DIZ MEDLEMSBLAD FOR DIS-VESTFOLD Nr 04-2013 18. ÅRGANG I DETTE NUMMER: Epidemier DIS-Vestfold i NRK Tips for registrering av gravminner Registrering av gravminner, en lokalhistorisk innsats En vandring med kong Oskar I, tippoldefar og bror min
DIZ Medlemsblad for DIS-Vestfold Innhold Leder 3 DIS-Vestfold i NRK 4 DIS-Tønsberg 5 Tips for gravminneregistratorer 6 Referat fra DIS-Vestfold medlemsmøte 10 Våle Sensommerfestival 11 Med Oskar I, tippeoldefar og bror min 12 Băile Herculane 16 DIS-Sande status 21 Grasrotandel 21 Kilde-tips 22 Åpningen av Litteraturhusbiblioteket 23 Registrering av gravminner 24 Nyheter og rariteter 26 Viktig informasjon om kilden gravminner 29 DIS-Vestfold info 30 DIS-Norges leder 31 Styret i DIS-Vestfold: Leder: Willy Fredriksen Epost: leder@dv.disnorge.no Tlf: 92 80 17 53 Nestleder John Ludvigsen Epost: john.ludvigsen@gmail.com Tlf: 92 43 32 83 Kasserer Henning Halvorsen Epost: henning.halvorsen@gmail.com Tlf: 45 00 15 27 Sekretær Anne Grethe Syvertsen Epost: agsyv@online.no Tlf: 95 92 34 56 Styremedlem Morten Thorvaldsen Epost: morten.thorvaldsen@gmail.com Tlf: 46 29 94 21 Styremedlem Irene Plathan Epost: ireneplathan@gmail.com Tlf: 95 23 34 55 Forsiden: Remdrevet slipemaskin fra Våle Historielag sin samlig av gamle maskiner.. Foto: Willy Fredriksen DIZ-04-2013, SIDE: 2
Leder Årets tredje grunnkurs i slektsforsking ar avsluttet og fjerde og siste kurs står for døren. Denne gang i Sande. Her er kurset snart fulltegnet. Vi har mange dyktige medlemmer i DIS-Vestfold og kursleder Lars Jørgen er helt klart en av disse personene. Litt lenger syd i fylket har vi et annet dyktig medlem. I Sandefjord har Osvald Rydjord nå i snart 10 år drevet DIS-Sandefjord. Det er en jobb det står stor respekt av. Hver måned i snart 10 år har han samlet slektsinteresserte mennesker på Ranvik Ungdomsskole. Litt lenger syd, i Larvik holder Thor Willy Hansen orden på DIS-Larvik. Møtene her holdes på Langestrand Seniorsenter. DIS-Sande i nordre del av fylket styres av Anne-Grethe Syvertsen. Hun er også sekretær i DIS-Vestfold styret. I nystartede DIS-Tønsberg har vi foreløpig ikke en etablert ledergruppe, men det jobbes med saken. Foreløpig taes den jobben av undertegnede med meget god assistanse fra altmuligmann Rolf Dahl. Digitaliserings prosjektet er fremdeles i startfasen. En skanner er kjøpt inn og mer utstyr vil følge på. Dette er et prosjekt hvor vi håper å få med flere DIS-medlemmer. Ta gjerne en tur på neste medlemsmøte på Bygdetunet i Sande hvor Sparebankstiftelsen DNB vil offisielt overrekke gaven på 130.000 kroner til digitaliserings prosjektet. En av de første bøkene som vil bli innlemmet i digitaliserings prosjektet vil nok bli en spennende protokoll som vi har fått i gave fra en av Tønsbergs store kulturpersonligheter, Eivind Luthen. Det er en passprotokoll som dekker perioden 1855 til 1915. Protokollen er en liste over personer som har fått utdelt pass i denne perioden. Opplysningene i protokollen varierer litt over tid, men hovedsaklig er det selvsagt navn på personen som har fått utstedt pass, når passet er utstedt, personens alder og hvor han/hun skal reise til. I starten på protokollen er det egen kolonne for signalement av personen og egen kolonne for anmerkninger. Dette er personer som man i stor grad ikke finner i de tradisjonelle utvandrer listene til USA som ligger på digitalarkivet. Her er mange europeiske land på listen sammen med Australia og Syd Amerika. Protokollen er funnet i et nå forsvunnet uthus tilhørende tollstasjonen i Årøysund på Nøtterøy. Om protokollen er ført av tollvesenet eller politiet er foreløpig noe usikkert. Det at vi mottar slike kulturskatter er jo et godt tegn på at DIS har et navn og rykte som inngir tillet og respekt hos andre mennesker som er opptatt av kultur og historie. Siste lørdag i oktober arrangerer vi Slektsforskerdagen. Bibliotekene i Larvik, Sandefjord, Tønsberg og kommunelokalet i Sande vil stå i slektsforskingens tegn den dagen. Har du lyst til å hjelpe til så gi gjerne beskjed til en av lederne av våre lokale grupper. Willy Willy Fredriksen Redaktør Leder DIS-Vestfold DIZ Medlemsblad for DIS-Vestfold 18 årgang. Utgitt av DIS-Vestfold URL: vf.disnorge.no Redaktør: Willy Fredriksen epost: red@vf.disnorge.no Tlf: 92 80 17 53 ISSN 1894-0684 Redaksjonen avsluttet 8 oktober 2013 DIZ-04-2013, SIDE: 3
DIS-Vestfold i NRK Intervju i forbindelse med oppstart av DIS-Tønsberg I4 september 2013 Noen ganger må man opp tidligere enn normalt. Men hva gjør man ikke for å promotere noen av aktivitetene i DIS-Vestfold. To dager tidligere dukket det opp en epost fra Linn Løkken i NRK.... takt ble opprettet. Resultatet ble at undertegnede og nestleder John møtte opp hos NRK i Tønsberg klokken 0630. Her ble vi møtt av en smilende Linn som hadde vært på vakt fra klokken 4 på morgenen og som stod klar med kaffe til oss. Hei! Har lagt merke til en annonse i Tønsbergs Blad hvor det står at DIS-Vestfold nå starter opp en ny lokal gruppe. Hadde vært moro å høre mer om hvordan folks interesse for slektsforskning stadig vokser! Ring meg gjerne innen klokken 12 i dag eller mellom 09:00 og 12:00 alle hverdager denne uken. Etter noen minutters venting ble vi tatt med inn i studio hvor Katrine Krømke tok imot oss. Et par minutters samtale mens en låt ble spilt, og vips, vi var online på direkten. NRK hadde tydeligvis gjort sine hjemmelekser og Kartine stillte oss en rekke gode spørsmål rundt interessen for slektsforsking og bad oss å fortelle litt om bakgrunnen for at vi ønsket å etablere en lokal gruppe i Tønsberg. Journalist Kathrine Krømke Foto: NRK Mvh Linn Løkken NRK Vestfold... Dette hørtes jo spennende ut og kon- Foto: NRK Journalist Linn Løkken DIZ-04-2013, SIDE: 4
