august 2008 8 163. årgang aktuelt om misjon og kirke Takk for drømmen
Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: Marit Rødland (70 %) (mro@nms.no) Redaksjonssekretær: Åsmund Johansen (40 %) (ajo@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) (ims@nms.no) Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 360,- Studenter kr 180,- Utlandet utenom Skandinavia kr 420,- (med fly kr 520,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 360,- Bankgironr.: 8220 02 85030 Annonser: Halsne Reklame & Media tlf 51 31 57 00 Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger. 3 14 16 17 26 28 32 34 35 faste spalter faste spalter Kjære lesar Fritt fram Utgangspunkt Nistepakken Misjonærkontakten Rundturen Nytt Nettverk Sprell Neste nummer kommer i siste halvdel av september. 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 18 20 21 36 i dette nummer i dette nummer gf 2008: Drømmestart gf 2008: Glad i NMS gf 2008: Overrasket av Sissel gf 2008: GF-sangen på tegnspråk norge: Barn og kristen tro gf 2008: Kom-hjem-kveld gf 2008: Ja, og amen gf 2008: 4 på GF gf 2008: 7 kjappe japan: Nankai nye kirke er ferdig gf 2008: Guds drøm-forestillingen etiopia: I vekst og smerte thailand: Fra smilets land gf 2008: Bildekavalkade 5 Den nye landsstyreleiaren skryt ikkje av cven, men er glad i NMS og vil gjerne vere med å inspirere, utfordre og rekruttere til innsats forside: sissil kyrkjebø på gf i bergen foto: eivind hauglid
6 Sissel Kyrkjebø kom til Bergen for å 10 Miljø- og utviklingsminister Erik 20 Åse Neergård var til stede under en ordi- 35 På en generalforsamling er det hylle sin gode venn, Per Solheim talte til et lyd- nasjon av 56 nye pre- program for både Aamodt Tveit. Hun satt hørt publikum under ster Vest i Etiopia. barn og voksne. bak scenen og lyttet GF om kristne kirker Det er en kirke i vekst Barna er inndelt i helt til hun plutselig sto og enkeltpersoners og smerte, sier hun. grupper og har et på scenen og gledet alle muligheter for å gjøre spennende program. med sin vakre sang. verden bedre. kjære lesar helsing frå redaktøren Det er 30 år sidan sist generalforsamlinga (GF) inspirasjon til fornya innsats. Nå vert det spanande å sjå ringverknadene av storsamlinga. Vår nye vart arrangert i Bergen. Og det er 30 år sidan eg sjølv deltok for fyrste gong på ei slik storsamling. landsstyreleiar, Kari Skår Sørheim, ynskjer mellom anna å fokusere på å engasjere, finne nye ve- Den gongen var eg ein ung misjonsstudent som hadde studert i tre år på Misjonshøgskolen i Stavanger. Eg visste ikkje då at Thailand skulle verta eivind hauglid gar og å rekruttere til medarbeidarskap. mitt land, men eg hugsar at eg var svært oppteken av gjesten frå Thailand, Mr. Vibul. Misjonærane for- som held morgonandakten i NRK. Medan eg skriv, høyrer eg på Geir Gundersen talte at han hadde vore til stor hjelp for dei i oppstarten Det er ikkje politiske rammevilkår som vil avgjere kyrkja av arbeidet i landet. Eg hugsar at det var inspirerande og si stilling i folket. Det er heller ikkje det sokalla demokratiet oppmuntrande å vere ein del av ei storsamling der alle var i kyrkja eller at kyrkja blir flinkare til å formidle på eit språk samla om misjon. folk forstår. Slik eg ser det, er det dei kristne sin levemåte som vil avgjere kristendommens posisjon i ei ny tid. Nokre få dagar etter årets GF, sit eg med mange av dei same følelsane. Eg er glad for å høyre til i NMS, eg er stolt Med andre ord, nå er det opp til deg og meg. Eg håpar at vi over det spanande og utfordrande arbeidet som vi er ein gjennom Misjonstidende er med og formidlar Guds draum del av. Eg vart inspirert av alle dei internasjonale gjestene slik at du som les, men som ikkje var i Bergen, også vert inspirert og oppmuntra til innsats for Guds rike. som deltok. Og programmet på GF er til å ta av seg hatten for. Av alle eg prata med i Bergen, var det tydeleg at GF ga misjonstidende 8-2008 3
Drømmestart Forsangergruppa: f.v. Ingelin Reigstad Nordheim, Eva Kristin Dale, Anne Marit Fosse Dahle og Kristin Minde (leder) gledet generalforsamlingen med nydelig sang Inderlig og nært ble vi ønsket velkommen til Det Norske Misjonsselskaps (NMS) 57. generalforsamling (GF) i Bergen. tekst: marit rødland, foto: eivind hauglid Jeg blir så inspirert av å se dere alle samlet om misjonsoppdraget! Sammen vil vi gjøre Kristus kjent, sa biskopen i Bjørgvin, Ole D. Hagesæther i sin tale til forsamlingen. Og han fortsatte: Misjon er de bedende hjerters sak. Sammen skal vi gjøre det! Det var en flott åpningsfest på GF. En nesten fullsatt Bergenshall hadde store forhåpninger til kvelden, og de ble ikke skuffet. De første gjestene på GF var ekteparet Maryama og Sha ibu Idris. De er fulanere og misjonærer i Mali. Der arbeider de i hovedsak med kristne radiosendinger nord i landet. Er det enkelt for dere å være misjonærer blant fulanerne i Mali når dere selv er fulanere? ble de spurt. Nei, det er ikke så enkelt. Der vi arbeider er det en helt annen gruppe eller klan enn der hvor vi kommer fra. Derfor har vi nå måttet lære oss en ny dialekt. Dessuten er det slik at fulanerne veldig lenge har hørt til islam. De ser på en person som går over fra islam til kristendommen som en tapt fulaner. Jeg er dermed en tapt fulaner for dem, og det er ikke lett å føre dem til Kristus, sa Sha ibu Idris. Generalsekretær Kjetil Aano talte på åpningsmøtet: Vi kjenner ikke Guds drømmer. Men i Bibelens første og Jeg blir inspirert av å se dere alle samlet om misjon! siste bok ser vi spennet mellom det første, skapelsen, der mennesket har en framhevet plass, men der hele universet er med. Og det siste, der mennesket som Guds øyensten fortsatt har en sentral plass, men der også hele skaperverket er med. Guds drøm utspilles i det spennet. Og i de to polene, begynnelsen og slutten, det første og det siste, er Gud aktør, sa Aano. Han kom også inn på at i NMS sin lange historie ser man i dag ting som kan kritiseres. Og vi skal kritisere det og lære av det. Og på de over 150 årene siden NMS ble grunnlagt, har kristendommen gått fra å være en vestlig religion til en global religion. Det NMS ble til for å gjøre, har vi gjort. Men i dag er det viktig med misjon også i vår del av verden. Hvor går så veien videre? Vi har samme kall og oppgaver som før. Men forandringene i samfunnet har gjort at vi må ta nye grep, og så finne veien videre. Malaïka, et prosjektkor av studenter fra Collège Protestant i Ngaoundéré i Kamerun, kom som et fyrverkeri inn på scenen. De gledet forsamlingen med utrolig flott sang, klangfullt og nydelig med herlige rytmer. I sangen takket de Herren for alle hans under. 4 misjonstidende 8-2008
