Bakgrunn: Kongos vonde historie Kongo har i lange tider vært preget av konflikter og krig. Her får du en kort historisk oppsummering og en forenklet framstilling av bakgrunnen for dagens situasjon. Området som i dag heter Kongo har vært bebodd i minst 80.000 år, rundt åtte ganger så lenge som Norge som har vært befolket. Formelt sett heter landet Den demokratiske republikken Kongo, noe som ofte forkortes til DR Kongo for å skille det fra nabolandet, republikken Kongo. Geografisk er landet det nest største i Afrika og ellevte størst i verden. Det bor over 75 millioner mennesker i landet, noe som gjør det til det største fransktalende landet i verden foran Frankrike.
Under belgisk styre Kongo ligger i en geografisk vanskelig tilgjengelig del av Afrika og først rundt 1870 begynte folk utenfra for alvor å dukke opp i området. Da begynte nemlig belgiske ekspedisjoner å kartlegge og ta kontroll over landet. Før dette hadde Kongo ikke vært noe land som sådan, men et landområde som gjennom årtusener hadde vært hjem for ulike folkeslag og kulturer. I 1885 kom landet formelt under den personlige kontrollen til kong Leopold II av Belgia. Først i 1908 ble landet en belgisk koloni, fram til dette var landet altså kongens personlige eiendom. Tiden under belgisk styre, og da særlig tiden som Leopolds private stat, var usedvanlig grusom. Kong Leopold II tjente seg søkkrik på gummi og elfenben gjennom å tyne befolkningen til det ytterste, blant annet ved å kappe hendene av «arbeidere» som ikke produserte nok gummi. Det lar seg ikke si nøyaktig hvor mange som ble drept under skrekkregimet, men anslagene varierer fra 5-21 millioner mennesker. Uavhengighet og borgerkrig I tiden etter den andre verdenskrig ble svekkede europeiske kolonimakter tvunget til å gi opp koloniene sine og gi dem selvstendighet. I 1960 ble DR Kongo formelt uavhengig fra Belgia og fem blodige år med borgerkrig fulgte. Kongo var den gang som nå svært rikt på naturressurser. Disse var det mange som ville ha kloa i. Landets første afrikanske statsminister Patrice Lumumba ble henrettet allerede i 1961 og ganske raskt ble Kongo slagmark ikke bare for kongolesere og belgiere, men også for leiesoldater og opprørsgrupper støttet av blant annet USA og Sovjetunionen. I praksis foregikk det en såkalt «krig gjennom stedfortreder» hvor sterke utenlandske krefter sto bak ulike grupper som kjempet om kontrollen. FN gikk inn i konflikten for å bistå kongoleserne med å kaste ut belgierne, men ble snart dratt inn i rene krigshandlinger. På høsten 1961 reise FNs daværende generalsekretær, svenske Dag Hammarskjöld, personlig til regionen for å megle. Det endte med at han omkom da flyet hans styrtet, uvisst av hvilke årsaker. Det er antatt at flyet ble skutt ned, men det har aldri blitt endelig bevist hvem som stod bak. 2
Kleptokratiet Zaire Konflikten kom til en slags slutt i 1965 da den tidligere hærsjefen Mobuto Sese Seko, med støtte fra USA, tok all makt i landet. Mobuto endret i 1971 landets navn til Zaire. Som i så mange andre tidligere kolonier gled Zaire stadig dypere inn i forfall. I 1984 ble det anslått at under 25% av det veinettet som hadde eksistert da landet ble selvstendig fortsatt fantes. Mobuto styrte med hard hånd og det ble begått grove menneskerettighetsbrudd. Rikdommen forsvant i Mobuto og hans folks lommer og landet var i realiteten et kleptokrati. Et kleptokrati er en stat hvor de som styrer bruker sin makt på å berike seg selv. 1996: Den første kongolesiske krig I 1994 kom etterdønningene av Rwandas borgerkrig og folkemord for alvor til Zaire. Rwanda hadde sett fire år med borgerkrig bli avsluttet med et av historiens mest bestialske folkemord: På bare tre og en halv måned våren og sommeren 1994 ble rundt 1 million mennesker drept i borgerkrigen mellom folkegruppene hutuer og tutsier. Etterpå flyktet en million hutuer fra Rwanda til Zaire. Blant dem var hutu-militsen Interhamwé, som hadde vært sterkt delaktige i massakrene. Interhamwé brukte flyktningleirene som utgangspunkt for å angripe tutsiene som satt med makten i Rwanda. De angrep også tutsier i Zaire i samarbeid med hæren i Zaire. (se notatet Folkegrupper i Afrika for mer info) Rwandiske barn i flyktningleir i Goma i Zaire i 1994. 3
