Middelalderen Middelalderen (latin: medium aevum eller media ætas) er en periode i europeisk historie som strekker seg fra antikkens avslutning til tidlig moderne tid eller renessansen. Innen politisk historie har det vært vanlig å tidsfeste den mer presist til 476 1453, med henholdsvis det vest- og østromerske rikes fall som ytterpunktene. I dag brukes det vanligvis om perioden ca. 500 1500. Omskiftningene som markerer innledningen til middelalderen er Vestromerrikets fall, folkevandringene og kristendommens voksende innflytelse. Avslutningen av middelalderen skyldes den samlede effekt av endringene på 1400 1500-tallet, som skyldtes boktrykkerkunsten, reformasjonen, europeernes oversjøiske reiser, ildvåpnene og østromerrikets fall (1453). Begrepet «middelalder» «Middelalder» er et konstruert begrep som ble skapt av italienske humanister i renessansen på begynnelsen av 1400-tallet. Inntil da og i lang tid etter var det vanlig å dele historien opp i seks verdensaldre med utgangspunkt i de seks skapelsesdager i Bibelen, eller i de fire verdensmonarkier med utgangspunkt i Dan 2,40. De tidligste historikere i renessansen, med Francesco Petrarca som den første, opererte isteden med kun to perioder i historien: Antikken og «den mørke tid». På midten av 1400-tallet var det en utbredt oppfatning at historien var kommet ut av den mørke tid og inn i den moderne tid. Derfor beskrev man tiden mellom sin egen tid og antikken som den «tiden i mellom», derav «middelalderen». Etter hva man vet var det italieneren Giovanni Andrea Bussi som var den aller første som benyttet betegnelsen media tempestas i 1469. Denne tredelingen av historien kom til å få en betydning i lang tid og danner egentlig også grunnlaget for historikernes oppdeling av historien den dag i dag. Derimot har man i høy grad forlatt renessansen negative syn på middelalderen som en unyttig ventetid på antikkens gjenfødelse i renessansen. I dag ser man mer en kontinuitet mellom middelalderen og den moderne tid.
Den latinske betegnelsen ble først fastlagt som media ætas etter en tid da flere betegnelser var i bruk. Det dreide seg om entallsformene (årstallene viser til første kjente bruk) media tempestas (1469), media ætas (1518), media antiquitas (1519), medium ævum (1604) og medium sæculum (1625) samt flertallsformene media tempora (1531) og media sæcula (1625). Denne vaklingen er sannsynligvis årsaken til at betegnelsen for perioden på engelsk (Middle Ages), nederlandsk (Middeleeuwen), russisk (Средние века) og islandsk (miðaldir) har flertallsform, mens den på de øvrige europeiske språk har entallsform. Det engelske begrepet «medieval», vanligvis stavet «mediaeval» ble første gang konstruert fra det latinske ordet medium ævum, eller mer presist «middle epoch» (midtepoken) i opplysningstiden som en nedsettende beskrivelse av middelalderen. I moderne tid, etter den første verdenskrig, etter påtrykk fra historikerne Henri Pirenne og Johan Huizinga, har det blitt vanlig å dele middelalderen inn i tre perioder: Tidlig middelalder (ca. 500-1000) Høymiddelalder (ca. 1000-1300) Senmiddelalder (ca. 1300-1500) Nordisk middelalder Oppdelingen av historien i tre perioder ble introdusert i Danmark av den kongelige historiograf Jon Jakobsen Venusinus i skriftet De historia dissertatio prima, qva ejus definitio et divisio comprehenditur fra 1604 hvor han skjelner mellom ætas prisca, ætas media og ætas recentior. Så sent som i Ludvig Holbergs Synopsis Historiæ Universalis fra 1733 benyttes fortsatt oppdelingen av de fire verdensmonarkier, men Holberg kjente og brukte også begrepet middelalder («Middel Alder», «Middel-Alder», «middel Alderen») i likhet med de noe yngre historikere Peter Friderich Suhm («den midlere Historie») og Gerhard Schøning («de saakaldte midlere Tider»). Ove Høegh-Guldberg benyttet i sin Verdens Historie (1768 1772) en oppdeling i seks verdensaldre. Middelalderen i nordisk sammenheng har en noe annen periodeinndeling enn i det sydlige Europa. Vanligvis brukes begrepet middelalder om perioden fra ca. 1000 til 1536 og betegner således den periode hvor kristendommen ble innført i Norden, helt frem til reformasjonen. Ofte regner man middelalderens begynnelse da vikingtiden sluttet, noe som i Norge ofte blir satt symbolsk til kong Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford Bridge i 1066. I Danmark settes denne tiden til ca. 1050 da Svein Estridsson brakte Danmark inn i middelalderen. I Sverige setter man ofte vikingtidens slutt ved omkring år 1060 da Ynglingeætten døde ut, og den varer fram til Gustav Vasa velges til konge i år 1563.
Grovt sett ser man middelalderens begynnelse i Norden som den kristne kirkens sentrale posisjon, og ved at makten i samfunnet var delt mellom kongemakt, adel og kirke. Både for Danmark og Norge ser man ofte på middelalderens slutt ved reformasjonen i 1536. Da ble det tredelte forholdet endret ved at kirken mistet mye av sin politiske makt. Siste del av nordisk middelalder er da preget av eneveldets stilling i samfunnet, foruten framveksten av en ny klasse i byene, borgerskapet. Historikere bruker ofte følgende oppdeling av den nordisk middelalder: Vikingtiden (ca. 800-1066) Tidlig middelalder (ca. 1050 1200) Høymiddelalder (1200 1400) Senmiddelalder (1400 1536) Tidlig middelalder Tidlig middelalder er en betegnelse for en historisk epoke i middelalderen som blir delt inn i tidlig middelalder, høymiddelalderen og senmiddelalderen. Tidlig middelalder er perioden i europeisk historie fra slutten av Romerriket på 400-tallet til veksten av det tysk romerske riket under Otto I den store på 900-tallet. Denne periodeinndelingen er et omdiskutert emne slik at nøyaktige årstall er vanskelig å fastsette. Spesielt er slutten på antikken og begynnelsen på middelalderen fortsatt diskutert innenfor historieforskningen da mange ikke ser et brudd fra senantikken til middelalderen, men ser heller overgangen som en kontinuitet. I denne perioden var også folkevandringstiden, vikingtiden, de islamske erobringene og riket til frankerne. Romerrikets nedgang (372-410) Romerriket gikk gjennom en rekke kriser mot slutten av antikken, som skulle ende med rikets endelige kollaps mot slutten av 400-tallet. Det er viktig å understreke at dette gjaldt Vestromerriket, og ikke Østromerriket, som mer eller mindre holdt det gående til Konstantinopels fall 1453. Befolkningen i Romerriket sank med over 20 prosent (65 millioner til 50 millioner) fra år 150 til 400. Historikere har knyttet denne nedgangen til den kalde perioden som var gjeldende fra år 100 til 700. Den globale temperaturnedgangen førte til at avlingene ble sterkt redusert. De første germanske stammene, under folkevandringene, nådde Svartehavet tidlig i det tredje århundre. Germanerne dannet konføderasjoner som etterhvert skulle gi romerne langt større motstand enn de var vant med fra de innfødte stammene. I Romania, og gressteppene nord for Svartehavet, dannet goterne to kongedømmer: det vestgotiske og østgotiske. Fra øst kom nok en trussel for romerne, nemlig hunerne. Hunerne var en konføderasjon av sentralasiatiske stammer som dannet et kongedømme med et tyrkisk-språklig aristokrati. De var svært effektive bueskyttere, og kunne skyte med buer fra hesteryggen i svært stor hastighet. Det europeiske infanteriet, og det mindre effektive kavaleriet ble enkelt overkjørt av de langt mer effektive hunerne. Goterne ble tvunget til å trekke seg tilbake, inn i romersk territorium i 376. Goterne godtok å entre keiserriket som ubevæpnede nybyggere.
