Notat Til: Granskningsutvalget v/johan Giertsen og Torkild Vinther Kopi: Fra: Advokatfirmaet Hjort v/advokat Kristin Veierød Dato: 15. februar 2008 VEDRØRENDE VARSLERENS PARTSRETTER ETTER FORVALTNINGSLOVEN 1 BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLING Jeg viser til mailveksling vedrørende spørsmålet om hvorvidt Skogseid har partsrettigheter og dermed innsynsrett i sakens dokumenter. Vi har som avtalt foretatt en vurdering av dette. Vurderingen er søkt gjort så vidt generell at den forhåpentligvis kan danne grunnlag for liknende avklaringer i andre saker utvalget måtte få seg forelagt. I medhold av forskrift om behandling av etikk og redelighet i forskning av 8. juni 2007 skal saker som behandles i Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskningsutvalget) behandles etter reglene i forvaltningsloven (fvl). Det følger forutsetningsvis av høringsbrevet til den gjeldende forskrift at forvaltningsloven skal gjelde fullt ut for behandling av sakene i Granskningsutvalget. Det innebærer at bestemmelsene som i utgangspunktet bare gjelder for behandling av enkeltvedtak i fvl kapitel IV-VI også gjelder for behandling av sakene i utvalget. Bestemmelsene om dokumentinnsyn i lovens kapitel IV kommer da til anvendelse. Det er sakens parter, jf. fvl 2 første ledd bokstav e) som har krav på innsyn i sakens dokumenter, jf. fvl 18. Spørsmålet blir etter dette om varsleren kan anses som part etter fvl 2 første ledd bokstav e). 2 PARTSBEGREPET I FVL 2 BOKSTAV E Part er i fvl 2 første ledd bokstav e) definert som den person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder. Ettersom en avgjørelse i saker vedrørende forskningsjuks som utgangspunkt ikke retter seg mot den som varsler, blir spørsmålet hvorvidt saken ellers direkte gjelder varsleren. Det er forutsatt i forarbeider og teori at dette begrepet ( ellers direkte gjelder ) skal ha et snevert anvendelsesområde.
Advokatfirmaet Hjort DA Side 2 av 5 Jan Fridthjof Bernt uttaler i kommentaren til fvl 2 i Norsk Lovkommentar, Gyldendal forlag: Part er også den som saken ellers direkte gjelder. Hvem dette er, må vurderes ut fra praksis og teori, med utgangspunkt i den problemstilling de aktuelle rettsregler reiser, og hvilke interesser som er relevante ved sakens avgjørelse. Hvem som skal regnes som part, må også i noen grad avhenge av hvilken type rettsregler partsbegrepet får betydning for, hvilke interesser som er sentrale ved den aktuelle type avgjørelse og om reelle hensyn ved den aktuelle sakstype og i det konkrete tilfelle taler for en vid eller snever ramme for hvem som skal regnes som part. I hvilken utstrekning den som et enkeltvedtak eller en annen individuell avgjørelse får eller kan få virkninger for, er part selv om avgjørelsen etter sin ordlyd ikke direkte er rettet til eller mot vedkommende, vil avhenge av i hvilken grad det ved avgjørelsen skal eller kan tas hensyn til vedkommendes interesser, og hvor direkte og hvor vesentlige virkninger det er tale om. Hans Petter Graver uttaler i Alminnelig forvaltningsrett, Universitetsforlaget, 3. utgave 2007 på side 415: Det som kan volde problemer, er avgrensningen av hva som ligger i den som saken ellers direkte gjelder. Forutsetningene etter forarbeidene og teorien er at man skal tolke loven forholdsvis snevert. Forvaltningskomiteen omtaler de hvis interesser berøres av saken, men ikke så direkte eller sterkt at de bør ha partsstilling (s. 155). Loven bruker ordet direkte, som innebærer at indirekte faktiske fordeler eller ulemper som følge av et vedtak, i utgangspunktet ikke kan være nok til å si at man er part. Det kan sies at vilkåret for at man skal falle inn under avgrensningen direkte gjelder, er at virkningen for ens rettsstilling er umiddelbar. Den som berøres indirekte, gjennom at han står i et rettslig eller faktisk forhold til en som får sin rettsstilling direkte berørt, faller i utgangspunktet utenfor avgrensningen. Lovavdelingen har uttalt seg om en lignende sak, jnr. 3073/72E. Dette er en gammel uttalelse, og dens rettskildemessige betydning må ikke overdrives. Sakens bakgrunn er beskrevet på følgende måte i uttalelsen: Klageren, Per Thaulow, var inntil slutten av mai d.å. adm. direktør i Nordsjø Farve og Lakkfabrikk A/S et halvt svenskeid selskap hvis affærer undersøkes av Industridepartementet i anledning mulige overtredelser av konsesjonslovgivningen. Undersøkelsene kom igang på grunnlag av anklager fremsatt av Thaulow og er i stor utstrekning gjennomført ved at han, de svenske aksjonærer og Norsjøs norske advokat har avgitt redegjørelser og kommentert hverandres ditto. I forståelse med advokaten fikk Thaulow kopier av stort sett alle sakens dokumenter.
