Kåre Willoch, fra før 20 og etter 70 Øystein Johnsen Opp gjennom historien kan man stadig se hvor vanskelig folk har for å se sammenhenger i det som gjøres og i det som skjer. Også små ting må ses i en større sammenheng, og man må alltid spørre hvilke konsekvenser de kan få på lengre sikt! Dette skrev 12 år gamle Kåre Isaachsen Willoch i en skolestil. (Berg 1978) Gutten kommer tydeligvis fra et hjem hvor aktuelle saker diskuteres. Evnen til å formulere en aldri sviktende logisk tanke Kåre Willoch vant mange venner og mange fiender, og min beundring, fra starten på debattprogrammene og replikkordskiftene i NRK fra før midten av 60-tallet. Hans evne til å formulere en aldri sviktende logikk ble ikke overgått av noen, og parret med sin nitidige forberedelse, åpenbarte replikkordskiftene han deltok i seg som en ren gledesstund for de spesielt interesserte, og som oftest som en direkte katastrofe for motkandidatene. Værst gikk det kanskje ut over representanten Brundtland fra AP etter at hun hadde akslet lederskapet i partiet. Gro og Kåre-debattene bar fra starten av preg av en slags kombinert spissrotgang og jernbyrd. Det var vel få som mistenkte Gro for å være helt fri for saklige argumenter. Men det var enda færre som var i stand til å oppdage noen når hun åpnet munnen. De setningene som oftest kom ut manglet stort sett punktum, og det ble ikke noe bedre ved at hun tydelig lot seg irritere av motkandidaten. Når Gro hadde talt varmt og lenge for en sak, var journalistene som oftest fortsatt i villrede om hva hun egentlig hadde sagt, og visste ikke hva de skulle sette på blokken. (Rossavik 2007) Bak biografien Det som får meg til å velge nettopp Kåre Willoch til hovedperson i tema; biografien i dette studiets avdeling for litterær sakprosa, er ikke alene hans tenkeevne og talegaver. Når dette skrives har staten Israel nok en gang tatt et oppgjør med palestinerne. Deler av Gaza er jevnet med jorden, og hundrevis av familier er gjort hjemløse, eller skutt og bombet ihjel. Mange av oss som ser denne tragedien utspille seg i mediene, er uforstående til hvorledes den angripende part kan tro at den i det lange løp kan rettferdiggjøre disse handlingene. I utallige innlegg og holmganger i mediene hamrer de løs på hverandre, alle som mener seg berettiget.
Debattantenes syn på holocaust, jødehat, islamofobi, generell rasisme og Guds utvalgte folk deles med dem av oss som fortsatt har ledig mottak. Midt i dette galskapens teater sitter vår Willoch, nå en eldre politiker og statsmann, og holder fast ved hovedtesen i Nelson Mandelas budskap: Fiender må snakke sammen hvis det skal bli fred. Tilsynelatende uforstyrret av beskyldninger og ærekrenkende påstander, tillater han ikke at usakligheter bidrar til at fokus mistes. Han har fylt 80, det hadde vært forståelig om han hadde valgt en mindre ambisiøs agenda. Kåre Willoch var min ungdoms helt fra midten av 60-tallet takket være sin overlegne retorikk ved ethvert ordskifte. Førti år senere lar jeg meg fortsatt blende, av hans vilje til rettferdighet, hans motvilje mot å la dumskapen vinne, hans håp om at Israel innser sine feiltrinn og velger ny kurs før det er for sent. Samtidig ser jeg han som den aller beste talsmann for mitt eget syn på Palestina-konflikten. Kåre var 11 år ved krigsutbruddet i Norge i 1940. Både fra sin far og sine to onkler fikk han førstehånds kjennskap til mye av unnfallenheten fra sentrale personer før krigsutbruddet, og kaoset og feil og mangler som kom opp i dagen under og etter tyskernes overfall. I biografien vil jeg forsøke å vise sammenhengen mellom den unge Kåres opplevelser ved krigsutbruddet, hans syn på omtrentligheten, og hans sterke sans for rettferdighet. Jeg blir trett av å høre påstanden om at herr Willoch har fått et mer sosialistisk syn på tingene etterhvert som han er blitt eldre, og at det er grunnen til hans syn på Palestina-Israel konflikten. Min påstand