Sensorveiledning til eksamensoppgave JUR241-4. studieår 1.mars 2010 Del 1 Tiltalen mot Ole Vold etter straffeloven 229, 1. straffealternativ Studenten bør først ta stilling til om det objektivt sett foreligger en skade. Lillevik har fått en tann knekt og hevelser rundt munnen. Dersom en skade er av varig art, kreves ikke så mye. I Rt. 2001 s. 1411 var det taler om en skadet, men ikke utslått fortann. Rt. 1991 s. 431 gjaldt tenner som ble slått løs. Matningsdal, Norsk Lovkommentar skriver bl.a.: Tap av tann må således regnes som skade selv om det bare er tale om en melketann. Rt. 1991 s. 431 viser for øvrig at det ikke er noe absolutt vilkår at tannen slås ut. RG 2006 s. 612 gjelder skall på jeksel og er henført under 229. I RG 2006 s. 455 ble en utslått kunstig implantat-tann omfattet, mens en utslått plombe i en fortann ikke ble omfattet. Læreboken: Andenæs. Spesiell strafferett v/andorsen (2008) s. 84-85 argumenterer imidlertid for at lokaliseringen av tannen kan være avgjørende, og det hevdes der at det er å anse som skade dersom det dreier seg om en synlig fortann, men kan hende ikke en ikke synlig jeksel. Det er tvilsomt om lokalisering skal ha betydning for den situasjon at det skjer en fraktur i form av at en tann knekkes. En jeksel er vel for øvrig like viktig som fortann. Men det bør ikke trekkes om studentene nevner lokalisering som argument. Konklusjonen bør nok bli at det foreligger skade objektivt sett. Men dersom det ikke er en skade, foreligger iallfall en legemsfornærmelse. Dernest må tas stilling til om Ole har utvist forsett mht. å tilføre Lillevik en skade. Ole må da ha hatt til hensikt å skade Ole eller han må ha regnet det som overveiende sannsynlig at Ole ville bli skadet ved slaget. Faktum gir ikke beskjed om hvilke tanker Ole hadde i gjerningsøyeblikket. Derimot er det opplyst at Ole var sterkt beruset. Hensett til dette bør strl. 40, 1.ledd i.f. nevnes og prinsippet om at det fingeres skyld dersom det foreligger bevisstløshet eller nedsatt bevissthet pga selvforskyldt rus, jf Mæland, Innføring i alminnelig strafferett s. 123-125. Vi fingerer alene den skyld som Ole måtte tilregnes i edru tilstand, og enhver forstandig tvil skal komme Ole til gode. Dette betyr at domstolen må legge rimeligste alternativ til grunn ved tvil. Hensett til den situasjon som foreligger kan det neppe legges til grunn at forsettskravet i forhold til tilføyelse av skade er oppfylt. Derimot har Ole utvist forsett mht. å legemsfornærme Lillevik, jf 228, 1.ledd. Dersom en brukket tann er å regne som en skade, blir rett subsumsjon 228, 2.ledd.
Det neste spørsmål er om Ole er straffri fordi han handlet i nødverge, jf 48. I forkant av legemsfornærmelsen oppfatter Ole situasjonen dit hen at Lillevik ville slå ham. Han ser for seg at Lillevik er i ferd med å utsette ham for et rettstridig angrep hvilket kan gi grunnlag for nødverge. Noen vil kanskje her nevne at 48 gjelder også ved preventivt nødverge når angrepet er så nært forestående som dette. Ole er i villfarelse om det faktisk foreligger rettsstridig angrep. Lillevik ville alene be om unnskylding. Men det er strafferettens hovedregel at man skal legge til grunn de forestillinger som gjerningspersonen hadde, jf 42. Igjen er det unntak for det tilfelle at gjerningspersonen har nedsatt bevissthet pga selvforskyldt rus og av den grunn tar feil, jf 42, 3.ledd. Hvorvidt dette er situasjonen er neppe klart. Vi skal alene fingere den skyld som Ole ville ha hatt i edru tilstand. Og ved rimelig tvil skal mildeste alternativ legges til grunn. Spørsmålet er derfor om det er rimelig tvil mht. om Ole også ville ha misforstått situasjonen dersom han i det kritiske øyeblikk hadde vært edru. Hvis dette er tilfelle, må Ole kunne bli hørt med villfarelsen, jf Mæland, Innføring i alminnelig straffrett (2004) s. 124-125. For å oppnå straffrihet for nødverge må vilkårene i 48 for øvrig være oppfylt. Nødvergehandlingen må ikke ha gått lenger enn det som det er nødvendig for å avverge angrepet, og dette må være det lempeligste middel. I tillegg må forsvarshandlingen ikke regnes ubetinget utilbørlig. Et poeng under drøftelsen av disse vilkår er nok det forhold at Lillevik holder et ølglass i hånden. Hensett til de forestillinger Ole hadde, må det antas forsvarlig å legge til grunn at Oles slag var både det lempeligste middel og nødvendig. Ubetinget utilbørlig kan det ikke anses å være. Hensett til oppgaveteksten bør også drøftes om Ole kan frifinnes pga provokasjon. Lillevik hadde tatt armen rundt Marte. Dersom dette er å regne som en legemsfornærmelse iht. 228, 1.ledd, vil Ole kunne