Straffegjennomføring med narkotikaprogram, samfunnsstraff og elektronisk kontroll: vilkår og egnethet ved narkotikakriminalitet

Straffegjennomføring med narkotikaprogram, samfunnsstraff og elektronisk kontroll: vilkår og egnethet ved narkotikakriminalitet Kandidatnummer: 783 Leveringsfrist: 25.11.2016 Antall ord: 16 276

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Tema og aktualitet... 1 1.2 Problemstilling... 2 1.3 Avgrensning... 3 1.4 Metode... 3 1.5 Fremstillingen videre... 4 2 STRAFFENS FORMÅL OG FUNKSJON... 5 2.1 Begrepet straff... 5 2.2 Straffens formål... 5 2.2.1 Allmennprevensjon... 6 2.2.2 Individualprevensjon... 7 3 BESKRIVELSE AV NARKOTIKAKRIMINALITET... 9 3.1 Bør narkotikakriminalitet straffesanksjoneres?... 9 3.1.1 Skadefølgeprinsippet... 10 3.1.2 Historisk utvikling... 11 3.1.3 Internasjonale forpliktelser... 12 3.2 Lovgivningen... 13 3.3 Legemiddelloven 24... 13 3.4 Straffeloven 231... 14 3.5 Straffeloven 232... 16 4 STRAFFERETTSLIGE GJENNOMFØRINGSFORMER... 19 4.1 Strafferettslige reaksjoner... 19 4.1.1 Normalitetsprinsippet... 19 4.2 Omstendigheter ved reaksjonsfastsettelsen... 19 4.2.1 Straffeskjerpende momenter ved narkotikakriminalitet... 20 4.2.2 Straffeformildende momenter ved narkotikakriminalitet... 21 4.3 Valg av reaksjonsform... 22 4.4 Samfunnsstraff... 22 4.4.1 Presentasjon av reaksjonsformen... 22 4.4.2 Domstolens rolle... 24 4.4.3 Kriminalomsorgens rolle... 24 4.4.4 Krav til domfelte... 24 4.5 Narkotikaprogram med domstolskontroll... 25 i

4.5.1 Presentasjon av reaksjonsformen... 25 4.6 Straffegjennomføring med elektronisk kontroll... 26 4.6.1 Presentasjon av straffegjennomføringsformen... 26 5 VILKÅR FOR STRAFFEGJENNOMFØRING MED SAMFUNNSSTRAFF, NARKOTIKAPROGRAM OG ELEKTRONISK KONTROLL... 29 5.1 Innledende... 29 5.2 Straffegjennomføringsformenes målgruppe... 29 5.3 Straffens formål må ikke tale mot alternativ straffereaksjon... 30 5.4 Straffens strenghet og alvorlighetsgrad... 32 5.5 Hensynet til rehabilitering... 34 5.6 Forening av straff... 36 5.7 Personlighetsundersøkelse... 37 5.8 Samtykke... 37 5.9 Målgruppens boforhold... 38 5.10 Sysselsetting... 39 5.11 Motvirke ny kriminalitet... 40 5.12 Ileggelse av vilkår... 40 6 STRAFFEGJENNOMFØRINGSFORMENES EGNETHET SOM STRAFF FOR NARKOTIKAKRIMINALITET... 41 6.1 Vurdering av egnethet... 41 6.2 Metode... 41 6.2.1 Relevant utgangspunkt for statistikkbeskuelse... 42 6.2.2 Utfordringer ved kriminalitetsstatistikken... 42 6.3 Narkotikaprogram med domstolskontroll... 43 6.3.1 Antall som fullfører narkotikaprogrammet og antall tilbakefall til kriminalitet 44 6.4 Samfunnsstraff... 45 6.4.1 Antall som fullfører samfunnsstraff og antall tilbakefall til kriminalitet... 46 6.5 Elektronisk kontroll... 46 6.5.1 Antall som fullfører fotlenkesoning og antall tilbakefall til kriminalitet... 47 7 AVSLUTTENDE VURDERINGER... 49 8 LITTERATURLISTE... 51 ii

1 Innledning 1.1 Tema og aktualitet Avhandlingens tema er vilkår og egnethet for straffegjennomføringsmetodene narkotikaprogram med domstolskontroll (heretter også benevnt narkotikaprogram), samfunnsstraff og elektronisk kontroll ved narkotikakriminalitet. Nye straffereaksjoner som proponerer alternativer til ubetinget fengselsstraff har kommet til de siste årene og bidrar til utbredte valgmuligheter ved gjennomføring av straff. Flere av ordningene fokuserer betydelig på domfeltes rehabiliteringssituasjon. Hensynet til rehabilitering er særlig vesentlig ved narkotikakriminalitet da dette krever forebyggelse både av rusmisbruk og kriminalitet. Samfunnets borgere har krav på beskyttelse mot uønskede handlinger. For å ivareta dette kravet må uønskede handlinger straffes. Straffeidømmelse gjøres i samsvar med straffens formål, hvilket særlig er begrunnet av allmennpreventive- og individualpreventive hensyn. Imidlertid må samfunnets krav på beskyttelses ses i sammenheng med domfeltes rett til ikke å idømmes straff som er mer tyngende enn nødvendig. Straffverdigheten av narkotikaovertredelser har særlig vært omdiskutert de siste årene. Justis- og politidepartementet konkluderte i 2009 likevel med at narkotikaens indirekte virkninger skaper et strafferettslig behov. 1 Narkotikarelatert kriminalitet er et stadig økende samfunnsproblem. Begrepet narkotikarelatert kriminalitet favner vidt og defineres av forskrift om forlengelse av narkotikaprogram 2 (forskrift om narkotikaprogram) 3 som overtredelser av straffeloven 231 første ledd og 232, legemiddelloven 31 annet ledd, lovbrudd begått under påvirkning av illegale rusmidler og lovbrudd begått for å finansiere eget rusmiddelmisbruk. 3 Landsomfattende studier viser at en tredjedel av alle domfelte soner dom for overtredelse av narkotikakriminalitet. 4 Statistikken viser videre at 85 prosent av de som soner fengselsstraff for slik kriminalitet er tilbake i samme situasjon etter 2 år. 5 Det er derfor på det rene at ubetinget fengsel ikke oppfyller straffens tiltenkte preventive virkninger. Det foreligger således særskilt behov for en straffeform som i større grad er egnet til å forhindre narkotikakriminalitet. Dels av denne grunn er det uttrykket et ønske av justis- og 1 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 94 2 Forskrift 12. februar 2016 nr. 152 om forlengelse av prøveordning med narkotikaprogram med domstolskontroll 3 Forskrift om narkotikaprogram 3 4 Ot.prp. nr. 81 (2004-2005) s. 7 5 Statens institutt for rusmiddelforskning (4/2014) s. 7 1

