Innhold: Hva bygger du?... s. 2 Min siste tid i Australia... s. 3 Fra dør til dør i Norge... s. 5 Misjonstur til Kenya... s. 7 Gjør det lille du kan... s. 11 Estland... s. 12 Vaktmann, hvilken time på natten?... s. 14 LVs Sommertreff 2010... s. 16 LV-info: Daniel og Silvia Pel, Bølbekkveien 8, 2860 Hov, Norge. E-mail: danielsilvia@livingwater.no Tlf.: +47 61 12 22 48 / Mobil: +47 930 20 036 Stine Gro Struksnæs, Vestrumsbygda 26, 2879 Odnes, Norge. E-mail: stinegro78@hotmail.com Mobil: +45 228 31 844 Bank-opplysninger: Norge: Postbanken, kontonr.: 05400857263 Danmark: NORDEA, Jernbanegt. 27, 4690 Haslev, DK Kontonr.: 8967658880 IBAN-nr.: DK0820008967658880 Reg. nr.: 2750 / Swift-kode: NDEADKKK Internasjonalt: DnB NOR, Bank ASA, 0021 Oslo, Norway. Kontonummer: 16380938808 IBAN-nummer: NO1416380938808 Swift-kode: DNBANOKK Side 2 Design: Silvia Pel / Trykk: Øko Tryk, Danmark Dager har blitt til uker og uker til måneder idet det nye året skrider fram. Det er vår bønn at din tro har vokst seg sterkere idet du klynger deg til Jesus midt i de usikre tidene vi lever i. Det er bare i Ham vi har sikkerhet og håp for framtiden. På tross av at verden rundt oss ser ut til å falle fra hverandre, kan vi se tillitsfullt opp og vite at vår utfrielse nærmer seg (Luk. 21:28). Perspektivet forandrer seg når vi har kunnskap om at vår Frelser snart kommer igjen. Spørsmålet vi trenger å stille oss selv er: Hva bygger jeg? For nylig reflekterte jeg over historien om Israelittene og hvordan de ble ledet ut av Egypt ved Guds mektige hånd. Jeg begynte å se den enorme kontrasten mellom slik de levde i Egypt og slik Gud ønsket at de skulle leve i ødemarken. Gud ledet dem ikke bare ut av slaveriet, men Han ga dem også et nytt og meningsfullt arbeid. Gjennom det kunne de utvikle seg til det folket de var kalt til å være. Bli med meg idet vi ser på denne kontrasten. I Egypt måtte Hebreerne lage murstein, siden de var slaver. Etter Moses oppfordring om å la folket fare, fordoblet Farao til og med arbeidsmengden. I tillegg til å lage murstein, måtte folket selv få tak i halmet mursteinen skulle lages av (2. Mos. 5:4-8). Hebreernes verdi måltes etter hvor mange murstein de kunne produsere. Deres identitet, mål og mening, kretset seg rundt murstein! Mursteinene ble brukt til å bygge templer, palasser og andre bygninger for Egypterne. Guds utvalgte folk var undertrykket til den grad at de var nødt til å bygge et rike som avviste og foraktet Guds eksistens et rike som motarbeidet det Gud sto for. Prøv å forestille deg at du var en Hebreer i Egypt på den tiden. Din verdi ble målt ut ifra hvor mange murstein du klarte å produsere per dag. Mursteinene du lagde ble brukt til å bygge et rike som tilba alle slags guder
og gudinner som skapte en falsk etterligning av den eneste sanne Gud. Du hjalp og styrket et system som hatet det du elsket! Ville ikke du rope til Gud? Det er nettopp det Hebreerne gjorde, og Gud hørte sitt folks rop (2. Mos. 3:7). Vi trykker på historiens spole-knapp. Plager utfrielse det røde hav ødemarken Sinai de 10 bud Nå, langt ute i ingenmannsland, sysselsetter Gud sitt folk. Men arbeidet er svært annerledes enn det de holdt på med i Egypt. Nok en gang blir de bedt om å bygge, men nå er det ikke et tempel for mennesker eller falske guder, men et hus for den levende Gud universets Skaper. Herren sa til Moses: De skal lage en helligdom for Meg, så Jeg kan bo iblant dem. (2. Mos. 25:8). I stedet for å lage murstein for Egypterne, skulle de bygge en helligdom for Herren! Hele hensikten med helligdommen var at Gud skulle bo iblant dem. Helligdommen viser oss skrittene som vi må ta for igjen å oppleve Guds nærvær. Hvilket privilegium for Israels folk å bygge den strukturen! Helligdommen skulle bygges med villige hender og villige hjerter. Hvilken kontrast i forhold til tvangen som ble anvendt i Egypt (2. Mos. 25:2). Resultatene var overveldende! (2. Mos. 36:4-7) Folket kom med så mye byggemateriale i en slik overflod at det faktisk ble for mye! Når jeg reflekterte over denne historien tenkte jeg med meg selv: Når var sist gang dette var et problem i Guds verk? Vi har nok penger, vær så snill å ikke send mer. Vi har nok arbeidere, vær så snill å ikke kom. Vi har nok litteratur, vær så snill å ikke trykk mer Og vi kunne fortsette listen, men jeg tror du skjønner poenget. Det ville være et velkomment problem. Jeg tror vi kan lære mye fra dette lyspunktet i Israels historie. Gud kaller oss til å forlate Egypts murstein og begynne å bygge for evigheten. Den moderne utgaven av mursteinene i Egypt kan være så mangt. Det er lett å bli en slave i denne verden. Fienden ønsker å se oss bygge og bruke all vår tid, talenter og midler for å fremme denne verdens riker, mens Gud kaller oss til å bygge et annet rike. Spørsmålet forblir: Hva er det du bygger? Det er vår bønn at misjonsrapportene i dette heftet vil inspirere og motivere deg til å ta del i å bygge Guds rike her på jorden og framskynde Hans snare komme. Av Daniel Pel Av