Forholdet mellom advokaters taushetsplikt og hindringsplikt i straffesaker

Forholdet mellom advokaters taushetsplikt og hindringsplikt i straffesaker Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet Kandidatnummer: 686 Leveringsfrist: 26. april 2011 Til sammen 17 085 ord 19.07.2011

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING 1 1.1 Hovedtema 1 1.2 Avgrensning og presisering 2 1.2.1 Taushetsplikt i straffesaker 2 1.2.2 Hindringsplikt i straffesaker 2 1.2.3 Hindringsplikt eller opplysningsplikt? 3 1.3 Begrepsforklaring 3 1.3.1 Pliktsubjekt 3 1.3.2 Rettighetssubjekt 4 1.4 rettskildebilde og metode 5 1.5 Videre fremstilling 6 2 ADVOKATERS TAUSHETSPLIKT 6 2.1 Innledning 6 2.2 Relevante bestemmelser 7 2.2.1 Generelt 7 2.2.2 Straffelovens 144 8 2.2.3 Straffeprosessloven 119 9 2.2.4 Advokatforskriften 9 2.2.5 Emk Art.8 11 2.2.5.1 Home 11 2.2.5.2 Correspondence 12 2.2.5.3 private life 12 2.2.5.4 Andre bestemmelser 13 2.3 Hensynet bak taushetsplikten 13 2.3.1 Hensynet til klienten 13 2.3.2 Hensynet til rettspleien 14 2.3.3 Hensynet i rettspraksis 15 I

2.4 Taushetspliktens innhold 19 2.4.1 Innledning 19 2.4.2 Hva innebærer taushetsplikten 19 2.4.3 Når foreligger det taushetsplikt 20 2.4.3.1 Kunnskapservervelsen 20 2.4.3.2 Opptreden som omfattes av advokaters taushetsplikt 23 2.4.3.3 Når er opplysningen betrodd advokaten? 24 2.4.3.4 Hvilke opplysninger som omfattes av taushetsplikten 24 2.4.4 Hvem taushetsplikten består ovenfor 27 2.4.4.1 Generelt 27 2.4.4.2 Advokatens medhjelpere 28 2.4.5 Samtykke til opphør av taushetsplikten 28 2.4.5.1 Innledning 28 2.4.5.2 Krav til samtykket 29 2.4.5.3 Rekkevidden av samtykket 31 2.4.5.4 Tilbakekall av samtykke 32 2.4.6 Taushetspliktens utstrekning i tid 34 2.4.6.1 Innledning 34 2.4.6.2 Klientens død 34 2.4.6.3 Advokaten slutter i sitt virke 36 3 ADVOKATERS HINDRINGSPLIKT 36 3.1 Innledning 36 3.2 Relevante bestemmelser 37 3.2.1 Straffelovens 139 37 3.2.2 Straffelovens 172 40 3.2.3 Straffeprosesslovens 119 tredje ledd 42 3.2.4 Hensynene bak hindringsplikten 43 4 SPENNINGSFORHOLDET MELLOM REGELSETTENE 44 4.1 Innledning 44 4.2 Krav til vilkår 45 4.2.1 Advokatens kunnskap 45 4.2.2 Kunnskapens betydning for saken 46 4.2.3 Kravet til kunnskapservervelsen 46 II

4.2.4 Advokatens rolle 47 4.3 Når regelsettene får anvendelse på samme faktum 48 4.3.1 Rt.1994 s.1337 48 4.3.2 Prester, taushetsplikt og avverging av overgrep 50 4.3.3 Hindringsplikten som skranke for taushetsplikten? 51 4.4 Vernet mot selvinkriminering Feil! Bokmerke er ikke definert. 4.4.1 Selvinkriminering Feil! Bokmerke er ikke definert. 5 AVSLUTNING 53 6 LITTERATURLISTE 54 6.1 Lovgivning 54 6.2 Forarbeider 55 6.3 Rettspraksis 55 6.4 Juridisk teori 56 6.5 Annet 58 III

1 Innledning 1.1 Hovedtema Hovedtema for denne oppgaven er en fremstilling av advokaters taushetsplikt og hindringsplikt i straffesaker etter bestemmelsene i straffelovens (strl.) 139 og 172, jf. straffeprosesslovens (strpl.) 119 tredje ledd. Samt en drøftelse av forholdet dem imellom og endelig en drøftelse av spenningsforholdet som kan tenkes å foreligge imellom regelsettene. Problemstillingene kan være flere, disse vil jeg påpeke og drøfte fortløpende underveis i oppgaven. Der taushetsplikten oppstiller et forbud mot å videreformidle informasjon, oppstiller hindringsplikten på sin side en plikt til å forhindre grove forbrytelser samt hindre at uskyldige blir straffet for forbrytelser de ikke har begått. Begge regelsettene kan tenkes å få anvendelse samtidig, det kan være klienten som opplyser advokaten om at denne har tenkt å begå en straffbar handling, i egenskap av klient vil personen være beskyttet av taushetsplikten, men på en annen side vil advokaten ha en plikt etter bestemmelsene om hindringsplikt til å melde om forholdet. Det er i disse tilfellene det oppstår et behov for å ta stilling til relasjonen mellom regelsettene. I denne oppgaven vil jeg forsøke å gjøre rede for de tilfellene der taushetsplikten og hindringsplikten får anvendelse på samme forhold, og hvordan spenningsforholdet som oppstår er løst i lovgivningen, rettspraksis eller teori. Å vite hva som rammes av taushetsplikten kan ofte være uklart. Ser vi bort fra de tilfellene som er utrykkelig regulert enten gjennom lovgivning eller rettspraksis, vil vi se at det er mange grenseområder som det ikke alltid er like lett å navigere gjennom. For å illustrere dette ønsker jeg å bruke et tenkt eksempel. Grensen mellom det private og det profesjonelle vil ofte være flytende for advokater. Det kan tenkes at advokaten er på en privat fest hvor en person ber om rettsråd og i den forbindelse gir en betroelse, vil dette kunne sies å rammes av taushetsplikten? Med utgangspunkt i bestemmelsen som regulerer advokaters taushetsplikt, straffelovens 144, er det "hemmeligheter som er betrodd i stillings medfør som omfattes, ut ifra dette må en vel si at advokaten ikke har taushetsplikt, da han befinner seg på en privat 1

