Norsk Militært Tidsskrift

KATARZYNA ZYSK Mot et moderne russisk forsvar? side 4 OLE JØRGEN MAAØ F-16 anskaffelsen framsynthet eller flaks? side 16 ESKIL AMDAL Om flystøy og store overskrifter Beretningen om et fly side 31 Norsk Militært Tidsskrift Utgitt av Oslo Militære Samfund Årgang 183 nr. 3 2013 Kr. 63,- RETURUKE 48 INTERPRESS NORGE 0 3 9 770029 202907

NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback INNHOLD GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831 Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: 23 09 57 83 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 Redaktørens spalte s. 3 Katarzyna Zysk Mot et moderne russisk forsvar? Utviklingstrender i militær modernisering og strategisk tenkning s. 4 Ole Jørgen Maaø F-16 anskaffelsen framsynthet eller flaks? s. 16 NMT notiser s. 23 Informasjon til medlemmene i OMS s. 25 Eskil Amdal Om flystøy og store overskrifter - Beretningen om et fly s. 30 NMT debatt s. 36 NMT bøker Air Commanders Krigens vitenskap en innføring i militærteori s. 39 Tomas C. Archer Air Commanders, noen assosiasjoner s. 46 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være publisert. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manus skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manus skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og e-mailadresse skal også fremgå på manus, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i fremsendte manus. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. 2

REDAKTØRENS SPALTE Etter flere numre preget av landoperasjoner, vender det foreliggende nummeret av Norsk Militært Tidsskrift blikket mot luftoperasjoner. Den første artikkelen, av Katarzyna Zysk, analyserer utviklingstrender i den militære moderniseringen i Russland. Strategisk tenkning i Norge må selvfølgelig ta mange hensyn, men det er liten tvil om at utviklingen i øst er et viktig parameter for vår egen forsvarsutvikling. Beskrivelsen av de store utfordringene våre naboer står ovenfor, er også en viktig påminnelse for oss, hva gjelder kompleksiteten i militær strukturutvikling. Deretter følger en artikkel som beskriver den forrige store kampflyanskaffelsen i Norge, dvs. kjøpet av F-16 for snart 40 år siden. Anskaffelsen har vært en stor suksess, i mange dimensjoner, og Ole Jørgen Maaø gir en beskrivelse av hvor innfløkt prosessen var. De som forventer klare linjer mellom behovsanalyser, testing og anskaffelse vil bli overrasket. Den neste artikkelen, av Eskil Amdal, er et bidrag til økt forståelse av hva Norges anskaffelse av nye kampfly, F-35, egentlig innbærer luftoperativt sett. Dette er en diskusjon som i mange år har vært preget av spekulasjoner, sensasjonsmakeri og grunnløs synsing. Hensikten med Amdals artikkel er å gi debatten en smule bakkekontakt, ved å ta oss med opp i luften. Foreliggende nummer Forsidefoto: Bildet viser F-35 i formasjon med F-16. Begge maskiner er behørig omtalt i foreliggende nummer. Får F-35 et like langt liv som F-16, kan dette bildet komme til å illustrere nesten 100 års luftmaktshistorie (Foto: US Air Force). inneholder også en artikkel av Tomas Archer om luftmilitær ledelse, basert på boken Air Commanders som for øvrig også er anmeldt i bladet. Vi har også funnet plass til en replikkutveksling om Luftforsvarts åpenhetskultur, eventuelt mangel på slikt. Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: Norsk militærhistorisk bibliografi. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler. 1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av Norsk militærhistorisk bibliografi. 1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT. 1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett. Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet. Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 3

Mot et moderne russisk forsvar? Utviklingstrender i militær modernisering og strategisk tenkning Katarzyna Zysk er førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole. Hennes kompetanseområde inkluderer blant annet russisk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Siden Vladimir Putin kom til makten, og spesielt siden hans andre presidentperiode (2004 08), har det vært en uttalt russisk målsetting å gjenopprette Russlands stormaktsstatus og gjenoppbygge militærapparatet. En dramatisk bedring i russiske statsfinanser har gitt rom for flere utviklingsprosjekter i det som er blitt et av de mest omfattende militære moderniseringsprogrammer i russisk forsvarshistorie. Dette har ført til økt russisk militær aktivitet de siste årene, blant annet i nordområdene. AV KATARZYNA ZYSK Innledning Reformene i de russiske væpnede styrker skjer på overtid. Militærmakten opplevde et dramatisk forfall på 1990- og i begynnelsen av 2000-tallet grunnet et radikalt endret sikkerhetsmiljø, synkende politisk interesse og mangel på finansiering. 1 Følgen var blant annet en radikal nedgang i utvikling, vedlikehold og fornying av militært utstyr, samt i øvelsesintensitet. Dette har ført til demoralisering i de militære rekkene og en utbredt korrupsjon. Ifølge den tidligere sjefen for Generalstaben, general Nikolaj Makarov (2008 12), var det mer enn 50 prosent defekt teknologi i de væpnede styrkene i 2008. 2 Den langvarige krigen i Tsjetsjenia, og i enda større grad i Georgia (2008), avdekket påfallende svakheter i det russiske forsvaret som viste manglende evne til å utkjempe en moderne krig, selv mot en langt svakere motstander. 3 Under Putin har det toppolitiske lederskapet vist en tydelig politisk og finansiell vilje til å forbedre tilstanden i de væpnede styrkene. Til tross for at det russiske forsvaret fortsatt er langt fra den makten Russland ønsker å disponere, har Putin lykkes med å innføre en rekke endringer med positiv effekt på den generelle tilstanden i forsvarssektoren. Samtidig knytter det seg en rekke usikkerhetsfaktorer til videre innretning av reformene og forsvarets fremtidige profil. Artikkelen drøfter utviklingstrender i de russiske moderniseringsprogrammene. Analysen tar utgangspunkt i enkelte sikkerhetspolitiske 4

Topol-M (poppel) er et moderne interkontinentalt missil som illustrerer Russlands ambisjon om å ha en troverdig avskrekkingsevne (Foto: Vitaly V. Kuzmin). fundamenter som disse planene bygger på, nemlig holdninger til militærmakt og utvikling i trusseloppfatninger. Videre drøfter artikkelen hovedmål, foreløpige resultater og fremtidsutsikter for de omfattende militære utviklingsprosjektene. Militærmaktens rolle og trusseloppfatninger Russlands holdninger til militærmakten har under Putin gjennomgått betydelige endringer sammenliknet med Jeltsin-perioden. Det er mange årsaker til dette. Konklusjoner som russiske myndigheter har trukket om utviklingen på den internasjonale arena etter avslutningen av den kalde krigen er av spesiell betydning. En utbredt oppfatning er at militærmaktens rolle i internasjonal politikk ikke har blitt mindre. Tvert imot har dens betydning stadig økt, særlig i USAs og Natos politikk. Nato-utvidelsen mot øst på 1990- og 2000-tallet; bruken av makt i Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Irak og Libya, samt Vestens økende innflytelse i det postsovjetiske området, har ført til en konklusjon om at demilitarisering i mellomstatlige forhold er en utopi. 4 Det er markante kontinuitetstrekk i den russiske sikkerhetstenkningen, som tar utgangspunkt i forestillinger om andre stormakters ekspansive ambisjoner. Den dominerende politiske tilnærmingen reflekterer en klassisk form for realisme og bygger på en ny fortolkning av det 19. århundrets konsept om stormaktskonsert og maktbalanse i internasjonale relasjoner et system som ble etablert på Wien-kongressen i 1815. I denne tenkningen er det viktigste målet for alle stater å styrke sin innflytelse gjennom makt, noe som fører til en kontinuerlig rivalisering, spesielt mellom stormakter. Militærmakt er i dette verdensbildet et sentralt utenrikspolitisk verktøy. I tråd med denne logikken kan enhver stat eller aktør som disponerer et betydelig militært potensial som f. eks. USA, Nato og Kina under visse omstendigheter utgjøre en fare for Russlands sikkerhet. Opphavet til denne forestillingen ligger i at russiske beslutningstakere heller fokuserer på statens militære kapasitet enn på politiske intensjoner, idet disse kan være skiftende. 5 Et representativt eksempel på den sentrale rollen som er tilskrevet militærpolitiske midler og hard sikkerhet i internasjonale forhold, var forslaget til reform av det aktuelle sikkerhetssystemet gjennom en ny europeisk traktat presentert av Russland i 2008 og 2009. 6 Det offisielle russiske trusselbildet likner på tilsvarende vestlige vurderinger og inkluderer blant annet internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen, foruten regionale konflikter. Faren for en storskalakrig med konvensjonelle og kjernefysiske våpen synes å være vesentlig redusert. 7 Offisielle dokumenter gjenspeiler også endringer som sikkerhetsbegrepet har gjennomgått siden oppløsningen av det bipolare systemet: sikkerhet sees som noe komplekst og multidimensjonalt, med stadig mer uklare skillelinjer mellom utenriks- og innenrikssikkerhet. Den oppfattes i en kontekst av økonomisk og demografisk utvikling, utdanning, helse og levestandard, og Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 5