Tutsiene i Zaire var under sterkt press. Lokale myndigheter hadde prøvd å landsforvise hele befolkningen på 400 000 personer i løpet av en uke. Tutsiene reagerte med å ta til våpen og angrep både regjeringshæren og den rwandiske hutu-militsen Interhamwé. De dannet AFDL under ledelse av Laurent Kabila. AFDL fikk støtte fra den rwandiske hæren og ugandiske tutsier, og sammen styrtet de Mobuto i 1997. Kabila ble utropt til president, og landets gamle navn, Den demokratiske republikken Kongo, ble tatt tilbake. 1998: Den andre kongolesiske krig Kabila viste seg å være en like dårlig maktfordeler som sin forgjenger, og ble fort uvenner med sine tidligere allierte i AFDL. Han avsatte også sin egen hærsjef, rwanderen James Kabarebe som i dag er forsvarsminister i Rwanda, og erstattet han med kongoleseren Celistin Kifwa som tidligere hadde vært en del av den angolske hæren. Dette ble dårlig tatt i mot av både Uganda, Rwanda og kongolesiske tutsier. Ganske snart var det et nytt opprør i gang, denne gangen mot Kabila. Uganda og Rwanda spilte nok en gang en sentral rolle, men nå involverte også flere andre afrikanske land seg. Både Rwanda, Burundi, Angola, Namibia, Tsjad, Uganda, og Zimbabwe var innblandet. De brukte sin egen sikkerhet som hovedargument for å gripe inn, men mye tyder imidlertid på at kontroll over naturressurser var en viktig årsak til at nabolandene blandet seg inn i konflikten (se notatet Konfliktmineralene som holder krigen i gang). Krigen dro ut i årevis, med enorme lidelser og død som følge for sivilbefolkningen. I 1999 ble det arrangert fredsforhandlinger under ledelse av FN og ulike afrikanske organisasjoner. Forhandlingene ble avsluttet med en våpenhvile og enighet om tilbaketrekning av de ulike lands styrker fra DR Kongo. Problemet var at ikke alle opprørsgruppene tok del i avtalen. Dermed ble de også vanskelige å avvæpne. Og selv om hærstyrker fra andre land i stor grad ble trukket ut av Kongo, fortsatte land utenfra å støtte ulike opprørsgrupper de selv hadde bånd til. Etter hvert surnet også forholdet mellom de to tidligere allierte Rwanda og Uganda, med det resultat at de i lengre tid utkjempet en direkte krig seg i mellom i øst-kongo. I 2000 ble det i tråd med våpenhvileavtalen plassert ut en FN-styrke i området (MONUCstyrken), totalt rundt 5500 soldater. Men krigen var altså ikke over enda. President Laurent Kabila døde etter å ha blitt skutt av sin egen livvakt i 2001. Han ble etterfulgt av sin sønn Joseph Kabila som ble enstemmig valgt av det parlamentet hans far hadde satt sammen. 4
President Joseph Kabila i møte med FNs generalsekretær Ban Ki-moon i Kisangani i Kongo i 2007. Fredsprosessen gjorde viktige steg framover i 2002 da det ble signert avtaler mellom Kongo og henholdsvis Rwanda og Uganda. Med dette endte den delen av konfliktene i Kongo som er kjent som Den andre kongolesiske krig. 2003 til i dag: Kontinuerlige konflikter og forhandlinger I 2003 ble det i henhold til de inngåtte avtalene innsatt en overgangsregjering før det skulle holdes valg i 2006. Valget endte i gatekrig i Kinshasa og MONUC-styrken ble tvunget til å ta kontroll over byen. En ny valgrunde ble arrangert og Kabila ble utropt som vinner med rundt 70% av stemmene. Konfliktene mellom ulike opprørsgrupper og deres støttespillere utenfor Kongo var imidlertid på ingen måte over. En offiser i den kongolesiske hæren, Laurent Nkunda, startet i 2004 et nytt opprør med støtte fra Rwanda som skapte ytterligere lidelser for sivilbefolkningen. Denne konflikten, kjent som Kivu-konflikten, pågikk fram til Kongo og Rwanda i 2009 inngikk en avtale hvorpå Rwandiske styrker arresterte Nkunda. Mens konflikten mellom Nkunda og Kongo pågikk ble det rapportert om at angolske styrker kjempet sammen med den kongolesiske hæren mot Nkunda og hans gruppe CNDP. I 2012 startet Bosco Ntaganda, en av Nkundas tidligere underordnede, et nytt opprør kjent som M23-opprøret. Dette pågikk noen måneder før en ny fredsavtale 5