fest og betroelsen skjer utenfor arbeidstid og sted. Knut Svalheim skriver at kriteriet, "hemmeligheter som er betrodd i stillings medfør, viser til at ikke enhver henvendelse til en advokat kan gi den som meddeler opplysningen krav på taushetsplikt 1. Rettspraksis åpner derimot for at opplysninger mottatt på en privat fest kan være underlagt taushetsplikten etter strl. 144, og strpl. 119. 2 Motstykket til taushetsplikt vil være opplysningsplikt. Der taushetsplikten oppstiller et forbud mot å videreformidle opplysninger vil opplysningspliktene oppstille en plikt til å videreformidle opplysningene. Som vi ser kan opplysningsplikten sees på som en negativ avgrensning av taushetsplikten. Det kan derfor være hensiktsmessig å stille taushetsplikten opp mot reglene om opplysningsplikt for å belyse taushetspliktens grenser og gjennomslagskraft. 1.2 Avgrensning og presisering 1.2.1 Taushetsplikt i straffesaker Problemstillingen jeg har valgt er forholdet mellom advokaters taushetsplikt, både under prosessen og etter at rettskraftig dom foreligger, og hindringsplikt i straffesaker. Jeg vil kun ta for meg problemstillingen slik den kommer til utrykk i klientrelasjoner under straffesaker. Bakgrunnen for dette er at det under behandlingen av en straffesak ofte kan tilflyte advokaten opplysninger enten fra klienten eller tredjemann om begåtte eller planlagte lovbrudd. Det er i disse tilfellene konflikten mellom regelsettene vil oppstå da klienten som et utgangspunkt er vernet av advokatens taushetsplikt på den ene siden, mens advokaten på en annen side er pålagt å melde om nærmere bestemte straffbare handlinger etter reglene om hindringsplikt i strl. 139 og 172, jf. strpl. 119 tredje ledd. 1.2.2 Hindringsplikt i straffesaker I straffeloven finnes et er rekke bestemmelse som kan kalles en advokats hindringsplikt. Det er disse bestemmelsene jeg vil se i forhold til taushetsplikten. Bakgrunnen for dette er at det ofte oppstår missforståelser og spørsmål om hva som er etisk eller rettslig korrekt å gjøre i de situasjonene der begge regelsettene får anvendelse på samme forhold eller faktum, det er disse spørsmålene jeg ønsker å forsøke gi en nærmere forståelse av. Straffelovens 139 og 172, jf. strpl. 119 tredje ledd, oppstiller en plikt for alle til å hindre lovbrudd og at noen uskyldig blir dømt. Jeg vil imidlertid bare se på om hvordan plikten rammer advokater da det er her forholdet til taushetsplikten aktualiseres. 1 Jf. Knut Svalheims Advokaters taushetsplikt s.53. 2 Jf. Rt. 1989 s. 1363 2

I tillegg til de ovennevnte bestemmelsene kan jeg kort nevne at det etter straffelovens 387 også foreligger en plikt til å hindre forestående ulykker. Denne bestemmelsen vil, etter mitt syn, sjeldent komme i konflikt med en advokats taushetsplikt og behandles dermed ikke videre i oppgaven. 1.2.3 Hindringsplikt eller opplysningsplikt? Etter mitt syn kan både en hindringsplikt og/eller en opplysningsplikt utledes av strl. 139 og 172, jf. strpl. 119 tredje ledd. Jeg skriver og /eller fordi det er uklart hvorvidt man har en plikt til å foreta seg begge alternativene 3. Jeg begrunner dette med at for å kunne hindre en straffbar handling eller at en uskyldig blir dømt, forutsettes det å være en adgang eller plikt til å opplyse myndighetene om de aktuelle forholdene slik at tiltak kan bli iverksatt. De samme argumentene kan oppstilles for rapporteringsplikten etter hvitvaskingslovens 4 andre ledd bokstav tre. 1.3 Begrepsforklaring 1.3.1 Pliktsubjekt Om pliktsubjektet i relasjon til bestemmelsene om hindringsplikt og taushetsplikt vil jeg bruke begrepene advokat og advokatens medhjelper. Advokat kan forstås som en person med juridisk embetseksamen som har advokatbevilling i medhold av domstollovens (dstl.) 220. Det er i hovedsak disse personene bestemmelsene om taushetsplikt og opplysningsplikt gjelder for etter strl. 144, strpl. 119, jf. også domstollovens (dstl.) 218 (3) og FOR 1996-12-20 nr 1161 (advokatforskriften) kapitel 12 punkt 2.3.1. Med advokatfullmektig menes de personene som har juridisk embetseksamen men som ikke har advokatbevilling etter dstl. 220. Da taushetspliktsbestemmelsene kun rammer de med bevilling vil advokatfullmektige i utgangspunktet falle utenfor taushetspliktbestemmelsene. Dette begrunnes med at advokat fullmektige ikke kan utøve advokatvirksomhet på egne vegne, og følgelig ikke kan opptre som advokater, jf. i stillings 3 Se punkt 4.3.2 i oppgaven. 3

medfør etter strl. 144 og det tilsvarende krav etter strpl. 119. 4 Taushetsplikten for advokatfullmektiger avhenger således av at de er å anse som medhjelpere 5. Med advokatens medhjelpere må forstås som enhver som assisterer advokaten under sakens gang. Etter strl. 144 rammes betjenter og hjelpere av taushetsplikten. At kontorpersonal, ansatte og fullmektige faller inn under ordlyden kan det ikke være tvil om. Om de personene som ikke faller inn under disse kategoriene rammes, må derimot avgjøres ved en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. det avgjørende vil være om denne personen kan sies å ha bistått advokaten under saken 6. I straffesaker er det imidlertid vanlig å bruke betegnelsen forsvarer på personen den tiltalte eller siktede lar seg representere av. Vanligvis vil dette være en advokat, men i visse tilfeller kan, etter særlig tillatelse fra retten en annen skikket person inneha den rollen 7. Valg av forsvarer er frivillig og er å anse som en menneskerett, dette følger blant annet av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 3, i norsk rett er det inntatt en tilsvarende bestemmelse i straffeprosses lovens 94. 1.3.2 Rettighetssubjekt Om rettighetssubjektet i relasjon til bestemmelsene om hindringsplikt og taushetsplikt vil jeg bruke begrepene klient og rettsøkende. Det finnes også andre, for eksempel offentliges interesser, som kan anses for å være rettighetssubjekter i relasjon til bestemmelsene, kommer imidlertid kun inn på disse i den grad det er nødvendig for å kaste lys over oppgaven. For å få status som klient må vedkommende person ha inngått avtale med advokaten om at denne skal yte juridisk bistand. Det trenger imidlertid ikke å være inngått en bindende avtale om et spesifikt oppdrag for at taushetsplikten skal tre i kraft, det kan holde med at personen oppsøker advokaten 8. Klient begrepet er imidlertid ikke nærmere drøftet verken i taushetspliktsbestemmelsene eller forarbeidene til disse. Den alminnelige forståelsen av rettsøkende er at det omfatter de personene som søker rettshjelp eller råd. Disse personene vil også kunne være vernet av taushetsplikten. Her er det en del momenter som må tas med i betraktning, blant annet den rettsøkendes forutsetning av å bli betraktet som klient, samt tidspunkt og situasjonen opplysningen er meddelt i. 4 Jf. tvml. 205 5 Svalheim (1996) s. 42 6 Svalheim (1996) s. 48, Jf. Rt. 2006 s. 1071 7 Jf. strpl. 95 8 Svalheim (1996) s. 54 flg. 4

