En kritisk analyse av forliksrådet. Kandidatnummer: 601 og 785 Leveringsfrist: Antall ord:

En kritisk analyse av forliksrådet Kandidatnummer: 601 og 785 Leveringsfrist: 25.04.16 Antall ord: 22 191

Innholdsfortegnelse 1 Innledning... 1 2 Utviklingen av forliksrådsordningen... 2 2.1 Utviklingen på 1700- tallet... 2 2.2 Lov av 1824 om forliksrådet... 3 2.3 Domskompetanse for forligelseskommisjonene... 4 2.4 Fra forligelseskommisjon til forliksrådet... 5 2.5 Endringer i tvistemålsloven... 5 2.6 Forliksrådet fra 90-tallet... 6 3 Behandlingen i forliksrådet... 6 3.1 Forliksrådets virksomhet... 6 3.2 Kort om forliksrådets organisering... 8 3.2.1 Forliksrådsmedlemmene... 9 3.2.2 Sekretariatets rolle... 10 3.3 Forliksrådets kompetanse... 11 3.4 Prosessen i forliksrådet... 12 3.4.1 Partsevne, stedfortreder, prosessfullmektig og medhjelpere... 12 3.4.1.1 Hvem kan være part?... 12 3.4.1.2 Stedfortreder... 12 3.4.1.3 Prosessfullmektig og medhjelper... 12 3.4.2 Innledende prosesshandlinger... 14 3.4.2.1 Forliksklagen... 14 3.4.2.2 Tilsvar... 15 3.4.2.3 Kompliserte saksforhold... 17 3.4.3 Innkalling... 18 3.4.4 Sakens behandling i møtet... 18 3.4.5 Forliksrådets avgjørelser... 22 3.4.5.1 Adgangen til å avsi dom... 22 3.4.5.2 Begrunnelse av dommer... 25 3.4.6 Rettsmidler... 26 i

4 Forholdet til rettsikkerheten med særlig vekt på EMK artikkel 6 nr. 1... 27 4.1 Er forliksrådet en «tribunal» i konvensjonens forstand?... 28 4.1.1 Domstolens judisielle funksjoner... 29 4.1.2 Regulering av virksomheten... 30 4.1.3 Uavhengighet... 30 4.1.3.1 Utnevnelsesprosessen... 30 4.1.3.2 Utnevnelsesperioden... 31 4.1.3.3 Garantier mot påvirkning... 32 4.1.4 Upartiskhet... 33 4.1.4.1 Habilitetsproblematikk... 34 4.1.4.2 Veiledningsplikten... 36 4.1.5 Oppsummering av vilkårene tribunal, impartial og independent... 37 4.2 Domstolenes tilgjengelighet... 37 4.3 Offentlighetsprinsippet... 39 4.4 Innen rimelig tid... 40 4.5 Garantiene for rettferdig rettergang... 42 4.5.1 Equality of arms... 42 4.5.2 Kravet til begrunnelse... 45 4.6 Oppfyller forliksrådet konvensjonens krav til rettferdig rettergang?... 46 5 Vurdering av forliksrådsordningen... 47 5.1 Problemer med organiseringen... 48 5.1.1 Forliksrådenes organisering... 48 5.1.2 Utvelgelsesprosessen... 49 5.1.3 Sekretariatene... 51 5.2 Kompetansen blant forliksrådsmedlemmene... 52 5.3 Obligatorisk behandling... 52 5.4 Prosessfullmektiger... 54 5.5 Avgjørelser i forliksrådet... 56 6 Avslutning... 61 7 Litteraturliste og henvisninger... 63 ii

1 Innledning Vi vil i denne avhandlingen gi en kritisk analyse av saksbehandlingen i forliksrådet. Formålet med oppgaven er å klarlegge hvorvidt dagens forliksrådsordning i tilstrekkelig grad ivaretar partenes krav på en forsvarlig behandling. Vi vil fokusere på hvilke utfordringer ordningen skaper i forhold til rettssikkerheten. I avhandlingens andre del vil vi ta for oss den historiske bakgrunnen til forliksrådet og se på utviklingen som har skjedd siden innføringen av ordningen i 1795. Særlig vil fokuset være på den økende domsmyndigheten og hvordan denne har virket inn på saksutviklingen. For å kunne fastslå hvordan dagens system fungerer, er det viktig å stadfeste hvordan utviklingen har påvirket dette systemet. Den tredje delen vil ta for seg hvordan dagens forliksrådsordning fungerer. Ordningen har som formål å tilby en enkel, hurtig og billig løsning av tvister. Saksbehandlingsreglene vil gjennomgås i dybde for å illustrere hvordan disse formålene søkes oppfylt. En gjennomgående problematikk i forhold til behandlingen i forliksrådet er hvorvidt kravene etter EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang er oppfylt. Vi vil i avhandlingens fjerde del se på hvilke krav konvensjonen stiller til behandlingen i medlemsstatene og i hvilken grad forliksrådene oppfyller disse kravene. I avhandlingens femte del vil vi foreta en kritisk vurdering av de ulike sidene ved forliksrådsordningen slik den fungerer i dagens samfunn. Vi vil presentere en rekke problemstillinger vi mener oppstår i forhold til ulike deler av ordningen og vise hvilke hensyn som gjør seg gjeldende. Underveis vil vi skissere mulige endringer vi mener kan være hensiktsmessige for å sikre en bedre behandling, og øke rettssikkerheten. Avslutningsvis vil vi på bakgrunn av en helhetlig vurdering av forliksrådsordningen, komme med konkluderende synspunkter. 1

2 Utviklingen av forliksrådsordningen 2.1 Utviklingen på 1700- tallet Forliksrådene ble opprettet i 1795, da omtalt som forligelseskommisjoner. Opprettelsen av kommisjonene var en gjenopplivelse av lekmannsansvaret i rettspleien, men i en ny form som var tilpasset utviklingen av profesjonalisering av rettspleien og domstolsvesenet. Forligelseskommisjonene skulle mekle i alle tvistesaker, inklusive voldssaker og andre straffesaker som ikke var underlagt offentlig tiltale. Det var obligatorisk med mekling i tvistesaker. 1 Den judisielle revolusjon preget rettspleien på 1700-tallet. Begrepet kjennetegner først og fremst den profesjonalisering av rettspleien som fant sted i løpet av århundret. 2 I 1735 ble det stilt krav om at dommerne måtte ha formell juridisk kompetanse. 3 Domstolen hadde fått økt juridisk kompetanse, og rettssikkerheten for partene var ivaretatt på en mer betryggende måte enn tidligere. Prosesser ble imidlertid også dyrere og mer tidskrevende, noe som sammen med profesjonaliseringen av dommerskaren, bidro til at domstolen «fjernet seg fra folket». Befolkningen brakte dermed stadig færre tvistemål frem for rettslig prøving. 4 Forligelseskommisjonene skulle være et supplement til de ordinære domstolene. De tok ikke sikte på å være rettsskapende, men å være fredsskapende. Forligelseskommisjonene var et resultat av optimismen som vokste frem hos filosofer, statsmenn og fyrster i løpet av 1700-tallet. Den ble en drivkraft for politiske beslutninger. 5 Forligelseskommisjonene ble utvidet til norske bygder i 1797. 6 Opprettelsen av forligelseskommisjonene var motivert av statens ønske om en rasjonalisering av rettspleien som både dekket staten behov for en billig og smidig rettspleie. Dette var i tråd med tidens ideer om liberalisering, og med det opinionsstyrte eneveldets imøtekommelse av en rekke ønsker og krav fra innbyggernes side. 7 1 Næss (1995) s. 5 2 Næss (1995) s. 16 3 Næss (1995) s. 19 4 Næss (1995) s. 20 5 Næss (1995) s. 5 6 Næss (1995) s. 27 7 Næss (1995) s. 36 2