Under Goterkrigen, mellom 377 og 382, gjorde goterne opprør og konfronterte Romas hær i slaget ved Adrianopel. Uten å vente på støtte fra den vestlige keiseren Gratian, gikk den østlige keiseren Valens til angrep på det vestgotiske infanteriet, under ledelse av Fritigern. Slaget endte i nederlag for romerne, det største siden Cannae, i følge militærhistorikeren Ammianus Marcellinus. Folkevandringstiden Goterne og vandalene var bare de første av mange befolkningsgrupper som inntok vest-europa. Noen levde kun for krig og plyndring, og foraktet den romerske levemåten. Andre beundret Roma, og ønsket å bli deres arvinger. «En fattig romer agerer en goter, mens den rike goteren vil være en romer» sa kong Teoderik den store av ostrogoterne. Romerne var kristne med romersk-katolisisme i full utvikling, som støttet treenigheten, og etterkommere av et veletablert, byråkratisk rike. De germanske folkene kjente lite til byer, penger og skrift. De satte friheten over alt. Mange av de folk som stod i veien for ekspansjonen av Den romerskkatolske kirke og Romerriket ble generelt stemplet som kjettere av Kirken, enten de avvek fra Bibelens lære eller ei. Ifølge Den romersk-katolske kirke fant Germanerne mer mening i arianismen, og var dermed kjettere. Folkevandringstiden har historisk sett blitt kalt «den mørke middelalder» av enkelte vesteuropeiske historikere. Dette uttrykket har falt i verdi siden andre verdenskrig, delvis på grunn av de befestede stereotypene assosiert med uttrykket, men også på grunn av at moderne arkeologiske funn utfordrer oppfatningen om at det var en periode knyttet til nedgang for kunst, teknologi, og samfunn. De etablerte samfunnene ble ofte, men ikke alltid, upåvirket av de store vandringene. I Frankrike, Italia og Spania, imidlertid, fortsatte folk å snakke latinske dialekter, mens den romanske befolkningen i Storbritannia forsvant, og ble erstattet av angelsaksere. Til tider forandret nybyggerne i stor grad etablerte samfunn, inkludert lov, kultur og religion.
Pax Romana hadde skapt trygge omgivelser for handel og fabrikasjon, og et samlet kulturelt og utdanningsmessig miljø. Da dette forsvant, ble det erstattet av den lokale fyrstes lov, som ofte var medlem av den etablerte romaniserte eliten, eller nye herrer av en ukjent kultur. I Aquitania, Gallia Narbonensis, sør-italia og Sicilia, sør-spania, og den iberiske kysten mot Middelhavet, varte den romerske kulturen frem til det sjette og syvende århundre. Den gradvise nedgangen til de økonomiske og sosiale båndene og infrastrukturen førte til at samfunnene ble mer lokale, og manglet sentraliseringen som var vanlig i antikken. Denne utviklingen førte til at handel og godstrafikk ble en farlig affære. Store industrier, som var avhengig av handel og eksport, forsvant. Innenfor det gamle Romerrikets grenser var det et fall i befolkningen på rundt 20 % mellom år 400 og 600, og et fall på rundt 30 % fra år 150 til 600.[3] I det sjette århundre nådde handelen et bunnivå det ikke hadde hatt siden bronsealderen. Jordbruket hadde også en dårlig periode på denne tiden. Dette kan ha en sammenheng med den kalde perioden som var på denne tiden(i følge data fra årringer på trær. Romerne hadde praktisert et toåkersystem, der den ene delen ble brukt mens den andre lå i brakk. Etter rikets kollaps forsvant mye av det systematiske jordbruket, og ble erstattet med et selvbergingsjordbruk flere steder. Østromerriket Etter Theodosius Is død i 395 ble Romerriket delt mellom hans to sønner. Vestromerriket ble løst opp i et mylder av germanske kongedømmer på 400-tallet, og etterlot Østromerriket som den rettslige arven etter det klassiske romerske riket. Etter at gresk overtok latin som det dominerende språket, begynte historikere å refere riket som «Bysantium», etter det gamle, greske navnet på byen Konstantinopel. Innbyggerne i Østromerriket omtalte seg selv som Romaioi, eller romere. Østromerriket tok sikte på å gjenvinne kontroll over handelsrutene mellom Europa og Orienten, som gjorde riket til den rikeste statsdannelsen i Europa. Ved å bruke sin sofistikerte krigsmaskin og god diplomati, greide bysantinerne å overvinne angrep fra folkevandringene. Deres drøm om å underlegge seg de vestlige makthaverne, kom nesten til virkelighet under Justinian I i 527-565. I tillegg til kodifiseringen av Romerretten, greide Justinian å gjenopprette de opprinnelige grensene til Romerriket, og fikk Italia atter en gang under romersk kontroll.