Personer som ikke er å anse som advokatens klient vil være å regne som tredjemann. Klientens motpart er et godt eksempel på en som kan anses for å være tredjemann. Hvorvidt denne er beskyttet av taushetsplikten har vært litt omdiskutert, men det må antas at denne ikke er beskyttet. Reelle hensyn taler for dette, om motparten skal nyte samme beskyttelse som advokatens klient ville dette fort ha medført til at advokaten ville blitt avskåret fra å bruke relevante opplysninger for å ivareta sin klients interesser. Må imidlertid nevnes at advokaten bør utvise en viss forsiktighet i å behandle informasjon om motparten ukritisk da det kan tenkes at det kan foreligge andre bestemmelser, samt etiske og strategiske hensyn som tilsier at informasjon bør behandles med diskresjon 9. 1.4 rettskildebilde og metode Rettskildematerialet som knytter seg direkte til strl. 144 er svært begrenset, det finnes ingen klare retningslinjer om hvordan gjerningsbeskrivelsen i strl. 144 skal forstås i forarbeidene, ei heller noen dommer som går direkte på brudd av strl. 144. Det vil derfor være nødvendig å bruke rettskildemateriale etter andre bestemmelser med lik gjerningsbeskrivelse som et supplement ved tolkningen av strl. 144 10. Formålsbetraktningene vil også etter min mening være til hjelp i tolkningen. Mer om dette under punkt 2.3 i oppgaven. De mest relevante bestemmelsene i denne sammenheng vil være straffeprosessloven (strpl) 119, domstollovens (dstl.) 218 (3) og FOR 1996-12-20 nr 1161 (advokatforskriften) kapitel 12 punkt 2.3.1. jf. (EMK) art. 6 og 8. Det finnes lite teori tilknyttet advokaters alminnelige taushetsplikt i norsk rett, og desto mindre for hva gjelder taushetsplikt i straffesaker. Det eneste generelle verket på området er Knut Svalheims advokaters taushetsplikt fra 1996. Denne boken samt generelle fremstillinger om advokaters taushetsplikt i forarbeidene, og rettspraksis rundt de ovennevnte bestemmelsene er de rettskildene jeg har benyttet meg av i arbeidet med oppgaven. I tillegg har jeg brukt boken skrevet av Merete Smith og Øyvind Precht- Jensen Advokaters taushetsplikt under press?. Denne boken er imidlertid en artikkelsamling fra seminaret advokatforeningen holdt høsten 2009 og gir ikke stort mer av relevans for oppgaven en Svalheims bok. Rettskildebildet knyttet til hindringsplikten etter strl. 139 og 172 er heller ikke omfattende. De mest sentrale rettskildene for å fastslå innholdet av bestemmelsene fremkommer av bestemmelsene selv og forarbeidene samt rettspraksis rundt disse. 9 Se svalheim (1996) s. 59 10 Svalheim (1996) s. 11 5

Rettspraksis som går direkte på strl. 139 og 172 er imidlertid svært begrenset. Jeg har heller ikke klart å finne noe selvstendig litteratur som omhandler hindringsplikten, annet enn at de omtales kort i forbindelse med andre temaer innenfor strafferetten. 1.5 Videre fremstilling Jeg har for oppgaven valgt en enkel fremstilling. Under kapitel to vil jeg redegjøre for advokaters taushetsplikt, for så å behandle reglene om hindringsplikt i kapitel tre. Avslutningsvis i kapitel fire vil jeg forsøke å gjøre rede for spenningsforholdet regelsettene imellom. I kapitel 2 og 3 redegjøres det for de sidene av regelsettet som er av betydning for forholdet mellom advokaters taushetsplikt på den ene siden og advokaters hindringsplikt på den andre, forholdet mellom regelsettene drøftes også fortløpende i disse kapitlene. Når det gjelder drøftelsen om spenningsforholdet mellom regelsettene i kapitel 4, vil jeg ta for meg de tilfellene der begge regelsett for anvendelse på samme forhold, og forsøke å gi en bedre forståelse av hvordan regelsettene kan forstås i en slik situasjon. Eventuelle underproblemstillinger og tanker jeg gjør meg rundt de forskjellige problemstillingene vil også drøftes under denne delen. Kapitel to vil være vesentlig større enn kapitel tre og fire, grunnen til dette er den begrensede mengden av rettskilde som finnes for bestemmelsene om hindringsplikt, og at forholdet mellom regelsettene drøftes fortløpende i dette kapitelet. 2 Advokaters taushetsplikt 2.1 Innledning Advokaters taushetsplikt er en kallmessig taushetsplikt, jf. i stillings medfør i strl. 144, og av stor prinsipiell betydning, både for det rettsøkende publikum og av hensyn til en velfungerende rettspleie. Betydningen av at advokaters taushetsplikt er et såkalt kallsmessig taushetsplikt er blant annet at den går foran den alminnelige vitneplikt 11 og setter en begrensning i beslagsadgangen etter straffeprosesslovens 204. Advokatens taushetsplikt er sterkere en den i forvaltningen, eksempelvis kan taushetsplikten etter forvaltningslovens 13 flg. 11 Jf. strl. 119, se også tvistelovens 22-5 6

settes til side ut ifra hensynet til offentlige interesser, for advokatens del, som vi skal se nærmere på i oppgaven, er det i utgangspunktet kun klienten som kan frita han for taushetsplikten. I dette kapitelet vil jeg først se på de relevante bestemmelsene som regulerer advokaters taushetsplikt i straffesaker. Så vil jeg forsøke å gjøre rede for de hensyn som ligger bak før jeg ser på innholdet og rekkevidden plikten. 2.2 Relevante bestemmelser 2.2.1 Generelt Advokaters taushetsplikt anses av enkelte for å være ulovfestet på generelt grunnlag. 12 Dette synspunktet, i tillegg til at hun stiller seg kritisk til mangelen på spesiallovning for advokaters taushetsplikt, drøftes i masteravhandlingen skrevet av Linda Marie Robberstad 13. Bakgrunnen for denne diskusjonen kan etter mitt syn være at strl. 144 kan bære preg av å være en sanksjonshjemmel og ikke en hjemmel som fastslår innholdet og rekkevidden av taushetsplikten. Man bør imidlertid være forsiktig med å si at taushetsplikten er ulovfestet på generelt grunnlag da dette kan misforstås som at lovteksten ikke gir hjemmel. Straffelovskomisjonen foreslo i NOU 2002:4 kap. 10.2 s. 400 at strl. 144 ikke burde videreføres til den nye straffeloven av 2005 14. De begrunnet dette med at brudd på taushetsplikten bør rammes av et generelt straffebud og at taushetsplikten bør reguleres i særlovgivningen. Strl. 144 videreføres imidlertid i grove trekk til straffeloven av 2005 211. I Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) kap. 16.2 s. 407 at er det imidlertid tatt reservasjon for eventuelle endringer: det tas sikte på at bestemmelsen kan oppheves når de nødvendige endringer i spesiallovgivningen er foretatt. Fordelen ved å regulere advokaters taushetsplikt i særlovgivning vil kunne være at vi får klarere retningslinjer for hva angår advokaters taushetsplikt, i tillegg til at vi får en utredning av temaet. 12 Advokaters taushetsplikt under press? (2010) s. 7 13 Forholdet mellom prosessfullmektigens taushetsplikt og opplysningsplikt om bevis (2009) 14 Magnus Matningsdal kommentar til straffeloven note 1143 7

