d) Navn fra de nyere innvandrerkulturene utafor Vest-Europa, som de arabiske Aisha og Muhammad, og de vietnamesiske Hoa og Tuan.

Transkript

1 Kap. 1 Innledning 1.1 Fire hovedtyper De fleste fornavna i Norge kan vi fordele på fire hovedtyper: a) Navn med gammelt nordisk opphav, som Ragnhild og Harald, Øyvind, Sigrid, Sigurd, Gudrun; Even, Siri, Sjur og Guro. Kan deles i litterære former (nær de norrøne) og tradisjonsformer (resultat av talemålsendring). b) Kirkelige navn (også kalt kristne navn), som de bibelske Maria og Johannes, og helgennavna Katarina, Mari, Jon og Kari. Kan deles i norske tradisjonsformer og internasjonale former. c) Navn innlånt fra flere europeiske språk eller gammelgresk, latin og hebraisk, som det tyske Wenche, det engelske Ronny, Camilla med opphav i latin. Kan overlappe med kirkelige navn. d) Navn fra de nyere innvandrerkulturene utafor Vest-Europa, som de arabiske Aisha og Muhammad, og de vietnamesiske Hoa og Tuan. 1.2 Perioder De tre første hovedtypene har skifta om å være sentrale gjennom den norske navnehistoria. Nordiske navn kan nevnes som eksempel. Det er navn med opphav i gammelt nordisk språk, som urnordisk og gammelnorsk, -svensk, -dansk og - islandsk. Etter mellomalderen ble bruken nordiske navn skjøvet noe til side av kristne navn, men de nordiske ble igjen betydelig mer brukt fra slutten av 1800-tallet. Etter midten av 1900-tallet har nordiske navn blitt fortrengt både av andre navn fra utlandet og av kirkelige navn. Som vi kommer tilbake til i kap. 12, går det også an å karakterisere perioder og endring over kort tid ut fra form, som lengde, trekk ved endinger og lydlige trekk. 1.3 Utvalget i hver hovedtype over tid Utvalget av navn innafor hver av de fire typene har også skifta. Det vil si utvalget av kristne navn, av nordiske navn og av navn fra forskjellige land. Slik var f.eks. det nordiske Ingeborg mye brukt gjennom mange hundreår, men det var lite brukt blant de nordiske navna fra rundt Da tok andre nordiske kvinnenavn over, som f.eks. Torhild fra 1940-åra. Kjetil ble brukt i mellomalderen og var ett av flere som kom i bruk på rundt 1950, da andre nordiske mannsnavn som hadde vært mye i bruk i flere Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 11

2 tiår, gikk ut av bruk, som f.eks. Sigurd. Noen nordiske navn blir igjen tatt i bruk etter tusenårsskiftet, slik som Sigrid, Sigurd og Ola, og Ingrid og Håkon fra 1980-åra. 1.4 Flere navneformer med samme opphav Dessuten har det veksla mellom ulike former av samme navn, f.eks. europeiske varianter eller norske talemålsformer. Som variant av Johannes var det særlig den norske talemålsforma Jon som ble brukt fram til ut på 1700-tallet, da de tyske formene Hans og Johan tok over som svært populære varianter. Midt på 1900-tallet var det Jan, med bakgrunn i nederlandsk, som ble den mest brukte varianten. Det nordiske Kjetil har veksla med talemålsformer som Kittil og Kjell. 1.5 Opphavet til utenlandske navn Navn i andre land fordeler seg på tilsvarende fire hovedgrupper i de landa. Vi har lånt inn navn av alle typene. Det vil si opphavlige navn bygd på landets språk og kultur, varianter av kristne navn og navn som er lånt dit fra andre land. For eksempel har vi lånt det opphavlig tyskspråklige Engelbrekt og det opphavlig engelskspråklige Edvard. Det har kommet kristne varianter, som det tyske Hans (av Johannes), av det engelske Mary (av Maria) og av det svenske Malin (av Magdalena). Dessuten har vi fått de engelske Harry med tyskspråklig opphav i Heinrich og Ronny utvikla fra Ronald med opphav i det nordiske Ragnvald, og det russiske Olga med opphav i det nordiske Helga. Mange navn har på den måten et flerkulturelt opphav. Navn kan altså klassifiseres kulturelt på flere måter alt etter om vi legger vekt på det første opphavet eller den forma som har blitt lånt inn. Mer om dette i slutten av et eget hefte () om utenlandske fornavn. 1.6 Betydninger De fleste fornavn har opphav i ett eller flere ord brukt i det språket der navnet ble tatt i bruk først. Det kan ofte ha vært ord som beskriver ønsker for barnet; uttrykk for noe religiøst, som hellige figurer eller begrep; eller noe i hverdagslivet, slik som skjønnhet og styrke. Det er omtalt for flere språk i kap. 2 og 4 i denne delen for norske navn, og i eget hefte () om utenlandske fornavn Usikre eller vekslende betydninger, eller uten betydninger Ofte er betydninger ulike fra ett fornavnsleksikon til et annet. De vanligste grunnene til forskjeller er at betydninga er usikker, at det er flere muligheter, eller at det blir gjort forenklinger Usikre betydninger For navneforskerne ha vært vanskelig å finne sikre forklaringer på opphav i språk og betydning fordi navna har blitt til for lenge sia på språk eller i kulturer vi mangler sikker kunnskap om. Derfor er mange forklaringer om betydninger usikre. Slik er det for bl.a. for navna Maria og Linn. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 12