politidepartementet om økt bruk av samfunnsstraff, rusprogram og narkotikaprogram med domstolskontroll for narkotikaovertredelser. 6 Et av de bærende formål bak ileggelse av straff er å forhindre fremtidig kriminalitet. Narkotikakriminalitet skaper utfordringer for dette målet. Dette fordi slike lovovertredere ofte har sammensatte problemer, bestående både av misbruk og annen kriminell aktivitet. De vil derfor ha behov av straffegjennomføringsformer som fokuserer på behandling og rehabilitering. Virkningene vil være lønnsomme for domfelte selv og for samfunnet. Stortingsmelding nr. 37 konkluderer med at målet om å forhindre kriminalitet skal nås med idømmelse av straff som virker. 7 Videre viser ulike statistiske undersøkelser at både narkotikaprogram, samfunnsstraff og fotlenke gir gode resultater. Det kan være behov for utvidelse av reaksjonenes anvendelsesområde og i større grad nedtone betydningen av straffens allmennpreventive virkning, som er blant de fremste argumenter mot denne type straffeformer. På bakgrunn av dette vil det foretas en analyse av vilkårene for reaksjonsformene og vurdering av deres egnethet. 1.2 Problemstilling En av avhandlingens overordnede problemstillinger er å undersøke hvilke vilkår som må være oppfylt for straffegjennomføring med narkotikaprogram, samfunnsstraff og elektronisk kontroll grunnet overtredelse av narkotikakriminalitet. Det vil bli foretatt en sammenligning av vilkårene for de tre reaksjonsformene for å påvise forskjeller og likheter. Den andre overordnede problemstillingen er om narkotikaprogram, samfunnsstraff og elektronisk kontroll er egnet straff for narkotikakriminalitet. Et viktig moment i avhandlingen er dermed å undersøke hvordan straffen i praksis virker på lovovertrederen. Spørsmålet er om de ønskede virkningene for straff inntreffer. Foregår tilbakefall til ny kriminalitet i mindre grad etter endt soning med en av de tre straffegjennomføringsmetodene? For å besvare spørsmålet vil ulike empiriske undersøkelser av faktisk tilbakefall etter soning for narkotikarelatert kriminalitet analyseres og vurderes. I undersøkelsene anvendes i hovedsak statistisk materiale fra statistisk sentralbyrå, kriminalomsorgen og statens institutt for rusmiddelforskning. 6 St.meld. nr. 37 (2007-2008) s. 106 7 St.meld. nr. 37 (2007-2008) s. 7 2

1.3 Avgrensning Etter straffeloven 8 (strl.) 48 kan samfunnsstraff idømmes alle former for kriminalitet. Det samme gjelder straffegjennomføring med fotlenke, jf. straffegjennomføringsloven 9 (strgjfl.) 16 annet ledd. Andre kriminalitetsgrupper enn narkotikakriminalitet behandles imidlertid ikke. Anvendelsesområdet til samfunnsstraff, narkotikaprogram og straffegjennomføring med elektronisk kontroll begrenses av straffens allmennpreventive hensyn. Formene for straffegjennomføring er mindre godt egnet for grov narkotikakriminalitet. Brukerorientert narkotikakriminalitet tildeles derfor hovedfokus i avhandlingen. Dette innebærer i hovedsak overtredelse av legemiddelloven 10 (lml.) 31, jf. 24 og strl. 231. Overtredelse av grov narkotikakriminalitet etter strl. 232 behandles i den grad det er naturlig for avhandlingens fremstilling. Andre reaksjonsformer enn samfunnsstraff, narkotikaprogram og fotlenkesoning vil ikke behandles. 1.4 Metode Avhandlingens fremgangsmåte er basert på alminnelig juridisk metode. Dette innebærer bruk av tradisjonelle rettskilder som lovtekst, forskrift, forarbeider, rettsavgjørelser og juridisk teori. I det følgende vil derfor kun enkelte særlige materielle forhold som avhandlingens tema har aktualisert bli presentert. For det første er rettskildetilfanget for flere av reglene som analyseres begrenset. Dette skyldes at flere av vilkårene som vektlegges ved fastlegging av passende straffegjennomføring ikke er gjenstand for prøving av domstolen. Eksempelvis er det kriminalomsorgen som avgjør hvorvidt vilkårene for straffegjennomføring med elektronisk kontroll er til stede. Det er ikke mulig å påklage avgjørelsen. Derfor finnes det ingen rettsavgjørelser på dette området. Dette utgjør en metodisk utfordring i avhandlingen. For det andre finnes det få dommer avsagt av Høyesterett hvor narkotikaprogram idømmes, hvilket medfører at praksis fra lagmannsretten tas i bruk i større grad, særlig for tolkning av vilkår. 8 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff 9 Lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff 10 Lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. 3

For vurdering av egnethet til straffegjennomføringsformene benyttes sosiologisk metode. Metoden innebærer empirisk fremstilling og vurdering av statistikk som påviser straffens egnethet. Statistikk for antall som idømmes slik straff, bryter ut av og gjennomfører straffen, og tilbakefall til kriminelle handlinger betraktes. Det statistiske materialet som benyttes i denne vurderingen er ikke utført av meg, det tas utgangspunkt i statistikk som allerede er utført. Det er begrenset med utført statistikk for straffegjennomføring med elektronisk kontroll. En av årsakene til dette kan være at ordningen er nyere enn samfunnsstraff og narkotikaprogram. Således vil egnethetsvurderingen for slik soning fremstilles generelt, hvor kriminalitetsgruppene betraktes mer samlet. Videre er tidsavgrensningen for de statistiske gjennomføringene ulike og varierer tidsmessig mellom 2-5 år. Dette medfører en viss ubalanse ved påvisning av egnetheten. 1.5 Fremstillingen videre I del 2 foretas en redegjørelse av straffens innhold og formål. Dette for å gi et fundament for de videre vurderinger og analyser. Deretter behandles narkotikakriminalitet i del 3. Her fremstilles begrunnelsen for straffesanksjonering av befatning med narkotika og den mest sentrale lovgivningen som regulerer slik kriminalitet. I del 4 presenteres de strafferettslige gjennomføringsformene narkotikaprogram, samfunnsstraff og elektronisk kontroll. Sammenligning av vilkår for de tre reaksjonsformene behandles i del 5 og deres egnethet i del 6. Til slutt vil det bli gitt avsluttende vurderinger. 4