Vi har riktig nok noen bestemmelser som gir en nærmere regulering av taushetsplikten men disse gjelder kun på hvert sitt begrensede område. Disse vil imidlertid være av betydning ved fastleggelsen av innholdet i den alminnelige taushetsplikten. Straffelovens (strl.) 144, straffeprosses loven 119,domstollovens (dstl.) 218 (3) og FOR 1996-12-20 nr 1161 (advokatforskriften) kapitel 12 punkt 2.3.1. jf. EMK art. 6 og 8. vil nok være de mest relevante lovbestemmelsene i denne sammenheng. Jeg vil i punktene 2.2.2 til 2.2.5 gi en kort presentasjon av disse bestemmelsene. 2.2.2 Straffelovens 144 Strl. 144 anses for å være hovedbestemmelsen bak advokaters taushetsplikt. 15 Bestemmelsen oppstiller en straffesanksjon i form av bot eller fengsel ved brudd på taushetsplikten. Advokater som rettstridig åpenbarer hemmeligheter, som er dem betrodd i stillings medfør, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Svalheim anser 6 måneders fengsel som en relativt streng straff, mye strengere en for mange andre yrkesgrupper, han nevner at det eksempelvis er det 3 måneder for andre rettshjelpere etter dstl. 218 (3) 16. Den strenge straffen kan etter min mening tolkes som et tegn på at lovgiver ønsker å stadfeste viktigheten av at advokater overholder taushetsplikten, jf. strl. (2005) 211 der strafferammen er økt til et år. Det forutsettes imidlertid at taushetsbruddet er rettstridig eller utilbørlig for at eventuelle sanksjoner skal inntre. Eksempelvis er det ikke rettstridig å gi opplysninger der hvor loven påbyr en å gi dem. Viktig å huske i denne sammenheng at det forutsetter at den aktuelle loven er gitt forrang for taushetsplikten. Taushetsplikten etter strl. 144 kan i utgangspunktet virket som absolutt. Rettsstridsreservasjonen i bestemmelsen åpner imidlertid for en viss relativisering. Reservasjonen innebærer blant annet en henvisning til andre regler utenfor straffebudet selv. Dette kan være regler som, jf. over, pålegger advokaten en opplysningsplikt som går foran taushetsplikten, men også oppfatninger av sedvanerang om hva taushetsplikten for advokater består i, jf. regler for god advokatskikk og uttalelser fra Advokatforeningen om god advokatskikk. Bestemmelsen videreføres som sagt til den nye straffeloven i 211 17. Det er ikke tiltenkt noen realitetsendringer utover en økning i strafferammen til et år. 15 Svalheim (1996) s. 8 16 Svalheim (1996) s. 9 17 Lov av 20 mai 2005 om straff. (straffeloven 2005) 8

2.2.3 Straffeprosessloven 119 Den som har krav på hemmelighold kan løse advokaten fra taushetsplikten. Etter straffeprosessloven 119 første ledd oppstilles det et forbud for retten uten samtykke av den som har krav på hemmelighold å ta imot forklaring fra advokater om noe som er dem betrodd i deres stilling. Det samme gjelder for underordnede og medhjelpere, se bestemmelsens andre ledd. Strpl. 119 kan etter ordlyden sees på som en begrensning av vitne og bevis fremleggelsesplikten etter strpl. 108 og 210. Den er med andre ord til hinder for å pålegge advokaten å fremlegge bevis, eller vitne om saker han har taushetsplikt om. Regelen er imidlertid ikke absolutt. Etter strlp. 119 tredje ledd faller nemlig forbudet bort når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldige blir straffet. Regelen i strl. 119 tredje ledd kan sammenlignes med bestemmelsene i straffelovens 139 og 172. Etter 139 plikter man å anmelde eller avverge straffbare handlinger og etter 172 plikter man å opplyse om forhold som godtgjør at en som er siktet eller dømt er uskyldig. Det er også antatt at disse bestemmelsene går foran straffelovens 144 til tross for at konflikten ikke er utrykkelig regulert i bestemmelsene 18. Også andre steder i lovgivningen er det spredte eksempler på bestemmelser om opplysnings og meldeplikt som gjelder uanhengig av taushetsplikten, jf. eksempelvis advokatforskriften 4-5, hvitvaskingsloven. Går nærmere inn på disse i forbindelse med drøftelsen om Hindringsplikten under punkt 3 flg. i oppgaven. 2.2.4 Advokatforskriften Advokatforeningen har utarbeidet regler for god advokatskikk som er bindende for praktiserende advokater. Regelsettet er en del av Advokatforskriften, og har dermed forskrifts rang. Det fremgår av de etiske reglene at advokatvirksomhet skal utøves i samsvar med god advokatskikk. Dette innebærer at advokatene må utføre sitt arbeid grundig, samvittighetsfullt, hurtig og med hensyn til sin klient 19. Hovedregelen om taushetsplikt finner vi i bestemmelsens punkt 2.3.2 som stadfester at en advokat skal overholde den taushetsplikt som er han pålagt gjennom lovgivning. Pkt.2.3.2 skiller mellom en lovbestemt taushetsplikt i første ledd og en fortrolighetsplikt etter andre ledd. Det fremgår av bestemmelsen at: 18 Se Berit Reiss-Andersen artikkel i advokaters taushetsplikt under press?(2010) s. 18 19 Se advokatforskriften 9