Glad i NMS Med stort fleirtal vart Kari Skår Sørheim frå Masfjorden i Hordaland vald til ny landsstyreleiar i Det Norske Misjonsselskap (NMS). tekst & foto: eivind hauglid Eg står her med eit frimodig og skjelvande hjarte, men stiller til val fordi eg er glad i NMS. Eg har fått eit blikk inn i Guds draum om at alle skal bli kjent med Jesus og få del i hans frelse, sa Sørheim då ho fekk presentere seg sjølv for delegatar og deltakarar på NMS si 57. generalforsamling i Bergen. Då alle stemmene var talt opp, viste det seg at ho fekk 369 av 557 stemmer. Andrekandidaten, Kjell Erfjord frå Moi i Rogaland, fekk 188 stemmer. Takk for støtta som eg har fått. Det gjev meg både frimot og tillit, sa Sørheim til den store forsamlinga etter at applausen var over. Kari Skår Sørheim har vore leiar for hovudkomiteen til generalforsamlinga i Bergen, men fortel at ho alt som ungdom vart kjent med organisasjonen. NMS såg meg og sette meg i arbeid. NMS trudde på meg og såg evnene mine, seier ho. Eg ser ikkje på meg sjølv som ein profilert person, og det er ikkje cv-en min som gjer meg kvalifisert. Men eg likar organisasjonsarbeid og vil gjerne vere med å utvikle NMS Eg vil vere med å engasjere, utfordre og rekruttere! vidare, med ein strategi som eg kjenner meg heime i. For ein organisasjon som NMS trur eg det er viktig med gode rammer, godt samarbeid, stadig utvikling og framdrift. Men eg vil starte arbeidet med eit audmjukt og åpent sinn, fortel ho. Er det særskilte ting du vil fokusere på? Kanskje litt tidleg å svare på det, men eg er oppteken av å engasjere til aktiv teneste, finne nye vegar og nå ut til nye grupper med misjonsoppdraget. Rekruttering er her eit stikkord. Vi har eit viktig oppdrag, seier ho. Kari Skår Sørheim er no fylkessekretær i Hordaland Kristelig folkeparti. Ho er også varaordførar i kommunen, har vore bispedømerådsleiar og varamann på stortinget i to periodar. Eg vil gå inn i dette vervet med respekt for Guds ords autoritet og gode råd til oss menneske, med eit ynskje om ei frimodig trusforkynning og ei tenande haldning i alt vårt arbeid, avsluttar den nyvalde landsstyreleiaren. misjonstidende 8-2008 5
Overrasket av Sissel Sissel entret scenen som en stille susen, men tok den store forsamlingen med storm. Plutselig sto hun der og sang Du som elsker, du som ser til en melodi av Per Tveit. tekst & foto: eivind hauglid Forsamlingen var møtt opp til generalforsamlingens sang- og musikkveld for å høre store kapasiteter som sangeren Marianne Juvik Sæbø, komponisten Per Aamodt Tveit, presten Per Arne Dahl og koret Malaika fra Kamerun. Også Arve Brunvoll var til stede og presenterte salmen Deg å få skode som han har oversatt til norsk. NMS-melodier Forrige gang NMS arrangerte generalforsamling i Bergen var for 30 år siden. Da ble Solbjørg og Per Tveit innviet til musikk-misjonærer i Hongkong. For noen år siden ble Per rammet av MS. Han sitter nå i rullestol, men maktet likevel å komme til Bergen. Per Tveit har skrevet melodien til mange NMS-sanger, bl.a. årets GF-sang: Jorden bæres i Guds gode drøm. Mellom sanginnslag samtalte Per Arne Dahl, Per og sønnen Stian om motgang og medgang i livet, en samtale som utløste både tårer og latter i forsamlingen. Fri til å be om hjelp Per Arne Dahl har kjent Per Tveit siden tidlig i tenårene, og vennskapet har ikke avtatt med årene. Samme uke som GF ble arrangert i Bergen, var de sammen om å holde morgenandaktene på NRK. I samtalen mellom de to minnet Dahl om en misjonærkollega av Per Tveit fra Hongkong, Synnøve Rydningen, som Plutselig satt folk og lyttet til Sissels vakre sang. fikk sykdommen ME. Hun skrev slik til Tveit en gang: Jeg er kommet til at så lenge jeg kan be om hjelp er jeg ikke hjelpeløs. For å be om hjelp og ta imot hjelp er en aktiv handling og et fritt valg. Dette kortet hengte jeg opp på veggen fordi det smakte av levd liv, fortalte Per til den store forsamlingen. Overraskelsen Mot slutten av et fantastisk og gripende program sa Per Arne Dahl: Jeg vet om en kvinne som er veldig glad i Per, glad i Bergen og verdsetter Paulus, han som virkelig opplevde den store overraskelsen da han møtte den oppstandne Jesu Kristus på veien. Og så sto plutselig Sissel Kyrkjebø på scenen. Mange visste ikke om de skulle tro det de så, men det gikk ikke mange sekunder før applausen brøt løs. Innslaget var planlagt i all hemmelighet, og Sissel svarte ja til invitasjonen på grunn av sin gode venn og akkompagnatør gjennom mange år, Per Aa. Tveit. Også Pers gode venn, musikeren Kjetil Bjerkestrand, var til stede for å akkompagnere Sissel. Symbolsk Leder i programkomiteen for generalforsamlingen, Rune Minde, forteller til Misjonstidende at både Sissel Kyrkjebø og Kjetil Bjerkestrand svært gjerne ville komme til Bergen for å være med å hylle sin gode venn Per Aamodt Tveit. De gjorde det for en svært symbolsk sum, sier han. 6 misjonstidende 8-2008
I Guds gode drøm tegnspråktolk silje seltveit osdal tolker de to siste setningene i koret på gf-sangen: jorden bæres i guds gode drøm. velsignes Slik Gud har drømt vi GF-sangen på tegnspråk: Tolketjeneste på GF I samarbeid med Døves menighet i Bergen var det tolketjeneste til tegnspråk under hele generalforsamlingen. I tillegg ble det utført skrivetolking. Skrivetolking fungerer slik at alt som blir sagt gjennom høyttaleranlegget også blir skrevet på en pc og vist på en skjerm. Dette er en god hjelp for de som hører dårlig, men som ikke har lært seg tegnspråk. Daglig leder i Døvekirken i Bergen, Guri Kaland Sværen, anbefaler å kontakte NAV for mer informasjon. Søndagsgudstjenesten ble feiret sammen med Døves menighet, og på lørdagen var døveprest Benjamin Randrianbololontsoa og rektor på døveskolen i Morondava, Lucie Rabenanatoaniana Harimahefa, begge fra Madagaskar, på besøk i Døvekirken. skal verden en gang bli misjonstidende 8-2008 7
