Kap. 9 Uttale, veksling

Kap. 9 Uttale, veksling 9.1 Dialekter, norsk og ikke-norsk Uttale av fornavn veksler med dialekter og med hvilken grad folk bruker norsk eller fremmedspråklig uttale. Uttalen nedafor er vist med IPA-lydskrift (International Phonetic Alphabet), der en skal være oppmerksom på disse tegna: [o] = å-lyd [u] = o-lyd [ʉ] = u-lyd : = lang vokal, plassert etter vokalen slik: [a:] Dessuten blir stavinger med kort vokal og lang konsonant uttrykt med enkel vokal og enkel konsonant, f.eks. [gʉnar] med kort u-lyd og lang n-lyd. Noen vanlige forskjeller i innarbeidde norske navn følger blant annet regler som er omtalt i kap. 2 og 3. Noen sentrale typer er: palatalisering, som vil si overgang til j-lyd: Valgerd, uttalt som [valgærd] eller [valjærd] (ev. [-r]), Ketil som [ketil] eller [çetil] assimilasjon, som vil si at lyder blir mer like hverandre: Torvald som [turvald] eller [turval], Håvard som [hovard] eller [hovar] veksling mellom u- og o-uttale: Gunnar som [gʉnar] eller [gunar] ulik vokallengde: Jon uttalt som [jun] (kort o-lyd og lang n-lyd) eller [ju:n] trykk og tonelag, som blir omtalt nedafor. Norsk eller fremmedspråklig uttale kan forekomme i bl.a.: Mary, uttalt [mari](kort a og lang r) eller [me:ri] på engelsk med lang e-lyd og engelsk r-lyd, eller med norsk r-lyd. Norsk uttale er det vanlige. John, uttalt som Jon-variantene ovafor eller som en norsk-engelsk kombinasjon som [jon], dvs. j-lyd, å-lyd og lang n (jånn). Begge uttalene er mye brukt. andre engelskspråklige navn som Kate, Jane og Steve. De blir helst brukt med engelsk uttale, men noen bruker også norsk leseuttale. Det opphavlig engelske Jenny og Jennie har norsk uttale med i til slutt. Jennie blir òg uttalt bokstavrett som [jen'ie] (lang n, trykk på i-en og e-en til slutt uttalt). 9.2 Trykk og tonelag Trykk og tonelag skal vi se noe mer på. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: 17.08.2016 21:57 s. 164

