PERSONLIGE HISTORIER OM SVANGERSKAP OG FØDSEL

PERSONLIGE HISTORIER OM SVANGERSKAP OG FØDSEL

DEL 1 5

IKM (Internasjonalt Kultursenter og Museum) arbeider for å fremme forståelse og respekt for kulturelt mangfold ved å systematisk samle inn og formidle materiale som belyser innvandringens historie og kulturelle endringer i det norske samfunnet. NAKMI (Nasjonal Kompetanseenhet for minoritetshelse) er en enhet som arbeider for å øke vår kunnskap om helse- og omsorgsmessige sider av det å tilhøre en minoritet i Norge. Gjennom forskning, utviklingsarbeid og formidling ønsker vi på sikt å kunne bidra til en mer kultursensitiv helsetjeneste. «Norsk i går, i dag, i morgen» er et dokumentasjonsprosjekt med støtte fra Norsk kulturråd. Prosjektet ønsker å bidra til at historien om den nyere norske innvandringen blir bevart, gjort tilgjengelig og formidlet til dagens og morgendagens interesserte. Utstillingen er et samarbeid mellom IKM og NAKMI og er en del av dokumentasjonsprosjektet «Norsk i går, i dag, i morgen» der IKM og Norsk Folkemuseum sammen har prosjektansvar. Utstillingen «Livets begynnelse» er den fjerde i rekken som berører de viktigste overgangsfasene i livet. Tidligere utstillinger har temaer om overgangen fra barn til voksen, bryllup, og begravelse. Alle utstillingene er vandreutstillinger og produsert av IKM i samarbeid med andre institusjoner. Utstillingen og katalogen er støttet av Redaksjonsråd: NAKMI Nora Ahlberg, Sara Kahsay, Ingunn Gihle, IKM Daniella van Dijk-Wennberg Ansvarlig / forfatter del 1: IKM ved Kristin M. Gaukstad Ansvarlig / forfatter del 2: NAKMI ved Siri Vangen 6

FORORD Terskelkvinner og de nye barna Med denne vandreutstillingen ønsker vi å øke den allmenne interesse for de mange og sammensatte problemstillinger som knytter seg til svangerskap og fødsel i en flerkulturell sammenheng; et område hvor det finnes relativt lite kunnskap også internasjonalt. Vi vil rette oppmerksomhet mot noe allment og positivt ettersom en fødsel alltid bærer håp om noe nytt, men vi vil heller ikke underslå problemene. Utstillingen er basert på et inspirerende samarbeid mellom Internasjonalt Kultursenter og Museum (IKM) og Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI), som parallelt vil munne ut i fordypningsseminarer for tverrfaglig interesserte fagpersoner. Terskelkvinner er en metafor som viser til de fødende som personer i forandring. Men den er samtidig også dekkende for helsepersonell, særlig jordmødre, som skal bistå i prosessen. I dag har 25% av Oslos befolkning innvandrerbakgrunn og av disse kommer over 80% fra den tredje verden. Velferdsstatens idealer om likestilling og homogenitet er i ferd med å bli avløst av brukerorientering og mangfold. Men samtidig som det «sosiale rommet» er forandret med velstandsutviklingen, har livsstilsrelaterte helseproblemer og en forringelse av miljømessige kvaliteter gjort seg gjeldende mange steder. 7

8 Den fysiske og sosiale fødsel Vi har tatt utgangspunkt i at et svangerskap er et tosidig fenomen. På den ene siden preges det av universelle biologiske prosesser som knytter seg til den forestående «fysiske fødsel»; og på den annen side av «den sosiale fødsel». Å føde er fortsatt et risikofylt biomedisinsk forløp i en kvinnes liv, som imidlertid kan stille minoritetskvinner overfor ekstra store utfordringer så som praktiske vanskligheter i forhold til fysiske avstander fra familien, verdiforankringer, forutinntatte holdninger eller kommunikasjonsproblemer. Å gå over terskelen fra en fase i livet til en annen er forenlig med motstridende følelser og fare. Ikke bare gjelder dette for den fødende kvinnen selv, men hennes gravide tilstand kan bli problematisk også for samfunnet som omgir henne. Vi har prøvd å gjenskape dette gjennom utstillingens betoning av temaer knyttet til henholdsvis ventetiden, fødselen, barsel og sosiale seremonier. Det er ikke alltid like greit, særlig for minoriteter, å skulle manøvrere i et landskap som kan virke preget av blandede interesser, mens man som svanger er i en på mange måter utsatt situasjon. Kroppens åpninger og utsondringer har ikke sjelden blitt tabubelagt og assosiert med urenhet. Ved hjelp av rituelle forskrifter om for eksempel seksualitet eller diett-/-amming, beskytter de fleste samfunn slike true(n)de åpninger gjennom hvilke nye samfunnsmedlemmer fødes. I noen tilfeller begås det også mer eller mindre voldelige inngrep som kjønnslemlestelser, for å kontrollere eller tette dem igjen. Kanskje har slike skjulte motiver som søker å bestemme over «andres» kjønnsliv også vist seg i mediedebatten om kvinnelig omskjæring, ved siden av rent menneskerettslige prinsipper? Samtidig kan andre sider, som kan ramme kvinnelige flyktninger, bli glemt. Traumatiske hendelser (f.eks. voldtekt i krig), kan gjenoppleves under fødselsprosessen. Ifølge de forestillinger som tradisjonelt har omgitt den gravide gjør hun klokest i å følge alle råd og føye seg til forventede normer, hvis hun skal få en lett fødsel og et friskt barn. Her har også helsepersonell hatt en strategisk viktig og til og med kulturelt kontrollerende funksjon som det er viktig å være klar over. Et barns fødsel er starten på et nytt liv som kulturvesen, en hendelse hvor det verdslige stilles mot det guddommelige, natur mot kultur og livets inngang mot dets utganger. Mens myter om verdens fødsel står sentralt i de aller fleste verdensbilder, er vanlige fødsler (men ikke bryllup!) omgitt av en litt merkelig taushet. At det er så knapt med tekster på dette felt skyldes nok ikke først og fremst at kvinner ikke forteller, men at de ikke er synlige. For de fleste nybakte mødre i majoritetsbefolkningen er imidlertid det å snakke om fødselsopplevelser et tema man gjerne deler. Fortellinger og nære relasjoner Fødselsfortellinger varierer i forhold til tid og sted så vel som kollektive og personlige fortellinger. Felles er det at det dreier seg om et omveltende punkt i livssyklusen som blottlegger mange ting av medisinsk og psykososial, men også av kulturell art. I de nordiske land kan en åpnere debatt omkring fødsler knyttes til fremveksten av kvinnebevegelsen, som brakte en interesse for kjønnsrelaterte markeringer. Parallelt har det skjedd en dreining av oppmerksomheten bort fra religiøskulturelt funderte forestillinger, assosiert med kvinnelig urenhet, seksuell appetitt, «månedlige forbannelser» eller fødselssmerter som en form for straff, mot en mer medikalisert forståelse. Gjennom sitt engasjement for denne utstillingen har NAKMI ønsket å løfte dem tilbake, for å gjøre «medisinens blikk» oppmerksom på flerkulturelle sider, uten å miste de skolemedisinske nyvinninger, som er gjort underveis, av syne. I takt med synkende dødelighet har også det etablerte medisinske miljøet nedtonet de sikkerhetsmessige sidene og gjort fødestuene om til erstatningshjem for vordende foreldrepar. Mens dagens fedre blir oppmuntret til å ta aktiv del i prosessen, kan ikke-vestlige fedre fortsatt bli oppfattet som en hindring som står i veien for helsepersonells kontakt med deres fødende koner. På den annen side, har beste- og svigermødre fra innvandrermiljøer inntatt fødestuene, samtidig med at deres rolle har minsket i majoritetsbefolkningen. I løpet av arbeidet med utstillingen har familiens betydning for de fleste deltakerne trådt tydelig frem. En situasjon hvor man bærer frem et nytt familiemedlem og markerer livsritualer, vil være en mulighet for å bekrefte og fornye båndene mellom familiemedlemmer i Norge og ellers i verden.