Opplysninger advokaten blir kjent med i sitt virke som advokat, må behandles fortrolig også når opplysningene ikke omfattes av hans lovbestemte taushetsplikt. Plikten til fortrolighet er ikke tidsbegrenset. Som vi ser går fortrolighetsplikten lenger enn taushetsplikten, den slår også fast at det ikke er noen tidsbegrensning, dette vil jeg gå nærmere inn på senere i oppgaven, jf. Pkt.2.4.6. Bestemmelsen er imidlertid noe uheldig formulert siden det er uklart hvorvidt brudd på annen taushetsplikten enn det som følger av strl. 144 skal bedømmes etter bestemmelsens første eller andre ledd. Svalheim skriver om dette at: første ledd omfatter taushetsplikt i medhold av lovgivningens bestemmelser, hvilket omfatter også bestemmelser i særlovgivningen, mens bruken av utrykket betrodd tyder på at første ledd er begrenset til taushetsplikt beskyttet av strl. 144. jeg vil anta at første ledd omfatter brudd på lovbestemmelser om taushetsplikt generelt, og at det ikke kan legges vekt på bruken av betroelsesbegrepet. Sett i sammenheng med annet ledd, som pålegger advokaten en diskresjonsplikt for opplysninger som ikke allerede er beskyttet av hans rettslige taushetsplikt, synes en slik forståelse å være korrekt. 20 Viktig å påpeke at fortrolighetsplikten omfatter enhver opplysning som advokaten blir kjent med, uavhengig av hvordan den er kommet han til kunnskap, og at den er ikke begrenset til hemmeligheter eller betroelser. Gjelder selvsagt ikke opplysninger som er allment kjent 21. Opplysninger advokaten mottar som privat person omfattes ikke av fortrolighetsplikten, men kan som vi har sett på tidligere omfattes av taushetsplikten. 22 Vi kan imidlertid fastslå at fortrolighetsplikten er langt mindre absolutt enn taushetsplikten. Dette innebærer at advokaten står friere til selv å vurdere hvorvidt han vil gå ut med opplysninger. Men med utgangspunkt i kravet om at opplysninger som ikke er underlagt taushetsplikten skal behandles fortrolig vil det ligge et krav om at advokatens beslutning om å gå ut med opplysninger må bygge på et forsvarlig skjønn. 23 Advokatforskriftens fortrolighetsregel oppstiller ikke på selvstendig grunnlag noen hjemmel for taushetsplikt, men at den er av stor betydning ser vi av ordlyden i regel for god advokatskikk punkt. 2.3.1(2) Advokatens plikt til å bevare taushet om opplysninger han mottar, fremmer rettspleien så vel som klientens interesser og har derfor krav på en særlig beskyttelse fra statens side. 20 Se Svalheim (1996) s. 33 21 Se punkt 2.4.3.3 i oppgaven 22 Jf. Rt. 1989 s. 1363 23 Svalheim (1996) s. 33 10

2.2.5 Emk Art.8 EMK er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven 2 og skal ved motstrid gå foran nasjonal lovgivning. Emk art. 8 antas å være den viktigste skranken mot kontrolltiltak som griper inn i advokaters taushetsplikt både i straffesaker og sivile saker. 24 Artikkel 8 verner om retten til respekt for privatliv og familieliv. Det følger av bestemmelsens første ledd at everyone has the right to respect for his private and family life, his home and his correspondence. En kan ikke ut ifra bestemmelsens ordlyd slå fast at det foreligger noe hjemmel for taushetsplikt, men heller en beskyttelse mot inngrep i den private sfære. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har imidlertid flere ganger slått fast at bestemmelsen får anvendelse på inngrep i taushetsbelagt materiale. Unntak fra advokaters taushetsplikt må være klart hjemlet, og i tillegg være nødvendig som følge av a pressing social need, dette følger av EMD prasis, jf. eksempelvis Foxley vs. UK. En avveining mellom det onde borgerne påføres og det gode samfunnet oppnår ved inngrep i taushetsplikten, vil være nødvendig. For en nærmere forståelse av bestemmelsen kan det være hensiktsmessig å se på nøkkel ordene home, correspondence og private life. 2.2.5.1 Home En naturlig språklig forståelse av ordet home må være personens faste tilholdssted, altså plassen han bor. Med dette som utgangspunkt vil arbeidsplass, kontorer og ellers andre steder personen oppholder seg i falle bort. Som vi skal se på omfatter imidlertid utrykket langt mer enn kun plassen personen bor. I saken Chappel v. the United kingdom slo EMD fast at også deler av boligen som brukes til annet en boligformål ble omfattet. EMD har også slått fast at kontorer og andre juridiske personer som selskaper kan rammes av home i konvensjonens forstand, jf. Cola Est and Others v. France og Niemietsz v. Germany. 24 Advokaters taushetsplikt under press? S. 35 11

Senere praksis har også slått fast at company`s registered office, branches or other business premises faller innenfor utrykket home 25. 2.2.5.2 Correspondence Correspondence kan forstås som privat kommunikasjon, da gjerne mellom to personer. Utrykket dekker alle former for skriftlig kommunikasjon uavhengig av teknologien som anvendes 26. Eksempelvis vil faks, e-post, tekstmelding, brev ect. falle innenfor. Til og med det å ta kopi av innholdet på en harddisk som inneholdt e-post er å anse som et inngrep i strid med correspondense, dette ble slått fast i Petri Sallinen and Others v. Finland. Enkelte mener imidlertid at utrykket correspondence er vagt og at det har sine begrensninger. Marius Stub skriver i sin artikkel at meddelelser som er rettet mot en ubestemt krets av personer antakelig faller utenfor, det samme vil egne notater eller dokumenter som ikke har det kommunikative formål. Videre diskuteres det hvorvidt vernet har noen begrensning tidsmessig. Hans Danelius gir i boken, mänskliga rättigheter i europeisk praxis, utrykk for at vernet opphører når meddelelsen er kommet mottakeren til kunnskap 27. Om mottakeren ønsker å røpe innholdet av brevet så rammes ikke dette av retten til correspondence, Danelius mener videre at heller ikke et beslag av brevet hos mottakeren vil være vernet. Marius Stub er enig i det første som anføres av Danelius, han er derimot ikke enig i at et beslag hos mottakeren ikke vil være vernet av retten etter EMK artikkel 8. Han skriver verken ordlyd eller formålet taler for å trekke noe slikt skille, og jeg er heller ikke kjent med praksis fra EMD som kan tas til inntekt for denne tolkningen 28 2.2.5.3 private life Hva som kan defineres som private life er ikke like enkelt å avgjøre, da det vil være veldig individuelt fra person til person om hvilke interesser vedkommende anser for å være privatliv. private life er med andre ord et ganske vidt begrep som dekker mange ulike forhold. EMD praksis viser også at de ikke ønsker å gi noe utømmende definisjon av begrepet, en begrunnelse for dette kan være at hva som anses for å være privatliv stadig er under utvikling, normer og livsstil er i stadig endring og det som kanskje i dag er å anse som privatliv trenger nødvendigvis ikke å være det i morgen. Eksempler som støtter opp om dette er å finne i blant annet Peck v. the United Kingdom, EMD uttaler her at: 25 Marius Stub, Advokaters taushetsplikt under press? S. 38 flg. 26 Marius Stub, Advokaters taushetsplikt under press? S. 40 27 Marius Stub, Advokaters taushetsplikt under press? S. 41 28 Marius St ub, advokaters taushetsplikt under press? S. 40-41. 12