Stine Gro Struksnæs I siste nummer av LV-bladet kunne jeg sende dere en hilsen fra Down Under. Da jeg skrev min artikkel hadde jeg ennå noen uker tilbake av mitt opphold der. Nå er jeg for lengst kommet hjem til det kalde nord, men fremdeles inspireres mitt sinn av varme minner også fra mine siste uker på Highwood Helsesenter. Den siste helseperioden jeg overvar på Highwood var ganske spesiell. Vi var godt besøkt og hadde gjester i alle aldre helt fra den yngste på 21 til dem godt opp i bestemor-alderen. Noen av gjestene var åpent bekjennende kristne, andre gikk mer stille med sin tro og et stort mindretall var ikke troende. Men noe av det som gjorde denne perioden så spesiell var det gode andakts-oppmøtet. Ingen var tvunget til å komme, men selv vår kjære mest vantro gjest møtte opp ganske flittig. Hun var for øvrig en åpenhjertig dame som kunne si mangt og meget ganske rett ut. Det kunne nærmest komme opp til diskusjon, men samtidig hadde hun en åpenlys vennlighet ovenfor personalet, og det var annen gang hun besøkte helsesenteret. Tydeligvis likte hun seg. Jeg hadde flere samtaler med henne, og innen hun forlot Highwood hadde lederen på helsesenteret bestemt seg for å gi henne en av våre kristne bøker. Hun tok den imot, og jeg tror det er meget sannsynlig at hun ville lese den. En annen gjest var en eldre tysk dame som hadde bodd lenge i Australia. Hun hadde sitt tredje opphold på stedet, og vi ble så gode venner at vi stadig holder kontakt etter at jeg har kommet hjem. Et spesielt vennskap fikk jeg med vår yngste gjest på 21 år. Hun var et deilig menneske som hadde måtte kjempe mye med sykdom, men ikke ville gi opp. Hennes mor var også med og viste seg å være en fantastisk kjærlig mor og venn. Datteren hadde flere tunge dager hvor det var vanskelig å holde motet oppe, og Gud hjalp meg til å gi henne små oppmuntrings-brev og annen vennlig oppmerksomhet som hun satte veldig stor pris på. En av de siste dagene under oppholdet sto hun utenfor badstuen med et lite kort i hånden. Hun hadde skrevet og tegnet det selv. Det var virkelig rørende, og nederst på den ene siden sto det: Jeg vil alltid kalle deg min venn. Det mente hun nok av hele sitt hjerte, for vi holder stadig kontakt på mail, og deler erfaringer og tanker også av åndelig karakter. Da hun og moren kom til helsesenteret visste jeg ikke om hun var troende eller ikke, men jeg kunne se at både hun og moren trofast stilte opp på andaktene, og Side 3
forsto etter hvert at moren hadde en dypere åndelig interesse. En dag mens jeg og datteren satt på benken utenfor helsesenteret delte hun med meg at oppholdet på Highwood hadde hjulpet henne nærmere Gud. Det er noe av det en helse-misjonsarbeider lengter etter å høre! Noe av det som nok gjorde sterkest inntrykk på flere av våre gjester var den smittende hjertevarmen som det var så mye av på stedet. Vi har så mye å lære på dette området, og hvor vi skulle søke å være i besittelse av den ekte kjærligheten Jesus snakker om, for av dette skal alle forstå at dere er Mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre. Joh. 13.35. Den siste morgenen møttes vi til en spesiell andakt, og det var tydelig at selv vår vantro gjest var så rørt at hun nærmest gråt. Under dette helse-oppholdet skjedde det også noe som nok aldri tidligere hadde skjedd på Highwood. Det nærmet seg en helt spesiell sabbat. Nada, en tidligere helsegjest, som Gud hadde ledet til senteret på en helt spesiell måte, hadde i lang tid forberedt seg for dåp. Hun hadde kommet til helse-senteret i en ynkelig tilstand. Det så ikke særlig håpefullt ut, men hennes mor hadde funnet Highwood i telefonkatalogen, og nå klynget de seg til et håp om hjelp derfra. Lite visste Nada hvilke velsignelser dette ville komme til å bringe i hennes liv. Det ble en lang prosess, men Gud hjalp dr. Bird til å gi vise råd, og omsorgen fra personalet var til å ta og føle på. Litt etter litt arbeidet hun seg opp, og Gud ble også mer virkelig i hennes liv. Omsider begynte en av de unge terapeutene å studere Bibelen med henne, og senere overtok Julie Higgins yngste sønn Bibelstudiene. Han var bare 16-17 år, men en av Gud begavet Bibellærer. Nå var den store dagen like i sikte. Moren og faren som ikke var adventister ville overvære dåpen. En helsegjest fra forrige helseperiode som jeg og min venninne Priska hadde blitt nære venner med ville også komme, og Julie begynte å spre de gode nyheter blant helsegjestene. Ville de være med?! Den ene etter den andre uttrykte ønske om å komme, og det historiske skjedde: Highwood lukket ned og alle kom til dåpsgudstjenesten! Under Julie s tid på Highwood hadde det aldri før skjedd. Det ble en gripende gudstjeneste hvor Nada delte sitt sterke vitnesbyrd. Det var sang, musikk og tale mange dype inntrykk for gjestene å ta med seg hjem. Etter gudstjeneste og middag tok dr. Bird og hans familie helsegjester og andre besøkende med seg på skogtur, slik han pleier, og der i skogen kunne hjertene knyttes ennå mer