DIS-Tønsberg Et godt oppstartmøte. Torsdag 5. september var det oppstart for den nyeste gruppen i DIS- Vestfold, nemlig DIS-Tønsberg. Over 30 personer hadde funnet veien til Tønsberg bibliotek hvor vi har fått et fast rom vi kan låne for møter framover. Skulle vi trenge mer plass eller flere rom så er ikke det noe problem. Stor takk til biblioteket som har gitt oss denne muligheten til et sentralt sted og møtes framover. De fremmøtte besto av en blanding helt ferske, ivrige slektsforskere og de som har holdt på en stund. Akkurat som det bør være. Da har vi fått flott en gjeng som kan hjelpe hverandre på møtene framover. På det neste møtet som er torsdag 3. oktober vil vi begynne å jobbe, og da skal vi blant annet kort demonstrere et par slektsprogram. På alle møtene framover kommer vi til å vise hvordan man søker i kilder, hvordan man finner dem og ta opp forskjellige temaer. Men det meste av tiden vi gå med til å hjelpe hverandre og gi tips om hvordan man kommer videre. Foto: Willy Fredriksen Tønsberg og Nøtterøy bibliotek DIZ-04-2013, SIDE: 5
Tips for gravminneregistratorer At det er kan være en stor jobb å registrere data og bilder for gravminneprosjektet er det ikke tvil om. Mange gjør en utrolig flott jobb her, og i denne lille artikkelen vil vi forsøke å komme med noen tips som kanskje kan gjøre jobben litt enklere, og vi ser på noen enkle triks for å avdekke skrivefeil som selvsagt kan dukke opp. Fotograferingen Dersom vi forutsetter at vi har fått en liste fra kirkevergen, noe som er det mest vanlige, så er det lurt å bruke den som et utgangspunkt for jobben med å registrere ytterligere data eller legge til bilder. Når man så går rundt på en gravlund og fotograferer er det en stor fordel om man i størst mulig grad kan følge radene slik de ligger i kirkevergens lister. Gå gjerne i rette linjer, for dette vil spare deg for mye jobb når bilder skal legges inn i regnearket etterpå. Noe annet som er en stor fordel er om man klarer å fotografere for og bakside på en stein hvis begge sider er benyttet slik at de kommer etter hverandre som bilder i kameraet også. Når man tar bildet bør man få med hele omrisset av steinen slik at man har en ekstra mulighet for å se at det faktisk er snakk om samme stein bare sett fra flere sider. Mange ganger er det lett å overse at flere sider er brukt, og ofte er det nødvendig på grunn av lysforhold å ta bildene på forskjellig tidspunkt. Men som sagt, får man det til sparer man mye tid i etterkant. Excel regneark Erfaring med bruk av regnearket Excel er noe av nøkkelen til effektiv jobbing og suksess her. For å kunne jobbe raskere med å legge inn navn på bildene i Excelarket, kan det være John Ludvigsen DIS-Vestfold FIGUR 1. DIZ-04-2013, SIDE: 6
FIGUR 2. lurt å dele opp alle bildene litt. Et godt tips kan være å lage en mappe med bilder for hvert felt. Da sitter man med et oversiktlig antall bilder som det er lett å arbeide seg gjennom. Filter I Excel er det lett å sette på et filter slik at man bare ser ett og ett felt av gangen. Det bør man også gjøre fordi alt blir så mye lettere. Litt avhengig av hvilken versjon av Excel man benytter så finner man denne funksjonen på litt forskjellig sted. I Excel 2003 slår man på filterfunksjon på følgende måte: 1. Velg hele regnearket ved å klikke i feltet øverst i venstre hjørne 2. Velg Data, Filter, Autofilter Se figur 1. Det som nå har skjedd er at det dukker en knapp, eller en rullegardinmeny, ved hvert enkelt felt. Med disse vil du til enhver tid bare få vist lovlige valg ut fra hvilke andre kriterier du har valgt. Velger du knappen kjønn trykker m for mann vil du bare få opp navn på kvinner når du velger fornavnsfeltet osv. Husk bare på å sette feltene tilbake til visning av alle når du er ferdig med en konkret problemstilling. Ofte vil man nok slå på filtrering av ett felt av gangen. Det ser litt forskjellig ut i de forskjellige versjonene av Excel, men verktøyet er det samme i alle versjoner. Når du skal legge inn filnavn på et bilde på en eller flere personer er det lurt å filtrere på etternavn. Dersom du jobber med en stor gravplass er det ofte en god ide å filtrere på ett gravfelt av gangen også, for da blir listen med navn mye kortere, og oversikten gjør at det er mye lettere å sikre god kvalitet på det man legger inn. I eksempelet i figur 2 har vi valgt felt EK og etternavnet Heggertveit. Som vi ser får vi da bare opp to linjer, og det er lett å fylle inn manglende informasjon i de tomme feltene, eller sikre at man virkelig kobler bilde til de riktige personene. For å finne åpenbare skrivefeil er dette også et veldig godt hjelpemiddel. Dersom man velger kolonnen fødselsår, og finner et tall som ikke begynner med 1 eller 2, har man en skrivefeil. Det samme gjelder dersom du finner et årstall som ikke har fire siffer slik som i figur 3. FIGUR 3. DIZ-04-2013, SIDE: 7
FIGUR 4. Du kan velge kolonnen for kjønn, og hvis du da finner annet enn m eller k i det feltet så er det igjen åpenbart en feil. Når du får prøvd dette litt ser du veldig fort nytten av filtrering. Velg feltet kjønn og velg blank. Da får du opp en liste som bare inneholder de linjene hvor kjønn mangler. Et annet godt eksempel på steder det kan være nyttig å bruke slike filter er når man skal finne alle personene som det skal kobles flere bilder til. Det er svært vanlig at flere sider av en gravstein benyttes, og dette er en veldig nyttig informasjon for oss som leter etter koblinger mellom personer i nyere tid. For å få fram dette må flere bilder legges inn på alle de personene det gjelder. Vi viser her gangen i prosessen, og legg merke til at vi endrer på filteret mens vi jobber. Vi har bildet i figur 4 og vil finne fram riktig bildet, som viser baksiden av steinen. Svært ofte har den andre siden helt andre etternavn, og da vil vi fort se nytten av å kunne vise bare noen svært få linjer av regnearket. Trinn en er å begynne med ett bilde, og filtrere på etternavnet. Se figur 5. Deretter endrer vi filteret ved å låse utvalget til felt EK og rad 06 i vårt tilfelle. Så tar vi bort valget på etternavn og får da selvsagt opp flere navn. Se figur 6. På figur 7 ser vi hvordan regnearket ligger i bakgrunnen og vi ser på to bilder samtidig. Her ser vi lett at dette virkelig er snakk om for og bakside på en og samme gravstein. Nå som vi har bekreftet sammenhengen legger vi inn på begge bildene på alle de tre linjene. For å kunne se på ti bilder samtidig trenger du to programmer. I dette eksempelet er programmet Faststone benyttet på høyre side, men det til venstre er standardprogrammet for visning av bilder som følger med Windows. John Ludvigsen FIGUR 5. DIZ-04-2013, SIDE: 8
FIGUR 6. FIGUR 7. DIZ-04-2013, SIDE: 9