Militære intervensjoner i andre land, uten hensyn til folkeretten slik den oppfattes i Moskva, fremstår som uansvarlig destabilisering av selve bærebjelken det internasjonale systemet bygger på. til og med i et kulturutviklingsperspektiv. 8 Russiske strateger erkjenner også at mange postmoderne sikkerhetsutfordringer og trusler har en transnasjonal karakter og derfor må møtes med internasjonalt samarbeid og ofte også med ikke-militære tilnærminger. Disse oppfatningene kan synes å stå i kontrast til den betydningen som Russland fortsatt tillegger gamle fiendebilder, med USA og Nato i spissen; herunder konfrontasjon og rivalisering, med tyngdepunktet på kjernefysisk avskrekking og luftromforsvar. USA utgjør fortsatt et sentralt referansepunkt for Russlands sikkerhets- og forsvarspolitiske tenkning. Blant de viktigste farene er USAs dreining mot unilateralisme, samt bruddet med prinsippet om ikke-intervensjon. Russland bestreber seg på å bevare en tradisjonell forståelse av begrepet stat slik det ble definert i Westfalentraktaten av 1648. Én konsekvens av denne tilnærmingen er at statens suverenitet oppfattes som en grunnleggende rett som forbyr noen form for innblanding utenfra i statens interne anliggender. 9 Militære intervensjoner i andre land, uten hensyn til folkeretten slik den oppfattes i Moskva, fremstår som uansvarlig destabilisering av selve bærebjelken det internasjonale systemet bygger på, noe som kan medføre uforutsigbare konsekvenser. 10 Andre sentrale trusler inkluderer et styrket fremmedmilitært nærvær i nærheten av russiske grenser og nærområder, vestlig militærteknologisk overlegenhet, herunder utvikling av høypresisjons- og strategiske konvensjonelle våpen, miniatyrisering av kamp- og rekognoseringssystemer, samt utvikling av missilforsvarssystemer. 11 Russland har tradisjonelt tatt høyde for et bredt spekter av potensielle trusler langs sine utstrakte grenser. I øst er Kinas raskt voksende økonomi, militære modernisering og voksende innflytelse blitt observert med økende skepsis både blant russiske myndigheter, eliter og et bredere publikum. Like fullt har Kina bare så vidt vært nevnt i sentrale sikkerhetspolitiske dokumenter, og da kun i en kontekst av internasjonalt samarbeid. 12 Russiske myndigheter forsøker å unngå å belaste det bilaterale forholdet unødvendig. I tråd med aktuelle geopolitiske trender har Russland justert sin utenrikspolitikk ved å rette større fokus på Eurasia og Kina, mens forholdet til det kriserammede Europa har kjølnet. Den politiske ledelsen ønsker å spre sine utenrikspolitiske alternativer for å gjøre balansepolitikk mellom rivaliserende stormakter i Asia Stillehavsregionen mer effektiv, og for unngå marginalisering. I sør er Russland i økende grad bekymret for utviklingen i Kaukasus og Sentral-Asia. Konflikter ulmer i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan, i tillegg til Abkhasia, Sør-Ossetia, samt Nagorno-Karabakh. Utstrakt korrupsjon og høy arbeidsledighet, samt radikal islamisme, terrorisme og organisert kriminalitet bidrar til destabilisering av disse områdene. Narkotikasmugling er et annet problem som forventes å øke ytterligere når Nato-styrkene trekker seg ut av Afghanistan i 2014. I tillegg møter russisk diplomati geopolitiske utfordringer som rivalisering med USA, Kina og EU om innflytelse i Sentral-Asia. Russlands nordlige grenseområder regnes av myndigheter blant de mest fredelige. Allikevel har den voksende internasjonale interessen for Arktis på 2000-tallet fanget russisk oppmerksomhet i økende grad. Etter hvert som området åpnes for økt menneskelig aktivitet, ser Russland behov for å forbedre kontrollen og styrke sin tilstedeværelse. Russisk militær aktivitet har økt systematisk i nord siden 2007, og den politiske og militære toppledelsen legger videre planer for styrking av landets sikkerhet i regionen. 13 Arktis fortsetter også å spille en sentral rolle i russisk kjernefysisk avskrekking, en betydning som neppe kommer til å reduseres i årene som kommer. Et typisk kontinuitetstrekk ved russisk sikkerhetstenkning er knyttet til den forventede økte globale rivaliseringen om adgang til minkende energiressurser, spesielt i Midtøsten, Det kaspiske hav, Sentral-Asia, samt Barentshavet og Arktis. 14 Både toppolitikere og ekspertmiljøer har gjennom mange år påpekt at man i fremtiden ikke kan utelukke at enkelte stater som ledd i denne rivaliseringen vil kunne bruke militærmakt noe som nylig ble gjentatt av Generalstaben. Også Russland vil kunne bli trukket inn i en slik konflikt. 15 Nyere elementer innen russisk strategisk tenkning knytter seg til konkusjoner trukket fra moderne militære konflikter, blant annet i Nord-Afrika 6

De russiske myndighetene har rettet et sterkt fokus mot å utvikle evnen til fellesoperasjoner. og Midtøsten under Den arabiske våren. Den russiske Generalstaben påpeker at moderne krigføring har endret seg fundamentalt noe også det russiske forsvaret må lære av. Blant konklusjonene er at krigsaktivitetenes sentrum beveger seg fra et tradisjonelt tredimensjonalt format (land sjø luft) til en fjerde dimensjon, dvs. cybersfæren og verdensrommet. 16 Videre er skillelinjene mellom fred og krig utydelige: moderne konflikter utkjempes på lang avstand, kjennetegnes av asymmetriske handlinger og krever ikke stort mannskap. De samfunnsmessige, økonomiske og politiske konsekvensene kan likevel sammenliknes med den tradisjonelle krigføringens ødeleggende effekter. Russlands militære modernisering har ambisjoner om å svare på både tradisjonelle og nye sikkerhetsutfordringer og trusler. Utviklingstrender i militærmodernisering I oktober 2008 kunngjorde Det russiske forsvarsdepartementet (heretter RFD), som fra 2007 ble ledet av den sivile outsideren Anatolij Serdjukov, oppstarten av en omfattende reform. Målet var å forlate de overdimensjonerte, mobiliseringsbaserte væpnede styrkene arvet fra Sovjetunionen. 17 Forsvaret var ikke lenger tilpasset verken det endrede sikkerhetsmiljøet, moderne konflikter eller landets økonomiske og demografiske ressurser. Ambisjonen ble derfor å bygge opp en sterkt redusert, profesjonalisert, permanent beredskapsstyrke med høy fleksibilitet; godt trent og utrustet med moderne høyteknologiske våpen. En rekke radikale endringer i 1) kommando- og styrkestrukturen, 2) personellet, samt i 3) materiellparken ble delvis implementert under minister Serdjukov. Til tross for at den etter hvert svært upopulære ministeren ble sparket fra RFD i november 2012, angivelig grunnet en korrupsjonsskandale, videreføres reformene med enkelte justeringer. Tilpasningene som innføres av hans etterfølger, general Sergej Sjojgu, samt den nye sjefen for Generalstaben, Valerij Gerasimov, tyder foreløpig ikke på noen radikal avsporing fra de opprinnelige planene. I enkelte tilfeller bryter de likevel med reformens logikk og konsistens, foruten at de bidrar til å generere usikkerhet om de væpnede styrkenes fremtidige profil. Analysen i det følgende tar for seg hovedmomentene i de allerede implementerte, og i de planlagte moderniseringsprogrammene. 1) Omstilling i kommandoog styrkestrukturen En sentral del av forsvarsreformen var endringer i kommandostrukturen som ble innført i 2010. De tidligere seks militære distriktene ble redusert til fire distrikter ( felles strategiske kommandoer under krigsoperasjoner): Vest, Sør, Senter og Øst. Alle styrkene, herunder marinen, ble underlagt de nye kommandoene innen sine respektive geografiske ansvarsområder dette med unntak av atomstyrkene, luftlandetroppene, transportflyvåpenet samt luft- og romforsvarsstyrker, som ble direkte underlagt Generalstaben i Moskva (det strategiske kommandonivået). Styrkestrukturen ble omorganisert fra store og tungvinte divisjoner til mindre og mer fleksible brigader som raskt kunne settes inn i ulike deler av landet. I utgangspunktet skulle en brigade bli den grunnleggende enheten i forsvaret, og på slutten av 2012 var det ca. 100 brigader. 18 I utgangspunktet skulle kun luftlandetropper og strategiske styrker opprettholde divisjonsstrukturen. Etter at Sjojgu overtok RFD, er imidlertid to divisjoner blitt gjenopprettet i det vestlige militære distriktet, og flere er planlagt for å utfylle brigadene. 19 Sammensetningen av divisjonene og hærens endelige profil er fortsatt usikker, idet revisjonen av Serdjukovs reformer ikke er blitt gitt noen form for forklaring. De russiske myndighetene har rettet et sterkt fokus mot å utvikle evnen til fellesoperasjoner både på tvers av grenene og i samarbeid med styrker fra andre ministerier og sikkerhetstjenester, inkludert Den føderale sikkerhetstjenesten (FSB), Ministeriet for krisesituasjoner og Innenriksstyrkene. Høyberedskap samt rask innsats- og samspillsevne mellom de ulike delene av forsvaret blir ansett som en sentral styrkemultiplikator. Denne evnen synes å være viktig ikke minst fordi det sterkt nedskårede forsvaret fortsatt må dekke det enorme russiske territoriet, men med mindre ressurser enn før. Også den russiske marinen har de siste årene øvd på et konsept som involverer rask deployering av fartøyer fra de fire flåtene til de ulike maritime operasjonsområdene (Nord-Atlanteren, Middelhavet, Det Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 7