sammen. Ja, helsearbeidet er i sannhet en velsignelse, og Gud har gitt det en særlig kraft til å nå inn til menneskers hjerter og lede dem nærmere Jesus. Vi har et stort og viktig kall. Ellen G. White uttrykker det slik: Vi har kommet til en tid hvor ethvert medlem av menigheten skulle ta fatt på helse misjons arbeidet. Verden er et sykehus fylt med ofre for både fysisk og åndelig sykdom. Overalt går folk til grunne av mangel på kunnskap om de sannheter som har blitt gitt oss. Menighetens medlemmer trenger å våkne opp så de kan forstå sitt ansvar for å dele disse sannheter med andre. (Testimonies, bind 7, s. 62.) Vil du være med? Arbeidere evangeliske helse-misjonærer trengs nå. Du har ikke råd til å bruke årevis på forberedelse. Snart vil dører som nå er åpne for sannheten bli lukket for alltid. Bær ut budskapet nå. Ikke vent og tillat fienden å ta i eie de marker som nå er åpne for dere (Testimonies, bind 9, s. 171.) Herren kaller på våre unge til å finne sin plass på våre skoler og hurtig gjøre seg skikket til tjeneste. På forskjellige steder, utenfor byene, skulle skoler bli opprettet hvor våre unge kan få en utdannelse som vil forberede dem til å gå ut for å gjøre evangelisk arbeid og helse-misjons-arbeid. (Councels on Health, s. 395) Da hørte jeg Herrens røst som sa: Hvem skal Jeg sende, og hvem vil gå for Oss? Da sa jeg: Se, her er jeg. Send meg! Jes. 6:8 Dette er også min bønn. Nå er mitt praktikum i Australia over, jeg har fått mitt papir på fullført utdannelse, men nå trenger jeg å vokse i nåde, kunnskap og erfaring. Jeg har nettopp mottatt et kall om å komme ned og hjelpe en kvinne i Tyskland som har kreft, og jeg ber om deres forbønn. Det eneste jeg trenger er å være nær Gud, og jeg vet at Han vil vise meg resten. Kvinnen har kreft med spredning, og menneskelig sett er det ikke mye å gjøre, men jeg vet at Gud har all makt. Enten det bærer til liv eller død ønsker jeg å være til velsignelse for dette mennesket og også kunne hjelpe hennes familie å lære mer om en sunnere livsstil. Be inderlig for dem, og be for meg; at jeg må lære å høre og følge den Store Leges stemme dag for dag. Side 4
Av Stine Gro Struksnæs Etter at jeg kom hjem til Norge har en del av min tid blitt brukt fra dør til dør. Jeg begynte før jul og tok fatt igjen etter nyttår. Det var en ganske spesiell opplevelse å kolportere på min egen hjemegn. Jeg valgte ut to store landsbyer på østsiden av Randsfjorden: Hov og Fall. Det var her jeg gikk på skole fra 7. 9. klasse, og idet jeg gikk fra hus til hus traff jeg på mange kjente ansikter. Det var et privilegium å få møte mange av mine gamle lærere fra ungdomsskolen. Flere av dem kunne godt huske meg. Den ene av dem sa at hun hadde tenkt så mye på Silvia og meg og ville gjerne at vi skulle finne en tid hvor jeg kunne komme tilbake og snakke mer. Jeg fikk mange anledninger til å fortelle dem om Guds ledelser i mitt liv siden vi var sammen på skolen. Jeg møtte også min engelsk lærer og skolens rådgiver. Hun hadde hatt en god del hodebry med meg da hun mente at jeg på en eller annen måte burde bruke mine gode karakterer til å skaffe meg en ordentlig utdannelse, men uten hell. Jeg hadde jo et annet kall for mitt liv. Nå kunne vi sitte sammen igjen etter over 15 år, og hun kunne se at mitt liv hadde vært rikt på så mange måter uten å ha gått den alminnelige veien. Hennes mann, som også var lærer på skolen, kjøpte kokeboka vår til henne i julegave, og selv kjøpte hun min CD From Eden to Eden. Vi kom selvfølgelig også inn på det åndelige. Ja, nesten alle mine gamle lærere kjøpte noe av meg, og ikke bare dem, men også mange, mange andre. Det var nesten overraskende hvor lett det var å komme av med noe. Særlig kokeboken. Nesten alle som kjøpte det ene eller andre fikk også et hefte om de åtte helsenøklene som gave; pappas Veien til Helse. Dette heftet kommer også klart inn på det åndelige aspektet. En kveld kom jeg fram til en liten hytte inne i skogen. En ung mann åpnet døren og ba meg inn. Jo da, han kunne godt kjøpe kokeboken av meg, men han var mer nysgjerrig enn som så. Hvilken filosofi ligger bak det her engasjementet?, spurte han. Så var veien åpen. Jeg fortalte ham selvfølgelig at jeg hadde et kristent livssyn. Nå var det hans tur til å utfordre meg: Jeg har snakket med flere kristne, sa han, de hevder at Satan før var en engel i himmelen som falt, men ingen har kunnet vise det til meg fra Bibelen?! Det var jo ikke det vanskeligste spørsmålet å få, og snart var Bibelen på bordet. Han hadde forresten Bibel selv også, ennå han ikke var troende. Ja, han samlet faktisk på gamle Bibler. Det ble en interessant samtale fra det ene Bibelverset til det andre. Han respekterte virkelig at jeg kunne vise til Bibelen som grunnlag for min tro. Ja, takk Gud som lar den Hellige Ånd minne oss om det vi har lest i situasjoner hvor vi trenger det! Han fortalte meg at hans kjæreste nylig var blitt kristen, og hun hadde et brennende ønske om at han skulle gå den samme veien. Men det var han nå ikke så sikker på. Han holdt fremdeles på tvilen og vantroen. Men, sa jeg, Gud har hørt din kjærestes bønner for deg, og det er ikke tilfeldig at jeg kommer her i kveld. Du vil komme til å bli oppsøkt av Gud. Han vil ikke lett gi opp å kalle på deg! Med slike tanker forlot jeg ham og la igjen en bok han kunne lese. Det er interessant å se hvordan Gud kan lede oss til mennesker som andre ber for. Bønn har en sterk kraft! Side 5
