Okhaldhunga Times Februar 2013 Kjære venner På de smale terrassene i dalsidene her dyrkes det mais om vinteren og ris om sommeren. De små jordlappene brukes intenst. For å få året til å gå opp må alt arbeid på markene gjøres til nøyaktig riktig tid. Nå er det tid for klargjøring av jorda før maisen skal såes. Full fres. Det er en tøff jobb som krever nært samarbeid mellom mann og okser. Her er en av naboene med god flyt i jobben. Det er full fart, kan du se at støvskyen står bak dem? Sykehusutbygging Først var det en drøm, lenge. Så ble det en plan. Og nå er det i ferd med å bli virkelighet. Tre nye bygninger reiser seg her:
Tuberkuloseavdelingen. Det er den første under tak. Dette nye bygget består av to deler vendt hver sin vei. En halvpart skal være for vanlige tuberkulose pasienter, den andre til de som har behandlingsresistent sykdom. Altså de som er del av den verdensomspennende epidemien av tuberkulose som har blitt motstandsdyktig mot vanlige medisiner. Bare et par ukers arbeid gjenstår nå, før pasientene kan flytte inn her. Ny poliklinikk. Magne Vestøl er Prosjektleder for hele sykehusutbyggingen. Her står han foran reisverket til vår nye poliklinikk. Planen er å ta denne nye bygningen i bruk før regntiden setter inn i juni. Vi håper det går! Den store hovedbygningen vil inneholde operasjonsavdeling, fødeavdeling, intensivrom og vanlige pasientrom. Mye arbeid er nedlagt i fundamentet, det er komplisert å bygge store bygninger i et så bratt område. Men nå er grunnarbeidene avsluttet. Reisverket kommer opp, og det er intens aktivitet med mange arbeidere involvert. Sudir, som kommer mot oss på bildet til venstre, er Magne s nære medarbeider og høyre hånd.
Nytt liv For to måneder siden skrev vi om Lal Bahadur, som pga en sinnlidelse med ukontrollert aggresjon hadde måttet sitte fastspent i landsbyen med bena mellom stokker i tjueen år. Han fikk medisiner her, og det roet seg. I forrige uke kom han til kontroll, og spenningen var stor. Denne gangen kom han sammen med kona. Hun fortalte: «Mannen min har mistet tjue år av livet sitt. Men nå er han i live igjen, som oss andre!» Han selv var så fornøyd som det ser ut på bildet, og nå var bena hans blitt sterke nok til at han selv kom gående hit. (De har gitt samtykke til at vi trykker tekst og bilde av dem, for dette synes de all verden skal få vite om!) Grunnverdier / «Fullness of life» I forrige uke hadde vi storfint besøk: David McConkey er UMN s nestleder. Han er fra Nord Irland, men kom til Nepal for 37 år siden. Så han kjenner land, folk og språk. Sammen med dr. Olak Jirel som leder UMN s helsearbeid, hadde han et heldags seminar med oss om UMN s grunnverdier, hvor vi diskuterte hvordan de verdiene kan virkeliggjøres i vårt sykehus-/ og landsby-helsearbeid. «Fullness of Life» - liv og overflod, er UMN s vision for Nepal. David McConkey ga oss inspirasjon til å se arbeidet vårt i en større sammenheng.
