Femunden Av: Jarl Eivind Løvik, NIVA Beskrivelsene er vesentlig hentet fra rapporter og publikasjoner referert i litteraturlista nedenfor. For mer detaljerte informasjoner henvises til disse. Naturgrunnlaget Størstedelen av Femunden og dens nedbørfelt ligger i Engerdal kommune. Resten av nedbørfeltet er fordelt på kommunene Tolga, Os og Røros, samt Jämtlands län i Sverige. Nedbørfeltet ligger i det østnorske sparagmittområdet, og berggrunnen består i stor utstrekning av kvartsitter og mer eller mindre grovkornet sparagmitt. Det er også innslag av grunnfjellsbergarter som gneis og granitt. Berggrunnens sammensetning fører til at avrenningsvannet er saltfattig. De høyereliggende områdene har et tynt, til dels usammenhengende dekke av hovedsakelig morenemateriale, mens i lavereliggende områder er morenedekket tjukkere. Langs nedre deler av Tufsinga, Revlingåa, Elgåa og ved sørøstre enden av innsjøen er det betydelige mengder sortert materiale i form av sand- og grusavsetninger. Større myrområder fins bl.a. i Tufsingdalen og langs Røavassdraget. Hele 62 % av nedbørfeltet er fjellvidder, mens 26 % er skog, 12 % er vannoverflater og kun 0,2 % er dyrka mark. Området har typisk innlandsklima, dvs. det er nedbørsfattig, med store forskjeller i lufttemperaturen mellom sommer og vinter samt store døgnsvingninger i temperaturen om sommeren. Ved Drevsjø er normal årsnedbør 570 mm. Her er normalen for årsmiddeltemperaturen 0,2 C og normalen for kaldeste og varmeste måned, januar og juli, henholdsvis -11,5 C og 11,9 C. Innsjøens bassengform hydrologiske forhold Femunden er med sitt areal på 204 km² Norges 3. største innsjø. Den er en langstrakt innsjø med flere relativt dype områder, ett i nord med maks dyp 90 m og ett i sør med maks dyp 150 m. Mellom disse er det store relativt grunne områder med dyp på mindre enn 20 m. Det er også et stort grunt område vest for den største øya, Sollerøya. De største tilløpselvene er Tufsinga på vestsida og Mugga, Røa, Revlingåa og Elgåa på østsida av innsjøen. Tilsiget er vanligvis størst i snøsmelteperioden i mai. Årlig middelavrenning i området ligger på 12-16 l/s.km². Femunden har utløp til Isteren via elva Gløta og danner øvre deler av Femund/Trysilvassdraget. Vassdraget fortsetter over i Klarälven på svensk side av grensa. I nord har Femunden forbindelse til innsjøen Feragen og Glåma-vassdraget via en gammel fløtningskanal. Tabell 1. Femunden - hydrologiske og morfometriske data. Høyde over havet 662 m Overflateareal 203,5 km² Største lengde 56,4 km Største bredde 9,1 km Største dyp 150 m Middeldyp 29,5 m Volum 6035 mill. m³ Nedbørfelt 1723 km² Midlere vannføring, utløp 24 m³/s Teoretisk oppholdstid 7,6 år 1
Femunden ved Sorken Foto: Jarl Eivind Løvik Kilder til forurensning Jordbruket og befolkningen i området bruker vassdraget og innsjøen som resipient, men de dominerende kildene for tilførsler av næringssalter og organisk materiale er sannsynligvis de naturlige tilførslene. Omkring 1980 ble det beregnet at det var ca. 200 personer fast bosatte i Femundens nedbørfelt. Om sommeren er det en betydelig turisttrafikk, og det finnes en hel del campingplasser, turisthytter, spisesteder etc. i nær tilknytning til vassdraget og innsjøen. I Elgå fins en fiskeforedlingsbedrift. Denne er tilknyttet kommunalt renseanlegg sammen med avløp fra boliger med ca. 100 