Forligelseskommisjonens viktigste oppgave var å redusere saksmengden ved domstolene, og bringe tvister til hurtig avslutning før de videreutviklet seg. Forligelseskommisjonene var en suksess. 8 Da de startet sitt arbeid i 1797 var tallet på klager 31461 saker. Antallet forlikte saker var hele 69%. En klar tendens var at stadig flere saker endte i forlik. Etter innføringen av forligelseskommisjonene ble saksmengden ved de øvrige domstolene redusert betydelig. Gjennom forlikene klarte de å bringe tvister til en rask avslutning, slik målsetningen var. 9 2.2 Lov av 1824 om forliksrådet I 1824 ble det vedtatt en ny norsk særlov for forligelsesvesenet, som en følge av løsrivelsen fra Danmark i 1814. Den nye loven hadde flere avklarende paragrafer og klarere avsnittsinndeling. 10 Forligelseskommisjonene avlastet underrettene sterkt, sparte partene for tid og store kostnader, og ble et sosialt forum for løsning av alle slags konflikter hvorav største delen ville forblitt uløste tvister mellom naboer, og ellers i lokalsamfunnet. 11 Etter innføringen av den nye loven, økte saksmengden. Denne tendensen tyder på at mange husstander brakte sine tvister og konflikter inn for forligelseskommisjonene. I denne perioden ble 65-70% av sakene forlikt. Den høye forliksprosenten viser at forligelseskommisjonene avlastet de øvrige domstolene i stor grad. 12 Den 8. september 1842 kom en lov om forandring av forligelseskommisjonen. Loven førte til at hele forligelsesvesenet ble kommunalisert. Kommunaliseringen medførte en betydelig økning i antallet forligelseskommisjoner. Det ble samtidig inngitt færre forliksklager, noe som kan ha sammenheng med kommisjonensmedlemmenes evner og kvalifikasjoner. 13 De nye folkevalgte kommisjonene opparbeidet seg etter hvert både arbeidsrutine og erfaring, og tallet på klager økte. En årsak til økning kan ha å gjøre med at de fikk økende prestisje og 8 Næss (1995) s. 44 9 Næss (1995) s. 47 10 Næss (1995) s. 59-60 11 Næss (1995) s. 66-67 12 Næss (1995) s. 66-67 13 Næss (1995) s. 68-69 3

tillit i lokalsamfunnet. Vel så viktig var det trolig at gjeldssakene økte kraftig, noe som må ses i sammenheng med utviklingen av bankvesenet og de stadig flere saker mellom privatpersoner og kredittinstitusjoner. 14 2.3 Domskompetanse for forligelseskommisjonene Forslaget om å gi forligelseskommisjonene domskompetanse ble vedtatt 8.mai 1869. Forligelseskommisjonens myndighet ble dermed kraftig utvidet ved at kommisjonen fikk rett til å avsi dom. Dette startet en prosess som senere førte til flere utvidelser av domsmyndigheten. Kommisjonene ble både meklingsinstans og domstol. Myndigheten inkluderte også adgangen til å kunne avsi dom ved uteblivelse. Hovedbegrunnelsen for domskompetansen var at den ville virke ressursbesparende. Innbyggerne skulle få anledning til å få sine konflikter brakt til ende uten å bli påført høye og uoverkommelige utgifter. 15 Stortinget ga uttrykk for et syn som representerte en konsekvent fortsettelse av den begrunnelse som førte til opprettelse av forligelseskommisjonene i 1790-årene: innbyggerne skulle få sine tvister behandlet raskt og billig. Dette garanterte likebehandling av innbyggerne, samtidig som det også sparte samfunnet for unødvendige omkostninger. 16 Etter at forligelseskommisjonen fikk domskompetanse, økte antallet klager som ble behandlet. Dette var i all hovedsak en følge av den økte mengden med gjeldssaker, særlig i form av pengegjeld fra privatperson til kredittinstitusjon. 1 1870 tok forligelseskommisjonene domskompetansen i bruk for første gang. Det samme året ble 81,5% av sakene avgjort ved forlik eller dom. 17 Ved innføringen av tvistemålsloven av 1915, innført 1927, ble det fremsatt forslag ved lovkomiteen om utvidelse av forligelseskommisjonens domsmyndighet. Under den politiske behandlingen ble det foretatt flere endringer. Sivilprosesskommisjonen foreslo at forligelseskommisjonene skulle dømme i saker om større beløp etter begjæring fra begge parter. 18 14 Næss (1995) s. 70 15 Næss (1995) s.70-71 16 Næss (1995) s. 71 17 Næss (1995) s. 71-72 18 Næss (1995) s. 74 4

2.4 Fra forligelseskommisjon til forliksrådet I 1927 ble navnet forligelseskommisjoner endret til forliksråd. Forliksrådene fikk i denne perioden preg av å være ekspedisjonskontor for uteblivelsesdommer. Det var dessuten en utbredt oppfatning at mange forliksråd hverken tok sin meklingsplikt eller sin domskompetanse særlig alvorlig. Fremfor å legge ned arbeid for å få en løsning i forliksrådet, henviste de klagene til retten. 19 I denne perioden ble sakene for forliksrådene i stor grad løst ved uteblivelsesdommer. Forliksrådenes øvrige virksomhet virket små og uvesentlige. Den utvidede adgangen til å avsi uteblivelsesdommer medførte at antall forlikte saker sank betydelig i denne perioden. 20 2.5 Endringer i tvistemålsloven Bakgrunnen for endringene tvistemålsloven, var behovet for forenklinger og rasjonaliseringer ved behandlingen av tvistemål og mindre pengesaker. De vesentlige endringer gjaldt innføringen av en tilsvarsordning i gjeldssaker og at verdigrensen for forliksrådets kompetanse til å avsi uteblivelsesdommer ble opphevet. Grensen for å kunne avsi dommer i saker om formuesverdier i de tilfeller der kravene i tvistemålsloven var oppfylt, ble også opphevet. Adgangen til å bringe en sak direkte inn for byretten ble utvidet for de tilfeller der begge parter hadde vært bistått av advokat og der det ikke var rimelig grunn til å anta at saken ville bli løst i minnelighet i forliksrådet, og heller ikke ville bli pådømt i forliksrådet. Tilsvarsplikten førte til en betydelig effektivisering av arbeidet i forliksrådets møter. 21 Den mest radikale endring for forliksrådenes arbeid siden opprettelsen i 1795, fant sted i 1993. Forliksrådenes domskompetanse ble kraftig utvidet. Forliksrådet gikk fra å kun ha domskompetanse ved behandling av småkrav, til å ha alminnelig domskompetanse i sivile tvister. Advokatenes møterett ble begrenset til domsforhandlingene, slik at den direkte meklingen mellom partene skulle bestå uendret. Forliksrådene hadde fått nye oppgaver og større myndighet. 22 19 Næss (1995) s. 75-77 20 Næss (1995) s. 76-77 21 Næss (1995) s. 83-84 22 Næss (1995) s. 84-86 5