private life is a broad term not susceptible to exhaustive definition. The Court has already held that elements such as gender identification, name, sexual orientation and sexual life are important elements of the personal sphere protected by article 8. That article also protects a right to identity and personal development, and the right to establish and develop relationship whit other human beings and the outside world and it may include activities of a professional or business nature. There is, therefore, a zone of interaction of a person whit others, even in public context, which may fall within the scope of a private life Begrepet kan i noen tilfeller brukes på tilfeller som ikke rammes av de andre alternativene, den kan også påberopes ved siden av disse som et supplement. 2.2.5.4 Andre bestemmelser I tilegg til EMK artikkel 8 finnes det andre bestemmelser som begrenser eller hindrer myndighetenes adgang til å gjennomføre kontrolltiltak som griper inn i advokaters taushetsplikt. Eksempler på dette er EMK artikkel 6 og tilleggsprotokoll 1 artikkel 1. Bestemmelsene har imidlertid sine klare begrensninger 29, EMK artikkel 6 rammer eksempelvis bare inngrep som leder til at rettergangen ikke lenger er fair, mens tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 gir statene en unntaksadgang til kontroll av utøvelsen av eiendomsrett. Disse bestemmelsene sett i sammenheng med EMK artikkel 8 andre ledd, kan vel heller sees på som hjemler som begrunner og utvider myndighetenes adgang til å gripe inn i taushetsbelagte materiale enn hjemler som oppstiller et forbud mot inngrep i taushetsplikten. 2.3 Hensynet bak taushetsplikten 2.3.1 Hensynet til klienten Det overordnede hensynet bak advokaters taushetsplikt, i tillegg til å ivareta alminnelige personvernhensyn, er å legge til rette for et fortrolighetsforhold mellom advokat og klient. Dette er slått fast i mange Høyesterettsavgjørelser, eksempelvis sier Høyesterett i RT.2006 s 633 30 at taushetsplikten skal beskytte fortroligheten mellom advokat og klient 31. Kjernen i denne fortroligheten er at klienten har tillit til at den informasjonen han gir advokaten behandles fortrolig og med respekt. Det er først når klienten er sikker på at den informasjonen som medgis advokaten ikke kommer videre, at advokaten kan få en fullstendig og riktig bilde av saken. Dette er viktig for at advokaten skal kunne gi best mulig 29 Marius Stub, advokaters taushetsplikt under press? S. 35 30 Se punkt 2.4.6.2 i oppgaven for utfyllende presentasjon av dommen 31 Se også RT.1999 s.1066 og RT. 2004 s.1668 13

råd og ivareta klientens interesser på best mulig måte. I tiltak mot skatteunndragelser er pliktens formål formulert slik 32 : Taushetspliktens formål er å legge forholdene til rette for et tillitsforhold mellom advokat og klient. Den skal muliggjøre en fortrolig gjennomgang og drøftelse av klientens samlede problemkompleks. Klienten skal ikke være redd for å gi advokaten et utfyllende bilde av saken. At advokaters taushetsplikt også utgjør en viktig rettssikkerhetsgaranti, og at den er grunnleggende for rettspleien er utvilsom når vi ser hvilken sentral plass den har fått i advokatetikken. I tillegg til å fungere som et vern for klientens rettsfære legger taushetsplikten til rette for at det rettsøkende publikum skal få en reel tilgang til god juridisk hjelp. 2.3.2 Hensynet til rettspleien Taushetspliktens formål kan som nevnt ovenfor også forankres i hensynet til rettsamfunnet. I tillegg til å beskytte fortroligheten i forholdet mellom advokat og klient er den med på å sikre effektivitet og kvalitet i rettspleien. I Regler for god advokatskikk punkt 2.3.1 står det: Advokatens plikt til å bevare taushet om opplysninger han mottar, fremmer rettspleien så vel som klientens interesser og har derfor krav på en særlig beskyttelse fra statens side. I straffesaker er det derfor viktig å huske på at advokaten ikke kun representerer klienten og dennes interesser, men også samfunnets interesse i å bidra til å sørge for at ingen uskyldige blir dømt eller urettferdig behandlet. 33 Dette fremgår også direkte av Retningslinjer for bistandsadvokater punkt 2.1 der det heter: Bistandsadvokaten plikter til å bidra til at myndighetene, herunder politi, påtalemyndighetene og domstolene, respekterer de rettigheter fornærmede har i straffeprosessen. Advokatens rolle i rettspleien kan ikke sammenlignes med andre rådgivers. I tillegg til å yte det rettsøkende publikum rådgivning består advokatens bistand også i 32 Nou 2009: 4 a. 143 33 Se Andenæs (1994) 1. s 87 14

formuleringsbistand og representasjon, 34 samt en plikt til å forhindre tvister i form av å veilede sine klienter til lovlig adferd og handlinger 35. Advokatens taushetsplikt er ikke kun begrenset til rettsaken, en stor del av yrket består i rådgiving i forkant av prosessen. Dersom klienten frykter konsekvenser og holder igjen informasjon, vil det vanskeliggjøre advokatens bistand og samtidig minimere sjansene for minnelige ordninger. En grunnleggende forutsetning for at advokaten skal kunne oppfylle denne rollen han er tildelt er at han er uavhengig. Det fremgår av regler for god advokatskikk kap. 12 punkt 2.1.1 at: For å leve opp forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Uavhengigheten gjelder så vel som til egne interesser som til motpart eller myndigheter. 2.3.3 Hensynet i rettspraksis Som nevnt innledningsvis har Høyesterett flere ganger gjort rede for viktigheten av taushetsplikten, for å bevare fortroligheten mellom advokat og klient. Jeg vil i det følgende trekke frem fire avgjørelser jeg mener er sentrale på dette området, HR-2010-2212-A, Rt. 2006 s. 633, Rt. 2004 s. 1668 og i Rt. 1999 s. 1066. Jeg vil særlig trekke frem HR-2010-2212-A, som er den nyeste avgjørelse blant disse. Saken gjaldt spørsmål om advokaters taushetsplikt er til hinder for å gi et advokatfirma pålegg om å utlevere opplysninger til ØKOKRIM om hvem som er mottakeren av tre spesifiserte overføringer fra firmaets klientkonto. 34 Svalheim (1996) s. 3 35 Jf. regler for god advokatskikk kap. 12 punkt 1.2 15