Spenning De kom fra nabodistriktet. Det er en dagsreise hit, men det finnes ikke noe sykehus nærmere. Den lille gutten på tre måneder hadde lyskebrokk som kom og gikk, og de var bekymret. Kunne vi operere? Vi frarådet det. Det er teknisk vanskelig å operere på slike små, men viktigere er at det er komplisert og risikabelt å legge spebarn i narkose her. Under så enkle forhold som hos oss, prøver vi å unngå det så lang som råd. De reiste hjem, med beskjed om å komme tilbake hvis brokket ble «hardt og vondt». Det ble det. Tre måneder senere var de her igjen. Illskrikende liten gutt, nå seks måneder gammel, med et stort, hardt lyskebrokk som ikke lot seg trykke på plass. Da må det opereres umiddelbart. Noen timers forsinkelse kan bety at tarmen i brokket mister blodforsyningen, og tilstanden blir enda farligere. Spebarns-kirurgi og spebarns-anestesi på sen kveldstid. Begge deler ble så vanskelig som vi var forberedt på, og det tok sin tid. En del tynntarm, litt tykktarm og blindtarmen lå i brokksekken. De var avklemt og litt blå av surstoffmangel, men fremdeles levedyktige. Det gikk! Her er guttebabyen tilbake hos mor, en time etter operasjonen. Han får oksygen, medisiner og intravenøs væske av oss. Men mors fang er den beste seng, og mors kropp varmekilden. De ble rigget til med tepper mot nattekulda, og mor satt med bena over kors og gutten på fanget hele natten. Da er det spennende å gå legevisitt neste morgen. Men mer morsomt dagen deretter, for da satt gutten på fanget og pludret med en lykkelig mor da jeg kom! Det står i Salme 90 om at Gud kan «fremme våre henders verk». Han gjorde det. Nabina fikk et godt hjerte! Fra hun var liten hadde Nabina hatt stadige lungebetennelser, og foreldrene brukte masse penger på medisiner til henne. Ikke bare på medisiner, men også på besøk til den lokale «dhami», shamanen i landsbyen. Det er han som har kontakt med åndeverdenen og kan blidgjøre sykdomsånder. Han ble betalt med høner, og til og med en geit. Men Nabina ble bare dårligere. Ingen apetitt, ingen krefter til å leke eller gå den minste oppoverbakke. Da de kom med henne hit til sykehuset, fant vi en kraftig bilyd over hjertet. Alt tydet på at hun hadde en «VSD», et hull i hjerteskilleveggen. Hun trengte operasjon, og det er avansert og dyr behandling. Hvis foreldrene skulle betalt det selv, ville det blitt mer penger enn faren
har utsikter til å tjene i løpet av et helt liv. Men nå har vi i flere år hatt på plass et system som gjør at også utfattige barn med medfødt hjertefeil kan få god hjelp: Hun ble sendt til Sathi Sewa, en organisasjon i Kathmandu som hjelper folk fra fjellene med å finne fram i storbyenes jungel. De tok henne med til Ganga Lal National Heart Centre. Undersøkelsene der ble betalt av en kristen canadisk organisasjon som har tatt ansvar for hjertebarn henvist fra Okhaldhunga, og selve operasjonen fikk hun gratis. Her er Nabina på siste kontroll hos oss nylig. Nå er hun en glad og aktiv jente. Hun kan leke som andre barn, og har ikke lungebetennelser lenger! I løpet av det siste året har vi sendt ti barn med medfødt hjertefeil fra Okhaldhunga til operasjon ved Ganga Lal National Heart Centre i Kathmandu. Det har gitt nytt liv til disse familiene. Men dette tilbudet gjelder bare for barn under 15 år. Nylig hadde vi innlagt en gutt her, på 19 år. Han trengte operasjon pga en rheumatisk hjertefeil. De hadde vært på Ganga Lal, men hadde ikke penger til operasjon. Han døde kort etter at han kom tilbake til oss. Et hjem i forvandling En søndag på vei hjem fra kirken møtte vi på en kvinne i veikanten som var døddrukken. Hun greide ikke å gå selv, så vi bar henne opp i huset hennes. Det var et lite, falleferdig hus med god ventilasjon mellom plankene. Det lå barneklær der, så vi skjønte at hun hadde små barn. Vi fant noen sekker vi kunne legge henne på, på gulvet. Men i det vi la henne til rette, kjente jeg at hun var gravid, og langt på vei.
Etter det går vi innom hver søndag, men finner ikke noen hjemme de første ukene. Vi dytter litt matvarer under døren som et visittkort. Endelig treffer vi noen hjemme en dag. Hennes to barn leker fornøyd i asken, og mor er edru. Vi blir kjent, hun heter Kolpana ( fantasi ). Hun blir med til sykehuset for svangerskapskontroll. Fantasi er 24 år og føder sitt fjerde barn. Det første fikk hun da hun var 14 år. Fra hun var 13 år har flasken gitt drømmer og fantasi til livet hennes. Nå trenger hun all sin kraft for å skape et liv for sin nyfødte datter. Datteren ble født med dobbeltsidig leppe-/ og gane-spalte. Jeg pakket barnet inn og gikk forsiktig opp til henne for å fortelle at det var en fin jente, men hun har en skade i ansiktet som vi skal hjelpe henne til all den behandlingen hun trenger for å bli fin også i ansiktet. Foreldrene tok imot alt vi sa uten noen respons, men redselen lyste av ansiktene. Men så, etter noen dager, kom Ganesh på besøk på sykehuset. En nydelig gutt på fem år. Jeg sendte han sammen med moren hans, til Fantasi. De viste bilder av Ganesh slik han så ut da han ble født. Han hadde mye verre misdannelser enn denne nyfødte. Da løsnet alle ordene om angsten Fantasi hadde, hun fikk nytt mot og våget å hengi seg til sin nye lille datter. Etter en måned på sykehuset er tiden kommet for hjemreise. Hele familien stiller opp. I løpet av denne tiden har det blitt mange samtaler, og nye klær til de små. Når den lille er 5 kg, sender vi mor og barn til Sati Sewa, en organisasjon i Kathmandu som hjelper våre pasienter til plastisk kirurgisk behandling.