Litt om helsemessige utfordringer Minoritetsspråklige representerer et nytt innslag i norsk medisinsk praksis og de vil øke i antall de kommende årene. Mange nyankomne vil få sitt første møte med et norsk offentlig helsevesen i forbindelse med graviditet og fødsel. Det er derfor viktig at de som arbeider med svangerskapskontroller eller på fødeavdelinger får kunnskapsbasert støtte i forhold til flerkulturelle utfordringer. Dette vil i siste hånd komme alle til gode i form av økt brukervennlighet og bedre helse. Forskningsresultater kan tyde på at innvandrere fra den tredje verden er mer utsatte for unødvendig bruk av medisinske intervensjoner, samtidig som det er udekkede behov for helsetjenester. Årsakene til dette er ikke tilstrekkelig kjente. Tross den minskede fysiske risiko som knytter seg til det å føde barn på norske sykehus, kan fødselen representere en kilde til psykososialt stress, særlig for nyankomne. I tillegg til møtet med et nytt og ukjent sykehusmiljø vil mange måtte streve med motstridende forventninger i forhold til tradisjonelt forventet praksis og råd som gis av helsepersonell. Selv om fødeavdelingene er tilpasningsdyktige, kan omsorgsgivere fungere utfra stereotype antakelser om innvandrere, og omvendt. I slike situasjoner preget av gjensidig usikkerhet blir god flerkulturell kommunikasjon avgjørende for å forhindre at moderskapet i et nytt land skal bli forbundet med unødvendig smerte. Om vandreutstillingen Ettersom det dreier seg om gjensidig læring og mangeartede spørsmål har vi valgt å nærme oss temaet på flere nivåer i utstillingen: Selve billedmaterialet med enkle tekster som skal kunne leses relativt uavhengig av språkkunnskap og vandre «Norge rundt» på egen hånd. Denne er komplettert med en publikasjon der første del er en utstillingskatalog og andre del en samling vitenskaplige artikler. I tillegg vil vi ordne og oppfordre til fagseminarer underveis som gir mulighet for å legge vekt på regionale forhold. Men det er ikke bare for allmennheten at endel spørsmålsstillinger kan synes kompliserte. Også fagfolk og forskere sliter med tverrfaglige tilnærmingsmåter og med å forstå hverandre på dette felt. Derfor har vi sett på denne utstillingen mer som en prosess enn som noe ferdig produkt, og håper den vil føre til gjensidig berikelse og økt innsikt i forhold til et mangfold av besøkende. Nora Ahlberg, prosjektleder Forskningsdirektør og professor Leder av Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI), tilknyttet Nasjonal kompetanseenhet for vold og traumatisk stress 9

10 Å skulle manøvrere i et landskap som kan virke preget av motstridende interesser, mens man som svanger er i en på mange måter utsatt situasjon.

Innledning «Livets begynnelse personlige historier om graviditet og fødsel» er en utstilling og et dokumentasjonsprosjekt om kvinners opplevelser og erfaringer rundt det å være gravid, føde eller å være fødselshjelper i Norge. Det å bli mor er en av de største hendelsene i mange kvinners liv. Når en kvinne blir gravid første gang, føler hun at hun blir oppfattet annerledes av omverdenen. I de aller fleste samfunn er det forventet at kvinner skal føde barn. Det er få steder der kvinnen ikke får støtte og oppfølging fra sitt nærmiljø. Når det skjer kan det få mer eller mindre alvorlige følger. Moderskap er en universell sosiokulturell og biologisk hendelse. Svangerskapet er ofte første gang innvandrerkvinner kommer i kontakt med helsevesenet i Norge. Selve fødselen foregår i sykehusomgivelser dominert av biomedisinske oppfatninger. For mange kvinner og deres familie er dette en helt ny erfaring. I Norge er det lagt vekt på en åpen dialog mellom den gravide, hennes familie og fødestedet/sykehuset. Noen har opplevd å føde tidligere i sitt hjemland og der har mulighetene og omgivelsene vært av en helt annen karakter. Det er ikke uvanlig at det har vært mange farer forbundet med det å føde, både for kvinnen og det nyfødte barnet. I Norge ser man sjelden at noe alvorlig skjer med mor og barn. For eksempel er det ikke ofte farer forbundet med det å ta keisersnitt. For kvinnene og deres familie kan det være en utfordring å føde i fremmede omgivelser, på et annet språk og med annet medisinsk personell enn det de er vant med fra tidligere fødsler. Barnet vil bli forløst ved hjelp av ulike metoder og kvinnen kan få smertestillende ved behov under fødsel. Misforståelser mellom den fødende og helsearbeiderne kan unngås hvis man på forhånd kan formidle informasjon om hvilke rettigheter kvinnen har i fødsel og kommunisere på en måte som er forståelig for alle parter. Målsettingen med dokumentasjonen er å avdekke kvinners erfaringer med å være gravid i Norge enten hun tilhører majoritets- eller minoritetsbefolkningen. Dokumentasjonen til utstillingen har omfattet intervju med 23 kvinner. Av disse var 16 kvinner med bakgrunn i ti ulike etniske miljøer, som enten var gravide da prosjektet startet eller hadde født, og syv er jordmødre. To jordmødrene har praksis i Finnmark blant den samiske befolkningen, to hadde tidligere arbeidet i land på den sørlige halvkule, en arbeider på en Helsestasjon for gravide i Oslo og har de første møtene med den gravide kvinnen og hennes familie. De to siste jordmødrene arbeider på et stort sykehus, hvorav en har minoritetsbakgrunn selv. Å få kontakt med gravide kvinner fra ulike etniske miljøer viste seg å ikke være så enkelt som vi først hadde håpet på. I utgangspunktet ønsket vi å ha en stram metodisk strategi, med et visst antall fortellere fra et visst antall etniske og nasjonale minoriteter som skulle danne basis for utstillingen og den videre forskningen. Dette viste seg vanskelig å gjennomføre. For mange er det tydelig at sammenhengen mellom graviditet og seksualitet er forbundet med skam. Dette var en av hovedgrunnene til at flere av dem vi i utgangspunktet hadde kontakt med, trakk seg underveis. 11

