Kulturdepartement Postboks 8030 Dep. 0030 Oslo Stavanger, 11.10.2017 Altibox AS Postboks 8124 4069 Stavanger info@ Høringsuttalelse forslag til endringer i kringkastingsforskriften 1. Innledning Vi viser til Kulturdepartementets høringsbrev av 30. august 2017 vedrørende endringer i kringkastingsforskriftens regler om formidlingsplikt. 2. Om Altibox Altibox var tidlig ute med å tilby fiberbredbånd basert på utbygging av fremtidens infrastruktur til det norske privatmarkedet. Gjennom godt samarbeid med både bredbåndspartnere, innholdsaktører og teknologimiljøer har Altibox vokst fra å være en liten utfordrer uten kunder ved oppstarten i 2002 til å være en viktig aktør i sitt marked. I dag leverer Altibox tjenester til over 470 000 kunder. 3. Markedet Hele mediemarkedet er i endring. Konkurransen er sterkere enn noen gang før, både i et horisontalt og vertikalt perspektiv. De forskjellige leddene i verdikjeden konkurrerer også med hverandre. Vi ser TV2 opptre som distributør for Sumo og som eier i RiksTV, Discovery er egendistributør med D-Play og Eurosport Player, Netflix både distribuerer og produserer innhold og både Google og Facebook kjøper rettigheter. Kabel-TV har de-bundlet sine abonnementer. De forskjellige leddene i verdikjeden samarbeider med nye modeller og konkurrerer på nye flater. Brukervaner endres både i yngre og eldre generasjoner. Tradisjonelle TV-abonnementer er synkende i antall. Distributørene har innført valgfrihet og andre tilbud som gjør at forbrukerne har et bedre og mer variert tilbud. Den økte konkurransen henger også sammen med den samfunnsoppgaven TV-distributørene har stått for i lang tid. Uten økningen i bredbåndsdekning og kapasitet ville ikke den konkurransen vi nå ser vært mulig. Distributørene bygger landet i form av infrastruktur og tar investeringer som er et grunnleggende premiss for en konkurranse i markedet som kommer forbrukere og bedrifter til gode. Den tradisjonelle forretningsmodellen for TV-distribusjon og den tradisjonelle verdikjeden har vært en inntektskilde som har gjort det mulig for distributørene å utføre dette samfunnsoppdraget. Samtidig gjør utbyggingen av føringsveier og kapasitet at både lokale kringkastere og globale aktører kan levere sine
produkter direkte til sluttkunden utenom den tradisjonelle distributøren. Dette vil i økende grad kunne få uønskede konsekvenser for videre satsing på infrastruktur i Norge. Formidlingsplikten må sees i lys av dette konkurransebildet. Man bør derfor unngå asymmetriske reguleringer og selskapsspesifikke støtteordninger som påvirker konkurransen til fordel for både enkeltaktører og aktører i enkelte markedssegmenter da dette kan påvirke balansen i medie-økosystemet på en samfunnsmessig uønsket måte. 4. Formidlingsplikten tidligere høringssvar Siden Altibox startet sin TV-virksomhet har formidlingsplikten vært gjenstand for flere høringer. Altibox har ikke vært pålagt formidlingsplikt og har kunnet betrakte ordningen fra sin posisjon på utsiden i konkurranse med de aktører som har vært pålagt denne plikten. Det er viktig at reguleringene vedrørende formidlingsplikt bygger på klare prinsipper som tar hensyn til de hurtige endringene i teknologi, brukervaner og marked. Altibox har flere ganger tidligere inngitt høringssvar i forbindelse med forslag til endringer av bestemmelsene om formidlingsplikt. De prinsipielle standpunkt man har tatt i disse høringene står i det alt vesentlige ved lag, selv om det har vært mange endringer i TV-markedet de siste 5-10 årene. De mest sentrale prinsippene som tidligere har vært fremholdt er disse: Absolutt teknologinøytralitet må fortsatt være et sentralt virkemiddel både på tilbuds- og etterspørselssiden i markedet. Tjenester som er regulert eller omfattet av avtaler med staten bør ikke kunne pakketeres (bundles) med tjenester som ikke omfattes av slik regulering eller slike avtaler. Formidlingsplikten bør være symmetrisk slik at distributører som pålegges formidling også skal ha rett til å formidle. Det bør ikke være opp til allmennkringkasterne å velge hvilke sluttbrukere som skal få tilgang til allmennkringkastingskanalene. Prisfastsettelsesmekanismene i reguleringen bør være klare, ikke-diskriminerende og transparente slik at tvister unngås. Det bør evt. sikres tilgang til et hensiktsmessig tvisteløsningsregime. Når man foretar endringer i rammebetingelsene for aktørene i TV-markedet, herunder endringer i reguleringen av formidlingsplikten, er det viktig å se endringene i sammenheng med de samlede samfunns- og markedsmessige konsekvensene av endringene. 