9.2.1 Trykk og tonelag i tradisjonelle norske navneformer Hovedprinsippet for trykk og tonelag i fornavn er at gamle norske navn som er toledda eller har to stavelser fra gammelnorsk har tonelag 2. De fleste nordmenn bruker tonelag 2 i navna Halvor og Siri. Sli er det også i ordet bønner (flertall av bønne), til forskjell fra bønder (flertall av bonde) som har tonelag 1. 9.2.2 Trykk og tonelag i innlånte navn Innlånte navn har i utgangspunktet tonelag 1, både i navn med trykk på første og senere stavinger. De fleste nordmenn uttale tonelag 1 i Peter, Petter, Jørgen, Anton, Jenny og Sonja. Når innlånte navn har fått former i Norge som er ulike formene i språk de har kommet fra, har de norske formene i mange tilfeller fått tonelag 2. Det er gjerne navn med trykk på annet enn første staving i fremmedspråket, men som har fått trykk på første staving i norsk, slik som Anders og Marit. Disse blir normalt uttalt med tonelag 2 på Østlandet, men får ofte tonelag 1 bl.a. på Nordvestlandet og i Trøndelag. 9.2.3 Tonelag i litterære former av nordiske navn Vi skal se mer på opphavlig norske navn. Da toledda gamle nordiske navn i litterær form ble tatt i bruk på nytt i navnerenessansen fra slutten av 1800-tallet, fikk de tonelag 1 som for fremmede navn noen steder og det tradisjonelle norske mønsteret med tonelag 2 andre steder. På grunn av dette får Olav tonelag 2 der det går an å bygge på nedarva uttale. Det var nedarva i Telemark og indre Sørlandet. Tonelag 1 kommer helst av ny bruk fra slutten av 1800-tallet. Forma Olaf med f var helst ny og hadde ikke overlevd fra gammelnorsk. Derfor har den òg helst tonelag 1. Olav med både tonelag 1 og 2 fins, og 2 blir ikke brukt bare i Telemark. Mange på Østlandet har tonelag 2. På Vestlandet er det oftest tonelag 1. Ei slik øst-vest-fordeling fins for andre gamle norske navn, men det er mange unntak. Vigdis, Inger og Reidar tonelag 1 på Vestlandet, men de har ofte tonelag 2 andre steder. Trønderske fornavn har òg mye tonelag 1 i nordiske navn. 9.2.4 Mer om trykk og tonelag i innlånte navn Vi skal se mer på innlånte navn igjen, og tar utgangspunkt i tryk. Innlånte navn fra alle tider har enten trykk på første stavelser etter norsk hovedmønster eller de har trykk lenger ut i navnet. Enten er det et innlånt trykk, eller så er det et trykk som har blitt tatt i bruk i Norge for å markere fremmedhet. Trykk på første stavelse i fremmede ord og navn er typisk østnorsk og trøndersk folkelig talemål uavhengig av det utenlandske trykket, mens trykk på siste stavelse er utbredt på Vestlandet og ofte i Nord-Norge og i mer urban tale for øvrig. Eksempler på navn med trykk på flere måter er: Johan, Marie, Synnøve, Margrete, Mikal, Elias, Emil, Kristin, Martin, Karin, Elin og Jennie (trykk på i-en og den trykklette Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: 17.08.2016 21:57 s. 165

siste e-en). Mathias har trykk på andre staving, mens forma Mattias har trykk på andre staving. Innlånte navn med trykk på annet enn første stavelse, kan få forskjellig tonelag fra og med stavelsen som har trykk. Slik kan Isadora med trykk på "dora" dels få tonelag 1 fordi det er fremmed, og 2 fordi det er tilpassa hjemlige former. 9.2.5 Lokal variasjon for trykk og tonelag, dokumentasjon Det er i hovedsak ikke enkle regler eller praktisering av trykk og tonelag i fornavn. Alhaug (2004, særlig s. 164 172) gir en detaljert analyse med grunnlag i dialekt fra Stange i Hedmark. Fet (2010, s. 82 125) har ei omfattende navneliste med opplysninger om uttale, inkludert trykk og tonelagsbruk på Sunnmøre. Lauvhjell (1977, s. 11 26) har ei detaljert framstilling om tradisjonell uttale inkludert trykk og tonelagsbruk for mannsnavn i østre Agder. (/Mer slikt kan bli lagt til her./) Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: 17.08.2016 21:57 s. 166

Kap. 10 Samer, kvener og skogfinner Samer er urfolk, og kvener og skogfinner er nasjonale minoriteter i Norge. Urfolk innebærer at de "har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området" (se ramme 10 1). Dette gjelder nord- og sørsamer i Norge. De to øvrige ha innvandra fra Finland, og regnes som nasjonale minoriteter fordi de "langvarig tilknytning til landet" (se ramme 10 2). Kvenene er etterkommere av innvandrere til Nord-Norge særlig på 1700- og 1800-tallet. Skogfinnene er etterkommere etter innvandrere til Østlandet på 1600-tallet, og er særlig busatt på Finnskogen. Det vil si den østlige delen av Solør, som er et område sør i Hedmark fylke (/REF./ https://snl.no/finnskogene). ILO-konvensjon, definisjon av urfolk "ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b. Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner." I Norge er det klart at samene fyller vilkårene i denne definisjonen. [...] En misforståelse som av og til dukker opp i debatten om samenes rettigheter til grunn og naturressurser i Norge er at betegnelsen urfolk i folkerettslig forstand betyr at vedkommende folk må ha vært de første menneskene på stedet, og at dette arkeologiske eller kulturhistoriske spørsmål er avgjørende for hvem som i dag har rett til hva. Dette er ikke riktig. I henhold til ILO-konvensjon nr. 169 er det sentrale om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området. Det rettslig relevante er derfor hva som har skjedd fra i dag og tilbake til 1600/1700-tallet, og ikke om det er noen forbindelse mellom steinalderfolket for 10 000 år siden og dagens folkegrupper. (Sitat fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet: "Hvem er urfolk?" (Artikkel. Sist oppdatert: 03.11.2014; https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-ogminoriteter/samepolitikk/midtspalte/hvem-er-urfolk/id451320/); lest 21.7.2015) Ramme 10 1. Urfolk, definisjon. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: 17.08.2016 21:57 s. 167