Referat fra DIS-Vestfold medlemsmøte Stokke bygdetun torsdag 19. september 2013 Et godt besøkt septembermøte innledet høsten og vinterens møter i DIS-Vestfolds hovedforening. Leder Willy Fredriksen åpnet, og ønsket alle velkommen. På disse kveldene er det som oftest et godt foredrag om aktuelle emner, så også denne gang. Vestfoldarkivet, som tidligere het Vestfold Fylkesarkiv, stilte med to representanter, arkivar Marit Slyngstad og rådgiver Lone Kirchhoff, som begge er historikere med stor kunnskap om arkivet. Vestfoldarkivet har, for et års tid siden, flyttet fra fylkeshuset i Tønsberg til Pindsle industriområde i Sandefjord. Derfor var det naturlig at de fortalte om sine oppgaver, og ikke minst hva de kunne tilby slektsforskere og andre historieinteresserte. Det er ikke lite. Vestfoldarkivet har i dag 11000 hyllemeter til rådighet, og kan bygges ut. Man lagrer fylkeskommunale og private arkiver. For eks. arbeiderbevegelsens arkiv med 200 hyllemeter, 70 faner fra forskjellige foreninger, og minnemateriale fra krigsseilere. Det er tatt vare på arkiver fra samferdsel, skole, kultur, helse og næring. Det finnes mye fra videregående skole, husmorskolearkiv, landbruksskole og personalhistorie. Man har en nærmest helhetlig samfunnsdokumentasjon. I innsamling av arkivmaterialet støter man ofte på utfordringer når arkivprodusentene ikke er like interessert i å overlate sine arkiv til andre enn fyllplassen, for det finnes mye informasjon og hemmeligheter, som fortsatt må holdes vekk fra allmennheten. De har utviklet en bevaringsplan for inndragningsstrategier som kan være vanskelig for enkelte bedrifter. NHO. er med og påvirker sine medlemmer, og det hjelper selvsagt. fra skipsverft har man både fra Framnes og Kaldnes, og man har fra Saba. Bedriftsarkiver inneholder personal og lønnsdokumentasjon. Mange store bedrifter bygget arbeiderboliger for sine ansatte. Der ble det slik at man fikk en stat i staten, med svært bredt innhold i de etterlatte arkiver. Tidligere var det ofte Saniteten som drev det norske helsevesen. Disse arkiver finner man også. Små foreninger og losjer var det mange av. For eksempel har man arkiv etter Teie skolekorps. Vestfoldarkivet tar vare på, og gjør dette materialet tilgjengelig for allmennheten. I arkivets arbeidsområde inngår også et 10 års prosjekt om tilgjengeliggjøring av internasjonal shipping, skipshandel og hvalfangst. Dette greier man ikke uten penger ved siden av den løpende drift, og man søker om prosjektmidler der de finnes. Midler har blant annet kommet fra norsk engelsk samarbeid, der hvalfangst og polarvirksomhet er svært interessant og etterspurt. Her blir arbeidet oversatt til engelsk. Vestfoldarkivet er altså et mangfoldig arkiv, man får innblikk i familieforhold, og deres liv og levnet. Det finnes brev som er sendt mellom familiemedlemmer, og man kan også finne privatregnskap. Etter den sedvanlige pause med kaffe og kaker, orienterte leder Willy Fredriksen om Norsk Tipping og Grasrotandelen, som har gitt foreningen et kjærkomment tillegg i foreningskassa. Han oppfordret medlemmene til å bruke systemet når de spilte lotto og tippet. Den kommende slektsforskerdagen den 26. oktober ble gjennomgått og tema denne gang, Samer og etniske minoriteter, ble diskutert. Avdelingen i Larvik har fått foredragsholder som skal snakke om Kvener. Rolf Dahl DIS-Vestfold Grunnkursene i slektsforskning, som avholdes på Stokke Bygdetun, samfunnshuset i Våle og avdelingen i Sande, ser ut til å være meget vellykkede. Lars Jørgen Ormestad har vært instruktør og har holdt deltakerne i ånde i tre timer hver kveld. Pr. torsdag 19.9.2013 har medlemstallet i DIS- Vestfold økt til 669 medlemmer. Det viser en jevn økning gjennom hele året. Denne økningen har naturligvis kommet som følge av den aktivitet som foreningen har hatt. Det være seg deltakelse på messer og markeder, introduksjonsforedrag i historielag, og det har vært intervjuer på NRK Vestfold. Digitaliseringsprosjektet i foreningen har fått tilgang til IKA Kongsberg med dokumenter fra Tjøme, Tønsberg, Larvik og Holmestrand kommune. Etter hvert vil nye dokumenter komme på nett. Det er et flott arbeid som kommer slektsforskere til nytte. DIZ-04-2013, SIDE: 10
Våle Sensommerfestival En ny arena for DIS-Vestfold DIS-Vestfold deltok for første gang på Våle Sensommerfestival. Nytt partytelt ble innkjøpt til anledningen. Godt plassert ute på tunet foran Våle prestegård kom vi i kontakt med mange mennesker. Praten gikk livlig rundt tema som historie, kultur og slektsforsking. DIZ-04-2013, SIDE: 11
Med Oskar I, tippeoldefar og bror min gjennom Langeruddalen Gamle gubber kan fortelle. Reidar på Rustanbråten rista på huet over at folk i gammel tid skulle ha tatt seg over Skrimfjella til Skauane nord i Siljan. -De gikk kongeveien om Ormetangen ved Ravalsjø, sa Reidar. Vi som roter med gammel slekt må ut i felt, vi kan ikke bare sitte foran PC n. Søsken og søskenbarn i flokk og følge besøkte vi tid tilbake derfor Rustanbråten, en av flere plasser i Øvre og Ytre Sandsvær hvor vi hadde slekt på 1700- og 1800-tallet. Vi var rundt om, også der husmannsplassen Klippenberg lå på høyre hånd like før man i dag kjører inn til Heistadmoen. Arbeid hos Treschow Tippoldefar Anund Dyresen (1831-1903) kom fra Klippenberg, og var en av mange som trakk fra nordsida til sydsida av Skrim. Det var arbeid å få i skogen til Treschow. Hun som ble vår Fra Bløyene stakk Gjest Baardsen mot Elgsfjell, og gjemte stjålet sølvtøy oppe i lia der sola kaster skygge St. Hans-aften klokka 12. DIZ-04-2013, SIDE: 12 tippoldemor, Karen Olsdatter (1828-1910), fant han innpå Skauane. Beskrivende nok heter det så helt nord i Siljan. Anund og Karen fikk åtte unger, alle vokste opp. Tippoldefar var husmann på Dammyra, vest for Sporevann. Som andre småkårsfolk i den tid har han nødvendigvis gått til fots. Vi må tro flere ganger fram og tilbake mellom Øvre Sandsvær og Siljan, eller Slemdal som kommunen het tidligere. Men hvilken vei gikk han? Det var nærliggende å tenke en snarvei over Skrimfjella, men Reidar på Rustanbråten rista altså på huet. Den gamle sølvgruve- og skogsarbeideren kjente historien og stedlige forhold. Kategorisk fastslo han at tippoldefar som andre må