Viktig at barna lærer den kristne tro å kjenne For meg har det vært viktig å ha en barnetro. Kulturen og hele min identitet er bygd opp på den. Det er viktig at barna i Norge lærer om den kristne troen. tekst & foto: eivind hauglid Dette sa Sissel Kyrkjebø da Misjonstidende fikk mulighet til et lite intervju i forbindelse med hennes besøk til NMS generalforsamling i Bergen. Hvorfor sa du ja til å synge på generalforsamlingen? Det var på grunn av Per Tveit. Jeg har jobbet mye sammen med ham, og så syntes jeg det var så fint at han og de vakre melodiene hans skulle stå i fokus. Per er fantastisk, så jeg ville svært gjerne være med. Så var det selvfølgelig kjekt at det var i Bergen og at det var 30 år siden sist NMS arrangerte generalforsamling i byen, forteller Sissel. Bak scenen Siden Sissels besøk på sang- og musikkvelden var en overraskelse, måtte hun sitte bak scenen og lytte til programmet og samtalen mellom Per Arne Dahl, Per Tveit og sønnen Stian. Hvordan var det? Det var sterkt å høre, og jeg må innrømme at det var vanskelig å begynne den første sangen. Jeg er enig med Per Arne Dahl som sa at det er vanskelig å skjønne hvordan Per kan holde motet oppe. NMS & misjon Har du vært på leir? Ja, jeg har vært på leir, men aldri i NMS-sammenheng. I Ten Sing-tiden var vi derimot på mange leirer og turer. Jeg kan huske at jeg ofte hørte vennene mine fortelle fra leirene de var med på, og det hørtes helt fantastisk ut. Jeg håper jeg kan dra på leir en gang, det er jo aldri for sent, sier hun og ler slik bare Sissel kan. Jeg har venner som reiser på familieleirer. Det er noe trygt og godt med det å reise på leir, og så får en jo påfyll, legger hun til! Hva er misjon for deg? Jeg har sett mye og møtt misjon i mange sammenhenger. Jeg har sett hva det å være en kristen kan utrette i handling. Gjennom å hjelpe andre forteller du samtidig hvorfor du gjør det, fordi du har en tro. Det er gjennom konkrete handlinger at folk ser hva du tror på. Det er fantastisk når troen skinner igjennom i eget liv og gjør livet lettere for andre. 8 misjonstidende 8-2008
Kultur som brobygging NMS inviterte Ole Paus til å skrive tekstene til en forestilling om Guds drøm, noe som har blitt svært positivt mottatt og ble en stor opplevelse. Verket ble framført av damekoret Embla fra Norge og Malaika fra Kamerun. Hva er din erfaring med sang og musikk som brobygger mellom kulturer? Smilet er gjerne den korteste veien mellom kulturer, smiler hun, men det er sannelig musikken også. Musikk både bygger broer og viser respekt. Gjennom musikk både gir og opplever du noe, samtidig som du viser respekt. Fantastisk spennende. Min erfaring er at kulturer gjennom musikken både kan blandes og være fine hver for seg. Miljø & sang Takk for at du synger så vakkert, sier en stemme som bryter inn i intervjuet. Stadig kommer det folk som gjerne vil takke Sissel for det hun gir gjennom sangen, og Sissel smiler og takker og stiller også villig opp for de som gjerne vil bli fotografert sammen med henne. GF er miljøtårnsertifisert som det første store norske kristne arrangement hva tenker du om det? Det høres bra ut. Flott å gjøre noe felles på den måten, så kan vi fortsette når vi kommer hjem. Erik Solheim deler nok ikke ut en pris til hver av oss, men det er viktig at vi alle gjør noe for miljøet. En sang som betyr noe spesielt for deg? Det er et vanskelig spørsmål, for det er mange sanger som kunne nevnes, men Eg veit i himmelrik ei borg er én sang som betyr mye. En annen som alltid gjør noe med meg når jeg synger den er My tribute av Andrew Chrouch, avslutter Sissel. Kom-hjem-kveld To dager etter den store sangog musikkvelden i Bergen svarer Per Aa. Tveit slik på telefon fra Sandefjord om hvordan det var å være med i Bergen: Det var som å komme hjem, for jeg har så mange gode minner fra NMS. Første gangen på en generalforsamling var i Bodø i 1963, så har jeg gode minner fra Oslo i 1975, der jeg spilte sammen med Lage Wedin, i 1978 i Bergen ble vi jo innviet til misjonærer, og så var jeg i Trondheim i 1981 og i Tromsø i 1987, forteller Per og er like presis med årstall som med toner. Så jeg følte det som å komme hjem. Det var en utrolig sterk opplevelse. Tenk, forsamlingen reiste seg for meg! Det gjorde meg både godt og ydmyk samtidig. Programmet var fantastisk, og høydepunktet var selvfølgelig Sissel. Var du informert om at hun var en del av programmet? Ja, akkurat det visste jeg heldigvis om. Jeg merket det på stemningen i salen da hun kom inn på scenen. Det var tøft. Hvordan var det å høre så mange av dine egne sanger og melodier? Det var også en stor opplevelse, og utrolig flott å merke at den sangen som jeg har vært med å skrive til årets generalforsamling ble sunget skikkelig. Jeg har behov for å takke NMS. Og Rune Minde (leder for programkomiteen) har virkelig stått på for å få dette til. Jeg er veldig takknemlig for å bli invitert og for at jeg får føle med hjemme i NMS, avslutter Per. misjonstidende 8-2008 9
Ja, og amen! Har kristne organisasjoner og kirker noe å si for at verden skal bli et bedre sted for flere? Ja, og amen! tekst: marit rødland, foto: eivind hauglid Dette sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) på generalforsamlingens andre dag. Han var her både for å gi GF et synlig bevis på å være miljøsertifisert, og for å gi oss et foredrag om det NMS hadde utfordret ham til å si noe om: miljø og diakoni for NMS som trosbasert organisasjon. Det som gjør mest inntrykk på meg når jeg er på reiser, er enkeltmennesker: En fattig dame med barn i Afrika, for eksempel, som selvsagt tok til seg sin nylig døde søsters tre barn, i tillegg til dem hun selv hadde. Men også blant nordmenn er det mennesker som har gjort inntrykk på meg. For eksempel norske misjonærer i Mali, der jeg nylig var. De lever og arbeider under svært enkle forhold, sa Erik Solheim. Kristne organisasjoner og kirker har noe å si for arbeidet med å prøve å skape en bedre verden. Selv om Norge kanskje er blitt et av verdens mest sekulariserte land, så er religiøse ledere veldig viktige i andre land, for eksempel i Afrika. Og det er klart at kristne ledere påvirker mer i Afrika enn på noe annet kontinent. Hver dag preker kirkeledere på kloden om fred og forsoning, og er en veldig viktig faktor til utvikling. I Afrika er det ikke andre store bevegelser enn de religiøse, både kristne og muslimske. Videre sa Solheim at når man ser på tv så ser det ut som om verden er gått fra å være et forferdelig sted til et mye verre sted. Men slik er det ikke, sa Solheim, og fortsatte: Det er stadig færre fattige i verden. Men skandalen er at det fortsatt er så mange fattige blant oss til tross for at vi vet nøyaktig hva vi må gjøre for å få vekk fattigdommen. Vi vet at i bunnen må det være fred. Så må det være lov og orden i landet, det må ha en selvforsterkende økonomi, frivillige organisasjoner og åndelig og politisk lederskap som drar i riktig retning. Dette har vi klart i Europa og Nord-Amerika, for eksempel. Og derfor vet vi også at vi