er at Kåre Willoch i dag er nesten like blå som han var i går, og at det må være lov å være ihuga høyrevelger og samtidig motstander av Israels folkemord på Gaza-stripen. Til hvem ga KA Henry Diesen fornøden beskjed? Gjennom begge sin fars foreldre arvet min ungdoms helt familienavnet Willoch fra en innvandret skotte som slo seg ned i Trondheim på 1500-tallet. Faren, Håkon Willoch (1896-1955), var vernepliktig sjøoffiser, og ble ved krigsutbruddet i 1939 mobilisert til nøytralitetsvernet. Etter hvert ble han flyttet til Efterretningskontoret i Admiralstaben, hvor han hadde vakt den 7. april 1940. Om kvelden kl. 22.00 mottok han følgende melding fra Forsvarsdepartementets Radio: 150.000 ton troppetransportfartøier med tropper avgått fra Stettin 5. april, kurs nordover. Han ringte straks Kommanderende Admiral Henry Diesen og
spurte om forholdsordre, og om meldingen også skulle meddeles andre. Admiralen svarte at han selv ville gi fornøden beskjed. (Willoch 1988) Sannheten om Militærvesenet Historien om hvorledes Kåres to onkler, Odd Willoch og Gunnar Willoch møtte krigen, gjorde også et sterkt inntrykk på den 11-årige gutten. Odd Isaachsen Willoch var sjef på panserskipet Eidsvold, som sammen med søsterskipet Norge møtte de tyske krigsskipene som kom inn Vestfjorden for å erobre Narvik i 1940. PS Eidsvold, Norge, Tordenskjold og Harald Haarfagre var en del av et ekspansivt opprustningsprogram fra 1890-årene, som fattige Norge påtok seg i forberedelsene for etter hvert å komme ut av unionen med Sverige. (2002: Eidsvold). I 1928 utga Arbeiderpartiet en brosjyre av daværende forsvarsminister, tidligere militærnekter Fr. Monsen, med tittelen Sannheten om Militærvesenet. Fremstillingen agiterte for kravet om hel og full avrustning, fordi militærvesenet er et organ for den herskende klasse, og fordi det i seg selv er en fare for freden, og at under borgerlig styre er Kampen mot den indre fiende arbeiderbevegelsen militærvesenets egentlige oppgave. Det ble hevdet at styrkelse av forsvaret i alle fall ville være nytteløst, og Fr. Monsen beskrev i 1928 panseskipene Eidsvold og Norge slik: Vi har fire gamle panserskip, hvorav bare to kan greie å ta seg frem på sjøen med en fart av 12-15 knop. De er i de viktigste deler så gammeldags utstyrt at de nærmest må betraktes som museumsgjenstander. Elleve år senere sendte den samme Fr. Monsen, som nå var forsvarsminister igjen i regjeringen Nygaardsvold, med Halvdan Koht som utenriksminister, 467 nordmenn på nøytralitetsvakt med Eidsvold og Norge. Instruksen var at de om nødvendig skulle gå til kamp med hva han elleve år tidligere beskrev som nærmest museumsgjenstander. Begge fartøyene hadde redusert bemanning, men av en samlet besetning på 372 mann gikk 276 til bunns med de gamle panserskipene, uten å ha hatt noen mulighet til å gjøre nevneverdig motstand. Fra Eidsvold ble bare seks av 181 mann reddet, fra Norge var antall overlevende 90 av 191. (2005: vrakdykking) P/S Eidsvold
Bergenhus uten nødaggregat Gunnar Isaachsen Willoch var sjef på Bergenhus festning. Den var i meget dårlig forfatning, med tildels utrangerte våpen, samband o.a. Ved krigsutbruddet hadde festningen 1/3 av full bemanning. De fleste soldatene hadde 48 dagers rekruttskole fra 10-15 år tilbake, mens mange av befalet var kommet bare noen få dager i forveien, de fleste ute av tjeneste og uten repetisjonsøvelser siden 1918. Øvelsesskyting med skarpt var ikke tillatt av økonomiske grunner. Kommandant Willoch ba om mulighet til å legge ut miner i innseilingen til Bergen, han ba om bemanning til festningens torpedobatteri, og han ba om en infanteristyrke til forsvar mot angrep fra landsiden. Alt ble avslått. Festningen var uten nødaggregat, og da strømmen ble tatt i Bergen ble kampkraften sterkt svekket. Kanonbesetningen måtte etter hvert forlate sine kanoner for å møte et tysk angrep fra landsiden. Uten mer ammunisjon til mitraljøsene, og