Side 6 For noen dager siden dro jeg til Telemark for å kolportere der et par dager. Kjersti Holtedahl er misjonsarbeider i Notodden menighet, og sammen med henne og tre av barna i menigheten bar det fra dør til dør. Den første dagen i feltet var nesten utrolig. Vi var ikke ute særlig mange timer, men det skjedde så mye på kort tid. Notodden menighet planlegger å holde kokekurs en gang til våren, og det var flere som takket ja til å få en innbydelse til det. Flere meldte seg på helsekurset vårt (det danske Vejen til Total Helse ) og folk kjøpte også Ellen G. Whites bøker. Etter hvert ble det ganske kaldt å gå fra dør til dør. Barna frøs, og jeg kjente også kulden komme inn over meg. Vi får be om at Gud lar oss komme inn et sted, sa jeg. En av jentene sendte opp en stille bønn til vår gode Far, og nå varte det ikke lenge før vi kom til et hyggelig hus i enden av veien. Denne dagen skiftet jeg på å begynne med å presentere helse og å gå rett på en anbefaling av boken Mot Historiens Klimaks. Jeg sto foran døra med Klimaksen i hånden, men det var som om Guds Ånd veiledet meg til heller å begynne med helse. Den unge kvinnen som lukket opp virket vennlig og ba oss inn. Der i det varme kjøkkenet kunne vi dele tanker om helse og tro. Barna tinte opp, og kvinnen både kjøpte Helse og Livsglede og meldte seg på helsekurs. Hun ville også ha informasjon om kokekurset. Vi fortalte henne at hun var et bønnesvar at en av jentene hadde bedt om et sted å varme seg. Kvinnen virket berørt av besøket. Jeg forsto at hun hadde en åndelig interesse, hun fortalte at det var noe hun gikk stille i dørene med. Vi takket for oss og forsvant, men snart fant vi ut av at vi hadde glemt pennen vår. Jeg løp tilbake, og kvinnen lukket meg inn igjen. Vi delte ikke mange ordene denne gangen, men samtalen tok en klar åndelig vinkling. Jeg kan se at du brenner for det du arbeider med, sa hun, og i ansiktet hennes kunne jeg lese noe Gud hadde berørt henne denne dagen. Jeg ser fram til å ha kontakt med henne gjennom helsekurset. Håper også hun finner veien til Notodden menighets kokekurs, om Gud vil! Nå begynte det å nærme seg slutten på vår kolportasjedag. Vi kom til noen eldreboliger. Ute på veien var det en gammel mann som hadde vært ute og gått. Jeg gikk bort til ham og fortalte om vårt ærend. Jo da, vi kunne da godt komme hjem til ham. Vi ble stående utenfor døren, og jeg hadde valgt å gå rett på med Klimaksen. Han kikket på boken. Den har jeg, sa han, den der har jeg lest. Det viste seg at han ikke bare hadde lest den, men også lest noe av innholdet mer enn en gang. Han forsvant inn i huset og kom ut med boken. Jo da, ingen tvil, det var Klimaksen. Han var helt enig i at alt som stod i denne boken passet med Bibelen, og det skulle ikke mye overtalelse til å få ham til å kjøpe Slektenes Håp. Jeg kunne se at dette var et dyrebart menneske, og fikk den tanken å tilby ham personlige Bibelstudier. Det var jo nettopp en av de oppgavene Kjersti gjerne ville gjøre som Bibelarbeider i Notodden menighet. Jo, det kunne han tenke seg! Vi fikk hans navn og telefon-nummer, og i skrivende stund har Kjersti og forstanderen i Notodden menighet allerede hatt sitt første Bibelstudie med mannen og avtalt det neste. Etter dette besøket hoppet og spratt jeg på vei hjem. Jentene var like bak meg. Vi var på vei tilbake til et hus hvor foreldrene ikke hadde vært hjemme. Det var litt vanskelig å få øye på husnumrene, og jeg henvendte meg til en eldre kvinne med en hund som vi nettopp hadde gått forbi. Er dere fra Ungdom I Oppdrag (En organisasjon innen Pinsevennenes ungdomsmisjon), spurte hun. Hun fikk vite at vi var adventister, og snart hadde vi en liten samtale der langs veien. Ja, datteren min bor i USA, og jeg vet jo at det er forskning på at adventistene er sunnere enn folk flest, sa hun. Det endte med at hun der og da meldte seg på helsekurset. Snart var en innholdsrik kolportasjedag over. Om morgenen den dagen hadde vi snakket om hvordan Gud i tidligere tider hadde ledet sine tjenere til mennesker som virkelig søkte Ham, og nå hadde Gud igjen vist både meg og jentene at Han er til å stole på. Vi hadde fått lov til å bli sendt til søkende mennesker, og bare evigheten vil vise hvor stor betydning disse få timene fra dør til dør har hatt. Jesus sa: Jeg har andre sauer som ikke er av denne kveen. Dem må jeg også lede, og de skal høre min røst. Det skal være én flokk og én hyrde. Joh. 10.16
