jeg 4 år hadde blitt, og jeg følte at livet, ja, var stridt. Jeg astma hadde fått, så lungene mine, nei de hadde det ikke godt. Oppi det hele jeg falsk krupp fikk, og livet mitt slo bare tikk tikk tikk. Så den sommeren 4 jeg hadde blitt, og livet det var ikke fritt. Den sommeren kom Jesus og satte meg fri. Og dermed fikk jeg lungene mine så en ny gli. Da jeg 4 år var, begynte jeg i barnehage, så da sluttet jeg jo å klage. Der begynte et helvete som varte en evighet og jeg skulle få føle på det at livet ikke var fet. Tiden går. Og tiden gikk. Men man høster det man sår. Mens tiden går. Da 9 år jeg var, jeg pillemissbruker ble, og det fortsatte videre, ja bare se. Jeg 10 år ble, begynte å tenke på selvmord, uten noe svar på noe bord. Jeg til hjelp gikk, Men følte som hue fikk et lite klikk.
Da 15 år jeg var, da kom det generelle svar. I tidens løp, jeg mange sår jeg fikk, og trodde alle så på meg med hatefulle blikk. I 7 klasse jeg melkeallergi fikk, og bulemien kom som et lite vondt stikk. Alt kom seilende på en fjøl, og jeg skjønte ingenting sjøl. Jeg som liten hadde hørt og lært om Jesus som min frelser og venn, men jeg trodde at grunnen til at jeg var syk, var at jeg hadde vært riktig slem. Da jeg 15 år ble og påsken kom, jeg i Trondheim var, til stor glede for min mor og far. Jeg viste at Jesus elsket alle, men ikke meg, så jeg av livet hadde blitt ganske lei. I påsken på torsda n på et møte jeg satt, mens venner og kjente fra fjern og nær datt. Der på det møtet kom Jesus og satte meg fri, og jeg trodde akkurat da at Nå skulle jeg få livet på gli. Ja frisk og glad jeg ble, fra ting som presset og tynget meg ned. Jeg 18 år hadde blitt og ferdig på skolene som hadde vært ren dritt. Ja 19 år jeg var, Og flyttet til Sarons dal, til stor glede for min mor og far. Jeg i Tanzania jeg kom og lærte å kjenne Guds rikdom. Her i Tanzania jeg opplevde mye, men også av det store bryet. Jeg i bilulykke var, ble halv blind på høyre øye
Så eg så ikkje så møye. Jeg 20 år hadde blitt og flyttet til Vennesla, der jeg ble helbredet, løst fri og glad. Inn på Omsorgsskolen det bar, og her fikk jeg lære at Herren er Far. Det var her jeg ble fri, og nå skulle jeg endelig kanskje få livet på gli. Jeg lærte å tilgi alle og meg selv, der alle gikk, måtte jeg stå igjen. Jeg lærte å tilgi min beste kamerat som hadde gjort seksuelle handlinger mot meg. Men det var ikke så lett for meg å gjøre DET i en fei. Så jeg en telefon jeg måtte ta, og du kan jo tenke som jeg ba. Jeg sa mitt navn, og han visste ikke at han kom til å havne i den trygge havn. Så jeg sa: Jeg kan tilgi deg, For det du gjorde mot meg. Det var det Herren hadde befalt meg å gjøre, så da måtte han meg da føre. Denne mannen er i dag løst og fri, fra narkotikaens og alkoholens slaveri. Noen venner jeg har, de har vært der selv. Men det gjelder ikke å dømme deg og andre, og det hjelper ikke at andre vil en klandre. Jeg i hop med en fyr jeg ble, og hva som skjedde, ja bare se. Jeg bodde hos en som jeg syntes var rar, og her følte jeg meg ikke veldig til kar.. Jeg i psykisk overgrep kom, Og følte selv at jeg fikk min dom.