kan klare det i Afrika og andre steder, fastslo miljø- og utviklingsministeren. Hva er det som er så viktig med å fjerne fattigdommen? Jesus sa jo at de fattige vil vi alltid ha blant oss. Jo, men det er ut fra ekstrem fattigdom at terror oppstår. Det er ut fra fattigdom at sykdommer oppstår. Fjerner vi ikke fattigdommen, vil det ikke bare gå ut over de fattige, men det går ut over oss også, sa Erik Solheim. Vi har altså alle ressursene som skal til for å løse fattigdomsproblemet, men har vi viljen? Miljøfyrtårn Generalforsamlingen har fått et håndfast bevis på at arrangementet er sertifisert som Miljøfyrtårn. Det er et sertifikat som bekrefter dette, fordi arrangementet har oppfylt bransjekrav nr. 59 Grønne Arrangementer hos Stiftelsen Miljøfyrtårn. Det er underskrevet av Byråd for klima, miljø og byutvikling, Lisbeth Iversen, og spesialkonsulent og sertifisør i Bergen kommune, Elisabeth Sørheim. Det var miljø- og utviklingsminister Erik Solheim som delte ut beviset, og leder i hovedkomiteen for GF, Kari Skår Sørheim, tok imot på vegne av forsamlingen. tekst: marit rødland, foto: eivind hauglid 10 misjonstidende 8-2008
4 på GF 4 på GF 4 på GF Hvilke forventninger har du til GF 2008? Hva betyr det for deg at GF er miljøtårnsertifisert? Hva har gjort mest inntrykk på deg så langt på GF? Ingeborg Heggheim Jeg skal ha det veldig gøy med det kamerunesiske koret Malaika som jeg jobber med. Danse og synge til den fantastiske musikken deres! Knut Alfsvåg Jeg har forventninger om at det skal bli en samling til inspirasjon, samtidig som man skal få treffe gamle kjente fra NMS-sammenhenger. Det blir jo en del når man har vært med noen år! Einar Ekenes Jeg tror det kommer til å bli kjemegøy! Og så håper jeg at det blir mange kjekke turer. Kristi Bergset Jeg synes det er bra. Det er fint at de bryr seg om miljøet. Agnar Aasland At GF er miljøbevisst føyer seg inn i rekken av gode vurderinger som NMS gjør. Dette gjør meg stolt av å høre til i NMS. Sigmund Edland Dette er niende gang jeg er på GF, så jeg hadde kommet uansett. Men det er et veldig bra initiativ og et stort pluss! Lisbeth Holler Danielsen, Lillesand Seminaret med Øyvind M. Eide; Troshjelp som livshjelp en vandring i sjelesorgens landskap. Det var verdt hele turen til GF. Hanne Zimmermann, Stavanger Det var den lille talen til biskop, Ole Danbolt Hagesæther, onsdag. Den var tydelig og gjorde meg glad. Jeg gleder meg til å høre ham lørdag og søndag! Hanna Gautestad Norheim, Oslo Trommeseminaret, sammen med mange andre. Vi fikk prøve å spille på afrikanske trommer. Øyvind Øy For det første håper jeg at GF må ha et klart Kristusfokus. For det andre må GF rette blikket framover og få nye perspektiver på arbeidet vi driver. For det tredje må vi tale tydelig i den kirkesituasjonen vi er i nå. tekst: karin hestnes, hald-student Gerd Jahren Det betyr egentlig veldig mye for meg. Jeg er veldig glad i kildesortering, for mye kan nyttes om igjen. tekst & foto: marita vold, hald-student Harald Oftebro, Gressvik, Fredrikstad Njell Lofthus hans vitnesbyrd og fantastiske innsats. Men også evangelisten Sim fra Thailand. Hun har slik frimodighet og byr på seg selv. tekst & foto: karin hestnes, hald-student misjonstidende 8-2008 11
7 kjappe 7 kjappe 7 kjappe Marit Nesse, ungdomsleder NMS U Hvordan er det å være på GF? Herlig! Det er så godt å sakte men sikkert se at salen fylles av mennesker. Samtidig er det godt å vite at over 1500 mennesker ønsker å samles for å lovprise Gud. Trives du her? Ja! Lederteamet på 13 personer kom sammen allerede i går, så vi er godt i gang med å bli kjent med hverandre. Det er en veldig god atmosfære innad i teamet, og på GF generelt. Blir det mye jobbing her? Vi er såpass mange å fordele oppgavene mellom, så for meg er det akkurat passe å gjøre til at jeg kan stoppe opp og slå av en prat med kjente. Hva slags oppgave har du her? Jeg spiller piano i ungdommens lovsangsteam. Jeg har også hovedansvaret for fotografering av ungdomsprogrammet. Ellers hjelper jeg til der det trengs. Har du vært på GF før? Nei, det har jeg ikke. Hva slags forventninger har du til GF? Gleder meg til å se hva Gud kommer til å gjøre med ungdommen. Er det noe spesielt du gleder deg til? Kveldsmøtene! De gir så mye åndelig påfyll. Det er godt å være på et møte hvor jeg bare kan få, uten å ha noen oppgave. tekst & foto: bjarte mong, hald-student Thor Ringsbu, tidligere misjonær på Madagaskar Har du vært på GF før? Ja, men jeg er usikker på hvor mange. Jeg har vært på alle GF siden 1969, utenom de gangene jeg har jobbet ute. Hva betyr GF for deg? Både det å peke ut veien videre for misjonen og å få inspirasjon for arbeidet. Hvordan er dette GF sammenliknet med ditt første? Det er vel litt tidlig å evaluere? Jeg ble innviet som misjonær på mitt første GF i 1969, så det var jo veldig personlig og sterkt. Dette GF synes jeg er veldig godt planlagt og forberedt, selv om jeg kanskje ikke er like enig i alt. Og så er det jo veldig spennende at dette med miljøbevissthet er så understreket. Er det noe spesielt du ser fram til? Ja, konserten Guds draum, og strategimeldingen. Hva har inspirert deg mest så langt? Bibeltimen, tror jeg. En fin, dyp og inderlig måte å legge budskapet fram på. Hva synes du om GF så langt? Bra. Guds draum, hva er det? Guds drøm tror jeg er de visjoner og perspektiver, både på livet og evigheten, som Guds Ord gir oss. tekst & foto: ola aasland vold, hald-student Silje Seltveit Osdal, tegnspråktolk Har du vært på GF før? Nei, det har jeg ikke. Hvordan er det å være her? Det er en gøy jobb, men litt hektisk til tider. Jeg er her først og fremst som tolk. Hva er din oppgave her? Jeg oversetter alt som skjer fra norsk til tegnspråk. Og fra tegnspråk til norsk, dersom noen døve taler i forsamlingen. Hva synes du om at GF er miljøfyrtårn-sertifisert? Det er et flott tiltak. Det skal mye til for å få en slik sertifisering, så det ligger nok mye arbeid bak det. Er det noe som har vært spesielt utfordrende som døvetolk? Erik Solheim! Han pratet veldig fort. Sangene kan også bli litt vanskelige og raske å oversette. Er det noe som har vært spesielt morsomt? Det er morsomt å få masse hyggelige tilbakemeldinger. Det å oversette når Malaika sang var også veldig morsomt. Det var vanskelig å illustrere de mange forskjellige rytmene. Er det noe som har gjort spesielt inntrykk på deg? Folks takknemlighet og tilbakemeldinger på tolkingen. tekst & foto: bjarte mong, hald-student 12 misjonstidende 8-2008