2.6 Forliksrådet fra 90-tallet Forliksrådene avlastet by- og herredsrettene i stor og økende grad, og utviklingen akselererte etter 1990. En oversikt over saker og saksutfall viser en kraftig økning i antallet forlik og dommer i forliksrådene i forhold til den foregående perioden. Dette kan ses i sammenheng med gjennomføringen av tilsvarsordningen og økningen av forliksrådets domskompetanse, som tok til å virke med full tyngde fra og med 1988. 23 For saker der partene fikk sin avgjørelse i forliksrådet ved forlik, dom eller henvisning til retten, viser utviklingen at forliksrådets innsats som meklingsinstitusjon og domstol har økt betydelig i løpet av få år. 24 Forliksrådene synes i stigende grad å måtte leve opp til det ansvar som ble pålagt dem som en følge av tilsvarsordningen, utvidelsen av domskompetansen og advokatenes møterett ved domsforhandlinger i forliksrådet. Deres arbeid representerte en hurtig saksbehandling og jevnt over svært lave kostnader ved behandling av sivile tvistemål. 25 Etter 1994 har det vært få endringer i forliksrådets kompetanse og organisering. Til tross for dette har saksmengden økt jevnlig over en 10-års periode, og tallet på antall saker hadde i 2004 doblet seg. 26 3 Behandlingen i forliksrådet 3.1 Forliksrådets virksomhet Tvistelovens kapittel 6 har særregler om behandlingen i forliksrådet. Vi vil i dette kapittelet fokusere på temaer som er særlig aktuelle for forliksrådet. Dette innebærer at vi først og fremst tar for oss særreglene i kapittel 6. Vi trekker bare frem de supplerende reglene i de generelle kapitlene i tvisteloven der vi mener disse er relevante for å belyse et tema som er særlig aktuelt for forliksrådet. 27 23 Næss (1995) s. 87 24 Næss (1995) s. 92 25 Næss (1995) s. 94 26 Statistisk sentralbyrå 2006 27 Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 379 6

Før man går inn på de konkrete leddene i behandlingen, er det viktig å fremheve formålet med å ha en forenklet domsmyndighet og hva man ønsker å oppnå ved å benytte denne ordningen. Formålsbestemmelsen i tvisteloven (heretter tvl.) 1-1 er presisert gjennom tvl. 6-1 som fastslår hvilken rolle lovgiver ønsker forliksrådet skal ha som ledd i domstolshierarkiet. En behandling for de vanlige domstolene er dyr og tidkrevende. Muligheten til å få prøvd sin sak skal være åpen for alle, ikke bare hvor sakens tvist er omfattende og partene har tilstrekkelige midler. Av denne grunn er hovedfokuset for forliksrådets behandling å «legge til rette for at partene ved mekling eller dom får løst saken enkelt, hurtig og billig», se tvl. 6-1 første ledd. Oppbygningen og virksomheten i forliksrådet gjenspeiler innholdet av denne bestemmelsen ved å tilby et rimelig meklingsalternativ i sivile saker. En av hovedgrunnene til at behandlingen kan gjennomføres så rimelig, er at dommerne i forliksrådene er lekfolk. Som et resultat vil meklingen automatisk foregå med en mer uhøytidelig tone enn ved vanlige rettsmøter. Fokuset i møtene baserer seg ikke nødvendigvis på rettsregler, men heller på det man må kunne kalle allmennhetens «rettsfølelse». Ønsket om å komme til en minnelig løsning for begge partene medfører at rettsregler blir satt til side til fordel for det partene mener er den beste løsningen. Forliksrådsmedlemmene tar utgangspunkt i generelle etikk- og rettferdsprinsipper, og kommer til løsninger ved bruk av skjønn. Et annet svært viktig moment ved virksomheten til forliksrådet er at det skal gi de øvrige domstolene en avlastning for sivile saker med små krav. Tilgjengelighet er svært viktig for effektivt å kunne gjennomføre avlastningen. Hver kommune skal derfor i utgangspunktet være utstyrt med et forliksråd. Ved at virksomheten er så utbredt gis partene et reelt og rimelig alternativ uten behov for lange reiser. Ved å se på omfanget av virksomheten kan man fastslå i hvilken grad forliksrådene oppfyller sin rolle som avlastning for de øvrige domstolene. Historisk behandler forliksrådet færre saker enn tidligere. Toppen var på slutten av 80-tallet, hvor forliksrådet fikk inn nesten 290 000 saker hvert år. 28 I dag kan man ta utgangspunkt i at forliksrådene behandler ca. 130 000 saker, mens de øvrige domstolene behandler ca. 15 000 sivile saker hvert år. 29 Nedgangen av saker er et resultat av en rekke forhold. Blant annet kan 28 Næss (1995) s. 76 29 NOU 2010:11 s. 17 7

nevnes den nye tvisteloven, den reduserte domsmyndigheten og en spredning av ulike sakstyper som en følge av utarbeidelsen av andre meklingsorganer. Tallene viser uansett at forliksrådet er ansvarlig for en stor saksmengde, og man må kunne slå fast at virksomheten utgjør en nødvendig tjeneste for å unngå at domstolene blir overbelastet. Et åpenbart problem man ikke kommer utenom når man behandler forliksrådets virksomhet er forholdet mellom tvl. 6-1 jfr. 1-1 og EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang. 30 Forliksrådet baserer sine avgjørelser på en «rettsfølelse». Dette kommer som et resultat av at loven legger opp til at behandlingen skal fokusere på helt andre hensyn enn de øvrige domstolene. Viktige sivilrettslige hensyn kan dermed bli nedprioritert. Det kan her oppstå mange spørsmål om det foreligger stridighet mellom forliksrådenes avgjørelser og grunnleggende menneskerettigheter. Dette blir drøftet mer utfyllende senere i avhandlingen. 3.2 Kort om forliksrådets organisering Organiseringen av forliksrådene baserer seg i stor grad på et prinsipp om tilgjengelighet. Av denne grunn er det etter domstolloven (heretter dl.) 27 første ledd et krav om at hver kommune skal ha et forliksråd. Bestemmelsens andre ledd uttrykker at hvert forliksråd skal ha tre medlemmer og like mange varamedlemmer med likedeling mellom kvinner og menn. Disse velges av kommunestyret og sitter fire år av gangen, se dl. 57 første ledd. Av disse skal det velges en leder. Dette ansvaret pålegges også kommunestyret. Det er adgang til å etablere flere avdelinger i forliksrådet hvor det er stor pågang. Særlig i Oslo og Bergen ser man i dag at sakspågangen er så stor at det er behov for flere avdelinger, med et stort antall forliksrådsmedlemmer og varamedlemmer. I Oslo er de til og med fulltidsansatte. 31 Forliksrådene er underlagt administrative sekretariater. Deres oppgave er å gi administrativ støtte og kontrollere at virksomheten i forliksrådene fungerer som det skal. Hvem som utfører sekretariatsfunksjonen vil variere. I utgangspunktet er det politiet som har fått denne 30 Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 4. november 1950 31 Fylkesmannen i Oslo og Akershus (2016) 8