En sentral del av reformen er å bygge opp et delvis profesjonelt forsvar. Mens de økonomiske ressursene er begrenset, er Russlands landområder nærmest uendelige. indiske hav og andre) i sammensatte scenarioer med andre styrker. 20 Militærreformen og moderniseringen har resultert i en systematisk og kraftig økning i antall militære øvelser de siste årene. Manøvrene også de strategiske med over 20 000 deltakere er blitt brukt til å teste de nye strukturelle endringene i forsvaret, samt avdekke ytterligere mangler. Siden Sjojgu overtok RFD, har man satt i gang flere uanmeldte inspeksjoner og øvelser for å teste kampberedskap og strategisk mobilitet. Den desidert største øvelsen etter Sovjetunionens fall ble gjennomført i juli 2013 i militærdistriktene Sentrum og Øst. Den omfattet så mange som 160 000 soldater, 1000 militære kjøretøyer, 130 luftfartøyer samt 70 skip fra Stillehavsflåten, ifølge offisielle kilder. 21 Øvelsen var en styrkedemonstrasjon både innad i Russland og vis-à-vis det internasjonale publikum, og understreket den økende russiske oppmerksomheten rettet mot situasjonen i Det fjerne østen. Russland har også deltatt i en rekke øvelser med andre land (både storskala- og mindre manøvrer), blant annet med Hviterussland, Kina og USA. Den politiske satsningen på å videreføre moderniseringen av forsvaret, samt den rollen militærmakten spiller i russisk utenriks- og innenrikspolitikk, tyder på at trenden med økende russisk militæraktivitet observert de siste årene kommer til å fortsette i overskuelig fremtid. 2) Endringer i personellstruktur De russiske forsvarsreformene innebærer også radikale endringer i personellstrukturen. Forsvaret med et Nytt utseende (Novyj Oblik) skal ifølge planen ha 1,7 millioner soldater (hvorav 700 000 i mobiliseringsstyrker). RFD og Generalstaben skal reduseres med ca. 60 prosent, mens tallforholdet mellom eldre og yngre offiserer endres til fordel for sistnevnte. 110 000 eldre offiserer er forespeilet å miste jobben, mens et nytt korps av underoffiserer skal bygges opp. Målet er å øke et kontraktbasert korps av sersjanter, lavere ledere og spesialister. Ideen var også at profesjonelle sersjanter skulle erstatte korpset av såkalte tekniske underoffiserer (praporsjtsjiki/mitsjmany, ca. 140 000 mann), som ble nedlagt i 2009. 22 Sjojgu gjenopprettet imidlertid dette korpset i februar 2013, selv om det fikk mindre omfang enn før. 23 En sentral del av reformen er å bygge opp et delvis profesjonelt forsvar. Dagens struktur er en kompromissløsning med kontraktsbaserte soldater og tolv måneders verneplikt. Overgangen til delvis profesjonaliserte styrker betyr også at behovet for et stort antall frivillige soldater har økt. RFD ønsker 425 000 kontraktsoldater frem til 2017. Sjojgu har imidlertid varslet at dette tallet kan bli endret, ettersom kun profesjonelle soldater er i stand til å operere høyteknologiske våpen som introduseres. For å løse dette problemet, ønsker han også 8

Russiske strateger understreker den avgjørende rollen som luftoverlegenhet spiller i moderne krigføring. lage en fullstendig liste over stillinger som kan bli besatt av henholdsvis kun kontraktsoldater eller kun vernepliktige. 24 De siste års erfaringer har imidlertid vist at det er svært vanskelig å tiltrekke et tilstrekkelig antall kontraktsoldater. Dette har flere årsaker. 25 En dramatisk demografisk nedgang i Russland siden slutten av 1980-tallet, i tillegg til alvorlige helseutfordringer, betyr at stadig færre unge menn kvalifiserer seg til militærtjenesten. I tillegg må forsvaret konkurrere med andre sikkerhetstjenester om rekrutter. 26 Konkurransen er desto hardere ettersom tjenesteforholdene fortsetter å skremme bort unge menn. Dårlig betaling, utbredt mobbing (dedovsjtsjina) og et høyt antall dødsfall gjør at mange vernepliktige unngår å søke seg til militærtjenesten. 27 Flere rapporter viser at mangel på personell i enkelte brigader har ført til en underbemanning på hele 30 til 50 prosent. 28 En viktig del av reformen dreier seg derfor om å gjøre militærtjenesten mer attraktiv. Russiske myndigheter har de siste årene tredoblet lønningene i forsvaret, og ifølge planen skal betalingen innen 2015 være 25 prosent høyere enn gjennomsnittlig lønn i offentlig sektor. Også pensjonene økes, samtidig med at det militære velferdssystemet moderniseres og utbygges, blant annet med storstilte programmer for militære tjenesteleiligheter. 29 Et moderne forsvar krever et tilsvarende militært utdanningssystem et system som kan forberede styrkene til å ta i bruk nye konsepter og ny teknologi. Serdjukovs planlagte drastiske endringer satset opprinnelig på å redusere dagens 65 ulike russiske militære utdanningsinstitusjoner til 16 (tre militære utdanningssentre, 11 militære akademier og to militære universiteter). Endringene ble imidlertid svært upopulære blant de militære. I sitt neste og mer populistiske utspill skrinla Sjojgu planene. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad det gamle utdanningssystemet vil kunne motsvare behovene i den nye forsvarsorganisasjonen på en effektiv måte. 3) Fornying av materiellparken Russland planlegger å bruke over 21 trillioner rubler (ca. 4000 milliarder kroner) på fornying av utstyr og infrastruktur frem til 2020. Ifølge planen skal 30 prosent av landets våpen og militærteknologi være moderne frem til 2015, og 70 prosent innen 2020. Dette er svært ambisiøse mål, tatt i betraktning at Russland må fornye 7 10 prosent av materiellparken årlig i stedet for det nåværende 2 prosent. Planene fremstår som mer realistiske dersom man i ordet moderne inkluderer ikke bare nye, men også moderniserte eldre våpen og utstyr. 30 Materiellparken i luftforsvaret skal også fornyes 70 prosent eller mer innen 2020. 31 I likhet med andre forsvarsgrener ble den russiske luftmakten sterkt nedslitt etter Sovjetunionens fall. En svært begrenset modernisering av eldre fly, dårlig vedlikehold og manglende ressurser, herunder mangel på drivstoff, resulterte i få treningstokt. Forfallet ble spesielt tydeliggjort under operasjoner i Georgia i 2008 som blant annet avslørte kort rekkevidde og manglende evne til koordinering med bakketroppene. 32 Russiske strateger understreker den avgjørende rollen som luftoverlegenhet spiller i moderne krigføring, og luftmakten er derfor gitt høy prioritet i moderniseringsprogrammet. Man er spesielt opptatt av fleksibilitet, fellesoperasjoner, strategisk mobilitet og selvfølgelig materiellfornying. Ifølge offentlige kilder fikk det russiske forsvaret 170 nye luftfartøyer i 2012. Ytterligere 207 er forventet i 2013, og enda 300 i 2014. 33 Disse planene inkluderer Su-34 og Su-30SM angrepsfly, Su-35 jagerfly, Yak-130 jetfly-/angrepsflytrenere, samt femte generasjonskampfly basert på prototyp T-50. Innkjøpsplaner omfatter også 1000 nye helikoptre, herunder Ka-52/Ka-52K og Mi-35 angrepshelikoptre, samt Mi-28N kamphelikoptre. 34 Sammen med moderniserte eldre luftfartøyer planlegger Russland å ha ca. 2500 fly og helikoptre innen 2020. Russland retter fokus også mot ubemannede luftfartøyer. Riktignok har den russiske industrien ennå ikke klart å produsere egne droner av akseptabel kvalitet, til tross for at RFD brukte nesten 5 milliarder rubler (900 millioner kroner) på dette formålet. 35 Det russiske forsvaret avhenger derfor foreløpig av utenlandskproduserte droner. Tallene som er gjengitt over, er vanskelig å bekrefte grunnet begrenset innsyn i forsvarsutgifter og inn- Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 9