ha gått om Ormetangen. -Du har vel hørt om kongeveien? spurte han, og forklarte at de som skulle til Siljan gikk om Ormetangen og tok av fra kongeveien nord for Økteren, like over grensa til Telemark. Finnvolldalen eller Langeruddalen? Ulike kilder bekrefter hvordan det fra uminnelige tider kanskje helt tilbake til vikingtid - har vært mye ferdsel mellom Ormetangen i Sandsvær og Godal i Luksefjell. Numedal med Sandsvær hørte fra middelalderen til forvaltningsområdet Skiensysla. Dette var raskeste vei mellom Kongsberg og Skien. På 1950-tallet var det planer om å bygge bilvei her, for å korte ned avstanden fra Skien til Oslo. I dag er det fredet naturreservat fra Ravalsjø til fylkesgrensa, og ikke lenger veldig mange som går her. Dalføret mellom Elgsfjell og Solumsfjell betegnes på nyere kart som Finnvolldalen. Noen kaller det Bløyene. I eldre tid sa de helst Langeruddalen. Her gikk det kløvsti og ridevei over setrene Bløyene og Finnvollen. Fram til 1882 hadde bønder og husmenn i Sandsvær vedlikeholdsplikt med bygging av klopper og bruer. En dag bror min og jeg var i usedvanlig godt humør, bestemte vi oss. Vi skulle gå Langeruddalen i Anund Dyresens fotefar! Tor Gervin DIS-Vestfold
Helst burde vi selvfølgelig gått hele veien fra Klippenberg til Dammyra, men det er fire drøye mil, for en stor del på gjengrodde stier på østsida av Økteren over Brekke, Ormetangen eller Listul. Tippoldefar var jo også en skogens mann, helt sikkert mye sprekere enn oss. Vi startet fra Luksefjell En høstvakker september-lørdag kjørte vi om Siljan og Skien til Luksefjell. Ved bare å ta for oss selve Langeruddalen og heller gå tur-retur, slapp vi å måtte ha en bil i hver ende av turen. Det skulle vise seg å være et smart trekk. På den måten passerte vi andre plasser der vi har hatt noen av våre. Nordenden av Fjellvannet er en malerisk idyll, med Luksefjell kapell fra 1858 og en minnestein: Her ligger grav ved grav omtrent et slektledd av det folk som stridde her Da Fjellets jord dem tok i favn de hvile fant fra strev og savn Gud sign dem en og hver På den vesle kirkegården fant vi gravminnet til Ole og Karen Listul, onkel og tante til farmor. Ole var sønn av våre tippoldeforeldre på Dammyra. I 1882 dro Ole og Karen til Amerika, til Westbrook i Minnesota. Men etter bare tre år valgte de å reise hjem. Etter hvert kom de til Listul, ikke langt unna der Karen hadde sin oppvekst på Gromstul. Ole var skogsarbeider og vokter på Økterdammen. I løpet av bare fem dager i mars 1895 mistet Ole og Karen tre av sine åtte barn. Bror min, Alf, og jeg parkerte på Godal. Derfra syklet vi på bomvei til Finnvollen - litt juks, men det fikk stå sin prøve. Vi skulle jo gå den gamle kløvstien og rideveien gjennom naturreservatet fram og tilbake. Å kalle det vei er forresten å dra det litt langt, i dag er det bare et tråkk. Finnvollen seter ligger akkurat på fylkesgrensa. Flott var det omkring Luksefjell kapell. Fra uminnelige tider har det vært mye ferdsel mellom Øvre Sandsvær og Luksefjell. Kongeveien gikk gjennom Langeruddalen, mellom Elgsfjell og Solumsfjell. DIZ-04-2013, SIDE: 13
Fint var det også ved Finnvollen, der vannet er demmet opp og seterhusene ligger på en liten odde helt ut i vannkanten. Historie og kulturminner Skilt informerer både om rideveien og om naturreservatet, men stien innover dalen mot Bløyene er ikke merket. Det er bløtt og myrlendt, mer enn 130 år siden klopper og bruer ble vedlikeholdt. Bare ett sted så vi med god innlevelse noen rester av det som kan ha vært ei jordbru, altså steiner lagt slik at vannet kunne passere under og jord fylt på over. På høydedraget og vannskillet mellom Telemark og Buskerud, like før Bløyene, minner solide steinmurer om den gang det gikk telegraflinje gjennom Langeruddalen. Steinmurene ble lødd opp som forstøtning, der stolpene ikke kunne graves ned. Et og annet tre ligger på tvers av løypa. Men det har vært ryddet i nyere tid. Det gikk greit å finne fram. Først innmed Bløyene rota vi litt utenom sti og gammel allfarvei. Det er mange kongeveier i Norge. Forklaringen på hvorfor de heter så, kan variere. Denne på vestsida av Skrimfjella bærer sitt navn etter kong Oskar I, som under stor festivitas besøkte Kongsberg allerede året etter at han ble konge av Sverige og Norge. Etter besøket ble kongen invitert til elgjakt hos kammerherre Løvenskiold på Fossum ved Skien. Følget rastet og byttet over til ridehester på Raje. 15. september 1845 red kong Oskar I og prins Gustaf gjennom Langeruddalen. Slik ble dette hetende kongeveien. Her har også ferdes andre kjentfolk. Gjest Baardsen (1791-1849) skal ha vært på flukt fra lensmannen gjennom Langeruddalen. Fra Bløyene stakk han mot Elgsfjell og gjemte stjålet sølvtøy oppe i lia, der sola kaster skygge St. Hans-aften klokka 12. Akkurat det sa jeg ikke noe om til brutter n. Alf langet i vei, som om vi skulle ha dårlig tid. Jeg ruslet bakom og tenkte mer på tippoldefar enn på konge og forbryter. Oskar I, konge av Sverige og Norge, red gjennom Langeruddalen 15. september 1845. Jeg lånte også en tanke til den gang en mann i 1880-åra ble forfulgt av bjørn gjennom dalen helt til Ormetangen. Her har forresten vært en form for nyttetrafikk også i ikke altfor fjern fortid. Inntil Skien fikk spritutsalg i 1960, benyttet folk denne gamle snarveien over Bløyene til polet på Kongsberg. Polferder kalte man disse turene. Ved overnatting på Ormetangen kunne det gå hardt ut over nyinnkjøpte, edle dråper Ved Bløyene står det et enkelt skilt som forteller at dette var husmannsplass fra 1771 og senere seter fram til 1916. Da ble seterbuene revet og flyttet til Ormetangen og til Hillestad i Sandsvær. Fortsatt gror det brennesle der det sto fjøs. På myrene er det gammelt slåtteland. Med litt undring over levd liv Bror min og jeg jukset litt og syklet fra Godal til Finnvollen. Vi tok matpakka og en kaffeskvett der vi nådde skogsbilveien i sydenden av Ravalsjø, før vi snudde og gikk tilbake til syklene ved Finnvollen. DIZ-04-2013, SIDE: 14
Det var ikke langt, bare en times gange hver vei. På Finnvollen satte vi oss nedpå inntil en værslitt husvegg, en erfaring rikere og med litt undring over levd liv. Tippoldefars far, hans stemor og tre av hans halvsøsken på Klippenberg konverterte til mormoner, lot seg døpe i Lågen og reiste til Amerika. Mon tro om Anund på Dammyra i Siljan visste om det og noen gang fikk livstegn fra dem? Anund fikk forpakteravtale med Treschow fra 1869, uten at det gjorde så stor forskjell fra livet som husmann. Fra 1884 var han selveier på Fjelldalen i Gjerpen. Men det gikk ikke så lang tid før gården ble fradelt flere ganger, og kommunen til slutt overtok det som var igjen av gård og grunn. Tippoldefar ble fattigforsørget og endte sine dager på Foss fattighjem. Skilt informerer om den gamle rideveien, men tråkket innover Langeruddalen er ikke merket. Tor Gervin Det er ikke lenger veldig mange som ferdes gjennom Langeruddalen. Jeg ruslet bakom bror min og tenkte mer på tippoldefar, enn på konge og forbryter. DIZ-04-2013, SIDE: 15
Băile Herculane Et møte med fortiden Det å reise er noe de aller fleste av oss liker. Møte med nye steder, nye skikker nye kulturer, og aller mest det å treffe mennesker. Etter endt reise ser man seg gjerne tilbake og tenker over hva man opplevde på siste tur. Det må innrømmes at endel opplevelser går i glemmeboken. Det gjelder særlig de opplevelsene som kanskje var planlagt og alt fungerte som det skulle. Du rakk toget, hotellet hadde hverken kakerlakker eller støyende naboer. Men noen ganger skjer det ting som plasserer en reise i et minne i hodet vårt hvor det ikke viskes ut, men blir der for alltid. Det kan være at man kommer på feil tog, og oppdager plutselig at man er på feil vei, bokstavelig talt. Det kan være at man treffer mennesker som har historier å fortelle som rører en slik at de også kommer inn i den kategorien opplevelser som ikke går i glemmeboken. Eller det kan være at man kommer til et sted som man av forskjellige grunner ikke klarer å gi slipp på. Sist sommer besøkte jeg et sted som med all sannsynlighet er plassert i mitt glemmer ikke kammer. Den Karpatiske fjellkjeden strekker seg fra øst i Tsjekkia, er grense mellom Polen og Slovakia, så skjærer den gjennom østre del av Ukraina før den går sydøstover inn i Romania. Der knekker den mer enn 90 grader og går østover mot den Serbiske grensen hvor Donau flyter stille forbi. i en trang sidedal ligger et sted som dukket opp av et historisk tåkeland. Denne dalen og selvsagt områdene Broen over elven med hovedinngangen rett frem. DIZ-04-2013, SIDE: 16 Willy Fredriksen DIS-Vestfold
omkring var en del av det Romerske riket. Så tidlig som 153 før Kristus er det dokumentert at den Romerske aristokratiet reiste til dette stedet for å nyte de varme naturlige vannkildene her. Disse naturlige varme kildene ble av Romerne betraktet som en gave fra Gud. Man hadde oppdaget at det varme vannet som springer opp fra kilder rundt om i hele dalen hadde svært gode helsebringende effekter. Romerne bygde aquadukter og bad og guden Herkules ble valgt som stedets beskytter- Et navn stedet har den dag i dag. Băile Herculane, Herkules badet. Keiser Frans Josef I 18 August 1830-21 November 1916 Herkules står der den dag i dag, i form av en statue fra 1847. Keiserinne Elisabeth av Bayern 24 desember 1837-10 september 1898 Bilde fra kroningen som Dronning av Ungarn 8 juni 1867. Min inngang til badet Badet sett fra luften. Fotograf ukjent DIZ-04-2013, SIDE: 17
Romerriket gikk til grunne og stedet fikk nok en lang periode hvor de varme kildene fikk være i fred og ro. Det Østerisk/Ungarske rikets herskere kastet sine øyne på disse naturlige kildene, og det ble på nytt fart i sakene i denne vakre og frodige dalen. Fra omkring 1756 ble det bygd vei til stedet. Det ble bygd overnattingssteder og ikke minst badeanlegg. Den barokke arkitekturen ble en attraksjon i seg selv. Keiser Josef II, Francis I, Frans Josef, keiserinnene Caroline og Elisabeth var blant de besøkene her. Det var til dette stedet jeg kom nå i sommer. Til stedet hvor Romersk elite for et par tusen år siden hadde brukt, og hvor sentral Europeisk elite fram til første verdenskrig hadde besøkt. Stedet er i dag delt i to deler. Lengst oppe i dalen ligger det historiske senter og en kilometer lenger ned dagens senter. Dagens senter er bygd ut i den kommunistiske perioden etter annen verdenskrig og er ikke nevneverdig spennende. Men det er det historiske senter som har satt sine spor hos meg. Det hele begynte med en togreise fra Budapest. Syv timer på toget. Først over den store Ungarske slette, så over grensen til Romania, og gjennom en trangt dalføre i den Karpatiske fjellkjeden. Băile Herculane ligger i en sidedal til den dalen som toget går igjennom. Jeg går av på stasjonen som har navnet Băile Herculane, og hvilken overraskelse! En fantastisk jernbanestasjon i gotisk stil, og meget godt vedlikeholdt. Dette er den fineste jernbanestasjon jeg noengang har besøkt. En meget god start på besøket i Băile Herculane. Det stedet som allikevel ble årsaken til at jeg ble så betatt av dette stedet er et badeanlegg i det historiske senteret, altså lengst oppe i dalen. På den ene siden av dalen, hvor elven ikke gis mye plass før den skogkledde fjellsiden går bratt oppover ligger en spennende bygning. Bygningen er omlag 100 meter lang. Dette er et praktbygg i gotisk stil. Men, det tragiske er at bygget har vært ute av drift i svært mange år og forfallet er stort. I motsetning til jernbanestasjonen som var meget godt vedlikeholdt. Her har keiserne og keiserinner og Europas overklasse ferdes i førsteklasses omgivelser for rundt om hundre år siden. En bro over elven går rett inn her til hovedinngangen. Her har keisere og annet fint folk kommet over elven, og inn til et helsebringende bad. Sikkert med tilhørende massage og annen pleie. Den tredje dagen jeg oppholdt meg i Herkulane tok jeg nok en gang turen forbi denne lange og spennende bygningen. Denne gang kom jeg ikke over broen mot hovedinngangen, men jeg fulgte en smal vei oppover elven på samme side badet. Gară Băile Herculane Jernbanestasjonen i Baile Herculane. Oppført barokk stil som jakthytte for keiser Frans Josef i 1879. DIZ-04-2013, SIDE: 18 Noen meter bortenfor hovedinngangen oppdaget jeg en mindre inngang. Ikke så stor og fin som den ved broen, men allikevel en to fløyet stor dør som sikkert en gang i tiden hadde hatt tre flotte glasspeil.
Nå var glasset borte, og erstattet av treplater som var spikret på dørbladene. Men, ikke alle platene var på plass. Nederst til høyre var det en åpning. Jeg kunne ikke la muligheten til å utforske dette spennende bygget gå fra meg. Guttungen i meg våknet og jeg gikk ned på knærne og krabbet inn i det ukjente. Og hvilket syn som ventet. Bildene til høyre viser forhåpentlig noe av det jeg opplevde. Bygningen har en korridor i midten som går i hele byggets lengde. På hver side er der en rekke med små rom. Noen steder er det vanlige badekar og andre steder er det et lite basseng felt ned i gulvet. På grunn av alle vinduene var det lyst og fint der inne. Dette var rommene hvor de besøkende fikk sitt kurbad, i kar fylt med det helsebringende varme vannet som kommer opp fra kilder i bakken. Hele bygget er delt opp i forskjellige seksjoner. Hver seksjon har sin egen farge. Det gikk i blått, hvitt, grønt og rødt. Alle i meget behagelige valører. Alt i den fine Gotiske stilen med søyler og stor høyde under taket. Stor takhøyde er jo noe som karakteriserer den Gotiske stilen. Her har det ikke vært spart på noe. Innenfor hovedinngangen var det en fin vestibyle med fontene midt på gulvel. Vannet var forlengst skrudd av men den var allikevel et syn å se. Innenfor hovedinngangen var det ekstra stor takhøyde. Et galleri høyt oppe på veggen fortalte om flere rom i annen etasje rundt om hovedinngangen, men de forble uutforsket. Midt i rommet stod en fontene som bare ventet på at noen skulle skru på vanntilførselen. I taket over hang det er stor krystall lysekrone. Helt utrolig at ikke noen hadde benyttet muligheten for lettjente penger. DIZ-04-2013, SIDE: 19
DIZ-04-2013, SIDE: 20
DIS-Sande status Hei alle i DIS-Sande! Vil minne dere på neste møte, som blir onsdag 25. september. kl. 18.30 i kafeteriaen på Sandetun, Revåveien 34, Sande. Vi bruker kvelden til løst prat om slektsforskning og hjelper hverandre så godt vi kan. Enkel servering 20,- Salg av slektsrelaterte produkter som bøker og anetavler m.m. Legger også med en oversikt for resten av 2013. 02. okt. kl. 18.30 møte for de som ønsker å bidra med registrering av kirkebøker. Om du har lyst, men usikker på om dette er noe for deg, så kom på besøk og se hvordan vi arbeider. På disse møtene holder vi til i datarommet på Sandetun. Samme inngang som vanlig. 23. okt. Foredrag om Husmannsvesenet på 16-17 og 1800-tallet av Lars Løberg. 26. okt. Slektsforskerdag i samarbeid med Sande historielag, på Kommunelokalet kl. 15.00. 30. okt. Grunnkurs del 1. 06. nov. Grunnkurs del 2. OBS: møte med registrering av kirkebøker går ut, da det holdes kurs. 27. nov. Grunnkurs del 3. OBS: vanlig medlemsmøte går ut, da det holdes kurs. 04. des. Registrering av kirkebøker (kilderegistrering) i datarommet, på Sandetun. En glede å se at det allerede er 16 påmeldte til Grunnkurset, og det uten at vi har annonsert i Sande Avis ennå :-) Anne-Grethe Syvertsen DIS-Sande Grasrotandel Har du registrert din grasrotandel? DIS-Vestfold er registrert i Brønnøysundregisteret og i Frivillighetsregisteret for organisasjoner og er derfor med i ordning med Grasrotmidler fra Norsk Tipping. Nå kan alle være med på å støtte vårt arbeid ved å registrere sitt spillekort på DIS-Vestfold. Det er viktig at vi som forening benytter denne muligheten. Dersom du ikke har registrert noen grasrotandel på ditt spillekort er det lurt å gjøre nå. Neste gang du spiller er det bare å koble kortet ditt til DIS-Vestfold eller til organisasjonsnummer 894704632. Dette ordner kommisjonærene raskt for deg. DIZ-04-2013, SIDE: 21
Kilde-tips Kirkebok referanse fra Arkivverket KILDEINFORMASJON: Rogaland fylke, Hjelmeland i Hjelmeland, Ministerialbok nr. A 11 (1861-1878), Fødte og døpte 1870, side 56. PERMANENT BILDELENKE: http://www.arkivverket.no/urn:nbn:no-a1450-kb20070220620723.jpg Når jeg benytter en kirkebok som kilde for en hendelse gjør jeg i prinsippet to ting. Jeg kopierer bildefilen for den aktuele kirkeboken til min pc og jeg henter ut en tekst som beskriver hvilken kirkebok det er snakk om og hvilken periode/type kirkebok det er. Jeg gjør følgende 3 ting: A. I feltet over kirkeboken er det flere valgmuligheter, som for eksempel bildestørrelse. Det er også et felt som heter Bildeinformasjon. Standard setting er Ingen. Denne endrer jeg til Øverst. Da kommer det opp tre linjer med følgende info: Kildeinformasjon Permanent sidelenke Rermanent bildelenke B. Jeg merker og kopierer Permanent Bildelenke inn i web browseren. Da får jeg opp det orginale skannede bildet av kirkeboken. Jeg høyreklikker så på bildet og lagrer det på min egen pc. Da har jeg en elektronisk kopi av den aktuelle kirkeboken. I slektsprogrammet mitt legger jeg så en link til den aktuelle bildefilen. C. Jeg merker og kopierer teksten i Kildeinformasjon. Denne teksten bruker jeg så i kildehenvisningen. Jeg har nå fått en kopi av kirkeboken inn på min egen pc, og er ikke avhengig av å gå på nettet for å finne fram kirkeboken der. Jeg har fått en glimrende og eksakt kildeinformasjon. Det eneste jeg tilføyer i kilderegisteret mitt er hvilken linje i kirkeboken jeg finner opplysninger om min person på. Willy Fredriksen DIZ-04-2013, SIDE: 22
Åpningen av Litteraturhusbiblioteket Lørdag 21 september var det offisiell åpning ved ordfører Petter Berg. Konferansier for kvelden var Norsk Bibliotekforenings generalsekretær, Hege Newth Nouri. Skuespiller Simone Thiis urframførte Gro Dahles prolog for dagen, og forfatter Jan Mehlum fortalte om sitt forhold til bibliotek. Musikk ved Budding Rose. DIS-Vestfold var som en av bibliotekets samarbeidspartnere invitert til en mottagelse i forkant av åpningen. DIS-Vestfold var representert ved leder Willy Fredriksen Øverst: Orsfører Petter Berg Midten: Jan Mehlum Nederst: Biblioteksjef Tone Moseid DIZ-04-2013, SIDE: 23
