Konfirmanter i gudstjenesten

Konfirmanter i gudstjenesten En drøfting av vilkår for involvering. Navn: Vigmund Gundersen Djupang AVH 501 Masteravhandling (30stp) Master i kirkelig undervisning - våren 2012 Veileder: Professor, PhD. Heid Leganger-Krogstad, Det teologiske Menighetsfakultet. 1

1 INNLEDNING... 4 1.1 TEMA OG BAKGRUNN... 5 1.1.1 Konfirmanter... 5 1.1.1.1 Involvering... 7 1.1.1.2 Relasjon... 8 1.2 PROBLEMSTILLING... 9 1.3 AVGRENSNING... 9 1.3.1 Konseptgudstjenester... 9 1.3.2 Hovedgudstjenesten... 10 1.4 FORSKNINGSOVERSIKT... 11 1.5 LÆREPLANBEGREPET... 13 1.5.1.1 Den ideologiske læreplanen... 14 1.5.1.2 Den formelle læreplanen... 14 1.5.1.3 Den oppfattede læreplanen... 14 1.5.1.4 Den gjennomførte læreplanen... 14 1.5.1.5 Den erfarte læreplanen... 14 1.5.1.6 Den skjulte læreplanen... 15 2 TEORIGRUNNLAG... 15 2.1 MENIGHETENS ROLLE I GUDSTJENESTEN... 15 2.1.1 Historisk riss... 15 2.1.1.1 Menigheten gjør messe (år 30 330)... 15 2.1.1.2 Menigheten hører messe (400 800)... 16 2.1.1.3 Menigheten ser messe (800 1200)... 17 2.1.2 Tilbake mot det opprinnelige (1537-)... 18 2.1.3 Gudstjenestens struktur i dag... 19 2.1.4 Gudstjenestereform 2011... 20 2.1.5 Ungdom og gudstjeneste... 21 2.1.6 Eierskap til gudstjenesten... 23 2.1.7 Trosfellesskapets språk.... 24 2.1.8 Trosfellesskap... 25 2.1.9 Spiritualitet i hovedgudstjenesten... 26 2.1.10 Gudstjenesten er kjedelig... 28 2.1.11 Kristendom er ikke spirituell... 29 2.1.12 Kirkens spisskompetanse... 31 2.1.13 Gudstjenesten er irrelevant... 32 2.2 GUDSTJENESTEOPPLEVELSE... 33 2.2.1 Hva skal de oppleve?... 35 2.3 PEDAGOGISK TEORI... 36 2.3.1 Behavioristisk og kognitivistisk syn på læring... 36 2.3.1.1 Behaviorisme... 36 2.3.1.2 Kognitivisme... 36 2

2.3.2 John Dewey... 37 2.3.2.1 The child and the curriculum... 37 2.3.2.2 Læreplanen i sentrum... 38 2.3.2.3 Barnet i sentrum... 38 2.3.2.4 Learning by doing... 39 2.3.3 Anna Sfard... 39 2.3.3.1 Anskaffelsesmetaforen... 40 2.3.3.2 Deltagelsesmetaforen... 41 2.3.4 To teorier... 42 3 EMPIRISK TILFANG OG METODE... 43 3.1 VALG AV METODE... 43 3.2 PRESENTASJON AV EMPIRISK MATERIALE... 44 3.3 MENIGHET A... 45 3.3.1 Gudstjenesteoppgavene... 45 3.3.2 Informantene... 45 3.3.2.1 Kateket... 46 3.3.2.2 Konfirmantgruppe... 48 3.4 MENIGHET B... 49 3.4.1 Gudstjenesteoppgavene... 49 3.4.2 Informantene... 50 3.4.2.1 Sokneprest... 50 3.4.2.2 Menighetspedagog... 51 3.4.2.3 Klokker... 53 3.4.2.4 Konfirmantgruppe... 55 3.5 OPPSUMMERING... 56 4 DRØFTING... 57 4.1 MENIGHETENE... 57 4.1.1 Deltagelse eller involvering?... 57 4.1.2 Grader av involvering... 59 4.1.2.1 Involvering som tihører... 60 4.1.2.2 Involvering gjennom bevegelse... 60 4.1.2.3 Involvering som del av en gruppe... 60 4.1.2.4 Involvering gjennom tildelte oppgaver... 60 4.1.2.5 Involvering gjennom planlegging og gjennomføring... 60 4.1.2.6 Involvering som mål... 61 4.1.3 Eierskap til gudstjenesten... 61 4.1.3.1 Delt eierskap... 63 4.2 KONFIRMANTENES MEDVIRKNING... 64 4.2.1 Behaviorisme og kognitivisme... 64 4.2.2 Perspektiv på behavioristisk motivert gudstjenestedeltagelse... 65 4.3 INVOLVERING PÅ 2 PLAN.... 66 3

4.3.1 Adferdsplanet... 66 4.3.2 Forståelsesplanet... 67 4.4 LÆRE FOR Å GJØRE OG GJØRE FOR Å LÆRE... 68 4.4.1 Deweys to ytterpunkter... 69 4.4.1.1 Lærerplanen i sentrum... 69 4.4.1.2 Barnet i sentrum... 70 4.5 KONFIRMANTEN VS. MENIGHETEN... 72 4.5.1 Ordo eller ordlyd?... 74 4.5.1.1 Ordlyden som læreplanen... 74 4.5.1.2 Strukturen som læreplanen... 76 4.5.1.3 Undervisningsarenaer... 77 4.6 SÆREIE ELLER FELLESEIE.... 78 4.6.1 Gudstjenestekunnskap som særeie... 78 4.6.2 Gudstjenestekunnskap som felleseie... 80 4.6.3 Sammen for Guds ansikt... 81 4.7 GUDSTJENESTEOPPGAVENE... 82 4.7.1 Hverdagsrutine... 83 4.7.2 Oppgavenes betydning... 84 4.7.3 Allminneliggjøring og motivasjon... 85 4.7.4 To tanker på en gang... 86 4.8 PRESTISJEOPPGAVENE I MENIGHETENE... 87 4.8.1 Embedet... 87 4.8.2 Fullverdige medvirkende... 88 4.8.3 Lærende fellesskap... 90 4.8.4 Utfordrende eierskap... 90 5 KONKLUSJON... 91 6 LITTERATUR... 95 7 VEDLEGG... 100 8 TABELLER... 100 1 Innledning Den nye gudstjenestereformen er vedtatt, og arbeidet med å utarbeide lokale grunnordninger og implementere disse i menighetene rundt om i landet, er i full gang. Det er mange valg som skal gjøres, med hensyn til både ledd, formuleringer og musikk. Jeg synes imidlertid at det mest spennende med reformen ligger i en del av grunnlagstenkningen som reformen har. Det er innenfor dette området jeg har ønsket å skrive denne avhandlingen. Arbeidet har vært både slitsomt og veldig spennende. Jeg har, både i forkant og under hele skriveprosessen, arbeidet 4