2 Straffens formål og funksjon 2.1 Begrepet straff Begrepet straff ble i 1962 definert av Johs. Andenæs som et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde. 11 Denne definisjonen ble fulgt opp av Høyesterett i Rt. 1977 s. 1207. Årsaken til at straffen skal føles som et onde er at straffereglene skal lede innbyggernes atferd og oppførsel i visse retninger. 12 Det er fire grunnvilkår som må være til stede for å idømme straff. Det første vilkåret bestemmer at det ikke må handles i strid med påbud eller forbud som fremkommer av forskrift gitt med hjemmel i lov eller av loven selv, jf. strl. 14. Dette lovprinsippet skal i hovedsak forstås i sammenheng med Grunnloven 13 (Grl.) 49, EMK art. 7 og SP art. 15. Videre må ikke straffefrihetsgrunnene nødrett eller nødverge etter strl. 17 og 18, selvtekt i samsvar med strl. 19, ulovfestet grunnlag for hypotetisk samtykke eller uanmodet forretningsførsel foreligge. Straffefrihetsgrunnene innebærer at ellers straffbare handlinger er lovlige. For det tredje må gjerningspersonen være tilregnelig på handlingstidspunktet etter strl. 20. Til de straffefrie utilregnelige regnes lovbrytere under 15, psykotiske tilstander, psykisk utviklingshemmede i høy grad og sterke bevissthetsforstyrrelser. I tilfellene hvor selvforskyldt rus av alkohol eller narkotiske midler medfører bevissthetsforstyrrelse vil lovovertrederen dømmes som om handlingen ble utført i upåvirket tilstand. 14 Det siste strafferettslige vilkåret forutsetter at gjerningspersonen utviser skyld i gjerningsøyeblikket. 15 Hovedregelen er at det må foreligge forsett, med mindre det er bestemt i lovsform eller fremkommer av tolkning at også uaktsomme handlinger er straffbare. 16 2.2 Straffens formål Historisk sett er det særlig to sentrale hensyn for å straffe: rettferdig gjengjeldelse og forebygging av kriminalitet. 17 Rettferdig gjengjeldelse kan man se utslag av i middelalderens blodhevn. Tanken bak gjengjeldelse er at straffen skal gjenopprette rettferdighet. Hurwitz fremstiller meningen bak gjengjeldelse til å være gjenskapelse av tilstanden slik den var før 11 Andenæs (1962) referert i Hauge (1996) s. 15, Rt. 1997 s. 1207 12 Eskeland (2015) s. 39 13 Kongeriet Norges Grunnlov 17. mai 1814 14 Straffeloven 20 annet ledd 15 Eskeland (2013) s. 70 og 71 16 Haugen (2015) s. 34 17 Hauge (1996) s. 17 5

det ble begått et lovbrudd. 18 Flesteparten av teoretikere som slutter seg til gjengjeldelsesteorien i dag vil nok begrunne dette i Hurwitz sin tankegang. 19 Gjengjeldelse anses mindre egnet som formål ved straff av narkotikakriminalitet da det sjelden er noen direkte fornærmede i slike saker. Imidlertid er det ofte mange som berøres indirekte. Det andre strafferettslige formålet begrunnes i preventive hensyn, også kalt nytteteori. Straffens preventive hensyn innebærer at man gjennomfører straff for å forhindre fremtidige lovbrudd. Dagens straffelovgivning fokuserer sterkt på prevensjon og tillegger hensynet dominerende betydning. Dette bekreftes i forarbeidene til straffeloven 2005 hvor justiskomiteen uttrykker at hovedformålet med bruk av straff er prevensjon: Samfunnet straffer for å hindre uønskede handlinger og for å forebygge sosial uro i kjølvannet av uønsket adferd som likevel måtte skje. 20 Det er vanlig å dele dette hensynet inn i allmenn- og individualpreventive virkninger. 2.2.1 Allmennprevensjon Allmennprevensjon er et virkemiddel som benyttes for å skape lovlydighet hos borgerne. Ideen er at trusselen om straff og kjennskap til straffegjennomføring skal forhindre kriminelle handlinger. Allmennprevensjon er av betydning av flere grunner. Forarbeidene skiller mellom straffens avskrekkende-, vanedannende- og holdningsskapende virkning. 21 For narkotikakriminalitet vil særlig den avskrekkende og holdningsskapende virkningen være fundamental. Trusselen om straff skal avholde borgeren fra å begå kriminelle handlinger. Dette søkes oppnådd ved avskrekkelse av andre enn straffede selv, 22 det er allmennheten som skal skremmes. Allmennpreventiv effekt gjennom avskrekkelse kan skapes ved lovens strafferammer, domstolenes straffeutmåling samt påtalemyndighetenes etterforskning og påtalebegjæring. Det faktum at kriminelle handlinger straffes skal forhindre uønsket adferd. Dette forutsetter at borgeren har en viss kjennskap til hvilke handlinger som er straffbare. Det anses som allmenn kunnskap at enhver befatning med narkotika karakteriseres som ulovlig. Avskrekkelse er særlig viktig ovenfor alvorlige narkotikaforbrytelser. 23 De grove narkotikaovertredelsene som reguleres i strl. 232 er svært skadelig for samfunnet og det er 18 Hurawitz (1964) s. 64-65 referert i Hauge (1996) s. 20-21 19 Hauge (1996) s. 21 20 Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 15 21 Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 14 22 Mathiesen (2007) s. 87 23 Rt. 2007 s. 950 avsnitt 21 6

derfor viktig å skremme borgerne fra å begå denne type kriminalitet i form av høye straffer og strafferammer. Allmennprevensjonens holdningsskapende effekt innebærer forebygging av kriminelle handlinger uten overveielse av muligheten for ileggelse av straff. 24 Håndheving av straff og straffetrusler vil over tid ha en normdannende virkning på samfunnet. Denne virkningen bidrar til at enkelte handlinger betraktes som moralsk forkastelig og forhindrer dermed kriminelle handlinger. 25 Straffens moralskapende virkning er vesentlig ved overtredelse av lml. 24, jf. 31 og nedre sjikt av strl. 231 om bruk og oppbevaring av narkotika til eget bruk. Fordi befatning med narkotiske midler er ulovlig vil samfunnet oppfatte slike handlinger som dårlig moral og atferd. På en slik måte forhindrer den holdningsskapende effekt ulovlig narkotikabruk. 2.2.2 Individualprevensjon Individualprevensjon skal gjennom straff påvirke den enkelte lovbryter på en slik måte at nye kriminelle handlinger ikke begås. 26 De individualpreventive hensynene har fått en mer fremtredende rolle siden 1800-tallet. Selv om hensynets vekt har vært omdiskutert i litteraturen, anerkjenner Stortinget de individualpreventive hensynene ved stadig å tillegge dem større vekt. De individualpreventive virkningene deles også inn i tre former, herunder straffens uskadeliggjørelse, avskrekkende- og forbedrende virkning. Den avskrekkende virkningen vil på mange måter gjelde på lik måte som allmennpreventiv avskrekkelse. Imidlertid vil den avskrekkende virkningen innenfor individualprevensjon påvirke den enkelte lovovertrederen til avståelse fra nye kriminelle handlinger i fremtiden. Ved grov narkotikaovertredelse er den avskrekkende effekt formålstjenlig ved at straffens negative opplevelse og svært høye strafferamme forhindrer nye lovbrudd. Denne virkningen vil trolig ikke ha like god effekt på brukerorientert narkotikakriminalitet. Grunnen til dette er at skremsel ikke er egnet som virkemiddel til å forhindre narkotikaavhengige fra å begå nye kriminelle handlinger. Straffens forbedrende virkning har stadig blitt ilagt større vekt av Stortinget. Dette illustreres for eksempel ved straffegjennomføringsloven 3 som bestemmer at kriminalomsorgen skal legge forholdende slik til rette at straffede selv yter egen innsats for å motvirke nye straffbare 24 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 80 25 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 79-80 26 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 78 7

handlinger. 27 Det virker dermed som lovgiver ilegger straffens forbedrende virkning interesse. Domfeltes rehabilitering har blitt et viktig virkemiddel for å danne grunnlag for et liv uten kriminalitet. Det fremgår av forarbeidene at soningsforholdene til straffedømte skal fylles med hensiktsmessig innhold. 28 At praksis utvikles i slik retning er soningsgjennomføring med narkotikaprogram, elektronisk kontroll og samfunnsstraff et godt eksempel på. I kampen mot narkotikakriminalitet er rehabilitering helt essensielt. Gjennom rehabilitering vil ønsket om å føre domfelte tilbake til et samfunnsnyttig og verdig liv i større omfang kunne oppfylles for overtredelse av narkotikakriminalitet. 27 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 79 28 Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 15 8