kompetansen. I større kommuner og fylker opprettes egne namsfogder. Da har sekretariatene egne fulltidsansatte som tar seg av det administrative arbeidet rundt behandlingen i forliksrådet. 32 Forliksrådene er pålagt å avholde møter en gang i måneden eller oftere dersom det er stor sakspågang, se dl. 28. Det er også anledning til ikke å avholde møte dersom det ikke foreligger saker til behandling. Dette er også hvordan det fungerer i praksis. Større kommuner avholder flere møter daglig, mens mindre kommuner kanskje avholder møter en til to ganger i året, avhengig av sakspågangen. 3.2.1 Forliksrådsmedlemmene Hvem som kan være forliksrådsmedlemmer fremgår av dl. 56 jfr. 27. Personene som skal velges må ha fylt 25 år og være under 70 år ved starten av valgperioden. Videre stilles det et krav til at de som skal velges anses som særlig egnet til oppgaven, og må beherske norsk godt. Av forarbeidene fremgår det at man ved valg av medlemmene må legge et kvalifikasjonsprinsipp og et representasjonsprinsipp til grunn. 33 Førstnevnte innebærer at de valgte skal kunne foreta grundige overveielser, og bygge avgjørelsene på sunn fornuft og en «folkelig» rettsfølelse. Representasjonsprinsippet går ut på at de valgte i størst mulig grad skal gjenspeile befolkningen ved å ha en jevnest mulig fordeling i alder, kjønn og etnisitet. De som velges kan i teorien være jurister, men juridiske kvalifikasjoner skal ikke vektlegges ved valget. En grunntanke bak behandlingen er at mekleren skal være partenes likemann. Derfor er det viktig at de som velges er blant «folket». Det er imidlertid vanskelig å si om vilkåret «særlig egnet» blir oppfylt da det ikke føres noen kontroll over kommunens utvelgelsesprosess. Ofte velges tidligere aktive politikere til å sitte i forliksrådet for å hedre dem, og gi dem både prestisje og godtgjørelse. 34 Problemer kan oppstå i forhold til at de valgte ikke nødvendigvis oppfyller kravene som nevnt ovenfor. Særlig må representasjonsprinsippet fremheves. Tidligere aktive politikere er ofte av den eldre garde og man vil kunne ende opp med å ha et 32 Rønning (2008) s. 22 33 Ot.prp. nr. 22 (2006-2007) s. 34-35 34 Robberstad (2013) s. 114 9

forliksråd representert av et utvalg mennesker som på ingen måte er representativt for befolkningen i samfunnet. Utvelgelsesprosessen er på grunn av dette blitt kritisert i praksis. 35 I hvilken grad medlemmene får opplæring vil avhenge av kommunen og de midlene som stilles til rådighet. Medlemmene av alle forliksrådene i landet gjennomfører årlige opplæringsseminarer gjennom SFN (samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn). Ved disse seminarene er formålet å gi medlemmene en opplæring i behandlingen og kunnskap om reglene for behandlingen. Utover dette gis det ingen obligatorisk opplæring. Det kan tenkes at enkelte kommuner gjennomfører enkle samlinger for å gi en innføring i hvordan behandlingen skal foregå, men med svært begrensede midler er det lite sannsynlig at dette er omfattende nok til å gjennomgå alle saksbehandlingsregler som gjelder. Medlemmenes rolle ved behandlingen i forliksrådet vil variere. Sekretariatet er ansvarlig for å gjennomføre de administrative oppgaver og innledende prosesshandlingene. Det er i hovedsak under møtene at forliksrådsmedlemmene er aktive, se tvistelovforskriften 1 første ledd. De får dokumentene til sakene som skal gjennomgås en uke før møtet finner sted for å forberede seg på meklingen og domsforhandlingene. Under møtene skal forliksrådsmedlemmene fungere som en objektiv tredjemann, som skal forsøke å skape enighet mellom partene. Deres arbeidsoppgaver avgrenses delvis til rettsmøtene. Utenom rettsmøtene er forliksrådets medlemmer i hovedsak ansvarlig for å skrive under på fraværsdommer eller andre beslutninger om innstilling av saker. 3.2.2 Sekretariatets rolle Sekretariatet er i motsetning til forliksrådet omfattet av en rekke ansatte og ikke medlemmer valgt av kommunen. De sitter som oftest i lengre perioder enn fire år. Dette gir god grunn til å la forliksrådets rolle begrenses til meklingen i rettsmøtene og overlate sekretariatet til det administrative arbeidet. De får gjennom en lengre arbeidsperiode bedre innsikt i hvordan behandlingen foregår og kan mer effektivt gjennomføre enkle prosesshandlinger i forhold til partene. I forhold til forliksrådet har sekretariatet en kontroll- og støttefunksjon før og etter møtene, se tvistelovforskriften 1 tredje ledd. Sekretariatene har derimot ingen rolle under møtene. De 35 Elvik (2016) 10

kan dersom nødvendig foreta enkle sekretæroppgaver som å føre rettsbok eller hjelpe med å finne frem saker, men det er viktig at forliksrådet fremstår som det meklende organ og ikke sekretariatet. Før møtene skal sekretariatet forsikre seg om at alle prosessforutsetninger er oppfylt. Dette omfatter blant annet å kontrollere at forliksklagen og tilsvaret er formriktig, veilede partene og publikum, påse at frister er overholdt, vurdere sakens kompleksitet og forliksrådets habilitet. Målet er å legge til rette for at meklingen skal foregå så effektivt som mulig i rettsmøtene. 3.3 Forliksrådets kompetanse Etter tvistemålsloven var forliksrådsbehandling i utgangspunktet obligatorisk for alle typer saker (med visse unntak). Ved innføringen av tvisteloven ble dette endret. Tvisteloven 6-2 første ledd første punktum fastslår rekkevidden for forliksrådets saklige kompetanse. Kompetansen har fortsatt en vid ramme og gjelder alle «saker som kan anlegges ved stevning til tingretten etter reglene for allmennprosess eller småkravsprosess i denne loven.» Av bestemmelsens andre ledd første punktum «skal forliksrådet behandle saken» (vår fremheving) når den kan anlegges ved stevning til tingretten. Dette innebærer at de saker som kan føres direkte for lagmannsretten faller utenfor forliksrådets behandlingsområde. Den obligatoriske behandlingen i forliksrådet omfatter alle sivile saker med de unntak som fremgår av tvl. 6-2 andre ledd andre punktum bokstav a d. Av særlig betydning er her bokstav a som fastslår beløpsgrensen på kr 125 000 og hvor begge partene har tatt i bruk advokat. Dersom det skulle være spørsmål om en tvistegjenstands verdi kommer lovens kapittel 17 om verdifastsetting til anvendelse. Hovedregelen som fremgår av tvl. 6-2 begrenses ytterligere ved bestemmelsens første ledd andre punktum. Det gis her en oppramsing av de sakstyper som faller utenfor. Dette gjelder familiesaker hvor tvisten ikke gjelder formuesverdier (disse sakene har egne organer), saker mot det offentlige som ikke er av privatrettslig art - da disse sjelden vil føre til forlik - og en rekke andre sakstyper. 36 Unntatt fra behandlingen kommer også saker som hører under andre særdomstoler, eksempelvis jordskifteretten eller husleietvistutvalget. Disse er underlagt egne regler og behandlingsprosesser. 36 Schei (2013) s. 205 11

