Dr. Thea Selliaas Thorsen, Klassiske fag, NTNU, er akademisk hovedredaktør for Kanon-serien.
TERENTS Evnukken GJENDIKTET FRA LATIN AV Iris Aasen Brecke
FORORD EVNUKKEN BLIR AV FORSKERE i dag regnet som Terents fjerde teaterstykke, og det ble hans største umiddelbare suksess da det ble satt opp for første gang i 161 f.kr. i Roma under den religiøse festen Megalesia. Vi har ikke tilgang til originale tekstutgaver av antikke verk, og Evnukken, i tillegg til Terents fem øvrige komedier, er overlevert til oss via en manuskripttradisjon med to grener: Den ene grenen representeres av det eneste manuskriptet som har overlevd fra senantikken, fra det fjerde eller femte århundre e.kr. I dette manuskriptet presenteres stykkene i rekkefølgen Andria, Evnukken, Selvplageren, Phormio, Hecyra og til slutt Brødrene. Den andre grenen representeres av flere hundre manuskripter fra middelalderen, hvorav om lag tolv manuskripter fra perioden mellom år 800 og år 1100 er de viktigeste. Her presenteres stykkene i en annen rekkefølge enn i manuskriptet fra senantikken. [1] I dag har vi tilgang til kommenterte tekstutgaver av Terents komedier. For denne gjendiktningen av Evnukken har jeg tatt utgangspunkt i John Barsbys kommenterte tekstutgave fra 1999, men jeg har også konsultert Sidney Ashmores tekstutgave med kommentarer fra 1908. Der hvor tekstene har avveket fra hverandre, har jeg valgt å følge Barsby.
En stor takk rettes til Thea Selliaas Thorsen og Morten Moi for alle nyttige tilbakemeldinger og innspill, og til Peter Astrup Sundt og Robert Emil Berge for at jeg har fått lov til å lufte problemstillinger for dere og diskutere med dere i sluttfasen av arbeidet. Jeg vil gjerne også takke foreldrene mine, May-Brit Aasen Brecke og Terje Brecke, og samboeren min Magnus Eriksson, for all støtte og oppmuntring. Trondheim, april 2017 IRIS AASEN BRECKE
Noter [1] Se Barsby (1999) s. 29 32 for en gjennomgang av manuskripttradisjonen.
INNLEDNING Terents liv og virke DEN ROMERSKE KOMEDIEDIKTEREN Terents nøt stor suksess i sin samtid, og stykkene hans har øvd enorm innflytelse på ettertiden. Hans komedier var pensum i skolen i senantikken og middelalderen, og han regnes som en av grunnleggerne av det europeiske komiske dramaet. Vår hovedkilde til detaljer om Terents liv er den romerske forfatteren Sveton og hans biografi Terents liv eller Vita Terentii, som ble skrevet rundt år 100 e.kr. I biografiens åpningslinjer kan vi lese at Terentius Publius Afer, som var hans fulle navn, opprinnelig kom fra Karthago [1], og at han var slave hos senatoren Terentius Lucanus i Roma. Han skal ha vært både intelligent og pen å se på, og fikk derfor en god utdannelse og ble etter hvert også frigitt. Videre kan han fortelle at Terents skal ha hatt høytstående og mektige venner i Roma som støttet ham i forfatterkarrieren. Dette førte til at det verserte diverse rykter om hans relasjon til disse mennene, og det ble blant annet påstått at de var tiltrukket av ham på grunn av hans vakre utseende, samt at de var de egentlige forfatterne bak deler av teaterstykkene hans. Terents døde i 159 f.kr.,