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, definisjon av nasjonal minoritet (2016) "Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter, i Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere." (Sitat fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet: " Nasjonale minoriteter" (Informasjonsside på internette; https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-ogminoriteter/nasjonale-minoriteter/id1404/); lest 16.8.2016) Ramme 10 2. Nasjonal minoritet, definisjon. 10.1 Nordsamisk 10.1.1 Eldre samisk navnebruk Samer ble normalt ført opp med norske fornavn i kirkebøker fra 16 1700-tallet. I dagliglivet ble det tatt i bruk samiske talemålsformer av disse navna, slik det fortsatt er. Opphavlige samiske navn gikk ut av offisiell bruk (Rydving 1998a, s. 339 343, og 1998b, s. 85). I stor grad skal samer ha hatt to navn, ett i kirka og ett i daglig bruk. Det siste fikk de tidligere med egne navneseremonier etter den kirkelige dåpen (Guttormsen 2003, s. 49 50). Det fins noen få opphavlig samiske navn både i folketellinger, bl.a. i 1801, og i kirkebøker på 1700- og 1800-tallet, også for døpte barn (søk i Digitalarkivet). På 1800-tallet fins dessuten samiske former av kirkelige og nordiske navn i de samme kildene. Det norske navneutvalget for samer har vært stabilt og konsentrert om forholdsvis få navn. Fram til i alle fall 1800-taller det vært vekt på navn i bruk i den norske befolkninga før 1500. Det vil si opphavlig nordiske navn og helgennavn i bruk på den tida (Guttormsen 2003, s. 54). Mye brukte helgennavn har vært Marit, Berit, Elen, Kristen (kvinnenavn, av Kristina), Ane, Karen, Nils, Lars, Peder, Ola (s.v., s. 54 og 60). Opphavlig nordiske har særlig vært Ragnhild, Gunhild, Amund, Sivert, Sjur, Einar og Erik (sst.). Samiske former er vist nedafor. Dessuten er mange eksempler vist i Hætta 2006, s. 163 165. Doble fornavn som ellers nådde kysten, og kvenene, kom senere i bruk blant samene (s.v., s. 61). Opphavlig nordsamiske navn brukt på 1800-tallet er bl.a. mannsnavna Sarach/Sarak, Sabba/Sabbe, Qvive, Tude og Tveia (Rydving 1998a, s. 339 340 (med videre referanse), søk i Digitalarkivet). De fire første er også ført opp for dåpsbarn (blant transkriberte kirkebøker). I andre eldre kilder fins bl.a. mannsnavna Ackie, Banne, Jokipief, Päiffue, og kvinnenavna Gippe, Njenna, Puotta og Veike. Språklig opphav og betydning er lite kjent. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: 17.08.2016 21:57 s. 168

