NORGES HØYESTERETT. HR A, (sak nr. 2010/1228), straffesak, anke over dom, (advokat Gunnar K. Hagen) S T E M M E G I V N I N G :

Transkript

1 NORGES HØYESTERETT Den 4. november 2010 avsa Høyesterett dom i HR A, (sak nr. 2010/1228), straffesak, anke over dom, A (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Arnfinn Hval) S T E M M E G I V N I N G : (1) Dommer Noer: Saken gjelder straffutmåling for legemsbeskadigelse med døden til følge, jf. straffeloven 229 tredje straffalternativ. Saken reiser blant annet spørsmål om hvilken betydning det skal ha at strafferammen for overtredelse av 229 tredje straffalternativ ble hevet ved lovendring i 2010, og at Stortinget i den forbindelse ga signaler om økning av det alminnelige straffenivå for overtredelse av bestemmelsen. (2) A ble ved Larvik tingretts dom av 26. mars 2010 dømt til fengsel i fem år. Dommen har for straffespørsmålets del slik domsslutning: A, født , dømmes for overtredelse av straffeloven 229 tredje straffalternativ, straffeloven 162 første ledd jf femte ledd og legemiddelloven 31 annet ledd jf 24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven 62 første ledd og 63 annet ledd til fengsel i 5 fem år som en fellesstraff med Tønsberg tingretts dom av 17. august 2009 jf straffeloven 54 nr 3. Varetekt kommer til fradag med 36 trettiseks dager.

2 2 (3) A anket straffutmålingen til Agder lagmannsrett, som i dom av 21. juni 2010 forkastet anken. (4) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. (5) Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram. (6) A er født 13. februar Han er ikke tidligere domfelt for voldsforbrytelser. (7) A ble ved Larvik tingretts dom funnet skyldig i legemsbeskadigelse med døden til følge, for oppbevaring av ca. 48 gram hasj og 18 gram cannabis sativa samt for bruk av hasj. Han er i tidligere dom av 17. august 2009 dømt til 60 dager betinget fengsel med prøvetid på to år for skadeverk og tyveri. De nye forholdene er begått i prøvetiden for den betingede dommen. Straffen er derfor en fellesstraff for samtlige forhold, jf. straffeloven 54 nr 3. (8) Det er legemsbeskadigelsen med dødsfølge som er førende for straffutmålingen. Dette forholdet er beskrevet slik av lagmannsretten: Natt til søndag 25. oktober 2009 var A sammen med venner på pub i X. Han hadde på forhånd drukket noen drinker uten å kjenne nevneverdig ruspåvirkning. Lagmannsretten har sett videoopptak inne fra lokalet, og etter opptaket å dømme var det en lett, feststemt stemning der folk danset og hygget seg. A satt sammen med sine venner, da B slo seg ned ved det samme bordet. B hadde sin oppmerksomhet mot de to kvinnene ved bordet, hvilket skal ha irritert de øvrige. På et tidspunkt påkalte B As oppmerksomhet. A bøyde seg frem over B, som hvisket noe til A. Uten forvarsel, og mens A ennå sto halvveis bøyd over B, tildelte han B gjentatte knytteneveslag i ansiktet og hodet. A la kroppstyngden bak slagene, som således var harde og som alle var rettet mot Bs ubeskyttede ansikt og hode. Slagene kom så brått at B var ute av stand til å forsvare seg, og A fortsatte å slå inntil andre kom til og fikk trukket ham unna. Videoopptaket avdekker at A også fortsatte å slå mens B satt hensunket og tilsynelatende livløs. B ble påfølgende dag erklært død av hodeskadene han pådro seg. (9) Ved straffutmålingen tar jeg utgangspunkt i at domfelte i følge tingrettens dom tildelte fornærmede ti harde slag mot ansikt og hode. Tingretten har lagt til grunn at slagene kom nærmest eksplosivt, med stor styrke og intensitet. Angrepet skjedde plutselig, og fornærmede var ute av stand til å forsvare seg. Domfelte fortsatte å slå også etter at fornærmede var bevisstløs, og han stanset ikke før han ble dratt bort fra fornærmede. Handlingen skjedde på offentlig sted med mange til stede. Tingretten, som har sett hendelsesforløpet på video, karakteriserer det som en hensynsløs og brutal handling. (10) Forsvarer har vist til at fornærmede kom med krenkende uttalelser til domfelte rett før slagene. De krenkende uttalelsene kan imidlertid ikke tillegges vekt i formildende retning i denne saken. Domfelte har hatt problemer i oppveksten og har tidligere fått diagnosen ADHD. Slik problemene er beskrevet i personundersøkelsen, kan jeg imidlertid ikke se at det dreier seg om så spesielle forhold at det er grunn til å ta dem i betraktning i formildende retning i en så alvorlig sak som dette. (11) Ved straffutmålingen må det også tas stilling til hvilken betydning det skal få at lovgiver har vedtatt økte strafferammer for overtredelse av 229, og i den forbindelse gitt uttrykk for at straffenivået for grove voldsforbrytelser skal skjerpes. Høyesterett i storkammer har slått fast at de straffskjerpelser som ble vedtatt ved lov 19. juni 2009 nr. 74 hvor Stortinget sluttførte den spesielle del av den nye straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28