Strategien som etter hvert utpekte seg som den mest vellykkete var derfor å oppsøke kvinnene og deres familie der de går til kontroll, ultralydundersøkelsen på sykehusene og helsestasjonene for gravide. I tillegg brukte prosjektgruppen tidligere etablerte nettverk for å komme i kontakt med kvinner som skulle føde i løpet av 2003 / første halvdel av 2004. Etter hvert inngikk også intervjuer av kvinner som hadde født i Norge som en del av materialet. Utstillingen er en personlig beretning om det å være gravid og føde i Norge i dag. Vi valgte å formidle det innsamlede materialet på en personlige måte, for uansett hvilken bakgrunn kvinnen eller fødselshjelperen har, er alle svangerskap og fødsler ulike uansett etnisk tilhørighet. Det er mange temaer som har med svangerskap og fødsel å gjøre. I denne katalogen er det inkludert noen flere emner enn i utstillingen. Det er uansett ikke mulig å berøre alle, vi har derfor måttet gjøre valg. Katalogen er en todelt publikasjon. Første del er en utstillingskatalog, med direkte henvisning til utstillingen. En dypere forståelse av og mer bakgrunnsstoff om de ulike temaene, tradisjonene og om det innsamlede materiale som har bidratt til utstillingen, er utgangspunktet for denne delen. Andre del er en grundigere innføring i utvalgte medisinske problemstillinger. Utdrag fra og henvisning til publiserte forskningsartikler med vekt på biomedisinske og psykososiale faktorer danner grunnlaget for denne delen. Vi ønsker at utstillingen og denne katalogen kan bidra til at vi alle, både legfolk og fagfolk, bedre kan forstå kvinnenes utfordringer ved det å være gravid og føde i Norge, enten man har minoritets- eller majoritetsbakgrunn. Kristin M. Gaukstad, prosjektleder M.A. og innsamlings- og dokumentasjonsansvarlig, IKM «Den sosiale fordelen for kvinner med barn er så store at de virker sterkere enn avsky for byrdene under svangerskap, angst for trang fødsel, for den dødsfare som er tilstede ved hver forløsning og ansvaret med å oppfostre barn». Lilly Weisser-Aall, 1968. 12

Disse kvinnene har stilt opp og latt oss ta del i erfaringene rundt det å være gravid og føde i Norge: Fødselshjelperne som er intervjuet: Sara: 26 år, født i Norge, bakgrunn fra Pakistan Angelie: 26 år, kom til Norge i 2002, bakgrunn fra Sri Lanka Aase: 55 år, bakgrunn fra Norge Ayse: 28 år, født i Norge, bakgrunn fra Tyrkia Maria: 34 år, kom til Norge i 1986, bakgrunn fr Eritrea Miriam: 42 år, bakgrunn fra Eritrea Lana: 30 år, kom til Norge i 1978, bakgrunn fra Vietnam Ingrid: 35 år, født i Norge, bakgrunn fra Norge Anne: 50 år, bakgrunn fra Norge Laurette: 37 år, kom til Norge 1993, bakgrunn fra Nederland Nina: 38 år, kom til Norge i 2001, bakgrunn fra India Ragna: 52 år, bakgrunn fra Norge Mariann: 38 år, født i Norge, samisk bakgrunn Kari-Anne: 72 år, født i Norge, samisk bakgrunn Kristin: 51 år, fra Norge med samisk bakgrunn Zainab: 40 år, kom til Norge 1986, bakgrunn fra Pakistan Isabella: 38 år, født i Norge, bakgrunn fra Norge Lotta: 48 år, bakgrunn fra Sverige Jorunn: 70 år, født i Norge, samisk bakgrunn Amina: 43 år, kom til Norge i 1995, bakgrunn fra Pakistan Bente Kirsti: 52 år, fra Norge med samisk bakgrunn Helen: 28 år, kom til Norge i 1993, bakgrunn fra Eritrea Safia: 34 år, kom til Norge i 2002, bakgrunn fra Somalia Ved presentasjon av kvinnene i utstillingen og katalogen har alle fått fiktive navn 13

14

Ventetiden I ethvert samfunn er det forventet at kvinner føder barn. Disse forventningene kan komme fra familien, samfunnet rundt og fra henne selv. Ofte kan hele samfunnsstrukturen være bygget opp rundt det at kvinnene får barn, slik at barnløse kvinner blir stigmatisert. I Norge er det vanlig at fødselshjelpere, som jordmor og lege, blir innlemmet tidlig i svangerskapet. En aktiv deltakelse fra familiemedlemmer er i mange land selvsagt og ofte sosiokulturell betinget. Det finnes mange skrevne og uskrevne regler for kvinnen når hun blir gravid. Flere av disse bygger på svært gamle tradisjoner, mens andre er av nyere dato. Disse er ofte formet av en blanding av folkelige forestillinger, tro og vitenskapelig fakta. Når en kvinne er gravid merker hun at det skjer noe med henne. I tillegg til de fysiske forandringene forandres også kvinnens følelsesliv og andres syn på henne. Mens det for noen kan dreie seg om å ikke lenger være like attraktiv og uavhengig, kan det for andre bidra til økt respekt og selvstendighet. Hvert samfunn har og har hatt et sett med regler, tradisjoner og riter som den vordende mor og ofte også partner og resten av familien måtte gjennomføre for at barnet skulle bli friskt, og for at ventetiden og forløsningen skulle gå greit. Hvis det oppsto komplikasjoner eller at barnet ble misdannet på noen måte, kunne man i ettertid skylde på at visse regler ikke ble fulgt etter oppskriften. For eksempel i Norge måtte ikke mannen jevnlig bruke øks for da kunne man risikere at barnet ble født med hareskår. I Bosnia var det vane at man ikke hugget i dørstokken bak en gravid kvinne av samme årsak. I følge eldre Nordeuropeiske tradisjoner måtte den gravide kvinnen ikke jåle seg til og være forfengelig, for da ville hun få et barn med misdannelser. For eksempel hvis hun hadde gått med krøllnåler i håret kunne hun få et barn med horn i pannen. Indiske mødre derimot kledde seg med fine klær og smykker for å få vakre barn. 15

16 Ayse Det var et planlagt svangerskap og jeg er 25 uker på vei nå. Alt som står i bøkene har jeg vært igjennom; jeg er kvalm, uvel, humøret svinger, problemer med tannkjøttet, snorking om natta, ja alt. Søvnen min blir avbrutt, det er mange nye opplevelser og følelser. Jeg lurer på hvem jeg skal snakke med om dette. Jeg snakker en del med mamma som jeg har et spesielt forhold til, men det kan være vanskelig, det er så mange nye ting. Men humøret er der heldigvis. I familiære situasjoner er det forandringer; min familie har fått et nytt syn på meg. Det er noe spesielt, jeg er blitt en annen kvinne. Vi snakker ikke direkte om det, men jeg føler jeg oppnår en annen respekt. Jeg har fått en ny rolle i familien, som kvinne og mor. Bestemor? Akkurat som det er en rolle hun har ventet på å fylle litt skummelt. Føler nesten at det er større for henne enn for meg. Det er vanlig at mormor og morfar får en spesiell rolle i det området hun kommer fra. Dette har hun ventet på, dette er meningen med livet. Hun gruer seg til å bli «helgebestemor». Det er en av grunnene til at vi flytter til større leilighet, for at hun kan bo hos oss mer..