3 Beskrivelse av narkotikakriminalitet 3.1 Bør narkotikakriminalitet straffesanksjoneres? Diskusjonen omkring kriminalisering av narkotikakriminalitet er både langvarig og omfattende. Narkotikaforbrytelsenes straffverdighet synes å være et stadig tilbakevennende tema i samfunnsdebatten. En side ved debatten er om straff anses egnet til å bekjempe narkotikakriminalitet. Jusprofessor Johs Andenæs uttalte til Klassekampen 30.01.1995 at Det er ikke all uønsket atferd som egner seg til å bekjempes med strafferettslige virkemidler. Kan hende vil framtidens dom være at narkotikapolitikken har vært århundrets største feilinvestering i straff. Tidligere Høyesterettsdommer Ketil Lund fulgte opp dette og 14.02.2010 uttalte han til Aftenposten at: Den drastiske satsingen på straff, på tvers av vår tradisjonelt milde straffetradisjon, har vært et brutalt og tragisk feilgrep i forhold til formålet: å bekjempe narkotikaproblemet. 29 Nils Christie var også skeptisk til straffesanksjoneringen av narkotikakriminalitet. I forord til en av sine bøker 30 hevdet han at narkotikakrigen fortsetter og stadig går dårligere. Flere dør, flere bruker og samfunnet er på feil spor i denne krigen. Han formulerte at Tiden er overmoden til å få dempet straffenivået. 31 På linje med andre motstandere av forbudspolitikken har Christie gitt uttrykk for at Man bør også vurdere å følge det som nå er i praksis i en rekke europeiske land; gjøre bruk og besittelse til eget bruk straff-fri. 32 Etter dagens lovgivning kan narkotikakriminalitet straffes med inntil 21 års fengsel. 33 Dette er Norges høyeste straff. Den høye strafferammen utgjør også en av de strengeste sanksjonene for narkotikaovertredelser i hele Europa. Stortinget mener dermed at forskrift om narkotika 34 (narkotikaforskriften) 1 bokstav b sitt formål om å forebygge spredning og misbruk av narkotika oppfylles ved bruk av hard forbudspolitikk. Dette er den strenge narkotikalovgivningen et speilbilde av. Imidlertid kan oppkomsten av nye straffemetoder tolkes i retning av at Stortinget erkjenner at straffelovgivningen ikke virker på tilsiktet måte. Oppkomsten kan videre tyde på at fengsel ikke lenger er berettiget sett hen til straffens overordnede formål. 29 Foss (2010) 30 Christie (2003) s. 7 31 Christie (2003) s. 14 32 Christie (2003) s. 14 33 Straffeloven 232 34 Forskrift 14. februar 2013 nr. 199 om narkotika 9

3.1.1 Skadefølgeprinsippet Skadefølgeprinsippet anses å være en bærebjelke for kriminaliseringen i strafferetten. Straffeloven av 2005 er dermed i vesentlig grad bygget på denne praksisen. 35 Skadefølgeprinsippet går ut på at bare handlinger som medfører skade eller fare for skade skal ilegges straffesanksjonering. 36 Et inngripende middel som straff burde anvendes kun når det foreligger tungtveiende grunner og fremstår som absolutt nødvendig. Ikke alle handlinger som medfører skade vil kunne sanksjoneres med straff. Straffelovkommisjonen utarbeidet forslag til ny straffelov i utredningen NOU 2002: 4. I utredningen fremmet kommisjonenes flertall forslag om å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika til eget bruk. 37 Flertallet mente denne sanksjoneringen faller utenfor skadefølgeprinsippets anvendelsesområde. 38 Dette begrunnes med at bruk og besittelse av narkotika kun får direkte skadevirkning på gjerningspersonen selv og at det dermed burde vises tilbakeholdenhet med anvendelse av et inngripende middel som straff. 39 Justis- og politidepartementet på sin side synes flertallet har tillagt skadefølgeprinsippet en for snever benyttelse ved kun å fokusere på skadens direkte virkninger. 40 Straffelovens prinsipper for kriminalisering innebærer at interesser med rettmessig krav på beskyttelse, slik som individets integritet, økonomiske verdier og samfunnets interesser, kan forsvares ved straff. 41 Forslaget ble ikke tatt til følge, da både departementet og flesteparten av høringsinstansene var uenige i flertallets mening. Lovens forarbeider uttrykker at misbruk av narkotiske stoffer ofte medfører stor belastning hos brukerens nærmeste. 42 Videre fremheves at narkotikabruk gir et meget negativ signal ovenfor samfunnets unge borgere og at kriminalisering er vesentlig som grensemarkør. 43 På denne måten har befatning med narkotiske midler en virkning på andre enn gjerningspersonen selv. Den får en indirekte virkning både på brukerens nærmeste og på samfunnet. Denne indirekte virkningen utgjør en trussel mot individets integritet og rettferdiggjør således straffesanksjonering. I forarbeidene fremheves også at en stor del av dagens 35 Eskeland (2015) s. 50 36 Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 10 37 NOU 2002: 4 pkt. 9.11.1 s. 330-331 38 NOU 2002: 4 pkt. 9.11.1 s. 330-331 39 NOU 2002: 4 pkt. 9.11.1 s. 330-331 40 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 93 41 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 89 42 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 91 43 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 93-94 10

vinningsforbrytelser begås for finansiering av stoffmisbruk. 44 De narkotiske stoffene er lett tilgjengelige på markedet og spredningsfaren for stoffene er stor. Dette utgjør narkotikabruk og omsetning til en fare for samfunnets generelle trygghet. Av den grunn er straff også her i overensstemmelse med skadefølgeprinsippet. Departementets betraktninger av narkotikabrukens skadevirkninger hører til under straffelovens kriminaliseringsprinsipper. Det er i dag ingen tvil om at narkotikakriminalitet faller inn under skadefølgeprinsippets vern og virkeområde. Etter min mening gir departementet uttrykk for en helt korrekt forståelse av skadefølgeprinsippet. 3.1.2 Historisk utvikling Narkotikarelaterte handlinger har blitt straffet siden innføringen av opiumsloven 45 i 1928. Etter denne loven kunne brudd på bestemmelsene om narkotika føre til bøter eller fengsel inntil 6 måneder, jf. 1. 46 Før innføringen av opiumsloven hadde man en lov av 21. juni 1913 om innførsel- og utførsel av opium. 47 Denne loven inneholdt imidlertid ingen bestemmelse om straff. 48 Lovgivningen oppstod som et forsøk på å forebygge narkotikaens skadevirkninger. Forsøket har blitt fulgt opp i senere lovgivning på området. Narkotikaovertredelser ble regulert i tidligere lov om legemidler og gifter 49 frem til 1968. 50 Frem til dette tidspunktet hadde narkotikamisbruk vært tilknyttet legebehandling og avhengighet var som regel forårsaket av tilvenning til medisinsk behandling. 51 På 1960 tallet ble narkotika et alvorlig samfunnsproblem. Narkotikabruken endret seg og innebar misbruk av narkotiske midler uten medisinsk tilknytning. Dette foregikk som regel i gruppemiljøer og stoffene ble spredt via internasjonale bander med økonomiske intensjoner. 52 Straffelovrådet mente narkotikabefatningens karakterendringer krevde strafferettslige tiltak. 53 Dagjeldende straffebestemmelse i lov om legemidler og gifter ble ikke lenger ansett 44 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 93 45 Lov 1. juni 1928 nr. 5 om opium (opphevet) 46 Ot.prp. nr. 46 (1967-1968) s. 4 47 Lov 21. juni 1913 om inn- og utførsel av opium (opphevet) 48 Ot.prp. nr. 46 (1967-1968) s. 4 49 Lov 20. juni 1964 nr. 5 om legemidler og gifter m.v. (opphevet) 50 Christie (2003) s. 113 51 Ot.prp. nr. 46 (1967-1968) s. 5 52 Ot.prp. nr. 46 (1967-1968) s. 5 53 Ot.prp. nr. 46 (1967-1968) s. 7 11