personer. Industribedrifter for øvrig med større utslipp finnes ikke. I følge beregninger utført på 1980-tallet ble Femunden tilført ca. 8 tonn fosfor og ca. 260 tonn nitrogen årlig hvorav bare ca. 5 % av fosforet og ca. 2 % av nitrogenet var lokale, menneskeskapte tilførsler. Fosforbelastningen ble vurdert til å være betydelig lavere enn det nivå der en kunne forvente uønskede overgjødslingseffekter i innsjøens hovedvannmasser. Temperatur og oksygen Femunden har fullstendig sirkulasjon om våren og høsten/tidlig vinter. På grunn av beliggenheten (662 moh.) og sterk vindpåvirkning er temperatursjiktningen om sommeren relativt svakt utviklet, og overflatevannet blir bare i kortere perioder oppvarmet til mer enn 11-12 C (målinger på 1980- og 1990-tallet). Isen legger seg vanligvis i løpet av desember og går opp igjen i løpet av mai. Det ble i 1972 og 1980 konstatert gode oksygenforhold i vannmassene, også på dypt vann (over 80 % oksygenmetning nær bunnen). Generell vannkvalitet Femunden kan karakteriseres som en klarvannssjø med liten humuspåvirkning og lave konsentrasjoner av partikler (jf. fargetall og turbiditet). Siktedypet har variert mellom 9 og 14 m. Som en følge av at 2
nedbørfeltet er sterkt dominert av tungt forvitrelige bergarter, har innsjøen saltfattige og kalkfattige vannmasser. Vannet er svakt surt og har relativt god evne til å motstå endringer i ph ved forsuring. Lavest registrerte ph er 6,4 fra september 1991. Tabell 2. Middelverdier for fargetall, ph, alkalitet, turbiditet, konduktivitet og kalsium. Fargetall ph Alkalitet Turbiditet Konduktivitet Kalsium mg Pt/l mekv/l FNU m S/m mg Ca/l 1980 13 6,8 0,08 0,4 1,4-1991 9 6,7 0,07-1,7 1,3 Næringsstoffer biologiske forhold Undersøkelser på 1970, 1980- og 1990-tallet viste at konsentrasjonene av næringsstoffene fosfor og nitrogen var lave og innenfor intervaller som er karakteristiske for næringsfattige (oligotrofe) innsjøer. Mengden av alger (planteplankton) har vært meget lave, og algesamfunnet har vært dominert av gullalger og svelgflagellater med mindre andeler grønnalger, kiselalger, fureflagellater og my-alger. På grunnlag av algemengden og sammensetningen av arter og grupper innen planteplanktonet kan Femunden karakteriseres som en meget næringsfattig (ultraoligotrof) innsjø. Krepsdyrplanktonet har hatt en sammensetning som er karakteristisk for næringsfattige innsjøer med et betydelig predasjonspress (beitepress) fra planktonspisende fisk. Det var i 1991 som ved tidligere undersøkelser dominert av hoppekrepsene Cyclops scutifer og Arctodiaptomus laticeps samt vannloppene Bosmina longispina, Daphnia galeata og Holopedium gibberum. 3
Total-fosfor 5,0 4,0 µg P/l 3,0 2,0 1,0 0,0 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 Figur 1. Total-fosfor i sjiktet 0-10 m, middelverdier for perioden juni-oktober. 400 Total-nitrogen 300 µg N/l 200 100 0 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 Figur 2. Total-nitrogen i sjiktet 0-10 m, middelverdier for perioden juni-oktober. 1,5 Klorofyll-a 1,0 µg/l 0,5 0,0 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 Figur 3. Algemengde målt som klorofyll-a i sjiktet 0-10 m, middelverdier for perioden juni-oktober. 4