Nankai nye kirke er ferdig Det begynte i en fiskerhavn som en frukt av arbeidet rundt evangeliseringsskipet Shinko Maru på 1960-tallet. Men alt i 1971 ble det sagt at framtiden for kirken ville ligge et annet sted. tekst & foto: haakon & terese bue kessel Nå ligger Nankai nye kirke lett tilgjengelig og godt synlig på en liten høyde. Kirken er vakker og lys med plass til ca 70 personer. Det er en praktisk brukskirke med bønnerom, kjøkken, undervisningsrom, kontor og forsamlingsrom. Innvielsen fant sted 15. juni 2008. Lang vei Veien fram mot et nytt bygg har vært lang og til tider vanskelig, men nå kan menigheten glede seg over at en mangeårig drøm er gått i oppfyllelse. På vigslingsgudstjenesten understreket kirkepresident Shigeo Sueoka kirkens viktige rolle i et samfunn der verdier og relasjoner er i stadig oppløsning. NMS-representant Åshild Furukawa la i sin hilsen vekt på at det å bygge kirke er Guds verk, og at det er ved hans ledelse vi har kommet hit. Fra fiskerhavnen Den gamle kirken fra 1967 krevde etter hvert mye vedlikehold, og den var vanskelig å finne i trange gater i en eldre bydel nær havet. Kirken ble bygget som en frukt av arbeidet rundt evangeliseringsskipet Shinko Maru. Men allerede i 1971 så daværende prest i menigheten, Odd Bondevik, at framtiden for kirken ville ligge et annet sted. I sin rapport til misjonærkonferansen skrev han: det kan neppe herske tvil om at tyngdepunktet av misjonsarbeidet i distriktet i framtiden kommer til å ligge i de nyere drabantbyene, og ikke i de gamle fiskerhavnene slik som tilfellet har vært inntil nå. Først i 2004 ble planene realisert og ny tomt kjøpt. Den nye kirken har en svært god beliggenhet. Den er godt synlig på en liten høyde og er lett tilgjengelig både med bil og tog. Stort prosjekt Den nye kirken har kostet ca to millioner norske kroner, og tomten har kostet ca 1,5 millioner kroner. Menigheten har en restgjeld på ca 500 000 norske kroner før alt er nedbetalt. Nankai nye kirke har vært et prosjekt i NMS siden høsten 2004 og ble avsluttet i desember 2007. Prosjektet har hatt mange givere, både enkeltpersoner, grupper og menigheter. Gjennom prosjektet er det kommet inn 1,3 millioner kroner. Nankai menighet er meget takknemlig for den store økonomiske støtten de har fått fra Norge. Hjertelig takk til alle som har vært med å bygge en kirke i et land der det kreves stort mot å la seg døpe i Jesu Kristi navn. Nå er menighetens håp og bønn at den nye kirken skal bli et sted for fellesskap og gudstjeneste for mennesker i alle aldre. På innvielsessøndagen var kirken full to ganger. misjonstidende 8-2008 13
fritt fram brev, sms og e-post fra våre lesere INNSPILL TIL NMS PROSJEKT: Et glemt oppgjør? Mai-nummeret av Misjonstidende presenterer prosjektet Internatbarn i NMS, etablert i erkjennelsen av selskapets feilslåtte familiepolicy gjennom mer enn hundre år. Det går ikke frem av artikkelen at formålet i første omgang er kartlegging. Prosjektet defineres snarere inn i misjonens tradisjonelle hjelperfilosofi som tilbud til misjonærbarn om å snakke om sine erfaringer. Et oppgjør gjenstår Mange ønsker kanskje ikke dette. Årsaken er at internaterfaringer ofte er innvevd med trosproblematikk. NMS har tatt et klart oppgjør med forgjengernes uforstand og lagt om skolesystemet. Bra. Jeg savner likevel fortsatt NMS og andre misjonsselskapers oppgjør med ideologien som definerte det gale som rett. Plasseringen av barn utenfor foreldrehjemmet er ikke problemets kjerne. Den ligger i generasjoners utlegning av kallsideologien som rettferdiggjorde praksisen. Paradokser Kallsforkynnelsen var det som fikk våre foreldre, oss barn og hele misjonsmiljøet til å tro at separasjon av barn fra foreldre var rett. Misjonskallet var noe jeg måtte, sa far da jeg i sin tid forsøkte å ta dette opp med han. For far fantes ikke annen forklaring - intet alternativ til å følge Guds Kall, og ikke alternativer til misjonsselskapets organisering av utøvelsen. Og misjonsselskapet organiserte bort barn og familieliv. Misjonsideologiens sterke fokus på personlig kall, ga lite rom for misjonærenes følelser. Det ble rett å se bort fra dem. Det var Guds Vilje. Stillferdig kursendring I dag er ikke kallsideologien lenger fremtredende. Det virker ikke lenger så annerledes å reise i misjonens tjeneste enn å reise i annen utenlandstjeneste. Dette er en kursendring av dimensjoner. Hva ligger bak? Har misjonsselskapene bare foretatt en intern justering for å komme i takt med tiden? Eller er det tatt et teologisk oppgjør med kallsideologien? Jeg vet ikke. Dette er et viktig punkt, nettopp fordi kallsforkynnelsen har vært selve knebelen for mange barn av misjonærer. Et barn som er oppdradd i kristen tro og med misjon som integrert del av denne, mukker ikke for Guds Vilje. Våre foreldre mukket heller ikke. Tvert imot kallsforståelsen fikk dem til å fornekte sine naturlige foreldreinstinkter. Alle gjorde det. Det alle gjør, blir det normale. I misjon var innvendinger det avvikende. I 1990 skrev Berit Dahl boken, Bortsendt om barn mellom kulturer Virkemidlene For å gjøre galt til rett over så lang tid, har misjon benyttet sterke virkemidler. For det første var offertanken sentral. Viljen til personlig offer ble brukt som selve tegnet på rett tro og oppriktighet i kallet. Offeret ble dernest forsynt med høyverdig mening som å være Guds utvalgte og gå ut og gjøre alle folkeslag til mine disipler. Sist, men ikke minst ble offeret supplert med belønning og sanksjon. Belønningen lå i miljøets anerkjennelse, og i rollen som utvalgt - forsterket med Guds løfter om å være med dere alle dager inntil til jordens ende. Sanksjonen ved sviktende vilje til lydig underkastelse, har på den ene side kommet til uttrykk som mistenkeliggjøring av åndelige kvaliteter: Misjonærer som tok barn ut av skolen eller forlot tjenesten, har alle følt dette på kroppen. Lydighet mot Kallet og tvil om åndelige kvaliteter ved sviktende vilje til lydighet, husker jeg som sentrale elementer i misjonsforkynnelsen. I tillegg har vi rettferdiggjøringen som ligger i ordet: Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud og etter hans ord er kalt etter mitt syn den perfekte ansvarsfraskrivelse. En ubehagelig sammenligning Ideologier som forutsetter lydig underkastelse og opererer med belønning og sanksjoner, rommer alltid risiko for disiplinering av meninger. Jeg kan ikke se annet enn at kallsideologien slik den ble forkynt, har hatt elementer av hjernevask. Disse virkemidlene var det som disiplinerte våre foreldre til å svikte oss. Jeg bebreider dem ikke. Oppdragelse til dårlig samvittighet Våre foreldre var ikke alene om å bli disiplinert til å tro at sviket var Guds Vilje. Vi barn hørte samme forkynnelse og delte våre foreldres tro på at det var rett. Når vi led savn eller overlast, hadde Gud en mening med det. Våre følelser var noe i retning av en personlig brist og syndige for Gud. De måtte fornektes, i det minste skjules. Men Gud ser alt. Forkynnelsen sør- 14 misjonstidende 8-2008