10.1.2 Samisk navnebruk i dag På slutten av 1970-åra begynte noen i Kautokeino å registrere samiske former i folkeregisteret. Det er i kjerneområdet for bruk av samiske navn. Bruken av slike former var beskjeden fram til slutten av 1990-åra. De tre første åra på 2000-tallet er flere av de vanlige navna brukt omtrent like mye i norsk og samisk form blant nyfødte i Kautokeino (Hætta 2003, s. 40 41, 43 54, 58 59). Det gjaldt helst disse navna, der de nordsamiske står først: Ánne Anna Elle Ellen Máret Marit Sárá Sara Biret Berit Márjá, Májjá Marie Risten, Ristiinna Kristine Rávdná Ragnhild Juhán Johan Mihkkal Mikkel Ánte, Ándde Anders Issát Isak Niillas Nils Máhtte Mathis Lemet Klemet Flere samiske former er vist i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn, delen "Samme opphav, i ulik språkdrakt". Av spesielle samiske tegn er bare á brukt i Kautokeino fram til 2003, slik eksempla viser. De andre tegna blir ikke brukt foreløpig, f.eks. č, đ, ŋ, š, ŧ og ž (s.v., s. 13). For øvrig blir andre navn enn dem som har tradisjon i samisk kultur mer og mer vanlig særlig fra slutten av 1990-tallet i Kautokeino (s.v. s. 41). 10.2 Sørsamisk Sørsamer lever fra Trøndelag og sørover Østlandet. Også de er registert med norske navneformer, og på samme måten som samer i nord, bruker de samiske former av disse navna til daglig (Løøv 2000, s. 21; Løøv 2002, s. 60, 64). Eksempler på navneformer der de sørsamiske står først (sst.): Marja Maria Birje Berit Sahka, Sakka Sigrid Laara Lars Tåamma Tomas Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: 17.08.2016 21:57 s. 169

Næjla Nils Anta Anders På samme måten som for samer i nord, har også noen sørsamer begynt å ta i bruk fornavn i samisk form. Dessuten tar de i bruk opphavlig samiske fornavn (Løøv 2002, s. 64, 66). Eksempler på opphavlige sørsamiske navn er Ajik, Olick, Saris, Skarel, Djesse, Weike og Pïejke (Rydving 2008, s. 386). Som for de nordsamiske navna er også for sørsamisk språklig opphav og betydning er lite kjent, også kjønn. 10.3 Kvensk Kvener er finsk befolkning innvandra i Nord-Norge fra 1700-tallet. De har fått norske navneformer av samme grunner som samer. Til forskjell fra samene i Nord-Norge har de hatt et større utvalg av navn, navneskikken har skifta mer, og navneutvalget har vært mye påvirka av navn i bruk i Finland og Sverige. Navna har i hovedsak offisielt vært brukt i europeiske og skandinaviskspråklige former (Guttormsen 2003, s. 54 57). Til forskjell fra samene har kvenenes navn i større grad omfatta bibelske navn, helgennavn som har blitt brukt mye ellers etter 1400 1500. Eksempler er de bibelske Maria, Eva, Johan, Johannes, Peder og Isak, helgennavna Grethe (av Margareta) og Nicolai, og dessuten andre navn som Carl og Henrik (s.v., s. 54 og 60). Henrik er for øvrig en finsk helgen. Den europeiske dobbeltnavnskikken nådde også fram tidlig på 1800-tallet (s.v., s. 61). Siden kvenene har finsk bakgrunn, har finske navneformer vært mye brukt. Kvenske personnavn er omtalt fyldig særlig for Nordreisa i Imerslund 2008. 10.4 Skogfinner Skogfinnene, dvs. finske innvandrere på Østlandet fra 1600-tallet, ble registrert med sine finske fornavn, som gjerne var varianter av kjente kirkelige navn. De siste tre-fire tiårene har finske fornavn blitt tatt i bruk for noen få nyfødte, særlig Heikki (m.) og Erkki (m.), som er varianter av Henrik og Eirik/Erik. Finske former har tradisjon som muntlig form selv om personene offisielt har hatt norske former. (Jf. NOU 2001: 1, pkt. 4.1.1.4.2, s. 57 58; skrevet av IU) Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: 17.08.2016 21:57 s. 170