Ja, i mens jeg bodde der, var jeg sammen med en, så på utsiden, så virket han ganske så pen. Men da jeg ble sammen med han så fikk han meg til seksuelle ting som en sexslave gjør. Og følte selv at jeg fikk enda en bør. Han gav meg et ultimatum, og jeg ble helt stum. Hennes navn ble Miriam Adele Og henne vil jeg ikke dele. Men jeg vet om en som kan ta alt, det som jeg trodde og viste at var galt. Det å lære å tilgi helt og godt, og livet vil bli enda mer flott. Jeg måtte gi Ham alt jeg bar på, slik at jeg kunne lære meg å gå. For hatet det kan vokse seg stort og stygt, men i fredens havn er det ganske trygt. For at man skal lære å tilgi, må hatet legges ned, for at du og jeg kan få en indre fred. Ja alt er mulig for min frelser og venn, der andre går, står Han igjen. Åra gikk og en frihet jeg fikk Men så falt jeg igjen, Og psykiske plager jeg fikk Det var som jeg fikk enda ett stikk. En seg inn i huset mitt seg tvang, det skjedde med en hjerteskrikende klang. Jeg i smerter gikk og politiet, ja de gjorde sitt. Saken ble henlagt jeg brev om det fikk, Og det kjentes ut som hjertet fikk nok ett stikk. Men også denne gangen måtte jeg lære å tilgi, for at jeg skulle bli fri i fra dette slaveri. Men saken jeg vil fortsette å holde på med,
for at jeg kan få enda mer fred. Som sagt før i dette dikt, jeg måtte lære å kjenne Herrens innsikt. Han som har medynk med de svake og små, og som lærte meg at: alle kan få. Ja, jeg tror på Jesus som min frelser og venn, For der andre går, står alltid Han igjen. Du forstår vel at jeg ikke er helt normal, og jeg har ofte hørt av andre som tror jeg er gal. For å gjøre dette kort og godt. Min lege forstår meg ei, det er derfor jeg har blitt sendt til deg. (psykolog) Jeg til psykolog jeg går Og der får jeg leget en del dype sår. Fra første stund jeg til psykolog jeg gikk, og fra første stund hadde jeg fått Herrens blikk. Jeg hadde tilgitt sant og godt, men jeg måtte flytte for at jeg skulle få det godt. Da jeg så ett sted å bo da sammen med en jeg ble, og jeg så folk stå å glo. Han sa han var en kristen som meg, og han var jo bare så grei. Men han respekterte meg ei Så da ble jeg temmelig lei. I august vi forlovet ble men det var som jeg bare skled. I oktober til sykehus det bar, ikke for at han skulle bli far. Jeg hadde nyrebekkenbetennelse fått, og jeg skal love dere at det ikke er noe godt.
Så i oktober jeg forlovelsen brøt, og tårene ja, de bare fløt. Han hadde ikke respektert meg for den jeg er, og han mente at jeg var ganske sær. Det gamle er forbi, et nytt år er på full gli. Med rikelig velsignelser fra vår himmelske Far, Han som bar gir og ikke tar. Han som leger fortere enn leger og andre, og ikke som har noe meg å klandre. For jeg har vært åpen til nå, slik at jeg kunne lære meg å gå. På den vei Han har for meg, slik at Han får gjøre sitt arbeid i en fei. Slik er Hans kjærlighet hver enn dag, og Han kommer ikke med en haug av fag. Dette er slik jeg kjenner min Frelser og venn, for der andre går, står alltid Han igjen. Som sagt i dette dikt, så i sak jeg kom, slik at han som brøt seg inn i huste mitt, kunne få sin dom. I tiden som gikk så lærte jeg mye, slik som Jesus er, Han som aldri er sær. Han som sa: For å tilgi må hatet legges ned, for at du og jeg kan få en indre fred. Så saken om det jeg måtte oppgi, og da fikk livet mitt plutselig en ny gli. Ja, slik har livet vært til nå, og Herren, ja bare Han lærte meg å gå. Mitt knuste hjerte har Herren leget, så nå har jeg en indre fred. For det er slik jeg kjenner min Frelser og venn, for der andre går, står alltid Han igjen.