Grovt uaktsom voldtekt i norsk strafferett - En analyse av skyldkravet grov uaktsomhet ved voldtekt Kandidatnummer: 660 Leveringsfrist: 25. april klokken 1200. Antall ord: 17 719
Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Problemstilling... 2 1.2 Avgrensning... 2 1.3 Aktualitet... 2 2 METODE OG OPPBYGGING... 3 2.1 Metode... 3 2.2 Oppbygging av oppgaven... 4 2.2.1 Terminologi... 5 3 STRAFFERETTSLIG SAMMENHENG... 5 3.1 Subjektiv skyld i strafferetten... 5 3.1.1 Ansvarslæren straffbarhetsvilkårene... 5 3.2 Bevis... 6 3.2.1 Bevissituasjonen i voldtektssaker... 7 4 SKYLDKRAVET... 8 4.1 Skyldkravet i strafferetten... 8 4.2 Uaktsomhet... 10 4.2.1 Aktsomhetsnormen... 11 4.2.2 Grunnlaget for bebreidelse... 12 4.2.3 Grov uaktsomhet... 13 4.2.4 Grensen opp mot forsett... 15 4.2.5 Hva må skylden dekke?... 18 4.3 Grov uaktsomhet og ruspåvirkning... 18 5 STRAFFELOVEN 2005 294... 19 5.1 Presentasjon av bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt... 19 5.2 Den objektive gjerningsbeskrivelsen... 19 5.2.1 «Seksuell omgang»... 20 5.2.2 Mangel på samtykke... 21 5.2.3 Kravet til årsakssammenheng... 22 5.2.4 Alternativ a): seksuell omgang oppnådd «ved vold eller truende atferd»... 23 5.2.5 Alternativ b): seksuell omgang med noen som er «bevisstløs» eller «ute av stand til å motsette seg»... 24 i
5.2.6 Alternativ c) «Seksuell omgang med en annen» eller «handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv», oppnådd ved «vold eller truende atferd»... 24 5.3 Skyldkravet... 25 5.4 Forsøk... 25 5.5 Medvirkning... 25 5.6 Straff... 26 5.7 Erstatning og oppreisning... 26 5.8 Forholdet til strl. 299 voldtekt av barn under 14 år... 26 6 GROV UAKTSOMHET VED VOLDTEKT... 27 6.1 «Seksuell omgang»... 27 6.2 Manglende samtykke... 27 6.3 Alternativ a) og c): seksuell omgang oppnådd «ved vold eller truende atferd»... 28 6.4 Alternativ b): seksuell omgang med noen som er «bevisstløs» eller «ute av stand til å motsette seg»... 29 6.5 Kravet til årsakssammenheng... 30 7 FUNN I RETTSPRAKSIS... 33 7.1 Fellestrekk ved domfellelser for grovt uaktsom voldtekt... 33 7.2 Bevisproblemer knyttet til skyldkravet... 35 7.2.1 Ruspåvirkning og bevis for skyld... 36 7.2.2 Offerets motstand som bevis... 36 8 PROSESSUELLE REGLER... 38 8.1 Ulike prosessuelle regler ved anke... 38 8.2 Forholdet mellom tiltale og dom... 39 8.3 Forslag til opphevelse av juryordningen... 39 9 KOMPARATIV RETT... 40 9.1 Sverige... 40 9.1.1 Voldtektbestemmelsene... 40 9.1.2 Skyldkravet... 40 9.1.3 Forholdet mellom de svenske og norske voldtektbestemmelsene mht. skyldkravet... 41 9.2 Danmark... 42 9.2.1 Voldtektbestemmelsene... 42 9.2.2 Skyldkravet... 42 9.2.3 Forholdet mellom den danske og norske voldtektbestemmelsen mht. skyldkravet... 42 ii
10 RETTSPOLITISKE BETRAKTNINGER... 42 10.1 Straffverdighet og domfellelser... 42 10.2 Signaleffekt til samfunnet... 43 10.3 Er bestemmelsen praktisk?... 43 10.4 Faren for nedsubsumering og svekket rettssikkerhet for offeret... 44 10.5 Tiltaltes rettssikkerhet... 45 10.6 Bidrag til bekjempelse av et alvorlig samfunnsproblem... 45 11 OPPSUMMERING... 46 LITTERATURLISTE... 47 iii
1 Innledning Temaet i oppgaven er skyldkravet grov uaktsomhet ved voldtekt. Hovedregelen i norsk strafferett er at forsettlige overtredelser er straffbare, jf. straffeloven (strl.) 21. Unntaksvis er også uaktsomme handlinger kriminalisert. Skyldkravene i de norske voldtektbestemmelsene er forsett og grov uaktsomhet. Forsett foreligger når gjerningspersonen var klar over at han begikk et lovbrudd, mens ved grov uaktsomhet måtte vedkomne ha forstått at det han gjorde kunne være straffbart. 1 Det innebærer at gjerningspersonen ikke bare kan straffes for seksuell omgang som han forsto at var ufrivillig fra offerets sin side, men også for situasjoner hvor han måtte ha forstått det. Forsettlig voldtekt reguleres av strl. 291, og grovt uaktsom voldtekt av strl. 294. I begge bestemmelsene må gjerningspersonen ha oppnådd seksuell omgang ved bruk av vold, truende atferd eller fordi offeret av andre grunner var ute av stand til å motsette seg overgrepet. Frem til en lovendring 11. august 2000 var skyldkravet for voldtekt kun forsett. 2 Dette ble endret av flere grunner. På grunn av det strenge beviskravet i straffesaker kan det være utfordrende å bevise hvilken grad av skyld som er utvist. Det gjaldt spesielt i voldtektssaker når tiltalte hevdet at han trodde offerets motstand var symbolsk. 3 Allerede i 1985 foreslo professor Anders Bratholm å kriminalisere uaktsom voldtekt. 4 På bakgrunn av frifinnelser som ble oppfattet som urettferdige, få domfellelser i forhold til anmeldelser og antatt høye mørketall, ble det diskutert hva som kunne gjøres for å motvirke dette. I NOU 1997:23 uttalte Straffelovkommisjonen at det ikke var tilstrekkelig grunn til å kriminalisere uaktsom voldtekt. 5 Departementet var ikke enig 6 og grovt uaktsom voldtekt ble kriminalisert i straffeloven 1902 192 fjerde ledd. Bestemmelsen ble først foreslått avkriminalisert i 2002 7, men dette ble ikke gjennomført. Så sent som i 2008 ble et forslag fra Straffelovkommisjonens om ikke å videreføre bestemmelsen igjen vurdert. Heller ikke denne gangen gikk departementet inn for avkriminalisering. Bestemmelsen ble videreført i straffeloven 2005 294. 8 1 Strl. 22 og 23. 2 Matningsdal (2010) s. 200. 3 Andenæs (2008) s. 147 og Matningsdal (2010) s. 200. 4 Bratholm (1985). 5 NOU 1997:23 s. 49-53. 6 Ot. prp. nr. 28 s. 30-31. 7 NOU 2002:4 s. 406. 8 Ot. prp. nr. 22 (2008-2009) s. 231-233. 1
1.1 Problemstilling Problemstillingen i oppgaven er følgende: Hva er grov uaktsomhet ved voldtekt? Jeg vil også forsøke å finne svar på om skyldkravet grov uaktsomhet bidrar til avhjelpe bevisproblemer i voldtektssaker og på den måten styrker offerets vern mot overgrep. 1.2 Avgrensning Målet med oppgaven er å forklare hva grov uaktsomhet er i forbindelse med voldtekt, og om dette skyldkravet er praktisk for denne sakstypen. Skyldkravet er åpenbart knyttet til skyldspørsmålet. Det avgrenses mot straffespørsmålet. Straffutmåling, oppreisning eller erstatning vil kun kort nevnes, for en helhetlig forståelse av voldtektbestemmelsen. Selv om tilregnelighet har nær sammenheng med skyld, faller det også utenfor oppgavens tema. 1.3 Aktualitet Gjennom folkeretten er Norge forpliktet til å iverksette tiltak, herunder å vedta lovgivning som beskytter borgerne mot vold og overgrep. Det gjelder først og fremst beskyttelse mot overgrep fra staten, men også fra andre borgere. 