Matlysten forandres under graviditeten. Ikke sjelden er det slik at den gravide plutselig får lyst på en bestemt matsort. I enkelte sammenhenger forventes det at den gravide følger opp det hun får lyst på. Hvis hun undertrykker slike lyster tror man at fosteret kan skades. Det er iøynefallende hvor mange matforskrifter de gravide har å rette seg etter. Disse finnes i gamle skrifter og muntlige overleveringer og blir også beskrevet i mer moderne legeog jordmorsbøker. De fleste råd i dagens Norge går ut på at man skal spise sunt og det vil si mye frukt, grønnsaker, melkeprodukter, fisk og kjøtt. Kari-Anne Når du blir gravid, blir du kvalm. Det er «vuosmestit». Slik oppdaget også andre at du var gravid. Man visste at man var gravid når menstruasjonen ble borte. Når barnet begynte å røre seg etter fem måneder, kunne man regne ut omtrent når man ville føde. Man kunne også regne ut fra månen. Nina Palestinske kvinner spiser ikke persille, fordi dette kan forårsake abort. I gamle dager brukte man persille som prevensjon. Jeg selv spiser mye nøtter og rosiner. Dette gir varme og kraft, men er ikke tungt. Ayse I Tyrkia har slike lyster fått et eget navn: as ermek. Min familie skal sørge for at jeg får det jeg vil ha. Heldigvis er mine lyster sunne, jeg spiser fisk. Melkeprodukter og frukt er også viktig at jeg får i meg, ellers spiser jeg hva jeg har lyst på. Lana Min mann har fått for seg at eg må spise masse brokkoli. Så han kjøper masse og så koker han, og så må eg spise brokkoli hver dag, for han har fått for seg at det er veldig sunt. Han bare koker den sånn, og så skal eg liksom spise en bit eller to. 17

Anne jordmor Vi snakker mye kosthold. Kvinner med bakgrunn fra Sør- og Øst- Asia, samt Nord-Afrika har større risiko for å utvikle svangerskapsdiabetes. De tester vi automatisk mellom uke 28 og 32. I tillegg tester vi alle kvinner med sukker i urinen og de som er over 38 år for svangerskapsdiabetes. Mange innvandrerkvinner er flinke til å følge opp selv, tar for eksempel blodtrykk selv. Det har nettopp vært ramadan og en del gravide faster, det har de kanskje gjort under tidligere svangerskap, og de vet at de tåler det. De vet hva de gjør og jeg sier ikke noe på det. Lotta jordmor Under ramadan er det spesielt, det erfarte jeg både i Saudi-Arabia og det har jeg opplevd her i Norge. Veldig mange kvinner faster selv om de ikke skal eller behøver det. Jeg synes det er et stort problem. De sier at hvis de ikke faster da må de faste en annen gang. Konsekvensen blir da at hvis de føder mange barn oppsamler de så mange dager at de sjelden / aldri får tatt igjen... I Ryad hadde noen en fast dag i uken de alltid fastet hele året, det har jeg også opplevd her i Norge. De vet de ikke behøver, men gjør det likevel. Det er ikke bra å faste ved amming eller under fødsel, de får lite krefter og de er ikke sterke nok. I Saudi-Arabia fikk alle fødende kvinner glykose-drypp når de kom inn, for å gi dem litt energi før fødselen. Sara I begynnelsen når du får vite at du er blitt gravid og abortfaren er der, er det sånn at du ikke kan spise varme fødeemner. Jeg fikk ikke lov, fordi mamma sa det, for da kan man abortere ifølge tradisjonen. Kalde fødeemner derimot kunne jeg spise. Dette måtte jeg forholde meg til for å tilfredstille dem. Jeg tror ikke så mye på det, men vil ikke ta sjansen tilfelle det skjer noe, da sitter man der I følge Verdens Helseorganisasjon dekker 80 prosent av jordens befolkning sine daglige medisinske behov gjennom planter. Blant jordas folkerikeste nasjoner som India og Kina, samt store deler av Asia, Syd-Amerika og Afrika, brukes mye urter. Dette skyldes at farmasøytiske spesialpreparater er dyre i innkjøp og vanskelig å få tak i. Dessuten er bruk av urter dypt rotfestet i folks lokale kultur, og den medisinske bruken administreres stort sett av lokale urtekyndige som medisinmenn, sjamaner og kloke koner. (Helse- og Sosialdepartementets NOU 1998:21 om Fytoterapi - moderne urtemedisin) 18

Oppfatningen om at nytelsesmidler som alkohol, nikotin og koffein er skadelig stammer sannsynligvis fra 1800-tallet. Det var ikke uvanlig å bruke alkohol under og etter forløsningen for et par hundre år siden i Norge. I dag blir den gravide oppfordret sterkt til å holde seg unna disse nytelsesmidlene. Unntakene er selvsagt hvis den gravide kvinnen har en sykdom der hun er avhengig av medisiner for å holde seg frisk. De fleste får gode råd om dette av legen eller jordmoren de går hos. Varme fødeemner Mat som er rikt på proteiner, inneholder ofte blod og er tungt fordøyelig, for eksempel egg, fisk, kjøtt, fett, mango, druer, raffinert sukker. Kalde fødeemner Mat som er lett fordøyelig, men samtidig har mye energi, for eksempel frukt, grønnsaker, (noen) nøtter, hvitt kjøtt, melkeprodukter. Mange legemidler har sitt opphav i urter og planter. Mens noen planter kan være direkte uegnede for kvinner som er gravide eller ønsker å bli det, kan flere av plantene som rosenrot og ginseng ha god effekt på for eksempel fruktbarhet. Disse plantenes egenskaper er i dag vitenskapelig bevist og de brukes fremdeles som middel for å styrke fertiliteten hos mannen og kvinnen. Andre urter kunne ha motsatt virkning. Den vanlige norske blomsten reinfann ble tidligere brukt for å fremprovosere abort, og hvis man var uheldig og spiste melbær, som lett kan forveksles med tyttebær, kunne dette gi sammentrekninger i livmoren og forårsake abort. Den gravide fårinformasjon om kosthold ved konsultasjon. Hun får blant annet brosjyrer fra Statens ernæringstilsyn. I tillegg finnes det mye informasjon på Internett og ellers i media. 19