Selve kjennelsen gjaldt lovtolkningen av straffeprosesslovens 119 og 210. Bestemmelsene gjelder henholdsvis en fremleggelsesplikt etter 210 og bevisforbud mot taushetsbelagte opplysninger etter 119. ØKOKRIMS begjæring om utleveringspålegg ovenfor advokatfirmaet ble tatt til følge av Tingsretten som la til grunn at opplysninger om pengeoverføring ikke omfattes av taushetsplikten. Advokatfirmaet anket til Borgarting lagmannsrett. Retten fikk i anken opplyst at bakgrunnen for pengeoverføringen skjedde som et ledd i alminnelig advokatoppdrag hvoretter klienten fikk pengene overført gjennom en klientkonto. Også lagmannsretten konkluderte med at det var grunnlag for å beslutte utleveringspålegg. Retten la til grunn at taushetsplikten ikke omfatter informasjon om eksistensen av et klientforhold med mindre: kunnskap om klientens navn vil kunne lede til at opplysninger som klienten har betrodd sin advokat, derved kan bli kjent, eller at opplysning om klientforholdets eksistens innebærer eller er egnet til å vise at opplysninger som i seg selv vil være taushetsbelagt, kan bli røpet. Advokatfirmaet anket til Høyesterett som besluttet at ankesaken skulle avgjøres i sin helhet av Høyesterett i avdeling 36. Høyesterett vurderte først om pengeoverføring som skjer som et ledd i advokaters alminnelige advokatoppdrag er vernet av taushetsplikten. Påtalemyndighetene henviste til Rt. 2008 s. 645 avsnitt 47-49 som de mener støtter opp om at slike opplysninger ikke omfattes. Høyesterett konkluderer imidlertid med i avsnitt 32 av dommen at: Når ankeutvalgets avgjørelse leses i sammenheng og sammenholdes med lagmannsrettens avgjørelse, fremgår det at uttalelsen om at opplysninger om pengeoverføringer i utgangspunktet faller utenfor taushetsplikten, gjelder pengeoverføringer som ikke inngår som ledd i egentlig advokatvirksomhet. Avgjørelsen er 36 jf. domstolsloven 5 første ledd andre punktum. 16

ikke prejudikat for at pengeoverføringer generelt faller utenfor. Tvert imot synes det å følge forutsetningsvis av avsnitt 47, jf avsnitt 49 at opplysninger om pengeoverføringer som er skjedd som ledd i et regulært advokatoppdrag, omfattes av taushetsplikten. Videre foretar Høyesterett en god drøftelse av taushetspliktens formål, blant annet vises det til Rt. 2006 s. 633 i avsnitt 33. Etter dette foretar Høyesterett en vurdering av om også overførsel gjennom klient kontoen omfattes av taushetsplikten. I avsnitt 34 konstantere Høyesterett at: Å besørge overførsel av penger til eller fra klienter over klientkontoen kan inngå som et helt ordinært ledd i en advokats egentlige advokatvirksomhet. Oppgjøret mellom partene i en rettssak eller et utenrettslig forlik vil for eksempel ofte skje over klientkontoen. Hensynene bak taushetsplikten tilsier at alle ledd i et ordinært advokatoppdrag omfattes av taushetsplikten, også transaksjoner. Dersom advokaten for eksempel skulle kunne gi opplysninger om størrelsen på beløpet som er overført, ville man ikke sjelden kunne slutte seg til innholdet i et forlik eller lignende, og det ville kunne uthule det vernet reglene om taushetsplikt er ment å gi. Videre i avsnitt 35 sier Høyesterett at: Hensynene bak reglene om taushetsplikt gjør seg gjeldende også når det kan være risiko for at pengene stammer fra en straffbar handling. Det er nettopp når en person er i en presset situasjon, behovet for å kunne søke råd i fortrolighet kan være størst Høyesterett finner støtte for dette argumentet i ot.prp.nr.13. (1998-1999) om lov om helsepersonell, på side 83 står det blant annet: Taushetsplikten begrunnes også med at pasienten skal få behandling. Dersom legen eller annet helsepersonell ikke hadde taushetsplikt, kunne pasienten unnlate å oppsøke hjelp av frykt for informasjonsflyt. Særlig aktuelt vil dette kunne være dersom pasienten har vært involvert i straffbare handlinger eller søker å unndra seg kontroll fra andre offentlige myndigheter. Et formål er nettopp at mennesker med behov for helsehjelp til seg selv, barn eller ev andre pårørende, skal oppsøke helsevesenet uavhengig av atferd eller livssituasjonen for øvrig 17

Etter min mening er det viktig at Høyesterett påpeker dette, det er nettopp grensetilfeller som dette, om hva som er etisk eller rettslig korrekt å gjøre, som er tema for diskusjoner om hvorvidt advokaters taushetsplikt bør begrenses. Men hvis man skulle kunne fravike taushetsplikten i slike tilfeller, ville det ha medført til en uthuling av taushetsplikten, og klienten ville ikke ha hatt en reel beskyttelse dersom han kunne risikerer at advokaten gir opplysninger til en tredjepart. I avsnitt 37-41 sier Høyesterett at det i enkelte tilfeller kan være særlige hensyn som taler for at det gjøres unntak for advokaters taushetsplikt. Eksempler som nevnes er straffelovens 139 og barnevernslovens 6-7. Bestemmelsene regulerer henholdsvis plikten til å avverge en straffbar handling og taushetsplikt for personer som jobber med barn i forvaltningen. Må imidlertid antas at det er unntaket i bestemmelsens tredje ledd Høyesterett sikter til i denne sammenheng: Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse Høyesterett konkluderer imidlertid med at det til syvende og sist må være opp til lovgiver å vurdere hvor vidt rettstilstanden bør endres hvis unntak skal gjelde i forhold til denne problemstillingen. Det andre spørsmålet Høyesterett vurderte i denne saken var om hvorvidt navnet på klienten også var beskyttet av taushetsplikten. Etter en inngående drøftelse besvares spørsmålet med, i avsnitt 54, at navnet på en klient i et egentlig advokatoppdrag anses for å omfattes av taushetsplikten. Som vi ser går denne dommen langt i å opprettholde klienters vern etter advokaters taushetsplikt. Løsningen er imidlertid ikke problemfritt, dessverre forekommer det at klienter missbruker og utnytter advokatkontakten til å begå og skjule lovbrudd. Det finnes blant annet eksempler på hvor klienter ber advokaten om å smugle narkotika inn i fengslet, så det er klart at klientkontoer også kan missbrukes. Å finne en løsning på dette problemet er imidlertid ikke like enkelt, særlig når det ikke er tilstrekkelig løst i lovverket. 18

Jeg må nok på bakgrunn av dette støtte meg til Høyesteretts utsagn om at det til syvende og sist må være opp til lovgiver å endre rettstilstanden mellom advokat og klient for å få bukt med dette problemet. 2.4 Taushetspliktens innhold 2.4.1 Innledning I dette kapittelet vil jeg forsøke å gjøre rede for taushetspliktens innhold. I punkt 2.4.2 vil jeg se nærmere på hva taushetsplikten egentlig innebærer. Videre vil jeg i punkt 2.4.3 gjøre rede for når taushetsplikten antas å foreligge. I punkt 2..4.4 vil jeg se på hvem taushetsplikten består overfor, før jeg avslutningsvis ser på samtykke til opphevelse av taushetsplikten i punkt 2.4.5. 2.4.2 Hva innebærer taushetsplikten Kjernen for taushetsplikten er at den setter et forbud mot å videreformidle opplysninger uten at det foreligger en eller annen opphørsgrunn, som hovedregel vil dette være klientens samtykke. I følge gjerningsbeskrivelsen i strl. 144 er det et forbud for advokater å rettstridig åpenbare hemmeligheter. Tilsvarende oppstiller straffeprosesslovens 119 et forbud for retten til å ta imot bevis eller forklaring som er underlagt taushetsplikten 37. Tillitsforholdet mellom advokat og klient er det sentrale aspektet som ligger til grunn for taushetsplikten. At klienten har visshet om at den informasjonen han gir advokaten ikke kommer en tredjepart for øre, med mindre han har samtykket til dette, er helt avgjørende for at dette forholdet skal bestå. Hvordan advokaten missbruker denne tilliten vil ikke være av avgjørende karakter. 37 Jf. tvl. 22-5 19