9 Overvekten av antall voldtekter begås mot kvinner. FNs kvinnediskrimineringskomité er satt til å overvåke at landene følger sine forpliktelser etter Kvinnekonvensjonen (KDK). Komiteen har slått fast at fysisk og seksuell vold mot kvinner er brudd på kvinners menneskerettigheter. 10 Norge har dermed gjennom internasjonale forpliktelser påtatt seg et ansvar for å sikre borgerne «effektiv beskyttelse mot voldtekt» 11. Voldtekstdebatten har vært sentral i media de siste årene. Diskusjonen handler blant annet om hvorvidt rettssystemet og lovverket gir voldtektsoffer god nok beskyttelse. Dette setter spørsmålet om grov uaktsomhet som skyldkrav for voldtekt på dagsordenen. I april 2016 publiserte Kripos en gjennomgang av voldtektsituasjonen i Norge 2015. Det ble påpekt at antall anmeldelser har økt med 12 % fra 2014 til 2015, men det er usikkert om årsaken var lavere mørketall eller flere voldtekter. 12 Samfunnsdebatten fikk ekstra oppmerksomhet sommeren 2016, i forbindelse med den såkalte «Hemsedal-saken» 13. Tre menn ble i tingretten først dømt for forsettlig voldtekt, men senere frifunnet i lagmannsretten. Frifinnelsene skapte store reaksjoner og debatt om voldtektlovgivningen og juryordningen. 9 NOU 2008:4 s. 19-20 og Ot. prp. nr. 22 (2008-2009) s. 209. 10 NOU 2008:4 s. 20. 11 NOU 2008:4 s. 20. 12 Kripos (2016) s. 26. 13 LB-2015-85818. 2
Hensikten bak kriminaliseringen av grovt uaktsom voldtekt var å styrke offerets rettsvern. 14 Ved å analysere skyldkravet grov uaktsomhet ved voldtekt vil det være mulig å si noe om strl. 294 gir potensielle offer bedre vern mot overgrep, sammenlignet med om kun forsettlige voldtekter var kriminalisert. 2 Metode og oppbygging 2.1 Metode Oppgavens analyse baseres på juridisk metode. Metoden innebærer å finne relevante rettskilder for å klarlegge innholdet i en lovbestemmelse og hvilke konkrete tilfeller den kan anvendes på. De vanligste rettskildene er lovtekst, rettspraksis, forarbeider og reelle hensyn. Rettskildene tolkes for å bestemme deres innhold. Argumentene som finnes i de ulike rettskildene veies opp mot hverandre, før man finner om bestemmelsen skal brukes på det aktuelle tilfellet. 15 I det følgende gjøres det rede for rettskildene som brukes i denne oppgaven. Lovbestemmelsene som er gjenstand for tolkning i oppgaven er strl. 23 om uaktsomhet og strl. 294 om grovt uaktsom voldtekt. Fordi strl. 294 har samme objektive innhold som strl. 291 om forsettlig voldtekt, vil denne også måtte tolkes. Alle bestemmelsene er videreført i ny straffelov uten vesentlige endringer. 16 Det betyr at rettskilder knyttet til eldre straffelovgivning er ansett relevante ved anvendelsen av den nye loven. Lovteksten er utgangspunktet for forståelsen av bestemmelsene. 17 I følge legalitetsprinsippet i strafferetten må det være hjemmel i lov for å straffe, jf. grunnloven (grl.) 96 og strl. 14. 18 Prinsippet innebærer også et klarhetskrav til ordlyden i lovteksten. Kravet er grunnet i at borgerne skal kunne forutse hva som er straffbart. Lovteksten skal derfor tolkes ut i fra alminnelig språklig forståelse, men det er allikevel ikke slik at handlingen alltid må omfattes direkte av ordlyden. 19 Lovteksten tillegges stor vekt i strafferetten på grunn av klarhetskravet. Straffebestemmelser må tolkes også med en rettstidsreservasjon. Bestemmelsene må leses med forbehold om at det kan finnes unntak som loven ikke er ment å ramme. Det betyr at en gjerningsperson kan frifinnes selv om handlingen dekker ordlyden. 20 14 NOU 2008:4 s. 19. 15 Eckhoff (2001) s.15-33. 16 Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) s. 31 flg. og Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 426. 17 Eckhoff (2001) s.39. 18 Eskeland (2015) s.100. 19 Rt.1933 s. 212 og Eskeland (2015) s.101 og s.120-130. 20 Slettan og Øie (2001) s. 50-52. 3
Forarbeidene er også sentrale i tolkningen av straffebestemmelser fordi de er uttrykk for lovgivers intensjoner. 21 Sentralt i oppgaven er forarbeidene til strl. 23 og 294. Av de viktigste kan nevnes NOU 1997:23, Ot.prp.nr.28 (1999-2000), Ot.prp.nr.22 (2008-2009) og Ot. prp. nr. 90 (2003-2004). Rettspraksis forklarer hvordan bestemmelsen er tolket og anvendt av retten. Dommene er ikke bindende som rettskilder, men prejudikater fra Høyesterett er nærmest ufravikelig for andre rettsanvendere. 22 For strl. 294 er det kun en dom fra Høyesterett hvor lovanvendelsen for grov uaktsomhet ved voldtekt er prøvd. Rettspraksis fra underinstansene får dermed større betydning, men uten at de tolkes som prejudikater. Det finnes en rekke publiserte avgjørelser fra lagmannsretten, og en del fra tingretten. Av disse vil avgjørelser fra lagmannsretten naturligvis tillegges størst vekt. Reelle hensyn er vurderinger av «resultatets godhet - om resultatet er hensiktsmessig, rimelig og rettferdig» 23. Man vurderer til slutt handlingens straffverdighet, for å forsikre seg om et tilfredsstillende resultat. Slike vurderinger vil bli trukket inn enkelte steder i oppgaven, blant annet i kapittelet om rettspolitiske betraktninger. Juridisk litteratur, artikler og utredninger er brukt særlig for å belyse generelle deler av strafferetten og skyldkravet, men også til støtte for juridiske resonnementer. Disse kildene tillegges tradisjonelt mindre vekt enn rettskildene, men er allikevel nødvendige som et supplement. 2.2 Oppbygging av oppgaven Det vil først redegjøres for skyldkravets plass i strafferetten og beviskravet i straffesaker, som også gjelder for skyldspørsmålet. I sammenheng med beviskravet vil det sies noe om bevissituasjonen i voldtektssaker. Deretter følger en grundig gjennomgang av skyldkravet blant annet for å skille klart mellom forsettlige og grovt uaktsomme voldtekter. Det redegjøres for grunnleggende trekk ved skyldkravet, deretter uaktsomhet og grov uaktsomhet spesielt. Videre følger det en presentasjon av strl. 294, etterfulgt av en gjennomgang av bestemmelsens materielle innhold. Etter denne gjennomgangen vurderes skyldkravet grov uaktsomhet opp mot bestemmelsens objektive vilkår, før funnene fra rettspraksis diskuteres. Deretter følger en kort presentasjon av ulike prosessuelle regler av betydning for grovt uaktsom voldtekt. En sammenligning av skyldkravet for voldtekt i Danmark og Sverige vil foretas før det avslutningsvis redegjøres for enkelte rettspolitiske betraktninger knyttet til bestemmelsen. 21 Eckhoff (2001) s.65-69. 22 Eckhoff (2001) s.160. 23 Slettan og Øie (2001) s. 44. 4
2.2.1 Terminologi Det er på det rene at flere kvinner enn menn utsettes for voldtekt. 24 Av den grunn vil gjerningspersonen omtales som mann og offeret som kvinne. Språkbruken er valgt kun for enkelthets skyld. Selv om det typiske tilfellet er at en mann voldtar en kvinne, er voldtektbestemmelsene kjønnsnøytrale. 25 3 Strafferettslig sammenheng 3.1 Subjektiv skyld i strafferetten Vår straffelov bygger på at personlig straffansvar kun inntrer når det foreligger subjektiv skyld sammen med overtredelse av den objektive gjerningsbeskrivelsen i en straffebestemmelse. 26 En definisjon av begrepet skyld finnes ikke verken i ny eller gammel straffelov, men er beskrevet i juridisk litteratur. Gjerningspersonen har utvist skyld om han «i den konkrete situasjonen ikke burde handlet i strid med det aktuelle straffebudet» 27. Vi deler skylden i ulike grader etter hvor mye personen kan bebreides for handlingen. De ulike gradene kalles skyldkrav. De to hovedformene av skyldkrav i strafferetten er forsett og uaktsomhet. 28 Strafferetten deles inn i alminnelig strafferett og spesiell strafferett. 29 Alminnelige strafferett omhandler det som er felles for nesten alle spørsmål angående straff. Det dreier seg om hva straff er, hvorfor vi straffer, hva vi vil oppnå ved straffen og hvilke virkninger den har. Alminnelig strafferett er delt inn i tre. Vi har ansvarslæren, som er læren om vilkårene for å straffe. Deretter har vi reaksjonslæren og fullbyrdelseslæren, som handler om strafferettslige reaksjoner og gjennomføring av straff. Skyldkravet hører til ansvarslæren, og det vil derfor kun redegjøres for denne delen. Spesiell strafferett omfatter innholdet i de ulike typene lovbrudd. Alminnelig og spesiell strafferett knyttes sammen når skyldkravet settes opp mot gjerningsinnholdet i den aktuelle straffebestemmelsen. 30 3.1.1 Ansvarslæren straffbarhetsvilkårene Fire vilkår må være oppfylt for at straff kan benyttes. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle må være oppfylt for at straff skal kunne ilegges. 24 Ot. prp. nr. 28 (1999-2000) s. 25. 25 Andenæs (2008) s. 144. 26 Andenæs (2004) s. 208. 27 Eskeland (2015) s. 277. 28 Eskeland (2015) s. 274-275. 29 Eskeland (2015) s. 35. 30 Slettan og Øie (2001) s. 68 og Eskeland (2015) s. 35. 5
For det første må handlingen stemme overens med den objektive gjerningsbeskrivelsen i en straffebestemmelse gitt i eller i medhold av formell lov. Lovkravet kommer til uttrykk i grl. 96 og strl. 14, og er grunnet i rettsikkerhet og kravet til forutberegnelighet. 31 Videre må gjerningspersonen ha utvist den nødvendige grad av skyld, avhengig av skyldkravet for den aktuelle straffebestemmelsen. Personen må på handlingstidspunktet enten ha forstått, burde ha forstått eller kunne ha forstått at det han gjorde var straffbart. Dette henger sammen med at det er grunnlag for bebreidelse mot gjerningspersonen. 32 For det tredje må gjerningspersonen være tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Han må ikke bare ha de nødvendige forutsetningene for å forstå at det finnes handlingsalternativer, men også for å forstå rekkevidden og konsekvensene av valget han tar. I følge strl. 20 er alle mennesker over 15 år, som ikke er psykotiske, psykisk utviklingshemmede eller har en «sterk bevissthetsforstyrrelse» tilregnelige. 33 Til slutt må det ikke foreligge straffrihetsgrunner. Eksempler på straffrihetsgrunner er nødverge og samtykke. Straffrihetsgrunner er omstendigheter ved handlingen som gjør at den ikke er straffverdig, på tross av at den dekker gjerningsbeskrivelsen i en straffebestemmelse. 34 Av straffrihetsgrunner ved voldtekt er samtykke mest aktuelt, for eksempel der noen har samtykket til voldelig seksuell omgang ved sadomachosisme. 3.2 Bevis Bevistemaet for skyldspørsmålet er tiltaltes grad av skyld. Det må føres bevis for å avklare om han er skyldig eller uskyldig. Er han skyldig må det føres bevis for hvilken grad av skyld som er utvist. Vi har ulike typer bevis. Vanlige bevis i en voldtektssak er partenes og vitners forklaringer. Det kan også være fysiske bevis, som klær, ting og DNA-bevis. Elektroniske bevis i form av kommunikasjon via datamedier er en type bevis det blir mer og mer av. Beviskravet for skyldspørsmålet i straffesaker går ut på at «tiltaltes skyld må være bevist utover enhver rimelig tvil» 35. Tvil om faktum skal komme tiltalte til gode. Han skal anses som uskyldig inntil skyld er bevist. Dette er uskyldspresumsjonen i strafferetten, som er nedfelt i 31 Eskeland (2015) s. 70. 32 Eskeland (2015) s. 71. 33 Eskeland (2015) s. 71. 34 Eskeland (2015) s. 70-71. 35 Andenæs (2009) s. 160-161. 6
grl. 96, EMK art. 6 nr. 2 og SP art. 14 nr. 1. I følge professor Johs. Andenæs innebærer beviskravet at det kreves nær 100 % sannsynlighet for at tiltale er skyldig for å kunne domfelle. Andre juridiske forfattere har forsøkt å sette sannsynligheten lavere, men Andenæs mente at man da risikerer uriktige domfellelser. Et absolutt sikkert hendelsesforløp kan på den annen side nesten aldri slås fast i virkeligheten. For å kunne domfelle kan man derfor ikke kreve full visshet om faktum. 36 Av hensynet til effektivitet i straffeprosessen er det derfor den forstandige tvil, og ikke den rent teoretiske tvil som skal komme tiltalte til gode. 37 Hovedregelen er at påtalemyndigheten har bevisbyrden for skyldspørsmålet. Påtalemyndigheten må bevise at alle subjektive og objektive vilkår for straff er oppfylt, samt at det ikke foreligger straffrihetsgrunner. 38 Bevisene legges frem muntlig og umiddelbart i retten. Dette kalles muntlighetsprinsippet og umiddelbarhetsprinsippet. Begrunnelsen for prinsippene er at når retten møter og kan stille spørsmål til de involverte, gir det et mest mulig riktig bilde av hendelsen. 39 Bevisbedømmelsen avgjør om beviskravet er oppfylt. I dag gjelder prinsippet om fri bevisbedømmelse. Det er opptil domstolen å avgjøre om beviskravet er oppfylt. 40 Om bevisbedømmelse og beviskrav har Høyesterett uttalt følgende i Rt. 2005 s.1353 avsnitt 14: «Bevisbedømmelsen beror ofte på en vurdering av flere momenter som hver for seg kan ha ulik bevisstyrke. Det kreves ikke at hvert enkelt moment skal være bevist utover enhver rimelig tvil, så lenge det etter en samlet vurdering av momentene ikke er rimelig tvil om konklusjonen». Begrunnelsen for bevisbyrden, uskyldspresumsjoen og beviskravet er tiltaltes rettssikkerhet. Man søker å unngå feilaktige domfellelser. Samfunnet anser det som «en meget større ulykke at en uskyldig blir domfelt enn at en skyldig går fri». 41 3.2.1 Bevissituasjonen i voldtektssaker En absolutt forutsetning for domfellelse i en voldtektssak er at det bevises utover enhver rimelig tvil at tiltalte forsto eller måtte ha forstått at fornærmede ikke samtykket til seksuell omgang. Det må på samme måte bevises at den seksuelle omgangen ble oppnådd ved de midler 36 Andenæs (2009) s. 160-161. 37 Rt. 2005 s. 1244 avsnitt 17. 38 Rt. 2008 s.1659 avsnitt 17 og Andenæs (2009) s. 160. 39 Slettan og Øie (2001) s. 329-330. 40 Andenæs (2009) s. 164-166. 41 Andenæs (2009) s. 160. 7