En jordmor er spesialist på fødsler. Hun kan være tilknyttet sykehuset man skal føde på, helsestasjonen eller legesenteret der man går til kontroll. Hun kan også være privatpraktiserende og assistere ved planlagte hjemmefødsler. Mange har spørsmål knyttet til forandringer og følelser før og under fødsel, og dette har jordmoren ofte mer erfaring med enn fastlegen. Sara Jeg går også til jordmor. Hun forteller mer og informerer mer. Hun har mer tid til å informere enn det legen har, så det er bare derfor. Ayse Jeg går til fastlegen. Har vært hos jordmor en gang og spurte om kosthold, men fikk ikke ordentlig svar synes jeg. Jeg er egentlig usikker på om fastlegen gir meg den informasjonen jeg trenger som førstegangsfødende, fordi jeg ikke vet hva jeg trenger Anne jordmor Nygravide kommer alltid først til oss jordmødre, neste gang til legen, slik fortsetter det annenhver gang. Vi har en spesiell befolkningssammensetning her i Gamle Oslo. Vi har veldig mange som ikke snakker norsk, derfor kan vi ikke sammenligne oss med andre helsestasjoner. Mange gravide kommer rett fra utlandet og til oss for første gang. Disse kvinnene kan trenge mer oppfølging. Der er vi fleksible. Noen har i senere tid hevdet at det tas altfor mange kontroller av gravide i Norge. I gjennomsnitt tas det 12,4 ganger av en førstegangsfødende kvinne. Til sammenligning ble det i 1996 tatt 8 kontroller i gjennomsnitt i Sverige og bare 3 i gjennomsnitt i England i 2000. World Health Organization (WHO) anbefalte i 1995 4 kontroller i løpet av et svangerskap, i uke 8-12, uke 26, 32 og den siste i uke 38. Jordmoren var den første offisielle yrkeskvinnen i Norge. Helt til for 50 år siden var hun sammen med legen den eneste helsearbeider i den primære helsetjenesten. I 1920 fantes det 1100 distriktsjordmødre, i 1972 var antallet sunket til ca. 250, i 1983 til ca. 100 og i dag er det enda færre. Rundt 10 12 jordmødre kan i dag kontaktes for planlagt hjemmefødsel. Denne nedgangen i distriktsjordmødre har sammenheng med at de tidligere så vanlige hjemmefødslene ble erstattet av sykehusfødsler utover 1950-tallet. Fra da av ble det vanlig at den fødende ble transportert til og innlagt i en fødeinstitusjon. Etter hvert ble dette systemet sentralisert. Fordi de aller fleste kvinnene fødte på fødeinstitusjoner fikk også helsearbeiderne større innblikk i farer forbundet med fødsler og ble til en viss grad mer opptatt av risikoer og apparater enn av den fødende og barnet. Men på midten av 1970-tallet ble igjen den fødende kvinnen og hennes nyfødte barn sentrum for oppmerksomheten blant helsearbeiderne. Man vektla kvinnens ansvar for barnet og egen helse. Kontroll Det tas i gjennomsnitt 12 kontroller i løpet av svangerskapet (Et nytt forslag i 2004 er at antall kontroller skal reduseres til 7) Færrest i begynnelsen og ukentlig den siste måneden Urinprøve og blodtrykk sjekkes hver gang, samt at magen måles og fosterlyden registreres. Blodprøver tas blant annet for å sjekke blodtype, blodprosent og eventuelle infeksjoner og sykdommer. Svangerskapskontroll er et gratis tilbud for alle kvinner bosatt i Norge. 1764: Reglement om at jordmødre skulle undervises og godkjennes av lege eller andre jordmødre (Danmark). 1780: Jordmor ansatt i Christiania (Oslo) for å drive en liten fødestue «hvor yderligt fattige Koner og løse Kvinder kunde nyde fri Forpleining». 1810: Jordmorreglementet, jordmødre skulle være utdannet og offentlig autorisert. 1897: Den første jordmorforening i Kristiania. 1908: Den norske Jordmorforening stiftet. Enkelte kvinner i dagens Norge er blitt omskåret som pike i hjemlandet. Det er viktig at disse kvinnene blir åpnet før man planlegger å bli gravid. Hvis man er gravid kan dette gjøres i uke 20. Det er opprettet egne kontaktpersoner på alle fylkessykehus i Norge. En eget kontakttelefon på Ullevål Gynekologiske Poliklinikk er etablert, tlf. 2342 7940. 20

Ordet jordmor kommer av at fødselshjelperen løftet barnet opp fra jordgulvet, fordi barnet måtte suge kraft fra jorden rett etter det ble født. Rettigheter den gravide kvinnen har: En arbeidsgiver plikter å legge til rette arbeidsforholdene til den gravide på arbeidsplassen. Hvis dette ikke kan gjennomføres, må jordmoren eller legen bekrefte dette. Kvinnen får da sykemelding. Hun mottar ikke sykepenger, men svangerskapspenger fra folketrygden. Svangerskapspenger mottar kvinnen inntil tre uker før fødsel. Fra da av vil den gravide motta fødselspenger. Det er den gravide som selv må søke om fødselspenger fra trygdekontoret. Hun kan velge om hun vil ha 42 ukers permisjon med 100% lønn, eller 52 uker med 80% lønn. Av disse ukene er 6 uker rett etter fødsel forbehold moren og 4 uker forbeholdt faren. Ellers kan paret fordele permisjonen seg imellom som det passer. Tidskonto er en selvvalgt oppdeling av fødselspermisjonen. Den som har fødselspermisjon kan velge å arbeide i permisjonstiden. Man må arbeide minst 50% for å få tidskonto. Dette må kvinnen selv avtale med sin arbeidsgiver. Trygdekontoret må få beskjed om avtalen minst syv uker før termindato. For å få rett til fødselspenger må kvinnen ha vært i arbeid i minst seks av de siste ti måneder før termin. Dersom den gravide ikke har vært i arbeid får hun en engangsstønad. Dersom en kvinne blir gravid igjen mens hun mottar fødselpenger for siste barn, vil grunnlaget for fødselspenger bli det samme som for den perioden hun er inne i. Web adresser hvor man kan finne ulike skjemaer: http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strtema=generelt&path=skjema&path_sub=familiebarn#tidskonto 21

Ultralyd er ikke røntgenstråler, men en høyfrekvent lyd. I Norge begynte man med ultralyd på midten av 1960- tallet. Fra 1980-tallet ble alle gravide tilbudt ultralydundersøkelse. 98% takker i dag ja til tilbudet. Man kan få et nærere forhold til sitt ufødte barn ved hjelp av ultralydundersøkelsen. Foreldrene får se fosteret, hvordan det oppfører seg i livmoren og kanskje at det suger på tommelen. Fotokopien man kan få med seg hjem fra undersøkelsen kan i seg selv ha en stor påvirkningskraft. Ingrid Ultralyden blir det første konkrete punktet. Det er en person som ligger der. Godt å få tilbakemelding om at alt er bra. Sara Legen tar ultralyd hver gang, det er mye morsommere. Jeg vet hva det blir, men jeg har ikke gått rundt og sagt det til alle sammen. Nina Jeg hadde en ultralyd i 8. måned med en kinesisk og en canadisk lege. Jeg var sikker på at babyen var en jente. Da jeg så bildet på skjermen utbryter jeg «oh no»! Legene ser på hverandre og sier at det er første gangen de opplever at en asiatisk kvinne sier «no» når hun ser at babyen er en gutt. Ayse Ultralyd? Uff, jeg så ingenting, skjønte ingenting. Men noen dager senere hos legen, fikk jeg høre fosterlyden og det var kjempestort! Jeg vet ikke kjønn, men skulle gjerne vite det. 22 Laurette Under første svangerskap hadde jeg ultralyd mange ganger, altfor mange ganger. I ettertid har jeg tenkt på om man kjenner til langtidseffekten av dette? For min venninne Isabella ble ultralyden en annen opplevelse. Magefølelsen hennes sa på forhånd at noe var galt. Dette ble bekreftet. De valgte likevel å beholde babyen. Dette skulle de klare uansett. I dag er jenta frisk, men har en nyre som ikke helt fungerer som den skal. Safia Mannen min skulle gjerne vært med på kontroll, men han har vært opptatt på jobb så det har vært vanskelig. En person fra flyktningtjenesten var med meg på ultralyd. Ultralyd var spennende fordi det var første gang jeg gjorde det. Dette er jo mitt femte barn, så det var gøy å se fosteret i magen. Jordmoren fortalte hvilket kjønn det var, men det trodde jeg ikke noe på. Alt ser bra ut og jeg behøver ingen form for oppfølging. En ny studie som gjennomføres i Trondheim, har funnet ut at 1,4% av alle som gikk til ultralydundersøkelse fra 1987 til 2001, fikk opplyst at noe var galt med fosteret. Av disse valgte likevel 70% å bære frem sine barn. Dette tilsvarer om lag 4 promille av alle de som får ultralyd. Ultralyd tas ca. i uke 18 i svangerskapet for: å fastsette en noe mer presis termindato å se om det er flere enn ett barn å se hvor morkaken er plassert å gjøre en orienterende undersøkelse av fosterets kropp og organer