Misjon og misjonærars barn get for å syndiggjøre slike følelser som ingen slipper unna i oppveksten som selvopptatthet (egoisme) og sinne. Synde gjorde man i tanker, ord og gjerninger ikke på ett område slapp man unna. Dårlig samvittighet skulle man ha, skamfølelsen fikk vi på kjøpet. Slik ble vi forsynt med en effektiv knebel for å føle, mene, si eller gjøre noe som stred med ideologien. Den som gjorde noe slikt det forekom fikk dommen, i hvert fall bak sin rygg. Spørsmål om troverdighet Når berettigede følelser ikke får komme til uttrykk, vendes de innover, skaper ensomhet, depressivitet, ofte også bitterhet. Mange misjonærbarn har på grunn av denne sammensatte og uangripelige knebelen, vendt tro og misjon ryggen. Dette må være et alvorlig tankekors for misjonsselskapene hvis begrunnelse er å føre mennesker til Gud. Skal misjonsselskapenes vilje til å komme barn av misjonærer i møte bli troverdig, må det tas et oppgjør også med kallsforkynnelsen som legitimerte familieoppløsning, og med virkemidlene som ble benyttet til å opprettholde en familiefiendtlig (og gudsfiendtlig?) praksis. Da først vil det være håp om at knebelen kan løsne og dialog komme i stand. La oss som står litt fjernt fra misjon i dag, få høre om dere er villige til dette. Berit Dahl Berit Dahl har skrive eit viktig og utfordrande innlegg der ho oppmodar NMS og andre misjonsorganisasjonar til å ta eit tydeleg oppgjer med haldningar og handlingar i forhold til barna til misjonærar. I NMS, som i fleire andre misjonsorganisasjonar, er vi i gang med eit slikt oppgjer. Det er bakgrunnen for det prosjektet vi nå har starta. Kartlegging og oppgjer Vi vil vera tydelege på at dette prosjektet skal vera ei kartlegging. Poenget nå er at dei som sjølv har erfart kva det er å vera barn av misjonærar, kjem til orde med sine forteljingar og sine historier. Vi trur det best kan skje gjennom ei kartlegging. Det er vidare vesentleg for oss at den blir gjennomført av ein ekstern forskingsinstitusjon, nettopp for å unngå at vi skal hamna i tradisjonell hjelpefilosofi. Vi er også svært glade for å gjera dette i samarbeid med Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og i forståing med andre misjonsorganisasjonar. Prosjektleiar blei tilsett i dette på bakgrunn av klart definerte faglege kvalifikasjonar. Men denne kartlegginga er også viktig for oss som organisasjon. Den er eit nødvendig ledd i vårt oppgjer med det vi kan kalla misjonærbarn-problematikken som vårt organisatoriske traume. Kall og kursendring: justering eller oppgjer? Kjernen i problemet, hevdar Dahl, er kallsideologien. Det var den som rettferdiggjorde eit system som tok barna bort frå foreldra. Eg trur ho langt på veg har rett. Derfor har det foregått ei kursendring i måten vi snakkar om kall på i norsk og internasjonal misjon. Store ord er blitt tona ned, fordi vi er blitt innhenta av erfaringar. Dernest arbeider vi for at ulike kall kan henga saman: Foreldrekall og misjonskall, kall til arbeid og kall til å leva i ein familie, som barn, forelder, tante, onkel, eller kva det måtte vera. Vi søker i vår praksis å halda dette saman på ein annan måte enn før. Det ligg også ei ny forståing av samverke mellom kvinner og menn her. Vi tolkar i dag kvinners og menns oppgåver langt meir likeverdig enn før. I dette ligg det eit oppgjer med kallsforkynninga slik den var. Men som ein organisasjon som trur på Gud, kan vi ikkje ta eit oppgjer med at Gud faktisk kallar menneske til å tena han. Spørsmålet er korleis vi som menneskeleg organisasjon legg til rette for at det kan skje. Det var her den systemiske feilen var. Det er viktig for oss å vedgå at det var eit system som var feil. Berit Dahl har rett i at menneske blei fanga av det systemet. Først og fremst var det barn som betalte prisen, dernest også foreldra. Her er eit oppgjer nødvendig: Vi, som hadde og har som intensjon å gjera rett og visa omsorg for medmenneske, har vore ansvarleg for eit system som fråtok våre eigne barn heilt grunnleggande rettar og oversåg heilt grunnleggande behov. Dette er NMS traume. Kunnskap og konsekvensar Samtidig er det også ein del av biletet at det som skjedde i misjonen, spegla holdningar som rådde i samfunnet elles. Det var ikkje tilstrekkeleg kunnskap i samfunnet om konsekvensane av det vi gjorde, av flytting og av å riva familiar opp med rot; om å skilja foreldra frå barna. Men vi må også vedgå at ved å legga ein åndeleg (guddommeleg) autoritet bak systemet, forsterka vi det ytterlegare, og det bidrog truleg til at vi heldt fast på eit system også etter at kunnskapen om konsekvensane var godt nok dokumentert. Tru & barndom Det er smerteleg og gjer inntrykk når Berit Dahl knytar oppvekstvilkår og omsorgssvikt direkte til det at mange barn av misjonærar har vendt kristentrua ryggen. Eg ser at ho kan ha mykje rett i det. Og som organisasjon skal og må vi ta det inn over oss. Samtidig er det også vår overtyding at når det gjeld spørsmål om tru og ikkje tru, er det mykje som ligg utanfor vår kontroll. Vi vil halda fast på at tru alltid er noe som Gud skaper. Var det ikkje slik, var det lite tru i verda. Og vi ser at trass i våre personlege og strukturelle feil har trua slått rot, og den kristne kyrkja har vakse fram. Men dette fjernar på ingen måte smerta ved det Berit Dahl peikar på, eller alvoret i det systemiske som vi som organisasjon har vore berar av. Takk for ditt innspel. Vi tolkar det som eit bidrag til prosessen med å ta eit truverdig oppgjer med noen av dei mørke sidene ved vår tradisjon. Kjetil Aano misjonstidende 8-2008 15