loven oppstiller, det vil si vold, truende atferd eller at fornærmede ikke kunne motsette seg overgrepet. 42 I forarbeidene er det presisert at de faktiske forhold og bevistema for voldtekt vil være annerledes enn for andre integritetskrenkelser som drap og kroppsskade. Årsaken var at seksuell omgang «ligger innenfor den alminnelige handlefrihet når den er frivillig». 43 Voldtektssaker kan av den grunn være svært krevende saker å etterforske. Bevisene er ofte begrenset til forklaringer fra tiltalte og fornærmede, fordi det mangler vitner eller voldtekten anmeldes lang tid etter den er begått. 44 I slike tilfeller kan det være vanskelig å utelukke all rimelig tvil om faktum. Faktum må da ofte vurderes ut i fra partenes troverdighet. Videre vil DNA-bevis ikke ha noen verdi i saker hvor tiltalte innrømmer seksuell omgang, men hevder det var frivillig. Slike bevis vil heller ikke ha betydning for de objektive vilkårene om bruk av vold, truende atferd eller fornærmedes hjelpeløse tilstand. 45 Fysiske bevis som merker etter vold eller analyser av blodprøver fra fornærmede som viser høy konsentrasjon av narkotiske stoffer i blodet er bevis som kan bygge opp under fornærmedes forklaring. Det kan gjøre bevisførselen for subjektiv skyld lettere. Ved tilfeller hvor det er enighet om den seksuelle omgangen og det mangler slike fysiske bevis vil bevisproblemene ofte være særlig knyttet til gjerningspersonens skyld og om det forelå samtykke. Når et seksuelt overgrep er funnet sted har fornærmede krav på å bli trodd og beskyttet av rettssystemet, men dette kan ikke gå på bekostning av tiltaltes krav på rettssikkerhet. Voldtektlovbrudd utfordrer på denne måten rettssystemets plikt til å ivareta både tiltaltes rettsikkerhet og fornærmedes krav på å bli trodd. 46 4 Skyldkravet 4.1 Skyldkravet i strafferetten Bakgrunnen for skyldkravet i norsk strafferett er at enhver er ansvarlig for sine handlinger. Utgangspunktet for å ilegge et slikt ansvar er tanken om at mennesker kan velge mellom flere handlingsalternativer. 47 Det finnes deterministiske teorier som setter spørsmålstegn ved om mennesker egentlig har reelle handlingsalternativer. Slike teorier fremhever at valgene vi tar fremstår som et resultat av arv og miljø mer enn bevisste og frie valg. Ut i fra dette utgangs- 42 Riksadvokatens utredningsgrupper (1/2007) s. 4-5. 43 NOU 1997:23 s. 51. 44 Den vanskelige bevissituasjonen ser vi for eksempel i Rt. 1989 s. 1188 og Rt. 1996 s. 902. 45 Riksadvokatens utredningsgrupper (1/2007) s. 4-5. 46 Riksadvokatens utredningsgrupper (1/2007) s. 4-5. 47 Eskeland (2015) s. 274. 8
punktet spørres det om personen som foretar en straffbar handling egentlig kan lastes for valget av handlingsalternativ. 48 Straffeteorien i dag bygger allikevel på det utgangspunktet at mennesker har handlingsfrihet og foretar mer eller mindre bevisste valg. På dette utgangspunktet har strafferettspleien utviklet skyldbegrepet. Staten har med andre ord moralsk sett «rett» til å straffeforfølge borgere som «kan noe for» sine handlinger. Straffeansvar uten skyld ville i dagens samfunn bli oppfattet som urettferdig. Hvis det ikke er grunnlag for bebreidelse blir det derfor heller ikke tale om straffansvar. 49 Tradisjonelt gjør strafferetten to unntak fra kravet om bebreidelse, nemlig hvor det gis straffritak etter reglene om utilregnelighet og faktisk og rettslig uvitenhet. 50 Kravet om skyld er ikke bare moralsk begrunnet, men også et utslag av straffens tilsiktede forebyggende virkning. Man ser for seg at det gjør borgerne mer bevisste på valgene de tar. 51 Hvorvidt en person er å bebreide eller ikke vil avhenge av hvordan personen har tenkt, eller unnlatt å tenke. 52 Det er i praksis umulig å ha helt sikre holdepunkter for hva en person har tenkt, men handlingen gir ofte en pekepinn. Hva personen forteller om sine tanker må derfor sees i lys av faktiske omstendighetene i situasjonen og valget av handlingsalternativ. 53 Skyldkravene forsett og uaktsomhet reguleres av strl. 22 og 23. «Forsett er den bevisste overtredelsen av et straffebud» 54 og foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. strl. 26. Uaktsomhet er det samme som uforsiktighet. 55 Innholdet i skyldkravene er det samme i den nye straffeloven som i den gamle. Når det gjelder grov uaktsomhet foreligger kun en nyanseforskjell mellom ny og gammel lov. Etter ny lov skal det noe mindre til for å konstatere at uaktsomheten er grov, se avsnitt 4.2.3. Det dermed ikke nødvendig å foreta en selvstendig analyse av forskjeller i ny og gammel straffelov. 56 Hovedregelen i strl. 21 krever skyld i form av forsett for alle straffebestemmelser, «med mindre annet er bestemt». I flere av bestemmelsene i straffeloven 2005 er det gjort unntak fra kravet om forsett ved at uaktsom eller grovt uaktsom overtredelse er kriminalisert. 57 Lovgi- 48 Andenæs (2004) s. 69-71. 49 Eskeland (2015) s. 274-277. 50 Jf. strl. 20, 25 og 26. 51 Eskeland (2015) s. 274-275. 52 Eskeland (2015) s. 276. 53 Eskeland (2015) s, 278-279. 54 Slettan og Øie (2001) s. 108. 55 Slettan og Øie (2001) s. 108. 56 Eskeland (2015) s. 277. 57 Eskeland (2015) s. 8. 9