Det er et generelt grunnleggende prinsipp an enhver skal kunne oppsøke advokat for å ivareta og utnytte sin rettslige stilling uten at fortrolig informasjon som meddeles advokaten kommer til uvedkommende 38. Hva meg er kjent er det ikke oppstilt noen krav til formidlingsmåten i verken teori eller rettspraksis. Følgelig må det legges avgjørende vekt på ordlyden i bestemmelsene om bevisforbud og fortrolighetshensyn. Den sentrale vurderingen i om formidlingsforbudene er overholdt eller ikke vil være om noen utenforstående faktisk har fått kjennskap til opplysninger som er underlagt advokatens taushetsplikt. Hvorvidt dette skylles handling fra advokatens side eller mangel på sådan må antas å være uten betydning. Flyt av informasjon skjer på mange måter i forbindelse med en straffesak, både under saksforberedelsene og rettsforhandlingen. Det kan være alminnelige korrespondanse i tillegg til muntlige forhandlinger og møter. Kontakt med tredjemann og eventuelt motpartens advokat vil alle være eksempler på tilfeller som omfattes av formidlingsforbudet. 2.4.3 Når foreligger det taushetsplikt Formålet bak taushetsplikten, som er å beskytte advokat- klient forholdet, er ikke sammenfallende med at det alltid skal være taushetsplikt om de opplysningene som kommer frem i en advokat- klient forhold 39. Som vi skal se på i det følgende vil det ofte bero på en rekke vurderinger om når det faktisk foreligger taushetsplikt og når advokaten har forbud mot å formidle informasjon uten klientens samtykke. 2.4.3.1 Kunnskapservervelsen Under dette punktet vil jeg se på om det stilles krav til hvordan advokaten har oppnådd kunnskap om de aktuelle opplysningene. 38 Jf. NOU 2009: 4 s. 143 høyre spalte 39 Svalheim (1996) s. 112 20

Etter ordlyden i strl. 144 og reglene om bevisforbud oppstilles det er krav om at opplysningen må være betrodd advokaten. Etter en naturlig ordlydsforståelse kan begrepet tolkes som noe snevert og kun omfatte opplysninger som er betrodd advokaten under en fortrolig samtale på to manns hånd. Det må imidlertid legges en langt videre forståelse til grunn da en slik snever forståelse av begrepet ville ha ført til at en lang rekke opplysninger som meddeles advokaten faller utenfor 40. Alle opplysninger som klienten bevisst gir advokaten er utvilsomt å anse som betrodd, uavhengig av måten dette skjer på. Taushetspliktens vern avhenger ikke av at advokaten får kunnskap om den aktuelle opplysningen på en bestemt måte, betroelsen kan ske ikke bare i ord men ogsaa i gjerning 41. Dette av hensyn for å ivareta tillitsforholdet mellom advokaten og klienten. En motsatt løsning ville ha medført vanskelige avgrensnings spørsmål, som i sin tur igjen ville ha skapt usikkerhet i klientforholdet. Som tidligere nevnt er det uttalige måter meddelelse av informasjon kan skje på. Eksempelvis kan nevnes gjenstander som dokumenter, bilder og klientkonferanser. Det kan imidlertid oppstå grensetilfeller i forhold til ordlyden. Eksempler på dette kan være opplysninger som klienten ubevisst formidler advokaten ved en feiltagelse, eller slutninger advokaten tar ut ifra de opplysning klienten bevisst har meddelt og ved å observere klienten og dennes omgivelse. Enkelte mener at også opplysninger som klienten ufrivillig gir advokaten må anses å falle inn under ordlyden betrodd 42. Advokatens egne observasjoner kan ikke umiddelbart sies å rammes av begrepet, men hensynet til personvern og tillitsforholdet mellom advokat- klient taler imidlertid for at også slike tilfeller bør falle inn under betroelsesbegrepet. Knut Svalheim støtter opp om dette synspunktet og sier på side 113 i Advokaters taushetsplikt (1996): 40 Svalheim (1996) s. 113 41 Ot. prp. 1910 nr. 1 s. 181 42 Svalheim (1996) s. 113 21

tatt i betraktning at taushetsplikten er satt for å verne tillitsforholdet mellom advokat og klient, synes en slik rettsoppfatning (jf. Lous) å ha de beste grunner for seg. Løsningen bør være det samme for opplysninger som advokaten slutter seg frem til ved å sammenholde de ulike opplysninger som fremkommer under klientens faktafremstilling av dokumenter osv. En del opplysninger advokaten får gjennom klientforholdet vil komme fra andre enn klienten selv. Tar vi utgangspunkt i betroelsesbegrepet vil det være noe uklart i om opplysninger fra tredjemann også omfattes av taushetsplikten. Rettskildematerialet rundt dette spørsmålet er liten. Det må imidlertid antas at opplysninger som gis på vegne av klienten eller andre tilfeller der kilden kan identifiseres med klienten vil omfattes av taushetsplikten 43, jf. diskresjonsplikten. Hva som omfattes av taushetsplikten i relasjon til kunnskapservervelsen behandles i Rt. 2006 s. 1071. Det ble her slått fast at betroelsesvilkåret i taushetsplikten omfatter opplysninger en privat detektiv hadde innhentet for advokaten, dette til tross for at opplysningen ble innhentet etter anmodning fra advokaten og ikke klienten. I avsnitt 21 sier Høyesterett at : som opplysninger som er betrodd en lege, en prest, en advokat m.v, kan ikke bare anses det som er blitt fortalt for vedkommende, men også det som fremgår av overleverte eller innhentede dokumenter, av det at vedkommende yrkesutøver er blitt kontaktet, og av situasjonen for øvrig. Dette må blant annet innebære at taushetsplikten også må omfatte om yrkesutøveren har hatt en bestemt person som pasient eller klient. Også opplysninger som yrkesutøveren i anledning av oppdraget har innhentet fra tredjemann, må anses omfattet av taushetsplikten. Det avgjørende for taushetsplikten synes å være om kunnskapen er oppnådd som ledd i virksomhetsutøvelsen. Høyesterett bekrefter dette synet i premiss 22: 43 Se Svalheim (1996) s. 118 flg. 22