Gabriel Scott Kilden
Om forfatteren: Gabriel Scott (1874 1958) er en av vår litteraturs store romanforfattere, med bøker som Fant og Josefa, Det gyldne evangelium, De vergeløse og den humoristiske julefortellingen Tante Pose. Han er også en av klassikerne blant barnebokforfatterne, med Sølvfaks og Kari Kveldsmat som de mest kjente..
Om boken: Kilden eller Brevet om fiskeren Markus regnes som Gabriel Scotts mesterverk. Romanen utkom i 1918. Fordypelsen i selve naturen er Markus' vei til det guddommelige. Sammenhengen i landskap, planteliv og dyreliv fyller ham med den største undring. Enten noe er smått eller stort, tjener det et slags mål og peker ut over sitt eget. Lykken er noe dypt i ens indre, en sinnets evne. Nøysomhet, ydmykhet, enkelhet er egenskaper som lærer Markus å se uendelige perspektiver der hvor andre, som kan være mer opptatt av makt og ære, gjerne går forbi.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 1918, 2009, 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN 978-82-03-36162-3 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
E 1 T MENNESKE KOMMER til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hva for en Markus var det? Markus flyttet til havnen det året som «Fiskeren» støtte på Tronderøyholmen, om noen er god for å huske det. Folk var straks på det rene med at han var uhyre enfoldig, og da han satt i små kår, så de ham nokså kvikt over hodet. Nå, Markus var langt ifra noe lys, det skal være både sant og visst, men han mankerte ikke fornuft, han manglet ingenting på forstanden, så folk kunne heller passet seg selv. Naturlig, han var ikke som du og jeg, men vi er nu også sjelden kloke, han var ikke engang så pass som Kristofer, tolderen i frikirken hos Marie, som ingen vyrte for noen ting. Ja, om det så var skomakeren, som Gud og hvermann trådte på, så følte han seg jo ovenpå der. Markus, sa han og blåste, jeg byr han ikke stol om han kommer inn, jeg lar han stå ved døren der. Hva slags huser er det han har? Det er bryggerhuset til gamle Regine, som handlet der oldermann bor nu, jeg ville ikke bo der for noe. Han gav enda nitti kroner for det, akkurat nitti så sant som jeg lever, og tolv kroner for stykket sitt. Og så rev han det ned med det samme og flyttet det opp i kloven der hold på meg, jeg ler meg ihjel og satte et lite bislag på, så det skulle se ut som et hus, ha ha ha hai! Og nu tror Markus han bor i et slott, nu leker han at han har hel gård, og stiller opp gjerder og allting, å du søde grød for et narr Vel, det var riktig med Markus huser, de så bedrøvelig små ut og vidnet ikke om velstand just. Men velstand er ikke alt her i verden, orden og flid er også verdier, for ikke å snakke om nøysomhet. Det er bare at orden og flid er mindre aktet på jorden enn velstand, at
nøysomhet knapt nok blir regnet som dyd, men mere som et armodens kjennetegn som ikke vel anstår seg riktige folk. Det skiller imellom simpelt og fint, det smaker av husmann gud bedre, av vadmel og sirup og stomp og sild. Markus gikk også mest i vadmel, som luktet potteblått lang vei, og åt dertil dyktig med sirup og stomp, så også det hadde sin riktighet. Men sirup og stomp er også mat, om det enn ikke er fin mat, og en hytte er også et hus, om det enn er et lite hus. Iallfall var Markus vel fornøyd og angret ikke på handelen sin. Der stod huset hans innerst i kloven med rød klædning og grønnmalt dør og tok seg ut som en rose omtrent. Det hadde riktig pipe på taket og kjøkken og kammers, kom ikke der. Og foran lå her en huggen helle og dannet trappetrinn opp til svillen, en riktig vakker og fin stein som en kunne trampe av seg på. Naturlig, her var ikke rekkverk og den slags, men hva skulle det tjene til? Markus trengte ikke til støtter hverken når han gikk ut eller inn. Markus hadde så gode ben som noen vel kunne ønske å ha. De var ikke møre på noe vis, de var ikke som på bestefar Børre, som slapp seg fra vegg til vegg nede i havnen og ikke var god for å stoppe av seg selv, når benene engang var kommet igang. Han måtte først støte imot noen ting eller henge seg fast en plass hvis ikke, gikk benene videre frem og bar ham i sjøen eller på varmen, akkurat som det traff seg til. Nei, Markus hadde en makeløs kropp, og selv om hodet var mindre godt, så satt det iallfall på den riktige plassen og tok seg utmerket ut, der det satt. Øynene var milde og blå og hadde et uforstyrrelig blikk, og skjegget gikk ifra øre til øre og var som et brunt purr om haken, bare at det var så mykt og blankt. Håret hadde dertil et makeløst fall og lignet på en slags fin silke et riktig tynnstrået pikehår, som svingte seg rundt i krøller straks det merket til fuktighet. Folk visste ellers beskjed om det her, og når Markus kom ned i havnen, hendte det titt at Truls eller Kristen lettet på hatten hans uten fålov. De hadde ikke barometeret med seg, sa de og fingret på håret og drog det ut, viste det godt vær eller hva?