Justinians etterfølgere, Maurice og Heraclius, måtte konfrontere invasjoner fra avarere, bulgarere og slaviske stammer. I 626 stod Konstantinopel i mot en kombinert beleiring fra avarene og persere. I løpet av noen tiår fullførte Heraclius en hellig krig mot Persia, der han inntok rikets hovedstad og fikk de sassanidiske monarkene henrettet. Disse erobringene skulle i vare lenge, for like etter kom et nytt storrike inn på banen, nemlig araberne. De muslimske araberne erobret Syria, Palestina, Egypt og nord-afrika. Disse områdene konverterte deretter til islam. Islams fremvekst Etter at Muhammed fikk sine åpenbaringer i 610, dannet han en gruppe rundt seg som ble kalt Umma. Innen 20 år hadde denne gruppen fått kontrollen over Mekka, Medina, og var den dominerende tilslutningen på den arabiske halvøya. Med Islam var nå den arabiske verden under fred og samme tro. Raskt etter Muhammeds død i 632 begynte de muslimske generalene å erklære hellig krig mot Østromerriket og Syria, og de islamske erobringene var i gang. Araberne var flinke forhandlere, for i de første erobringsårene fikk araberne store områder ved hjelp av gode avtaler med de lokale lederne; nøkkelbyer som Alexandria og Damaskus ble for eksempel ikke erobret med krigsmakt. Araberne erobret store områder i løpet av svært kort tid. Antiokia falt i 637, Alexandria i 642, Karthago i 698. I 711 krysset de Gibraltarstredet og entret det europeiske fastlandet, og Al-Andalus blir opprettet i Spania. I det første århundre av deres rike, styrte araberne fra Damaskus, som ble kalifens hovedsete. De som levde under arabisk okkupasjon, følte til tider at de ikke var okkupert, for de ble ofte behandlet godt av de arabiske makthaverne; de ble behandlet som de rike naboene som betalte skatt til ummaen. I lys av sin egen overlegenhet, hadde araberne en tendens til å behandle de okkuperte folkene med toleranse. På grunn av et internt opprør blant araberne, som førte til at Umayyad-dynastiet ble erstattet av Abbasid-dynastiet, ble hovedsetet flyttet fra Damaskus til den nyopprettede byen Bagdad i 762. Denne hendelsen, sammen med muslimenes nederlag ved Tours i 732, er ofte sett på som slutten på de islamske erobringene.
Høymiddelalderen Høymiddelalderen i europeisk historie var en periode som varte fra ca. 1050 til 1300. Høymiddelalderen kom etter tidlig middelalder og ble etterfulgt av senmiddelalderen. Karakteristisk for høymiddelalderen var den eksplosive befolkningsveksten i Europa, som førte til store sosiale og politiske forandringer fra den foregående perioden. Ved år 1250 sørget befolkningsøkningen for at økonomien nådde et vekstnivå den ikke ville se igjen i noen områder før på begynnelsen av 1800-tallet. Denne trenden ble snudd av flere kriser ved begynnelsen av senmiddelalderen, som svartedauden, krig, økonomisk stagnasjon og flere perioder med hungersnød. Fra omkring år 1000 og framover så det vestlige Europa slutten på de barbariske invasjonene og ble politisk mer organisert. Vikingene hadde bosatt seg på De britiske øyer, Frankrike og andre steder, mens de norrøne folkene utviklet kristne kongedømmer i sine hjemland i Norden. Madjarene hadde avsluttet sin ekspansjon på 900-tallet, og ved år 1000 hadde et kristent kongedømme i Ungarn blitt anerkjent i resten av Europa. Med et kortvarig unntak av mongolske invasjoner hadde de betydelige barbariske angrepene opphørt. På 1000-tallet begynte befolkningen nord for Alpene å rydde nytt land, blant annet noe av det som hadde blitt villmark på slutten av Romerriket. Store skogsområder og myrer i Europa ble ryddet og kultivert. På samme tid bevegde bosetningen seg bortenfor de tradisjonelle grensene til Frankerriket og til nye grenseland i østlige Europa forbi elven Elben, noe som betydelig økte omfanget av Tyskland i den samme prosessen. Korsfarere grunnla europeiske kolonier i Levanten, mesteparten av Spania ble gjenerobret fra de muslimske maurere, og normannere koloniserte det sørlige Italia, alt deler av den økte befolkningen og det nye bosettingsmønsteret. Høymiddelalderen frembrakte mange viktige intellektuelle, åndelige, og kunstneriske verk. I denne perioden oppsto kimen til de store nasjonalstatene, som skulle manifestere seg tydeligere i senmiddelalderen, og de store italienske bystatene. Den mektige romersk-katolske kirke tilkalte hærer fra hele Europa i en rekke med korstog mot seldsjukkene som okkuperte Det hellige land. Gjenoppdagelsen av Aristoteles' arbeider førte til at Thomas Aquinas og andre tenkere utviklet filosofiretningen skolastikken. Innenfor arkitektur ble mange av de mest karakteristiske gotiske katedralene fullført i denne perioden.
Vesentlige hendelser Norden Fra begynnelsen av 1000-tallet og framover ble de nordiske landene hver for seg samlet og kristnet, og således en del av Europa, noe som betydde slutten på den såkalte vikingtiden. Danmark hadde en storhetsperiode på begynnelsen av 1000-tallet, da Knut den mektige var konge over Danmark og England og Norge var i tillegg underkastet, men ikke erobret. Etter Knuts død i 1035 gikk England tapt og Norge løsrev seg. Med Valdemar IIs død var det slutt på dansk hegemoni i Nordsjøregionen. Sverige etablerte en maktbase mot Østersjøen og østover, mens Norge styrket båndene vestover, fra Grønland, Island og til de norrøne områdene nord for Skottland og Man i Irskesjøen. De britiske øyer Normannernes erobring av England i 1066 resulterte i et kongedømme styrt av en fransktalende adel og at det angelsaksiske riket gikk under. Normannerne invaderte Irland i 1169 og etablerte seg snart over det meste av øya. Skottland og Wales ble gjort til vasallstater på samme tid, men Skottland klarte senere å gjenvinne sin uavhengighet. På 1100-tallet etablerte Henrik I av England de første kimene til den kommende engelske statsmakten, ved å organisere en form for et finansdepartement. Etter å ha tapt Normandie ble Johan uten land tvunget i 1215 til å signere Magna Carta, som overførte makt fra monarken til adelen. Tyskland og Frankrike I 843 ble Karl den stores karolinske rike delt i tre. Den minste delen, (Lothringen, Lorraine), gikk etter hvert i oppløsning, mens den vestre delen konsoliderte seg som kongeriket Frankrike og den østre som det løsere sammensluttede kongeriket Tyskland. Tyskland ble kjernelandet i Det tysk-romerske riket, som ble gjenopprettet av keiser Otto den store i 962. Både det franske kongedømmet i vest og det tysk-romerske keiserriket i øst ekspanderte og ble de to ledende europeiske stormakter i høymiddelalderen.