trengt sammen på et lite område med bare håndvåpen til forsvar, var den ulike kampen over. (Willoch 1988) Festningen hadde gjort betydelig skade på tyske fartøyer. Krysseren Kønigsberg var skutt i brann, og ble liggende på Bergens havn, hvor den ble senket neste dag av britiske fly. Stortingsrepresentant Arthur Sundt fra Venstre, Bergen, representerte et av partiene som i høy grad må sees som medansvarlig for Forsvarets håpløse tilstand ved krigsutbruddet. Ikke desto mindre opplevde Gunnar Willoch senere å bli sjikanert av bl.a. nettopp Sundt for å ha overgitt festningen til en angivelig bagatellmessig styrke! Dumskapen kjenner ingen grenser Mot Dumskapen kjemper selv Gudene forgjeves. (Schiller, F.,). Fra episodene rundt krigsutbruddet i 1940 og bakgrunnen for Forsvarets tilstand den gang, er det i dag vanskelig å forstå noe som helst. Det ordet som ligger meg nærmest på tungen når jeg vurderer enkelte kommanderende offiserers ord og handlinger i denne sammenhengen, er svik. Og når det kommer til de politikerne som sulteforet Forsvaret, selv etter 1939, er det nærliggende å kalle det forræderi. Eller kanskje det bare er ren toskeskap. Men er det lov å være så dum og samtidig påta seg et politisk verv? Eller er det slik at en kan være så lite begavet at en ikke er i stand til å se sammenhengen? Uansett om vi kaller det unnlatelsessynd, dumskap eller svik, må det ha satt store spor etter seg hos et 11-år gammelt barn. Kåre må tidlig ha forstått at det er mange mindre begavede voksne i ledende stillinger, og at mange ikke er i stand til å trekke logiske slutninger.
Hvor er så logikken i Israel-Palestina-polemikken? Forfatter og journalist Mona Levin beskylder i januar i år (2009) Kåre Willoch for jødehat og kaller ham rasist. Bakgrunnen er et intervju med Hans Wilhelm Steinfeld, hvor Willoch blir spurt om han ser noe håp om at USAs påtroppende president, Barack Obama, vil føre en annen politikk i Midtøsten. Det ser ikke lyst ut, for han har jo valgt en stabssjef som er jøde, og det er jo sånn at mange amerikanske velgere ser mye mer på Bibelen enn på dagens virkelighet og en meningsløs feil fortolkning av Bibelen, svarer Willoch. Med hatet lysende ut av øynene, sier Mona Levin etter en debatt på TV2. (Ap 2009) Kåre Willochs valg av ordet jøde om stabssjef Rahm Emanuel, i stedet for f.eks. politisk sionist og støttespiller for Israel, gir også luft til utblåsninger fra Siv Jensen og en korreks fra Dagfinn Høybråten. Olav Versto i VG henger bjella på katten. Han kaller påstanden om at Kåre Willoch er rasist og viser jødehat, for et mislykket forsøk på å stigmatisere ham og brennemerke hans argumenter. Det er Kåre Willochs vedvarende og sterke, men saklige argumentasjon for palestinernes sak gjennom mer enn ti år som får Mona Levin til å beskylde ham for jødehat og legge til at hun taler på vegne av veldig mange, skriver han. Det er selvfølgelig både mulig og aktverdig å være uenig med Willoch i sak, men det er noe ganske annet å tillegge han skitne og nedrige motiver. Jeg kan ikke lese Mona Levins uttalelse annerledes enn at hun ønsker å ramme Kåre Willoch og hans ærlige og velartikulerte overbevisning med ufine og uredelige metoder, skriver han. (VG 2009) At Kåre gidder Det kan tenkes at selv om flertallet av norske jøder har sterk sympati for Israels politikk, kan det være tilfeller hvor en ikke ønsker å fremstå som en forsvarer av den. Når argumentene svikter kan en utvei være å gå til angrep på personen som setter en til veggs. En tar mannen i steden for ballen. Denne taktikken var en gjenganger under de fleste TV-debattene under Gaza-konflikten i januar i år. Det ble etter hvert så synlig og respektløst at det forringet tilliten til debattantene og tåkela alvoret i konflikten. En kan undres over at en mann som Kåre Willoch, med hans oversikt og evne til å kommunisere, ser noen nytte i å delta i et sånt spill med slike aktører?
