Referat fra den 22. Skeidi skituren som gikk over Finnmarksvidda 22.-25. mars 2007. Allerede i oktober 2006, forelå invitasjonen til den 22. Skeidi skituren, og hvilken tur? Turkomiteen men Sverre Paulsen som primus motor, ville ta oss med helt nord i landet, nemlig til Finnmarksvidda! Et kjempespennende reisemål og turen ble raskt fulltegnet. Torsdag 22.mars, stod jeg forventningsfull på busstoppet ved brannstasjonen i Bamble. Klokka var 05.30, noe forsiktig fuglekvitter hørtes fra buskene og himmelen rødmet av dag over steinbrudda i Tvedalen. En bedre start på turen kunne jeg ikke fått, men alle hadde det ikke sånn! Wenche stakkar forsov seg, og nådde bussen på to hjul ved Telemarksporten. På vei til Gardermoen spiste vi frokost nista, sov, leste aviser og øvde oss på samiske gloser. Ankomst flyplassen og innsjekking av alle ski posene gikk etter hvert greit. Det ble tid til en tidlig lunch på cafe, og deretter en fin flytur med Norwegian til Alta. Her stod ny buss klar, og fraktet oss opp Tverrelvdalen langs Stilla. Elva som ble så kjent i 1979, pga demonstranter som lenket seg sammen i protest mot oppdemming av Alta / Kautokeino vassdraget. Sjåføren viste oss null punktet stedet hvor anleggs veien startet inn til demningen. Vi ble kjørt et stykke videre inn på vidda. Sola skinte da vi dro fra Alta, men skyer dukket opp, vinden økte og det føyka godt rundt bussen da vi skulle av. Erik tryllet fram 2 poser skillingsboller, vi sender en varm takk til Berit, gode og mette og med ny smurte ski var vi klare til start. Sur vind fulgte oss de 7-8 km over 2 vann inn til Jotka fjellstue. Godt å ha vind votter/lue lett tilgjenglig i sekken! Utallelige Snøscootere passert oss i løypa. Vi fulgte nemlig en merket trase som går fra Alta til Karasjok! Vel framme på fjellstua ble vi innlosjert i to hytter, fordelingen ble 10 kvinnfolk og 10 mannfolk i hver. Ingen dusj mulighet, men så tidlig på turen var ikke det noe must. Vi slappet litt av før middag, da det banket på døra. Utenfor stod Heidi utflyttet Skeidi medlem. Hun er datter til Arne Røed som i en årrekke var materialforvalter i klubben. Heidi har bodd mange år i Alta, og hadde fått tips av faren sin om at en gjeng Skeidinger kom oppover. Sprek er hun fortsatt, så etter jobb, kjørte hun innover vidda, spente på skia og fulgte i vårt fotspor. Kjempehyggelig å få hilse på! Etter middag tok hun ski og hodelykt fatt og startet på en lang hjemtur. Jotka fjellstue, tilhører statens fjellstuer og blir drevet av Lisa og Steinar, med god hjelp av Lisa s søster Lena. De overtok driften etter Lisa s foreldre i 2003. Maten de serverte var hjemmelaget, basert på stedets råvarer, og kjempe god! Finnbiff gryte til middag, multekrem og verdens beste kromkaker til dessert. Lisa hadde på Kofte (stasplagg) fra Kautokeino da hun servert oss. Til kaffen, under hederspris utdelingen, ble vi servert nydelig fromasjkake. Det var Gro og Tonny som ble hedret for henholdsvis 20 og 10 års deltakelse på skiturene. Mette og trøtte etter en lang dags ferd, var det tid for å køye. Vel nede i soveposen, med Ole Lukkøye svevende i rommet, fikk en krasle lyd oss på beina igjen! Hørtes ut som vi hadde mus i en av ryggsekkene! Ut med den, men mer krasling og styr utover natta. Hadde vi mus, lemmen, røyskatt eller hva i gulvet? Jeg vet ikke om de dyra finnes i Finnmark engang! Vi fant aldri ut av det. Et er sikkert, det er festligere etterpå enn når det står på! Fredag23.mars. Nydelig vær, nesten ikke vind, grader som tilsa blå/blå extra og kanskje innslag av lilla? Vi vinket farvel med Jotka fjellstue, etter en god frokost hjemme bakt ferskt brød, reinsdyr rull,