med konfirmanter og annen ungdom, blant annet i forhold til gudstjeneste. Denne nærheten til praksiserfaring med emnet, har gjort arbeidet med denne oppgaven svært spennende men også tidvis krevende. Jeg ser utfordringer i å få til involvering av konfirmanter i menighetens hovedgudstjeneste, men også store muligheter og verdier hvis det lykkes. Mange rundt meg har gjort det mulig å skrive denne avhandlingen, men jeg vil rette en spesiell takk til min veileder, Professor, PhD. Heid Leganger-Krogstad, for gode og konstruktive tilbakemeldinger. Jeg vil også takke Kateketforeningen for inspirasjon til problemstillingen, samt kontakt med informanter, og støtte i forbindelse med intervjuer. Takk til mine informanter som ga av sin tid og ville dele sine erfaringer med meg. En takk går også til Trond Svandal, for god og grundig språkvask, samt til de fem, flotte konfirmantene som sa seg villig til å være avhandlingens forsidepiker. 1.1 Tema og bakgrunn 1.1.1 Konfirmanter Antallet som konfirmeres pr. år i Den Norske kirke har siden 2005 lagt ganske stabilt på mellom 41000 og 42000. Dvs. at gjennomsnittlig ca. 66% av alle 15-åringer har konfirmert seg i Den norske kirke i den perioden. Av antallet døpte har ca. 80% konfirmert seg i Den norske kirke. 1 Samtlige av disse konfirmantene skal, i henhold til Plan for trosopplæring, være med på minimum åtte gudstjenester. (Kirkerådet, Den norske kirke, 2010, s. 24). Samtidig viser resultater fra undersøkelsene i boken, Jeg tror jeg er lykkelig av Holmqvist at det er kun 7% som går regelmessig til gudstjeneste (Holmqvist, 2007, s. 78). Den norske kirke er nå på god vei inn i en ny gudstjenstereform med slagordet: sammen for Guds ansikt og kjernebegrepene: Stedegengjøring, involvering og fleksibilitet som grunnpilarer. De fleste menigheter i Den norske kirke har et bredt spekter med aktiviteter og grupper, og trosopplæringsreformen vil bidra til å øke mangfoldet og mengden ytterligere i årene fremover. Misjonsforeninger, babysang, ungdomskor, voksenkor, barneklubb, søndagsskole, dåpsforeldre, middag for småbarnsfamilier og konfirmanter er bare noen eksempler. Listen av ulike aktiviteter, og grupper som er engasjert i sine samlinger er i 1 Tallene er hentet fra Om Den norske kirke/ Statistikk/ Antall konfirmerte 1950-2010: http://www.kirken.no/?event=dolink&famid=1959 5

mange menigheter lang og innbefatter mange aldersgrupper. Men felles treffpunkter for alle disse gruppene i menigheten er ofte få. Nemd for gudstjenesteliv utrykker tydelig visjonen om at gudstjenesten skal være menighetens felles hovedsamling og at hovedgudstjenesten skal være for alle: Barn og unge, unge voksne, voksne og gamle, personer med forskjellig slags nedsatt funksjonsevne, etniske nordmenn og innvandrere, mennesker med rusproblemer, mennesker med psykiske problemer, kirkevante og de mer usikre og nølende til kirkerom og gudstjenestens former gudstjenesten er for alle. (Gudstjenesteboken, 2011, s. 5) Kirkerådets sekretariat skriver videre at hovedgudstjenesten skal være menighetens hovedsamling. Gudstjenesten har sitt eget formål. Her tjener Gud oss, og vi tjener Gud, fordi Gud vil ha fellesskap med oss. Jesus Kristus bekrefter dette når han sier at hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt 18,20). (Kirkerådets sekretariat, 2011, s. http://www.kirken.no/?event=downloadfile&famid=181817) Reformens mål er ikke at gudstjenesten kun skal være en sosial arena, men både et fellesskap mellom mennesker og med Gud. Den skal være et trosfellesskap hvor alle kan samles for å lovprise, tjene og tjenes av Gud. Kjernebegrepet involvering kommer tydelig til utrykk i reformen, både i omtale og forklaring av begrepet, og gjennom at flere ledd i den nye liturgien er forbeholdt medliturger. Involvering skal finne sted både i planlegging og gjennomføring av hovedgudstjenesten. En av gruppene som skal involveres er også menighetens konfirmanter. Samtidig ligger resultatene fra undersøkelser om konfirmanter og gudstjeneste som et urovekkende bakteppe. Den europeiske konfirmantundersøkelsen confirmantion work in Europe viser en nedadgående tendens i norske konfirmanters forhold til gudstjenesten. Før gjennomført konfirmasjon sier 54 % at de synes gudstjenester er kjedelig, mens etter endt konfirmasjonstid har tallet økt til 57 % (Schweitzer, Ilg, & Simojoki, 2010, s. 182). Faktisk viser undersøkelsen at av de som i utgangspunktet brydde seg om å gå jevnlig til gudstjeneste, er antallet som etter endt konfirmasjonstid sier de kjeder seg, enda større. 2 3% endring kan kanskje betraktes som en marginal endring. Det er imidlertid en endring i feil retning og at 57% kjeder seg, er i seg selv en stor andel. I følge Holmqvists undersøkelse går 55% sjelden eller aldri til Gudstjeneste og av de som tidligere gikk til gudstjeneste oppgir 14% at grunnen til at de sluttet var: at det var kjedelig å være der (Holmqvist, 2007, s. 74). 2. 2 Schweitzer, Ilg, Simojoki: Confirmation work in Europe: Empirical results, experiences and challenges, 2010. 6

Et besøk på en vilkårlig gudstjeneste i Den norske kirke søndag klokken elleve, vil også i de fleste tilfeller vise at konfirmanter eller annen ungdom ofte er i mindretall. Hvordan kan hovedgudstjenesten utvikles fra å være et sted konfirmantene kjeder seg til et sted de opplever fellesskap, både med mennesker og med Gud? Gudstjenestereformen legger stor vekt på bl.a. involvering. Kenda Dean, ordinert United Methodist pastor i Baltimore- Washington Annual Conference og professor i ungdom, kirke og kultur ved Princeton Theological Seminary, skriver i sin bok Practicing Passion : When young people are participants in not just recipients of Jesus passion they are drawn into a cruciform pattern of suffering love that changes how they relate to God, to one another, and indeed to all creation. (Dean, 2004, p. 157). Når unge er deltagere, ikke bare mottagere, i gudstjenesten gjør dette noe med deres forhold både til Gud og mennesker. Plan for trosopplæring legger også vekt på konfirmantenes deltagelse i gudstjenesten: Det er positivt både for konfirmantene og for hele menigheten som lærende fellesskap at konfirmantene involveres i forberedelse og gjennomføring av hele eller deler av gudstjenesten. Gjennom tilstedeværelse, deltakelse og medarbeiderskap kan konfirmantene bidra til et mangfoldig gudstjenesteliv. (Kirkerådet, Den norske kirke, 2010, s. 24). Både Dean, fra sin Nordamerikanske kontekst, og Plan for trosopplæring, legger vekt på ungdom / konfirmanters deltagelse i gudstjenesten. De vektlegger en positiv effekt både for den enkelte konfirmant og for menigheten som fellesskap. At konfirmanter deltar med ulike oppgaver i gudstjenesten er ikke noe nytt for norske menigheter, og har i større eller mindre grad blitt gjort lenge før arbeidet med ny liturgi begynte. Ut i fra de nevnte undersøkelsene kan det imidlertid virke som om dette ikke bidrar til å bedre konfirmantenes positive forhold til, og gode opplevelse av gudstjenesten, nei faktisk tvert imot. I den nye gudstjenestereformen er imidlertid begrepet involvering innført som et kjernebegrep. Jeg vil nå redegjøre for dette. 1.1.1.1 Involvering Involvering er ett av tre kjernebegrep i den norske kirkes gudstjenestereform og skal i kraft av dette legge føringer for hvordan menighetene i Den norske kirke skal forholde seg til planleggingen og gjennomføringen av gudstjenester i tiden fremover. Kunnskapsforlagets fremmedordbok forklarer begrepet på følgende måte: Involve re. v., lat., inneslutte, innbefatte; medføre. (Berulfsen & Gundersen, 2000, s. 210). På bakgrunn av dette kan vi definere involvering til å være innesluttet i noe eller være innbefattet av noen evt. selv 7