120 Total algemengde 100 mm 3 /m 3 80 60 40 20 Gullalger Kiselalger Svelgflagellater My-alger Andre grupper 0 1980 1991 Figur 4. Mengden alger (planteplankton) i sjiktet 0-10 m, fordelt på grupper. Middelverdi for perioden juni-oktober i 1980 og 1991. Forsuring Femunden ligger i et område av landet som ikke har vært spesielt utsatt for forsurende komponenter i nedbøren, men geologien i området gjør at flere av innsjøene og vassdragene innenfor nedbørfeltet har lav bufferevne, dvs. høy følsomhet overfor ph-endringer ved tilførsel av syrer. Det har derfor vært igangsatt kalking i mange av vannene i nedbørfeltet. Selve Femunden har ikke vært ansett som truet av forsuring. Som en følge av reduserte utslipp av svovel i Europa har konsentrasjonen av sulfat i nedbøren avtatt og forsuringssituasjonen generelt bedret seg i Sør-Norge i de siste ca. 25 årene. Miljøgifter I forbindelse med en undersøkelse av kvikksølv i ørret fra Femunden (ca.. 2000) ble det målt konsentrasjoner i området 0,1-1,1 mg Hg/kg. Ca. 40 % (av 21 undersøkte individer) hadde konsentrasjoner over omsetningsgrensa på 0,5 mg Hg/kg, og én fisk hadde en konsentrasjon på over 1 mg Hg/kg. Det var eldre og relativt stor fisk som hadde de høyeste konsentrasjonene. En tidligere undersøkelse viste at fôrfisken til ørreten (røye og sik) hadde betydelig lavere konsentrasjoner, dvs. i intervallet 0,1-0,2 mg Hg/kg. Siden midt på 1900-tallet har store områder av Sør-Norge vært utsatt for betydelige avsetninger av atmosfæriske kvikksølv-forurensninger. I våtmarker og innsjøsedimenter omdannes atmosfærisk avsatt kvikksølv til metylkvikksølv, som tas effektivt opp av organismene. Effektivt opptak og lav utskillelse er årsakene til at konsentrasjonene i fisk øker med alder og økte konsentrasjoner i føden. Dette er noe av bakgrunnen for at fiskespisende fisk som gjedde og stor ørret kan ha relativt høyt innhold av kvikksølv sjøl i områder hvor avsetningene av forurensninger er lave slik som i Femundens nedbørfelt. I forbindelse med en undersøkelse av de klorerte, organiske miljøgiftene PCB og DDT i fisk på 1990- tallet ble det funnet lave konsentrasjonene av disse stoffene i abbor og gjedde fra Femunden. Kildene til slike miljøgifter kan være lokale, med direkte utslipp til vann, eller avsetninger av til dels langtransporterte forurensninger. Konsentrasjonene som ble funnet i fisk fra Femunden var på nivå med det som forventes å finnes i et miljø uten vesentlige lokale forurensninger. Relativt høye konsentrasjoner av polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) ble funnet i dypere sedimentsjikt ved en lokalitet i Femunden på 1990-tallet. Forbindelsen perylen representerte imidlertid hele 94 % av sum PAH. Dette er en forbindelse som kan dannes naturlig i reduserende miljø som f.eks. i myrer og oksygenfrie sedimenter, noe som sannsynligvis var tilfelle her. Konsentrasjonene av andre PAHer var meget lave. 5
Miljøtilstand Tot-P Tot-N Klorofyll-a Siktedyp Fargetall Turbiditet ph Alkalitet µg N/l µg P/l µg/l m mg Pt/l F.N.U. mekv/l 1978 4,0 0,8 12,2 1980 3,4 292 1,0 10,4 13 0,4 6,8 0,11 1988 2,6 183 1,0 8,9 1991 3,9 217 1,0 11,0 9 6,7 0,07 Tilstandsklasser: Meget god God Mindre god Dårlig Meget dårlig I II III IV V Figur 5. Miljøtilstand for Femunden for årene 1978, 1980, 1988 og 1991 i henhold til SFTs system for klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann. Karakteristiske verdier, dvs. middelverdier for sjiktet 0-10 m samt siktedyp i perioden juni-oktober, er gitt. Litteratur Fjeld, E., Knutzen, J., Brevik, E.M., Schlabach, M., Skotvold, T., Borgen, A.R. og Wiborg, M.L. 2001. Halogenerte organiske miljøgifter og kvikksølv i norsk ferskvannsfisk, 1995-1999. Statlig program for forurensningsovervåking. TA-1813/2001. NIVA-rapport 4402-01. 