Misjonstur til Av Silvia Pel Av Daniel Pel 19. november, 2009: Første møte med Afrika for de fleste av ungdommene i misjonsteamet: Nina og Elisabeth fra Norge, Teele fra Estland, Zoran fra Italia, Robert fra Canada, samt Daniel og meg. Vi er spente på hva Herren har i vente. Mange nye sanseinntrykk møter oss. Vi gleder oss over varmen, naturen og dyrelivet, men overveldes av alle behovene. 20. november, 2009: Dagens program inneholder bl.a. middag og forbønn hos dr. Adongo. Han har vært en nøkkelperson i.f.b. med vår virksomhet i Kenya. Dette er det tredje året han lar oss bruke sitt landsted som base for våre misjonsframstøt. På kvelden holder Daniel et tankevekkende og utfordrende møte for en gruppe ungdommer i Nairobi. 21. november, 2009: Det er sjelden vi får oppleve Sabbatsfellesskap med så mange trossøsken på en gang! Vi er tilbake i Nairobi Central Church (der vi var talere på et sommerstevne i 2007). På formiddagen er misjonsteamet delt - Daniel holder gudstjeneste i Central Church, mens Zoran holder gudstjeneste i en slummenighet i utkanten av Nairobi. På ettermiddagen er vi igjen samlet i Central Church, til et program der vi bl.a. deler våre personlige vitnesbyrd. 22. november, 2009: En lang reise ligger framfor oss, og tidlig om morgenen pakker vi oss inn i minibussen som skal frakte oss til Rannen. Vi er svært takknemlige da vi kommer fram til dr. Adongos residens før solnedgang - i vel behold. Masaivaktene ønsker oss velkommen. Side 7
For meg var alt jeg opplevde på misjonsturen til Kenya veldig spesielt, siden det var første gang jeg var utenfor Europa. I Afrika opplevde jeg et helt annerledes liv. Det var som en annen planet. Det jeg likte best var det varme været og alle de deilige fruktene mango, banan, ananas og spesielt avocadoene! Gud har velsignet folket der nede med fantastiske naturressurser! I løpet av turen hadde jeg nokså mange anledninger til å lære mer om meg selv. Noen ganger er vi ikke en gang klar over de negative sidene ved vår karakter. Jeg er takknemlig for at Gud viste meg noen av mine svake sider. Nå er det min oppgave å utvikle meg og la Ham arbeide med min natur. Jeg har også lært at det ikke har noe å si hvor folk lever, hva slags vaner, tradisjon og kultur de har hvis et menneske virkelig er omvendt kan man se det umiddelbart. Selv om folk der nede ikke har de samme mulighetene vi har, kan selv en liten afrikansk leirhytte være pen, ren og ryddig. På tross av fattigdom, kan folk være vennlige og åpne. Sann kristendom vil sees i det praktiske liv. Jeg er så takknemlig til min himmelske Far og misjonsteamet for denne spesielle tiden vi fikk tilbringe sammen i Kenya! -Teele 23. november - 5. desember, 2009: En smak av misjonslivet. På programmet står en 12-delers møteserie fordelt på 3 forskjellige steder. Hver serie består av et tredelt program - barnemøte, helsepresentasjon og en profetisk/evangelisk møteserie. Barna er de første som benker seg - ivrige etter å møte disse mzungu -misjonærene. De sitter der med sine store mørke øyne og suger til seg gullkorn fra Jesu skattkammer. Og det er ikke noe de liker bedre enn å synge - de synger med hele seg. Sangene og fortellingene runger ut over høytaleranlegget, og snart kommer folk ut fra sukkerrørplantasjene og leirhyttene, nyssgjerrige på hva som foregår. Benkene fylles mer og mer - og når benkene fylles opp er det bare å spre et pledd eller lene seg til et tre. Helsepresentasjonen er det neste på programmet - og dette er et sterkt tiltrengt innslag. Uvitenheten råder, og det er så mye sykdom og elendighet som kan forebygges og avhjelpes bare ved noen enkle helseråd. Vi forsikrer dem om at Gud ikke gjøre forskjell på folk, og at Hans plan for sunnhet og velvære er bygget på enkle prinsipper vi alle kan praktisere. Idet mørket legger seg, er tiden kommet for kveldens høydepunkt - Bibelens budskap forkynt med kraft og vel illustrert med fargerike bilder på storskjerm. Side 48 Det mangler aldri på oppgaver på misjonsmarken. På formiddagen deler vi på å undervise på skolen
eller i den lille menigheten som ligger i gangavstand fra misjonsbasen vår. Andre lager middag eller forbereder seg til kveldens dyst. Og på tross av at tiden ikke strakk til som vi kunne ønske, fikk vi også anledning til å gå på husbesøk, dele ut klær og rense sår. En av dagene besøkte vi også en skole for døve barn. Vi hadde med oss Bibler, og gledet oss over å kunne dele det skrevne ord med disse barna. I løpet av de off e n t l i g e m ø t e - seriene fikk hundrevis av mennesker høre Bibelens budskap. Herrens Ånd var i virksomhet. Menneskehjerter ble berørt og beslutninger tatt. Den avsluttende sabbaten var et høydepunkt idet over 300 dyrebare sjeler gikk i pakt med Jesus i dåpens vann. Jesu største glede er å frelse mennesker. Vi er takknemlige for at vi fikk ta del i Hans glede. Turen til Kenya har gitt meg et ekte bilde av Afrika. Det er ikke bare trope varme, turisme og safari landet preges av folk som har lært seg overlevelseskunsten. Våre grunnleggende forventninger og behov er luksus for mange av dem. Jeg satte pris på deres avslappede levesett de lar seg ikke