tilstrekkelig til å håndtere kriminaliteten som utviklet seg parallelt med spredningen av narkotiske midler. Straffelovrådet ønsket å forhindre utbredelsen av narkotika ved strengere sanksjonering. 54 I forarbeidene til lov om endring av straff for lovgivning om narkotika ble det fremhevet at det utvilsomt måtte strengere lovverk til for ulovlig innførsel, omsetning, besittelse og bruk av narkotika. Rådets oppfatning var at allmennpreventive hensyn kunne være et virkemiddel for å nå formålet om forebygging av narkotikabruk og uttalte at: Videre må den moral- og vanedannende virkning av et slikt straffebud anses for å være av særlig betydning. I noen grad kan det også virke avskrekkende for den som ellers kan tenkes å ville innlate seg på misbruk av narkotika. 55 Grunnet Stortingets ønske om strengere regulering av narkotika, ble bestemmelsen som regulerte slik kriminalitet flyttet til straffeloven 162 i 1968. Lovregelen ble omtalt som proffparagrafen og regulerte de profesjonelle forbrytelsene av narkotika. 56 En av begrunnelsen for kriminalisering av narkotika er helsefaren stoffene utgjør. 57 Strl. 162 ble gjenstand for flere endringer. Den stadige forhøyelsen av paragrafens strafferamme økte i tråd med voksende narkotikakriminalitet. Lovgivers løsning på problemet har vært en etappevis skjerping på strafferammen. 58 Da loven først fikk virkning var maksimumsstraffen 6 år. I året 1972 ble den høyeste strafferammen utvidet til 10 år, deretter økte den til 15 år i 1982 og allerede 2 år senere ble den forlenget til dagens strafferamme, som er fengsel i 21 år. 59 Økningen illustrerer lovgivers mening om at streng straff forebygger narkotikakriminalitet. 3.1.3 Internasjonale forpliktelser Norge er internasjonalt forpliktet til å straffe narkotikakriminalitet. Narkotikakriminalitet foregår som regel på tvers av internasjonale landegrenser og organiseres ved grupperinger sammensatt av ulike nasjonaliteter. Dette byr på omfattende utfordringer. Det er derfor viktig med en samordnet lovgivning i flere land. 54 NOU 2002: 4 s. 331 55 Ot.prp. nr. 46 (1967-1968) s. 7 56 Ot.prp. nr 46 (1967-1968) s. 13 57 NOU 2002: 4 s. 329 58 Andenæs (1996) s. 310 59 Christie (2003) s. 113 12

FN-konvensjonen 25. mars 1961 om narkotisk stoffer var den første konvensjonen til å regulere narkotika på tross av landegrensene. I dag er Norge internasjonalt forpliktet til å arbeide aktivt mot bekjempelse av ulovlige narkotiske midler etter ratifisering av FNs tre konvensjoner om kontroll og forbud mot narkotika. 60 Til tross for internasjonaliseringen av narkotikalovgivningen er det likevel store forskjeller mellom lovgivningen og strafferammene i de ulike landene. Norge er en av nasjonene i Europa med strengest straff. Vi straffer også enhver bruk og besittelse av narkotika, til forskjell fra flere andre land. Et av landene som har fjernet straff for denne typen overtredelser er Portugal. Portugal besluttet å avkriminalisere bruk av alle narkotiske stoffer i 2001 og flyttet samtidig det juridiske ansvaret for narkotikabruk fra justissektoren over til helse- og sosialsektoren. 61 Den nye ordningen innebærer at narkotikabrukere tilbys ulike former for behandling istedenfor strafferettssanksjoner. Portugal går aktivt inn for dette systemet som prioriterer behandling og forbedring. Lovendringen har også spart Portugal for enorme ressurser. I år 2000 ble 14 000 personer arrestert for overtredelse av narkotikabruk, etter at den nye ordningen ble innført har tallet sunket til 5500-6000 personer årlig. Landet har også fått et svært lavt overdoseantall, kun 16 døde av overdose i 2012, mens i Norge, som kun har halvparten av Portugal sitt innbyggertall døde 266 av overdose i 2014. Portugal viser også til statistikk som uttrykker at forbruket av narkotika ikke har økt mer enn minimalt selv om bruken av narkotiske midler er legalisert. 62 3.2 Lovgivningen Dagens narkotikalovgivning er i hovedsak regulert av to lovverk, lov om straff og lov om legemidler. Disse vil analyseres nærmere i det følgende. 3.3 Legemiddelloven 24 Lov om legemidler forbyr enhver bruk og besittelse av narkotika uten lovlig adkomst. 63 Forbudet mot bruk innebærer ethvert kroppslig inntak av narkotiske midler. Lml. 22 regulerer ved forskrift om narkotika over stoffene som til enhver tid kommer inn under narkotikabestemmelsenes anvendelsesområde. Narkotikaforskriften lister opp stoffene som 60 The Single Convention on Narcotic Drugs of 1961, The Convention on Psychotropic Substances of 1971 and The Convention against Illicit Traffic in Narcotic Drugs and Psychotropic Substances of 1988 61 Jensvoll (2016) 62 European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction (2013) s. 28 63 Legemiddelloven 24 første ledd 13

etter loven defineres som narkotika i 4, jf. 3. Listen fastsettes av departementet og oppdateres jevnlig ettersom nye stoffer oppdages eller fremstilles. 64 Vilkåret besittelse omfatter befatning med mindre mengder narkotika av rent midlertidig karakter, jf. Rt. 2005 s. 1319 avsnitt 14. Narkotikaen må være tilsiktet og forbundet med eget bruk. Besittelse av en større mengde narkotika regnes som oppbevaring etter strl. 231. Dette uavhengig av om narkotikaen er beregnet for eget bruk eller videresalg. 65 Grensen mellom besittelse og oppbevaring er vesentlig for hvilken straffebestemmelse narkotikabefatningen skal subsumeres under. Vilkårene rammer mer eller mindre samme gjerning. Det avgjørende for hvilken bestemmelse handlingen faller inn under er besittelsens varighet og kvantum. Befatning med en større mengde narkotiske midler skal som hovedregel falle inn under vilkåret oppbevaring. 66 Befatning med en til to brukerdoser narkotika subsumeres som regel under legemiddelloven. 67 Legemiddelloven er kun tilsiktet narkotikaovertredelser av mindre alvorlig art. Etter lml. 31 annet ledd kan bruk og besittelse av narkotika uten lovlig adkomst straffes med bot eller fengsel i inntil 6 måneder. Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2014 fremstiller betydningen av stoffets mengde ved straffeutmålingen. Rundskrivet erstatter Rundskriv av 30. oktober 1998 Del II nr. 1/1998 og uttrykker at vilkårene for forelegg er tilstede når mengden narkotikum ikke overstiger 0,5 gram heroin, 2 gram amfetamin og kokain, 15 gram hasj, 15 kilo khat, 1 dl. GHB og 20 ecstasytabletter. 68 Riksadvokaten har tatt utgangspunkt i Høyesterettspraksis ved utformingen av kvantumets betydning. 3.4 Straffeloven 231 De mer alvorlige narkotikalovbruddene reguleres av strl. 231 og 232. Strl. 231 viderefører gammel straffelov av 1902 69 (tidligere straffelov) 162 første og fjerde ledd. Denne bestemmelses anses som grunndeliktet for narkotikalovbruddene. 70 Det er foretatt mindre endringer i utformingen av strl. 231 samtidig som narkotikalovbruddene nå reguleres i to paragrafer istedenfor en. Den nye utformingen er likevel ikke tilsiktet å medføre noen realitetsendring. 71 64 Narkotikaforskriften 4 65 Ot.prp. nr. 23 (1983-1984) s. 14-15 66 Andenæs (2008) s. 244 67 Riksadvokaten (1/1998) s. 3 68 Riksadvokaten (2/2014) s. 7 69 Lov 22. mai 1902 nr. 10 om almindelig borgerlig straffelov (opphevet) 70 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 409 71 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 409 14

Gjerningsbeskrivelsen fremgår av strl. 231 første ledd. Bestemmelsen gjelder for den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar narkotiske stoffer. Straffebudet rammer for det første den som ulovlig tilvirker narkotika. Tilvirkning omfatter enhver produksjon eller fremstilling. Både dyrking og kjemisk fremstilling av stoff som befinner seg på narkotikalisten rammes av vilkåret. 72 Handlinger som innebærer at påtalte innfører eller utfører narkotiske midler er også brudd på strl. 231. Dette innebærer at de narkotiske stoffene krysser landets grenser. Det refereres her til import og eksport av stoffer. 73 Erverver omfatter mottak av narkotika. Ethvert mottak til eget eie er straffbart. I Rt. 2005 s. 755 ble domfelte straffet for ulovlig erverv av tabletter med narkotiske virkestoffer. Domfelte hadde anvendt en falsk resept ved henvendelse på apotek. Dette resulterte i erverv av et høyt antall reseptbelagte tabletter. Høyesterett har også ansett ran av hasj som erverv 74, da det ikke kreves at ransobjektet må være et legalt formuesgode. Om ervervet foregår mot vederlag er ansett å være uten betydning. Oppbevarer forutsetter at man er i en posisjon hvor stoffet ikke brukes, men inngår i personens kontrollsfære. Besittelse utover det som forbindes med eget bruk regnes som oppbevaring. 75 Personer som oppbevarer en større mengde narkotika faller derfor inn under gjerningsbeskrivelsen i 231. Det samme gjelder for videresalg. Det vises til Rt. 2010 s. 449 hvor det er slått fast at stoff tiltenkt salg regnes som oppbevaring. Sender eller overdrar tar siktemål på enhver avhendelse av narkotiske stoffer. Sending av narkotika innebærer i hovedsak forsendelse, mens overdragelse omfatter alle former for overføring. Således favner vilkåret vidt. I Høyesterettsdommen Rt. 1986 s. 171 ble retur av 3 kilo hasjisj regnet som overdragelse. For at det skal foreligge brudd på strl. 231 må handlingen være ulovlig. Dette avhenger av øvrig regulering. 76 I hovedsak styres dette av legemiddelloven og forskrift til denne lov. Skyldkravet for strl. 231 er forsett, jf. strl. 21. Skyldgraden foreligger når en handling utføres bevisst eller med vilje. Forsettet er tilknyttet gjerningsbeskrivelsen, det vil si den utførte handling. 72 Matningsdal (2015) s. 23 73 Matningsdal (2005) s. 24 74 Rt. 2009 s. 1531 75 Ot.prp nr. 23 (1983-1984) s. 14 76 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 409 15

Brudd på strl. 231 første ledd straffes med bot eller fengsel på inntil 2 år. De alminnelige utmålingsmomentene er vesentlige for straffenivået. Det samme gjelder skjerpende og formildende omstendigheter, som jeg kommer tilbake til i neste kapittel. Av særlig betydning for straffenivået er stoffets farlighetsgrad. Farlighetsgraden varierer med type stoff, renhetsog styrkegrad. Uaktsom overtredelse av narkotikalovgivningen fører også til strafferettslige sanksjoner. Denne form for lovbrudd reguleres av strl. 231 annet ledd. Det foreligger uaktsomhet dersom gjerningspersonen ikke visste at han befattet seg med et narkotisk stoff og uvitenheten kan bebreides vedkommende. 77 Tilfeller hvor gjerningspersonen vet hva slags stoff han befattes med, men feilaktig tror at stoffet ikke er oppført på narkotikalisten regnes som rettsvillfarelse. Dette vil i hovedsak ikke lede til frifinnelse. 78 Det foreligger en mildere strafferamme for de uaktsomme overtredelsene. Uaktsomhet kan føre til bot eller fengsel på inntil 1 år, jf. strl. 231 annet ledd. Bestemmelsen viderefører tidligere straffelov 162 første og fjerde ledd. 3.5 Straffeloven 232 Straffeloven 232 regulerer de grove narkotikaovertredelsene. Bestemmelsen lyder: Grov narkotikaovertredelse straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på a) hva slags stoff den gjelder, b) mengden, og c) overtredelsens karakter. Overtredelser som omfatter en meget betydelig mengde, straffes med fengsel fra 3 år inntil 15 år. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 21 år idømmes. Uaktsom grov narkotikaovertredelse straffes med fengsel inntil 6 år. Første ledd av bestemmelsen tar sikte på en angivelse av når narkotikaovertredelser etter 231 anses grov. Det er listet opp 3 momenter av særlig betydning for vurderingen. Momentene skal betraktes i sammenheng og inngår i en totalvurdering. I vektleggingen av stoffets art, bokstav a, vil særlig stoffets farlighetsgrad vektlegges. Jo farlige stoffet er, jo 77 Wegner (2014) s. 119 78 Wegner (2014) s. 119 16

