FROFORRETNING OG BRENNERI s

Utgiver FROFORRETNING OG BRENNERI s

9 Bræmderi... 10 Oppstarten... 10 Ekspensjon oe bedre produkt... 11 j ^ t.' J- Forbud og kvotebrenning... 13 13 16 16 Taksering ogj Den nye brenneristrukturen sør på Hedemarken utformes... 20 A/L Hedmark Frøforretning og Brenneri blir stiftet.. 21 Vekst og styring 1960-1979 Et kreativt og aktivt 1960-tall..................... 22 Ny energisk start... 22 Full drift og nye ideer... 23 Brenneriet... 23 Sdvareavdelingen................................ 26 Innledning til ny storsatsing... 26 Salget av Romedal Brænderi... 27 Nytt lager og frørenseri på Stange... 28 Byggeprosessen tar ny sats... 29 02.01.1967 - en merkedag... 31 Fryseriet på Tangen............................. 32 Fra andelslag til aksjeselskap................... 32 Mot et nytt tiår.................................. 33 1970-tall og endrede forutsetninger............... 33 Nye miljøkrav................................... 34 Brenneriet og potetleveransene................... 35 Bratbergkommisjonen og regulering av markedet. 36 Såvareavdelingen møter vansker................. 37 Endringer også på Tangen....................... 38

Nye utfordringer etter 20 års drift En ny aktør vokser fram... 39 1980-tallet - et brudd med fortiden................ 40 Brenneridrift i relasjon til A/L Norske Potetindustrier...................... 40 Voldgift 1981... 40 Reorganisering av NOPO i 1982... 41... 41... 42 Floghavre forkludrer... 42 Opprusting av såvareavdelingen... 43 Fusjon - og i tilfelle med hvem?... 44 Nye forsøk... 45 Nok et anlegg blir solgt... 45 "Gamle dager" ugjenkallelig forbi................ 46 1990-tallet og kravet om d være stor... 47 Avrensordningen for potet... 47 HFBs reaksjon på den nye ordningen... 48 NOPO - søskenbarn på Gjøvik eller urimelig storebror?.................. 48 HFBs egen drift... 48 Brennerikomiteen av 1988... 49 Løiten eller Lillehammer?... 50 NOPO - og voldgift J 993... 50 Nye NOPO i 1994... 52 Salget av brennerivirksomheten... 52 Hva nå - uten brenneriet?........................ 53 Jubileum og museumssak........................ 54 Arbeidsliv og produksjon "Fra to til ett skift..." Arbeid pd brenneriet i 1960-årene................ 57 Nedskjæring og tilpassning i 1980-årene......... 60 Produksjon i brenneriet i 1970- og 80-årene....... 61 Koking av potet til dyrefor... 63

... 64 Oversikt ansatte................................. 67 Spritproduksjon 1958-1994...................... 68 Veivalg og verdier 86

Hedmark Frøforretning og Brenneri A/S har i løpet av de siste årene soigt og avviklet sine forretningsområder og eiendommer. Vi står nå foran oppløsning av selskapet. Styret fant det derfor riktig å få selskapets historie skrevet. Ved henvendelse til Statsarkivet på Hamar kom vi i kontakt med Cæcilie Stang som tok på seg oppdraget. De tre brenneriene som på 1950-tallet gikk sammen og dannet Hedmark Frøforretning og Brenneri A/S > har alle fått sin historie fra stiftelsen og fram til ca 1950 nedtegnet. Styret fant det derfor naturlig å starte med grunnlaget for sanilingsprosessen og beskrive utviklingen fram til i dag. Styret vil rette en takk til forfatteren for vel utført arbeid og en takk til fotoleder Jan Haug ved Hedmarksmuseet som tok på seg oppgaven med å utforme boka og å samle inn fotografier som illustrasjoner. Stange, februar 2000 Styret i Hedmark Frøforretning og Brenneri A/S Etter flere års arbeid med innsamling og ordning av brenne r iarki ver på Statsarkivet i Hamar, dukket det opp en forespørsel om å skrive Hedmark Frøforretning og Brenneri A/S sin bedriftshistorie for årene 1958-1999. Erfaringen med arkivene fra brennerinæringen på 1800- og tidlig 1900-tall gjorde det spennende og utfordrende å ta fatt på den helt nære historien. Det har vært lærerikt å få innblikk i et nytt fagmiljø, og arbeidet med framstillingen har også gitt meg ny kunnskap og innsikt i de historiske forutsetningene som danner grunnlaget for næringsutvikling og samfunnsliv generelt i regionen. Uten den nære og gode kontakten med HFBs styre som ga meg oppdraget, ville arbeidet med boka blitt mye vanskeligere.alle har vært velvilligheten selv overfor mine mange spørsmål. En spesiell takk til styreformann Peter Kongsli og tidligere disponent Gulbrand Gjestvang som har fått de fleste spørsmålene. Med erfaring fra feltarbeid og intervjuundersøkelser, vet jeg å verdsette gode "informanter"! Tusen takk for opplysninger, god fortellerevne og velvilje fra tidligere styreformenn Johan Thorud, Ola Dahl og Ivar Stadshaug samt lokalhistoriker Ole Gjestvang og prof. Ragnar Pedersen på Hedmarksmuseet. Hamar, februar 2000 Cæcilie Stang

?erven reduksjon av brennevin har vært et særegent kulturtrekk på Hedemarken. Landskapet rundt Mjøsa med sitt rike jordsmonn gir gode vilkår for åkerbruk og er med rette kalt Norges kornkammer. Avkastningen i normale år har fra tidligere tider gitt overskudd som brenning. om innført vare og medisin hos elighet og øvrighettt-pef soner i Norge, men det tok flere hundre år før drikken kom i almen! bruk på Hedemarken. Fra ca.1660 ble brennevin framstilt av korn på de største gårdene, og fra midten av 1700-tallet var brennevin blitt en del av Hedemarksbondens næring. De offentlige myndigheter har til ulike tider prøvd å regulere brennevinsbrenningen ved lover og reguleringer. På 1700-tallet ble forbudet begrunnet med at kornet skulle brukes til mat i de mange uårene. Senere på 1800-tallet ble det forsøkt å begrense de sosiale skadevirkningene av alkoholforbruket med forslag om forbud og avgifter. Ved en lovendring i 1848 ble det i realiteten satt en stopper for hjemmebrenning og små gårdsbrennerier. Avgiftspolitikken førte til en overgang fra mange små til færre og større brennerier fra ca. 1850. Bu oppgave fra 1.855 forteller at ca, 60% av all brenneri virksomhet i landet var samlet i Hedmark. Potetarealet på Hedemarken hadde også vokst på 1800-tallet, og poteten var dårlig lagervare. Kunsten å forgjære potetstivelse til alkohol ble imidlertid fort lært. Antagelig kom denne kunnskapen fra Sverige via bybrenneriene i Østfold og Kristiania. Dyrking av poteter til brennevtnstilvirkning ble fort en vesentlig inntektskilde for Hedeniarksbøiidene. Da loven i 1848 satte en stopper for småbrenneriene, måtte bøndene samarbeide, og den første spiren til et økonomisk laodbruksamvirke dukker opp her til lands. Det økonomiske grunnlaget for de nye bedriftene som oppsto, ble skaffet etter aksjeliim blant råstoffleverandørene.

Oppstarten l 1855 innbød en rekke gårdbrukere i Stange til stiftelse av et aksjeselskap som skulle bygge og drive et brenneri på Stranden ved Fjetrebekken i Stange. Ønsket om å bygge et stort brennerianlegg som kunne foredle det stigende potetoverskuddet i bygda, hadde utviklet seg over et lengre tidsrom. Samtidig ble det planlagt et brenneri i Løten, og Strand Brænderi i Ringsaker, bygget i 1843, var nok et forbilde. 1840- og 50-årene var en tid med optimisme t jordbruksnæringen, og aksjekapitalen ble innbetalt uten store problemer. Det ble også bestemt å bygge et fjøs i tilknytning til brenneriet for å kunne drive kjøttproduksjon på brenneriets avfallsprodukt, dranken. 20. oktober 1855 valgte aksjonærene styre, og de ble enige orn å kalle bedriften Atlungstad Brænderi. Styret bestemte seg for å bygge brenneriet ved utløpet av elva Fjetreåa på gårdsnummer 52? Nedre Athmgstads grunn. Dette ville sikre vannforsyningen og lette varetransporten som hovedsakelig gikk på fjorden. Veinettet var dårlig utbygd slik at større transporter til lands, måtte foregå på vinteren. Byggematerialene som ble anvendt til brenneriet, var alle av lokal opprinnelse. Bygningen ble satt opp av teglstein med etasjeskiller av tre og med teglstein på taket. Brenneriet hadde to teglverk som nær- Logoen til Atlungstad Finspritfabrikk viser internasjo nale utmerkelser med sølvmedaljer og gullmedaljer for produktene på slutten av 1800-tallet. 10

Oppfyring av kjeler i spritproduksjonen trengte store mengder ved. Her ser det ut til at vedlageret er skipet inn sjøveien i 1895. meste nabo. Disse teglverkene hadde nok den nyetablerte byen Hamar som sitt viktigste marked, I tilknytning til brenneriet ble det også bygd en smie, og fjøset som var planlagt allerede i 1855, ble oppført i laftet tømmer med borclkledd tak syd for brenneriet sommeren 1856. I fjøset kunne det stå 124 dyr på båsen, men det uvanlige mecl bygningen var at den hadde gjødselkjelser. Det var elsers vanlig praksis å hive husdyrgjødsla utenfor fjøsveggen. Handelsgjødsel var ennå ikke på markedet så gjødsla fra brennerifjøset var lett å omsette. Det var bedriftens aksjonærer som hadde forkjøpsretten. Brenneriet brant i 1864. men bie gjenreist i 1866. De opprinnelige murveggene var ikke særlig skadet av brannen så det bie ikke foretatt eksteriørmessige forandringer. Det ble imidlertid satt inn større apparater, og kapasiteten på dampkjelen b!e økt betraktelig. Ekspansjon og bedre produkt. Siste fjerdedel av 1800-tallet var en aktiv periode for bedriften. Omsetningen ble i stigende grad basert på foredlede varer, og et destillasjonsapparat ble montert for å forbedre produktene. Navnet på bedriften ble deretter endret til Atlungstad Finspritfabrik. Det ble stadig stilt strengere krav til spritens kvalitet, og i 1896 ble det gamle spritapparatet revet ut, og et nytt kontinuerlig utdrivingsap- 11

Brænderi foregikk, destillasjonen tidligere i bygningen til bøyre, men denne ble senere omgjort: fil kontorer. Tårnet i midten ble endret under en ombygging i 1 ( }41. Foto fra parat av typen liges ble levert fra Tyskland. Kapasiteten på spritapparatet var nå blitt mye større enn for det øvrige utstyret. I årene som fulgte ble derfor de andre avdelingene i fabrikken ombygget og modernisert med nye potetkokere og meskeutstyr. Nyanskaffelsene førte igjen til at brenneribygningene ble utvidet i 1911. Lagerplassen ble også for liten. Kjøttproduksjonen tok slutt ca, 1880, og det gamle fjøset bie flyttet og innredet til lager. Det ble oppført flere lagerhus nord og nordøst for brenneriet som i den senere tid er blitt revet. Atlungstad Brænderi sett fra Mjøssida i 1954 hvor vi fra venstre ser smia, vaskebuset, skåle med vedlager, brenneriet og til bøyre fjøset, 12

På midten av 1800-tallet var følgende brennerier i drift på Hedemarken: Atlungstad, Løiten, Vang, Brumunddal, Sælid, Hvam, Nederkværn, Gaupen, Strand og Vig (på Tangen). Årene fram mot århundreskiftet var imidlertid vanskelige for mange av dem med skiftende konjunkturer, og totalforbudet mot brenning ved krigsutbruddet i 1914 gjorde ikke situasjonen bedre. Etter at forbudet ble opphevet, overtok A/S Vinmonopolet all omsetning av brennevin, og destillasjonen ved Atlungstad ble overført til Vinmonopolet i "1926 (se s. 16). Nå fikk virksomheten navnet "Andelsselskapet Stange Brænderi og Frøforretning" og var i drift hver vinter ti! krigsutbruddet i 1940. Etter 1945 kom brenneriene i normal drift igjen med produksjon etter fordeling av kvoter som var bestemt av den innenlandske etterspørselen. Under forbudstiden i 1920-årene prøvde mange brennerier å få flere bein å stå på ofte i forbindelse med foredling av potet. Atlungstad forsøkte seg med produksjon av fruktvin, men det ble ikke så vellykket, l 1920 startet imidlertid bedriften frørenseri, og denne avdelingen fikk en sentral rolle i årene framover. Romedal Ercenderi l februar 1901 sendte byggekomitéen for Romedal Brænderi ut innbydelse til aksjetegning i det planlagte brenneriet og en snau månecl senere ble selskapet "Romedal Brænderi" konstituert som et ansvarlig solidarisk selskap. Brenneribygningen ble oppført i murstein på gården Busvolds grunn, maskiner og apparater ble levert av Aadals Bruk, mens dampkjelen ble levert fra Hamar Jernstøperi. Fra 1902 var brenneriet i årlig drift. Romedal Brænderi i sine første driftsår, 1907. 13

Firmaet H. Poulsen & Co, Kristiania, og Romedal Brænderi inngikk i 1912 i interessentskap. Kontrakten mellom selskapene gjaldt bare den del av destillasjonen som angikk salg av fmsprit og akevitt. I 1920 kjøpte imidlertid brenneriet H. Poulsen & Co da eieren ikke ville drive virksomheten videre i den daværende "Forbudstida". Det ble så dannet et nytt selskap med brenneriet som hovedaksjonær. Det nye selskapet fikk navnet H. Poulsen S Co A/S. Dette ble innledningen til en rekke finansielle problemer for brenneriet og dets andelseiere. Først i 1929 ble det inngått en avtale mellom brenneriet og kreditorene om en minnelig ordning av "Poulsensaken". Brenneriet tapte også penger på andre prosjekter blant annet en naftafabrikk som ble anlagt ved brenneriet i 1920. Etterdønningene etter "Poulsensaken" satte lenge sitt preg på bedriften selv om brenneriet var i virksomhet hvert år fram til begynnelsen av 1940-tallet. Siden var brenneriet bare i drift et par år i andre halvdel av 1940-tallet, Samarbeid med Norsk Frøforsyning og Statens Kornforretning førte til en rekke positive tiltak for bedriften, og på 1950-tallet var virksomheten kommet på fote igjen. Brænderi i forbinde^ se med Poulsensaken i 1928-29. Fra venstre: Peter J, Kongsli, skjult bak: styreformann Hjalmar Hoel, stortingsrepresentant for Bondepartiet Olaf Østby-Deglum, bak med briller ukjent, sakfører WE Cbristie, foran ukjent, nr. 2 fra høyre dyrlege og gardbruker Gunnar Murstad og belt til høyre ordfører Karl Pettersen Tangen Brænderi DaVig Brænderi ble nedlagt etter å ha vært i drift i perioden 1844-1875, kom de som leverte poteter og korn til dette brenneriet i vanskeligheter. Levering til nabobrenneriene medførte usikker levering, lang transport og høye fraktutgifter, og for mange ble potetdyrkingen ulønnsom. Ønsket om et nytt brenneri på Tangen ble ikke realisert før 09-01.1904 da Tangen Brænderi ble offisielt åpnet. Et konstituerende 14

Tangen Brænderi etter 4-5 års drift, ca. 1909. møte for virksomheten var holdt i november 1902, og byggingen pågikk i 1903- Aadals og Hasle Brug sto både for bygging og innredning av brenneriet. I 1917 samarbeidet Tangen Brænderi og firmaet P. A. Larsen i Oslo om bygging av en destillasjon. Denne virksomheten bie drevet i en bygning i tilknytning til brenneriet. Firmaet P A. Larsen måtte overlate varelager og forretning til A/S Vinmonopolet da det ble opprettet i 1922 (se s. 16). Etter hvert tok Vinmonopolet også over destillasjonen. I perioden 1926-1931 drev Vinmonopolet destillasjonen på Tangen, men i 1937 var det heit slutt for denne virksomheten da apparater og maskiner ble demontert. Ettersom brenningen i mellomkrigstiden ble mer usikker og redusert, satset bedriften på andre prosjekter hvorav fryseri og kornrenseri ble de mest vellykkede. De andre Hedmarksbrenneriene Brenneriene Sælid og Vang, som brant i 1941, fikk overført sine kvoter til Løiten Brænderi i 1954/55- Nederkværn ble nedlagt i 1957. Brumunddal Brænderi ble også nedlagt i 1957, og kvoten delt likt på HFB og Strand Brænderi. Eierne av Hvam Brænderi på Nes dannet leverandørlag med aksjer i Holmen Brænderi, Gjøvik, da brenneriet ble lagt ned i 1957. Strand Brænderi overtok Gaupen Brænderis kvote i 1957. 15

Politikk og sprit i lange linjer. Fra begynnelsen av 1900-tallet fortsatte en dyp samfunnsendring fra en liberal, tilretteleggende stat til en aktiv, inngripende stat. De vanskelige forholdene under l.verdenskrig aktiviserte staten ytterligere. De fleste krisetiltakene ble avviklet etter krigen, men enkelte ordninger fortsatte i mellomkrigstiden i nye skikkelser. Krigstidens midlertidige alkoholforbud endte til sist som Vinmonopolet i 1922. Statlig importmonopol på korn ble videreført ad omveier til Statens Kornforretning i 1929 (Kjeldstadli 1994, s.85). Dette er to virksomheter brennerier og frøforreminger har måttet forholde seg til i hverdagen helt fram til i dag. Det er imidlertid tre temaer som ofte skaper sterk debatt i Norge, nemlig religion, språk og sprit. I denne framstillingen er det spriten som står i fokus. Hvilke følger fikk så den politiske striden om spriten for brennerinærmgen? Avholdsbevegelsen fikk vind i seilene allerede tidlig på 1800-tallet og ble senere støttet av Venstre og Arbeiderpartiet, l en folkeavstemning i 1919 ble det stort flertall for forbud mot produksjon og salg av hetvin og brennevin i Norge. Dette skapte store problemer med smugling og vansker for utenrikshandelen, Mange av Norges handelspartnere ønsket å selge vin og brennevin og truet med sanksjoner mot norsk skipsfart og eksport. Fram mot 1925 knekte spriten og forbudsdiskusjonen tre regjeringer og skapte ustabile politiske forhold. I denne politiske motvinden slet brennerinæringen. Det var bare tillatt å selge og produsere sprit til medisinsk, vitenskapelig og teknisk bruk. Forbudet mot hetvin falt imidlertid i 1923, og brennevinsforbudet ble opphevet ved folkeavstemning i 1926. Både USA, Finland og Island hadde forbud mot brennevin omtrent i samme tidsrom, og diskusjonen var aktuell i flere land. Vinmonopolet ble opprettet av myndighetene i 1922 først og fremst som et redskap for avholdssaken og distribuerte og solgte vin og teknisk sprit. Etter folkeavstemningen i 1926 fikk Vinmonopolet i 1927 enerett til innføring og handel med brennevin. Da Vinmonopolet også overtok destillasjonene, kom monopolet i direkte forretningsforbindelse med jordbruksbrenneriene, som produserte potetråsprit. Var det så politisk vilje hos myndighetene til å la jordbruksbrenneriene bestå? Andre synspunkter enn bare de rent alkoholpolitiske blandet seg etter hvert i debatten som ble mer nyansert. Hvordan ble skjebnen til brenneriene utformet etter 1930? 16

Det ble ved en interpellasjon i Stortinget ved representanten Jensen i 1933 stilt spørsmålstegn ved den daværende ordningen for prisansettelse av råsprit fra brenneriene til A/S Vinmonopolet. Jensen ville også at regjeringen skulle vurdere om staten selv skulle overta all spritproduskjon. Resultatet av den påfølgende diskusjonen i Stortinget var at det ble nedsatt en komite som skulle se på hvordan utviklingen i den framtidige brenneridriften i landet skulle styres. Denne komiteen ble senere kalt Råspritkoniiteen av 1934. Først i 1939 kom innstillingen, og den ble behandlet i Stortinget på nyåret i 1940. Stortinget godkjente komiteinnstillingen enstemmig, og dette la grunnlag for en prisavtale mellom Vinmonopolet og Bremierienes Forening. Råspritkoniiteen diskuterte også i innstillingen sin hvorvidt det var ønskelig å konsentrere spritproduksjonen til færre og større anlegg og om staten burde overta all spritproduksjon. Sosialdepartementet mente imidlertid at behandlingen av disse spørsmålene kunne vente. Slik ble det, og mulighetene for næringen så rimelig gode ut. Men så kom krigen (1940-1945) med innskrenkinger og rasjonering. Færre brennerier løsningen? Høsten 1948 fikk brenneriene tillatelse til å brenne av myndighetene noe som utløste nye interpellasjoner i Stortinget. Ville 2.verdenskrig skape like støre omveltninger for næringen som l.verdenskrig med forbudstid og oppretting av Vinmonopolet? Denne gangen ble det nedsatt en komité som igjen skulle utrede om det ut fra samfunnsmessige hensyn var tilstrekkelig grunn til å opprettholde spritproduksjonen. Komiteen ble hetende Brennerikomiteen av 1949-Under krigen hadde også potetspriten fått en konkurrent i sulfittspriten. Komiteen fikk i oppdrag å vurdere kvaliteten på denne opp mot potetsprit. Dersom komiteen fant ut at spritproduksjonen skulle fortsette, fikk den i oppdrag å utrede om produksjonen skulle fortsette i færre anlegg enn hittil eller om staten burde overta tilvirkingen. Under komitearbeidet fungerte Brennerienes Forening som en aktiv "høringsinstans 71. Foreningen ble spurt av Brennerikomiteen om å utrede diverse faglige spørsmål. Et av temaene var virkningen av en eventuell reduksjon av antall brennerier. Foreningen nedsatte da en Beregningskomite som mente at det var riktig å konsentrere tilvirkingen i ni til ti brennerier med bakgrunn i mvesteringsmiiligheter og opprettholding av størst mulig dyrkingsømråde for poteter. Dersom økonomiske forhold skulle veie tyngvst, anbefalte Beregningskomiteen 8 brennerier. 17