overmanne av bekymring. Akuna matata (ikke noe problem) er deres valgspråk. Kontrasten er tydelig i forhold til oss europeere som løper hit og dit dagen lang og stresser oss opp over en susende flue. Jeg følte meg litt som en VIP der nede. Man får mye oppmerksomhet, og hører stadig folk rope Mzungu (den hvite mann). Nå forstår jeg de negative sidene ved å være et idol. Kenya står ovenfor mange utfordringer ikke bare økonomisk, men en blanding av alt mulig fra korrupsjon i regjeringen, til lite tiltakslyst blant mange potensielle arbeidere, manglende utdannelse og desorganisasjon. Vi forsøkte å videreformidle enkle livsprinsipper til folket der nede som å prioritere rett, leve i samsvar med Guds vilje og ta vare på kroppen som er et tempel for Den Hellige Ånd. Konseptet omkring sann utdannelse å være en selvstendig tenker i stedet for bare å reflektere andres tankegang trengs større vektlegging i Kenya. Det tar tid å endre ideologi, men ved Guds nåde vil mange forstå dybden i evangeliet og bli frelst. Vi priser Gud for alle beslutningene vi var vitne til idet hundrevis av dyrebare sjeler gikk i dåpens vann! -Zoran Side 95
Noe av det som satte dypest spor i mitt sinn var å være vitne til all smerte og lidelse som mange av våre søsken i Afrika er utsatt for til daglig. Holdningen deres imponerer meg imidlertid de tar prøvelser og utfordringer med et smil, som om det bare var bagateller. Hva har jeg å klage for sammenlignet med dem? Vi her i Norge aner ikke hvor godt vi har det. Når jeg nå, etter misjonsturen, hører syting og klaging over småbagateller, må jeg innrømme at det stikker i meg. Jeg setter større pris på det jeg har, og det blir tydeligere for meg at jeg har alt for mye. Jeg jobber faktisk med å kvitte meg med overflødige eiendeler. Her i Norge er det altfor store krav til gaver og livet, jobb og ytelse alltid stress og press for å oppnå mest mulig på kortest tid. I kontrast til Kenya, setter jeg imidlertid stor pris på friheten jeg har hjemme i Norge friheten til å gå fritt omkring når og hvor jeg vil alene i frisk luft, uten konstant å ha mange blikk rettet mot meg og mange hender som vil ta på meg bare fordi jeg er mzungu (hvit). Jeg fikk mange barne-venner i Kenya og de ville svært gjerne ha meg tilbake. Jeg er glad for at jeg fikk være med på denne misjonsturen, og hvis Gud åpner dørene blir jeg gjerne med igjen. Kenyanerne har mange gode kvaliteter i sin livsstil som vi kan lære mye fra. Men jeg kunne ikke tenke meg å bo i Afrika. Jeg kjenner at Gud har et annet kall for meg. Måtte Herrens vilje skje fullt ut i livet mitt. Amen! -Elisabeth 6. - 13. desember, 2009: Søndag morgen er alle tidlig oppe - nok en gang har vi en lang reise framfor oss. Vi skal til Machakos, en liten by en drøy times kjøring utenfor Nairobi. Omkring 1000 ungdommer er samlet på en internatskole - forventningsfulle, spente, ivrige, motiverte, privilegerte. Ja, for flere av dem er dette deres livs store sjanse til å tilegne seg kunnskap og inspirasjon - utrustelse til tjeneste for dette livet og for evigheten. Kongressen bærer tittelen: Å stole på Gud under alle omstendigheter. Det er et bredt spekter av talere og tema - og programmet er tettpakket. Tenk, 5-6 møter bare mellom frokost og middag! På ettermiddagen er det work-shops, og ungdommene kan velge tema. Daniel og jeg leder ut i work-shop en om forhold og ekteskap. Ungdommene stiller mange interessante spørsmål, og vi har n o e n g i v - e n d e studier der ute i det fri. Side 610 Den avsl u t t e n d e sabbaten er det dåp - og bortimot 100 unge går i pakt med Jesus.
Inntrykk jeg fremdeles gjemmer i hjertet mitt: Menneskene som lever ut i bevegelser det de synger og går i takt med budskapet. Den afrikanske sangstilen fascinerer og løfter meg opp på et høyere åndelig nivå, spesielt når jeg får vite hva de synger om. Tekstene de lager er vanligvis fullspekket med et bibelsk oppbyggelig budskap. Engasjementet ved ungdomsmøtene! De ble aldri trette av å høre Guds ord. Begeistringen de følte over kraften i budskapet kom tydelig frem i den kommunikasjonen det var mellom tilhørerne og den som talte. Man kunne til stadighet høre lyden av papir, samt Amen! og Praise God!. Måten forsamlingen vinket med hendene for å ønske oss velkommen. Ei av de skjønne jentene vi møtte het Ellen G. White til fornavn, og søsteren het Maombi som betyr bønn på Swahili. Den ydmyke, Gud-hengitte faren deres viste meg også mer av hvordan Jesus er! For å ha en fin opplevelse ble det nødvendig å se sjarmen i deres måte å gjøre ting på, istedenfor å la den europeiske livsstilen inni en bli irritert. Villigheten mange viste for å hjelpe til med å vaske skoene, bære utstyret, vaske huset, lage mat, vise oss rundt, dele av tiden sin for å lære oss å spise sukkerrør og umodne mango, ga meg et dypere ønske om å ha samme tjenerånd. Barna som syntes det var bemerkelsesverdig spennende å håndhilse på meg og løpe etter bilen og vinke. -Nina Side Side 117