Fostervannsprøve ble et offisielt tilbud i 1983. Dette blir tilbudt alle kvinner som er over eller fyller 38 år det året hun har termin. Bakgrunnen for dette tilbudet er at det er vist at jo eldre kvinnen er når hun blir gravid desto større risiko er det for å få et barn med en eller annen defekt eller sykdom. Man kan risikere å miste fosteret ved fostervannsprøve. Statistikken viser at av 100 tatte prøver, så dør ett foster. I tillegg finner man bare ett foster med for eksempel Downs syndrom. Kvinner som tidligere har fått barn med misdannelser eller defekter eller som har særlige familiære grunner kan også få tilbud om fostervannsprøve, selv om de ikke er 38 år eller eldre ved termin. Når man har godtatt denne prøven skal man først til en veiledningssamtale der man går grundig igjennom bakgrunnen for foreldrenes valg av fostervannsprøve. Det endelige valget tar kvinnen og paret etter denne samtalen. Prøven tas vanligvis rundt 14-16 svangerskapsuke på et sykehus i nærheten av der du bor. Gjennom en tynn lang nål suger man ut en liten del av fostervannet. Man trenger ingen lokalbedøvelse. Etter ca. tre uker foreligger et skriftlig svar fra sykehuset. Indikasjoner for fostervannsprøve: Kvinner som er over 38 år ved nedkomst - på grunn av økt risiko for å få barn med kromosomsykdom. Foreldre som tidligere har fått barn med kromosomsykdom. Foreldre som tidligere har fått barn med ryggmargsbrokk. Dersom en av foreldrene har en kromosomforandring, og dermed har høy risiko for å få et alvorlig sykt barn. Dersom det er kjent arvelig, alvorlig sykdom i familien, og det er fare for at barnet får denne sykdommen. Foreldre som tidligere har fått et barn med medfødt stoffskiftesykdom. Kvinner som bruker medisin mot epilepsi - på grunn av økt risiko for ryggmargsbrokk. Nina Det var ikke bare et enkelt valg å si ja til fostervannsprøve. Det er egentlig forbudt ifølge min tro, katolisismen, men jeg sto mellom to valg, jeg er lege og forsker men også troende I tillegg var det en avgjørelse som også mannen min skulle være med på. Vi diskuterte mye hva vi skulle gjøre hvis det var noe. Det andre jeg tenkte på var at bestemoren min hadde født et barn med misdannelse i en alder av 35 år, så Det er vanskelig å være lege selv, jeg vet litt for mye! De var veldig flinke med veiledningen før prøven ble tatt, det ble nesten for mye. Ukene etter prøven var tunge, og det var en lettelse å få svaret. Det var først da jeg fortalte sønnen vår at han skulle bli storebror. Lana Da vi hadde ultralyd ble mannen min veldig glad fordi vi så at babyen var helt fin. Han har nok tenkt en del på om det var noe som kunne være galt med babyen, så han spurte veldig mye. Vi hadde jo lest om fostervannsprøve, men siden jeg ikke er gammel nok og vi ikke har noen historier i familiene våre var ikke det aktuelt. Jeg var opptatt av barnets helse da, men etter hvert begynte jeg å tvile i forhold til om jeg ville klare å ta abort. Det var jo et barn jeg hadde i magen Resultat av funn etter ultralyd og fostervannsprøver med påviste avvik kan oppsummeres slik: 80 prosent av kvinnene som velger å avslutte svangerskapet på grunn av ultralydfunn, fikk påvist dødelige sykdommer. De resterende 20 prosentene har alvorlige feil som Downs syndrom og ryggmargsbrokk. Av de som får påvist Downs syndrom ved 18. svangerskapsuke gjennom ultralyd, velger 80 prosent å avbryte svangerskapet. Av de som får påvist Downs ved fostervannsprøve, velger så godt som alle abort. 23

Infertilitet er for mange kvinner vanskelig å akseptere. De fleste kvinner stiller ikke spørsmål ved om de kan få barn eller ikke. Som oftest er spørsmålet når det er tid for å få barn. Mens det i Norge er muligheter for å gå til helsevesenet for å få medisinsk hjelp, er dette ikke alltid like lett i andre land. Det kan føre til alvorlige sosiale og kulturelle problemer både for kvinnen og mannen dersom de ikke får barn. I enkelte samfunn kan mannen ta seg en ny kone dersom hans første kone ikke har klart å gi ham en arving. Det er ingen som stiller spørsmål om det er hun eller han som er ufruktbar. Hos Barma-folket i Tchad sier man at «en kvinne uten barn er som et tre uten blader». I India er en barnløs kvinne et dårlig varsel hvis hun er gjest i et bryllup eller i en «chauk» som er festen der man velsigner den nyfødte. I mange samfunn blir det bedyret at «barn er Guds gave» og en mangel på barn er derfor «Guds straff». Kvinnelig omskjæring: Kvinnelig omskjæring er en fellesbetegnelse på ulike typer og grader av inngrep hvor ytre kjønnsdeler fjernes helt eller delvis, eller påføres annen varig skade og som foretas av andre årsaker enn rent medisinske. Type I: Delvis fjerning av klitoris Type II: Delvis fjerning av klitoris samt delvis eller fullstendig fjerning av labiae minora. Type III: Delvis eller fullstendig fjerning av ytre genitalia og igjen-sying slik at urethralåpningen dekkes av et infibulerende seil og vaginalåpningen forsnevres til ca. 1 cm i diameter (infibulasjon) Type IV: Alle andre former, inklusive prikking og stikking i klitoris, strekking av klitoris og/eller labiae, kauterisering av klitoris og omgivende vev, og innføring av etsende stoffer i vagina for å minske lumen. Komplikasjoner og infertilitet etter omskjæring: Lotta jordmor Da jeg arbeidet i Saudi-Arabia fikk jeg høre om noen kvinner som ikke kunne få barn. Det er og var en stor byrde for kvinnen. Men mannen tok ofte flere koner, så han var sikret arvinger. Jeg så samme mann med ulike kvinner i fødsel. Turnuskandidatene på sykehuset jeg jobbet på fortalte også om dette og skjemtes over det. De sa det ikke er fint lengre å ha flere koner, de med utdannelse skal helst bare ha en kone. Anne jordmor Infertilitet? Fremmedspråklige som oppsøker oss og som har prøvd å bli gravide veldig lenge, sender vi videre i systemet. Ofte har de egen lege som de ikke tør å snakke med om dette eller så kjenner de ikke systemet godt nok Det er noen få henvendelser om infertilitet, vi hjelper dem og sender dem videre, de norske vet nok mer om hvor de skal gå. En annen sak angående infertilitet er jo omskjæringsproblematikken. Dersom kvinnen er tett omskåret slik at menstruasjonsblodet ikke kommer ut, kan eggstokkene ødelegges over tid. Vi har stor pågang nå med jenter som vil bli åpnet/ deinfibulert. En ung jente kom hit til meg fordi hennes venninne er gravid og går til meg, så derfor kom hun. Hennes fastlege er en mann og derfor var det et kjempeproblem for henne. Hun ville bli deinfibulert. Helsestasjonen vår hjalp til slik at de fikk byttet til en kvinnelig fastlege, pluss at vi fikk ordnet med en henvisning fra helsestasjonens doktor og fikk sendt henne til Ullevål. Dette gjør at jeg lærer mye om systemet. Det er mange som ikke er gravide som også kommer til oss jordmødre. En stor andel (86 %) kvinner med type III omskjæring har kroniske plager etter inngrepet Risikoen for senkomplikasjoner øker jo mer omfattende og komplisert det primære inngrepet var Gynekologisk komplikasjoner er to og en halv gang så hyppig hos kvinner med type III som type I omskjæring De vanligst beskrevne gynekologiske plager hos kvinner med type III omskjæring er: Menstruasjonsrelaterte problemer: 1. Smertefulle menstruasjoner (67 %) 2. Ansamling av gammelt menstruasjonsblod i skjeden (7 %) Vannlatingsproblem: 1. Langvarig og smertefull vannlating (58 %) 2. Residiverende urinveisinfeksjoner (38 %) 3. Urinlekkasje (6 %) Samleierelaterte problemer: 1. Manglende orgasme (83%) 2. Vanskelig/umulig samleie over mer enn 3mnd (42 %) 3. Barnløshet (9 %) Lokale problemer: 1. Arrdannelser i vulva av varierende størrelse (21 %) 2. Cyster eller infeksjoner i skjedeåpningen pga ødelagte kjertelutførselsganger (12 %) 24