3 3 ikke kunne få betydning for handlinger begått før denne lovens vedtakelse, jf. Rt side 1412 avsnitt 33. Høyesterett la samtidig til grunn at for handlinger som ble foretatt i en mellomperiode etter lovens vedtakelse, men før loven var trådt i kraft burde det skje en gradvis skjerpelse av straffenivået, jf. avsnitt 40. (12) Regjeringen fremmet etter Høyesteretts avgjørelse en proposisjon med forslag til heving av strafferammene for enkelte bestemmelser i straffeloven av 1902, jf. Prop. 97 L ( ) Endringer i straffeloven 1902 mv. (skjerping av straffen for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd). Formålet med lovendringen var å få en raskere heving av straffene for drap, grov vold, mishandling i nære relasjoner og seksuallovbrudd. Om bakgrunnen for lovendringen heter det ellers i proposisjonen på side 5: Storkammeravgjørelsene bidrar til å realisere målsetningen om strengere straff for vold- og seksuallovbrudd. Etter storkammeravgjørelsene ligger det an til en gradvis heving av normalstraffnivåene frem mot ikraftsetting av straffeloven Regjeringen mener imidlertid at det ved denne tilnærmingen vil ta for lang tid å få straffene for drap, mishandling i nære relasjoner, annen grov vold og seksuallovbrudd opp på ønsket nivå. For å bringe straffnivåene for de aktuelle lovbruddene opp på ønskede nivåer så raskt som mulig, foreslår departementet at straffeloven 1902 endres og at endringene trer i kraft straks, slik at høyere normalstraffnivåer kan etableres nå. Forslagene knytter seg dels til høyere maksimumsstraffer, og dels til høyere minstestraffer. Anvisningene på nye normalstraffnivåer som Stortinget har sluttet seg til under behandlingen av Ot.prp. nr. 22 ( ), gjentas i proposisjonen her og suppleres med nyere avgjørelser som har falt etter at den forrige proposisjonen ble fremmet. På samme måte som i siste delproposisjon til straffeloven 2005 (Ot.prp. nr. 22 ( )), har departementet valgt å angi hvor mye straffen skal skjerpes fra dagens alminnelige straffnivåer, slik dette følger av Høyesteretts praksis og uttalelser. (13) Endringen ble vedtatt ved lov 25. juni 2010 nr. 46 og trådte i kraft straks. Den innebar at maksimumsstraffen for legemsbeskadigelse som fører til død eller betydelig skade ble hevet fra 8 til 10 år. (14) Legemsbeskadigelsen i vår sak er begått 25. oktober 2009 altså i perioden mellom 19. juni 2009 da blant annet straffebudene mot voldslovbrudd ble tilføyd straffeloven 2005 men før endringen av straffeloven Straffen skal derfor i utgangspunktet fastsettes i tråd med praksis før sistnevnte lovendring. Imidlertid må det ved vurderingen av straffenivået tas hensyn til at Høyesterett har lagt til grunn at det skal skje en gradvis straffskjerpelse i mellomperioden fra lovens vedtakelse og til loven trer i kraft. Denne mellomperioden er nå vesentlig forkortet, og det må ha som konsekvens at den gradvise skjerpingen av straffenivået må gjennomføres raskere enn hva som hadde blitt resultatet om strafferammene i straffeloven 1902 ikke hadde blitt forhøyet, jf. HR A (sak nr. 2010/1122) avsnitt 14. (15) I proposisjonen er det gitt relativt detaljerte retningslinjer for det alminnelige straffenivå for en del eksemplifiserte lovovertredelser. For overtredelser av straffeloven 229 tredje straffalternativ gis det i proposisjonen følgende føringer på side 37: Et tilfelle av helt uprovosert vold hvor fornærmede påføres betydelige skader slik som illustrert ved avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett (LB ), jf. punkt 6.4.1, er etter departementets oppfatning så alvorlig at straffen i utgangspunktet bør være ubetinget fengsel i 5 år. For det tilfellet man har å gjøre med meget grove overtredelser av 229 tredje straffalternativ, slik som illustrert ved saksforholdet i Rt , bør straffen etter