Den evangeliske virksomheten i Kenya var svært inntrykksfull. Herren arbeidet på en mektig og åpenbar måte. En dag kom det en dame med noen grusomme sår i hodet til stedet der vi holdt møter. Hun var tilbaketrukken, avvist og ensom, men oppsøkte oss og vi ble gode venner. Sammen med Silvia reiste vi hjem til henne og stelte sårene hennes. Hun og moren tok imot frelsen gjennom Jesus Kristus. Etter et lengre Bibelstudie og mye bønn tok de avstand fra sin okkulte religion og lot oss brenne avgudene og de heslige bildene de hadde i hjemmet. Nå kommer hun trofast til menigheten og får Bibelstudier av Elisabeth ei trofast søster som er som en Herrens engel. Hun har fått lindring for sårene og smertene, men trenger fremdeles forbønn. Hun fryder seg i Herren priset være Hans navn! -Ruth Side 812 I begynnelsen av 2010 var vi en drøy uke i Estland sammen med Teele og Zoran - begge tidligere elever ved Bibelskolen i Skotselv, Norge. Teele kommer opprinnelig fra Estland, og har en sterk byrde for hjemlandet sitt. På Bibelskolen har hun fått et større innblikk i adventbudskapet, profetiene, sann utdannelse og Guds plan for et sunt sinn i en sunn kropp. Dag for dag vokste ønsket om å dele videre den kunnskapen hun hadde tilegnet seg. Gradvis ble ønsket satt ut i handling. Faren til Teele, Mart, er en trofast og traust SDA-pastor, godt støttet av kona Irene. Hele familien la seg i selene for å tilrettelegge en uforglemmelig inspirasjonsuke i hjembyen Viljandi. Hver kveld holdt vi møter i den lille Adventkirken i byen. Vi gledet oss over å se benkeradene fylles mer og mer fra kveld til kveld. Det var ikke bare folk fra menigheten som kom - vi hadde et variert og oppmerksomt publikum. Programmet besto av en helsedel, der jeg snakket om Guds plan for gjenopprettelse - de 8 helsenøklene med hovedvekt på ernæring. Deretter talte Daniel over de tre englebudskapene. Han ga oss et historisk overblikk som førte fram mot
Av Silvia Pel endetidens begivenheter. Estland er sterkt preget av ateisme. Daniel påpekte hvordan ateismen er en motreaksjon av et forvrengt gudsbilde. Den Franske revolusjon, som på mange måter var banesprengende for mer moderne ateisme og kommunisme, ble framprovosert av en aversjon mot middelalderens religiøse tyranni. Det profetiske bildet tegner at pendelen igjen vil svinge - ateismen kan ikke tilfredsstille sjelens lengsler, men et oppsving i åndelig søken vil føre til en ny manifestasjon av et forvrengt gudsbilde. Pavedømmet vil gjenvinne makten som det tapte på slutten av 1700-tallet. Daniel delte også et svært tankevekkende møte basert på fortellingen om Jeroboam i 1. Kong. 12: 25-33. Han viste oss hvordan Jeroboam skritt for skritt endret Gudsbildet og tilbedelsen, og dro kraftige paralleller til vår tid. Hele seminaret kulminerte i en sterk oppfordring om å bidra til å gjenopprette det sanne Gudsbildet. Hver dag tok Mart oss med på besøk til familier i nærområdet. Vi var så takknemlig for disse anledningene til å bli bedre kjent med dem som kom til møtene - og vi fikk oppleve mye spennende og velsmakende estisk mat. En av dagene reiste vi til Tarto. Vi var blitt invitert til å dele litt om arbeidet vi gjør, inspirasjonsuken og innholdet i møtene på en kristen radiostasjon, som dekker store deler av landet. Når vi ser tilbake på tiden i Estland, er vi takknemlige for Herrens ledelse og for at det budskapet som skal berede veien for Hans komme kunne bli forkynt med kraft. I disse tider oversettes materialet fra møteserien over de tre englebudskapene til estisk. Et eldre ektepar ble så grepet at de bestemte seg for å sponse at dette kunne nå ut til alle menighetsmedlemmene i Estland! Side 139
Side 14 10 I flere år har jeg drevet med kolportasje-arbeid i landsbyene her omkring, og Herren har virkelig velsignet mine anstrengelser. Men ettersom tiden gikk, sluttet jeg å kolportere siden jeg hadde så mye annet å gjøre. I sin nåde lot Herren omstendighetene i livet mitt snu seg, og etter mye kamp og bønn tok jeg fatt på oppgaven igjen. Jeg bestilte mange bøker fra forlaget vårt, og var klar til å gå fra hus til hus. Endelig kom dagen da jeg satte i gang med et par sekker fulle av litteratur. Jeg ba Herren om å velsigne meg med noen fantastiske erfaringer som ville oppmuntre meg til å fortsette å arbeide for Ham. Idet jeg trasket bortover gata, kom to innskytelser til meg. Den ene tilskyndet meg til å gå til den nærmeste landsbyen, mens den andre oppmuntret meg til å gå til en annen landsby litt lenger borte. Jeg ba en stille bønn om at det måtte bli tydelig for meg hvilken landsby jeg skulle velge, og Herren besvarte min bønn. Etter noen få kilometer kom jeg til landsbyen Herren ledet meg til. Det var ikke første gang jeg arbeidet der, men denne gangen opplevde jeg at Gud ledet meg dit via en annen vei enn hovedveien jeg vanligvis benyttet. Jeg tok en snarvei gjennom skogen. Senere forsto jeg at det var Den Hellige Ånd som styrte det valget. Jeg fulgte en trang sti gjennom skogen. Bare noen få meter før jeg kom til landsbyen, sto