Registrering av gravminner En lokalhistorisk innsats Våren 2013 var det på landsbasis registrert omkring 2,3 millioner gravplasser i basen til Gravminner i Norge. Nesten halvparten av dem med bilde. Gravminner fra mitt hjemsted Sande var blant de som ikke var registrert med slikt bilde. I ei bygd med en aktiv DIS-gruppe, var dette på grensen til å være litt småflaut. Jeg har drevet med slektsforskning i mer enn 15 år og har hos mine barns aner fulgt kirkebøkene bakover så langt som det er mulig. Til en viss grad har jeg også fulgt anene og deres forgreninger fremover til dags dato. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å fylle tomrommet mellom 1933 og 2013. Jeg har derfor brukt gravstedsregistreringen til DIS-Norge ganske aktivt i mitt arbeid. Når det nå bød seg en mulighet til å bidra til denne basen og attpå til i egen bygd, var valget ganske enkelt. Dessverre er det ikke så enkelt at man bare kan reise ut på en kirkegård med et kamera og knipse løs. Først må selve databasen for den lokale kirkegården oppdateres. For mitt vedkommende betydde det at jeg fikk oversendt et excel-ark med 3060 navn fra John Ludvigsen, som er gravminnekoordinator i Vestfold. Ønsket var at jeg skulle kontakte kirkevergen, bevæpne meg med et standardbrev til landets kirkeverger, og deretter spørre pent om jeg kunne å få sammenligne mitt excel-ark med hans gravprotokoll. I nåtidens dataregistre er det ofte mangelfulle registreringer fra tidligere gravprotokoller. Innføring av data kan derfor være en tidkrevende jobb. Det hører også med til denne jobben å innføre «bosted» for de som er døde. Dette står som kjent ikke på gravstøtten, men bare i gravprotokollen. Det vil være til stor hjelp for dem som senere skal bruke databasen å finne ut hvor folk bodde. Overraskende mange som er gravlagt i Sande, bodde faktisk i andre kommuner. Jeg fant folk fra alle landets kanter, men også fra utlandet. Kjell Olaussen DIS-Sande Foto: Bjørn Haaland Sande kirke DIZ-04-2013, SIDE: 24
Utfyllende opplysninger om fødsel og død, finner man også i gravprotokollen. Slikt må man selvfølgelig ha med. Jobben hos kirkevergen tok en drøy måned, og excel-arket økte med ca 900 navn. Veien videre var nå 2-delt. De opplysningene jeg hadde registrert måtte sendes til Bergen. Der sitter Renathe-Johanne Wågenes, som leder hele gravminneprosjektet. Hennes jobb i denne sammenheng, var å luke ut data som av personvernhensyn ikke burde være med i basen. Jeg hadde bl.annet registrert en del dødfødte barn. Slike saker kan skape moralske konflikter om det blir lagt ut på nett. Hun samkjørte også mine registreringer med en oppdatering fra Kirkedata. Dette er et av flere firma som har spesialisert seg på å hente inn nyere data fra de ulike kirkevergene, og deretter oversende det til offentlig myndighet. Kirkedata er DIS-Norge sin samarbeidspartner i gravminneprosjektet. Lokalt i Sande måtte vi nå starte selve fotograferingen av de enkelte gravsteinene. Med meg fikk jeg en lokalhistorisk patriot med god fotokunnskap, Raymond Teigen. I tillegg var Anne Karin Beheim, en av våre ivrige DIS-medlemmer, villig til å være med på jobben. Vi endte opp med å ta drøyt 1700 bilder, så det var godt vi var flere personer til å utføre oppdraget. Alle bildene skulle så behandles i et fotoprogram på datamaskinen. De ble beskjært og pyntet på. Mange bilder måtte vi også ta to ganger. Jeg ber leserne tro meg på at det kan være meget utfordrende å ta bilde av en speilblank gravstøtte en fin sommerdag. Deretter var turen kommet for å koble rett bilde mot rett person i excelarket. Dette hadde for øvrig vokst med ytterligere 600 personer på dette tidspunktet, etter at Kirkedata hadde lagt til gravlagte fra 2006 til 2012. Vi ordnet oss slik at databasen nå ble lagt ut i en nettsky. Det finnes flere typer av denne tjenesten, men vi valgte en gratisversjon fra Dropbox. Etter hvert som den enkelte av oss la inn data fra gravsteinene i basen og deretter et navn på en bildefil, kunne de andre både se og jobbe mot en oppdatert base. Alle visste hele tiden hvor langt vi var kommet. Utfordringen i denne fasen, var egentlig å være pinlig nøyaktig med å koble opplysningene til rett person. Merkelig nok fant vi gravminner som hittil ikke var registrert, hverken i gravprotokoll eller hos Kirkedata. Men bildene er jo en ganske uimotståelig dokumentasjon. I denne delen av arbeidet fikk vi også frem en mengde opplysninger om fødsel og død, som vi la til i basen. I tillegg passet vi på å benevne de gravlagte med kjønn. Alle opplysninger ble deretter brent på en CD og oversendt til Bergen sammen med bildene. Dette fordi filen med bilder var så stor at det ville være vanskelig å gjøre det med en vanlig mail. Renathe-Johanne foretok en siste kvalitetssjekk og sørget for å få det hele ut på nettet. Sluttresultatet i denne registreringen er jeg greit fornøyd med. Vi har nå fått en oppdatert og kvalitetssikret base med gode søkemuligheter. Det bør nå være mulig for alle å finne sine begravde aner i Sande. Bildene av deres gravminner er evig bevart hos DIS-Norge sentralt og vil ligge tilgjengelig på nett i all fremtid. Vi vil nå lage en rutine for oppdatering av kirkegården, f. eks hvert 3 år. Helt til slutt vil jeg nevne at DIS-Norge har lagt ut noen meget gode hjelpemidler på nett. De har en utførlig bruksanvisning på ulike problemstillinger som dukker opp underveis. Jeg har derfor bevisst unnlatt å gå inn på slike detaljer her. Det er også lagt ut en flott oppskrift på hva man bør tenke på når man tar bilder. I tillegg fikk vi rask og god hjelp fra koordinator John Ludvigsen når vi trengte det, både med bilder, excel og databehandling. Det er lett å anbefale deltakelse i prosjektet med å fotografere gravminner. Det er målrettet, tidsavgrenset og konkret. Enkelte utfordringer er det rett og slett nødvendig å ta. Om ikke for annet, så for fellesskapets beste. Selv vil jeg finne meg en ny kirke nær meg. Og jeg tror jeg kjenner to fotografer som vil være med... Kjell Olaussen DIZ-04-2013, SIDE: 25
Nyheter og rariteter Epedemier Epidemier den snikende død og samfunnsformasjonsbringer Vi nordmenn har tre hovedtemaer som vi elsker å prate om; været, sykdom og naboen. Jeg tror at en av grunnene til at vi er så opptatt av disse temaene henger sammen med at vi tidligere har vært et jordbruksland, i et kaldt klima. Dersom det ble uår, ble avlingen dårlig, og mange ble underernært, som igjen ga liten motstandsdyktighet mot sykdommer, med døden til følge. For ikke å sulte i hjel spiste man det man fikk om det var skjemt eller ikke, og hvem kan klandre dem som da ønsket det samme som/bedre enn naboen. Pest og infeksjonssykdommer har da også herjet med vårt lille fedreland opp igjennom tidene, noe kirkebøkene og eldre gravstøtter kan vitne om. Det har blitt ført helsestatistikk i Norge helt siden 1856, via leger som rapporterte om sykdom og død til myndighetene. Medisinalrapportene kan visstnok fortelle mye om sykdomsbilde i Norge på 1800-tallet. Fra 1928 ble det utarbeidet dødsårsaksstatistikk (fra1951 har Statistisk sentralbyrå (SSB) og Folkehelseinstituttet laget årlige dødsårsaksstatistikker), og i 1939 ble det tatt i bruk standardiserte dødsmeldingsblanketter. Når man snakker om dødelighet, menes det antall døde i en avgrenset befolkning i en gitt tidsperiode, Nina Hestem Berggren DIS-Vestfold Kilde: http://snl.no/gerhard_henrik_armauer_hansen Gerhard Henrik Armauer Hansen (f. Bergen 29.07.1841, d. Florø 12.02.1912, arbeidet på leprasykehuset i Bergen) Fant leprabasillien i 1873 og kan benevnes som letalitet (beregnes som et forholdstall mellom antall døde av en bestemt sykdom og antall tilfeller av sykdommen i samme tidsintervall), mortalitet (angir dødeligheten i befolkningen, normalt per 1000 innbygger per år), og sykdomsspesifikk mortalitet (døde av en aktuell sykdom, normalt per 100 000 innbyggere per år). Beregnet middellevetid indikerer imidlertid antall år mennesker i en gitt aldersgruppe gjennomsnittlig har igjen å leve, og gir en pekepinn på helsetilstanden i en befolkning. I 1910 var f.eks. forventet levealder i Norge 56,4 år for menn og 59,3 år for kvinner. Hvilke sykdommer døde vi så av? Spedalskhet (lepra) er kjent helt fra middelalderen, og før den tid. På 1700-tallet hadde den et oppsving i Norge, særlig på Vestlandet. Sykdommen førte til at kroppen langsomt og smertefullt gikk i oppløsning, mens legene stod maktesløse. Rundt 1850 var det 3000 spedalske i Norge, og i 1856 ble det innført mel- DIZ-04-2013, SIDE: 26
deplikt for lepra med årlige rapporter fra distriktslegene. I 1873 oppdaget Gerhard Henrik Armauer Hansen (f. Bergen 29.07.1841, d. Florø 12.02.1912, arbeidet på leprasykehuset i Bergen) leprabasillen. I 1877, og 1885 kom en lov som påbød isolasjon, smitteverntiltak og internering av spedalske i hospitaler. Dette førte til en sakte med sikker nedgang av sykdomstilfeller, og i 1897 var tallet nede i 735 personer med 75 nye tilfeller, og i 1907 445 personer med kun 19 nye tilfeller. Kopper ble bekjempet i Norge og i store deler av Europa allerede før 1850-tallet, og fra 1810 ble det påbudt ved lov at alle skulle vaksineres mot denne sykdommen i Norge. Uten attest fikk man hverken konfirmere eller gifte seg. Infeksjonssykdommer og epidemiske sykdommer som difteri (strupehoste), diaré, skarlagensfeber, kikhoste og meslinger også kalt «barnedreperne», forårsaket flest dødsfall blant små barn på 1800-tallet, mens tuberkulose fikk økt betydning blant yngre og eldre barn fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Kolera, flekktyfus(flekkfeber), meslinger, tyfoidfeber (nervefeber), influensa (spanskesyken 1918-1919) var andre smittsomme sykdommer som herjet i Norge i perioden 1850-1920. Byene, og områder hvor man bodde trangt og/eller levde under dårlig kår ble hardest rammet. Utover på 1900-tallet ble hjerte- og karsykdommer og kreft gradvis de dominerende dødsårsakene. De «uekte» barna ble særdeles hardt rammet, fordi de ofte levde i fattigdom og skam. Selv om det ble født et «uekte» barn for hvert tredje ekteskap som ble inngått. Rundt 1900 døde 30%av disse allerede i sitt første leveår (Kristiania) i motsetning til bare 13% av de «ektefødte». Nå skal det og sies at rundt 80% av de ugifte mødrene var arbeidere, og de fleste tjenestejenter. Etter at barneloven kom i 1915, som gav alle barn rett til farsnavn og farsarv, gikk heldigvis barnedødeligheten for denne gruppen nedover. Hvilken positiv samfunnsbetydning hadde epidemiene? Det første utbruddet av en serie kolera-epidemier, kom i Norge i 1832 og varte i to år. Kolera (ondartet og smittsom tarminfeksjon hvor pasienten dør av uttørking) gikk ekstra hardt utover den nye og fattige arbeiderklassen i byene, da kolerabasillen ble spredt med infiserte matvarer, drikkevann og avføring fra kolerapasienter. Sykdommen førte imidlertid med seg modernisering av sanitærtiltak, som offentlige vannverk og kloakk- Kilde: http://www.industrimuseum.no/91_kolerakirkegard Ankerløkkens Kirkegaard Kolerakirkegård og epidemilasarett, hvor døde fra kolera i Kristiania i 1833 og 1853 ble begravet. Kirkegården finnes ikke i dag DIZ-04-2013, SIDE: 27
Leprasykehuset i Bergen Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/spyttebakke nett i byene, og organisert renovasjon fra doer og søppelhauger. Det kom også lover om smittespredning, med tvangsinternering av syke, rask gravlegging uten gravfølge, og opprettelse av egne kolerakirkegårder ved byer og ladesteder. Karanteneloven (1831) ga påbud om 14 dagers karantene for alle skip som anløp havnene. Storbritannia var ikke enig i dette, og loven ble moderert noe fra 1850-årene. Sunnhetskommisjoner (nå helseråd) ble etter Sundhedsloven i 1860 opprettet i alle kommuner. Utbruddene fikk legene til å danne legeforeninger, og i 1886 samlet de seg i en landsdekkende organisasjon. I 1883 identifiserte den tyske legen Robert Koch kolerabasillen, og etter 1873 har det ikke vært koleraepidemier i Norge. I 1900-1905 skyldes hvert femte dødsfall tuberkulose, hvor 6500 døde årlig. Tuberkelbasillen som ble oppdaget i 1882, smitter både gjennom våte og tørre dråper. Sykdommen var årsaken til en av de første store holdningskampanjene i Norge med forbud mot spytting på golvet, og innføring av spyttebakker (opplyste folk skaffet seg spyttebakker i alle rom, mens andre var skeptiske). Den første systematiske helseformasjon i norske skoler kom i 1889, med store tuberkuloseplakater og helseundersøkelser på alle skolene. Det ble også innført et gratis skolemåltid for å styrke barnas helse. Den første tuberkuloseloven i verden, kom faktisk i Norge i 1900, og påla tiltak og regler for isolasjon av smittefarlige personer. I tillegg kom de første forskriftene om sanitære forhold om rengjøring, og lufting i offentlige lokaler. Nevner også at tyfoidbasillen ble oppdaget i 1883, og difteribasillen og stivkrampebasillen i 1886. Alle disse sykdommene og basillene har bidratt til den medisinske kunnskapen, og mye av de samfunnsmessige ordningene vi har i dag. Denne artikkelen er derfor tilegnet de mange ofrene for sykdommene og epidemiene opp igjennom tidene, og til de som kjempet mot smitten TAKK. Spyttebakke på jernbanestasjon Nina Hestem Berggren DIZ-04-2013, SIDE: 28
Viktig informasjon om kilden gravminner Innholdet i databasen kan ha helt forskjellig utgangspunkt for hvert sokn, og det vil være avgjørende for hva man faktisk vil finne der når man søker. Foto og registrering av gravsteinene. Data vil da representere de gravminner som var der i registreringsøyeblikket. Man finner da ikke: Slettede graver Gravsteiner som er midlertidig tatt bort for å tilføye navn Personer som er lagt i en familegrav uten egen tekst på gravminnet Dato for begravelse Merknader om personer Kirkevergens dataregister Man finner da som regel ikke: Fødsels- og dødsdato Eldre innføringer Kirkevergens protokoller Her vil alt være med fra om lag 1900 og helt fram til i dag. Det vil være en overlapp av informasjon mellom de håndskrevne protokollene og dataregistrene som er benyttet de siste 10-20 årene. Det optimale er å begynne med kirkevergens register, for så å legge til manglende informasjon ved å skrive av de gamle protokollene. Dersom man også har med bilder vil disse bidra til at man finner koblinger mellom personer som man ellers ikke ville oppdaget så lett. Og bildet i seg selv kan ha stor verdi fordi det er et minne vi snakker om. John Ludvigsen DIZ-04-2013, SIDE: 29