3.4 Prosessen i forliksrådet 3.4.1 Partsevne, stedfortreder, prosessfullmektig og medhjelpere 3.4.1.1 Hvem kan være part? Hvem som har partsevne, og dermed kan opptre som part, fremgår av tvl. 2-1 første ledd. I utgangspunktet kan både fysiske og juridiske personer være part i forliksrådet. Fysiske personer omfatter alle enkeltmennesker. Bestemmelsens bokstav b til f gjelder de juridiske personene og kan være alt fra statlige organer til aksjeselskaper. I en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg ble en forliksrådsdom ansett å være en nullitet på grunn av manglende partsevne. Det ble i kjennelse slått fast at enkeltmannsforetak ikke er å anse som rettssubjekter i forliksrådene. 37 Det må foretas en konkret vurdering av om den enkelte part har partsevne for å fastslå om han kan opptre som selvstendig rettssubjekt. Dette innebærer at partens prosessdyktighet etter tvl. 2-2 også må vurderes. Ved tvil må forliksrådet kontakte parten eller hans prosessfullmektig for å avklare usikkerheten. 3.4.1.2 Stedfortreder Som et generelt utgangspunkt har partene ved behandling i forliksrådet personlig møteplikt etter tvl. 6-6. Adgangen til å anvende stedfortreder er derfor begrenset. Kun når parten ikke er prosessdyktig etter tvl. 2-2 eller har stilling som upersonlig rettssubjekt kan det anvendes stedfortreder, se tvl. 2-3. Stedfortrederen har det samme ansvar som parten selv og er ment å ivareta partens rettigheter og plikter. Inngår stedfortrederen forlik vil det ha rettslige virkninger for parten. Også dersom stedfortrederen aksepterer at forliksrådet aviser dom vil parten være bundet av dette. 38 3.4.1.3 Prosessfullmektig og medhjelper Det er viktig at partene har mulighet til å la seg bistå av prosessfullmektig eller medhjelper ved forliksrådsmøter. Partene får mulighet til å motta hjelp og veiledning ved behov fra en medhjelper de selv har valgt. I hvilken grad prosessfullmektigen eller medhjelperen får 37 RT 2005 s. 362 38 Schei (2013) s. 87-89 12

anledning til å delta er ikke regulert. Særlig under meklingen hvor partens forklaring gir grunnlaget for forliket, antas det at forliksrådene anmoder parten til å forklare seg først. 39 Likevel vil man ikke kunne nekte prosessfullmektigen å forklare seg dersom parten ønsker dette. Hvem som kan opptre som prosessfullmektig fremgår av tvl. 6-7. Bestemmelsens første ledd tilsvarer de som kan brukes som prosessfullmektiger etter tvl. 3-3. Disse har anledning til å virke som prosessfullmektig under hele prosessen, herunder også ved innledende prosesshandlinger. Andre ledd gir en oversikt over de som kan være prosessfullmektig, i tillegg til de som er nevnt i første ledd. Disse er derimot begrenset til bare å kunne medvirke under møtet med forliksrådet. Tredje ledd fastslår hvem som ikke har anledning til å opptre som prosessfullmektiger. Dette gjelder særlig de som utfører arbeide for forliksrådet hvor det kan oppstå habilitetsspørsmål. Alle som kan være prosessfullmektiger kan også være medhjelpere etter bestemmelsens fjerde ledd. Forskjellen på de to er i hovedsak at en prosessfullmektig har fullmakt og kompetanse til å foreta prosesshandlinger på partens vegne. Disse handlingene binder parten ved at de anses foretatt av parten selv. Medhjelperen gis til sammenligning ingen fullmakt og har dermed ingen konkret kompetanse til å handle på egenhånd, men er til stede for å bistå parten når det måtte være behov for det. I en særstilling står advokater. Tidligere var advokater helt avskåret fra å møte i forliksrådet. Adgangen til å benytte advokat som prosessfullmektig eller medhjelper ble først mulig etter reformen i 1993. 40 Begrunnelsen for å oppheve forbudet mot bruk av advokater var at profesjonelle parter som medhjelpere kunne medføre at flere saker ble løst. 41 At partene skal ha frihet til å velge den de måtte ønske som medhjelper er i dag et viktig punkt. Visse særregler gjelder likevel dersom man ønsker å benytte seg av advokat. Parten er pålagt å gi forliksrådet og motparten melding om at advokat medbringes senest en uke før møtet finner sted. Dette er viktig for å gi motparten mulighet til å vurdere om han også ønsker å anvende advokat. Motparten er ikke pliktig å gi varsel om dette. 39 Elvik (2016) 40 Ot.prp. nr. 77 (1992-1993) s. 10-12 41 NOU 2001:32 A s. 305 13

Det har vært visse motforestillinger hva angår bruken av advokater i forliksrådene. Særlig gjelder dette hvor den ene parten møter med advokat og den andre ikke. Parten uten advokat har følt seg underlegen og vært redd for å bli ledet til å inngå ugunstige avtaler. 42 Avhengig av størrelsen på forliksrådet og sakens kompleksitet gis advokater anledning til å gi sitt syn på saken, noe som anses å være en ulempe. Vanskeligere er det også å forsvare et advokatforbud når det ikke er noe klart skille mellom mekling og domsforhandlinger under rettsmøtet. 43 Lovens utgangspunkt i dag er at advokater (og andre prosessfullmektiger) kan uttale seg fritt under møtet dersom parten ønsker det. Prosessfullmektigen kan bli pålagt å møte på vegne av parten dersom møteplikten etter tvl. 6-6 første ledd bortfaller. Andre ledd gir parten anledning til å sende sin prosessfullmektig dersom møtet skal finne sted i en annen kommune enn bostedskommunen eller nabokommunene. At parten i størst mulig grad møter personlig gjenspeiler hvilken betydning partenes egne forklaringer har for saken. 3.4.2 Innledende prosesshandlinger 3.4.2.1 Forliksklagen Før sak kan fremmes for forliksrådet, må visse prosessuelle tiltak gjennomføres. Sak reises av partene ved forliksklage, se tvl. 6-3. Dokumentene som fremstilles for behandlingen i forliksrådet, er å anse som prosesskriv etter reglene i kapittel 12. Forliksklage kan inngis skriftlig eller muntlig, men muntligheten må skje på forliksrådets kontor, se tvl. 12-1 andre ledd. Som oftest vil det være sekretariatet som er ansvarlige for å hjelpe med utarbeidelse av forliksklage. Skulle unntaksvis en av forliksrådsmedlemmene bistå med dette, vil denne personen være avskåret fra å delta i den videre behandlingen etter tvl. 12-1 fjerde ledd. Etter at forliksklage er kommet inn til forliksrådet, skal sekretariatet påse at det ikke er noen mangler. Hvilke krav som stilles, fremgår av tvl. 6-3 andre ledd som gir en oversikt over hva forliksklagen skal inneholde. Bokstav c og d er særlig viktige for at forliksrådet skal kunne gjøre seg opp en mening om saken. Av hensyn til forliksrådets kompetanse, må forliksklagen klart uttrykke hvilke krav som gjøres gjeldende og en påstand som angir det resultat klageren 42 Johnsen Rønning (2009) s. 7-8 43 NOU 2001:32 A s. 305-306 14