Sør-Europa Det mest av den iberiske halvøy hadde vært okkupert av maurerne etter 711. De nordøstlige delene hadde vært delt mellom flere kristne stater. På 1000-tallet, og igjen på 1200-tallet, ble maurerne fordrevet fra Spania av en koalisjon av kristne konger, under ledelse av kongeriket Castilla.I Italia vokste de uavhengige bystatene basert på handelen med Østen. Dette gjaldt særlig byene Pisa, Amalfi, Genova og Venezia. Øst-Europa Det slaviske Kievriket nådde sitt høydepunkt og påfølgende fall under høymiddelalderen, og det var i den samme perioden at Polen vokste fram som egen stat. Senere skulle den mongolske invasjon på 1200-tallet få store konsekvenser for Øst-Europa, da flere land i regionen ble invadert, plyndret, erobret og underlagt mongolene som vasallstater. I første halvdel av høymiddelalderen (ca. 1025-1185) dominerte det bysantinske riket Balkan sør for Donau, og under komnenoskeiserne opplevde det en ny kulturell blomstring. Blomstringstiden tok imidlertid slutt med det bulgarske opprøret i 1185, og riket ble delt slik at Bysants beholdt det nåværende Hellas, Makedonia og Trakia, mens Serbia og Bulgaria delte områdene i nord. Korstogene Den østlige og vestlige kirken ble delt ved det store skisma i 1054. Det periodevise samarbeidet mellom de to kirkene på 1100-tallet tok slutt med det fjerde korstog, som endte med at Konstantinopel ble invadert i 1204. En av de viktigste hendelsene i denne perioden var en rekke religiøse korstog, hvor de kristne kjempet for å gjenvinne Palestina fra seldsjukkene. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter det første korstog og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon til paven og den «rette tro», i tillegg til mot hedninger. Tempelridderne var en kristen, militær orden som ble grunnlagt etter det første korstog for å beskytte de kristne pilegrimene mot muslimene. Ordenen var dypt involvert i bankvesen, og satt på store økonomiske verdier. I 1307 ble alle ordenens medlemmer arrestert i Frankrike av Filip IV, og den franske kongen fikk dem anklaget og brent for kjetteri. De ble senere i hemmelighet tilgitt av pave Clement V i 1314.
Kjetterske bevegelser Kjetteri eksisterte i Europa lenge før 1000-tallet, men i en mindre skala og av en lokal karakter. Noe nytt var derimot alternative massebevegelser. Bakgrunnen for disse bevegelsene kan spores tilbake til framveksten av storbyer, folkevandringer og en ny pengebasert økonomi. Den landsbybaserte munkebevegelsen appellerte lite til urbane mennesker, som heller begynte å danne sekter som sto i stil med den voksende bykulturen. De første folkelige bevegelsene oppsto i de nyurbaniserte områdene i Frankrike og det nordlige Italia. Kirkens svar på tiltale var enkelte ganger total utryddelse, som for eksempel av katarene (fra gresk ren) som prekte et liv i ytterste nøysomhet og forsakelse, noe som sto i kontrast til kirkens verdslige rikdom. Pave Innocens III appellerte til korstog mot kjetteriet i 1208. Befolkningsvekst Blant de vesentlige faktorer som preget høymiddelalderen var den raske befolkningsveksten, noe som framkalte store politiske og sosiale forandringer, og omkring år 1250 var enkelte områder i Vest- Europa overbefolket. Overbefolkningen var sannsynligvis en del av grunnene til at svartedauden fikk et så stort omfang, men kriger og økonomiske kriser kan også være en av forklaringene. Befolkningsveksten hadde sin bakgrunn i blant annet en klimaendring, som førte til at det ble langt varmere. Befolkningen i eksempelvis England økte betydelig fra 1000-tallet til 1200-tallet, da den rett før svartedauden i 1348 nådde et nivå den ikke oppnådde igjen før utpå 1500-tallet. Ut ifra opptegnelsene i Dommedagsboken (1086) har det blitt beregnet at befolkningen i England var på rundt 1,1 millioner mennesker. Dette økte til 3,7 millioner første halvdel av 1300-tallet. Befolkningen i Frankrike i 1328 er blitt beregnet til mellom 16 og 20 millioner mennesker. Totalt var befolkningen i det nordlige, sørlige og vestlige Europa på rundt 60 millioner mennesker.
Thomas Malthus hevdet i sin berømte avhandling Essay on the Principles of Population (Essay om prinsippene for befolkning, 1798) at befolkningen vil til slutt vokse mer enn dens mattilgang, deretter vil mangel på fødevarer føre til økt dødelighet, færre fødsler og til økte konflikter. Samfunnsendringer er mer komplekse enn malthusiansk press alene, men det var tendenser i middelalderen som tydet på at befolkningsveksten hadde nådd sitt høydepunkt selv uten pest, og enkelte steder ble reversert. Mangelen på mat førte til sult i eksempelvis Essex i årene 1315 1317, noe som kan indikere at noen steder hadde nådd den maksimale grense for befolkningen og tilgang på ressurser. Jordbruket Befolkningsveksten over store deler av Europa i løpet av høymiddelalderen var basert på tilgang til større ressurser. Den varme perioden i middelalderen fra 900-tallet til 1300-tallet var en relativ varm periode, som endte med en liten istid. I den varme perioden høstet bønder hvete i Norden og vindruer i England. Det varme klimaet førte til et mer effektivt jordbruk, og ga grunnlag for en rask befolkningsvekst. Store landområder som hittil hadde vært skog eller villmark ble ryddet. Nye landsbyer og klostre ble grunnlagt, og det totale utbyttet av jordbruket steg. Klostrene fungerte også som sentre for nye teknologier, og rundt klostrene vokste det fram landsbyer og byer. Fra 500-tallet og framover kom det en rekke tekniske oppfinnelser, spesielt innenfor jordbruket. Romerne benyttet ard for å pløye, men den var ikke egnet for bruk i tyngre leirjord. En gang før 900-tallet kom hjulplogen i bruk. Denne krevde flere trekkdyr, men pløyde dypere og vendte jorden. Et treåkersystem erstattet det gamle toåkersystemet, noe som gjorde dyrking av et større mangfold mulig, spesielt belgfrukten. Med hjulplogen kunne man kultivere tidligere uutnyttet jord, spesielt leirjorden i sørlige England, nordlige Frankrike og nordlige Italia. En annen nyvinningen var å benytte hester som trekkdyr framfor okser. Hestene var raskere, med et nyutviklet seletøy som utnyttet hestenes trekkraft bedre. Overskuddet i matproduksjonen førte til en velstandsutvikling og en oppblomstring av varehandel over lange distanser. Handelen nådde et nivå som man ikke hadde sett siden Romerriket kollapset på 500-tallet. Handelen gikk gjennom byer, og mens nye byer vokste fram i det nordlige Europa opplevde de gamle romerske byene i det sydlige Europa en ny vekst. Handelen var en impuls for nye utviklinger innen transportteknologien, eksempelvis fikk den nye skipstypen koggen stor betydning for det nordtyske Hansaforbundet. Nye handelsruter både over land og vann ble etablert, og knyttet kontinentene sammen. Andre reisende enn handelsfolk flyttet på seg, blant annet geistlige, diplomater og pilegrimer benyttet de nye transportmulighetene, og de tidligere isolerte europeiske landene opplevde nå en tettere kontakt med fremmede folk i andre deler av Europa. Den vestlige kirke var i hele middelalderen i teorien en enhetskirke, som opprettholdt en hierarkisk struktur som forenklet sett begynte hos den lokale prest i de enkelte sognekirker. Han var underlagt sin biskop, igjen underlagt erkebiskopen, som øverst oppe hadde paven i Roma over seg. Klostrene utgjorde en sideordnet organisasjon ved siden av den alminnelige kirke. De var sentre for lærdom og