4 4 departementets syn i utgangspunktet være ubetinget fengsel i 8 år for den groveste volden og 7 år for den andre som deltok i voldslovbruddet. Etter departementets oppfatning bør straffen for en tilsvarende handling som i Rt , i utgangspunktet ikke være under fengsel i 7 år. (16) Ved vurderingen av forholdet i vår sak, finner jeg at den sistnevnte saken, Rt side 1423, er mest parallell. Saken ble behandlet av Høyesterett i storkammer, og gjaldt legemsbeskadigelse med døden til følge. En mann, som var 18 år på gjerningstidspunktet, ble her dømt til fengsel i fire år og seks måneder for å ha tildelt fornærmede et knivstikk i brystet slik at han døde. Det ble lagt til grunn at stikket kom som en øyeblikkelig og impulsiv reaksjon, og at dødsfølgen lå utenfor forsettet, jf. avsnitt 14. Forholdet var begått før vedtagelsen av den nye straffeloven, og straffen ble fastsatt ut fra tidligere straffenivå, jf. avsnitt 9. Førstvoterende uttaler videre i avsnitt 20 at han var i tvil om straffen burde vært satt noe høyere enn det lagmannsretten har gjort, men er blitt stående ved at det var forsvarlig å forkaste anken. (17) I vår sak kan legemsbeskadigelsen ikke karakteriseres som en isolert impulshandling. Selv om sannsynligheten for dødsfølge generelt er større ved bruk av kniv enn ved slag mot hodet, gjelder det i mindre grad ved så mange og kraftige slag mot hodet som i denne saken, hvor forholdet ligger nær opp mot mishandling. Jeg kan derfor ikke se at det kan legges særlig vekt på at domfelte i storkammersaken ble dømt for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven 232. (18) Domfelte i foreliggende sak tilsto for politiet i første avhør, og han erkjente straffeskyld for dødsfølgen i tingretten. Straffeloven 59 annet ledd får derfor anvendelse. Tatt i betraktning at hendelsesforløpet var dokumentert ved video-opptak fra overvåkningskamera, har imidlertid tilståelsen ikke hatt betydning for oppklaringen av saken, og heller ikke gitt stor prosessøkonomisk gevinst. Jeg finner likevel at tilståelsen bør tillegges en viss vekt i formildende retning, jf. til sammenligning Rt side 1737 avsnitt 12. Aktor har anført at tilståelsen bør føre til et fradrag i straffen på om lag seks måneder, slik tingretten og lagmannsretten har gjort. Jeg slutter meg til denne vurderingen. (19) Ved fastsettelsen av straffen må det ses hen til at handlingen i vår sak som nevnt er begått etter vedtakelsen i 2009 av de siste tilleggene til straffeloven av Av betydning er det også at straffen er fellesstraff med en betinget dom på 60 dager, og også omfatter de andre forhold domfelte er dømt for, jf. det jeg tidligere har sagt om dette. (20) Forsvarer har pekt på HR A, hvor straffen for sammenlignbar voldsbruk ble satt til fengsel i tre år. Men i vår sak fikk voldsbruken døden til følge. I tillegg kommer skjerpelsen ved lovendringen i På denne bakgrunn og tatt i betraktning at både tingretten og lagmannsretten fastsatte straffen til fengsel i 5 år etter å ha sett opptaket fra hendelsen kan jeg ikke se at domfeltes anke kan føre fram.

5 5 (21) Jeg stemmer for denne D O M : Anken forkastes. (22) Dommer Matheson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. (23) Dommer Bårdsen: Likeså. (24) Dommer Webster: Likeså. (25) Dommer Matningsdal: Likeså. (26) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M : Anken forkastes. Riktig utskrift bekreftes: