GEIR LUNDESTAD Nobels fredspris gjennom 25 år
2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Exil Design Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg Sats/layout og ebok: akzidenz as Dag Brekke Omslagfoto: Nobelstilftelsen/Foto: Ken Opprann Repro: Løvaas Lito AS ISBN: 978-82-489-1744-1 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
FORORD Jeg var direktør for Det Norske Nobelinstitutt og sekretær for Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1990 til 31. desember 2014. Det var 25 gode år. Derfor ble jeg værende i jobben så lenge. Høydepunktet var selvfølgelig kontakten med prisvinnerne. Denne boken handler først og fremst om dem. De var høyst forskjellige. Flere stod langt til venstre politisk, noen var klart konservative. Om prisvinnerne har noe til felles, vil jeg framheve to ting: en visjon om en bedre verden og et mot til å prøve å oppfylle denne visjonen. Innholdet i selve visjonene kan være nokså ulikt. Flere av prisvinnerne har vært i direkte livsfare mer enn én gang. Noen av dem kunne ikke komme til Oslo for å motta sine priser. Mange flere har gjort store personlige forsakelser for å nå sine mål. I tillegg til å skrive om prisvinnerne går jeg inn på en del andre forhold som stod sentralt i min hverdag som direktør og sekretær. Jeg skriver om forbindelsene mellom det norske og det svenske nobelsystemet, et viktig, men lite omtalt tema. Vi har felles økonomi basert på Alfred Nobels penger, men norsk-svensk samarbeid har til tider vært en utfordring. Sett utenfra er nordmenn og svensker ganske like; innenfra blir perspektivet fort et annet. I mine 25 år samarbeidet jeg nært med seks komiteledere: Egil Aarvik, Gidske Anderson, Francis Sejersted, Gunnar Berge, Ole D. Mjøs og Thorbjørn Jagland.
De var høyst forskjellige, men de var alle spennende personligheter. Mens komiteen konsentrerte seg om fredsprisen, overlot de det meste av alt det andre til meg, selvsagt mot at jeg holdt komiteen godt informert om de ulike aktivitetene. Det satte jeg stor pris på. Nobelarrangementene i desember ble modernisert. Vi gikk i gang med Nobels Fredspriskonsert. Det viste seg å bli det nobelprogrammet i Oslo og Stockholm med størst kringkasting. Komiteen skulle forholde seg til en verden som er større enn den norske offentligheten. Vi gikk i gang med et omfattende internasjonalt forskningsprogram som i mine år brakte omtrent 130 forskere fra hele verden til Nobelinstituttet. Det var utrolig lærerikt og morsomt. Dessuten opprettet vi Nobels Fredssenter. Det tok flere år av min tid, men det var en stor dag da senteret endelig kunne åpne 11. juni 2005. På Nobelinstituttet hadde vi dessuten et fantastisk bibliotek. Vi brukte mange penger på å åpne det for allmenheten og gjøre det enda bedre. Det norske nobelsystemet omfatter et praktisk samarbeid med tallrike norske institusjoner, fra blomsterbutikker til Grand Hotel, fra politiet til UD. Nobelsystemet er en uavhengig privat stiftelse, men det er mange som prøver å påvirke komiteen og dens beslutninger. Alfred Nobel bestemte i sitt testamente fra 1895 at Den Norske Nobelkomite skulle utgjøres av «ett utskott af fem personer som väljas af Norska Stortinget». Dermed er komiteen uløselig bundet til Stortinget. Det står i testamentet; ingenting kan gjøres med det. Forholdet til regjeringen og til norsk UD er vanskeligere. Det politiske Norge har verdsatt mange av de utpekte prisvinnerne. Da omfavner de komiteen og vinnerne. Andre prisvinnere, fra Carl von Ossietzky til Liu Xiaobo, har bydd på store
utfordringer sett fra et offisielt norsk ståsted. Da har det offisielle Norge plutselig ikke noe som helst med Nobelkomiteen å gjøre. Nobelsystemet er preget av mye hemmelighold. Noe av dette er absolutt nødvendig, men slett ikke alt. I dag har offentligheten helt andre krav til informasjon enn det som gjaldt tidligere. Med denne boken ønsker jeg å være den første som skriver forholdsvis åpenhjertig om livet på innsiden av fredsprissystemet. Noen grenser må det likevel være. Paragraf ti i Nobelstiftelsens statutter slår fast at det skal gjelde «sekretess» i nobelkomiteenes drøftinger: «Har vid prisutdelares beslut om prisutdeling skiljaktiga meningar förekommit, får de ej tagas til protokollet eller eljest yppas.» I det referatet som føres fra Nobelkomiteens møter, står det nesten ingenting om det viktigste: diskusjonen om hvem som skal motta Nobels fredspris. Diskusjonen skal være fullstendig fri. Hvem som helst må ha anledning til å si hva som helst uten at det senere skal brukes mot vedkommende. Lekkasjer vil kunne være ødeleggende for tilliten innad i komiteen. Noe materiale finnes selvsagt: konsulentrapporter, innsendte nominasjoner osv. Dette kan etter søknad frigjøres etter 50 år. I Oslo får hvem som helst slippe til det materialet, eldre enn 50 år, som finnes. I Stockholm granskes kvalifikasjonene til dem som søker om adgang. Mange har syndet mot punktene om sekretess. Både Halvdan Koht og Gunnar Jahn, som var med i Nobelkomiteen henholdsvis fra 1919 til 1937 og fra 1942 til 1964, førte dagbok fra møtene. Notatene deres er blitt gjort tilgjengelig etter 50 år. Andre har skrevet bøker der årene i Nobelkomiteen inngår. Flere av dem har i større eller mindre grad brutt punktet om sekretess. Selv den ellers
meget lojale Gunnar Berge avslører forhold omkring prisen for 2002 til Jimmy Carter som klart bryter med retningslinjene. Jeg tror få vil mene at det har skjedd noen stor skade av den grunn. I Sverige, særlig i Svenska Akademien, har det blitt gitt ut svært så åpenhjertige skildringer av vennskap og fiendskap blant komitemedlemmene. I denne boken vil du finne lite om hvem av komitemedlemmene som mente hva under diskusjonene på de enkelte møter i komiteen fra 1990 til 2014. Dette er kjernen i sekretessbestemmelsen. Den har jeg altså i det vesentlige respektert. Det er prisarbeidet som skal beskyttes, ikke alt det andre. Mine omtaler av prisvinnere, komiteledere og svenske direktører kan jeg ikke se rammes av disse bestemmelsene. Her har offentligheten krav på mer informasjon. Det gjelder definitivt også alle de mer eller mindre pussige episodene jeg har opplevd. Jeg var til stede på alle komitemøtene fra 1990 til 2014, med unntak av to møter våren 2002 da jeg hadde en kort forskningspermisjon. I likhet med flere av komitemedlemmene har jeg tatt notater fra alle disse møtene. Noe av informasjonen har jeg benyttet i denne boken, om enn mer indirekte. Komitemedlemmene er mye mer enige enn offentligheten ser ut til å tro. I den tidlige fasen av komiteens drøftinger kan det være mange ulike standpunkter. Så samles de nesten alltid mot slutten. Konsulentrapporter er nøye gjennomlest og brukt som basis for mine analyser av hvorfor de enkelte fikk fredsprisen, men ikke sitert direkte. Ellers er det utrolig hva man kan få ut av offentlige taler og erklæringer når man vet hva som ligger under de enkelte formuleringene. Mindre deler av denne framstillingen bygger på tidligere
publiserte artikler. Disse er imidlertid alle revidert og oppdatert. På Kagge forlag vil jeg rette en takk til Erling Kagge selv, som tok initiativet til at boken skulle utgis på hans forlag, og til Tuva Ørbeck Sørheim for hennes uoppslitelige vilje til å forandre manus fra en lærebok til en bok for allmennheten. Kristin Brandtsegg Johansen har også ytt betydelige bidrag i så måte. Jeg takker Nobelinstituttet for kontorplass og praktisk støtte. Begge deler har vært til stor hjelp. Lykke til med lesingen! August 2015 Geir Lundestad