gjengjelde ved en legemsfornærmelse også på vegne av tredjeperson når denne er hans samboer - og da slik at straffen nedsettes (eventuelt til null-dvs. frifinnelse). Under drøftelsen av om Lillevik har gjort seg skyldig i en legemsfornærmelse ved å ta armen rundt Marte, bør kandidaten reise spørsmål om den nedre grense er overskredet. Avgjørende er momenter slik som graden av voldsomhet, handlingens krenkende karakter. Noen kandidater vil gjerne trekke en sammenligning til strl. 127 og hvor HR har uttalt at enhver kraftanvendelse stor eller liten for å overvinne en hindring, eller en motstand eller å tvinge var å anse som vold, jf Rt. 1922 s. 73. og at HR har uttalt at handling som er å betrakte som vold i ht 127 ikke behøver å være vold iht 228, jf Rt. 1971 s. 882. I Andenæs, Spesiell strafferett v/andorsen (2008) s. 62 uttales: Om man albuer seg nokså hensynsløst frem i kø, vil man neppe kalle det vold i lovens forstand. Derimot vil det rammes om man knipser en fremmed på nesen, selv om kraftanvendelsen er svært så beskjeden. Vårt tilfelle hvor Lillevik legger armen rundt Marte, tilsier neppe en legemsfornærmelse. Hun er heller ikke på annen måte fornærmet på legeme. Den nedre grense for kroppskrenkelse er ikke overskredet. Dette betyr at det ikke foreligger en provokasjonsgrunn ved handlingen som Lillevik utøvet overfor Marte. Tiltalen mot Ole Vold etter straffeloven 258, jf 257
Spørsmålet som her må drøftes er om det foreligger grovt tyveri. Det kan konstateres at det ikke foreligger innbrudd i Peders bolig, jf 258, 2.ledd. Dette ville umiddelbart i vårt tilfelle tilsagt grovt tyveri. Hensett til at det stjålet sølvtøy for kr. 30.000 kan det reises spørsmål om dette gjelder en betydelig verdi, jf 258, 2.ledd. På grunnlag av at HR i Rt. 2006 s. 853 uttaler at kr. 102 000 ikke ligger langt fra terskelen for grensen mellom grovt og simpelt underslag, må det antas at grensen ligger på ca kr. 100 000. I alle fall er kr. 30.000 langt under grensen. Imidlertid er ikke de enkelte momenter som er nevnt ovenfor i seg selv avgjørende. Det skal også legges vekt på om gjerningen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnskadelig art. Situasjonen i vår sak er at Ole går inn i Peders bolig i den hensikt å stjele de pengene han finner og som er forespeilet ham til å være over 100 000 kroner. I tillegg har han skaffet seg opplysninger gjennom sin samboer som er hjemmehjelp. Han tar seg inn i boligen gjennom et vindu hvilket ligger nær en innbruddssituasjon, og han borttar sølvtøy for kr. 30.000. Hensett til dette er det forsvarlig å konkludere med grovt tyveri. Men begge løsninger bør godtas. Tiltalen mot Marte etter straffeloven 258, jf 257 Spørsmålet er om Marte har pådratt seg et medvirkningsansvar for tyveriet som ble begått av Ole. Objektivt sett har Marte medvirket ved de opplysninger hun ga til Ole om Peders bolig. Spørsmålet er om hun har utvist nødvendig forsett. Igjen stiller oppgaven altså krav til kandidaten at man makter å formulere normen i det forsettskrav som kreves. Marte må ha hatt til hensikt å medvirke til tyveriet, eller hun må ha regnet det som overveiende sannsynlig at Ole ville foreta tyveriet eller regnet Oles tyverihandling som mulig og positivt innvilget den - i den forstand at hun bevisst ga opplysningene selv om Ole derved kom til å begå tyveriet. Hvorvidt skyldkravet forsett er oppfylt er ikke opplagt. Faktum gir ikke svar på hva Marte tenkte. Men noen opplysninger av bevisverdi gis. Etter faktum kjenner Marte til at Ole flere ganger tidligere er dømt for innbruddstyverier i private boliger. Han har nettopp sluppet ut fra soning. Hun forteller først til Ole at Peder har penger liggende i en eske i boligen. Dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig bevisgrunnlag for å kunne legge til grunn at Marte har forsett mht. tyveri. Det kan imidlertid stille seg annerledes for en domstol når hun på oppfordring forteller at vinduet står åpent på husets bakside og at Peder er borte hver onsdag. Avgjørende er om domstolen finner det bevist utover enhver rimelig tvil at Marte har oppfylt de krav som stilles til forsettsnormen, f.eks at Marte derved regnet det som overveiende sannsynlig at Ole ville begå tyveriet. Men ved den bevisvurdering som domstolen foretar, skal enhver rimelig tvil komme Marte til gode. Foreligger rimelig tvil, skal Marte frifinnes. Som det fremgår prøves kandidaten ved de sistnevnte spørsmål å reise problemstillinger og angi riktige forutsetninger for straffansvar. Dette er noe kandidatene skal ha fått trening i dersom de har fulgt seminarene i strafferett.