3 Flere opphav for like navneformer Mange navn med helt ulikt opphav er tilfeldig like eller nesten like. De arabiske Leyla/Layla, Noora/Nura, Moona/Muna og Amina og Zahra (og ev. andre skrivevarianter i latinsk alfabet) har helt andre opphav enn de tradisjonelle europeiske Laila, Nora, Mona og Amina, og det bibelske Sara. Nora, Mona og Amina har dessuten flere mulige europeiske eller dels norske opphav (NPL3) Fra deler av navn Noen navn er også laga mer eller mindre tilfeldig ut fra stavinger som fins i andre navn eller velklingende stavinger, som Idar og Siril. Mange navn er laga med å legge til endinger på andre navn, som Nilsine, eller som forkortelser av navn, som Hans av Johannes, eller Nina,Tina, Nora, Nelly/-ie og Lene som kan være kortform av mange ulike navn med ulike betydninger. Når kortformer er bare del av navn som opprinnelig er satt sammen av to ord, kan betydninga vurderes på to måter: at de bærer betydninga til hele navnet som er opphavet, eller av det som er delen. I mange tilfeller er det flere mulige opphav, som for Nina, Sine, Ine, Tea og Ea Forenklinger I populariserte framstillinger er hender det at forfatterne har forenkla omstendelige forklaringer på hver sine måter. Eller det kan være at forfatterne syns ikke alt er like passende å formidle videre. For gamle norske navn ser vi noen ganger at bare en del er med i forklaringene. Jorunn er satt sammen av jor som betyr 'villsvin' og unn som betyr 'elske'. Noen steder vil du finne forklaringa 'elske' og ikke noe mer. Kanskje forfatterne har villet ha en kort forklaring, eller kanskje de ikke syns 'villsvin' var noe å være oppkalt etter. Faglig funderte navneforklaringer underslår ikke fullstendige betydninger Deler med hver sin betydning Ganske mange navn er satt sammen av to ord med hver sin betydning, slik vi vil se det for gamle nordiske navn, navn fra Bibelen og for andre navn. Det er vanlig å prøve å lage et sammensatt ord av det eller et uttrykk som knytter en sammenheng mellom orda. Det kan nok være riktig for mange navn, men når en prøver å tolke alle navn på den måten er det en nåtidig måte å se det på. For blant annet mange gamle nordiske navn er det heller rimelig å se dem som to deler som står sammen, omtrent som vi har dobbeltnavn ellers i dag. I vikingtida og før vil vi se at navneledd ble kombinert på ulike måter gjennom bl.a. oppkalling på måter som ligner dobbeltnavn i moderne tid. På den måten kan en se på Sigurd som sammensatt av ord med betydningene 'seier' og 'beskytter', og Hallvard av 'helle, flat stein' og 'beskytter', men neppe som 'en som beskytter seieren' og 'en som er beskytta av hella'. Hvilke navn som skal leses på den ene eller andre måten er ikke klart, men forskere i eldre språk mener å ha grunnlag for å tolke mange navn som to uavhengige ledd. Se ellers Stemshaug 1982, s Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 13