vers vurdering av handlingens straffverdighet 58 er bakgrunnen for valget av skyldkrav. 59 Forsett er den grovere skyldform, fordi det handler om å bebreide en gjerningsperson som med vilje har begått en lovovertredelse. Uaktsomhet handler om å bebreide en som har vært uforsiktig. Andenæs uttrykker det slik at de mest straffverdige tilfellene hører hjemme under forsettet, mens de mindre straffverdige hører hjemme under uaktsomheten. 60 Skyld i henhold til strl. 21 gjelder de faktiske forhold. 61 Skyld når det kommer til forståelsen av rettsregler reguleres av strl. 26 om rettsuvitenhet. 4.2 Uaktsomhet Uaktsomhet deles inn i grov, simpel og liten uaktsomhet, hvorav den grove er den mest klanderverdige graden. Vurderingstemaene er de samme for alle grader uaktsomhet. 62 Uaktsomhet er definert slik i strl. 23 første ledd: «Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom». Lovteksten angir to vilkår. For det første må handlingen, etter en objektiv standard (aktsomhetsnormen), være i strid med kravet til forsvarlig opptreden. For det andre må gjerningspersonen med hensyn til personlige forutsetninger kunne bebreides for handlingsvalget. 63 Spørsmålet er om personen burde ha handlet annerledes. Ordlyden dekker også forsettlige handlinger, men meningen er å trekke grensen nedad mot de straffrie handlinger. 64 Det finnes to typer uaktsomhet. Det er den bevisste og den ubevisste uaktsomhet. Bevisst uaktsomhet foreligger når gjerningspersonen har tenkt på at den straffbare følgen kan inntre. Ubevisst uaktsomhet forutsetter at han ikke har tenkt på dette. 65 Det kommer ikke frem lovtekstens definisjon, men er sikker rett. 66 Alminnelig og grov uaktsomhet kan være både bevisst og ubevisst. 67 58 Den vanligste betydningen av straffverdighet i rettspraksis er handlingens grovhet, se Eskeland (2015) s. 140. 59 Eskeland (2015) s. 57. 60 Eskeland (2015) s. 279. 61 Eskeland (2015) s. 303. 62 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 63 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 426. 64 Eskeland (2015) s. 287. 65 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 426. 66 Eskeland (2015) s. 288. 67 Eskeland (2015) s. 294. 10
4.2.1 Aktsomhetsnormen Det første vilkåret i 23, krever en vurdering av personens handlingsvalg opp mot en objektiv aktsomhetsnorm som angir hva en «alminnelig, fornuftig og samvittighetsfull person, en bonus pater familias» 68, ville ha tenkt og gjort i samme situasjon. Avvik fra denne normen gir i de fleste tilfeller grunnlag for bebreidelse. Handlinger med slike avvik vil som utgangspunkt være uaktsomme. Hvis avviket er tilstrekkelig stort kan det kvalifisere til forsett. Ikke all uaktsomhet er straffbar. Er avviket ubetydelig, er det som regel ikke grunnlag for straffansvar. 69 Aktsomhetsnormen varierer med hvilket livsområdet man befinner seg på. Det kommer frem av lovtekstens formulering «på et område». I forhold til dette er normen relativ. For hver bestemmelse må det foretas en tolkning av aktsomhetskravet. Deretter vurderer man om den konkrete handlingen strider med normen. 70 «Ved fastsettelsen av normen må det legges vekt på om atferden på det aktuelle livsområdet er regulert gjennom lovgivning, forskrifter, sedvaner eller rettspraksis» 71. Graden av aktsomhet settes etter hvor viktig interessen som skal beskyttes er. Jo viktigere interesse, desto strengere aktsomhetskrav. Lovovertredelsens alvor virker også inn på aktsomhetskravet. 72 Høy straffverdighet tilsier et strengt aktsomhetskrav. 73 I følge Andenæs er «Det avgjørende om tiltalte har vist den oppmerksomhet som det er rimelig å kreve i forhold til dette spesielle straffebud» 74. Hvilken grad av aktsomhet som etter lovteksten kreves i de enkelte straffebestemmelsene er derfor i realiteten mest veiledende for hvilken aktsomhetsnorm som gjelder. 4.2.1.1 Aktsomhetsnormen ved voldtekt Ved voldtekt er det offerets psykiske og fysiske integritet som krenkes. 75 Det er en grunnleggende menneskelig rett å bestemme over egen kropp. Dette sammenholdt med lovbruddets alvorlige karakter og stort potensiale for skadevirkninger for offeret, gjør at det må legges til grunn en streng aktsomhetsnorm. I en situasjon hvor en person ikke ønsker seksuell omgang vil normen være å avstå fra den seksuelle omgangen. Når gjerningspersonen allikevel foretar seksuell omgang bryter han normen. Om bruddet er tilstrekkelig langt fra normen til å være 68 Slettan og Øie (2001) s. 114. 69 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 70 Ot. prp.nr. 90 (2003-2004) s. 426. 71 Ot. prp.nr. 90 (2003-2004) s. 426. 72 Ot. prp.nr. 90 (2003-2004) s. 426. 73 Eskeland (2015) s. 295. 74 Andenæs (2004) s. 253. 75 NOU 1997:23 s. 64. 11
grovt uaktsomt avhenger av omstendighetene i den konkrete situasjonen og må derfor vurderes i hvert enkelte tilfellet. 4.2.2 Grunnlaget for bebreidelse Hvis en person har brutt den objektive aktsomhetsnormen blir spørsmålet videre om det finnes personlige forhold som tilsier at han likevel ikke kan bebreides. Vi er da over i vurderingen av vilkår nummer to i strl. 23. Personlige egenskaper og forutsetninger kan spille inn på hvorvidt uaktsomhet foreligger. Manglende forutsetninger eller lignende som personen ikke kan noe for skal tale til hans fordel. Det kan for eksempel gjelde for ungdom som har mindre livserfaring enn voksne. I forarbeidene til straffeloven 2005 er svekket syn eller hørsel, tretthet og depresjoner nevnt som eksempler. 76 Det er også et vurderingstema om personen har tatt de forhåndsreglene man kan forvente at han tar for å kompensere for manglende forutsetninger. 77 Man må da kunne legge til grunn som bevist at personen var klar over begrensninger eller manglende forutsetninger. Vi er da tilbake til hovedspørsmålet: Om personen burde ha forstått at han skulle ha handlet annerledes. En annen veiledning til vurderingen av om gjerningspersonen burde forstått å handle annerledes, er hvor sannsynlig det er at handlingen vil omfattes av en straffebestemmelse. Jo mer sannsynlig det er, jo større grunn er det til at han burde ha forstått. Utgangspunktet er at en tilregnelig person er i stand til å vurdere denne sannsynligheten. 78 Det skal videre legges vekt på hvilke interesser som er krenket og lovbruddets alvorlighet. Det skal også tas i betraktning om handlingen er vanlig i sammenheng med normal livsutfoldelse. 79 Det vil ikke være grunn til å bebreide en person som har en feilaktig oppfatning av situasjonen, men som handlet aktsomt ut i fra sin overbevisning. Dersom det var uaktsomt av personen ikke å oppfatte situasjonen på en annen måte, kan det allikevel være grunn til å bebreide han for det valget han tok. 80 76 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 77 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 78 Eskeland (2015) s. 287-293. 79 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 80 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 12