Fra Yedioth Ahronoth Israels daværende statsminister Ehud Olmert sier i et intervju med den israelske avisen Yedioth Ahronoth høsten 2008: Israel har i 40 år vegret seg mot det eneste som kan skape en varig og trygg fred i Midtøsten, tilbaketrekning fra de okkuperte palestinske områdene. Dette må inngå i en bredere politisk løsning som innebærer deling av Jerusalem, utmarsj fra Golan-høydene og opprettelse av en palestinsk stat med internasjonalt anerkjente grenser. Dette sier Ehud Olmert høsten 2008, og det kan stå som et presist sammendrag av hva Kåre Willoch i mer enn ti år har skrevet og sagt om konflikten i Midtøsten og dens mulige løsning. Det må komme til en fred som også er rettferdig for palestinerne. Den politikken israelerne har ført og fører i dag, er ødeleggende for det palestinske folket og undergraver Israels fremtid. (VG 2009). Det er på tide å ta for seg Willochs fremstilling av Veien til katastrofen. Veien til katastrofen Skammens mur Foto: Mona Ø. Beck Etter forbrytelsene mot jødefolket under siste verdenskrig, mente den vestlige verden at jødene måtte få en egen stat. Det var snakk om et område der det fremdeles var langt flere arabere enn jøder. Arabiske stater foreslo da at man skulle spørre den internasjonale domstolen i Haag om FN hadde folkerettslig grunnlag for å opprette en stat for et folk i et område der det bodde et annet folk. Vesten nektet å trekke folkeretten inn i en sak om et folks rett. Men FN bestemte i hvert fall at ingen som bodde i området skulle miste noen rettigheter, eller lide noen overlast, som følge av delingen av landet. Da jødiske terrorister i 1948 gjennomførte massakre mot sivile for å få arabere til å flykte fra det som skulle bli Israel, gjorde ingen av dem som hadde vedtatt at slikt ikke skulle skje, noe av betydning for å hindre det. Disse massakrene er beskrevet av den israelske historikeren Benny Morris. (Willoch 2009).
FNs vilkår brutt Selv om FNs viktigste vilkår for opprettelse av staten Israel var brutt, trodde palestinske flyktninger at de ville få reise tilbake til sine hjem. Men Israel nektet dem adgang og beslagla deres eiendom, uten erstatning. Ingen vestlige makter ville presse gjennom de menneskerettigheter som de selv hadde vært med på å garantere. Krigen i 1967 ble en ny milepæl. Israels tidligere utenriksminister Shlomo Ben-Ami skrev i sin bok Scars of War, Wounds of Peace: Etter nederlaget (i 1967) kunne araberne ha godtatt fred på grunnlag av grensene fra 1948... Men nå ville et beruset Israel ha mer, og unnlatelsen av å skape fred ledet både til en gjenoppliving under israelsk okkupasjon av en rasende palestinsk nasjonalisme og oppkomsten av... en messiansk nasjonalreligiøs jødisk ekspansjonisme. (Economist 11. februar 2006). Etter dette har Israel bosatt stadig flere egne borgere på palestinsk land. Dette skjer i strid med folkeretten, som vestlige land angivelig legger stor vekt på. Ingen har gjort noe av betydning for å beskytte palestinerne i denne sammenhengen. (Willoch 2009). Oslo-avtalen Oslo-avtalen av 1993 ga palestinerne håp om en egen stat. Men budskapet til palestinerne ble at Hvis dere vil ha en egen stat, må dere innstille all voldelig motstand mot okkupasjonen. Samtidig viste de voksende israelske bosettingene på palestinsk land at de ikke ville få noen egen stat uten voldelig motstand. Da Oslo-prosessen begynte bodde 116000 israelere på Vestbredden og i Gaza. Nå nærmer antallet seg 300000. (Tall fra Foreign Policy ). Da beslagleggelsen av palestinsk land førte til palestinsk motstand, grep Israel til folkerettsstridig brutalitet mot dem. Etter valget blant palestinerne i 2006 krevde vestlige makter at de som tapte, nemlig Fatah, skulle ha makten. Man nektet å snakke med Hamas, som vant. Slik klarte man å splitte palestinerne. Begrunnelsen var at Hamas ville utslette Israel. Man så bort fra signaler om at Hamas var villige til å gi opp dette ekstremistiske tankegodset. ( Economist 3. januar). Det var et vilkår at Israel skulle trekke seg ut av okkuperte områder, men det ville Israel ikke. (Willoch 2009).
Fiender må snakke sammen Nelson Mandela har sagt at hvis det skal bli fred, må fiender snakke sammen. Israel valgte en annen vei. Financial Times beskrev 4. januar 2009 blokaden av Gaza som Israels svar på at palestinerne hadde stemt på Hamas. Economist mener at Israel og USA håpet at nøden som beleiringen skapte skulle vende folket mot Hamas. Det ble omvendt. Og, som Economist skrev 3. januar 2009: Det var det siste strået da Israel i november, tross våpenhvilen, drepte seks Hamas-folk. Hamas svarte med raketter. Resten av tragedien har vi sett hver dag på TV. Men hvordan kan USA, som snakker om å spre frihet og demokrati, støtte undertrykkelsen av et folk, brudd på folkeretten, støtte tilsidesettelsen av et valgresultat som USA gjør når det gjelder Palestina? Om forskjellen mellom amerikanske og europeiske reaksjoner skrev Economist i 2006 at Det mest opplagte svar ligger i den makt som ligger hos... Israel-lobbyen (AIPAC) og det religiøse høyre. Som forklaring på religionens rolle ble nevnt at To av fem amerikanere tror at Israel ble gitt til det jødiske folk av Gud, og en av tre sier at opprettelsen av staten Israel var et skritt i retning av Kristi gjenkomst. Ingen amerikansk politiker har særlige muligheter for å bli valgt til Kongressen uten å støtte Israel. Men forhenværende ledere som Jimmy Carter kan protestere mot misbruken av militær overmakt. (Willoch 2009). Katastrofe for Israel De som forsvarer den israelske politikken overfor palestinerne, støtter en politikk som skaper et hat som kan føre til katastrofe for Israel. De gjør det enda vanskeligere for de israelerne som ønsker en annen politikk, å få sitt land til å snu kursen bort fra katastrofen. Venner av Israel bør arbeide for at Israel godtar det arabiske fredsforslaget. Det krever bl.a. grenser som før krigen i 1967, bare med slike justeringer som partene blir enige om, og garantier for Israels sikkerhet. (Willoch 2009) Kildehenvisninger (Berg, C.J.,: Mannen og myten, Fabritius 1978) (Rossavik, F.,: Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde, 2007) (Willoch, K.,: Minner og meninger, Schibsted 1988) (2002: http://everything2.com/title/ps%2520eidsvold) (2005: Vrakdykking i Nord- og Midt-Norge. http://www.vrakdykking.com/narvik3.htm) (Ap 16.01.2009) (VG 16.01.2009) (Willoch, K.,: Veien til katastrofen, Ap.no 15.01.2009)