røkt laks osv., og med store matpakker i sekken. Turens lengste etappe lå foran oss nøyaktig målt i etterkant til 30,1 km. Tron var utstyrt med GPS og holdt oss løpende orientert om distanse gått og antall km igjen til mål. Turen gikk i flatt lende og det var hvitt så langt øye kunne se. Høyeste punkt vi passerte denne dagen var 510 m.o.h., men ikke så mye som et tre så vi! Lyset var spesielt, sola tok ikke på samme måte som vi er vant til på fjellet her hjemme. Ca en tredjedel av turen gikk vi på Iesjavri Finnmarks største innsjø ikke et ski tak fikk man gratis! Denne dagen passerte 67 snøscootere en av dem stoppet, og det var Sverres bror Pål. Han bor i Jergul, turens siste stoppested, men hadde tatt turen innover vidda for å hilse på oss. Dessuten hadde han en overraskelse i sleden viste det seg, for da vi nådde Mollisjok fjellstue, tryllet han fram 2 kasser Karjala! Fjellstua, som også er statens, bestod av flere bygninger. Vi ble innkvartert i en hytte. Klemet stedets tidligere driver og fortsatt aktiv medarbeider, sørget for fyr i ovnene og ikke minst i badstua. Denne var et kapittel for seg, og må bare oppleves. Ett er i alle fall sikkert: Slitne svette kropper kunne ikke fått det bedre! De tøffeste dukket seg i elva - på ekte badstu vis her var jentene i flertall?! En annen som også må oppleves er Klemet, vokst opp i en stor søskenflokk og levd på plassen i all sin tid - ca 70 år. Etter middag vartet han opp med trekkspilltoner og vi sang! Til middag fikk vi Bidos retten samene serverer på bryllupsfesten. Den består av skavet reinkjøtt kokt i vann med poteter og gulrøtter, og til slutt jevnet. Til dette ble det servert brød. God og annerledes suppe/lappskaus. Før vi køyet, opplevde vi en flott nordlyshimmel. Lørdag 24. mars. Vi våknet opp til nok en strålende dag. Dagens etappe var stipulert til 28 km, men vi endte opp med bare 26,3 km. Noen lange slake oppoverbakker livet opp turen, men den største utfordringen var å finne le når niste pakkene skulle nytes. Det blåste ikke mye, men vidda er stor og flat! I det fjerne så vi høye topper, de ble sjekket med kartet og viste seg å være på vel 1000 m.o.h. Det er den høyden vi beveger oss på når turene går på Hardangervidda eller i Jotunheimen. Høyeste punkt denne dagen er 498 m.o.h. og vidde alle veier. Vi skulle til Jergul og stedet ligger 240 m.o.h., d.v.s. vi måtte nødvendigvis få noen nedoverbakker! Disse ble utfordrede nok etter hvert skikkelig kule kjørings løype Kari Traa hadde nok likt seg der! En del fall ble det, men heldigvis alle kom helskinnet ned. Her fikk vi se turens første reinsdyr, 10-12 stykker gikk i en innhegning! Vi hadde håpet på å få prøvekjøre disse, med dessverre det lot seg ikke gjøre. Hyttetunet på Jergul var av det mer moderne slaget. En bade/boble stamp var rigget til på verandaen, og noen av jentene benyttet denne herligheten. Turens tredje middag bestod både av reinsdyr og elg kjøtt. Begge deler røkt, skåret i terninger og servert i en god saus. For oss en ny og spennende måte å bli servert reinsdyr på. Årets nykommer på Skeidi skitur var Gøran Peterson, under middagen holdt han en flott tale og lovpriste turen. Ny i skisporet var han derimot ikke, han hadde mange mil og skiløp i beina, bl.a. flere starter i Wasaloppet! Søndag 25.mars. Vi la ut på turens siste etappe, og været var fortsatt like flott. Denne dagen fulgte vi elva Iesjäkka oppover i dens slake svinger. Vi så ubestemmelige dyrespor og rester etter rype snarer. Vi møtte mor på søndagstur med snøscooter og passasjerer i sleden. Litt smalt ble det å passere rekken av 20 skiløpere, så dessverre kjørte hun seg fast. Skeidi gutta er sterke, og fikk henne på rett kjøl igjen! Sola tok godt etter hvert, og vi koste oss skikkelig med mat
og Kvikk Lunsj i en lun sør helling. Skiene ble glattere, men ikke verre enn at alle kom fram til vei og buss i fint driv. Bussen og Trygve Pettersen hentet og kjørte oss tilbake til Alta. En tur som tok ca 2 timer. Underveis stoppet han og viste oss bl.a. hvor høyt vannet ville stått på kirketårnet i Masi, hvis vassdraget hadde blitt fullt utbygd. Han ordnet også dusj og middag på et hotell i byen. Rene, mette og veldig fornøyde var vi klare for hjemtur. På flyplassen stilte Heidi opp igjen og vinket oss vel avgåre. Denne turen ble helt spesiell, få bakker å bryne seg på, men rik på natur, kultur, mat og flotte mennesker. Takk til alle som gjorde møte med Finnmarksvidda til en flott opplevelse. Takk til alle i gruppa, både svensken, dansken og nordmennene for en kjempefin tur. Takker spesielt Sverre som ordnet og dro det hele i gang. Ellen Hasaas ref.