utgangspunkt kjetil aano, generalsekretær i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten 2 500 for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2008: ca. 87,3 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030 NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 utgangspunkt Draum og handling Då Martin Luther King heldt sin berømte tale der han sa I have a dream, avslutta han med å senda folket heim igjen til byane og bygdene dei kom frå med eit klart oppdrag: Å omsetja draumen i handling. Å arbeida for at draumen steg for steg, skulle bli verkeleg. Den 13 juni avslutta NMS sin generalforsamling. Der skjedde på mange måtar det same. Vi blei sende heim igjen kvar til sine oppgåver, med eit klart mandat om å arbeida vidare for frimodig å gjera Guds draum for kvart menneske nærverande; å arbeida for at NMS skal ha den plassen vi var tiltenkt i Guds draum. Generalforsamlinga blei på mange måtar ei inspirerande samling. Frå mi side vil eg gjerne framheva programmet, som inneheldt ei rekke høgdepunkt. Fleire ting kunne nemnast: Laurdagskvelden, med samtalen mellom Per Arne Dahl og Per Aamodt Tveit, var ei sterk påminning om kor sårbart livet er, og likevel held Gud oss fast i sin draum; mange flotte innslag i sang og musikk, Sissel Kyrkjebø, konsertar med Malaika, og koret Embla, Marianne Juvik Sæbø, Anders Rønningen og Ole Paus sitt musikkverk; ei rekke gode talar og bibeltimar, inspirerande og utfordrande seminar. Det var ekstra gledeleg at det meste av dette hadde ei tydeleg kopling både til mottoet for generalforsamlinga og til NMS strategiske arbeid. I den samanhengen var også debattane viktige. Landsstyret fekk mykje ros for arbeidet med samlivsetisk profil, men fekk beskjed om å strama dokumentet noe opp. Det arbeidet er alt påbegynt. Landsstyret fekk heller ikkje fleirtal for alle sine forslag til justering og endring av grunnreglar og vedtekter. Samtidig ga generalforsamlinga klar tilslutning til landsstyrets strategimelding. Den peikar klart på dei store endringane vi står overfor som eit misjonsselskap som ønskjer å spela ei rolle i global misjon, og den framhever tydeleg dei store ufordringane vi står overfor: Det gjeld både å balansera økonomi og aktivitet; det gjeld misjonsstrategi, og det gjeld å finna dei rette arenane, å auka givargruppa, særleg blant yngre menneske. Vi trur at våre arbeidsmåtar gir oss eit godt grunnlag for dette: NMS held forkynning og diakoni saman, og viser korleis både forkynning og forvalting av skaparverket er ein del av same oppdraget om å arbeida for forsoning. På ein fruktbar og spenningsfull måte held vi saman det målretta og utadretta arbeidet med den misjonale dimensjonen ved det å vere kyrkje. Alt i alt har generalforsamlinga gitt landsstyret og administrasjonen gode rammer for arbeidet med dette i kommande treårsperiode. Samtidig er dette noe vi alle står saman om. Det dreier seg om å ta med oss visjonen tilbake til der vi lever kvar dag; om å gjera som Martin Luther King oppfordra sine tilhengarar, handla slik at Guds draum blir til ei rørsle som gjer Guds rike nærverande og nært gjennom ord og gjerning. Ver med på det, og ver med og be om at Gud må gjera oss alle i stand til å bidra på ein rett måte til dette. 16 misjonstidende 8-2008
nistepakken kjersti gautestad norheim, menighetsplanteprest i blystadlia Kirken i Guds drøm Med sitt nærvær forandret Jesus virkeligheten ved graven til Lasarus. På samme måten forandret Jesu nærvær livet til disiplene i Emmaus. I ham var det nytt liv, i ham ble de satt fri, og i ham ble de sendt videre. På samme måte med disiplene i Jerusalem. De som hadde gjemt seg bak stengte dører, handlingslammet av frykt, tynget av sorg og håpløshet. Så kommer de to disiplene fra Emmaus med budskapet om Jesu nærvær. Plutselig står Jesus midt iblant dem og sier: Fred være med dere! Jesu kommer med sitt Frykt ikke! og livet blir nytt. De settes fri. Dørene låses opp og åpnes mot verden. Og disiplene drar ut for å forkynne Guds godhet. Med sitt nærvær forandrer Jesus også vår virkelighet og vår verden. For disiplene ble ikke tiden etter oppstandelsen evig, himmelfarten endret radikalt deres opplevelse av Jesu nærvær. Men før han dro, gav han dem løftet om at han skulle være med dem alle dager inntil verdens ende. Jesus Kristus er fortsatt nær i denne verden, og dette nærværet har han knyttet til noen enkle, konkrete ting: Ordet og bønnen, det kristne fellesskapet og sakramentene. Når vi samles og praktiserer dette, da er vi kirke. Om det er i England, Estland eller Blystadlia Madagaskar, Thailand eller Bergen. Da er Kristus nær, og mennesker blir satt fri til å gi, og da blir mennesker sendt for å forkynne Herrens godhet. Kirken i Guds drøm er stedet for Guds nærvær. Kristi nærvær forandrer oss Kristi nærvær forandrer stedet vi er på Kristi nærvær gir liv og setter fri Når vi sendes ut er vi kirke. (Utdrag av Kjersti G. Norheims bibeltime på GF i Bergen) fr a nattverden på gener alfor samlingens avslutningsgudstjeneste foto: eivind hauglid Vi ber for: Den nyvalgte landsstyrelederen, Kari Skår Sørheim Det nye landsstyret misjonstidende 8-2008 17
Lys i meg! Gjør meg til en soloppgang! Lys i meg! Fyll min arme sjel med sang! Gi meg en tanke jeg kan hvile ved! Gi meg en uro som kan bli en fred! Herre, vær nær meg! Se du i nåde til min sjel! Se meg, her er jeg! Ta meg imot og gjør meg hel! Å, la meg få være alt hva jeg er i deg! La meg få lære å følge trofast på din vei. Kun til din ære vil jeg være meg. Herre, vær Dei spesielle, vakre, kraftfulle tonane til And ter i Johanneskyrkja i Bergen under generalfo spesielle ord, vakre og forsiktige, drøymand Embla er et damekor fra Trondheim, som består av 22 sangglade kvinner i 20-30- årsalderen. Koret ble startet av Norunn Illevold Giske, som også dirigerer. Embla er knyttet til musikkmiljøet rundt Institutt for musikk, NTNU i Trondheim, og er fast samarbeidspartner med Trondheim Symfoniorkester. Koret har vunnet flere priser, nasjonalt og internasjonalt. Konserten og verket Gud med ungdomskoret Malaïka eit ungt damekor frå Trond ein resitør, var ei oppleving s inntrykk på dei som var held Ole Paus har sagt at det v spørre han om å skrive ord Eg tykkjer det var modig g til invitasjonen! Diverre kun på framføringa av det heile forhindra. Men det er veldig synd, for eg hadde unt han den samarbeidd godt, og det går det også an å merke på resulta musikken til Rønningen fekk sitt eige liv. For det var det som svevde mot himmelen - og fekk sitt eige liv på vegen. 18 misjonstidende 8-2008