Abort ble avkriminalisert i Norge i 1978 da loven om selvbestemt abort ble vedtatt. I Norge var det fra 1687 til 1842 dødsstraff forbundet med abort og i 1902 var det inntil tre års fengsel for den som fikk utført en inngrep som førte til at fosteret døde. F.o.m. 1979 har kvinner bosatt i Norge hatt rett til gratis, selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke. Etter 12. uke må man søke tillatelse via en nemnd, og etter 18. uke må man ha veldig tungtveiende grunner. I mange enkelt land er abort helt forbudt, men man observerer en global trend mot liberalisering av abortlovgivingen. Selv i land med særlig restriktive lover er abort stort sett tillatt dersom livet til kvinnen er i fare. Sør-Afrika liberaliserte loven drastisk i 1994 slik at den i dag er på linje med den norske. De katolske landene, Irland, Polen og Portugal har de strengeste abortlovene i Europa. I disse landene er det forbudt å utføre et inngrep hos kvinnen som forårsaker at fosteret dør. Abort er bare tillatt dersom det er fare for livet til kvinnen og barnet eller det kan påvises graviditet som følge av en voldtekt eller incest. I Egypt tillater loven abort bare dersom livet til kvinnen er i fare. Likevel tror man at det skjer minst en halv million illegale aborter bare i hovedstaden Kairo hvert år. Når det sies at Norge har lave aborttall, er det ikke for å bagatellisere omfanget. World Watch Institute har regnet ut at tallet på verdensbasis er omtrent 50 millioner aborter hvert år. I Øst-Europa er det flere aborter enn fødsler og i Sør-Amerika er komplikasjoner etter illegale aborter den viktigste dødsårsaken for kvinner i fruktbar alder. Fakta om abort 20-30% av alle svangerskap ender i abort, enten spontanabort eller provosert abort. I 1987 regnet man med at det var utført 26-31 millioner lovlige aborter og 10-22 millioner ulovlige aborter på verdensbasis (Skjeldestad 1995). 61% av verdensbefolkningen bor i land der provosert abort er lovlig på et eller annet nivå. 25% bor i land der abort er generelt forbudt. 54 land lokalisert hovedsaklig i Afrika og Latin-Amerika (Rahman, Katzive, Henshaw 1998). Det er bare katolisismen av de store religionene som forbyr abort på generelt grunnlag. 14 000-15 000 aborter foretas i Norge årlig. I 2001 hadde tallet gått noe ned (13 867). Oslo har tradisjonelt vært fylket med høyest aborthyppighet, men er nå (2003) forbigått av Finnmark. 20-25% av kvinner opplever abortinngrep i løpet av livet. Det vanligste inngrepet er kirurgisk, men det blir mer og mer vanlig med såkalt medisinsk abort. 25

26 Mens noen kvinner forsøker å skjule sin graviditet er det for andre naturlig å vise frem sin struttende mage.

Laurette Rundt uke 20, helt ifølge boken, begynte jeg å føle noen bobler i magen. Da jeg kommenterte dette til min mann og uttrykte min usikkerhet om hva dette kunne være, begynte han å le og sa «men Laurette da, det er ikke bobler, det er vår baby!» Dette var magisk! Jeg kjente liv inni meg og samtidig ble magen synlig for omverden. I flere land skal kvinner fremdeles skjule sin graviditet for omverdenen. Det finnes mange grunner til dette. En forklaring kan være at det er skam knyttet til graviditet fordi det handler om at mannen og kona har hatt samleie. En historisk forklaring var frykten for de underjordiske. De kunne stjele fosteret eller tillegge det misdannelser, hvis kvinnen viste sin graviditet. Kari-Anne Jeg er flink til å se når en kvinne er gravid. Jeg kan ikke si hvordan jeg ser det, men det er noe med ansiktet som forandres og det hele. Jorunn I det samiske var det en sånn forestilling at alt måtte skje i det skjulte. Hvis man ordna med utsyr til barnet på forhånd, ville kanskje ikke barnet overleve. Jeg bodde hos svigerforeldrene mine, så jeg forberedte alt i hemmelighet. Miriam jordmor I hjemlandet gjemmes magen veldig lenge, til og med for mannen kan de holde det skjult og hemmelig. For det første må kvinnene være sikre på at det blir en graviditet, og så er det tabuområdet, seksualitet og kvinner. I dag går de yngre jentene med vanlige vestlige klær, kanskje et stort sjal over. Safia I Norge har jeg gått med de samme klærne som jeg har brukt i Somalia når jeg har vært gravid, og det er å være tildekket med hijab. Her har jeg derimot frosset mye med de klærne, fordi jeg var høygravid nå i vinter. Under graviditetene bruker jeg lysere farger, «henna-maling», flere ringer på fingrene og eyeliner rundt øynene. Magen skal ikke synes. Jeg var sjokkert første gang jeg så en struttende mage i Norge, men nå er jeg blitt vant til det. Sara Det med å vise magen, er vanligere i norsk kultur. Jeg har et langt svart sjal som jeg har rundt meg som skjuler magen, og det er et bevisst valg. For eksempel når jeg skal til sentrum og handle, da skjuler jeg det. Det er ikke så farlig her på kontoret, her vet alle det Jeg prøver å tilpasse meg. Det er på grunn av de to miljøene eller kulturene som jeg vokser opp i. Det er litt vanskelig og hemmende, det er det! Jeg kan ikke gå ut spontant fordi jeg ikke har de «rette» klærne på. Det blir ikke akseptert at man viser fram kroppen sin, selv om det er flott at man skal være fruktbar. Det gjør et negativt inntrykk på andre. Blant kvinner gjør det ikke noe, men blant menn og ute skal man så godt det lar seg gjøre skjule magen, noe som ikke alltid er like lett. 27