Vladimir Putin har som uttalt mål å gjenopprette Russlands stormaktsstatus. (Foto: www.kremlin.ru) kjøpsprosesser. Forsvarsbudsjettet og våpenprogrammene blir i stor grad holdt hemmelig. Like fullt må man kunne fastslå at tidsrammene fremstår som svært optimistiske, tatt i betraktning forsvarsindustriens produksjonsevner. Frem til 2020 er det sannsynlig at det blir flere sovjetproduserte luftfartøyer som trekkes ut av tjenesten enn det skal innføres nye russiske fly. Det er likevel ingen tvil om at nye, moderne fly kommer til å styrke det russiske luftforsvaret systematisk i tiden som kommer. Siden 2006 07 har den russiske militærledelsen viet stor oppmerksomhet til oppgradering av marinen. I skipsbyggingsprogrammet for overflatefartøyer er prioriteten gitt til kapasiteter for kystområder, med korvetter av Steregusjtsjij-klassen på toppen (tre er avsluttet og tre er under konstruksjon). Videre satser Russland på fregatter av Admiral Gorsjkov-klassen. Ettersom byggingen er kostbar og går saktere enn planlagt (kun tre av planlagte 20 er under konstruksjon) skal marinen få også billigere fregatter av Admiral Grigorovitsj-klassen, en modifikasjon av Talvar-klassen som selges til India. Konstruksjonsplanene omfatter en rekke andre prosjekter, som patruljeskip og spesialiserte sjøfartøyer. Derimot har Russlands ambisjoner om å anskaffe kapasiteter for global maktprojisering tydeligvis blitt svekket etter den økonomiske krisen i 2008. Arbeidet med å tegne planer for en ny destroyer og et hangarskip har vært underveis, men tidspunktet for igangsetting av konstruksjonen er ikke bestemt. Selv om den militære moderniseringen fokuserer på oppgradering av konvensjonelle våpen, utfordrer ikke dette de kjernefysiske kapasitetene, som stadig ligger høyest på prioriteringslisten i de statlige våpenprogrammene. Kjernefysisk avskrekking fortsetter å spille en sentral rolle i russisk strategisk tenkning ikke bare som kompensasjon for den konvensjonelle svakheten, men også som et av få gjenstående kjennetegn ved landets stormaktsstatus på linje med USA. 36 Russland planlegger å bruke over 400 milliarder kroner på oppgradering av den kjernefysiske triaden frem mot 2020. 37 En betydelig del av utgiftene brukes på å bygge det fremtidige fundamentet for landets sjøbaserte strategiske styrker: den fjerde generasjons strategiske undervannsbåter av Borej -klassen (den første startet tjenesten i 2013, og ytterligere to skal gjøre det samme mot slutten av året, mens den fjerde er under konstruksjon). Arbeidet preges i likhet med andre skipsbyggingsprogrammer av store forsinkelser. Problemene med utviklingen av bevæpning til Borej, det ballistiske missilet Bulava, er heller ikke blitt fullstendig løst. Programmet omfatter også modernisering av eldre undervannsbåter gjennomført i tilfellet seks Delta IV som alle er deployert med Nordflåten. 38 En annen høyt prioritert oppgave er å bygge fjerde generasjons angrepsundervannsbåter av Severodvinskklassen, selv om arbeidstempoet er langsomt. 39 Russland ønsker å bygge åtte skip av denne klassen innen 2020, men det kommer antakelig til å ta lengre tid ettersom én er planlagt ferdigstilt i 2013, og kun to andre er under konstruksjon. 40 Oppmerksomhet i moderniseringsplanene får også ikke-strategiske undervannsbåter, herunder de relativt unge Oscar- og Akula-klassene. Russland oppgraderer også landog luftbaserte strategiske missilstyrker. Forsvaret får nye RS-24 Yars og Topol-M interkontinentale ballistiske missiler (ICBM), og ifølge offentlige kilder er man også i ferd med å utvikle en ny type ICBM. 41 Utvikling av et nytt strategisk bombefly, PAK- DA, som skal erstatte de nåværende Tu-95MS og Tu-160, er underveis, men den er ikke forventet ferdig før i 2025 30. I mellomtiden skal Russland oppgradere sine eldre luftfartøyene, herunder tre Tu-160. 42 10

Den russiske Generalstaben erkjenner at landet mangler tilstrekkelig kompetanse til å bygge opp et informasjonsbasert forsvar. Kjernefysiske våpen vil forbli sentrale i den russiske militærdoktrinen i overskuelig fremtid. Imidlertid kan en vellykket modernisering innen konvensjonelle evner, samt en økende satsning på strategiske konvensjonelle våpen og presisjonsvåpen i Russland og i utlandet, på sikt utfordre posisjonen til de kjernefysiske kapasitetene. Nyere elementer innen russisk strategisk tenkning knytter seg ellers til utviklingen av et nettverksentrisk forsvar og ny teknologi for kommunikasjon, overvåkning og rekognosering, samt moderne kommando- og kontrollsystemer for å forbedre taktikk og operasjoner. 43 RFD har også uttrykt interesse for å opprette en cyberkommando på linje med andre land, selv om detaljene foreløpig ikke er kjent. Russland ser imidlertid på løsninger av de nye utfordringene i et bredere informasjonskrigføringsperspektiv. Den eventuelle kommandoen skal ha ikke bare defensive, men også offensive roller, herunder 1) å avbryte motstanderens kommunikasjons- og forvaltningssystemer og/eller innføre i disse et skadelig program, 2) forsvare egne forvaltningssystemer og telekommunikasjonsnettverk, og 3) påvirke samfunnsopinionen gjennom bruk av internett, TV og andre massemedier. 44 Den russiske Generalstaben erkjenner imidlertid at landet mangler tilstrekkelig kompetanse til å bygge opp et informasjonsbasert forsvar. Militærledelsen har ved flere anledninger oppfordret russiske eksperter og tenketankmiljøer, inkludert det innflytelsesrike Militære vitenskapsakademi, til å intensivere arbeidet med å utvikle nye teoretiske fundamenter basert på lærdommer fra noen av de nyeste konfliktene i verden. I april 2011 nedsatte RFD Rådet for vitenskapelig og teknologisk politikk bestående av en rekke fremtredende russiske militære analytikere, inkludert Andrej Kokosjin som leder gruppen. Rådets oppgave er å utvikle nye konsepter for fremtidig sammensetning og bruk av de russiske væpnede styrkene. 45 Ytterligere strukturer for avansert militær forskning og utvikling ved RFD er planlagt, og myndighetene søker talenter og tilbyr forskningsmidler innen informasjonssikkerhet. 46 Fremtidsutsikter Generelt sett har forsvarsreformene og moderniseringen i det russiske forsvaret ført til at Russlands militærkapasitet er blitt styrket. Nytt materiell er anskaffet parallelt med oppgradering av eldre utstyr, samtidig som trenings- og øvelsesaktiviteten har økt kraftig. Også russernes evne til å gjennomføre fellesoperasjoner er gradvis økt. De stående reaksjonsstyrkene kan brukes hvor som helst i Russland og fremstår som troverdige, trass i en rekke gjenstående mangler. Til tross for betydelig finansiering og en klar politisk vilje til å gjennomføre reformene vil nok likevel overgangen til standarder som er nødvendige i det 21. århundres krigføring ta lengre tid enn de offentlige tidsrammene skulle tilsi. Et av hovedproblemene er at moderniseringen avhenger av russisk forsvarsindustri. 20 år etter Sovjetunionens fall har den nasjonale forsvarsindustrien fortsatt ikke blitt reformert og modernisert i tråd med dagens markedsøkonomi. Selv om russiske myndigheter har rettet mer oppmerksomhet mot dette problemet i det siste, vil det ta atskillig tid å snu tendensene til lav produksjonsevne, manglende kvalitetskontroll, synkende fagkompetanse og ineffektiv ressursbruk. Korrupsjon er også et gjennomgående problem. Enkelte analyser tyder på at så mye som 20 prosent av midlene fra det statlige våpenprogrammet forsvinner. 47 Resultatet er gjentatte problemer med å levere produkter til avtalt tid, med tilstrekkelig kvalitet og kvantitet. Eksemplene er tallrike: utviklingen av Bulava, en rekke mislykkede utskytninger av missiler til verdensrommet, store forsinkelser og feil på oppgraderingen av Admiral Gorsjkov-hangarskipet til India (Vikramaditya) som skulle leveres i 2008, men som fortsatt ikke er ferdig bare for å nevne noen få. Altfor høyt kostnadsnivå i den russiske forsvarsindustrien er også en utfordring. Under Serdjukovs ledelse viste RFD stadig mindre forståelse for denne situasjonen og havnet i åpen konflikt med forsvarsindustrien, noe som skaffet Serdjukov enda flere mektige uvenner. Som Makarov formulerte det, nektet RFD å kjøpe en Zaporozjets 48 til prisen av en Mercedes. En del militære komponenter ble derfor kjøpt i utlandet, herunder Mistral-skipene fra Frankrike, droner fra Israel, det militære kjøretøyet Iveco fra Italia, samt militære treningssentre fra Tyskland. Slike innkjøp representerte en rask løsning på Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 11