ønsker å oppnå, se tvl. 6-3 femte ledd første punktum. På denne måten kan sakens kompleksitet vurderes og rammene av sakens tvistespørsmål blir klarlagt. Eventuelle mangler ved forliksklagen kan avhjelpes etter bestemmelsens femte ledd andre punktum. Utformingen av forliksklagen er svært lik en stevning til tingretten. For forliksklagen er det tilstrekkelig med en «konsentrert beskrivelse» av de forhold kravet bygger på, se bokstav d. Ved fremsettelse av stevning må både den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet angis, se tvl. 9-3. Forskjellen er altså i hovedsak grundigheten av begrunnelsen. Det stilles likevel krav til at den «konsentrerte beskrivelse» i forliksklagen er tilstrekkelig individualisert. Informasjonen forliksrådet mottar må være omfattende nok til at de kan forberede møtet. Motparten må også få tilstrekkelig med informasjon om tvisten til å kunne ivareta sine interesser. 44 Man snakker her om disposisjonsprinsippet. Partene bestemmer hvilke krav de ønsker å fremme og hvilke påstandsgrunnlag kravene skal bygge på, se tvl. 11-2. Retten skal kun ta stilling til de forholdene partene fremsetter. Dette er særlig viktig for å forsikre seg om at det er partenes interesser som ivaretas og at domstolene forholder seg upartiske med hensyn til tvistespørsmålet. Ved forliksrådsbehandling vil disposisjonsprinsippet ha en noe mildere form. Det er partene som styrer hvilke krav og påstander som legges til grunn for behandlingen. Likevel vil ønsket om å oppnå forlik medføre at det kan oppstå endringer til fordel for at partene skal komme til enighet under meklingen. Man kan fortsatt si at de krav partene bygger sin drøftelse på setter rammene for behandlingen, men med det avvik at klagerens krav ofte vil bli modifisert for å imøtekomme motpartens krav. 3.4.2.2 Tilsvar Motpartens respons kommer i form av et tilsvar. Forliksklagen forkynnes av forliksrådet for klagemotparten med anmodning om å inngi tilsvar. Forliksrådet har en plikt etter tvl. 6-4 første ledd tredje punktum til å opplyse klagemotpart om hva tilsvaret skal inneholde, hvilke frister som gjelder og hvilke følger manglende tilsvar kan medføre. 44 NOU 2001:32 B s. 733 15

Det eneste et tilsvar må inneholde er hvorvidt klagen godtas eller bestrides. Godtar motparten påstanden i klagen, avsies dom i samsvar med dette. Bestrides forliksklagen bør det gis en kort begrunnelse med motpartens standpunkt på saken. Skulle feil foreligge som en følge av manglende informasjon fra forliksrådet gis det mulighet til å rette på dette, se tvl. 6-4 første ledd tredje punktum. Som utgangspunkt er fristen for å inngi tilsvar to uker. Dersom fristen ikke overholdes avsies fraværsdom, forutsatt at det ikke er grunn til å tro at det foreligger gyldig fravær. Tilsvaret kan være muntlig eller skriftlig, med de samme forutsetninger som ved forliksklage. Muntlig tilsvar skjer ved forliksrådet med hjelp av sekretariatet. Faktum er at de fleste saker som avgjøres ved forliksrådene er fraværsdommer som følge av manglende tilsvar. Forholdet til det kontradiktoriske prinsipp skaper i denne sammenheng problemer. Det sentrale i prinsippet er at partene har mulighet til å klarlegge sin sak og ta stilling til motpartens anførsler. 45 Prinsippet er i dag lagt til grunn i tvl. 11-1 tredje ledd. Kontradiksjon er definert som «en grunnsetning i vår rettergangsordning», og skal gi partene en forsikring om at retten bygger sin avgjørelse på begge parters synspunkter. 46 Prinsippet baseres på en likhetstanke og det avgjørende er at begge partene har hatt lik mulighet til å redegjøre for sin sak. Gjennom kontradiksjon søker retten å opprettholde tilliten til at behandlingen er forsvarlig og rettferdig. Retten har anledning til å ta visse forutsetninger under saksbehandlingen som partene ikke anmoder, men det forventes da at disse forholdene forklares for partene slik at misforståelser ikke skal oppstå. 47 For behandlingen i forliksrådet er det avgjørende at kontradiksjonsprinsippet følges. I mye større grad enn ved de øvrige domstolene, bygger dommerne sine avgjørelser på partenes utsagn når de skal komme til forlik eller avsi dom. For at saken skal få et så riktig resultat som mulig er det derfor utslagsgivende at partene får mulighet til å fremme sine synspunkter i tilstrekkelig grad. 45 Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 167 46 RT 1990 s. 8 (s. 12) 47 Skoghøy (2014) s. 525 16

Det er derimot ikke noe krav til at partene faktisk har uttalt seg. Det avgjørende er at det er gitt en mulighet til dette. Når tilsvaret er forkynt for klagemotparten vil forliksrådet ikke være pålagt å gjøre ytterligere skritt. Gjennom saksbehandlingsprosessen som gjennomføres gis partene mulighet til å gi uttrykk for sitt syn. Ansvaret om å inngi tilsvar er lagt på motparten etter at forkynnelse har funnet sted. Velger motparten å ikke respondere må kontradiksjonsprinsippet likevel anses å være ivaretatt. 3.4.2.3 Kompliserte saksforhold Etter at tilsvar er kommet inn til forliksrådet må det vurderes om det skal sendes innkalling etter tvl. 6-5. Sakens kompleksitet må vurderes opp mot forliksrådets kompetanse. Etter tvl. 6-11 første ledd kan behandlingen innstilles dersom det er lite sannsynlig at saken vil kunne avgjøres i forliksrådet. Dette gjelder særlig hvor saksforholdet er så omfattende eller komplisert at det vil være urimelig å forvente at forliksrådet skal klare å mekle frem et forlik eller avsi dom. Bestemmelsen fungerer som en sikkerhetsventil og gir forliksrådet anledning til å avstå fra behandlingen slik at mer kompetente organer kan ta seg av saken. Når saksforholdet er komplisert og omfattende, men tvistesummen likevel er lav, blir spørsmålet om forliksrådet er kompetent til å behandle saken vanskeligere. Sakens behandling i de øvrige domstolene vil på grunn av kompleksiteten bli omfattende. I denne sammenheng er det viktig at behandlingen i domstolene og forliksrådet er proporsjonal. Prinsippet om proporsjonalitet kan leses ut av tvl. 1-1 andre ledd fjerde strekpunkt som sier at «saksbehandlingen og kostnadene (skal) stå i et rimelig forhold til sakens betydning». Hele grunnlaget for forliksrådets behandling baserer seg på tanken om en enkel, hurtig og billig tvisteløsning. Det må foretas en konkret vurdering når tilsvar er inngitt, for å avgjøre om forholdet mellom tvistesummen, sakens viktighet og sakens kompleksitet tilsier at behandling skal gjennomføres, eller om den bør innstilles. «Viktigheten» av en sak har som oftest direkte sammenheng med tvistesummen. Proporsjonalitetsprinsippet tilsier at saksforholdet må være tilsvarende ukomplisert for at behandling skal kunne rettferdiggjøres i tvister om små verdier. Likevel er det viktig at 17