Nå, Truls og Kristen kunne tillate seg det, de var med de største i havnen, de var med i verdenshusholdningen og var svært viktige deler. Javel, men Markus var også en del, han stod heller ikke utenfor. Når jorden gikk rundt fulgte Markus med, han ble på ingen måte tilbake, men reiste likeså langt som de andre. Han hadde kanskje en simplere plass. Han satt lenger bak enn Truls og Kristen, men han hadde akkurat samme fart og kom like godt frem som de. Styrelsen ringeaktet ham ikke, han ble på ingen vis satt til side, stjernene var også til for Markus, han eide likeså mange som Kristen og hadde samme rett over dem. Kristen eide kanskje litt mere her på jorden, litt mere liggendefe og slikt, men hva veide vel den slags mot stjerner? Når han og Kristen gikk bort engang, hva var her vel så tilbake? Her var litt mere støv etter Kristen, litt mere møkk og litt mere rust...
D 2 ET KOMMER EN LITEN steinskvett flyvende og setter seg på dørhellen utenfor Markus. Den kommer så sikkert hver eneste morgen, den har reir straks oppe i kloven og tør ikke fly for langt bort. Tjek tjek, sier den og sitter og gleder seg over livet. Den har ikke noe til stemme just, men den synger allikevel. Og inniblant så lokker den litt: juv juv juv juv, det ligner på en ørliten hund som gjør. Tjek tjek! Markus farer opp av søvnen og ser på uret som pikker på spikeren akkurat halv fire. Så er det ikke råd å ligge lenger, skal en få noen ting gjort idag, her er nok utav gjøremål, den dagligdagse strid og bekymring stiller uavlatelige krav. Aldri så snart er en ferdig med ett, så melder her seg et annet og tredje de gaper opp som gryter omkring en og skal fylles på alle slags vis. En kan holde ved jamt, og når en har gått raden ut, kan en begynne på igjen. Det stopper ikke et øyeblikk, ingenting kan som gjøres ferdig, så det ikke trengs gjøres mere. En kan ikke holde seg noe fra livet, så meget en rekker å puste en stund, alt vender idelig tilbake og må etter hvert gjøres om igjen. Allting krever tilsyn og pleie, om det så bare er eggen på kniven, allting går likesom rundt seg selv og sliter seg opp og trenger fornyelse. Her er en evig rundgang på jorden, et evig slit og et evig forbruk. Det gjør de tusen vanskeligheter, som må slås ned om en vil bestå, som rykker inn på en dag for dag og ikke levner en frist eller fred. Igår var det brannmuren som måtte klines, imorgen er det å gjøre åleteinene klar. I uken som gikk var det avdrag til banken, til uken som kommer skal landhandleren ha sitt. Og alle tider så er det maten, mat tidlig og mat sent, mat fire fem ganger om dagen Markus har reist seg på kne i benken og stryker en stikke og setter til ovnen, han kan akkurat rekke frem når han tøyer seg lite grann.
Ja, alle tider så er det maten, alle tider så er det skrotten. Mere, sier den uavlatelig, mere mat, mere varme, mere klær og mere sko. Det er skrottens behov det gjelder, skrotten det sviver om hvert grann. Den skarve skrotten er mester og herre, den forlanger sitt uavkortet, om en er aldri så liten og arm. Og føyer en ikke kravet på timen, så følger straffen med én gang, så er det å sulte og ha det vondt. Å ja ja ja ja ja sann Markus han sukker, så fyrstikken slukner. Det er skrotten først, det er skrotten sist. Den har som bukten og begge endene og tvinger en til å løpe rek. Det kan ikke nytte å være oppsetsig, skrotten den er en slavefut som ikke har sin make i verden jo, nu blaffer det opp i ovnen hvor kjelen står klar siden igår kveld med et mål grovmalt kaffe på. Det er også for skrottens skyld allting er til for skrottens skyld. Den er en forbruker uten like, en slukhals, en fråtser, en ødeland her settes store krefter i sving for å være den til behag. Her ror ikke en mann på fjorden, her går ikke et skib på sjøen uten det skjer til gunst for den. Men like fullt at den er hva den er, så kan den som ingenting av seg selv, men er vanmektig i og for seg. Den strenge herre må støttes opp, må daglig fylles med kraft fra jorden for å kunne holde seg strunk. På det vis nødes en til å arbeide, å slave for buken tidlig og sent. Kanskje det er formastelig sagt, men mennesket er ingen fri skapning, hva det så tales og skrives om det. Mennesket er ufritt på jorden, det er lenket til øksen og spaden, til åren og toften og tusen ting. Det er under idelig arbeidstvang, det må trelle med pannen mot støvet, om det vil rekke å se opp... Hvorfor skal det være slik, hvorfor alt dette hinder er til? Markus sukker stille igjen. Den høyeste har innrettet det slik, det er livets gang, det er støvets lodd, som det ikke nytter å jamre for. Lodden var riktignok ikke ens, noen slapp lettere fra det enn andre, men det var atter en vanskelighet som bare kom den høyeste ved. Her satt nu Markus i bryggerhuset og