Brennerienes Forening gikk imidlertid i sin ekstraordii forsamling i 1951 inn for en reduksjon av antall brennerier fra daværende 23 til 10. Forutsetningen var at de nedlagte brenneriene fikk full erstatning og at utgifter i forbindelse med utbygging og sammenslåing ble dekket. Andelseiere i de brenneriene som ble nedlagt, skulle få anledning til å gå inn i de gjenværende selskapene. Vinmonopolet fikk deretter i oppdrag fra Stortingets Brennerikomite å gi en teknisk vurdering av Brennerienes Forenings forslag samt å komme med synspunkter til en rasjonalisering ned ti! bare 2 brennerier. Produksjonssjef Erstad i Vinmonopolet kom til at ett brenneri ville gi den billigste spriten, mens alternativene 2 til 8 brennerier ville gi omtrent samme økonomiske resultat. Dette har bakgrunn i at råstoffomkostningene utgjør 2/3 av samlede kostnader i spritproduksjonen, og disse kostnadene varierer ikke mye ved eie ulike alternativene. Da komiteen kom med sin innstilling i 1952 la den vekt på potetens egenskap som verdifull mellomkultur i kornbygdene. Brennerienes betydning for å akkumulere en matreserve i potetproduksjon la komiteen vekt på i sin vurdering om at brennerivirksomheten burde bestå. Sulfittspriten hadde ingen anerkjennelse internasjonalt, og ble sett bort fra. Komiteen konkluderte med at det burde satses på 8 potetbrennerier. Dette fikk Komiteen også Brennerienes Forening med på. Strand Brænderi i Moelv kom i drift allerede i 1843-18

Hvilke brennerier skulle så bestå? Det ble nedsatt enda en komite for å utrede hvordan konsentrasjonen til 8 brennerier skulle gjennomføres. Innstillingen fra Brennerikomiteen av 1949 fikk flertall i Stortinget 2. juli 1957-1 tråd med Stortingsvedtaket ble det så sluttet avtale mellom Landbruksdepartementet og Vinmonopolet på den ene siden og Brenneriforeningen og 8 jordbruksbrennerier på den andre siden om rasjonalisering, tilvirking og levering av råsprit, I tillegg kom erstatningsbeløpet for nedlegging av 15 brennerier. De 8 gjenværende brenneriene var Løiten, Stange (senere Hedmark Frøforretning og Brenneri), Strand, Lillehammer, Holmen, Toten (Gjerstad), Hadeland (Brandbu) og Sundnes i Trøndelag. Resutatene av nyorienteringen i næringen etter 2. verdenskrig ble tross alt ikke like dramatisk som etter 1. verdenskrig. Landbruksargumentene hadde fått større innpass hos sentrale myndigheter. Men også snuoperasjonen i 1957 hadde sine kostnader. Den endret forholdene i bremiertnæringen i mange bygdelag. Hvordan ble så produksjonen fordelt mellom de 8 utvalgte brenneriene? Taksering og fordeling Det ble oppnevnt en takseringskomite allerede før avtalen mellom Vinmonopolet og Breiineriforeningen var i havn. Denne komiteen skulle taksere de gjenværende 8 brenneriene og vurdere cle investeringer som måtte til for å få brenneriene i den forutsatte standard. Fordelingsnøkkelen baserte seg på en normalproduksjon på ca. 3 mill. liter 100% sprit årlig, og en tilsvarende leveranse til Vinmonopolet. Leveringskvotene på de enkelte brenneriene ble slik : Løiten Brænderi Hedmarken Brenneri (HFB) Strand Brænderi Lillehammer Brenneri Holmen Brænderi Hadeland (Brandbu) Brenneri Etter avtalen i 1957 var brenneriene og Brenneriforeningen inn i ordnede forhold med faste leveranser av potet og fastlagte retningslinjer for prisbest em meiser og leverrngsvilkår. Avtalen skulle gjelde i 10 åt; og den skapte ro i den offentlige debatten om bremierienes framtid (Alm 1979, s.149-150). Brenneribedriftene kunne konsentrere seg for fullt om sin egen virksomhet og ta fatt. Hvilke konsekvenser >r brenneriene sør på Hedemarken? 19