Russland og landets forsvar befinner seg i en historisk overgangsperiode. flere dilemmaer man anskaffet den nyeste militærteknologi for forsvaret og fikk samtidig høyst nødvendig input til modernisering av den russiske forsvarsindustrien. Med Sjojgu som forsvarsminister kom det imidlertid holdningsendringer: innkjøp i utlandet er blitt begrenset, mens russisk forsvarsindustri er blitt mer favorisert. Ettersom Russland sakker akterut i forhold til Vesten i forskning og utvikling, kan denne politikken imidlertid til tross for at den er populær hjemme ytterligere forsinke prosessene med å bygge opp de moderne væpnede styrker som Russland aspirerer til. De russiske moderniseringsambisjonene hviler også på en usikker økonomisk fremtid. Det statlige våpenprogrammet frem til 2020 ble utformet før den økonomiske krisen rammet Russland i 2008-09, og programmet forutsetter en sterk økonomisk vekst. 49 Trass i dagens ustabile økonomiske situasjonen planlegger Russland å øke andelen forsvarsutgifter til over 5 prosent av BNP innen 2015. 50 En så kraftig militær opprustning har lenge vært et stridstema i den russiske regjeringen. Tidligere finansminister Aleksej Kudrin, som forlot regjeringen i september 2011, har da også kommet med kraftig kritikk av planene. Han har advart mot potensielle dystre konsekvenser for nasjonal økonomi og politisk stabilitet, spesielt hvis oljeprisen faller. Kudrin har oppmuntret myndighetene til å ta de nødvendige skritt for å spre den nasjonale økonomien for slik å minske den kritiske avhengigheten av naturressurser, spesielt olje og gass. 51 Foreløpig synes det ikke som om appellene har fått gehør. Russland og landets forsvar befinner seg i en historisk overgangsperiode. Vedvarende ansatser til kontinuitet i strategisk tenkning i form av gamle sovjetiske konsepter, organisasjon, utstyr og praksis, flettes sammen med nyere, moderniserende tilnærminger, ofte inspirert av vestlige løsninger. Dette resulterer i motsetninger i selve fundamentet som den militære moderniseringen og reformene bygger på inklusive trusselvurderingene, sikkerhetspolitikken og oppfatningene av mekanismer som styrer internasjonale forhold. Utviklingen under både Serdjukov og Sjojgu også tyder på at debattene om overordnede strategier og visjoner for de væpnede styrkers fremtidige roller og utforming neppe er avsluttet. 52 I tillegg kommer skiftende innenrikspolitisk utvikling som påvirker reformenes retning. I det siste har utspillene fått en mer konservativ og i enkelte tilfeller populistisk karakter som ikke nødvendigvis fremmer de beste løsninger for forsvaret. Det er vanskelig å forutsi hva som blir sluttresultatet av denne omfattende og skiftende omstillingsprosessen. Uansett fremstår den politiske toppledelsen bestemt på å fortsette å styrke militærmakten, ikke bare som et sentralt element i russisk sikkerhet, men også som avgjørende for Russlands internasjonale posisjon og prestisje. Hvis denne utviklingen fortsetter, kommer det russiske forsvaret til gradvis å få mer moderne utstyr, trass i forsinkelser, og det bør forventes en mer synlig russisk militær aktivitet, i Russland og internasjonalt herunder også i norske nærområder. 1 Mens Sovjetunionen brukte 237 milliarder dollar i forsvarsutgifter i 1991, sank disse tallene i de påfølgende årene dramatisk eksempelvis ble det bevilget 32 milliarder i 1997 og 45 milliarder i 2001, The Military Balance 1984 85, 1985 86, 1992 93, 1996 97, IISS, London. 2 Makarovs foredrag i Det militære vitenskapelige akademi i Moskva, publisert delvis i: Reforma dajet nuzjnyje rezultaty, Nezavisimoje voennoje obozrenije (heretter: NVO), 17. februar 2012. 3 Det finnes mange rapporter om dette, se f. eks. Anton Lavrov, Reform of the Russian Airborne Troops, i: Russia s New Army, red. M. Barabanov og D. Glanz, Center for Analysis of Strategies and Technologies, Moskva, 2011, s. 51 79; se også andre bidrag i denne samlingen. 4 Flere eksperter har påpekt dette, se f. eks. Dmitri Trenin, Russia s Threat Perception and Strategic Posture, i: R. Craig Nation og Trenin, Russian Security Strategy under Vladimir Putin: Russian and American Perspectives, The Strategic Studies Institute of the US Army War College, 2007, s. 35 36; Visesjef for Generalstaben (2007 10), Alexander Burutin, Threats to Russia s Military Security, Military Parade, nr. 3, 2008. 5 Trenin, op. cit. 12

6 The Draft of the European Security Treaty, 29. november 2009, tilgjengelig på Den russiske presidentens hjemmeside, http://eng.kremlin.ru/news/275. 7 Kontseptsija vnesjnej politiki Rossijskoj Federatsii, 12. februar 2013, http://www.mid.ru. 8 Strategija natsionalnoj bezopasnosti Rossijskoj Federatsii na period do 2020 goda, 12. mai 2009. Dokumentet er tilgjengelig på hjemmesiden til det russiske Sikkerhetsrådet, www.scrf.gov.ru. 9 Kontseptsija vnesjnej politiki Rossijskoj Federatsii; Adam D. Rotfeld, Does Europe Need a New Security Architecture?, OSCE Yearbook 2009, Institute for Peace Research and Security Policy, University of Hamburg, Baden-Baden 2010, s. 40 41. 10 Sjefen til Generalstaben, Valerij Gerasimovs tale på konferansen Military Security of Russia: 21st Century, 14. februar 2013, WPS Analysis, Defense & Security, 4. mars 2013. 11 Vojennaja doktrina Rossijskoj Federatsii, 5. februar 2010.www.scrf.gov.ru. 12 Se f. eks. Strategija natsionalnoj bezopasnosti Rossijskoj Federatsii. 13 For mer om Russlands politikk i regionen, inkludert militær aktivitet, se f. eks. K. Zysk, Military Aspects of Russia s Arctic Policies: Hard Power and Natural Resources, i: Arctic Circumpolar Security in an Age of Climate Change, red. J. Kraska, Cambridge University Press, 2011, s. 85 106. 14 Strategija natsionalnoj bezopasnosti Rossijskoj Federatsii. 15 Ibid.; Gerasimov sitert i: Jurij Gavrilov, Gensjtab otsenil ugrozy, Rossijskaja gazeta, 15. februar 2013. Se også tidligere visesjef for Generalstaben, Anatolij Nogovitsins uttalelser, sitert i: Olga Kolesnitsjenko, Arktika prioritet rossijskoj vnesjnej politiki, Vojennopromysjlennyj kurer (heretter: VPK), 26. august 2009; Dmitrij Medvedev, Vystuplenie na zasedanii Soveta Bezopasnosti po voprosam razvitija sudostroenija, 9. juni 2010, www.kremlin.ru; Departementets sjef i Generalstabens Senter for strategiske studier, Ju. Martsenjuk og S. G. Tsjekinov, Slovo Jubiljaram. O nekatorykh problemakh upravlenija gruppirovkami vojsk (sil) na strategitsjeskikh napravlenijakh, Vojennaja mysl, 31. januar 2005; Burutin, op. cit. 16 Gavrilov, Gensjtab otsenil ugrozy ; Makarov, op. cit.; Marianna Jevtodeva, Strategitsjeskaja stabilnost: Ugrozy dlja Rossii, NVO, 20. juli 2012; Georgij Dvali og Jelena Tsjernenko, Evoljutsija ugroz, Kommersant, 26. desember 2011. 17 I 1992 hadde Russland stående styrker på 2,7 millioner. 18 The Military Balance, 2013, s. 202. En eller to brigader skulle opprettes for de arktiske områdene, med spesialutstyr og trening tilpasset arktiske forhold. 19 Oleg Vladykin, Nedelja v armii: Vozvrat k pervitsjnomu zamyslu voennoj reformy, Nezavisimaja gazeta, 13. mai 2013; Divizii ne dlja parada, NVO, 17. mai 2013. 20 For mer om utvikligen i den russiske marinen se Zysk, Russia s Naval Ambitions: Driving Forces and Constraints, in: Emerging Naval Powers in the 21st Century: Cooperation and Conflict at Sea, red. R. Ross, Ø. Tunsjø og P. Dutton, Routledge 2012, s. 112 135. 21 Se notatet fra Putins møte med Sjojgu, Rabotsjaja vstretsja s Ministrom oborony Sergejem Sjojgu, 23. juli 2013. Teksten er tilgjengelig på Den russiske presidentens hjemmeside, http://kremlin.ru/news/18873. 22 Gensjtab VS zakontsjil perekhod k novomu obliku armi, Vesti.ru, 21. desember 2009, http://www.vesti.ru/doc.html?id=332313. 23 Korpset skal være på 55 000 menn, Praporsjtsjik vozvrasjtsjaetsja, Gazeta.ru, 26. februar 2013, http://www.gazeta.ru/ politics/2013/02/26_a_4987117.shtml. 24 Rabotsjaja vstretsja s Ministrom oborony. 25 Makarov, op. cit.; Aleksej Arbatov og Vladimir Dvorkin, Voennaja reforma: prostsjoty i puti ikh ispravlenija, VPK, 27. juni 2012. 26 Russian Military Capability in a Ten-Year Perspective, red. Carolina Vendil Pallin, FOI-R--3473--SE, august 2012, s. 16 17. 27 Arbatov og Dvorkin, op. cit. 28 The Military Balance 2013, s. 202. 29 Makarov, op. cit.; Arbatov og Dvorkin, op. cit. 30 Susanne Oxenstierna og Bengt-Göran Bergstrand, Defence Economics, i: Russian Military Capability, s. 48. 31 Arms-Tass, 24. april 2013. 32 Lavrov, op. cit. 33 Arms-Tass, 24. april 2013. 34 Gavrilov, Bulava k kontsu goda, Rossijskaja gazeta, 25. februar 2011; The Military Balance, 2013, s. 203. 35 Ifølge tidligere forsvarsminister Vladimir Popovkin, sitert i: Mikhail Sergejev, Nebesnyj dolgostroj, Rossijskaja gazeta, 25. februar 2013. 36 Vojennaja doktrina Rossijskoj Federatsii. 37 Gavrilov, Bulava k kontsu goda. 38 Jekaterinburg er foreløpig ikke i tjenesten ettersom den repareres etter en brann ombord i 2011. Tre gjenstående Delta III som seiler med Stillehavsflåten skal trekkes ut av tjenesten i kommende årene. 39 Den første gjennomgår tester og er forventet å begynne tjenesten i løpet av 2013. Det tredje skipet av denne klassen ble påbegynt i 2013. 40 VMF RF polutsjit do 2020 goda ne menee vosmi APL tipa Severodvinsk, RIA Novosti, 29. juli 2011. 41 Sannsynligvis missilen Rubezj. 42 RIA Novosti, 26. juli 2013; se også Hans M. Kristensen, Trimming Nuclear Excess: Options for Further Reductions of U.S. and Russian Nuclear Forces, Federation of American Scientists, Special Report No 5, December 2012. 43 Makarov, op. cit.; Gavrilov, Gensjtab otsenil ugrozy ; Gerasimov, sitert i: Rossiiskaja gazeta; Krasnaja zvezda, 15. februar 2013. 44 Oleg Falichev, Zjdjom pomosjtsji ot voennoj nauki i oboronki, VPK, 8. februar 2012; Makarov, op. cit. 45 Pri Minoborony RF sozdan Sovet pro nautsjnoj i tekhnitsjeskoj politike, Rossijskaja gazeta, 21. april 2011. 46 Dvali og Tsjernenko, op. cit. 47 Arbatov og Dvorkin, op. cit. Se også Susanne Oxenstierna og Fredrik Westerlund, Arms Procurement and the Russian Defense Industry: Challenges Up to 2020, Journal of Slavic Military Studies, 26:1 24, 2013. 48 Zaporozjets var folkets bil produsert i Sovjetunionen (Ukraina) - den var relativt billig og tilgjengelig, samtidig som kvaliteten ikke ble oppfattet som spesielt god. 49 The Military Balance, 2013, s. 205. 50 Forsvarsutgiftene har ligget på mellom 2,5 og 3 prosent av BNP i perioden 2002 11, The Military Balance, 2013, s. 205. 51 Det finnes mange uttalelser av Kudrin i media, se f. eks. et intervju med ham i Der Spiegel, 21. januar 2013. 52 Makarov, op. cit. Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 13

LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no Spesialtilpasning Kjøl & Frys ISO Sprengstoff Lager Brakker Brukte Vekselbeholdere 14

LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr bedriftssystemer.no WWW Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB 184184, Økern, Økern 0510 0510 OsloTlf: Oslo, Tlf. 23 40 2303 4010 03 10 Fax: 22 97 71 21 33 99 68 30 Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - NORSK FLYTTEFORBUND flytting@vinjes.no 72 900 900 Se mer om oss på... vinjes.no From Defence to Medical equipment and everything in between. Your EMS partner www.kitron.com Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 15

F-16 anskaffelsen framsynthet eller flaks? Ole Jørgen Maaø er førstelektor ved Luftkrigsskolen og arbeider for tiden med en doktoravhandling i historie ved NTNU. Stortinget vedtok 6. juni 1975 å gå til innkjøp av 72 kampfly av typen F-16 i det som ble karakterisert som århundrets våpenhandel. Stortingsvedtaket skjedde etter meget hurtig saksbehandling. Kun et års tid etter at Stortinget hadde debattert en ny langtidsplan for Forsvaret der en flyanskaffelse overhodet ikke var nevnt, 1 hadde norske myndigheter vedtatt en av de største investeringene i Forsvaret til da. AV OLE JØRGEN MAAØ Vedtaket om anskaffelsen skjedde våren 1975 gjennom et 4-lands samarbeid, der Norge, Danmark, Belgia og Nederland etter mye frem og tilbake til slutt gikk inn for å anskaffe samme flytype totalt 348 stk. 2 Valget hadde stått mellom to amerikanske prototyper, YF 16 og YF 17, samt svenske Viggen og det franske Mirage F-1. Etter at amerikanske myndigheter i januar 1975 bestemte at USAF skulle gå for YF-16 fremfor YF-17, stod valget til slutt i realiteten mellom tre kandidater. F-16 må sies å ha vært en stor suksess for Forsvaret og Luftforsvaret. Men, sett i ettertid: hvor framsynt var egentlig valget av F-16? Og hvor viktig var FFIs Kampflyanalyse for denne framsyntheten? 3 Som jeg skal vise i denne artikkelen var det ikke en så direkte link som enkelte kanskje tror mellom FFIs Kampflyanalyse og anskaffelsen av F-16. Det er i hvert fall en nærmest ikke-eksisterende sammenheng mellom F-16s suksess de siste ti årene, og de analyser som lå til grunn for anskaffelsen. Norske myndigheter anskaffet, på bakgrunn av funn i Kampflyanalysen, en luftforsvarsjager med evne til å angripe sjømål. Sett på dette viset og satt en smule på spissen har suksessen med F-16, i hvert fall om denne konkret knyttes til flymaskinens anvendbarhet eksempelvis over Libya i 2011, vært mer basert på flaks enn på framsynthet. Som en anekdote her kan det nevnes at en i samtiden så for seg at det nye flyet ville ha en levetid på ca 15 år, fra omkring 1980-1995. Imidlertid var Kampflyanalysen særdeles viktig for Luftforsvaret. Årsaken lå i dens sterke innvirkning på Luftforsvarets doktrine fra omkring 1975 og minst til omkring 1995. Her kan det naturligvis innvendes at det ikke fantes noen formell doktrine for anvendelse av norsk luftmakt i denne perioden. 4 Men det 16