angivelig under en reise til Hellas, og etterlot seg en datter. Vi kan ikke være sikre på hvilket år han ble født eller hvor gammel han ble, men det sies at han var enten 24 eller 34 år da han døde. Om det stemmer at han var 24 år vil hans fødeår ha vært 184 f.kr., noe som sammenfaller med året en annen berømt romersk komedieforfatter, nemlig Plautus, døde. Det er vanskelig å vite om mye av informasjonen vi har om Terents liv stemmer, og mange av opplysningene vi får fra Sveton, er det dessverre umulig å verifisere. Han skrev biografien om Terents over 250 år etter hans død riktignok med kjennskap til tidligere forfattere som hadde skrevet om Terents, men ikke nødvendigvis med sikker informasjon om komedieforfatterens liv. At han skal ha vært en slave fra Afrika, kan for eksempel senere forfattere ha tolket ut fra tilnavnet hans «Afer», som betyr «afrikaneren», uten at vi kan vite om det faktisk stemmer at han kom fra Afrika. Terents skrev i løpet av karrieren totalt seks komedier, som alle ble satt opp i Roma i årene 166 160 f.kr.: Kvinnen fra Andros (Andria), Svigermoren (Hecyra), Selvplageren (Heautontimoroumenos), Evnukken (Eunuchus), Phormio og Brødrene (Adelphoe). Hans første stykke, Kvinnen fra Andros, ble satt opp i 166 f.kr. under den religiøse festen Megalesia, mens
Svigermoren ble satt opp i 165 f.kr., Selvplageren i 163 f.kr og Evnukken i 161 f.kr., også under Megalesia. Phormio ble satt opp i 161 f.kr. under en annen religiøs fest, nemlig De romerske leker eller Ludi Romani, som ble avholdt hvert år i september til ære for Jupiter, mens Brødrene og Svigermoren [2] ble satt opp i 160 f.kr. under begravelseslekene som ble avholdt til ære for Aemilius Paullus, romersk konsul i 182 f.kr. og 168 f.kr., ved hans død. Romersk komedie NÅR VI SNAKKER OM ROMERSK KOMEDIE, tenker vi først og fremst på stykkene til to romerske forfattere, nemlig Plautus (ca. 254 184 f.kr.) og Terents. Det fantes også andre komedieforfattere i Roma, men stykkene de skrev har bare overlevd i fragmentarisk form. De romerske komediene vi har fått overlevert og baserer vår kunnskap om denne sjangeren på, er 20 stykker av Plautus og de seks komediene som Terents skrev. De romerske komedieforfatterne skrev ikke originale stykker, men bearbeidet heller greske stykker innenfor den ny-attiske komediesjangeren, ved å oversette dem til latin og tilpasse innholdet til et romersk publikum. De romerske adapsjonene
av gresk ny-komedie kalles derfor comoedia palliata, som betyr komedie i gresk drakt. Dette har bakgrunn i at den greske litterære tradisjonen er langt eldre enn den romerske, og at den romerske litterære tradisjonen i hovedsak oppstod i møte med den greske kulturen. Gjennom den første punerkrigen (264 241 f.kr.) fikk romerne kunnskap om gresk kultur og livsførsel, og året 240 f.kr., året etter krigens slutt, markerer begynnelsen på den regelmessige produksjonen av romersk litteratur. Den ny-attiske komedien ble skrevet i perioden mellom 336 og ca. 250 f.kr., og kalles gjerne «nykomedie» for å skille den fra den såkalte gamle komedien, representert ved Aristofanes og skrevet omlag et århundre før. Man tror at det ble skrevet ca. 1400 greske komedier i løpet av denne perioden, men det aller meste er dessverre gått tapt. Frem til slutten av 1800-tallet hadde man bare kortere fragmenter av varierende lengde bevart, og Plautus og Terents ble brukt som hovedkilde til informasjon om verkene innenfor den opprinnelige greske sjangeren. Senere har funn av papyrusfragmenter av den greske nykomedieforfatteren Menander (ca. 342 291 f.kr.) ført til at vi har fått tilgang til ett tilnærmet fullstendig stykke (Dyskolos), og store deler av flere stykker innenfor den opprinnelige greske sjangeren. Menander var også den mest siterte av