forliksrådets behandling fremstår som et reelt tilbud for parter som fremmer sine krav, også når saksforholdet er komplisert. Man kan her se en stridighet mellom grunnleggende prinsipper i sivilprosessen. Særlig ser man en stridighet i forhold til kravet om rettferdig rettergang. Resultatet blir ofte at forliksrådene oppfordrer partene til å gjennomføre mekling for å unngå å måtte avsi dom i saken. I de saker hvor det foreligger slik uforholdsmessighet mellom et omfattende saksforhold og en lav tvistesum vil partene ha en stor fordel av å finne en minnelig løsning. 48 3.4.3 Innkalling Etter at klageren har inngitt sin forliksklage og klagemotparten har gitt tilsvar innkalles de til rettsmøte hvor hovedforhandlingen vil foregå forutsatt at behandlingen ikke er avsluttet, se tvl. 6-5 første ledd. Det er partene selv som skal innkalles, forutsatt at de har personlig møteplikt. Også når parten anvender prosessfullmektig skal innkalling henvendes til parten selv, se tvl. 13-2 tredje ledd. Innkallingen skal inneholde opplysninger om når møtet skal finne sted og gi partene oversikt over hvilke frister som gjelder. Særlig viktig er fristene for å varsle om nye dokumenter, ny bevisførsel, bruk av advokat og muligheten til å få saken innstilt, se tvl. 6-5 andre ledd. Gjennomføringen av møtet bør finne sted innen tre måneder etter at klagen ble inngitt. Skulle møte ikke være gjennomført innen tre måneder har partene adgang til å kreve saken innstilt etter tvl. 6-11 fjerde ledd annet punktum. Saken kan deretter bringes inn for tingretten. 3.4.4 Sakens behandling i møtet Hvordan møtet skal gjennomføres reguleres av tvl. 6-8. Innholdet i tvl. 8-2 gjelder tilsvarende. Forliksrådets møte er å anse som rettsmøte. Reglene om rettsmøter i tvisteloven kapittel 13 og domstolloven kapittel 7 kommer til anvendelse. Dette innebærer blant annet at møtene skal nedfelles i rettsbøker og at særregler om innsyn og offentlighet gjør seg gjeldende. 48 Schei (2013). s. 237 18

Rettsmøtet har som formål å gjennomføre en mekling hvor fokuset er å komme frem til en minnelig løsning i samsvar med formålene i loven. Fører ikke meklingen frem vil forliksrådets medlemmer kunne avsi dom på begjæring fra partene. Partene må før meklingen begynner opplyse om de ønsker at saken skal avgjøres ved dom. Dette vil ha stor betydning for fremgangsmåten til forliksrådsmedlemmene under meklingen. Har partene erklært at de ikke ønsker dom avsagt ved rettsmøtet, åpner dette for at forliksrådet kan jobbe mer fokusert mot å inngå forlik ved å gi veiledning og synspunkter på tvistespørsmålet. Denne adgangen er avskåret dersom dom skal vurderes, ettersom medlemmene må forholde seg nøytrale. At saken avsluttes etter meklingen innebærer også at sakens tvistespørsmål ikke vurderes noe nærmere når meklingen er gjennomført til tross for at partene ikke kommer til enighet. Resultatet vil da bli at saken innstilles. Det hører derimot til sjeldenhetene at partene på forhånd avskjærer adgangen til domsavsigelse. 49 Under møtet bestemmer forliksrådets møteleder når partene får uttale seg. All kommunikasjon skal skje gjennom møteleder og partene skal så langt som mulig unngå å kommunisere direkte med hverandre. Det er viktig at partene får lik mulighet til å uttale seg om sitt syn på saken, se tvl. 6-8 andre ledd. Å kunne fremme sin sak og imøtekomme motpartens kommentarer må anses å være minimumskravene for å oppfylle vilkårene i EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang. 50 Som oftest er det partens eget syn på saken som utgjør hovedgrunnlaget for forliksrådets vurdering. Opplysningene kan være avgjørende og det er derfor viktig at partene selv forklarer seg. Hvis parten av særlige grunner ikke kan forklare seg selv gis det anledning til å benytte seg av stedfortreder, prosessfullmektig eller medhjelper. Likevel er det viktig å fremheve at behandlingen skal være så enkel og effektiv som mulig. Under meklingen unnlater derfor forliksrådet å diskutere rettsregler i den grad det ikke er nødvendig for å få oppklaring. Etter at partene har avgitt sine forklaringer gjennomgår retten dokumentbevisene som er fremlagt på forhånd. Særbestemmelsen i tvl. 26-2 kommer her til anvendelse som supplement til tvl. 6-8 tredje ledd. Fokuset på effektiv rettergang er viktig og unødig informasjon skal unngås i den grad det lar seg gjøre. Likevel må dokumentene gjennomgås slik at sakens tvist 49 Elvik (2016) 50 Schei (2013) s. 225 19