Prioritet Egenskap 1 Evne til luftforsvarsoperasjoner hastighet luftkampevne 2 Tilstrekkelig antall 3 Evne til å bære avanserte anti-shippingvåpen 4 Liten sårbarhet for rullebanebombing trengtes da heller ikke. Alle visste at kampflyvåpenet drev med defensive kontraluftoperasjoner og antishipping operasjoner. Det var slik det var. Disse doktrinære valgene ble tatt som en direkte konsekvens av anbefalingene fra Kampflyanalysen. Det samme gjaldt satsingen på evnen til hurtig å reparere rullebaner, og større utredninger om K/V-systemet og dets overlevelsesevne, og flere andre forhold. Gjennom arbeidet med Kampflyanalysen hadde FFIs Systemgruppe konkludert med at det Norge burde anskaffe var en langt enklere flytype enn F-16. En enklere flytype ville gi mulighet for å anskaffe i tilstrekkelig antall, langt flere enn de 72 som ble anskaffet. Det var i realiteten Luftforsvaret, etter hvert med støtte fra de indre kretser av Arbeiderpartiet, som stod for valget av F-16, klart imot både FFIs vilje og delvis også imot de konkrete anbefalingene som kom ut av Kampflyanalysen. 5 5 Lite ressurskrevende feilretting og vedlikehold 6 Avnsert luft-til-luft radar (look down) 7 Navigasjonshjelpemidler 8 Rekkevidde og lasteevne 9 Sikteutstyr mot bakkemål Kampflyanalysen Bakgrunnen for at FFI gikk i gang med en større Kampflyanalyse i 1969 var todelt. Luftforsvaret hadde en tid ønsket at Systemgruppen gjennomførte en større studie av Luftforsvarets plass i totalforsvaret. Samtidig kom de to jagerflytypene som Luftforsvaret opererte (F 5-A Freedom Fighter og F-104 Starfighter), til å være foreldet mot slutten av 70-tallet. Luftforsvarets ledelse kontaktet derfor Systemgruppen ved FFI, som de hadde utviklet et godt forhold til gjennom 60-tallet, for å få analysehjelp. Kampflyanalysen, eller riktigere sagt, Analyse av alternative anvendelser av ressurser i kampflysektoren for perioden 1975-1990, var Systemgruppens klart største prosjekt til da. Kampflyanalysen ble i samtiden betraktet som en stor suksess, og har nærmest fått en mytisk status den har til og med blitt anvendt til å hevde at Norge også i forbindelse med den kampflyanskaffelsen vi nå er midt inne i burde anskaffe en luftforsvarsjager. 6 Analysen var en kostnadseffektivitetsanalyse av kampflysystemet basert på datamodellering. At analysen ble utformet slik må i hovedsak tilskrives Systemgruppen og den drivende kraften bak Kampflyanalysen; Ragnvald Solstrand. Solstrand hadde Egenskapsprioritering Tabellen viser hvilke egenskaper ved et nytt fly kampflyanalysen prioriterte høyest. I løpet av F-16 sin levetid har denne prioriteringslisten nærmest blitt snudd helt på hodet. (Tabellen er fra Solstrand (1975): Analyse av alternative anvendelser av ressurser i kampflysektoren for perioden 1975-1990, NDRE-Report S-12.) kommet til FFI som vernepliktig i 1967 etter fullførte studier ved NTH i teoretisk fysikk. Etter at arbeidet med analysen kom i gang sommeren 1969, ble major Eyvind Schibbye, en av Luftforsvaret fremste og mest erfarne jagerflygere, beordret til Systemgruppen for å bistå i arbeidet. Sommeren 1970 ble major Olav Aamoth også beordret til Kjeller for å bidra med militærfaglig kunnskap i arbeidet. Aamoth var også blant Luftforsvarets fremste og mest erfarne jagerflygere. Både Schibbye og Aamoth var analytisk anlagt, hadde hode for tall, og passet perfekt for oppdraget. Analysen ble hurtig definert til å være noe mer enn et rent valg av nytt kampfly. Målet var mangedimensjonalt. De ønsket å definere hvilke roller det norske kampflyvåpenet skulle prioritere. Dernest ønsket de å si noe om ressursfordelingen innen kampflysektoren i bred forstand burde Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 17

Slik ble holdetiden og med det hele Kampflyanalysen direkte knyttet til landstriden. midlene anvendes på fly eller støttesystemer? Til siste ville de også gi anbefalinger om hvilken type fly som syntes best egnet og i hvilket antall de burde anskaffes. Kampflyanalysen var med et noe forslitt uttrykk helhetlig. Det var tre sentrale analytiske inngangsverdier til arbeidet: trusselen, effektivitetskriteriet og de såkalte kampflyklassene. Innledningsvis ble det diskutert en rekke konfliktsituasjoner. Planen var å utvikle og jobbe med minst to slike, men dette ble det aldri tid til. Analysen bygde derfor på kun én konfliktsituasjon; et overraskende sovjetrussisk angrep med den hensikt å ta kontroll over Nord-Norge nord for Ofotfjorden. Både angriper og forsvarer anså kontrollen over flyplassene i Nord-Norge som det sentrale mål for striden. Angrepet kulminerte i et angrep mot Bardufoss, ført frem over tre akser; en landverts fra Finland, en sjøakse etter ilandsetting i området Balsfjord/Ulsfjord (ca 10 mil nord om Bardufoss), og en luftlandeakse med angrep fra to fallskjermregiment mot Tromøya og Olsborg. I tillegg skulle en motorisert infanteridivisjon ta kontroll over Finnmark og bekjempe de små norske styrkene der. Kampflyanalysen hadde et rent kvantitativt utgangspunkt. Dette fordret ett (eller et fåtall) effektivitetskriterium. I kampflyanalysen ble dette tidlig definert som holdetid, det vil si: «den tid forsvarsstyrkene kan holde nøkkelområder i den angrepne landsdel.» 7 Ordet holdetid ble skapt på Kjeller en eller annen gang i 1969. Det representerte en måte å kvantifisere det de mente var Forsvarets viktigste oppgave. Holdetid skulle anvendes som et relativt måleverktøy. En struktur og ressursfordeling A som ga holdetid på eksempelvis 100 timer var mest sannsynlig et bedre valg enn en struktur og ressursfordeling B som ga 60 timer holdetid. 8 Holdetiden ble i det valgte scenarioet knyttet til et bestemt geografisk område, Indre Troms. Dermed ble én av Forsvarets oppgaver rangert foran de andre; evnen til å stå i mot et overraskende angrep rettet mot Nord-Norge ned til Ofoten. Slik ble holdetiden og med det hele Kampflyanalysen direkte knyttet til landstriden. Dermed var ikke Kampflyanalysen paradoksalt nok en analyse av kampflyenes bidrag til striden i stort. Valget av holdetid av Bardufossområdet som effektivitetskriterium gjorde analysen til en landmaktsanalyse. 9 Kampflyklassene var et tredje sentralt metodisk uttrykk for tenkningen i analysen. Systemgruppen konstruerte 9 idealtyper av fly. Dette var kategorier av flytyper som ble gitt kvantifiserbare karakteristika etter fakta og beste skjønn. Kampflyanalysens idealtyper skulle bringe frem objektiviteten knyttet til fakta og ikke til følelser. Valget av fly skulle med andre ord ikke foregå mellom bestemte fly, men kategorier av fly. Etter 4 års intenst arbeid, kom Systemgruppen med følgende fire hovedanbefalinger: 1) en god del ressurser i kampflysektoren burde settes av til å angripe en sjøinvasjonsstyrke fra lufta i en innledende fase av en tenkt krig. Et luftangrep rettet mot denne styrken, til tross for store tap av egne fly, ville ha meget stor innvirkning på holdetiden; 2) for å forsinke en sovjetrussisk invasjon langs landaksen, var det bedre å benytte flesteparten av kampflyene til å forsvare luftrommet over egne hærstyrker fremfor å støtte de ved å angripe fiendens hærstyrker når de rykket fremover. Nokså mange (omkring 75 %) av flyene burde derfor brukes i en luftforsvarsrolle; 3) en betydelig del av ressursene i kampflysektoren burde prioriteres i arbeidet med å forsterke både K/V-systemet og Luftforsvarets basestruktur; 4) hva gjaldt flytype var konklusjonen at for forventede budsjettmidler så var det smartest å anskaffe et fly av kampflyklasse 3 (enkel jagerbomber) i nokså stort antall (ca 120). Fikk man uventet store ressurser tilgjengelig, burde det anskaffes 48 fly av kampflyklasse 5 (avansert supersonisk jagerbomber). F-16 anskaffelsen Min videre drøfting av F-16 anskaffelsen vil ikke ta for seg denne anskaffelsen i sin alminnelighet, men drøfte hvorvidt og eventuelt hvilken innflytelse FFIs Systemgruppe, hovedsakelig gjennom Kampflyanalysen, hadde på saken. For det første; analysen i seg selv hadde liten innvirkning på valget av flytypen F-16 fremfor de andre kandidatene. Kampflyanalysen pekte i retning av flytype, men anbefalte i utgangspunktet et enklere fly enn samtlige av de fire som ble vurdert. Kampflyanalysen hadde imidlertid indirekte en viss betydning for valget, i og med at Norge var det av de fire 18