48 s. + vedlegg. Faafeng, B., Brettum, P. og Hessen, D. 1990. Landsomfattende undersøkelse av trofitilstanden i 355 innsjøer i Norge. Statlig program for forurensningsovervåking. Rapport 389/90. NIVA-rapport 2355. 57 s. Holtan, H. 1978. Fysisk-kjemisk vannkvalitet og utviklingstendenser i store øst-norske innsjøer. NIVAs årbok 1977: 21-41. Holtan, H., Brettum, P., Hals, B. og Holtan, G. 1982. Glåma i Hedmark. Delrapport om innsjøer. Undersøkelser i tidsrommet 1978-1980. NIVA-rapport 1397. 96 s. Holtan, G., Berglind, L. og Holtan, H. 1994. Maridalsvassdraget. PAH i vann og sedimenter sammenlignet med Femunden og Farris. NIVA-rapport 2994-94. Lingsten, L. 1982. Glåma i Hedmark. Delrapport. Datarapport 1978-80. Vannkjemi og planteplankton. NIVA-rapport 1436. 150 s. Løvik, J.E. og Kjellberg, G. 1982. Glåma i Hedmark. Delrapport om dyreplankton. Undersøkelser i tidsrommet 1978-80. NIVA-rapport 1384. 58 s. Løvik, J.E. og Rognerud, S. 1992. Femunden og Kjemsjøen i Hedmark. En undersøkelse av vannkvaliteten i 1991. NIVA-rapport 2710. 29 s. Meteorologisk institutt. Klimaet i Norge. http://met.no/observasjoner/index.html Nashoug, O. 2004. Driftsplan for fisk og fiske i Femund-/Trysilvassdraget. 98 s. Norges vassdrags og energiverk 1987. Avrenningskart over Norge. Blad 4. 1:500 000. 6
Norges vassdrags og energiverk. NVE Atlas. http://arcus.nve.no/website/nve/viewer.htm Qvenild, T. og Nashoug, O. 1998. Driftsplan for Femund-/Trysilvassdraget. Del I: Fiskeressursene status. Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelingen, rapport nr. 9/98. 72 s. Rognerud, S. 1992. Vannkvalitetsundersøkelse i Hedmark. En regional undersøkelse av 220 innsjøer høsten 1988. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapport 4/92, 30 s. + vedlegg. Rognerud, S. 1992. Vannkvalitetsundersøkelse i Hedmark. En regional undersøkelse av 220 innsjøer høsten 1988. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapport 4/92, 30 s. + vedlegg. Rognerud, S., Fjeld, E. og Eriksen, G.S. 1996. Landsomfattende undersøkelse av kvikksølv i ferskvannsfisk og vurdering av helsemessige effekter ved konsum. Statlig program for forurensningsovervåking. TA 1380/1996. 21 s. + vedlegg. Rognerud, S., Berge, D. og Johannessen, M. 1979. Telemarksvassdraget. Hovedrapport fra undersøkelsene i perioden 1975-79. NIVA-rapport 1147. 82 s. Rognerud, S. og Fjeld, E. 2002. Kvikksølv i fisk fra innsjøer i Hedmark, med hovedvekt på grenseområdene mot Sverige. NIVA-rapport 4487-2002. 46 s. Sollid, J.L. og Kristiansen, K. 1983. Hedmark fylke. Kvartærgeologi og geomorfologi. Beskrivelse til kart 1:250 000. Miljøverndepartementet. Avd. for naturvern og friluftsliv, Rapport T-543. 101 s. Statens forurensningstilsyn 1997. Klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann. Veiledning 97:04. 31 s. Østrem, G., Flakstad, N. og Santha, J.M. 1984. Dybdekart over norske innsjøer. Et utvalg innsjøkart utarbeidet ved Hydrologisk avdeling. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Meddelelse nr. 48 fra Hydrologisk avdeling. 128 s. + vedlegg. 7