Forvandling av en landsby I fire år har en av våre i landsbyhelsearbeidet bodd og levd sammen med landsbyen Harkapur, som en god nabo og en som har vært med på å la det gode begynne å skje. Da de begynte arbeidet der, gjorde de en hus-til hus-undersøkelse. Alle hus med doer ble registrert, og hvem som hadde søppelkurv. Det ble spurt om holdninger og erfaringer med vold i hjemmet og hvor mange barn som var døde. Det ble også spurt om noen kvinner var døde i barselseng og mye, mye mer... Den samme undersøkelsen ble gjentatt etter to år, og nå etter fire år. Nå hadde de fleste bygget seg en latrine. Tidligere var det 3 % som hadde født på sykehus eller helsepost, nå var det 17 %. En klar bedring, men ennå en lang vei å gå. Holdninger til vold i hjemmet hadde endret seg mye, men det var flere som meldte om alkoholproblemer i hjemmet enn før. Opplæring En viktig del av arbeidet har vært opplæring av spesielle grupper i landsbyen. Child-To-Child på skolene, dvs at noen barn fra alle klassetrinn tas ut for spesiell helse-/ og hygieneopplæring. Disse barna blir gitt et ansvar på skolen for å lære opp de andre og for å se til latriner, søppel og andre elevers lange negler En annen viktig gruppe i landsbyen er shamanene. Det er til dem nesten alle pasientene går til først. De har nå fått opplæring i hvilke pasienter som må refereres til sykehuset snarest, og generell sykdomsforståelse.
En shaman danser og messer om alle sykdomstyper som skal sendes til sykehuset! Den av dem som hadde sendt flest til sykehuset ble premiert. En 2-åring kom etter at han hadde gått fra shaman til shaman i to år. Den siste shamanen hadde sagt at denne ungen må ha en hjertefeil, den må til sykehuset. Det stemte! Det reddet barnets liv. I kvinnegruppene har fokus vært på å utvikle gode vaner rundt graviditet, fødsel og barsel. Den femårsplanen vi er i gang med nå, har fokus på familievold. Alle ledere i landsbyen er blitt kurset ved hjelp av en advokat vi har leid inn. Men det er kvinnegruppene som har gått dypest inn i dette og håndterer tilfellene som kommer opp. Staten har også begynt et program nå, der en komité i hver kommune tar seg av konfliktløsning og hjemmevold. En engasjert leder for den nye komiteen for konfliktløsning og hjemmevold. For fire år siden var det en del av en akseptert kultur å slå kona. I dag er det mer en skam. Landsbyen bekranset våre to arbeidere, og Dorothea og jeg fikk del i gleden
Vårt håp er at det er en fovandling som varer. I et år vil en av våre medarbeidere følge opp landsbyene i Harkapur så det gode som har begynt, kan fortsette. Svært ofte blir vår lokalt ansatte arbeider ansatt av kommunen selv i etterkant. Tulasi blant nye venner. Tulasis familie fikk for fire år siden to geiter av landsbykomiteen. Det fikk de fordi familien var fattig. Mens geitene står bundet hjemme er folk ute og kutter gress til dem her. Det gjorde også Tulasi i bratte skråninger. Det ble hennes tragedie. Hun falt ned, brakk ryggen og ble lam fra brystet og ned. Hun var innlagt lenge, mens vi rehabiliterte hele huset hennes for rullestol, sammen med landsbyen. Nå kan hun rulle ved egen hjelp fra seng til toalett. Fantastisk! Endelig en dag fikk jeg anledning til å reise hjem til henne, tre timer på motorsykkel, på nesten ferdige veier. Der fant jeg Tulasi fornøyd med nye venner: To duer bor hos Tulasi og trives i vinduet der hun ligger på magen og ser ut det meste av dagen. I fotenden var det en høne som lå og verpet et egg om dagen til henne. En katt smøg seg rundt bena hennes i rullestolen. Om dagen mens alle var på arbeid, var det gode venner å ha. Ny venn for Tualsi er også hennes Himmelske Far og Jesus Kristus. Den treenige Gud har flyttet inn i hennes liv og gir henne fellesskap. Det er ikke flere kristne i denne kommunen, så jeg hadde med meg hvetemel og druejuice for å feire nattverd. Moren bakte et lite brød og vi delte brødet i to. Vi ba sammen om at det i framtiden kunne bli delt i mange flere deler og at hun fikk mange å synge sammen med.
Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354 Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no