5. Har formidlingsplikten oppfylt sin tenkte funksjon? Altibox er på generelt grunnlag tilhenger av fri og rettferdig konkurranse. Opprinnelig var frekvensressurser og kapasitet for kringkasting og distribusjon et knapphetsgode og det var derfor et politisk ønske om å sikre en konkurrent til NRK. I dag er det ikke mangel på frekvenser og kapasitet og konkurransen i samtlige ledd i markedet er stor. Formidlingsplikten har tradisjonelt vært et viktig bidrag til utviklingen av det norske innholdsmarkedet for TV og har resultert i at TV-seerne har vært sikret et minimum av mangfold i TV-innholdet. Den sikret opprinnelig TV2 et grunnlag for å starte sine sendinger og medførte at alle abonnentene i kabel- TV markedet fikk et bredere tilbud av norske kanaler. I senere lovforarbeider
har også andre hensyn vært fremhevet; bl.a. hensynet til at en gitt kanal ivaretar et samfunnsoppdrag og derfor bør være sikret en fremføring til seerne. I den grad det var behov for å beskytte de kanaler som var inkludert i formidlingsplikten må dette behovet anses opphørt og en del bieffekter har trådt inn i stedet. Disse må antas å være uønskede fra et myndighetsperspektiv. Det har vært uklarhet og uenighet knyttet til om formidlingsplikten har medført en rett til å formidle kanalen (i tillegg til plikten), noe som antas å ha påvirket konkurransen i de relevante markedene. Siden formidlingsplikten ikke har vært praktisert teknologinøytralt (kun for kabel-tv av historisk betingede årsaker), har den sannsynligvis medført en forskjellsbehandling på priser og vilkår av aktører som i realiteten har vært direkte konkurrenter med ulike plattformteknologier. Et annet utslag av formidlingsplikten har vært en rekke vederlagstvister. Det må antas at dette har vært en utilsiktet effekt. Formidlingsplikten har heller ikke tatt opp i seg at TV-markedet i dag er langt mer enn lineær-tv. Forbrukerne tar som en selvfølge at tjenester som tilgang utenfor hjemmet, arkiv, start forfra og andre ikke-lineære tjenester basert på kringkasternes innhold inngår i det man får tilgang til. Om man anser formidlingsplikten eller regulering med samme virkning for å være ønskelig, og at hensynene bak slik regulering fortsatt er gyldig må man således legge inn disse tjenestene i reguleringen. De forhold som begrunnet formidlingsplikt og annen særbehandling av enkelte aktører i markedet er i dag i det alt vesentlige opphørt og erstattet av konkurranse. Når distribusjon av innhold som produseres med støtte fra det offentlige skal reguleres, bør det være gjennom en formidlingsrett for alle distributører slik at allmenn tilgang til innhold produsert med støtte fra det offentlige ivaretas. 6. Bør formidlingsplikten opprettholdes Altibox støtter departementets forslag om å oppheve formidlingsplikten for kabel-tv nett for den kommersielle aktøren, jfr. kringkastingsforskriftens 4-2. Dette standpunktet forutsetter dog at markedsmekanismene med like konkurransevilkår for alle aktører gis mulighet til å virke. Det fremgår av høringsnotatet at formidlingsplikten kan ha påvirket forhandlingene mellom den kommersielle kringkasteren og kabelselskap om vilkår og vederlag for tilgang til sendingene. Etter at avtalen mellom staten og TV2 løp ut i 2016 har staten stått uten avtale med kommersiell allmenkringkaster. Regjeringen kunngjorde i juni 2017 adgangen til å søke om å inngå avtale med staten om å tilby kommersiell allmennkringkasting. Selv om formidlingsplikten skulle oppheves, vil en slik avtale med staten kunne inneholde vilkår som vil kunne påvirke forhandlinger mellom den kommersielle kringkaster og distributørene om vilkår og vederlag. Man kan altså få en videreføring av formidlingspliktens negative utslag. Et av hovedhensynene bak en avtale med kringkaster om å tilby kommersiell kringkasting med visse innholdskrav er å sikre at enkelte typer innhold skal