bønn, og her ble restene av den litterære tradisjon som Vest-Europa hadde arvet fra grekerne og romerne bevart. Samfunn I høymiddelalderen var samfunnet preget av forbindelser og fellesskap, og alle personer inngikk i forskjellige nettverk som strakte seg både vertikalt og horisontalt. En av de viktigste former for fellesskap var slekten, men troskapsbånd spilte også en stor rolle, likesom sogne- og landsby- /byfellesskap. Middelalderens stater ble derfor knyttet sammen av avtaler om gjensidig troskap, len av jord og folk og løfter om krigstjeneste og beskyttelse mot ytre fiender, framfor tanken om en felles nasjonalstat og en nasjonal identitet. Den eneste form for statsadministrasjon i kongerikene var i realiteten lagt ut til de enkelte borgherrer, som hadde makten i de enkelte lokale områdene, herunder også rettsvesen og innkreving av skatt. I det nordlige Europa, med utspring fra byen Lübeck, ble Hansaforbundet grunnlagt på midten av 1100-tallet. Mange nordlige byer i det tysk-romerske riket ble hansabyer, inkludert Amsterdam, Köln, Bremen, Hannover og Berlin. I Bergen og Novgorod (Russland) hadde hansaene fabrikker og mellommenn. Mot slutten av 1200-tallet reiste Marco Polo, som en av de første europeerne, Silkeveien til Kina. Vesten ble mer oppmerksom på det fjerne østen etter Polos beretninger om sine reiser i Il Milione. Marco Polo ble etterfulgt av en lang rekke kristne misjonærer som ville spre det kristne budskapet i øst. Det føydale samfunn Systemet med len og troskapseder hadde sin rot i det gamle germanske samfunn, men ble i senere tider, etter middelalderen, karakterisert som føydalisme. Enkeltindivider kom til å gå inn i dobbeltbindinger til både lensherre og slekt, eller endog til flere lensherrer. Disse bindingene kom ofte til å virke motsatt når lojaliteten i en konfliktsituasjon ble satt på prøve. I andre tilfeller kunne den ene forbindelsen virke stabiliserende på konflikter, der den andre kunne virke destabiliserende og fremme en konfrontasjon. Det politiske system i perioden hadde derfor et dynamisk vesen, eksempelvis kunne en ny allianse vende om på maktforholdene. Det føydale system oppsto omkring år 1000 i Frankrike. Her var det karolingske rettssystem gått i oppløsning, og klientsystemet ble på nytt dominerende og opprettholdelse av lov og orden i lokalsamfunnet ble overført til de lokale stormenn. I et samfunn hvor sentraladministrasjonen hadde mistet sin betydning og innflytelse, var lenssystemet en måte å institusjonalisere den makt som hvilte på voldsutøvelse, slik at voldsutøvelse i seg selv kunne begrenses mest mulig. I middelalderforskningen har beskrivelsen av føydalsystemet ofte vært et forsøk på å utvikle en statisk modell for samfunnsformen, i en periode hvor samfunnet i høy grad var preget av forandring. Diskusjonen om hva føydalisme dekker og om den noensinne reelt har eksisterte opptar fortsatt forskningen. Statsmakten slik den hadde sett ut i Romerriket eller slik som den utviklet seg i moderne tid, eksisterte ikke i høymiddelalderen, men var isteden preget av de personlige relasjoner som holdt et kongerike sammen. Først i løpet av 1300-tallet og begynnelsen av senmiddelalderen hadde den kongelige sentraladministrasjon utviklet seg til et nivå hvor den kunne overta ansvaret for domsavgjørelser og innkreving av skatter.
Det geistlige samfunn Parallelt med det verdslige maktsystem fantes der en geistlig organisasjon, og formelt sett var alle kirker og klostre i hele den katolske kristendom underlagt den romerske pavens myndighet. I høymiddelalderen rådde pavestolen dessuten over så store ressurser og nøt så stor prestisje at flere av periodens paver insisterte på at de også hadde herredømmet over verdslige fyrster. Av den grunn forsøkte de å benytte sin innflytelse politisk. Perioden er derfor også kalt pavenes storhetstid. Pavenes makt var likevel ikke på noe tidspunkt suveren, og pave Innocent III, hvis pontifikat ofte regnes som et høydepunkt for middelalderens pavedømme, oppnådde reelt sett kun nederlag med sine prestisjeprosjekter. I løpet av 1000-tallet hadde pavestolen selvoppfattelse endret seg, og fikk en langt større selvbevissthet. Den katolske kirke i vest og den østlige ortodokse kirke hadde gjensidig bannlyst hverandre, et skisma som har holdt seg opp til moderne tid, og som kan betraktes som et resultat av Romas økte selvbevissthet. I det kirkelige hierarki oppsto det på 1000-tallet også en reformbevegelse, hvor hovedhensikten var å skille de kirkelige og de verdslige funksjoner i samfunnet. En slik atskillelse var en umulighet i middelalderens samfunn, hvor biskopene også fungerte som verdslige fyrster med militære forpliktelser, og med verdslige fyrster som ofte innsatte sine egne kandidater i geistlige embeter i de landområder som tilhørte dem. I et samfunn som baserte troskap og tjenester på utveksling av gaver, herunder også embeter, var en atskillelse mellom stat og kirke ikke mulig. Sammenstøt mellom reformbevegelsens tanker og føydalsamfunnets mekanismer skapte grunnlaget for investiturstriden, som preget store deler av høymiddelalderen. Samfunnsgrupper I de få beskrivelser av samfunnet som kjennes fra middelalderen beskrives det som bestående av tre forskjellige stender som var gudegitte og evige. Øverst i hierarkiet var oratores, «de bedende» (geistlige), deretter bellatores, «de kjempende» (konger, adel og riddere), og nederst befant laboratores, «de arbeidende» (folket og resten av samfunnet) seg. Rent sosiologisk gir denne tredelte strukturen ikke helt mening når høymiddelalderens samfunn skal beskrives, da graden av rikdom og politisk innflytelse ikke alltid var et uttrykk for tilhørighet til en stand. I moderne middelalderforskning er denne samfunnsbeskrivelse blitt avløst av en modell som bygger på en pyramidestruktur. Denne er basert på betydningen av de føydale len og inngåtte lojalitetsforhold, der det var råderetten over jorden som var avgjørende for hvilket nivå man var plassert i. I løpet av høymiddelalderen ble dette systemet utfordret av den voksende pengeøkonomien og den gradvise sentraliseringen av makten hos kongene. Dessuten sto byborgerne