Dypt mellom dine stjernehimler lever jeg. Overalt i alt som lever ser jeg deg. Så fjern, så nær meg! Elsk meg! Her er jeg! Jeg ble en tid på jorden og en sjel i deg. Du drømte meg, og så ble jeg en del av deg. Vær her! Vær nær meg! Uverdig er jeg. Elsk meg likevel og gjør meg hel i deg. Og på slutten er det Gud som taler: Søk etter meg i det minste jeg har skapt, du finner meg lettest der. Jeg skapte deg, mitt kjæreste liv på jorden, for å speile grenseløsheten i meg selv. nær meg ers Rønningen smaug seg inn i 1 000 hjarrsamlingen. Med seg tok dei Ole Paus sine e og kraftfulle. s drøm i Johanneskyrkja frå Kamerun og Embla, heim, ein strykekvartett og om gjorde eit spesielt sterkt ige nok til å vere til stades. ar modig gjort av NMS å a til verket Guds drøm. jort av Ole Paus å takke ja ne han ikkje vere til stades i Johanneskyrkja, han var gledesfylte opplevinga. Eg veit at Paus og Rønningen har tet. Berre synd at Paus ikkje fekk oppleve at orda hans og skjedde. Orda gjekk ut frå munnen til kora og resitøren, dei Malaïka er et prosjektkor fra Kamerun som ledes av dirigent Djobaïrou Honoré, musikklærer ved Collège Protestant ungdoms- og videregående skole i Ngaoundéré. Koret består av 17 sangere som alle er elever ved skolen. Malaïka arbeider spesielt med tradisjonelle sanger som har en lang kulturarv. tekst: marit rødland, foto: eivind hauglid misjonstidende 8-2008 19
I vekst & smerte Vi lever blant folk som ønsker at vi ikke finnes. Det er skremmende. Den største utfordringen vi har er sikkerheten vår. Men det kan vi ikke tenke på til daglig. Vi stoler på at Gud er med oss, også gjennom det vanskelige. tekst: åse neergård Denne uttalelsen kommer fra en av lederne i Ijadji-synoden vest i Etiopia. Han var på den store ordinasjonsgudstjenesten der det skulle ordineres 56 prester samtidig, og blant mange andre gjester var også tidligere Etiopia-misjonær Åse Neergård. Hun forteller at forandringene er store siden hun og mannen, Hans Birger Neergård, hadde sitt arbeid her. Stod sammen I 1974-76 fikk vi stå sammen med menighet og folk under hungerkatastrofen som rammet så hardt. Vi fikk kjenne smerten og fortvilelsen, vi fikk gråte sammen med folk, vi fikk gi dem mat, fikk muligheten til å gi hjelp. Vi fikk kjenne velsignelsen av dette. Vi fikk se at arbeidet vi gjorde, nyttet. Og nå fikk vi også muligheten til å komme tilbake hit, sier Åse. For 20 år siden sto folk i Ijadji i kø for å få mat under den daværende hungerskatastrofen. Det Norske Misjonsselskap (NMS) fikk sammen med Mekane Yesus-kirken være med på å hjelpe 15 000 mennesker gjennom to vanskelige år. De 800 første som fikk mat, var barn med mindre enn elleve cm i omkrets rundt overarmen. Åndskamp Rungende bønnerop over høyttalere fra den mest radikale moskeen vekket alle denne ordinasjonssøndagen. Moskeen tilhører Wahabi, en saudiarabisk versjon av islam. Moskeen ligger like ved det skremmende stedet hvor så mange kristne ble skutt. Fremdeles forsøker man å skremme de kristne. Men en time senere høres kraftig sang fra kirken. Det er åndskamp i luften. Slik er virkeligheten i Etiopia. Denne søndagen var det relativt fredelig. Det kom mange gjester fra hovedkontoret til Mekane Yesuskirken i Addis Abeba, fra presteskolen, samt flere kvinnelige prester fra andre synoder. Det var glede og fest; tenk at hele 56 nye prester skulle innvies! Og to av dem er kvinner! Dette var en stor dag, ja, det virket nesten utrolig. Og alle 56 har fått kall fra sine menigheter om å være prest der, og menigheten vil betale lønnen deres. Glede og takk Gudstjenesten startet med en prosesjon der ungdomskoret kom inn først. Deretter kom alle de 56 prestene i sine nye kjoler. Det var sang og taler, og prestene stod rundt alterringen hvor de fikk sin røde stola, og ble bedt for. Etterpå var det hilsener fra kvinnegruppen og norsk og svensk misjon, og de to kvinnene fikk ekstra oppmerksomhet. Det ble en gledes- og takkefest, med lovsang 20 misjonstidende 8-2008
og takk til Gud. Men for noen presset tårene likevel på. For 40 år siden kom det to kristne familier til Ijadji. Dette var et muslimsk område, men de to familiene vitnet om Jesus likevel. Etter hvert var det flere som ville bli kristne, og det ble først en kirke og siden en menighet her. Menigheten arbeidet videre med å vitne om Jesus, og for 20 år siden var det blitt en stor kirke i byen, og flere menigheter i området rundt. I dag er det 140 menigheter i virksomhet, og med mye folk! De har opplevd pinseunderet, de har opplevd en karismatisk vekkelse. Og de har fått erfare Guds hjelp gjennom lidelse og vanskeligheter. Dette er en synode som er selvhjulpen på så mange vis. De har bygget kirkekontor og bibelskole selv. De lønner sine arbeidere selv og er på mange måter en mønstersynode. Største utfordring I denne synoden støtter NMS et landsbyutviklingsprosjekt. Prosjektet, som er i Nonno, er et flott prosjekt med gode resultat og stor anerkjennelse blant folk og myndigheter. Men det var da en av lederne i synoden ble spurt om hva som er den største utfordringen nå, at det foruroligende svaret kom: Det er sikkerheten vår. Vi lever blant folk som skulle ønske at vi ikke fantes. Det er altså både gleder og utfordringer. I Etiopia er det virkelig en kirke i både vekst og smerte. La oss ikke glemme de kristne der, ber Åse Neergård. Fra smilets land Jeg har forberedt meg i fem måneder, og så får jeg bare fire minutter, sa evangelist Sim fra Thailand med et varmt smil. På vegne av de internasjonale gjestene engasjert i programmet Evangelisering og menighetsbygging ble hun utfordret til å komme med en hilsen til generalforsamlingen. Den ivrige evangelisten tok forsamlingen med til byen Mukdahan i Nordøst-Thailand. Siden hun var ferdig på Den evangelisk-lutherske kirken sitt teologiske seminar har hun arbeidet i byen som ligger ved Mekongfloden og med Laos på andre siden av elven. På tre år har 67 blitt døpt og ca. hundre personer er nå interessert i å lære mer om Jesus, fortalte hun. Godt hjulpet av misjonærkollega Kjartan Sørheim tok hun forsamlingen med storm, og flere ganger ble hun avbrutt av applaus. Sim er gift og har to barn, en jente på 22 år og en sønn på 15 år. I voksen alder langpendlet hun til Bangkok for å studere. I denne tiden hadde mannen, som er utdannet advokat, det daglige ansvaret for barna. Og hun kan ikke få skrytt nok av mannen. Kirkesenteret som er under oppbygging i byen, inneholder også et seminarbygg. Utfra dette senteret drives det et utstrakt opplæringsarbeid blant lekfolket i menighetene i regionen. Sim fortalte forsamlingen om hvordan hun forkynte evangeliet ved hjelp av en dukke og en bok med ulike farger. Hun ville gjerne fortsatt å fortelle, men da hun måtte avslutte sa hun: Da får jeg reise tilbake og fortsette å prate og forkynne for de 370 000 som ennå ikke har hørt om Jesus i Mukdahan. tekst & foto: eivind hauglid misjonstidende 8-2008 21