Flyet var med andre ord mer enn godt nok for FFI, men i FFIs øyne så dyrt at det ikke kunne anskaffes i tilstrekkelig antall. landene som tidligst bestemte seg for F-16. I og med at Kampflyanalysen trolig hadde en god del å si for den posisjonen Norge skaffet seg i 4-lands gruppen, kan det hevdes at den derfor hadde indirekte betydning for flyvalget. 10 Siden norske fagmyndigheter les Luftforsvarets jagerflyekspertmiljø tidlig falt for F-16, så fikk dette også trolig betydning for at de andre landene valgte å følge etter Norge. I den perioden da valget av fly stod sto sentralt, utover forsommeren og tidlighøsten 1974, utførte Systemgruppen analyser av YF-16 og YF-17 som erstatning for Luftforsvarets F5 og F-104. Ingen av disse analysene var overstrømmende positive, men nokså nøkterne, spesielt med tanke på at flyene kunne bli for dyre. Samtidig pekte begge analysene på at F-16, gitt at antallet ble stort nok, kunne bli et bra fly for Norge. 11 Kampflyanalysen hadde heller ingen særlig betydning for valget av antall fly. FFI var av den oppfatning at 72 var for få. I henhold til funnene i Kampflyanalysen burde Norge kjøpt langt flere F-16 enn 72. Dette framheves da også av Solstrand i hans sluttrapport om Forsvarsanalysen noen år senere, der det heter om 72 fly at «sett i forhold til kampflyanalysens resultater er dette et for lite antall fly. Dersom ressursene i kampflysektoren ikke blir større enn dette, ville et enklere og billigere fly ha gitt et større bidrag til vår forsvarsevne. 12 Ved anskaffelsen forsøkte Forsvarsdepartementet å skape et ferniss av vitenskapelighet omkring tallet 72 fly, blant annet ved å henvise til FFI, 13 men i realiteten finnes dette antallet ikke angitt i et eneste FFI-dokument. Det er nærmest en egen mytologi omkring hvor tallet 72 egentlig kommer fra. Den nærmeste forklaring vi har er at det var Eyvind Schibbye som kom opp med tallet på en fortauskafe i Paris. Der hadde Kjell Bjørge Hansen hentydet til Schibbye at han som var så flink med tall vel kunne regne seg fram til antallet. Årsaken var at det var frustrasjon i 4-nasjoners gruppen over at Norge ikke hadde noe plantall for sin anskaffelse. Dermed tok Schibbye utregningen på en serviett. Han baserte seg på den siste prisen de hadde fått på den franske kandidaten, Mirage F-1, og på hvor mange penger en kunne regne med å ha tilgjengelig. Svaret var 70 komma ett eller annet, som ble rundet av til 71. Men 71 var jo et vemmelig antall som hverken kunne deles opp i tre eller fire like store skvadroner, ergo ble det 72. 14 F-16 oppfylte imidlertid alle kravene som hadde kommet ut av kampflyanalysen til det neste kampflyet nærmest perfekt. Flyet var med andre ord mer enn godt nok for FFI, men i FFIs øyne så dyrt at det ikke kunne anskaffes i tilstrekkelig antall. Derfor skrev da også FFIs innflytelsesrike direktør, Finn Lied, underveis i prosessen ved minst to anledninger til Forsvarsdepartementet for å minne dem på at FFIs kampflyanalyse hadde pekt i retning av et langt enklere fly. Allerede i desember 1973 skrev han til departementsråd Erik Himle, og advarte mot anskaffelse av for avanserte fly. Lied avsluttet med følgende salve: Jeg ville tro at eventuelle initiativ utad burde bygge bl a på den innsikt som nå er opparbeidet om hvilke kampflyegenskaper som best vil imøtekomme det norske forsvars behov. 15 I september 1974 skrev Lied direkte til forsvarsminister Fostervoll og minte denne på at både Kampflyanalysen og senere drøftinger med Luftforsvarets ledelse hadde konkludert med at jagerflyparken burde være på minst 100 fly. Kom en ned i særlig færre, kunne en likeså gjerne redusere til 20-25 for å løse fredsoppgavene og intet mer. Lied hevdet blant annet at: med de usikkerheter som hefter ved forsvarets økonomiske rammer og kompensasjon for prisstigningen, vil valg av et enklere og billigere fly kanskje være et sikrere grunnlag for den videre utvikling av vårt forsvar. 16 Det var en vedvarende bekymring ved FFI og ved Systemgruppen at kampflyanskaffelsen skulle vise seg å bli så dyr at resten av Forsvaret ble skadelidende. Selv om kampflyanalysen altså ikke hadde stor direkte innvirkning på selve anskaffelsen, hadde den andre og særdeles viktige effekter. Den var meget betydningsfull for Norges påvirkning på utformingen av den F-16 som til slutt ble levert til Norge. Da F-16 ble valgt, var flyet fortsatt på prototypestadiet. Norge fikk, i likhet med de tre andre europeiske landene, partnerstatus i den videre utviklingen av flyet og kunne dermed stille krav til flyets egenskaper. Med Kampflyanalysens anbefalinger som argument, fikk nordmennene integrert flere elementer i flyet som sprang direkte ut av tenkningen på Kjeller. Dette gjaldt eksempelvis bremseskjermen, samt programvare Norsk Militært Tidsskrift - nr.3-2013 19

1 mot inf div) 1 mot inf div + strv reg (reserve: 1 mot inf div) Mye har skjedd sikkerhetspolitisk siden sist Norge kjøpte kampfly, men enkelte trekk kjenner vi nok igjen. (Illustrasjonen er fra Solstrand (1975): Analyse av alternative anvendelser av ressurser i kampflysektoren for perioden 1975-1990, NDRE- Report S-12.) i radar og computere for angrep på sjømål. 17 Doktrinært var analysen helt avgjørende for kampflyvåpenet. De neste tjue årene var det en sterk konsentrasjon i kampflyvåpenet omkring først og fremst defensive kontraluftoperasjoner, dernest om anti-shipping. Kampflyanalysen ble kampflyvåpenets doktrine. Oppdragene til skvadronene, treningsprogrammet til jagerflygerne, bestykningen til flyene alt hadde sitt utgangspunkt i Kampflyanalysens funn om rollefordeling for norske kampfly. Den norske luftmilitære doktrinen som hadde blitt utgitt i en revidert utgave i 1969 forsvant gradvis og ble ikke gjenfunnet før etter den kalde krigens slutt. 18 Kampflyanalysen ble også modell for lignende analyser; blant annet Systemgruppens Forsvarsanalyse som lå til grunn for store deler av innstillingen til Forsvarskommisjonen av 1974. Kampflyanalysen avfødte også lignende analyser av de andre forsvarsgrenene, og selv om disse ikke kom til å bli like sentrale i de andre forsvarsgrenene, dannet det modell for FFIs studier av forsvarsgrenene frem til i dag. Kampflyanalysen var også gjennombruddet for datamodelleringen ved FFI og for den sentrale posisjon økonomi kom til å få i Forsvarets langtidsplanlegging. Kampflyanalysen bidro til å sementere norsk forsvarsplanlegging omkring det jeg har benevnt den nasjonale forsvarsfasen. Med det menes den perioden norske styrker måtte slåss alene. Holdetid som effektivitetskriterium var uttrykket for denne tenkningen, som hvilte på to forutsetninger; den norske basepolitikken og den idé at angrepet ville komme overraskende. De to forhold medførte at allierte forsterkinger måtte bringes til landet etter at krig hadde brutt ut. Det var ikke Systemgruppen som skapte denne tenkningen de operasjonaliserte den inn i ett ord og begrep; Holdetid. Som Kjetil Skogrand har vist, var det i økende grad utover på 60-tallet den alminnelige oppfatning at Forsvarets hovedoppgave var å slåss defensivt for å holde så store deler av landet som mulig åpent for innsetting av allierte forsterkninger. 19 Holdetid var systemanalytikerens operasjonalisering av dette konseptet et forsøk på å vitenskapeliggjøre de forsvarspolitiske hovedmål. Det var et stort sprang fra 50-tallets SNOWCAT-oppdrag 20 til Kampflyanalysens forståelse av at det norske forsvaret i en innledende fase måtte slåss defensivt og alene. Kampflyanalysen bidro også til å sementere oppfatningen om trusselbildet. Systemgruppens arbeid med Kampflyanalysen var ikke utslagsgivende for det relativt sett faste trusselscenario som norske myndigheter opererte med gjennom resten av den kalde krigen, men Kampflyanalysen ga sitt bidrag til å sementere oppfatningen om at det var et overraskende angrep mot Nord-Norge som var Forsvarets dimensjonerende trussel. Et område der forskerne ved Systemgruppen ikke fikk gjennomslag var den videre utviklingen av K/Vsystemet. Selv om det innen denne sektoren ble igangsatt modernisering og kraftig økning i overlevelsesevnen gjennom bla Sindre-radarerer, ville Systemgruppen opprinnelig utvikle et langt enklere luftvaktsystem med enkle bærbare radarer, som tilnærmet [vil] doble virkningen av hvert luftforsvarsfly i forhold til hva de yter uten noen form for tidligvarsling. 21 Systemgruppens visjoner om et mobilt K/V-system ble det imidlertid aldri noe av. 22 Avslutning Den sentrale suksess med F-16 anskaffelsen i hvert fall sett i perioden etter den kalde krigens slutt må sies å hvile på to forhold: 1) at flyets plattform var slik konstruert at det kunne videreutvikles til en stadig mer avansert sensor og våpenplattform og var fleksibelt nok til å kunne bytte roller (F-16 er verken en ren avskjæringsjager eller en ren jagerbomber), og 2) at flyet ble videreutviklet av mange land samtidig, slik at kostnadene ble delt. Ingen av disse momentene var framme i FFIs kampflyanalyse eller de senere vurderingene FFI gjorde før anskaffelsen av F-16. Av Luftforsvaret ble F-16 vurdert å være det beste flyet av de fire kandidatene for det formål en skulle ha kampfly. Og det formål var bestemt av anbefalingene som kom ut av Kampflyanalysen; flyet skulle kunne fly luftforsvarsoperasjoner og operere i anti-shipping rollen. Og nettopp her kan kanskje noe av svaret ligge i hvorfor F-16 har blitt en så stor suksess. Flyet hadde karakteristika og kunne videreutvikles innen de fleste potensielle roller et kampfly kan tenkes å ha. 20