inneslutte eller innbefatte seg. Dette er en ren teknisk forklaring av begrepet som beskriver en posisjon i forhold til noen andre eller noe annet. En annen definisjon finner vi i involveringspedagogikken: Involvering kan defineres som et sterkt, vedvarende, gjensidig, følelsesmessig forhold mellom to eller flere mennesker (Nissen, 1983). For meg står disse to definisjonene på hvert sitt ytterpunkt av begrepet involvering. Ordbokens tekniske forklaring av begrepet kan naturligvis innbefatte det emosjonelle aspektet som Nissen har i sin definisjon, men trenger ikke gjøre det. Dette skillet mellom den tekniske og den emosjonelle forståelsen finnes også i involvering av konfirmanter i gudstjenesten. Involvering i gudstjenesten kan være en teknisk gjennomføring av innlærte oppgaver eller så kan involveringen også ha i seg et dypere aspekt i form av innlevelse, forståelse og gjensidighet. I dette skillet kan også forskjellen på om konfirmantene opplever seg som fullverdige menighetsmedlemmer med samme rett til eierskap til gudstjenesten eller som besøkende som får delta ved å avvikle noe praktiske oppgaver som må løses, ligge. Nemd for gudstjenesteliv setter fokus på dette skillet i sin definisjon av involvering som en av kjerneverdiene i gudstjenestereformen: Involvering er deltakelse på likeverdig grunnlag. Vi er inkludert, og vi deltar i fellesskapet som fullverdige mennesker. Vi får være ett i Kristus, og gjennom våre nådegaver bli synlige for hverandre. (Nemnd for gudstjenesteliv (NFG), s. http://www.kirken.no/?event=dolink&famid=9326). I følge overstående forklaring er involvering noe mer enn en hvilken som helst deltagelse. I gudstjenestereformen defineres involvering som noe som skiller seg fra deltagelse: Deltakelse er et begrep som ligner. Her er ønsket å få fram at det er subjektet som deltar. Men det er subjektets relasjon som gir involvering, uansett hvilken type fellesskap det er snakk om. (Nemnd for gudstjenesteliv (NFG), s. http://www.kirken.no/?event=dolink&famid=9326). I gudstjenestereformen forutsetter det å være involvert en relasjon. Det kommer imidlertid ikke klart frem hva eller hvem subjektet skal ha en relasjon til. Jeg vil derfor klargjøre min forståelse av dette i denne sammenhengen. 1.1.1.2 Relasjon I tilegg til begrepet, relasjon setter Nemd for gudstjenesteliv opp en del kriterier eller punkter for hva som skal til for at den enkelte opplever seg involvert. De skriver: At alle skal få oppleve større eierskap til gudstjenesten; barn og unge spesielt. 8

At menigheten av de døpte er et legeme, Kristi kropp, hvor alle lemmer er like viktige, og det ene lem er helt avhengig av det andre. At alle skal oppleve seg inkludert At vi er synlige for hverandre At kirken gjør tilpasninger, slik at mennesker med funksjonshemninger er til stede ut fra sine ønsker, forutsetninger og behov. (Nemnd for gudstjenesteliv (NFG), s. http://www.kirken.no/?event=dolink&famid=9326). Jeg ser det som usannsynlig at bruken av begrepet relasjon i forbindelse med involvering i gudstjenesten betegner en ren formell tilknytning. Bruken av ord som å oppleve og eierskap i momenter som skal fremme involvering, peker også mot at relasjon i denne sammenhengen er en form for emosjonell relasjon. Derfor vil jeg videre i denne oppgaven forholde meg til relasjon som et begrep som innebærer en form for emosjonell tilknytning. I den nye gudstjenestereformen innebærer involvering alle aldersprupper. I denne oppgaven vil jeg imidlertid begrense meg til å drøfte vilkår for å involvere konfirmanter. Oppgaven er en masteravhandling i kirkelig undervisning og er en teoretisk oppgave med et empirisk tilfang. Min intensjon er ikke å skrive en praktisk veiledning i involvering av konfirmanter, men en argumenterende og drøftende behandling av grunnleggende pedagogiske, teologiske og menighetspedagogiske vilkår for det jeg forstår som den nye gudstjenestereformens intensjon med involvering i hovedgudstjenesten. 1.2 Problemstilling Problemstillingen for denne oppgaven er følgende: Hva er de teologiske og pedagogiske vilkårene for å involvere konfirmanter i hovedgudstjenesten? 1.3 Avgrensning 1.3.1 Konseptgudstjenester Det er gjort, og gjøres mange forsøk på å få ungdom til gudstjeneste. Det arrangeres ulike ungdomsgudstjenester både i og utenfor ordinær tid for hovedgudstjenesten 3. Både gospel-, jazz-, teknomesse og mer tradisjonelle ungdomsgudstjenester er gudstjenestevarianter som med jevne mellomrom arrangeres rundt om i det ganske land. Denne typen 3 Søndag kl.11:00 9