Advokatfirmaet Hjort DA Side 3 av 5 Spørsmålet som var forelagt Lovavdelingen var hvorvidt varsleren kunne anses som part i saken, da han ønsket utlevert sakens dokumenter fra Industridepartementet. I en tidlig fase av saken fikk varsleren dokumentene fra selskapets advokat. Etter at selskapet fikk ny advokat, ville det ikke lenger utlevere dokumentene til Thaulow. På dette tidspunktet arbeidet Thaulow ikke lenger som daglig leder i selskapet. Lovavdelingen konkluderte med at han ikke hadde partsrettigheter og derfor ikke hadde krav på innsyn i sakens dokumenter i medhold av forvaltningsloven. Lovavdelingen uttalte følgende: Siden konsesjonssøknaden ble trukket tilbake i desember 1971 har Industridepartementets saksbehandling gått ut på å få klarlagt om det foreligger overtredelse av konsesjonslovgivningen, i første rekke fra de svenske aksjonærers side. Resultatet av disse undersøkelser, som overhodet ikke har rettet seg mot Thaulow, kunne eventuelt være anmeldelse til påtalemyndigheten, inndrivelse av tvangsmulkt, tilbakekalling av konsesjon eller krav om at aksjene måtte selges. Industridepartementet finner det for sitt vedkommende utvilsomt at selskapets direktør, som andre ansatte, ikke kan anses som part ved departementets behandling av en slik sak. Det samme må gjelde selv om han har opptrådt som en slags anmelder, gjennom sine anklager mot aksjonærene. Man peker i denne forbindelse på at det er offentlige interesser ikke private som tilsiktes vernet ved konsesjonslovens bestemmelser. At det i denne saken påpekes at det er offentlige interesser som søkes vernet gjennom undersøkelse av den sak det gjelder, er et moment som har overføringsverdi til vår sak. Det er ikke Skogseids interesser som begrunner sak i Granskningsutvalget, men offentlige interesser. Dette momentet taler for at Skogseid ikke har partsrettigheter i saken. Han er heller ikke fornærmet i saken, og det kan derfor ikke trekkes parallell til fornærmedes stilling i straffesaker. Utgangspunktet vil etter dette være at den som anmelder eller varsler om et lovbrudd ikke er part i egenskap av å være varsler, men at det må forelige andre omstendigheter for å gi partsrettigheter. Det forhold at Skogseid har varslet om mulig forskningsjuks gir han derfor neppe partsrettigheter isolert sett. Spørsmålet blir om det foreligger andre omstendigheter som kan tilsi at han får stilling som part i saken. Det som skiller vår sak fra saken Lovavdelingen uttalte seg om, er de etterfølgende forholdene som kan tilsi at Skogseid har en annen tilknytning til saken. Skogseid mener selv at arbeidsrettsaken i stor grad berører saken om påstått uredelighet i forskningen, jfr hans e-post av 6. februar d.å. Hvorvidt dette er tilfellet, vil kunne være av betydning for vurderingen av om han har partsrettigheter etter forvaltningsloven eller ikke. Dersom utfallet av saken om forskningsjuks vil kunne få direkte betydning for arbeidsrettssaken, taler gode grunner for å gi Skogstad partsrettigheter i granskningssaken, da det kan anføres at han har behov for å ivareta sine rettigheter ved å få innsyn i, og mulighet til å kommentere, de dokumenter som er kommet inn til Granskningsutvalget. Høringsnotatet til den gjeldende forskriften omhandler også partsbegrepet, jf. side 10 under punkt 8:
Advokatfirmaet Hjort DA Side 4 av 5 Det vil antakelig først og fremst være i saker for Granskningsutvalget og et ad hocutvalg at det kan oppstå vanskelige spørsmål om partsbegrepet, for eksempel i forhold til medforfattere. Ut fra det som er nevnt ovenfor, vil medforfattere i utgangspunktet ikke være parter, men dette kan endre seg underveis i prosessen. En annen sak er at en medforfatter kan ha rettslig interesse i avgjørelsen som fattes og således ha klagerett når en avgjørelse foreligger, uten å være part. Det er nærliggende å legge til grunn at medforfattere generelt vil ha nær tilknytning til en sak om påstått forskningsjuks. Ettersom man i høringsnotatet legger til grunn at en medforfatter som utgangspunkt ikke er part, taler gode grunner for at det skal mye til før en varsler får status som part. Dette selv om det foreligger slike andre omstendigheter som i vår sak. At varsleren vil kunne ha klagerett innebærer også at konsekvensene av å ikke ha partsrettigheter ikke er like omfattende. Spørsmålet om hvorvidt det skal gis innsyn i dokumentene eller ikke må forøvrig sees i forhold til reglene om meroffentlighet. Hans Petter Graver skriver i Alminnelig forvaltningsrett 2007 side 352 og 353: Reglene om taushetsplikt og innsynsrett dekker bare opp en del av de opplysninger som finnes i forvaltningen. Når det gjelder opplysninger som ikke går inn under taushetsreglene eller regler om innsynsrett, står forvaltningen fritt. Forvaltningen kan der det ikke er taushetsplikt gi rett til innsyn i disse opplysningene, men den kan også avslå. Tilsvarende innebærer fravær av innsynsrett rett for forvaltningen til å nekte innsyn. Nå har forvaltningen en generell plikt i offl. 2 tredje ledd til å vurdere om et dokument bør gjøres tilgjengelig, også der hvor det ikke foreligger innsynsrett etter loven. Forvaltningen har altså en plikt til å vurdere såkalt meroffentlighet. 3 OPPSUMMERING OG KONKLUSJON Status som anmelder eller varsler vil i utgangspunktet isolert sett ikke medføre at en får status som part i saken. Det må foreligge andre omstendigheter som i tilfelle fører til at man anses som part. Svaret på spørsmålet om hvorvidt Skogseid har partstilling i saken for Granskningsutvalget er etter dette tvilsomt. Vurderingen vil særlig kunne avhenge av begrunnelsen i oppsigelsessaken. Er oppsigelsen begrunnet i at han har kommet med påstander om forskningsjuks, har han sterkere interesse i resultatet av saken i Granskningsutvalget. Vi har imidlertid ikke tilstrekkelig informasjon om oppsigelsesvedtaket til å vurdere dette spørsmålet nærmere. Som det fremgår ovenfor, vil Granskningsutvalget, uavhengig av hvorvidt Skogseid har krav på innsyn i dokumentene, kunne imøtekomme hans ønske om innsyn. Vi kan ikke se at de siste mottatte dokumentene fra Høyskolen har et slikt innhold at det skulle være betenkelig å la Skogseid motta en kopi. Det er imidlertid mulig at Granskningsutvalget på generell basis bør vurdere hvordan en skal forholde seg til spørsmål om innsyn, uavhengig av partsrettigheter.
Advokatfirmaet Hjort DA Side 5 av 5