Når det er etter en samlet vurdering er svært liten grunn til bebreidelse, og tale om et ubetydelig avvik fra aktsomhetsnormen vil handlingen ikke medføre straffansvar. 81 4.2.2.1 Grunnlaget for bebreidelse ved voldtekt En gjerningsperson kan bebreides om han ikke er tilstrekkelig oppmerksom i situasjonen. Ved en voldtekt er han ikke tilstrekkelig oppmerksom hvis han ikke oppfatter normen i en situasjon hvor en alminnelig, fornuftig og samvittighetsfull person måtte ha oppfattet den. Han ser ikke at den seksuelle omgangen er ufrivillig fra offeret sin side og at han derfor bør avstå fra handlingen. Grunnlag for bebreidelse forutsetter at normen var et av hans handlingsalternativer. Hvis gjerningspersonen var tvunget til å handle i strid med normen ville det ikke være grunn til å bebreide han. Når normen er å avstå fra seksuell omgang, er det vanskelig å tenke seg at det ikke er et handlingsalternativ å følge normen. Om gjerningspersonen oppfatter normen, men likevel ikke avstår fra den seksuelle omgangen, kan grunnlaget for bebreidelse være så stort at det kvalifiserer til forsett. Lovteksten i voldtektbestemmelsene krever at gjerningspersonen skal være oppmerksom på offerets tilstand, og sin egen og andres atferd. Det vil si om han eller andre bruker vold eller oppfører seg truende og om offeret er i en slik tilstand at hun ikke er rustet til å samtykke til seksuell omgang. 82 I tillegg kreves det at han er oppmerksom på hvordan atferden påvirker offeret. Det siste ser vi av kravet til årsakssammenheng 83 for voldtekter utført ved vold eller truende atferd. Oppmerksomhet angående disse objektive vilkårene, vil også gi oppmerksomhet til offerets manglende samtykke. Om straffansvar for grovt uaktsom voldtekt er det i NOU 2008:4 uttalt følgende: «For å kunne straffes for grov uaktsom voldtekt, må gjerningspersonen være sterkt å bebreide for ikke å ha forstått at den seksuelle omgangen ble oppnådd ved bruk av vold eller trusler, eller at den seksuelle omgangen skjedde med noen som var ute av stand til å motsette seg handlingen.» 84 4.2.3 Grov uaktsomhet Skyldkravet grov uaktsomhet grenser oppad mot svakeste grad av forsett, dolus eventualis, og nedad mot simpel uaktsomhet. I Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) ble det sagt at for grov uaktsom- 81 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 82 Se avsnitt 5.2.4 og 5.2.5. 83 Se avsnitt 5.2.3. 84 NOU 2008:4 s. 19. 13
het kreves det både et større avvik fra aktsomhetsnormen og en «mer kvalifisert form for bebreidelse» 85 enn ved simpel uaktsomhet. Grensen opp mot forsett vil redegjøres for i avsnitt 4.2.4. Grov uaktsomhet er beskrevet i strl. 23 andre ledd, som lyder slik: «Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse». Bestemmelsen oppstiller to vilkår. Handlingen må for det første være «svært klanderverdig». For det andre må det være grunn til «sterk bebreidelse». Vilkårene knytter seg direkte til aktsomhetsnormen og grunnlaget for bebreidelse, som er beskrevet i avsnitt 4.2.1 og 4.2.2. Lovens første vilkår er oppfylt om gjerningspersonens handlingsvalg er tilstrekkelig langt fra aktsomhetsnormen. Handlingen representerer da et klart brudd på aktsomhetsnormen. Neste vilkår angir graden av bebreidelse. Hvorvidt gjerningspersonen er sterkt å bebreide avhenger av hvor oppmerksom han burde ha vært i forhold til normen. Hvis situasjonen er slik at en normal, aktsom person lett ville oppfatte normen, er det grunnlag for sterkere bebreidelse enn om den var vanskelig å oppfatte. Jo mindre oppmerksomhet som kreves for å oppfatte normen, jo sterkere kan gjerningspersonen bebreides for ikke å ha oppfattet den. Videre er det interessant hva som gir grunnlag «sterk bebreidelse». Hvis det på grunn av gjerningspersonens forutsetninger er mer eller mindre unnskyldelig at han ikke var oppmerksom og dermed ikke avsto, kan det påvirke i hvilken grad han kan bebreides. Er det derimot ingen grunner til å unnskylde han, er han sterkt å bebreide. Vurderingen av om uaktsomheten er grov må tas i det konkrete tilfellet. Lovteksten er meget skjønnsmessig utformet og gir et stort rom for tolking. Det er derfor mye opp til dommerens skjønn om uaktsomheten anses som grov. I rettspraksis er dette angitt noe mer presist, men også her gis det stort rom for bruk av skjønn. I Rt. 1970 s. 1235 uttalte Høyesterett at «det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Uttalelsene er blitt vist til i en rekke senere avgjørelser, 86 men i forarbeidene til straffeloven 2005 er det gjort en mindre endring i definisjonen av «grov uaktsomhet». Straffelovkommisjonen forslag var i utgangspunktet at handlingen måtte være «særdeles» klanderverdig. Departementet endret dette til «svært klanderverdig», hvilket innebærer at 85 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 86 Eskeland (2015) s. 298. 14
det nå skal litt mindre til for at uaktsomheten er grov. 87 Endringen vil sannsynligvis ha liten betydning for fremtidig rettspraksis, da vurderingen fortsatt er svært skjønnsmessig. 88 Den grove uaktsomheten kan, som tidligere nevnt, både være bevisst og ubevisst. Den bevisste uaktsomheten vil i de fleste tilfeller gi grunnlag for høyere grad av bebreidelse enn den ubevisste. Det er ofte større grunn til å kritisere en gjerningsperson som på forhånd har sett for seg muligheten for at hans handling er ulovlig, enn en som ikke har tenkt tanken. Bevisst uaktsomhet vil dermed lettere kunne vurderes som grov. 89 En annen metode for å finne ut om uaktsomheten er grov, er å spørre om gjerningspersonen «måtte forstå» at den straffbare følgen kunne inntre. Dette er imidlertid en upresis metode fordi vurderingen av dette spørsmålet også blir svært skjønnsmessig. Resonnementet er uansett slik: Hvis en person "måtte forstå", er det også god grunn til å bebreide han for handlingsvalget. 90 4.2.4 Grensen opp mot forsett Grensen mellom forsett og grov uaktsomhet går et sted mellom forsett i form av dolus eventualis og bevisst uaktsomhet. I norsk rett bygger dolus eventualis på den såkalte «positive innvilgelsesteori». Teorien går ut på at gjerningspersonen ser for seg muligheten for at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen i en straffebestemmelse, men anser det ikke som overveiende sannsynlig. Han velger å gjennomføre handlingen uansett om den skulle vise seg å være lovlig eller ikke. I et slikt tilfelle foreligger forsett i form av dolus eventualis. Hvis gjerningspersonen har sett for seg muligheten for at handlingen er straffbar, men ville ha handlingen ugjort om det viser seg å være tilfelle, foreligger bevisst uaktsomhet. 91 Forskjellen mellom dolus eventualis og bevisst uaktsomhet ligger i at gjerningspersonen ved dolus eventualis har akseptert at handlingen er straffbar, mens han ved bevisst uaktsomhet bare har akseptert risikoen for det. 92 I enkelte land er også den «hypotetiske innvilgelsesteori» en del av forsettformen dolus eventualis. 93 Ved hypotetisk innvilgelse trenger ikke tiltalte ha gjort seg opp noen mening om at han vil gjennomføre handlingen på tross av at den kan medføre straffansvar. Det er nok at 87 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 427. 88 Eskeland (2015) s. 298. 89 Andenæs (2004) s. 244. 90 Slettan og Øie (2001) s. 115. 91 Eskeland (2015) s. 284. 92 Andenæs (2004) s. 237. 93 Se avsnitt 9.1.2. 15