mindre betydning utgjør stoffets mengde. 79 Således vil type stoff og mengde utgjøre en vekselvirkning i totalvurderingen. Første ledd bokstav c om overtredelsens karakter inkluderer en rekke momenter, herunder siktedes rolle, profittmotiv og rehabiliteringshensyn. I dom avsagt av Høyesterett, Rt. 2005 s. 152, uttales i avsnitt 31 at siktedes rolle er av sentral betydning. Rehabiliteringshensyn kan også tillegges vekt. Dette fremhever Høyesterett i dommen Rt. 2007 s. 763 avsnitt 15. Selv om alle momentene i strl. 232 første ledd påvises, er ikke dette nødvendigvis ensbetydende med at overtredelsen er grov. 80 Det må foretas en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Innførsel av narkotika straffes i de fleste avgjørelser strengere enn kjøp og salg, jf. Rt. 2011 s. 1313 avsnitt 18. Grunnen til dette er at innførsel skaper stor risiko for spredning, hvilket er et formål lovbestemmelsen skal forhindre. Salg utgjør grovere overtredelse av bestemmelsen enn kjøp og besittelse av narkotika. Dette uttrykker Høyesterett i Rt. 1995 s. 1968 side 1968. Dette fordi kjøp og besittelse ofte er tilknyttet eget bruk og utgjør mindre skadepotensial for samfunnet. Etter strl. 232 annet ledd første punktum er strafferammen 15 år fengsel, samt at minstestraffen forhøyes til 3 år hvor det dreier seg om en meget betydelig mengde. Stofftypen er ikke relevant i denne bedømmelsen. Imidlertid er stoffets art avgjørende ved fastsettelsen av det kvantum som kreves for å utgjøre meget betydelig mengde. I Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2014 gir uttalelse om betydning av stoffets mengde. Rundskrivets retningslinjer mener grensen mellom 232 første og annet ledd som regel bør gå ved 750 gram heroin, 3 kilo amfetamin og kokain, 80 kilo hasj og 400 liter GHB. 81 Ved særdeles skjerpende omstendigheter, kan lovens høyeste straff idømmes, jf. 232 annet ledd annet punktum. Den strengeste straffen er typisk forbeholdt riktig graverende tilfeller og virkelig store bakmenn. 82 De grovt uaktsomme tilfellene, som behandles i bestemmelsens tredje ledd, kan medføre straff på inntil 6 års fengsel. Tidligere fantes det ikke regulering av grov uaktsomme overtredelser, kun uaktsomme. Således har det foregått en realitetsendring fra tidligere 79 Matningsdal (2015) s. 32 80 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 412 81 Riksadvokaten (2/2014) s. 4-5 punkt IV nr. 2 82 Ot.prp. nr. 23 (1983-1984) s. 29 17

straffelov. 83 I forarbeidene forklares strafferammen på 6 år med at det var ønsket en mulighet for gradering i de alvorlige overtredelsene hvor kun uaktsomhet påvises. 84 I Rt. 1987 s. 496 fant Høyesterett domfelte ansvarlig for uaktsom narkotikaovertredelse. Avgjørelsen ble begrunnet med at domfelte burde forstått at det ble oppbevart heroin i hans/hennes leilighet og derfor ble vedkommende funnet skyldig på uaktsomt grunnlag. Dette er typisk slike handlinger som faller inn under bestemmelsen. Da strafferammen for uaktsomme overtredelser er forhøyet til 6 år vil domstolene ha større spillerom enn tidligere ved straffeutmålingen. 83 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 411 84 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 411 18

4 Strafferettslige gjennomføringsformer 4.1 Strafferettslige reaksjoner Strafferettslige reaksjoner er i forarbeidene definert som straffene, samt andre reaksjoner som ilegges som følge av at det er begått et lovbrudd, og som skal ilegges i straffeprosessuelle former. 85 Straffegjennomføringen har med tiden vokst til å omfatte mer enn kun fengselsstraff. Det er i dag mulighet for å sone alternative frihetsinnskrenkende tiltak. Reaksjonene som benyttes for straff etter norsk lov er listet opp i oversiktsbestemmelsen i strl. 29 første ledd. Denne bestemmelsen viderefører for det meste regelen i tidligere straffelov 15. I tillegg fremkommer det av strl. 37 at narkotikaprogram kan ilegges som fullbyrdingsutsettelse. Lovkravet for disse reaksjonenes art er strengt. Domstolen vil ikke ha anledning til å velge en reaksjon for straff som ikke uttrykkelig fremgår av loven. 4.1.1 Normalitetsprinsippet Tilrådning fra Justis- og politidepartementet Stortingsmelding nr. 37 (2007-2008) Straff som virker mindre kriminalitet tryggere samfunn ble godkjent i statsråd 26. september 2008. I denne meldingen uttrykkes det at normalitetsprinsippet er et bærende prinsipp innenfor straffegjennomføring. Prinsippet inngår i kriminalomsorgens fem grunnpilarer og går ut på at gjennomføring av straff ikke skal være mer tyngende nødvendig. 86 Videre fremheves at straffen i større grad skal fokusere på domfeltes tilbakeføring til samfunnet og at For enkelte typer lovbrudd som overtredelser av narkotikalovgivningen, ønsker departementet økt bruk av samfunnsstraff, rusprogram og narkotikaprogram med domstolskontroll. 87 Dette indikerer at det er enighet om større fokus på de alternative straffegjennomføringsformene. 4.2 Omstendigheter ved reaksjonsfastsettelsen Etter at retten har tatt stilling til skyldspørsmålet, skal det fastsettes passende straff for den kriminelle handlingen. Straffeutmålingen må ikke gå utenfor strafferammen til den enkelte bestemmelse. Innenfor bestemmelses strafferamme skal en rekke hensyn vurderes ved utmålingen av straffen. Hensynene er av ulik relevans og vektlegges forskjellig ut i fra sakens konkrete forhold. Bratholm har uttalt at en slik vurdering antakeligvis kan inneholde over hundre forskjellige hensyn. 88 Det er domstolenes oppgave å fastsette passende straff for kriminelle handlinger. Dette gjøres etter iakttagelse av hensynene som begrunner den enkelte bestemmelse. I faglitteraturen er det uttalt at særlig tre overordnede hensyn er utslagsgivende, 85 Innst. O. nr. 72 (2004-2005) s. 56 86 St.meld. nr. 37 (2007-2008) s. 22 87 St.meld. nr. 37 (2007-2008) s. 106 88 Bratholm (1980) s. 591 19