avsluttet opprøret i desember samme år. Ntaganda ble etterlyst av den internasjonale strafferettsdomstolen og meldte seg 18. mars i år. Selv om Ntaganda nå er anholdt er restene av M23 og andre opprørsgrupper stadig aktive i regionen. Og de har stadig aktive støttespillere blant Kongos naboland som opererer mer eller mindre i det skjulte. 24. februar i år ble det underskrevet en FN-avtale i Etiopia (PSCF-avtalen). Avtalen har som formål å skape fred og samarbeid i Kongo og ble underskrevet av 10 afrikanske land: Angola, Burundi, Den Sentralafrikanske Republikk, Republikken Kongo, den Demokratiske Republikken Kongo, Rwanda, Sør-Afrika, Uganda, Sør-Sudan og Tanzania. Det er anslått at krigene i Kongo siden 1996 har kostet 5,4 millioner mennesker livet, de fleste gjennom sykdom og sult. Dette gjør konflikten til den mest dødelige i verden etter 2. verdenskrig. I tillegg til død som følge av sykdom og sult er konflikten i DR Kongo svært voldelig. I 2010 ble det rapportert at rundt 40 % av kvinnene i Øst-Kongo hadde blitt voldtatt, og det er hevet over en hver tvil at voldtekter blir brukt som et strategisk våpen i krigen. Voldtatte kvinner og barn blir utstøtt fra lokalsamfunnene sine. På denne måten kan man ødelegge hele landsbyer ved å voldta kvinner og barn fordi samfunnet i landsbyene går i oppløsning etterpå. (for mer info, se notatet Sivilbefolkningens lidelser) FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet er viktig i denne sammenheng. Den anerkjenner uretten kvinner i konflikt blir utsatt for, og bidrar til at det internasjonale samfunnet prioriterer kvinners rettigheter. (for mer info, se notatet Resolusjon 1325) FN-styrken MONUSCO FN har vært til stede på bakken med en fredsstyrke siden 2000. Styrken har blitt økt fra 5.500 til oppunder 20.000 i dag. Den har siden 2010 gått under navnet MONUSCO og de to desidert største bidragsyterne er India (ca 4500) og Pakistan (ca 3500). 6
Indiske FN-soldater holder vakt over Bunagana. Kampene fortsetter mellom opprørsgruppen M23 og regjeringshæren FARDC. Det er ingen tvil om at MONUSCOs tilstedeværelse har bidratt til å avhjelpe situasjonen. Likevel har den også blitt utsatt for hard kritikk ved flere anledninger: Enkelte har ment styrken har vært for passiv og burde grepet mer aktivt inn i konflikten. Særlig Frankrike har frontet dette synspunktet. I tillegg har indisk personell ved flere anledninger vært involvert i uheldige situasjoner som salg av våpen og ammunisjon til opprørere. I mars i år vedtok sikkerhetsrådet en resolusjon som opprettet en intervensjonsbrigade innenfor MONUSCO. Denne styrken på rundt 3000 mann skal ha som oppdrag å aktivt gripe inn mot opprørsgrupper for å skape fred og sikkerhet og ventes operativ i løpet av sommeren 2013. En slik intervensjonsbrigade er noe relativt nytt i FN-sammenheng, og den gjør FN til en tydeligere deltager i selve krigshandlingene. Opprørsbekjempelse er vanskelig, og man kan risikere at FN-operasjoner går ut over sivile. Nytt av året er det også at MONUSCO har tatt i bruk ubemannede småfly, såkalte droner, for å overvåke det østlige Kongo. Denne prosessen tok lang tid og Rwanda, som nå sitter i sikkerhetsrådet, var svært skeptisk. De fikk støtte underveis særlig fra Kina og Russland. 7