28

Råd og tips fra familie og venner får enhver gravid kvinne høre. Hva man skal gjøre og ikke gjøre, spise og ikke spise er de vanligste rådene. Tips for leggkramper, kvalme, pustebesvær, strekkmerker og bruk av salver og drikker får man også ofte høre. Råd og tips basert på gammel folketro finnes fortsatt. I følge slike råd kan mye gå galt med fosteret hvis moren ser noe eller gjør noe hun ikke skal. Gravide måtte ikke la seg avfotografere, i hvert fall ikke se på objektivet, for da kunne barnet bli sjeløyd eller få en hinne over øyet. Ulike former for naturprodukter som drikkes og medisiner har også vært, og kan fortsatt være vanlig som råd mot vanskelige fødsler. Angelie Vi har ikke noe familie her, men på telefon har jeg fått råd fra familien min. Her i Norge har jeg snakket med noen naboer fra Sri Lanka som har barn. Det er viktig å ha noen å snakke med og få råd og hjelp fra. I Norge er det kaldt og vi vet for eksempel ikke hvordan vi kler på barnet for at det ikke skal fryse. Miriam jordmor Hver kveld når det nærmer seg termin drikkes en linfrøsuppe. Man sier «jeg håper fødselen din blir som en pose med linfrø» En pose med linfrø er veldig glatt, det sklir, renner lett ut Nina Jeg fikk hele tiden formaninger fra mor, både i forhold til tro og i forhold til kosthold. Da jeg hadde mine to spontanaborter, ble dette særlig vanskelig. Her i Norge gjør vi det samme selv om vi er med barn. I mitt hjemland blir en gravid kvinne fratatt mange plikter fordi hun skal hvile. Kvinner har mange plikter i tradisjonelle samfunn og mange av disse blir hun altså fratatt under graviditet. I Kina fikk jeg masse kjeft fordi jeg jobbet. Jeg så ikke andre gravide ute, de var hjemme. Laurette Jeg husker at jeg ikke fikk lov å kjøpe noe til mine gravide venninner før etter at barnet ble født, fordi da kunne kanskje noe gå galt. Dette er skikk hjemme hos min mann. Sara Jeg har mange venninner som har vært gravide i det siste, så jeg hører mest på dem! Med mamma det er så lenge siden, selv om vi alle er født i Norge. Det er klart man får gode råd og sånn, men de jevngamle har jeg mer til felles med. I Eritrea mener mange at en gravid aldri skal gå i begravelse for da kan hun abortere. Ofte er det mange mennesker i en begravelse og noen kan ha smykker med dyrelabber, en klo eller lignende og disse anses være farlige smykker. De kalles en «skygge». Hun skal ikke ha død natur rundt seg, men skal pynte seg med rent gull, sølv og lignede som bringer hell med seg Når man er gravid, kan man få kramper, spesielt ved en saltfri diett. Det kan derfor hjelpe å spise noe salt før man legger seg. Heving av føttene hjelper på blodsirkulasjonen og kan lindre krampen. Flere hevder også at lett trim og aktivitet kan hindre flere av plagene som er vanlige under et svangerskap. 29

30 Ikke sjelden får den gravide høre historier som skremmer og gjør henne urolig.

Fødselen Selve fødselen er for mange kvinner forbundet med mye usikkerhet og spørsmål. Hvordan kan jeg vite når fødselen er i gang? Hva skjer under en fødsel, hvor vondt er det? Hva kan jeg forvente meg av hjelp dit jeg kommer, og hvem er med meg? Lana Eg har hørt mange skrekkhistorier om fødsel så eg gruer meg litt. Eg har valgt å ha en sånn naturlig fødsel, føde i vann. Mange har hørt historier om fødsler av sin mor, svigermor, søster eller andre familiemedlemmer. I våre dager får man også ofte informasjon fra venninner eller arbeidskolleger. Ikke sjelden får den gravide høre historier som skremmer og gjør henne urolig. Aase jordmor Alle som skal føde på dette sykehuset blir innkalt og får en time til samtale hos jordmor i 32. / 34. uke. Da snakker vi om fødsel og viser fødestuene. Vi har en idé om å ha en så åpen avdeling som mulig fordi det ikke skal være så vanskelig å komme inn her, på et sykehus. Dette ser vi og har erfart er særlig gunstig i forhold til minoritetskvinner. Hvis du som kvinne kommer til Norge og blir gravid fort, så er det ofte slik at mange slutter på norskkurs fordi de blir gravide og er uvel om «morran». Dette kan bety at de trekker seg inn i «sin egen verden». Så når de skal føde skal de plutselig inn i det norske helsevesenet og da kan det være ganske forskjellig fra det de er vant til, derfor synes vi denne samtalen er viktig. I tillegg får de opplysninger om hvem det er som har ansvar for fødsel, hvem det er som gjør hva, hva kan de forvente seg, hvordan det ser ut og hvordan folk her ser ut. Samtalen er bare en halvtime, men det er en mulighet til å bli kjent med fødestedet. Helsepersonalet kan også avdekke fødselsangst eller andre årsaker til at en kvinne for eksempel trenger ekstra oppfølging. Det får man ikke hvis kvinnen kommer inn når hun allerede er i fødsel. En slik samtale var vanlig på fødeavdelingen ved et av landets sykehus som nå er nedlagt. Dette kan gi personalet en unik sjanse til å bli kjent med kvinnen på forhånd, både språklig og i hvor stor grad hun og familien er forberedt på fødselen. Samtidig kan kvinnen bli beroliget ved at hun har sett fødestedet. Selv om få har komplikasjoner, er smerteopplevelser under svangerskapet og fødsel for enhver kvinne forskjellig. Ettersom barnet utvikler seg og blir større, blir minnet om smertene svekket og mange kvinner tenker på å få et nytt barn. Ingrid Har hørt skrekkhistorier, så det murrer i bakhodet at ting kan skje. Men jeg er opptatt av at barnet skal ha det bra og være friskt. Måten kontrollene gjennomføres på gir trygghet, derfor tenker vi ikke på det. I media kommer skrekkhistoriene og det berører oss mer nå enn før vi fikk barn. Det er lettere å sette seg inn i situasjonen. Miriam jordmor I mitt hjemland Eritrea er det å føde et barn ingen selvfølge. Mange kvinner er redde, fordi dødeligheten blant kvinner og barn i fødsel er høy. Jeg er ortodoks kristen, og vi ortodokse lovpriser Maria som hjelper den gravide kvinnen til å bære frem og føde sitt barn. Når kvinnen nærmer seg termin sier vi «håper Maria hjelper deg i fødselen». Flere og flere kvinner er så engstelige for smerter i fødsel at de lar være å få barn. En undersøkelse fra England i 2001 viser at én av syv kvinner lider av fødselsfobi. De fleste er mellom 30 og 40 år og har en stor frykt knyttet til fødselen, svangerskapet og de plagene den eventuelt medfører. Det finnes to typer, den første er noe som utvikler seg allerede i puberteten og som gjør at kvinnen bevisst unngår å få barn senere i livet. Den andre kan ramme de som har vært igjennom en traumatisk fødsel tidligere og dermed unngår å bli gravide igjen. Antall kvinner som forlanger å få keisersnitt, istedenfor å føde vaginalt, er økende. Det finnes egne prosjekt og samtalegrupper på flere sykehus og fødestuer for kvinner med fødselsangst. Disse bestreber seg på også å kunne tilby kvinner med lite norskkunnskaper den hjelpen de trenger. 31