ofte helt utenfor lensvesenet (utdeling av bruksrett til jord), da deres liv ikke var avhengig av dette. En liten gruppe kjøpmenn og bankierer overgikk til og med størstedelen av adelen i rikdom og politisk innflytelse. Allikevel var det bestemte forskjeller mellom samfunnsgruppene når man ser på deres funksjoner. Den største befolkningsgruppen i høymiddelalderen var bønder og folket på landet, som hovedsakelig var beskjeftiget med produksjon av matvarer. Ressursene var som i resten av samfunnet også her ujevnt fordelt, da gruppen omfattet alt fra landarbeidere og livegne til selveiere, storbønder og herremenn. En annen gruppe var profesjonelle krigere, hvor ridderne var en særlig framtredende gruppe. Adelen var administratorer og ofte kongenes likemenn eller rivaler. Bybefolkningen besto av en broket blanding av håndverkere, kjøpmenn og arbeidere. Ved siden av de ovennevnte grupper sto de geistlige hierarki, men flere av funksjonene innenfor de geistliges institusjoner grep inn i det verdslige samfunnet, blant annet skrivning, regnskap og administrasjon. Dertil kom en stor gruppe av tjenestefolk som i hovedtrekk delte livsforhold med det herskap de tjente hos. Utenfor samfunnet sto de marginaliserte, som omfattet tiggere, beboere i isolerte områder, urbefolkninger, hedninger og kjettere. I følge de beskrivelser som er blitt overlevert fra perioden ble stendene oppfattet som statiske, noe som ikke betydde at sosial mobilitet var umulig. Det kjennes flere eksempler på personer av lav byrd som enten gjennom en geistlig eller militær karriere nådde høyere opp i samfunnslagene. Den største andelen av middelalderens mennesker fortsatte dog å leve i den samfunnsgruppe som de var født i. «De som arbeidet» - bondebefolkningen Bondestanden i høymiddelalderens Vest-Europa var ikke et ensartet lag av livegne, da de vilkår den levde under varierte meget fra egn til egn. Noen steder var selveie den mest utbredte formen, andre steder var det livegenskap. Forskjellen mellom frie og ufrie var de fleste steder en viktig sosial parameter, men var ikke nødvendigvis avgjørende for velstandsnivået. Slaveriet hadde på denne måten overlevd overgangen fra antikken, og hadde med tiden antatt forskjellige former av livegenskap; den store forskjellen var at mennesket nå ble bundet til den jord hvor de bodde og arbeidet, og derfor fulgte med den når eierskapet til jorden skiftet hender. Et trekk som kjennetegner perioden mellom år 1000 og 1100 er de store forandringer i landsbystrukturen. Over størstedelen av Vest-Europa endret bebyggelsen på landet karakter, og den befolkningen som hittil hadde levd i små bygder flyttet nå sammen i egentlige landsbyer, ofte med en kirke i sentrum. Sammen med denne utviklingen oppsto en kollektiv landsbykultur. Sammenflytningen kom til uttrykk på forskjellig vis på de ulike steder: I Italia samlet bøndene seg i befestede småbyer (incastellomento), mens landsbyene i Danmark fikk permanent beliggenhet da den gamle skikk med å flytte bebyggelse med års mellomrom opphørte. En av de faktorer som hadde stor betydning for endringene i landbefolkningens levevis var forholdet mellom disse og øvrigheten, og bondesamfunnet i høymiddelalderen ble formet av en kontinuerlig konflikt om kontrollen over ressursene som bøndene produserte. Fornyelsene i jordbruket førte til økt jordbruksproduksjon, og uenigheter om fordelingen av velstanden var grunnlag for hyppige stridigheter. Et sterkt fellesskap var i denne situasjonen en stor fordel for den enkelte bonde overfor herremannen.
Andre viktige faktorer bak forandringene var blant annet de nyskapninger som lå til grunn for framgangen; nye teknologier som hjulplog og vindmøller var i forhold til tidligere teknologi meget kompliserte, og nødvendiggjorde et samarbeid mellom flere aktører før det kunne betale seg. Behovet for beskyttelse i urolige tider hadde likeledes betydning, i likhet med utbyggingen av den kirkelige organisasjon i landområdene; dette kom til uttrykk i byggingen av mange nye kirker over hele Vest-Europa. De få kilder som er bevart om landsbybefolkningens verdensoppfattelse, som utgjorde hele 90 % av samfunnet, viser et liv tett knyttet til den jord de bodde på og dyrket. De store begivenheter som vi leser om i historiebøkene betydde lite for den enkelte. Landsbyene var nesten helt selvforsynte, kontakt med omverden var sjeldent nødvendig og derfor aldri hyppig. Bøker fantes knapt, nesten ingen kunne lese, bortsett fra presten, og for den alminnelige bonde ble de enkelte bøker i kirken betraktet nærmest som kultgjenstander på lik linje med andre gjenstander i kirken. Bevissthet om historien rakk så langt bak som muntlig overlevering videreførte, og årstall var uten betydning der årstidenes endringer bestemte arbeidets rytme, og været var avgjørende for høstens utbytte. Mesteparten av Vest-Europas befolkning oppfattet seg selv som kristne, men deres kristendom var kraftig oppblandet med tidligere og overlevert hedenskap. For bøndene var verden befolket av både ånder og demoner, og skillet mellom levende og døde var aldri skarpt. Den dominerende religionsform i høymiddelalderen skilte seg fra den som de lærde skrev ned og som disse videreførte til ettertiden. Krønikører, som selv ikke var bønder, beskrev dem som late, dumme og usiviliserte, og minner stundom om de samme beskrivelser for ikke-kristne eller slaver. Den hoffromantikk som ble foreskrevet for å oppvarte adelskvinner ble betraktet som bortkastet på enkle bondekvinner, men samtidig uttrykte mange forfattere en frykt for den store allmennheten, og med en viss rett. Bønders status og innflytelse kunne variere mye, fra de som levde på eksistensminimum til rike storbønder med omfattende gårder og stor husholdning. Adelige fyrster kunne heller ikke utøve totalt tyranni over dem som bodde på deres jord. Lokal sedvane og tradisjoner krevde respekt, og selv bønder kunne ikke behandles som personlige eiendeler uten at det var en fare for motreaksjon. Det kunne skje at bønder organiserte seg og gjorde motstand, til og med i regulære bondehærer. Det finnes eksempler på at adelens profesjonelle krigere ble beseiret av velorganiserte og disiplinerte bondehærer: i 1227 i Ane i dagens Nederland; ca. 1230 ved et opprør i det nedre Weser-området; og i 1315 ved Morgarten i Sveits.