Etter rasjonaliseringsprosessen som kulminerte med stortingsvedtak og avtale i 1957, var det 3 brennerier igjen i Hedmark, nemlig Løiten Brænderi, Strand Brænderi og ett til. Det var da en forutsetning i avtaleverket at det tredje brenneriet skulle fortsette i det tidligere Stange Brænderis anlegg på Atlungstad I juni 1958 kom styrene i Romedal Brænderi, Stange Frøforretning og Brænderi og Tangen Brænderi sammen for å drøfte fusjonsplaner, og allerede I.juli var et interimstyre for den nye sammenslutningen klar til å ta fatt på den praktiske gjennomføringen av fusjonen. Martinus Lindstad ledet interimstyret og hadde med seg Ivar Stadshaug som nestformann. Foruten representanter fra de tre ulike brenneristyrene, tok disponentene ved de tre anleggene og revisor Erling Kr. Andersen aktivt del i drøftelsene. I følge avtalen med sentrale myndigheter hadde de nedlagte brenneriene fått utbetalt erstatninger i forhold ti! sine gamle spritkvoter,og de hadde rett til å gå inn med produksjon i de anleggene som skulle bestå. Etter forhandlinger med Brumunddal Brænderi i 1958, ble dette brenneriets spritkvote overført til Stange og Strand med en halvpart til hver. På sensommeren ble eiet nye selskapets vedtekter diskutert og likedan takseringer av brenneriene. Etter effektiv jobbing, ble forslag lagt fram for generalforsamlingene i brenneriene. De tre virksomhetene skulle i sin helhet gå sammen til ett selskap med grunneiendommer, bygninger, maskiner og inventar til en samlet takstverdi på 3-996.000 kr. Romedal Brænderi hadde her en andel på 33%, Stange Brænderi og Frøforretning 35,7% og Tangen Brænderi 31/3% (Forhandlingsprot. l, s.7). Andelseierne i de 3 selskapene skulle gå med i den nye virksomheten i forhold til de verdiene som ble skutt inn. Selskapene la i potten takstverdien, erstatningsbeløpet i forbindelse med nedleggelse og et avtalt tilleggsbeløp for Tangen og Romedal Brænderier. Ingen av de tre anleggene skulle nedlegges, men virksomheten skulle samkjøres og om mulig utvides. Selv om formålet til det nye selskapet var basert på de tre gamle virksomhetene, ble det åpnet for å satse på nye prosjekter dersom disse kunne være lønnsomme. Den nye selskapsformen ble et andelslag med begrenset ansvar. Andelene skulle være likt pålydende, ha Severingsrett og plikt og antall andeler måtte være i forhold til overenskomsten. Det nye selskapet, Hedmark Frøforretning og Brenneri, skulle ledes av et styre på 7 medlemmer, med 2 representanter fra hvert av de eldre anleggene og en ansvarlig leder for bedriften. I tillegg skulle det velges en kontrollkomité på 3 medlemmer for hvert anlegg (Alm 1979, s.240). 20

samingvold i Stange og oppartinus Lindstad, åpnet og ledet fra Oslo og statsautorisert reviå. Disse hadde tatt aktivt del i utforseg stiftelsesmøtet, var leveringsrett for poteter et diskusjonstema. Enkelte i salen ville skjerpe bestemmelsene om leveringsrett og -plikt, og dette skapte en de! debatt. Denne diskusjonen er et forvarsel om senere konfliktpunkter. Det fenomenet at vedtekten som inneholder leveringsbestemmelsene, likevel ble vedtatt mot to stemmer, er også symptomatisk for senere årsmøiecliskusjoner. Sterke meninger kunne vinne gjenklang i forsamlingen, men dette ga seg ikke nødvendigvis utslag i avstemmingen. Løpet for virksomheten synes lagt i oktober 1958 både formelt med vedtekter og avtaler, men også med hensyn til årsmøte kultur. Styret og kontrollkomiteen ble enstemmig valgt, og interimstyre behørig takket. Så tok disponent Gulbrand Gjestvang ordet til slutt og orienterte om den framtidige driften. En ny arbeidsøkt kunne starte. Det første styret besto av: Martinus Lindstad, formann, Stange Oddvar Dahl, nestformann, Romedal Jon Hougsrud, Tangen Johs. Skyberg, Romedal Ivar Stadsbdug, Stange Nils Gillund, Sfangebrua Den første kontrollkomiteen besto av Chrisopher Kielland Gyrud Ludvig Enger Arne Stramrud 21