være tilgjengelig for et bredest mulig publikum for å sikre et samfunnsoppdrag. Det er et vilkår i den nye avtalen at TV-kanalen som skal tilby allmennkringkastingsinnhold skal kunne tas imot av minst 95 prosent av alle husstander i Norge. Fra et forbrukerståsted innebærer dette at man må se på faktisk dekning eller reell tilgang, og ikke teknisk dekning slik krav er i dag. For å oppnå dette bør staten pålegge den kommersielle kringkasteren distribusjon slik at allmenn tilgang til innhold produsert med støtte fra det offentlige ivaretas. Den faktiske tilgangen må baseres på ikke-diskriminerende og transparente vilkår. Tilgangen må også inkludere avledete produkter (tilgang utenfor hjemmet, arkiv, start forfra med mer). Videre må det klargjøres at innhold som bygger på støtte fra staten ikke skal kunne bundles med andre produkter som ligger utenfor samfunnsoppdraget (forbud mot tvangsbundling). Den allmenne tilgangen på ikke-diskriminerende og transparente vilkår bør sikres gjennom årlig rapportering og kontroll. Kontrollen bør gjennomføres av et organ som ikke er det samme som har tildelt midlene. Man kan f.eks. bemyndige Medietilsynet til å gjennomføre denne kontrollen siden dette organet har fagkompetanse på området. Kontrollen bør ikke underlegges styring fra Kulturdepartementet. Den bør også resultere i en åpen rapport basert på innspill fra samtlige aktører i markedet. Dette ville styrket tilsynsmyndighetens rolle og nøytralitet til det nye innholdstiltaket. Vi kjenner ikke innholdet i søknaden om kommersiell allmennkringkasting staten har mottatt eller innholdet i etterfølgende samtaler. Da mangler det et sentralt premiss for å ta stilling til hvordan myndighetenes tiltak vil virke i markedet fremover i tid, herunder opphøret av formidlingsplikten. Vi tillater oss derfor å peke på viktigheten av å involvere, og ha dialog med, alle markedets aktører i perioden fremover og til å se helheten i markedet før man tildeler positive særfordeler til en av markedets aktører. 7. Oppsummering Formidlingspliktens opprinnelige formål er opphørt. Det er også mange av de senere formål man har begrunnet dens fortsatte eksistens med. Markedet er endret og preges nå av konkurranse, nye samarbeidsmodeller, nye seervaner og innovasjon i tjenestetilbud og tjenesteutvikling. Til sammen har dette medført positive effekter for sluttbrukerne som det er viktig å opprettholde. De som har tatt betydelig finansiell risiko og investert i infrastrukturen som gjør konkurransen mulig må kunne forvente at investeringene ikke settes i risiko basert på markedsreguleringer som tilgodeser enkeltaktører og har i så henseende felles interesser med sluttbrukerne. Kulturdepartementet må sikre en bredest mulig tilgjengeliggjøring av innhold støttet av det offentlige og bør således vurdere en formidlingsrett som bygger på sunn prisdannelse og ikke-diskriminerende vilkår for de TV-kanaler som helt eller delvis finansieres av staten slik at formålet med finansieringen oppfylles.
Kulturdepartementet må altså sikre at man ikke gjennomfører tiltak som påvirker konkurransen negativt. Det gjelder både konkurransen horisontalt og vertikalt, i den grad man kan anlegge slike betraktninger på et marked der de fleste aktørene er til stede i flere ledd i verdikjeden. Den økte konkurransen som nå finnes i mediemarkedet kommer forbrukerne i stadig større grad til gode. Forordninger og regulering fra myndighetene må stimulere til at denne konkurransen heller forsterkes enn forstyrres. Med vennlig hilsen Thomas Skjelbred Administrerende Direktør Altibox AS