«De som kriget» adelen og ridderne Adelen Krigeraristokratiet omfattet to grupper: Medlemmene av de høyeste adelsslekter og de profesjonelle krigerne, ridderne, som ble belønnet med len. I middelalderen var ulikheten mellom mennesker akseptert, og tanken om at et menneske var mer verd enn et annet ble oppfattet som helt naturlig. På samme måte inngikk en slekt i et hierarkisk system hvor noen få familier satt med mer prestisje enn andre. De adelige slekter var de fornemste og omfattet grever, hertuger og konger, som til sammen utgjorde et lite og begrenset aristokrati. Adelens posisjon ble skapt i løpet av den tidlige middelalder, og hadde opprinnelig vært romerske patrisierslekter som hadde bevart både eiendom og prestisje selv etter at Romerriket kollapset, eller storbønder som hadde lyktes i å bli en del av eliten i de germanske kongeriker. I middelalderen ble adelskap oppfattet som noe arvelig, en naturlig konsekvens av tidligere tiders vektlegging på slekten og blodets bånd, men høy dødelighet gjorde det nødvendig og mulig å oppta nye medlemmer av lavere byrd til standen. Mange slekter forsøkte derfor å tilsløre enkel byrd og opphav ved å fabrikkere mer eller mindre fiktive slektslister. Ridderne Selv om den krigende klassen svært tidlig ble begrenset til adelen som eide jord, var det ikke før rundt 1000-tallet at den begynte å bli oppfattet og begrenses til helt og holdent å omfatte ridderne. Ridderne feiret seg selv og øvde med ridderturneringer. Det er først på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet at konger som Otto I den store begynte å avbilde seg selv på hesteryggen framfor på en trone, noe som konkretiseres av Vilhelm Erobreren på Bayeux-teppet. Nyvinninger
innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere som stigbøyle og stabile saler, gjorde det mulig for krigere til hest å bære betydelig tyngre våpen og rustning. En rytter kunne nå ride i galopp i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange spyd eller lanser. Kavaleri hadde eksistert tidligere i såvel Spania som Tyskland, men tungt kavaleri ble nå utslagsgivende for hvem som tilhørte den militære eliten. Innenfor denne eliten utviklet det seg et alt mer avansert hierarki av ulike klasser og grader i henhold til byrd. Den teknologiske og taktiske utvikling betydde at ridderen i høymiddelalderen var overlegen alle andre soldattyper, men hans utstyr ble så kostbart at kun de rikeste og mektigste lensherrer kunne engasjere ham. Det tette forhold mellom ridder og adel betydde at de to gruppene med tiden smeltet sammen. På 1100-tallet dannet klosterbevegelsen egne religiøse ridderordener, som Tempelridderne. Arvelige adelstitler ble også etablert på denne tiden. Det ble fremmet en egen ideologi innenfor og omkring ridderne, som definerte en sosial kode for ridderens ære: En god ridder skulle være rettvis, modig, høvisk, uselvisk og forsvare den kristne tro og de svake. I virkeligheten var ridderne ryggraden i fyrstenes makt. I en tid hvor politikk ble bygget på aktiv voldsanvendelse var en slagkraftig militærstyrke avgjørende, og et sterkt følge av riddere hadde derfor stor betydning. Nye litterære genrer så samtidig dagens lys i form av ridderromanser og trubadurdiktning. Et romantisk ideal om høvisk kjærlighet mellom riddere og unge adelsdamer ble framelsket, og ga siden opphav til klassiske fortellinger om vakre jomfruer som ble reddet fra fangenskap av tapre riddere. Sentimentale ridderlegender, som Rolandskvadet og andre chanson de geste, «sanger om heltedåder», var motsigelsesfylte kontraster til en voldsfiksert mannskultur. «De som bad» geistligheten Kirkens menn var de som sto øverst i standshierarkiet i de fleste skildringer i samtiden, og det var også de som selv hadde definert inndelingen. Liksom adelen utgjorde de for det meste en liten prosent av den totale befolkningen. Kirken hadde det ideologiske og akademiske monopolet i det kristne Europa under så å si hele middelalderen. Paven ble lenge sett på som det åndelige overhodet for alle kristne, og den som, i det minste i teorien, skaffet den verdslige makten dens legitimitet. Den romerske kurie, det pavelige hoffet og administrasjonen, var under lang tid den største, rikeste og best organiserte i hele Europa. Etter at den romerske sentralmakten kollapset var det kirken som
under den tidlige middelalderen var den mest velorganiserte administrasjonen. Det var kirken, gjennom først klosterskoler og siden katedralskoler og til slutt universitet, som organiserte samfunnets undervisning og kunnskap. Kirken var også den fremste institusjonen for sosial støtte i form av fattigomsorg og en moralsk støtte for befolkningen. Hele middelalderen fram til reformasjonen var preget av en religiøs mangfoldighet. Førkristne forestillinger levde fortsatt ved siden av kristendommen, og mange steder oppsto det nye bevegelser som kom i en form for opposisjon til den etablerte kirken, men som stundom også greide å forbli innenfor systemet. De bevegelser som forlot moderkirken og ble til kjetterbevegelser gjorde det ofte av tilfeldigheter. Kristendommen i sine senere faser, både i sin reformerte og i motreformerte form, var et resultat av de dynamiske prosesser som også preget høymiddelalderens religion. Resultatet, slik vi kjenner det, er ikke et uttrykk for målrettede handlinger eller særskilte programmer, men isteden effekten av den måte datidens mennesker reagerte på de problemer og utfordringer de møtte. Middelalderens reformbevegelser Religionen på 1100-tallet var i forhold til århundrene tidligere og etter preget av avvik og konfrontasjon. Splittelsen kom blant annet til uttrykk gjennom de kjetterbevegelser som vokste fram. De forskjellige avvikende grupper var ofte vanskelig å atskille fra den ortodokse tradisjon. Samtidig var det en oppfattelse av at alle mennesker måtte tilhøre det samme religiøse fellesskap, og de grupper eller individer som hadde avvikende religiøse forestillinger var da hedenske eller tilhørte djevelen. Holdningen overfor kritikk av de etablerte katolske institusjoner endret seg i perioden. Etter å ha vært lydhøre til kritiske røster øverst i det kirkelige hierarki fra