Vert tiår i bedriftens historie fram til i dag (1999) kan skilles ut med klare karakteristika., I deri følgende framstillingen vil hendelser og begivenheter bli beskrevet i tråd med dette. Senere vil sentrale temaer i bedriftens liv bli gjenstand for en mer nærgående drøfting. Det er imidlertid viktig å ha i.mente at det å analysere den nære historien ofte er et sjansespill. Ennå har ikke den nødvendige tid gått som ofte trengs for å sortere hendelser og se årsakssammenhenger klarere. Etterpåklokskap i tidlig ettertid kan lia mange motiver. Samtidshistorie har på den andre siden den fordelen at den kan øse både fra skriftlige og muntlige kilder. Mulighetene til å skape et rner komplett bilde av det som skjedde, er tilstede. Sett fra dagens ståsted kan 1960-årene fortone seg som ganske ukompliserte for bedriften. Hva skjedde så på 1960-tallet, og hvordan skal så denne tiden for bedriften karakteriseres? Ny energisk start! Gulbrand Gjestvang ble ansatt som disponent i det nye selskapet i styremøte 20.10.1958. Han hadde begynt i jobb på brenneriet påatlungstad allerede våren 1956. Gjestvang kom da fra USA der han i flere år hadde vært manager på en større farm i Madison,Wisconsin, som blant annet dyrket "certified seed" og hadde eget meieri. På midten av 1950-tallet var brenneriet på Atlungstad nedslitt og drevet på gammelt vis med ved, kullfyring og mye folk. Noe av det første Gjestvang initierte var anskaffelse av ny dampkjel til brenneriet som var på plass i 1958. Potetleveransene på denne tiden ble levert i hulmål, og det var alltid en viss diskusjon fra leverandørens side om han fikk god nok vekt. Da den nye vekten ble installert i 1958-59, ble veiingen helt nøyaktig. Begge disse nyanskaffelsene har vært i virksomhet fram til i dag (1999). I tillegg ble gjær- og meskerom modernisert i samme tidsrom. Gulbrand Gjestvang og brennerimester Erik Røhne, som sto for den daglige driften, samarbeidet nært. Det ble imidlertid ikke bare satset på brenneriet i denne tidlige fasen. Som ansvarlig for korn- og frøavdelingen ble Knut Ilseng ansatt i 1958, og på Tangen ble det anlagt sekketørke i forbindelse med korntørkingen. Avdelingen i Romedal fikk nytt maskinelt utstyr til sin sekketørke, og bygningen ble utbedret. I samme prosessen i 1958 ble grasfrørenseriet på Ottestad solgt til nedrivning. Gulbrand Gjestvang var disponenet i HFB fra 1958 til 1986. 22

Fryseriet ved avdelingen på Tangen ble utvidet i hallen i Hamar hadde allerede inngått avtale med mterimstyret i september 1958 om leie av potetsorteringsanlegg med lager ved brenneriet på Atlungstad. Avfallspoteter fra dette pakkeriet skulle gå til brenneriet i den utstrekning det var behov for råvarer. All denne virksomheten må også sees på bakgrunn av de midlene sorn ble realisert vect sammenslåingen i 1957. I selskapets trykte årsmelding for 1959/60 heter det :"...Det er full drift ved alle tre avdelinger, og virksomheten er preget av det moderntserings- og rasjonaliseringsarb Interiør fra fryseriet på Tangen Brænderi, 1959. 1958-69 satser bedriften på flere områder. Selv om var sentral, ble så vareproduksjon- og omsetning et viktig satsningsområde. Konitørking, fryserivirksomhet og potetkoking til for i tillegg ti! lagerutleie ga i varierende grad inntekter. Bedriften som helhet tilbød ulike tjenester i jordbruksmiljøet som andelseiere og andre kunne dra nytte av. Kravet til lønnsomhet, inntjening og utbytte ble imidlertid større senere. I denne perioden vurderte styret det gjerne slik at de store nyinvesteringene hindret dem i å betale utbytte til andelseierne, noe årsmøtene sluttet seg til. Brenneriet Denne delen av virksomheten gjennomgikk en fortløpende modernisering i de første årene etter sammenslåingen. Da Gartnerhallen så seg nødt til å si opp leien av lageret ved brenneriet i 1960/61, ble bedriftens spritlager flyttet inn i disse lokalene etter at de var ominnredet og utbygd. Det var nødvendig å øke tankkapasiteten etter pålegg fra sentralt hold. De tre tankene, Kongen (70 000 1), Dronningen (45 000 1) og Kronprinsen (45 000 1) var klinket med nagler fra Hamjern og plassert i det ominnredede potetlageret. Fram til i dag (1999) har tankene vært i full funksjon. Den største, Kongen, ble brukt som oljetank. De to andre som sprittanker. Total sprittankkapasitet var på 500 000 1. Det gamle spritlageret var en eldre, uisølert bygning som sto like ved den nåværende disponentbøligen. Store temperatursvingninger i spritlageret førte til mye svinn av sprit. Bygningen ble solgt til nedrivning i 1961. I produksjonsåret 1960-61 oppnådde brenneriet sin største produksjon til da og hadde denne sesongen det høyeste produserte spritkvantum av alle de åtte jordbruksbrenneriene. Produksjonen var på 625 259 l- råsprit samt 2669 1. 100% fuselsprit. Dette året var brenneriet i drift 124 dager med arbeidere i to skift (se statistikk side 86). Også 23