Konseptgudstjenester 4 har helt klart sin hensikt, og i mange tilfeller inkluderer de både unge og voksne i menighetens liv. Er imidlertid målet å styrke den ukentlige gudstjenesteoppslutningen med mer ungdom, eller andre lavt representerte grupper, kommer konseptgudstjenesten til kort av flere årsaker. Konseptgudstjenester krever som oftest så store ressurser både i form av tid til planlegging, mennesker med kompetanse på ulike områder og utstyr, at det, for en normal menighet, ikke er mulig, verken tidsmessig eller økonomisk, å gjennomføre noe slikt hver søndag. Dessuten er det dessverre slik at hvor enn spektakulære og enestående gudstjenester som gjennomføres, vil interessen og oppslutningen dale etter hvert som gudstjenesten gjentas. Nyhetens interesse gir bare uttelling så lenge noe er nytt. Skulle man se for seg en slik fremgangsmåte for å trekke ungdom til gudstjenesten, måtte gudstjenesten derfor stadig ha nye elementer som helst overgikk forrige søndags gudstjeneste, for å opprettholde interessen. Utfordringen ved denne typen gudstjenester er nemlig at oppslutningen i stor grad er basert på innpakningen, dvs. musikken, scenografien, showet- om man vil. Dette fører til at den forestående gudstjenesten til stadighet må overgå den foregående gudstjenesten. Dermed ender man i en oppadgående spiral hvor man stadig må produsere noe som er mer attraktivt. Jeg ser at min beskrivelse av denne typen gudstjenester kan virke negativ, men det er på ingen måte min oppfatning at konseptgudstjenester er en teologisk light-utgave, med fokus på å underholde, eller at den på noe område står tilbake for den tradisjonelle hovedgudstjenesten. Konseptgudstjenester kan bidra til oppmerksomhet på menighetens gudstjenestefeiring og kanskje enklere inkludere grupper som ellers er perifere i forhold til menighetslivet. Konseptgudstjenesten er i like stor grad Guds tjeneste som en ordinær hovedgudstjeneste, men siden de aller fleste av disse gudstjenestene bygger på den samme ordo og inneholder samme ledd som den tradisjonelle gudstjenesten søndag formiddag, må det være noe annet som gjør at mange som ellers ikke oppsøker kirken, velger å delta på denne typen messer. 1.3.2 Hovedgudstjenesten Det er ulike syn på å differensiere gudstjenestefeiringen å lage egne samlinger for menighetens ulike grupper. Motstandere av konseptgudstjenester vil kanskje fokusere på begrepet jeg bruker over, nemlig at ved slike samlinger er gudstjenesten pakket inn i en form som selger. En annen måte å si det på er selvsagt at dette er gudstjenester som 4 Det benyttes ulike begrep på gudstjenester med spesielt preg eller spesiell tilrettelegging ovenfor er bestemt gruppe gudstjenestedeltagere. Jeg har i denne oppgaven valgt å bruke konseptgudstjeneste for å betegne denne typen gudstjenester. 10

kommuniserer. Både konseptgudstjenesten og den tradisjonelle hovedgudstjenesten har sine styrker og svakheter, og jeg er av den oppfatning at Den norske kirke trenger begge. Skal kirken opprettholde en hovedsamling for hele menigheten, er det imidlertid her jeg tror de største utfordringene ligger. I en konseptgudstjeneste er det stor frihet til å endre og omgå mange av de utfordringene som oppstår i møtet mellom konfirmanter og gudstjenestefeiring. Martin Modéus hevder at en menighet som baserer seg på at ungdom har en egen gudstjenesteform, står i fare for å motarbeide sin egen hovedgudstjeneste. Martin Modéus peger på, at børn og unge vokser fra børne-, ungdoms- og familiegudstjenester. Ja, og de vokser også fra de øvrige religionspædagogiske børn- og ungdomsarbejde, og hvor skal de så gå hen, når de vil lære mere, vokse i deres tro og blive en del af en voksen gudstjenestefejrende menighed? Høymessen vil de føle seg helt fremmed overfor (den ligner jo ikke de liturgisk eksperimenterende gudstjenester, de kender fra barndom og ungdom). Ingen i menighedfællesskapet (andet end præsten) vil kende dem eller kalde dem ved navn, ensidig byde dem velkommen. (Modéus, 2007, s. 295). Ungdom blir eldre, og når de etter hvert skal gå over i hovedgudstjenesten vil denne, for dem, være en ukjent gudstjenesteform som de lett kan oppleve som fremmed og uinteressant. Det gjennomføres mange gode konseptgudstjenester rundt om i landet, med mer eller mindre økt oppslutning i forhold til hovedgudstjenesten. Etter min mening skal både konseptgudstjenesten og den ordinære hovedgudstjenesten ha sin plass i menighetens gudstjenesteliv. Imidlertid tror jeg den virkelig store utfordringen ligger i å integrere ungdom som en del av hovedgudstjenestens faste gudstjenestefeirende menighet. Når jeg i denne oppgaven skriver om konfirmanter og gudstjenestemedvirkning vil jeg derfor begrense meg til å behandle hovedgudstjenesten, vanligvis feiret hver søndag formiddag. 1.4 Forskningsoversikt Ungdom og gudstjeneste har lenge vært et tema i Den norske kirke. Det er utprøvd mange modeller og former for ungdomsrettede gudstjenester. Blant de mest kjente er kanskje ungmesse-konseptet til KFUK-M, men ulike konsepter og enkeltstående gudstjenester for ungdom er i stadig utvikling. Kreativ trosformidling lanserer konseptet x-messe 5, og det arrangeres både hip-hop-messer og Jazz-gudstjenester, i tilegg til en rekke mer tradisjonelle ungdomsgudstjenester. Den nye gudstjenestereformen har et mål om en hovedgudstjeneste for alle, også konfirmanter og andre unge. For å nærme seg dette er ungdoms sosiale kontekst en viktig faktor. Boken: 5 http://kreativtrosformidling.no/ 11

Jeg tror jeg er lykkelig..., av Morten Holmqvist (red.) er en presentasjon av undersøkelsen: Ung tro og hverdag. Den gir et innblikk i mange aspekter ved hverdagslivet til dagens ungdom og omhandler temaer som teknologi, fritid og kropp, men også tro, åndelighet og forhold til gudstjeneste og konfirmasjon. I Practicing Passion av Kenda Dean fokuserer hun på ungdoms åndelighet og lidenskapelighet, som noe unikt ungdom kan ta med seg inn i et trosfelleskap. På tross av to ulike kontekster, Norge og USA, har disse bøkene bidratt med verdifullt materiale i mitt arbeid med konfirmanter og gudstjeneste. Espen Aarseth har i sin avhandling: Lidenskapelig og lykkelig drøftet forholdet mellom disse kontekstene, og gjort en analyse av Practicing passion i forhold til norsk konteks, slik den fremstår i boken: Jeg tror jeg er lykkelig Boken, Solidariske skritt, av Sindre Eide og Laila Tøndel, er inspirert av Brasiliansk tenkning og metodikk. Et grunnleggende prinsipp i boken, er at alle menneskers har en unik, iboende kunnskap, og at en såkalt solidarisk læring er å dele og videreutvikle denne kunnskapen i en likeverdig gruppe. Spiritualitet er bokens fundament i kristen undervisning. Trosopplæringsreformen er også en viktig faktor i barn og unges forhold til gudstjenesten. I plan for trosopplæring står følgende: Denne planen anbefaler at ethvert tiltak i trosopplæringen skal ha tilknytning til menighetens gudstjenesteliv, enten i form av deltakelse i en gudstjeneste, eller ved at gudstjenestelige elementer inngår i undervisningssamværene. (Kirkerådet, Den norske kirke, 2010, s. 29). Anny Holien skriver, i sin masteravhandling: Gudstjenesten- et sted å være, et sted å lære om barns medvirkning i gudstjenester der liturgien er utformet for barn. I min avhandling vil jeg imidlertid forholde meg til hovedgudstjenesten og dens posisjon som trosfellesskap og læringsfellesskap. Synet på gudstjenesten som et sosiokulturelt læringsmiljø synes å være voksende. Boken: Mellom pietisme og pluralitet av Bernd Krupka og Ingrid Reite (red.) tar for seg ulike spørsmål om konfirmasjon, med bakgrunn i undersøkelsen, Confirmation work in Europe (Schweitzer, Ilg, & Simojoki, 2010). Blant annet kapittelet: konfirmasjonsarbeid i et sosiokulturelt grasrotperspektiv (Krupka & Reite, 2010, s. 197). På fjorårets trosopplæringskonferanse 6 ble bl.a. seminaret: Trosopplæring+Gudstjenestearbeid=Sant avholdt. Tematikken på dette seminaret beskrives, på kirken.no slik: Hvordan blir gudstjenesten et lærende fellesskap for alle som deltar? Hva trengs av planlegging, metoder og tilrettelegging for å gi barn gode gudstjenesteopplevelser? (Den Norske Kirke, 2011). 6 Oktober 2011 12