dommeren finner det bevist at han uansett ville ha gjennomført handlingen hvis han hadde regnet dette for sikkert. Denne formen for forsett kalles også «fingert forsett», og ble klart avvist av Høyesterett som en del av gjeldene norsk rett i dommen «Skoheroin», Rt. 1991 s. 600 på s. 603. Hvis det ikke finnes bevist at gjerningspersonen positivt har tenkt på at handlingen kan være straffbar, foreligger det derfor aldri forsett. 94 Det kan i norsk rett tenkes to unntak fra dette. Det første gjelder ved selvforskyldt rus, som ikke fritar for straffansvar. Det andre er om det finnes «skjult forsett». «... det vil si tilfeller hvor det er vanskelig å føre bevis for forsett selv om det ut fra alminnelige erfaringssetninger er grunn til å tro at det reelt sett er utvist forsett» 95. 4.2.4.1 Grov uaktsomhet ved voldtekt Som nevnt under punkt 2.1 har Høyesterett uttalt seg en gang om aktsomhetskravet i strl. 294, nemlig i Rt. 2014 s. 459 avsnitt 14, hvor det ble sagt at «Det innebærer at den tiltalte kan domfelles selv om han ikke visste eller anså det som overveiende sannsynlig at den fornærmede sov dersom det var grovt uaktsomt av ham ikke å forstå dette.» I Frostating lagmannsretts dom, LF-2003-20187, ble det sagt at grov uaktsomhet ved voldtekt «innebærer at det ikke stilles krav om at tiltalte virkelig forsto at han skaffet seg seksuell omgang ved vold eller truende adferd, men det kreves at han måtte forstå at han oppnådde seksuell omgang på denne måten.» 96 Det betyr at forsett foreligger om gjerningspersonen forsto at han oppnådde seksuell omgang med et av lovens midler. Forsto han det ikke var han grovt uaktsom hvis situasjonen tilsa at han måtte forstå det. I samme dom uttalte lagmannsretten om grov uaktsomhet ved voldtekt at «Slik uaktsomhet foreligger hos tiltalte hvis han handler i strid med de krav som må stilles til forsvarlig opptreden for seksuell omgang, med mindre det ut fra hans personlige forutsetninger ikke er grunnlag for bebreidelse». 97 Dette er meget generelle uttalelser som ikke konkretiserer særlig mer enn lovteksten allerede gjør. Det viser at vurderingen av om uaktsomheten finnes grov er svært skjønnsmessig, og avhenger av situasjonen. I forarbeidene fra før kriminalisering av uaktsom voldtekt er det noe mer konkrete uttalelser om hva som kreves av grov uaktsomhet ved voldtekt. I NOU 1997:23 sies det at kriminaliseringen «innebærer at en overgriper kan domfelles for voldtekt hvis han forstår at det er fare for at offeret ikke samtykker og likevel foretar handlingen, men også når spørsmålet om frivillighet ikke var i hans tanker og det er grunn til å bebreide ham at han ikke forsto at offeret 94 Andenæs (2004) s. 235-236 og Eskeland (2015) s. 284-285. 95 Ot. prp. nr. 22 (2008-2009) s. 337. 96 Se lagmannsrettens bemerkninger i LF-2003-20187 under: «Skyldspørsmålets subjektive side». 97 LF-2003-20187 16
ikke samtykket.» 98 Videre er det presisert at det er «den hensynsløse eller tankeløse atferd som rammes... For å kvalifisere til grov uaktsomhet må vedkommende ha opptrådt sterkt klanderverdig i forhold til frivillighetsaspektet. Det må foreligge en situasjon hvor andre åpenbart ville ha forstått at offeret ikke frivillig gikk med på seksuell omgang.» 99 Når det er slik at andre åpenbart ville ha forstått at offeret ikke samtykket, tilsier det at det kreves aktsomhet, men heller ikke mer aktsomhet enn man kan forvente av en normalt oppegående person. Det skal dermed mye til at normen er for streng. En avgjørelse fra Frostating lagmannsrett, LF-2013-4289-RG-2013-1120, viser på hvor grensen nedad mot simpel uaktsomhet går. Tiltalte var i tingretten dømt for flere tilfeller av grovt uaktsom voldtekt. Saken gjaldt blant annet fem tilfeller av samleie med en venninne, som han hadde et kjæresteforhold til. Tiltalte startet samleie mens venninnen sov. Da hun våknet var hun enten med på å fullføre samleie eller hun skubbet han bort. Retten var enstemmig enige om at venninnens oppførsel ikke var et samtykke til at tiltalte kunne ha samleie med henne mens hun sov, men la til grunn at tiltalte trodde han hadde fått samtykke. Forsett var derfor utelukket. Lagmannsrettens flertall mente at tiltale opptrådte grovt uaktsomhet da han ikke forsto at samtykke ikke forelå. Han kunne ikke på forhånd vite om hun ville ha samleie før hun våknet. Mindretallet, på tre meddommere, mente at tiltalte opptrådt uaktsomt, men ikke kvalifisert klanderverdig. Det var heller ikke grunn til å sterkt bebreide han for mangel på aktsomhet. Han ble derfor frifunnet. Denne dommen viser at tilfeller med lav straffverdighet ikke rammes av bestemmelsen, selv om gjerningsbeskrivelsen er oppfylt. Tiltalte var klar over de straffbare omstendighetene som loven krever. Straffbarhetsvilkårene var dermed oppfylt, men samtidig lå tiltaltes opptreden ikke tilstrekkelig langt fra aktsomhetsnormen til at den kunne anses grovt uaktsom. Han var da heller ikke sterkt å bebreide, selv om det forelå grunnlag for mindre grad av bebreidelse. Dette viser at retten kan behandle manglende samtykke som et vilkår for voldtekt. 100 Det vil derimot være mer presist å si at rettsstridsreservasjonen gjør seg gjeldende i dette tilfellet, nettopp på grunn av tiltalte utviste en mindre grad av uaktsomhet som ikke var nok til å være straffverdig. Det endelige resultatet ble uansett det samme, nemlig frifinnelse. 98 NOU 1997:23 s. 50-51. 99 NOU 1997:23 s. 51. 100 Om samtykke og forholdet til de objektive vilkårene se avsnitt 6.2. 17