4 1.6.3 Folkelige forklaringer, folkeetymologi Noen navn har blant folk flest fått andre tolkinger eller assosiasjoner i dag enn det navna har hatt i språka der de ble til. Dette blir kalt folkeetymologi, dvs. folkelig måte å forstå ords opphav. Navnet Solveig blir nok ofte oppfatta å ha med 'sol' å gjøre, kanskje også 'vei'. Førsteleddet har opphav i samme ord som sal, dvs. 'hus', og sistedelen er opphavet usikker for, og 'styrke' er blant flere forslag. Kvinnenavnet Liv har jo påfallende likhet med ordet liv, men opphavet er et ord som betyr 'vern', og også kjent gjennom ordet livd. Navnet Siv blir lett oppfatta som grastypen siv, men opphavet er et ord som betyr 'slektskap'. 1.7 Drivkrefter Viktige drivkrefter bak endring i navneutvalget i Norge etter mellomalderen har vært internasjonal kontakt, utvikling av norske talemålsformer, norsk kulturreising og innvandring. Det er stort sett på samme måten i ganske mange land. 1.8 Stabile navn Noen av navna har også vært stabilt mye i bruk i Norge gjennom mange hundreår. Slike er navn med opphav i gamle nordiske språk som Ola, Ole og Ingeborg, og navn med bakgrunn i kristen bruk som Anna, Anne, Johannes, Lars, Jon og Hans. Disse har vært blant de mest brukte fra rundt 1500-tallet til rundt midten av 1900-tallet. 1.9 Fornavn og norsk språkhistorie Opphav til fornavn og utvikling av nye navneformer har mye felles med den øvrige norske språkhistoria, som dette er del av. Ordvalget i norsk har opphav i gamle nordiske språk, i innlånte ord bl.a. med kristendom og fra andre språk. Både ord og navn har kommet til Norge av samme årsaker. Endring i navneformer har fulgt samme regler som for talemålsutvikling for øvrig, bl.a. med lokale former. Men til forskjell fra norsk rettskrivingshistorie har fornavn ikke normerte skrivemåter, verken når det gjelder skrivemåter av navn som er resultat av norsk talemål eller som er lånt inn Emne for framstillinga Alt som er nevnt ovafor, blir tatt opp mer i detalj i dette heftet. Tabell 1 har en oversikt over navnehistoria og kan være til nytte for å holde oversikt under lesinga. Framstillinga er hovedsaklig kronologisk i kap De øvrige kapitla omhandler emna oppkalling, uttale, samiske og finske (kvener, skogfinner) fornavn, kort historisk oversikt over navn med ulik bakgrunn vist med diagram, trender vist med navneformer, europeisk navnebruk, og dessuten fjernkulturelle navn i Norge. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 14

5 Språklige trekk Denne framstillinga, og manus fra 2014 og 2015, skiller ut fra første utgave fra 2006 og fra flere andre framstillinger om fornavn med at det er mer vekt på språklige trekk som betydning og uttale, navneskikk i land som har hatt påvirkning på navnebruken i Norge, og at det er brukt mange tabelloppsett og diagram Nordisk og utenlandsk opphav Fordi navn fra europeiske land og USA har vært godt synlige i norsk fornavnsbruk særlig fra slutten av 1800-tallet, er det ei egen (hefte) om navnebruk i slike land og opplysninger om hvordan fornavn derfra har vært brukt i Norge. Eldre tysk og klassisk (gammelgresk og latin) er også del av kapitler for tida før Norsk navnerenessanse, dvs. bruk av navn fra nordisk mellomalder, er også emne for et eget kapittel. For både utenlandske navn og nordiske mellomaldernavn fins det annen litteratur i pensum for navnegranskingsemner innen nordiskfaget ved UiB høsten 2014, 2015 og 2016 (og før og ev. senere). Viktige trekk som er omtalt i slik litteratur, er i mange tilfeller kortfatta omtalt her, og helst i den egne nevnte a (heftet) Tabeller og diagram Framstillinga er i stor grad bygd opp med tabeller og diagram, som nevnt, og hovedvekta blir lagt på hva som er vanlige navn og utbredte tendenser. Tabellene og diagramma er ment som illustrasjonsstoff for å vise generelle trekk. I forbindelse med emnestudier på UiB er de ikke ment å læres i detalj. Derimot kan de være tips om hva som kan undersøkes videre, f.eks. i semesteroppgaver Brukes sammen med annet lesestoff Heftet er laga for min undervisning på innføringsemner i navnegransking på 200- og 300-nivået ved Universitetet i Bergen. Derfor bygger dette på kunnskap fra 100- niåvet i nordisk språk, særlig språkhistorie og talemål, og har dessuten mange metodiske presentajsoner. Det meste er likevel forsøkt skrevet slik at det bør kunne leses av alle med interesse for fornavn. I heftet Oversikt over norsk fornavnshistorie fra 2006 (Utne 2006), var det også med et register over nava i teksta. Foreløpig er noe slikt ikke laga til denne utvida versjonen Skrivemåter i denne framstillinga Navn er i hovedsak skrevet på måter som er eller har vært vanlige i norske dokumenter. Det omfatter også former som Ingebor, Marthe, Erich og Knud, men oftest etter dagens vanligste former. Det er unntak for å kunne vise hva som er opphavlige former. Opphavlig greske og latinske navn blir i hovedsak skrevet slik den norske forma som ligger nærmest, vanligvis blir skrevet. Derfor blir forma Georg brukt, og ikke den greske Geórgios, Katarina og ikke den greske Aikaterínē eller latinske Katharina, og Margareta og f.eks. ikke det latinske Margarīta. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 15

6 Dette er gjort for å forenkle framstillinga. Kruken og Stemshaug 1995 og 2013, som formene ovafor er henta fra, inneholder opphavlige former Mer å lese Ei fyldig framstilling om norsk fornavnshistorie fins i Stemshaug, Kruken og Aarset Andre kortere framstillinger er Særheim 1987, Vikør 2003, Schmidt 2002, Særheim 2004 og Særheim Alhaug 2004 er en detaljert analyse av perioden Kruken og Stemshaug 2013 er det fyldigste oppslagsverket for navns opphav, betydning og bruk gjennom historia. Den har dessuten referanser til kilder. Alhaug 2011 er også fyldig, med vekt på bruk i tida etter år Statistisk sentralbyrås navnesider (ssb.no/navn), ev. senere års oppdateringer, har navnestatistikk fra 1880 til i dag, og for Denne framstillinga bygger mye på navneforklaringer i Kruken og Stemshaug 1995 og 2013, og statistikk fra Statistisk sentralbyrås navnesider. Den bygger også på oppslag i Digitalarkivet, og på mange større utenlandske navnebøker, som dels er nevnt og ikke nevnt i litteraturlista. Fulle referanser fins i referanselista som er plassert i egen (hefte) Oversikt over framstillinga Norsk fornavnhistorie i kortform Type Opphav til navn Årsak Periode Eksempler Kap. a nordiske navn hjemlig kultur Sigrid, Sigurd 2 b kristne navn 3 Det nye testamentet (NT), særlig apostlene kristendom senere Maria, Johannes helgener katolsk kristendom Katarina, Laurentius a b c c Det gamle testamentet (GT) dialektvarianter kom i bruk protestantiske vekkelser norsk talemål 1700-t t. Eva, Isak nordiske navn Siri, Sjur 2 NT-navn Mari, Per 3 helgennavn Kari, Lars 3 tyske navn, tyske former av kristne navn latinisering, bl.a. ine-navn, handel, bergverk, kristendom utdanning, sjøfart Engelbrekt, Gjertrud, Hans 1800-t Nikoline, Oline 5 4, 5, Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 16

7 a c a b c a b c nordisk navnerenessanse, navn fra sagalitteraturen nasjonal kulturreising, fra mellomalderen Einar, Borghild 6 fra flere europeiske land utenom Norden engelsk sjøfart, 1880 Henry, Linda russisk 1900 Olga, Anja fransk 1900 Charlotte, René spansk, 1900 Rita, Anita, Mateo italiensk korte navn, mye i doble fornavn gamle nordiske internasjonal trend, reaksjon Bjørg, Odd 5, 7, utenlandske Jan, Ann c svenske navn kontakt, alle tider Gustav, Elin, Christer, Malin c danske navn kontakt, alle tider Bodil, Morten 7, d fremmedkulturelle navn, blant innvandrere gamle navn av alle slag lokale, med alle typer opphav innvandring trend a mytologiske trend, c klassiske trend, b bibelske trend, b c korte, av trend, kristne og utenlandske 6, Fatima, Muhammad , 12 Sunniva, Even Idunn, Brage Julie, Aleksander Sara, Mathias Thea, Mats Tabell 1 1. Norsk fornavnshistorie i kortform, den kronologiske delen av framstillinga. "Type" = de fire typene omtalt i teksta foran. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 17

8 1.14 Sentrale termer og begreper for fornavn og etternavn Offisielle personnavn fornavn mellomnavn etternavn (slektsnavn) flere fornavn dobbelt etternavn patronym, farsnavn, primærpatronym (ekte patronym) metronym, morsnavn parentonym (gononymikon) sekundærpatronym, stivna patronym, arvelig patronym etternavn før ekteskap, "pikenavn", (oppvekstnavn) Brukes vanligvis om det første navnet i navnerekka, og som i hovedsak er forskjellig fra andre i familien. Ev. flere fornavn kalles andre, tredje fornavn osv. Har vanligvis form som et etternavn. Det har en underordna rolle i forhold til etternavn i offentlige dokumenter. Det er vanlig at mellomnavn enten er en persons oppvekstnavn ("pikenavn") eller en av foreldrenes oppvekstnavn som blir plassert foran barns etternavn. Mellomnavn skiller seg fra andre fornavn (fornavn nr. 2, 3 osv.) og doble etternavn. Felles navn på medlemmer i en familie eller slekt. Navna er vanligvis arvelige. Siste navnet i navnerekken for alle. Ev. først i register. Ett eller dobbelt (se nedafor). Se "fornavn" ovafor. Oftest med bindestrek. Begge navna skal alltid brukes sammen. Dette skiller seg fra kombinasjonen av mellom- og etternavn, der det første har en underordna rolle. Fars fornavn med ending, bl.a. -son og -datter. Forener ofte en søskenflokk. I andre kulturer kan endinger være utelatt, eller tilsvarende kan være uttrykt med prefiks, dvs. et ord eller et ledd først i navnet. Mors fornnavn med ening, bl.a. -son og -datter. Patro- og metronym, dvs. kjønnsnøytralt. Parentonym blir brukt juridisk på norsk. Opphavlig ekte patronym som har blitt arvelige og dermed slektsnavn, f.eks. sen-navn. Etternavn som en person har før ekteskap, enten fra fødselen eller har endra til senere. Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 18

9 kallenavn, klengenavn, kleggenavn, utnavn, økenavn kjælenavn tilnavn pseudonym, dekknavn kunstnernavn Beskrivende navn, fra skole, yrke, samfunnsliv. Oftest opphav og bruk i familien. Personkarakteriserende navn, gjerne av steds- eller yrkestitler, noen ganger òg brukt om ekte patronym. Se også innlånte etternavn nedafor. Oppdikta navn, for anonymitet, ofte kunstnere. Brukt i forbindelse med framføring, i forbindelse med sitt arbeid, ikke for anonymitet, men for markedsføring. initialer, forbokstaver Blir ofte brukt for annet fornavn, mellomavn eller patronym. Uoffisielle personnavn Uoffisielle termer døpenavn slektsnavn familienavn Ev. i forhold til kirkelig navnebruk. Dåpshandlinga gir ikke navn offisielt, men fornavn blir brukt i dåpen. Normalt har en måttet ha bestemt navn før dåpen, unntak for klagesak. Nå: Kan endre senere. Etternavn, ikke-juridisk term etter personnavnloven fra Etternavn, og mellomnavn med opphav i etternavn. Ev. om fornavn som har gått igjen i familien. Opphav til etternavn i Norge sen-navn, sekundærpatronym gårdsnavn, bruksnavn F.eks. Hansen. Bruksnavn vil si navn på gårdsbruk. F.eks. Eide, Solheim. Innlånte etternavn tilnavn, fra: yrkesbetegnelser, kallenavn (egenskaper), tilhøriget (sted, land, nasjon m.m.) patronymer, med eller uten endinger konstruerte f.eks. Møller, Müller, Miller, Brun, Braun, Brown, Cappelen, Fries, Beyer f.eks. Martens, Martin, Williams, Lambert svenske (borgerlige), jødiske; Lindgren, Blumenthal (Sist rev , kleggenavn, døpenavn) Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 19

10 1.15 Dåp og navn Hvem styrte navnegodkjenning og -registrering før og nå, og når endra det seg? Den norske kirke: Eldre dåpsliturgi/praksis: "Hva skal barnet hete?" Alterboka 1920 (til 1977) har formuleringa: "Presten spør etter barnets navn". Det gamle spørsmålet kan likevel ha vært brukt. (bare fornavn) 1977, med ny alterbok, endra til: "Hva heter barnet?" (bare fornavn) Aktiv rolle for navn til Dåpsattest dokumenterte navn fram til , ikke etter det. Offentlige myndigheter, alle personnavn: Før 1916: I menighetenes kirkebøker. Dessuten i kirkebøkene hos statskirkepresten i området fra 1845 (dissenterloven). (Mykland : Eget offentlig fødselsregister med alle busatte, ved statskirkeprestene. Prestene sendte opplysninger videre dersom de ikke sjøl førte fødseslregisteret. Navn ble retta i kirkebøkene. Til og med Parallelt ble navn også ført i folkeregister etter hvert som de ble oppretta fra 1906 til 1947, og videre. Før navneloven i 1923: Dåpsinnføringa, gradvis fra kirkelig til forvaltningsmessig oppfatning, uten praktisk betydning. (Jf. tekstklipp nedafor.) 1923, navnlov: Fødselsregistreringa var klart ei ren borgerlig handling. I praksis var det meldinga til dåpen, og ikke dåpshandlinga. Dersom det var strid om navn kunne godkjennes, brukte presten ønska navn i dåpen, og godkjent navn ble ført inn i kirkeboka når Justisdepartementet hadde avgjort saken. Normalt fikk en ikke endring av fornavn etter dåpen, men unntak var mulig "i særlige tilfelle" ( 19). Grensa gikk altså i praksis ved dåpen, av forvaltningsmessige grunner, og ikke av religiøse : Folkeregistrering ble overført til bare folkeregistera. Normalt ikke oppdatering i kirkebøkene, men mulig dersom en viste fødelsattest til kirkebokføreren (presten). Dåpsattest fikk redusert betydning. (Austbø 1986, s ). Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 20

11 Klipp fra tekster i forbindelse med navneloven fra 1923, om å gi navn " 18 [navneloven i 1923] Ved anmeldelsen om et barns fødsel må et fornavn velges for det. Navnet kan forandres, når barnet anmeldes til dåp. Er den, som døper barnet, en annen enn den, som fører vedkommende fødselsregister, skal han uten ophold meddele denne, hviket navn barnet har fått ved anmeldelsen til dåpen." Lovkommentarer til 18 i navneloven fra 1923: "[...] fornavnsantagelsen er en rent borgerlig handling, som i og for seg er blottet for religiøst eller kirkelig anstrøk [...] Den gyldige navneantagelse skjer ved anmeldelsen til fødselsregisteret, og er det valgte navn ulovlig, blir det ikke mere lovlig ved å ha vært brukt under dåbshandling." (Lundh 1924, s. 84, note 1) Endringer senere var vanskelig å få godtatt. Det kunne være aktuelt ved feilregistrering og eller et "skjemmende, støtende eller på anne måte uskikket fornavn". [...] "Som eksempler fra bevilgningspraksis efter loven kan nevnes, at der er gitt tillatelse til å forandre det jødiske navn Moses til Magnus, den forvanskede form Sjur til den oprinnelig norske Sigurd [...]" (Lundh 1924, s , note 3, til 19 om endring av fornavn) Om tida før 1915/1923, henta fra en lovkommentar i 1931: "Efter tidligere ret fik barn fornavn ved daaben. Dette hang sammen med den kristne opfatning av daabens betydning. Navnet blev indført i ministerialboken eller, hvor forældrene tilhørte en ordnet dissentermenighet, i dennes protokol (res. 19 feb. 1892). Tilhørte forældrene hverken statskirken eller ordnet dissentermenighet, gjordes anmeldelse til øvrigheten. Indtil daaben hadde forældrene utsættelse med navnevalget. Daaben var ikke bundet til nogen frist." (Thomle, 1931, s , om "Ervervelse av fornavn ved anmeldelse om fødsel o. l.") Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, norsk del (aug. 2016) utskr.: :29 s. 21