Undervisning i forbindelse med gudstjeneste -planlegging og -deltagelse er viktig. Boken Fra torget til vingården. et gudstjenesteverksted der konfirmanter og voksne arbeider sammen, av Kristin Solli Schøien, er et undervisningsopplegg for konfirmasjonstiden hvor undervisningen, i sin helhet, er bakt inn i planlegging og gjennomføring av gudstjenester. Opplegget legger stor vekt på fellesskapet som arena for læring. Petter Jakobsen trekker også frem viktigheten deltagelse i menighetens gudstjenestefellesskap før og nå, i sin spesialavhandling Disippelpedagogikk og konfirmasjonstid. Det finnes mye materiale innenfor emnene konfirmant, gudstjeneste og læring. Flere av disse er metodebøker med praktiske innfallsvinkler, men med sosiokulturell læringsteori, i forbindelse med konfirmanter og gudstjeneste, som grunnlag. Jeg vil, i denne avhandlingen ikke fokusere på metodiske grep, men først og fremst konsentrere meg om grunnlagstenkning. Flere bøker er skrevet med bakgrunn i ulike undersøkelser. Disse fokuserer hovedsakelig på ungdom og deres kontekst, både som gruppe og individ, og hvordan dette preger deres forhold til blant annet gudstjenesten. Både Holiens og Jakobsens arbeider tangerer på mange punkter min avhandling, men begge skriver om deltagelse eller involvering som en del av, eller et virkemiddel i, en læreprosess. I min avhandling vil jeg betrakte involvering som et mål og læreprosessen som et middel til å nå dette målet. Min kontekst for denne avhandlingen vil være hovedgudstjenesten, slik den fremstår i den nye gudstjenestereformen. Innenfor denne konteksten vil jeg, ved hjelp av læringsteori, belyse vilkår for begrepet involvering, slik det er beskrevet i reformen. Jeg vil nå redegjøre for min forståelse av begrepet, læreplan. 1.5 Læreplanbegrepet Det engelske ordet curriculum som John Dewey bruker i sin bok The child and the curriculum oversettes ofte til norsk med pensum. Pensum, lat., forelagt arbeid, oppgave; kunnskapsstoff som kreves til en bestemt eksamen (Berulfsen & Gundersen, 2000, s. 341). Denne definisjonen begrenser seg til et bestemt kunnskapsstoffutvalg, gjerne forbundet med en eksamen. Den er derfor ikke dekkende for Deweys betydning av begrepet, som jeg vil bruke i denne oppgaven. På engelsk brukes curriculum også om det som vi på norsk kaller læreplan. Den engelske betydningen favner imidlertid enda videre enn det vi på norsk ofte betegner som læreplan. Mens den norske betydningen av læreplan kun omfatter det som er planlagt å skulle skje i undervisningen, innbefatter begrepet på engelsk også det som i realiteten skjer. I boken Lærerens verden skriver Imsen: 13

Det er viktig å være klar over at curriculum betyr langt mer enn bare læreplan. Mens læreplan beskriver det som er tenkt å skulle skje i undervisingen, altså intensjonene bak den, så omfatter den engelske termen også det som faktisk skjer i undervisningen, det vil si både intensjon og virkelighet (Imsen, 2009, s. 192). En læreplan gjennomgår en rekke tolkningsprosesser. Det er mange faktorer underveis, fra utviklingen av en ny læreplan begynner, frem til hvordan elevene faktisk opplever undervisningen når planen tas i bruk. Jeg vil her kort redegjøre for de ulike tolkningsprosessene en læreplan gjennomgår. Redegjørelsen er i hovedsak basert på boken Lærerens verden. 1.5.1.1 Den ideologiske læreplanen Denne prosessen ligger i forkant av selve planen. De som utformer planen har sine idealer om hvordan planen skal være. Hvilke arbeidsformer og hvilke grunnsyn som skal være gjeldene. Selv om dette danner et grunnlag for planen, er det ikke nødvendigvis lett gjenkjennelig i den endelig formulerte planen. 1.5.1.2 Den formelle læreplanen Dette er planen slik den foreligger i fysisk form, altså selve det trykte dokumentet. 1.5.1.3 Den oppfattede læreplanen Læreplanen må, som enhver annen tekst, tolkes for å omsettes i praktisk bruk. Hvordan læreplanen oppfattes og tolkes av den enkelte skoleadministrasjon, lærer og foreldre, vil være preget av ulike faktorer som pedagogisk grunnsyn, menneskesyn og rammefaktorer. Lærerens oppfatning av planen danner grunnlaget for neste trinn i prosessen med å anvende læreplanen. 1.5.1.4 Den gjennomførte læreplanen Undervisning er ikke programmering, men dynamisk samhandling med individer. Det er derfor ikke gitt at det læreren har planlagt, på bakgrunn av hvordan hun/han oppfatter den formelle læreplanen, kan gjennomføres i henhold til plan. Hva en planlegger ut fra gjeldende læreplan er én ting, hva som skjer i klasserommet kan være noe helt annet (Imsen, 2009, s. 196). Den gjennomførte læreplanen er altså hvordan undervisningen faktisk gjennomføres. 1.5.1.5 Den erfarte læreplanen Undervisning er kommunikasjon og den består derfor av avsender og mottaker(e) og fortolkning av budskapet. Det er ingen direktelinje fra læreren til elevens oppfating og forståelse av lærestoffet, og det vil derfor være forskjell på hva læreren oppfatter hun/han 14