4.2.5 Hva må skylden dekke? I strafferetten gjelder dekningsprinsippet, det vil si at skylden må dekke alle elementene i gjerningsbeskrivelsen. Med andre ord må skylden dekke alle de objektive vilkårene i bestemmelsen, samt årsakssammenhengen 101 og/eller følger når bestemmelsen krever det. 102 Hovedregelen er at det gjelder samme skyldkrav for alle elementene i gjerningsbeskrivelsen. Når skyldkravet er grov uaktsomhet er det derfor nok at det foreligger grov uaktsomhet for alle de objektive vilkårene. 103 Utvist forsett oppfyller naturlig nok et krav om uaktsomhet. Ved grovt uaktsom voldtekt er skyldkravet derfor oppfylt, og i samsvar med dekningsprinsippet, når det foreligger minimum grov uaktsomhet i forhold til alle omstendigheter som har betydning for handlingens straffbarhet. I Ot. prp. nr. 28 s. 31 ble det om grovt uaktsom voldtekt uttalt at det var «lite tenkelig at gjerningsmannen har utvist uaktsomhet i forhold til alle momentene i gjerningsbeskrivelsen.» En annen anvendelse av skyldkravet grov uaktsomhet ved voldtekt ville være nærmest praktisk umulig fordi den seksuelle omgangen så godt som alltid vil være forsettlig. 4.3 Grov uaktsomhet og ruspåvirkning Rus kan påvirke både dømmekraften og evnen til å oppfatte detaljer i situasjoner. I mange voldtektssaker kan enten fornærmede, tiltalte eller begge to, være påvirket av alkohol eller andre rusmidler når hendelsen finner sted. I følge strl. 25 første ledd skal «enhver bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet». Avgjørende for straffbarheten er dermed gjerningspersonens egen oppfatning av hendelsen på gjerningstidspunktet. Det er imidlertid slik at verken bevissthetsforstyrrelse eller uvitenhet om faktiske omstendigheter som følge av selvforskyldt rus fritar for straffeansvar, jf. henholdsvis strl. 20 andre ledd og 25 tredje ledd. I slike tilfeller skal gjerningspersonen bedømmes som om han var edru. Det vil si at hvis han i edru tilstand ville ha sett muligheten for at handlingen var straffbar, skal bevissthetsforstyrrelsen eller uvitenheten sees bort i fra. En gjerningsperson kan da dømmes for forsettlig voldtekt, selv om han ikke tenkte på at det han gjorde kunne medføre straffansvar. Forutsetningen er at han i edru tilstand ikke ville ha misforstått situasjonen. Det er vanlig å si at loven i slike tilfeller «fingerer forsett». 104 101 Om årsakssammenhengen se avsnitt 5.2.3. 102 Andenæs (2004) s. 221. 103 Eskeland (2015) s. 306-308 og Andenæs (2004) s. 231. 104 Andenæs (2008) s. 44. 18
I forarbeidene er det sagt at fordi beruselsen skal sees bort i fra vil en voldtekt ofte bedømmes som forsettlig og behovet for skyldkravet grov uaktsomhet i slike tilfeller er derfor lite. 105 Samtidig må man ikke glemme er at bevissituasjonen i voldtektssaker ofte er vanskelig, også når det kommer til konkrete og objektive omstendigheter. De samme utfordringene kan derfor oppstå for å bevise at gjerningspersonen ville ha forstått situasjonen korrekt om han var edru. Om uaktsomme lovovertredelser og rus uttalte Høyesterett i Rt. 1984 s. 1356 på s. 1358 at «Når skyldkravet er uaktsomhet, er det ikke tilstrekkelig at tiltalte i edru tilstand ikke ville oppdaget... Det avgjørende er da om tiltalte burde ha oppdaget det.» Bevisene kan like gjerne tilsi at han kun har vært grovt uaktsom, uavhengig av beruselsen. Behovet for grov uaktsomhet som skyldkrav er derfor det samme i slike tilfeller som ellers. 5 Straffeloven 2005 294 5.1 Presentasjon av bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt Strl. 294 lyder i dag slik: «Grovt uaktsom voldtekt straffes med fengsel inntil 6 år. Foreligger omstendigheter som nevnt i 293, er straffen fengsel inntil 10 år.» Ordet «grovt» henviser til gjerningspersonens uaktsomhet alene, og ikke til selve voldtekten. Strl. 293 beskriver omstendigheter som gjør selve voldtekten grov, og som kan gi høyere straff enn den ordinære strafferammen på 6 år. Voldtekten er grov når den er begått av flere i felleskap, på en «særlig smertefull eller særlig krenkende måte» 106 eller om offeret dør eller får betydelig skade. Høyere straff kan også ilegges om den skyldige er tidligere straffet for voldtekt etter strl. 291 eller 294, eller for voldtekt av barn under 14 år, jf. strl. 293 første ledd og 79 b). Forskjellen mellom strl. 291 og 294 ligger i kravet til skyld. 294 angir kun «voldtekt» som objektivt vilkår for straff. Den objektive gjerningsbeskrivelsen er dermed tilsvarende gjerningsbeskrivelsen av voldtekt i 291. 107 Det vil neste avsnitt derfor redegjøres for dette. 5.2 Den objektive gjerningsbeskrivelsen Strl. 2005 291 lyder slik: 105 NOU 2002:4 s. 405. 106 Strl. 293 andre ledd bokstav b). 107 Matningsdal (2010). s. 201. 19
«Med fengsel inntil 10 år straffes den som a) skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd, b) har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, eller c) ved vold eller truende atferd får noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.» Gjerningsbeskrivelsen er oppfylt når seksuell omgang er oppnådd ved bruk av ett av midlene beskrevet i straffalternativene a-c. Det vil si ved vold, truende atferd eller med noen som ikke er i stand til å motsette seg handlingen. Samtykke fra fornærmede er straffriende. 108 5.2.1 «Seksuell omgang» Vilkåret «seksuell omgang» er felles for alle straffalternativene i 291. Tilfeller hvor partene er av samme kjønn rammes på lik linje med heteroseksuell omgang. 109 «Seksuell omgang» omfatter først og fremst samleie, som er kvalifisert seksuell omgang. 110 Det vil si innføring av penis i skjede eller rektum. Høyesterett uttalte i Rt. 1988 s. 1207 at samleie innebar at «det mannlige kjønnslem helt eller delvis føres inn i den indre del av kvinnens kjønnsorgan vagina og ikke bare inn i skjedeåpningen vulva». Senere, i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009), er det blitt klart at samleie også omfatter tilfeller hvor penis kun er trengt inn i skjedeåpningen. Det samme gjelder for inntrenging i endetarmsåpningen. 111 Videre er seksuell omgang også fysisk berøring mellom nakne kjønnsorganer, uavhengig om det gjøres samleielignende bevegelser. Det kreves ikke et seksuelt motiv bak gjerningene, eller forsett om å oppnå samleie. 112 Samleielignende bevegelser mot blottet mage eller seteparti er seksuell omgang. Rettspraksis viser at det også er seksuell omgang hvis en mann tar penis mellom en kvinnes lår og holder den der til sædavgang, jf. Rt. 1926 s. 356, Rt. 1930 s. 248, Rt. 1938 s. 614 og Rt. 2002 s. 436. Samtidig er det ikke nødvendig at sædavgang oppnås. Både ensidig og gjensidig masturbasjon omfattes, i likhet med suging og slikking av kjønnsorganer. 113 Også innføring av finger eller fingre i skjede 114 eller endetarmsåpning 115 er seksuell omgang. Gjerningspersonen behøver ikke å ha beveget fingeren. 116 108 Ot. prp. nr. 28 (1999-2000) s. 25. 109 Matningsdal (2010) s. 179. 110 Matningsdal (2010) s. 179. 111 Matningsdal (2016) 112 Ot. prp. nr. 28 (1999-2000) s. 22 og Matningsdal (2010) s. 179. 113 Matningsdal (2010) s.179-180. 114 Rt.1989 s. 517 på s. 518. 20