dette er prevensjon, forholdsmessighet og likhet. 89 Hensynene viser at det er en sammenheng mellom fastsettelsen av passende straffesanksjon og strafferettens generelle formål. Strl. 77 og 78 fremstiller momenter som anses skjerpende- og formildende ved straffeutmålingen. Reglene ble innført sammen med den nye straffeloven og det følger av forarbeidene at de kodifiserer gjeldende rett. 90 Et av formålene bak innføringen av disse bestemmelsene er å bidra til en mer ensartet lovgivning. Strl. 77 og 78 er ikke uttømmende. Dette innebærer at også andre momenter enn dem som er listet opp i bestemmelsene kan komme til anvendelse i skjerpende eller formildende retning. 91 De lovfestede momentene er imidlertid sentrale og forarbeidene omtaler dem som tvingende hovedregler. 92 En del av lovreglene i straffeloven er inndelt i grove og alminnelige overtredelser. Der hvor handlingens grovhet allerede er hensyntatt, skal ikke de straffeskjerpende momentene vurderes to eller flere ganger ved samme lovovertredelse. 4.2.1 Straffeskjerpende momenter ved narkotikakriminalitet Straffeskjerpende omstendigheter innebærer en strengere reaksjonsfastsettelse innenfor strafferammen til den overtrådte bestemmelsen. Det er en rekke momenter som kan medføre strengere straff innenfor narkotikalovgivningens område. Noen av momentene er fastsatt i strl. 77 og andre fremgår av rettspraksis. Salg av narkotika i det offentlige rom utgjør et straffeskjerpende moment. 93 I Rt. 2010 s. 449 avsa Høyesterett avgjørelse i forbindelse med forsøk på salg av hasj etter tidligere straffelov 162 første ledd. Det faktum at slikt salg foregikk hvor allmennheten ferdes daglig ble vektlagt som skjerpende i dommens avsnitt 17. Videre vil gjentakende kriminelle overtredelser føre til skjerpelse av straffen. At gjentakelse er skjerpende fremkommer av strl. 77 bokstav k. Dette er også fulgt opp av domstolen, som tidligere dette året tilkjente siktede strengere straff grunnet to tidligere bøteleggelser for narkotikaovertredelse. 94 89 Eskeland (2015) s. 426 90 Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 268 91 Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 12 92 Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 43 93 Rt. 2010 s. 449 avsnitt 17 94 LA-2016-93796 20

Høyesterett avsa dom i Rt. 2015 s. 1124 hvor styrkegraden på stoffet metamfetaminklorid var tre ganger høyere enn normalt. 95 Narkotika med høy styrkegrad øker stoffets spredningspotensiale og utgjør en større risiko for samfunnsskade. Dette utgjorde et skjerpende moment i dommen. Avgjørelsen slo fast at straffen er skjerpende selv hvor domfelte ikke er kjent med stoffets høye styrkegrad. Sterke narkotiske stoffer er svært farlige og skjerpende straff samsvarer dermed med strl. 77 bokstav a. Lovbrytere med sentral organisatorisk rolle er også straffeskjerpende. Dette ble fastsatt i Rt. 2008 s. 1217 avsnitt 63. Høyesterett fant lovovertrederen skyldig som hovedmann bak innføringen av 290 kilo hasj og medvirkning til 470 kilo hasj, samt alvorlig heleri. For denne overtredelsen ble vedkommende idømt 15 års fengsel. Skjerpende er også tilfellene hvor domfelte har ledet et organisert narkotikanettverk, jf. Rt. 2007 s. 399 avsnitt 18. Særlig alvorlig vil det kunne bli for de store bakmennene med stor narkotikaomsetning. 96 Dette anses så graverende at strl. 232 kommer til anvendelse og med en skjerpelse av straffen kan idømmelse av lovens strengeste straff på 21 år forekomme. 4.2.2 Straffeformildende momenter ved narkotikakriminalitet På samme måte som straffeskjerpende momenter fører til strengere reaksjon, vil formildende omstendigheter føre til en mildere reaksjonsfastsettelse innenfor strafferammen. En del av de formildende omstendighetene fremkommer av strl. 78, mens andre momenter er fastsatt i rettspraksis. Et moment i formildende retning foreligger hvor narkotikaen er av lav styrkegrad. Høyesterett fant i Rt. 2008 s. 1373 at det måtte gjøres betydelig fradrag i straffen da stoffets styrkegrad kun var på 7 %. Grunnen til dette er at stoff med lav styrkegrad utgjør mindre skadepotensiale på både samfunn og mennesker, enn stoff med høy styrke. Et annet formildende moment er siktedes erkjennelse av straffeskyld, jf. strl. 78 bokstav f. Både tilståelse og bidrag til oppklaring av saken anses som formildende. Høyesterett fulgte dette opp i blant annet Rt. 2004 s. 759. I dommens avsnitt 22 uttrykkes at domfeltes tilståelse burde medføre redusert straff. Her ble den redusert med 6 måneder. Tilståelse av straffbare forhold sparer både politiet og domstolene for arbeid, således vil det også være prosessøkonomisk. Et annet moment i formildende retning foreligger hvor siktedes rolle er av underordnet betydning eller består av beskjeden medvirkning. Dette var forholdet i Høyesterettsdommen Rt. 1992 s. 211. I dommen ble også det tilfelle at siktede stod i et avhengighetsforhold til 95 Rt. 2015 s. 1124 avsnitt 20 96 Ot.prp. nr. 23 (1983-1984) s. 29 21

hovedpersonen tillagt vekt i formildende retning 97. Begge disse tilfellene kan føre til at straffen settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart etter strl. 80 bokstav c punkt 1 og 2, jf. strl. 77 bokstav a. Sakene med betydelig tidsforløp mellom den ulovlig handlingen og reaksjonsfastsettelsen, såkalt liggetid, utgjør en uheldig ulempe for siktede. Straffens preventive virkning mister sin effekt og livssituasjonen hos siktede kan ha forandret seg. Langt tidsforløp førte til at fengselsstraffen i Rt. 2007 s. 439 ble gjort betinget. At dette skal få betydning ved straffutmålingen fremgår også av strl. 78 bokstav e. Det er også fastsatt i praksis at lang tid i varetekt 98 og sterke rehabiliterende hensyn hos siktede 99 er formildende omstendigheter. Sistnevnte er særlig gjeldende i saker som omhandler narkotika. Det fører ofte til at domfelte idømmes alternativ straffegjennomføring som narkotikaprogram, samfunnsstraff eller elektronisk kontroll. 4.3 Valg av reaksjonsform Etter at det er truffet avgjørelse om reaksjon må straffens gjennomføringsform velges. Narkotikaprogram med domstolskontroll er regulert i strl. 37 f, samfunnsstraff i strl. 29 c og straffegjennomføring med elektronisk kontroll i strgjfl. 16 annet ledd. Disse er tema i det følgende. 4.4 Samfunnsstraff 4.4.1 Presentasjon av reaksjonsformen Samfunnsstraff ble innført i Norge med straffegjennomføringsloven i mars 2002. Reglene om samfunnsstraff erstatter den tidligere ordningen om samfunnstjeneste. Bestemmelsene som regulerer samfunnsstraffens anvendelsesområde fremkommer av straffeloven kap. 8, jf. strl. 29 bokstav c, straffegjennomføringsloven kap. 5, forskrift om straffegjennomføring 100 kap. 5 og kriminalomsorgens retningslinjer kap. 5. Samfunnsstraff benyttes som betegnelse på straff som uføres i samfunnet. Reaksjonsformen innebærer at domfelte pålegges frihetsbegrensede virkninger som gjennomføres under tilsyn av kriminalomsorgen. Denne frihetsinnskrenkelsen innebærer utførelse av samfunnsnyttig tjeneste, program, eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet, jf. strgjfl. 53 første ledd. I praksis innebærer dette som regel at straffedømte utfører arbeid for 97 Rt. 1992 s. 211 s. 212 98 Rt. 2002 s. 1372 s. 1375 99 Straffeloven 78 bokstav h 100 Forskrift 22. februar 2002 nr. 183 om straffegjennomføring 22