formidler og hva den enkelte elev oppfatter og lærer. I første omgang dreier dette seg om hvordan elevene erfarer det som foregår i klasserommet. Hvordan oppfatter de undervisningen? Hva lærer de? (Imsen, 2009, s. 196). 1.5.1.6 Den skjulte læreplanen Det er umulig å ikke kommunisere. Elevenes erfaringer i en undervisningssituasjon er ikke begrenset til deres oppfatning av lærerens tilsiktede undervisning, men også en god del skjulte budskap, ubevisst fra lærerens side. Skjult læreplan er en betegnelse som er blitt brukt på de verdier, holdninger og handlingsmønstre som er blitt formidlet indirekte av skolen (Imsen, 2009, s. 156). 2 Teorigrunnlag 2.1 Menighetens rolle i Gudstjenesten 2.1.1 Historisk riss Jeg vil nå gi et kort historisk fremstilling av menighetens forhold og posisjon i gudstjenesten fra de første menighetene og frem til dagens gudstjenestereform. Fremstillingen bygger i all hovedsak på boken Høymessen i går og i dag av teolog og liturgihistoriker, Helge Fæhn. Jeg har valgt denne boken fordi den viser hovedtrekkene i endringene messen gjennomgår, og har fokus på endringene i forholdet mellom lekmann og geistlig. Gudstjenesteformen i Den norske kirke har sine røtter helt tilbake til de første kristnes samlinger. Selv om den har gjennomgått mange endringer og tilegg, har grunnstrukturen og også flere ledd fulgt med helt fra den første kristne kirke. Grunnen til dette er at de forandringer som har funnet sted fra den første tiden ikke har vært utskiftning av former og ledd, men heller utbygging av og rundt de til enhver tid eksisterende ledd. Endringer i hvem som utfører de ulike leddene og på hvilken måte de utføres har dessuten medført til dels store endringer i menighetens forhold til gudstjenesten. Jeg skal her gi et kort historisk riss av endringene i gudstjenesten, med vekt på den innvirkning disse har hatt på menighetens / lekmannens posisjon. 2.1.1.1 Menigheten gjør messe (år 30 330) Den kristne gudstjeneste har røtter både i den jødiske synagogegudstjenesten med sine mange lesninger og bønner og i Jesu innstiftelse av nattverden. Nattverden fikk tidlig høy status gjennom kun å være tilgjengelig for de døpte. Allerede i sin opprinnelse var denne siste 15

handling [nattverden 7 ] mer eksklusiv enn den første (Fæhn, 1977, s. 9). Gudstjenesteformen i denne perioden kjennetegnes imidlertid ved formuleringen i nattverdens innstiftelsesord: Gjør dette til minne om meg. (Luk. 22.19) (Det Norske Bibelselskap, 2005). Messen var noe menigheten gjorde sammen. For den eldste kirke var gudstjenesten hele menighetens felles handling. (Fæhn, 1977, s. 12). Gudstjenesteformen i denne tiden var svært enkel og bestod av en orddel med skriftlesning, preken og bønn (arv fra synagogegudstjenesten) og en måltidsdel i fire ledd, hvor både kirkens folk og lekfolk deltok med sine faste oppgaver. Helge Fæhn beskriver de slik i sin bok, Høymessen i går og i dag: offertoriet (frembæring av gavene, brød og vin), konsekrasjonen (innvielsen av gavene ved biskopens takkebønn), fractio (brytingen av det innviede brød før utdelingen) og selve kommunionen (altergangen) fremhevet seg som klare handlingsakter, hvor alle kirkens stender (biskopen, de eldste=presbyterne, diakonene og legfolket) tok del, hver med sin spesielle funksjon og oppgave, med sin leiturgia (Fæhn, 1977, s. 10). Sammen utgjorde alle, både lekfolk og geistlige, en enhet, messen. 2.1.1.2 Menigheten hører messe (400 800) Fra å være en samling med stor vekt på nattverden som en handling hvor hele menigheten minnes Jesus og innstiftelsen av nattverden, beveger gudstjenesten seg nå mot en form hvor det å høre blir en større del. I forbindelse med at kristendommen i begynnelsen av denne perioden blir statlig anerkjent og støttet, utvides messen med en rekke ledd 8 for å understreke det høytidelige ved det som nå var blitt en offentlig gudstjeneste. Nytt var det også at gudstjenesten skulle inneholde oppbyggelige element. Fæhn skriver: Disse ledd henger delvis sammen med en tidligere ukjent betoning av det oppbyggelige element i gudstjenesten. Men fremfor alt er de uttrykk for den nye verdighet og høytidelighet som sømmet seg den offentlige gudstjeneste til den av staten begunstigede religion (Fæhn, 1977, s. 12). Mens mengden bønner og ritualer øker og gjør gudstjenesten til noe menigheten i størst grad hører, reduseres også hyppigheten av nattverdfeiring for menigheten betraktelig: Allerede fra 4. 5. årh. gikk kommunion-frekvensen sterkt ned slik at det ved de fleste gudstjenester bare var celebranten selv (presten, biskopen) som kommuniserte. (Fæhn, 1977, s. 17). Med dette beveger gudstjenesten seg fra å være en felles handling for menigheten, mot en samling hvor presten er det handlende subjektet og menigheten blir tilskuer og tilhører. 7 Forklaring i parantes tilføyd. 8 F.eks. Kyrieliytani med avsluttende kollektbønn og Gloria-leddet 16

2.1.1.3 Menigheten ser messe (800 1200) I tidsrommet 800-1200 har to faktorer stor innvirkning på gudstjenestens utvikling, og disse gjør at gudstjenesteritusen ytterligere distanserer seg fra, og passiviserer menigheten. Under sterk påvirkning fra den innviklede franske messeformen, utvides gudstjenesten ytterligere med ulike ledd, og er nå vokst seg så stor og kompleks at det er behov for forklaringer for å tolke selve messen. Fæhn skriver videre: fra å være en enkel ritus som i ord og handling tolket og levendegjorde Kirkens budskap gikk messen nu gradvis over til å bli et innviklet kompleks av seremonier og bønner som selv trengte tolkning (Fæhn, 1977, s. 14). Det kan virke som om utviklingen i dette tidsrommet er i ferd med å gjøre messen til et prestelig ritual uten behov for lek deltagelse. Man kan spørre seg om messen nå er i ferd med å bli seg selv nok, og er blitt en handling som avvikles for egen del, heller enn for gudstjenestedeltagernes. Blant utvidelsene som kom, var seks bønnedeler med bakgrunn i privatmessen. Ikke bare ble selve ordlyden innført i menighetsgudstjenesten, men også fremførelsesformen. dvs. bønn med hviskende stemme hvor subjektet er jeg. Dette ble gjort til tross for at bønnen var et liturgisk ledd som gjaldt for hele menigheten. Fæhn skriver: Og da de stille messer var langt de fleste, falt det nærmest av seg selv at presten bad hele den stille messe også i søndagens menighets-høymesse (Fæhn, 1977, s. 14). Fæhn hevder videre at fokuset på prest eller biskop som det handlende subjekt også vises tydelig i reduksjonen av antallet liturgiske bøker. I oldkirken hadde koret, tekstleseren og presten sine oppgaver i gudstjenesten. Disse hadde hver sine dertil hørende liturgiske bøker. I tiden 800-1200 reduseres dette antallet til én bok. Som frukt av privatmessene oppstod i høymiddelalderen det såkalte fullmissale (missale plenarium), hvor alle disse stykker og ledd i messen var samlet til en eneste bok: prestens (Fæhn, 1977, s. 15). I følge Fæhn går utviklingen mot at presten overtar flere og flere av oppgavene som tidligere var tillagt leke medlemmer av menigheten. Reduksjonen i menighetens deltagelse i nattverdfeiringen fortsetter også. Nattverdfeiringen går fra å være den viktigste kristne menighetspraksisen i gudstjenestefeiringen til at det nå, offisielt, er tilstrekkelig med kun en nattverdfeiring i året. Denne utvikling kulminerte i høymiddelalderen, da den årlige påskekommunion ble fastslått som minimum (år 1215) (Fæhn, 1977, s. 17). Fokuset på det synlige styrkes imidlertid i denne perioden ved innføringen av en rekke visuelle elementer. Tydeligst er kanskje skikken med å heve det innviede nattverdbrødet over hodet og slik gjøre det synlig for hele menigheten (elevasjonen). Denne seremoni ble snart sentrum, ja endog alfa og omega i messen, slik at vi med en viss rett kan si at mens oldkirken gjorde messen og den tidlige 17