blir tilstrekkelig opplyst. Fremlegger partene nye dokumentbevis under møtet må motparten gis anledning til å vurdere og imøtegå disse. Utsettelse etter bestemmelsens sjuende ledd kan finne sted dersom det er nødvendig. Meklingsdelen avsluttes ofte etter at partenes forklaringer er gjennomgått og dokumentbevisene er lest. Dersom partene ikke kommer til enighet etter endt mekling vil det kunne oppstå frustrasjon, og forliksrådet vil kunne merke at det kan bli vanskelig å oppnå forlik. 51 På anmodning fra partene starter da domsforhandlingene, se tvl. 6-10. Øvrige beviser utover dokumentbevisene kan tillates under meklingen dersom det er nødvendig for sakens opplysning og det ikke vil forsinke saken i betydelig grad, tvl. 6-8 fjerde ledd. Likevel er disse bevisene mest aktuelle når domsforhandlingene har påbegynt. Rettsreglene får en mye større rolle når et domsresultat skal vurderes. Prinsippet om fri bevisføring i tvl. 21-3 gjelder med andre ord bare for dokumentbevis under meklingen. 52 Adgangen til å benytte vitner eller sakkyndige er underlagt flere begrensninger enn ved vanlig bevisførsel. Forliksrådet selv har ikke adgang til å oppnevne sakkyndige eller pålegge vitner å møte. Dette må skje på partenes anmodning og vitnene må møte frivillig, se tvl. 6-8 fjerde ledd tredje punktum. Fristen for å kunne føre vitner eller andre beviser er senest en uke før møtet skal finne sted. Dette er viktig for at motparten får tilstrekkelig tid til å gjøre seg kjent med de nye bevisene. Hovedansvaret for å innhente beviser til rettsmøtet hviler på partene. Forhandlingsprinsippet stadfester at partene har en plikt til å innhente opplysninger og beviser for å avklare sakens tvistespørsmål, se tvl. 11-2 andre ledd. Samtidig er det viktig å påpeke at bevisvurderingen er uavhengig av partenes anmerkninger vedrørende deres vekt og betydning, se tvl. 21-2. Særlig med tanke på bevisførselen er det viktig å merke seg at forliksrådet har en mulighet til å fremsette forslag til løsning og gi synspunkter på tvisten, uten hensyn til begrensningene som fremgår av tvl. 8-2 første ledd tredje punktum. Forliksrådets medlemmer gis stor frihet i forhold til sin veiledningsplikt uten å måtte bekymre seg for habilitetsspørsmål. Når forliksrådet mener de har tilstrekkelig opplysninger om saken, skal de forsøke å mekle frem et forlik mellom partene. Det er ønskelig at saken avgjøres i første rettsmøte, se tvl. 6-51 Elvik (2016) 52 Schei (2013) s. 226 20

8 sjuende ledd. For å begrense behandlingstiden åpnes det kun for utsettelse dersom det fortsatt er tro på at saken kan avgjøres i forliksrådet. Utsettelse av saken må vurderes konkret. Fordelene ved utsettelse må settes opp mot ulempene i form av økte omkostninger for partene og lengre saksbehandlingstid. Partenes holdninger til utsettelsen er derfor et viktig moment. 53 En part kan selv kreve behandlingen innstilt etter tvl. 6-11 fjerde ledd dersom rettsmøtet ikke er avsluttet innen tre timer. Behandlingen i forliksrådet krever at kommunikasjonen mellom partene skjer «direkte». Alternativt kan fjernmøte gjennomføres etter tvl. 10-3 andre ledd, men det er noe omstridt hvorvidt dette er praktisk i forhold til behandlingsformen. 54 Når meklingen pågår er det viktig at det ikke forekommer møter mellom retten og den enkelte part, se tvl. 8-2 første ledd andre punktum. Kommunikasjon mellom retten og partene skal skje samlet, og retten skal ikke motta opplysninger som ikke kan gjøres kjent for «alle berørte parter». Likhetsprinsippet tilsier at partene skal ha lik behandling og dermed også krav på de samme opplysningene. Forliksrådet skal ikke motta informasjon som taler i den ene parts favør, uten at motparten får adgang til å imøtegå denne informasjonen. Man må kunne anta at partenes oversikt over de prosessuelle reglene som gjelder ved forliksrådsbehandling er minimal når advokat eller annen prosessfullmektig ikke anvendes. Den generelle veiledningsplikt som følger av tvl. 11-5 gjelder her også for forliksrådet. Veiledningsplikten gjenspeiler innholdet av tvl. 6-8 første ledd andre punktum hvor det fremgår at forliksrådet skal sette frem forslag om løsning. Rammen for plikten etter tvl. 11-5 er derimot noe videre. Forliksrådet er pålagt å gi veiledning om saksbehandlingsregler og oppfordre partene til å ta stilling til faktiske og rettslige spørsmål av betydning for saken. Målet er å «forebygge eller rette feil og forsømmelser i rettergangen» slik at man ender opp med det mest riktige resultatet. Forliksrådet må på grunn av dette anses å ha vid adgang til å peke på hensyn partene bør ta i betraktning når de vurderer forlik, så langt dette ikke svekker tilliten til forliksrådets habilitet. 55 Så lenge det er en mulighet for at forliksrådet kan avsi dom, bør medlemmer i størst mulig grad unngå å gi veiledning for å ivareta sin nøytralitet, se tvl. 11-5 syvende ledd. 53 NOU 2001:32 B s. 739 54 Schei (2013) s. 218 55 Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 115 21

Den generelle veiledningsplikten til forliksrådet etter tvl. 11-5 kan illustreres ved en kjennelse avsagt i Gulating lagmannsrett. 56 Det var her snakk om overprøving av en dom i forliksrådet. Anken var blant annet begrunnet med at forliksrådet ikke hadde behandlet andre forhold enn det som fremgikk av klagers påstand. Klagemotparten hadde godtatt klagerens påstandsgrunnlag og forliksrådet var da etter tvl. 6-4 fjerde ledd ikke pålagt å behandle andre anførsler. På spørsmålet om forliksrådet hadde forsømt sin plikt til veiledning la lagmannsretten avgjørende vekt på at partene var representert av advokater. Dersom partene i en sak for forliksrådet benytter seg av advokat, som i utgangspunktet bør ha kjennskap til prosessreglene, vil veiledningsplikten ikke gjelde i samme grad. Veiledningen skal forsikre forliksrådet om at partene er i stand til å kunne ivareta sine interesser slik at de føler seg fortrolige med prosessen. 57 Rettsmøtet kan avsluttes på ulike måter. Først og fremst jobber forliksrådet med å oppnå enighet mellom partene ved å gjennomføre mekling. Kommer partene til enighet om tvistespørsmålet, inngås rettsforlik etter reglene i tvl. 19-11, se tvl. 6-8 sjette ledd første punktum. For det andre må forliksrådet under hele prosessen forberede seg på å dømme i saken, dersom partene ikke kommer til enighet og det ikke på forhånd er gjort klart at dom er utelukket. Når det blir klart for retten at partene ikke vil komme til enighet, skal det opplyses om at saken kan avgjøres ved dom dersom forliksrådet mener det er grunnlag for dette, se tvl. 6-8 sjette ledd tredje punktum. Dersom partene både er uenige om å inngå forlik og avgjøre saken ved dom, innstilles saken etter tvl. 6-11 tredje ledd. 3.4.5 Forliksrådets avgjørelser 3.4.5.1 Adgangen til å avsi dom Forliksrådets domsmyndighet er et tema som har vært mye omdiskutert. Før innføringen av tvisteloven hadde forliksrådet over lengre tid hatt en gradvis økning i sin myndighet. 58 Adgangen til å avsi dommer i saker uten noen reell tvist ble videreført da dette i praksis ikke byr på særlige problemer. Uten juridisk bakgrunn har forliksrådets medlemmer forholdsvis svakt grunnlag for å ta stilling til innviklede problemstillinger. Forutsetningen om at sakene i 56 LG 2014 36266 57 Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 406 58 Schei (2013) s. 232-233 22