det plutselig en stor hund foran meg. Jeg stoppet, og ventet for å se hva den ville gjøre. Plutselig begynte den å løpe mot meg. Jeg ble redd men Den Hellige Ånd minnet meg om Jesus da Han møtte de demonbesatte. Han hevet hånden og de kunne ikke gjøre Ham noe vondt. Uten å tenke meg noe videre om hevet jeg hånden og ropte: Jesus hjelp meg! og til hunden sa jeg: Du stopper akkurat der hvor du er! og hunden stoppet akkurat der den var og bare kikket på meg. Så jeg fortsatte mot landsbyen, og til min overraskelse havnet jeg hos eieren til hunden. Han arbeidet ute i hagen. Jeg fortalte ham om opplevelsen med hunden og snakket om Guds kjærlighet som skildres så vakkert i boken jeg hadde med. Jeg tilbød ham boken gratis, men til min store overraskelse ga
han meg 10 euro for den. Det var den første opplevelsen og velsignelsen den morgenen. I løpet av samtalen, kom hunden og bjeffet høyt med skum om munnen. Den dagen solgte jeg bøker til en verdi av 103 euro. Jeg arbeidet fire dager i landsbyen, og fikk solgt 48 av Ellen G. Whites bøker kontant. Jeg gikk hjem full av velsignelser og med en dyp glede i hjertet for det Herren hadde gjort for meg den dagen. Idet jeg vandret langs med veien, kom jeg forbi et hus med en statue av Maria. Jeg fortsatte på hjemveien, men plutselig følte jeg slik en sterk byrde i hjertet mitt. Jeg ble minnet på at jeg burde besøke dette hjemmet jeg nettopp hadde passert og tilby dem bøkene. Byrden vokste seg sterkere, den indre stemmen ble kraftigere, og det ble klart for meg at jeg måtte besøke disse menneskene. De trengte lyset fra bøkene jeg hadde med. Venner, selv om jeg prøvde å gå videre, var det som om jeg ble hindret, og til slutt bestemte jeg meg for å snu og gå tilbake til huset. Da jeg kom inn porten, så jeg tre mennesker stå og snakke med hverandre. Jeg gikk dem i møte uten frykt og viste dem bøkene med all frimodighet. Jeg fortalte dem at jeg var på vei hjem, men at Den Hellige Ånd hadde tilskyndet meg til å gå tilbake for å selge bøker til dem. Først unnskyldte de seg, og sa at de hadde hørt lignende argumenter før. Men Den Hellige Ånd ga meg mer frimodighet og overtalelseskraft, og det varte ikke lenge før de kikket på hverandre og bestemte seg for å kjøpe bøkene. Jeg ba med dem om forsikret dem om at Herren ville velsigne dem. Herren har lovt at de som gir seg selv til dette arbeidet vil oppleve rike velsignelser og Han holder ord! Jeg følte at arbeidet brakte meg nærmere Jesus, og min glede intensivertes i løpet av denne tiden. Jeg frydet meg over alle de fantastiske erfaringene alle de åpne dørene og at jeg fikk solgt så mange bøker. Etter fire dager var jeg ferdig i landsbyen, og forberedte meg til neste utfordring. Det er en erfaring som jeg bare må dele med dere for jeg er sikker på at den vil bli til oppmuntring: En kveld før jeg gikk til sengs, bestemte jeg meg for på ny å overgi mitt liv til Gud som kolportør. Jeg ba Herren om hjelp til å forbli trofast, og at ikke noe måtte få avlede min oppmerksomhet. Den natten skjedde det noe spesielt. Jeg våknet like før midnatt, og hørte en klar stemme tale til mitt indre: Vaktmann, hvilken time på natten? Jeg kjente igjen Bibelverset, men det hadde ikke kommet til meg på årevis. Jeg gikk på do, men spørsmålet fortsatte å ringe i mitt sinn. Jeg visste det var fra Herren. Jeg la meg igjen, og valgte å svare stemmen: Vaktmannen sier, morgenen kommer men natten også Så spurte jeg: Herre, hva er det du ønsker å fortelle meg? Samtidig sa jeg til meg selv: Nå vil jeg være stille og vente på hva Herren ønsker å formidle. Så kom stemmen tilbake, og ba meg ta boken Mot Historiens Klimaks og lese kapittelet Den siste advarsel. Så jeg kom meg ut av senga og tok fram boken, skrudde på lyset og begynte å lese. Romkameraten min ble forskrekket og lurte på hvorfor jeg var oppe på denne tiden av døgnet. Jeg fortalte ham at det var et budskap fra Herren som jeg måtte lese. Idet jeg leste dette kapittelet, gjorde Den Hellige Ånd et sterkt inntrykk på sinnet mitt, og jeg så tydelig min plikt. Kapittelet forteller oss hvordan vi må bringe sannheten ut til verden og advare dem om det som kommer før det er for evig for sent. Jeg fortsatte med å lese kapittelet, og det siste avsnittet gjorde et enda sterkere inntrykk på meg. Jeg vil gjerne avslutte med å gjengi et lite utdrag: Frøene er sådd, og nå spirer de fram og bærer frukt. Trykksaker som misjonsarbeidere har delt ut har hatt sin innflytelse. Mange av dem som ble berørt har imidlertid blitt forhindret i fullstendig å ta imot sannheten eller leve den ut i lydighet. Nå trenger lyset igjennom overalt, og sannheten sees i all sin skjønnhet. De oppriktige Guds barn bryter båndene som har bundet dem. Familieforbindelser eller menighetstilknytning er kraftløse i å holde dem tilbake. Sannheten er mer dyrebar for dem enn alt annet. På tross av alle makter som står forent mot sannheten, stiller et stort antall seg på Herrens side. -Mot Historiens Klimaks, s. 612 (eng. utg.) Side 15 11