middelalder hørte messen, er den karakteristisk for senmiddelalderen at den i første rekke så messen. (Fæhn, 1977, s. 18). Det visuelle blir altså hovedelementene i messen, og den blir hovedsakelig noe menigheten blir tilskuer til. 2.1.2 Tilbake mot det opprinnelige (1537-) Selv om reformasjonen blir et tydelig brudd med den katolske kirke, bringer den ikke med seg noen ny liturgisk reform. I prosessen med å frigjøre seg fra senmiddelalderens tradisjoner og komme tilbake til den opprinnelige gudstjenesten blir en god del av messetradisjonene og messeleddene som var kommet sent inn i messen, fjernet. Fæhn skriver: Den gamle messe ble renset for uriktige offertanker og befridd for det meste av prestens stille bønner og andre forholdsvis sene ledd i gudstjenesten fjernet. (Fæhn, 1977). Målet var, ifølge Fæhn, å finne tilbake til den ekte menighetsgudstjenesten hvor ikke bare presten var det aktive subjektet, men hvor hele menigheten medvirket i liturgien. I 1539 kommer det ny kirkeordinans på dansk, og denne blir også gjeldene i Norge. I denne ordningen finnes to alternative messer: Prosa-messen som behold de aller fleste av den gamle messens ledd i sine opprinnelige prosaformer og hadde latin som språk. Den andre er salme-messen som har sitt utgangspunkt i Luthers Deutsche Messe. I likhet med Deutche Messe holdes hele messen på morsmålet. Salmemessen har fått sitt navn fordi det i stedet for flere av de gamle prosaleddene heller ble benyttet salmer. Skiftet fra latin til morsmål gir menigheten langt større mulighet til å medvirke fordi gudstjenesten nå foregår på et språk lekfolk forstår, istedenfor på latin som de færreste behersket. I tiden fra 1539 og frem til 1920 foregår det en kamp mellom prosamessen og salme-messen. I 1920 blir alterboken for den nye (norske) høymesseliturgi revidert og salme-messen blir utelatt. Derfra og til i dag har prosa-messen vært Den norske kirkes messeform, riktignok med de aller fleste ledd på morsmålet. Den kristne gudstjenestefeiringen begynner som en enkel menighetsstyrt samling hvor både leke og geistlige fyller oppgaver i gudstjenesten. Etter hvert blir messens form mer og mer kompleks. Utvidelse med flere ledd, reduksjon i nattverdfrekvensen, fjerning av lekfolkets gudstjenestebøker og ukjent og lavmælt språk, er faktorer som gjør at messen etter hvert blir noe presten utfører og menigheten er tilskuer til. Reformasjonen er et brudd med den katolske kirke og dens messe-tradisjoner og målet er å komme tilbake til den opprinnelige, menighetsstyrte gudstjeneste. Dette resulterer i en langsom reversering av messens utvikling. Nattverdfrekvensen økes og menigheten får både vin og brød, gudstjenester feires på 18

morsmålet og en bruk av kjente salmer istedenfor messeledd gjør at menighetens aktive deltagelse i gudstjenesten øker gradvis. 2.1.3 Gudstjenestens struktur i dag Med reformasjonen begynner pendelen å svinge tilbake til en mer menighetsstyrt gudstjeneste hvor liturgien er hele menighetens felles handling. Selv om det er gjort mange endringer i gudstjenesteleddenes form, er den grunnleggende strukturen fortsatt beholdt i dagens gudstjenestereform. I følge allminnelige bestemmelser for hovedgudstjenesten skal følgende ledd fortsatt være med i hovedgudstjenesten: Salmer Inngangsord Samlingsbønn Syndsbekjennelse Tekstlesning (evangelium) Preken Trosbekjennelse Forbønn Fadervår Velsignelse (Kirkemøtet, Alminnelige bestemmelser for ordning for hovedgudstjeneste, 2011, s. 6). I følge ordningen skal det også normalt feires nattverd i hovedgudstjenesten 9 I den nye reformen er begrepet medliturg innført, og det betegner følgende: ML (medliturg) benyttes for tekstleser(e), bønneleder, nattverdmedhjelper(e), forsanger(e), kor og andre som utfører liturgiske tjenester og handlinger. (Kirkemøtet, Ordning for hovedgudstjeneste, 2011, s. 2). Flere steder i Ordning for hovedgudstjeneste er kun forkortelsen ML oppført som utøver og betyr at den aktuelle delen er forbeholdt medliturgen. Dette hever statusen for lek-deltagelse, og sier ganske utvetydig at utførelsen av en gudstjeneste etter 1. s. i advent 2012 10 ikke er forebeholdt noen få ansatte men hele menigheten. Konfirmanter har på lik linje med andre medlemmer av menigheten anledning til å medvirke på de stedene som er angitt for medliturg. Jeg vil ikke gi en fullstendig oversikt over oppgavefordelingen mellom hovedliturg og medliturg her, men trekke frem fire oppgaver jeg mener er med å belyse begrepet involvering i særlig grad. Jeg vil videre i avhandlingen særlig trekke frem disse oppgavene som eksempler. Oppgavene er nådehilsen, 9 (Kirkemøtet, Alminnelige bestemmelser for ordning for hovedgudstjeneste, 2011) 10 Frist for å innføre ny liturgi 19

preken, nattverdutdeler og velsignelsen. De er fordelt på følgende måte i den nye gudstjenestereformen: Ifølge gudstjenesteboken fremsier hovedliturgen nådehilsen. Om prekenen står det: Det er liturgen som har ansvar for prekenens innhold og form, også når prekenen helt eller delvis er overlatt til andre. (Kirkerådets sekretariat, 2011, s. 16). Prekenen kan altså holdes av andre enn hovedliturgen, og også i en annen form enn den tradisjonelle, men hovedliturgen har det overordnede ansvaret. Medliturger kan være med å dele ut nattverd: Medliturger som deler ut vinen (og i noen tilfeller brødet), skal normalt ha oppnådd religiøs myndighetsalder. (Kirkerådets sekretariat, 2011, s. 35). Myndighetsalder er ikke et absolutt krav og kan fravikes for eksempel ved bruk av barn eller konfirmanter. Ifølge gudstjenesteboken, fremsier hovedliturgen velsignelsen. Menighetsrådets bestemmelsesrett i forhold til gudstjenesten er også endret i den nye reformen. Menighetsrådets myndighet til å ta avgjørelser i gudstjenestelivet er utvidet i gudstjenesteordningen 2011 i forhold til tidligere (Kirkerådet, 2011, s. 19). I bestemmelser for fastsetting av lokal grunnordning står det videre: Menighetsrådet vedtar Lokal grunnordning og sender den tjenesteveien til biskopen for godkjenning. (Kirkerådet, 2011, s. 60). I den nye reformen er det menighetens lekfolk, via menighetsrådet som har ansvaret for den lokale grunnordningen for gudstjenesten. Om Liturgens myndighet sies følgende: Liturgens avgjørelsesmyndighet gjelder avgjørelser om den enkelte gudstjeneste (Kirkerådet, 2011, s. 19). Videre står det om avgjørelsesmyndighet: Liturgen har det overordnede ansvaret for forberedelsen og gjennomføringen av den enkelte gudstjeneste, og gjør det i samarbeid med de andre ansatte og frivillige i menigheten. Er det uenighet om noe som gjelder en gudstjeneste, tar liturgen avgjørelse innenfor rammen av Ordning for hovedgudstjeneste og Lokal grunnordning (Kirkerådet, 2011, s. 61). Den nye gudstjenestereformen flytter en større del av ansvaret og bestemmelsesretten over på lekfolkets valgte instans, menighetsrådet. Dette gjør gudstjenesten til menighetens samling, i enda større grad. 2.1.4 Gudstjenestereform 2011 Opptakten til reformen er at det i 2003 på ungdommens kirkemøte tas opp som sak: hva slags gudstjeneste vil vi ha? (Sak UKM 05/03). Ungdommens kirkemøte ønsker seg en mer fleksibel gudstjeneste som kan være hovedsamling for hele menigheten. Målet er ikke å lage en ny variant av ungdomsgudstjeneste eller Ung Messe, heller ikke å ta livet av høymessen slik vi kjenner den i dag. Vi vil legge til rette for en gudstjenesteordning som kan fungere for 20