I tillegg til å utvise forsett må Marte gjennom medvirkningshandlingen ha handlet i uberettiget vinnings hensikt. Dette vilkåret om vinnings hensikt reiser ikke problemer. For det tilfelle at forsettskravet først er oppfylt, må det legges til grunn at Marte er klar over at hun medvirker til å skaffe seg selv eller iallfall andre sin samboer - en uberettiget vinning. Det neste spørsmål som kandidaten subsidiært inviteres til å drøfte, er om Marte kan holdes ansvarlig for medvirkning til tyveri av sølvtøy hensett til at hun alene hadde uttalt seg om penger i Peders bolig. Marte kan ikke gis medhold i denne anførsel. Den som medvirker til tyveri av den karakter som Ole begår, medvirker normalt til tyveri av de gjenstander som faktisk blir tatt selv om medvirker ikke spesielt tenkte på disse, jf Rt. 1974 s. 622 og Andenæs, Spesiell strafferett v/andorsen (2008) s. 326 og Mæland, Innføring i alminnelig strafferett s. 88. Dette synspunktet kan basere seg på dolus eventualis. Marte har tenkt seg muligheten av at Ole ville ta ting av verdi også utenom penger og positivt innvilget denne følgen, jf Mæland, Innføring i alminnelig strafferett (2004) s. 88. Del 2 Det skal legges til grunn at Ole dømmes for overtredelse av strl. 258, jf 257 i samsvar med tiltalen, men frifinnes for øvrig. Ole Vold var 23 år og arbeidsledig. Han var flere ganger dømt etter strl. 258, jf 257 for innbruddstyveri i privatboliger. Etter soning av siste dom var han prøveløslatt 14. april 2009 med resttid 90 dager med to års prøvetid. Strafferammen ved den aktuelle pådømmelse blir 15 dager til 12 år, jf 258, jf 61, jf 17. Den nye straffbare handling er begått i prøvetiden. Det avsies en samlet dom med resttiden etter forrige dom, jf strl. 54 nr 3. En passende straff kan etter dette være 8 eller 9 måneders ubetinget fengsel. Det bør vises romslighet mht. det nivå studentene foreslår, og man bør aksepter det som forsvarlig så lenge studenten legger seg i sjiktet fra 6 måneder til 1 år fengsel. Noen studenter vil gjerne nevne at samfunnsstraff kan være aktuelt hensett til at vi står overfor vinningskriminalitet. Et ekstra pluss vil den studenten få som da legger til at samfunnsstraff likevel ikke anvendes for de mest iherdige gjengangerne av vinningskriminalitet.. Det vises til at Ole hadde vært straffet flere ganger tidligere etter strl. 258, jf 257 og at samfunnsstraff gjerne er utelukket på grunn forstraffene. -----------------------------------
Besvarelsen av Del 1 krever det aller meste av kandidatenes tid, og gjelder spørsmål som kandidatene skal ha grundig kjennskap til. Ved evalueringen skal det legges den vesentlige vekten på denne delen av besvarelsen. Besvarelsen av Del 2 gjelder straffutmåling/straffastsettelse, og gjelder spørsmål som kandidatene skal ha mer oversiktlig kjennskap til. De studenter som har fulgt seminarene i spesiell strafferett, vil ha fått en del øvelser mht. straffutmåling/straffastsettelse, og da slik at det skulle gå greit å besvare spørsmålet forsvarlig. ---------------------------------------