alle uavhengig av alder, kjønn og geografi, og som fungerer som menighetens hovedgudstjeneste. (Ungdommens kirkemøte, 2003, s. 2). Etter samtaler på kirkemøtet i 2003 kommer selve arbeidet med reformprosessen i gang sommeren 2004. Høsten 2008 er forslaget ute på høring hos en rekke ulike instanser og i 2009 legges svarene frem for kirkerådet. Den endelige ordningen for hovedgudstjenesten vedtas på kirkemøtet i 2011. 1. søndag i advent 2012 skal den nye gudstjenestereformen tre i kraft i Den norske kirke og mange menigheter er nå i full gang med å utforme sin lokale grunnordning. Den nye reformen har et sterkt fokus på involvering av hele menigheten, helt fra planleggingen av den enkelte menighets lokale grunnordning, til gjennomføringen av den enkelte gudstjeneste. Gudstjenesten skal være en samling hvor hele menigheten er samlet til fellesskap og tjeneste for Gud. I innledningsavsnittet til Den norske kirkes gudstjenestebok sammenfattes gudstjenesten på følgende måte: I gudstjenesten kommer mennesker sammen for å søke Gud. Å feire gudstjeneste beskrives i Salmenes bok som å tre fram for Guds ansikt, i glede og i ærefrykt. I Salme 42 heter det: Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn? Hva gudstjeneste er kan sammenfattes i de fire ordene sammen for Guds ansikt. Vi kan ha mange og ulike grunner for å gå til gudstjeneste. Den dypeste grunnen ligger imidlertid ikke i oss selv, men i at Gud kaller oss sammen til gudstjeneste. (Nemd for Gudstjenesteliv, 2011, s. 1). I historisk perspektiv kan gudstjenesten tidvis synes å ha vært feiret for egen, eller prestenes del. Det overstående sitatet er et utvetydig signal om det motsatte. Gudstjenesten skal selvsagt ha sine tradisjoner og retningslinjer, men den grunnleggende årsaken som berettiger gudstjenestens eksistens er at den er et sted for fellesskap mellom mennesker og Gud. Jeg har nå gitt et kort historisk riss av gudstjenestetradisjonen som Den norske kirkes hovedgudstjeneste bygger på, samt bakgrunnen for dagens gudstjenestereform. Jeg har lagt vekt på menighetens posisjon i gudstjenesten. Jeg har pekt på at dagens gudstjenestereform styrker menighetens rolle i feiringen av gudstjenesten og understreker at gudstjenesten er en felles handling. Videre vil jeg redegjøre for noen aspekter ved forholdet ungdom og gudstjeneste. 2.1.5 Ungdom og gudstjeneste Jeg har vist at gudstjenestereformen skiller mellom deltagelse og involvering, og at sistnevnte forutsetter en relasjon. Begrepet relasjon forklares av norsk språkråd på følgende måte: 21

forhold, sammenheng (Universitetet i Oslo i samarbeid med Språkrådet, 2010). Begrepet relasjon kan både betegne en sammenheng, f.eks. sammenheng mellom to saker eller et forhold som innbefatter mennesker og dermed har en emosjonell side. Gudstjenestereformen sier ikke hva eller hvem subjektets relasjon skal være til, men jeg anser det som nærliggende å anta at det her dreier seg om en form for emosjonell relasjon, ikke bare en teknisk sammenheng. Jeg vil videre i oppgaven forholde meg til begrepet på denne måten. Jeg tror konfirmanter kan oppleve involvering i mange ulike gudstjenesteformer og oppgaver, men det er kanskje særlig på ett område hvor ungdom skiller seg fra andre aldersgrupper, nemlig stor evne til lidenskap. Min erfaring i arbeid med 14-15 åringer er at de forelsker seg ofte, kan bli forbannet og skrike, de kan veksle mellom intens lykke og dyp sorg, grenseløs kjærlighet og hat, nesten i løpet av minutter. De kan være nærmest apatiske eller vise et utmattende engasjement. I følge Dean ligger denne evnen til pasjon naturlig hos ungdom: Passion comes naturally to the young because they are so open to love, so willing to suffer for that which calls forth their fidelity. (Dean, 2004, p. 65). Ungdomstiden er tiden for pasjon, og hvis noen har evne til relasjon til oppgaver i hovedgudstjenesten må det være ungdom. Kenda Dean skriver: Most mainline Protestants are put off by passion both ours and God`s. Like lovers who kiss to much in public, religious passion embarrasses us. It is excessive, unseemly, over the top. It means losing control, being overtaken, becoming unleashed. (Dean, 2004, p. 68). Ifølge henne har de fleste tradisjonelle protestanter liten tradisjon for lidenskap i gudstjenesten. Dean skriver ut fra sine erfaringer i amerikanske menigheter, men det kan virke som også den tradisjonelle menigheten i Den norske kirke har en tendens til å være raskt ute med et ønske om å begrense eller fjerne noe av det som er kjennetegnet på det å være ung, nemlig spontaniteten, engasjementet og den uhemmede pasjonen. Med fare for å generalisere vil jeg likevel hevde at Den norske kirkes gudstjeneste har liten tradisjon for å inkorporere, beskjeftige, eller kanskje til og med tillate åpent engasjement, spontanitet og pasjon i hovedgudstjenesten. Følelsesmessig engasjement er noe det lett snakkes varmt om i festtaler og visjonsdokumenter, men mitt inntrykk er at man ofte har et bilde av, kanskje til og med en uutalt plan for hvordan dette skal arte seg. Det kan virke som om spontanitet og engasjement er hjertelig velkomment så lenge det ikke skjer noe uventet eller går utover menighetens oppfatning av rett gudstjenesteatferd. 22