omkring år 1000, begynte kirken etter år 1200 åpenlyst å støtte forfølgelser av protestbevegelser som kjettere. I begynnelsen ble kritikerne kun oppfattet som radikale forkjempere av reformer i en tid hvor pavestolen selv var involvert i en gjennomgripende endringsprosess. Etter at kirken hadde konsolidert seg i en ny form ble protestbevegelsene betraktet som en trussel mot kirkens enhet og slått hardt ned på. Reformbevegelser på 1000-tallet og 1100-tallet hadde blant annet vært et forsøk på å ta alle aspekter i menneskelivet inn i den kirkelige sfære. De omfattet blant annet pavemaktens forsøk på å underlegge seg de verdslige institusjoner, og inndragelse av legfolks liv i de kirkelige sakramenter. Samtidig ble kirkeloven styrket for å sikre pavens kontroll over hele kirkehierarkiet. Disse forsøkene på å utvide pavens og de geistlige systems makt førte til konflikter, der de støtte sammen med verdslige fyrsters interesser, eksempelvis investiturstriden. Den økte innblanding i alminnelige menneskers liv førte til at misnøyen med de geistlige økte og mange søkte alternativer. Klosterbevegelsene Veksten innenfor klostersamfunnene var et av de områder hvor reformbevegelsen kom sterkest til uttrykk. Gamle munkeordener fikk en ny oppblomstring og nye ordener ble grunnlagt. Over hele
Europa ble det reist nye klostre. Denne veksten var mulig på grunn av økte donasjoner fra fyrster og rikmenn, og økende tilgang på menn og kvinner som ønsket å leve som munker og nonner. Oppfattelsen av klostrene endret seg gjennom reformbevegelsen. De ble omdannet til hellige steder, som var atskilt fra den jordiske sfære og sto nærmere det guddommelige. Det var en ny og strengere fortolkning av de rituelle reglene for klosterlivet som lå til grunn for denne forestillingen. Klosterbevegelsen var et uttrykk for tidens personlighet og religionens inderlighet. Det ny idealet for munkenes tilværelse var et tilbaketrukket liv helt hengitt til religiøse gjøremål, men fortsatt ble munkene involvert i lokalsamfunnets affærer. Slutten av 1000-tallet og tidlig 1100-tall var høydepunktet for det kristne munkvesnets storhetstid. Benediktinerordenen svartkledde munker Cistercienserordenen hvitkledde munker I løpet av 1200-tallet vokste det fram en rekke tiggerordener, som for eksempel: Fransiskanerordenen Karmeliterordenen Dominikanerordenen Augustinerordenen Pilegrimsferd og korstog I løpet av høymiddelalderen fikk legfolk også muligheten til å bli tettere knyttet til de religiøse ordener uten at de oppga deres verdslige liv. I tillegg til munker var også mange andre tilknyttet deler av en klosterorden, som lekbror, pilegrim eller tempelridder. Pilegrimsferd var et viktig element i middelalderens religiøsitet, og var langt mer enn bare en reise til et hellig sted, da selve reisen og dens strabaser hadde betydning i seg selv og ble oppfattet som en form for Imitatio Christi, å etterligne Kristi liv. Målet for pilegrimsferden var heller ikke kun et geografisk sted, men ble oppfattet som en jordisk utgave av Det himmelske Jerusalem. En pilegrimsferd var en konkretisering av menneskelivets vei mot frelse og inntreden i himmelen ved ankomsten til pilegrimsmålet. Korstogene var fra begynnelsen av en bevæpnet pilegrimsferd, og ble til som et ledd i reformkirkens bestrebelser på å omfavne alle samfunnsgrupper i kirkens sfære. Først senere, omkring 1200, ble korstogene atskilt fra pilegrimsferden og etablert som hellige krigstokt, med sin egen liturgiske praksis. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter det første korstog og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon mot paven og den «rette tro», i tillegg til hedninger. «De som handlet» - byene og borgerne Rikdom ble etterhånden i høyere grad skapt gjennom handel og industri enn gjennom krig og plyndring. Den spede begynnelsen på en markedsøkonomi medvirket til at føydalsystemet fikk minsket betydning. Handelsmennene trakk inn til de tidligere romerske byene, som hadde skrumpet inn etter Romerrikets kollaps, noen så små at byfolkningen bodde innenfor murene av det gamle amfiteateret, slik som i Nimes. Handelsmennene slo seg ned ved større sentra, ved domkirken, ved
klosteret og ved fyrstens borg. Først innenfor murene, men med økt antall også utenfor. Når først forholdene var gunstige vokste bebyggelsen raskt, da krovertene, slakterne, bakerne, smedene og andre håndverkere fant avsetning i et hurtig voksende marked. Snart kom det en beskyttende mur rundt bosetningen og byen ble selv en borg, og dens innbyggere ble da omtalt som burgenses, de som bodde i borgen, borgerskapet. Med pengene flyttet makten seg, og borgerne i de rikeste byene fikk mulighet til å frigjøre seg fra sine tidligere herrer. Byene fikk privilegier og borgerne ble løst fra sine føydale plikter mot å betale en avgift til fyrsten. Handel ble i samme prosess begrenset til de byer med nødvendige rettigheter. I Norden ble disse kalt for kjøpstad, mens de i England het «borough». De aller rikeste og mektigste byer i Nord-Italia, Flandern og i Nord-Tyskland oppnådde en karakter av uavhengige bystater. Med befolkningsveksten ble det også et grunnlag for byer, og flere byer oppsto og småbyer vokste i størrelse. Utviklingen fulgte bortimot det samme geografiske mønster som den øvrige demografiske utviklingen: Den største tilveksten skjedde i sør og i vest, og i mindre utstrekning i nord og øst. De fleste byene var fortsatt små i sammenligning med samtidens storbyer som Cordoba, Konstantinopel og Bagdad. De største middelalderbyene i Europa, som Venezia, Milano, Firenze og Paris, hadde på det meste rundt 100 000 innbyggere. Utover disse fantes et antall steder som Brugge, Gent, Lübeck og London, som kunne ha mellom 10 000 og 40 000 innbyggere. Alle disse lå ved havet eller en større elv. De andre byene kunne bestå av noen hundre til noen tusen innbyggere, og lå ofte i innlandet. Bybefolkningen var en minoritet av den totale befolkningen i Europa til langt inn i tidlig moderne tid, men det var store lokale variasjoner. I Nord-Italia og Nederlendene kunne bybefolkningen utgjøre opp til hver tredje person, og i sentrale Europa den en av ti. Den store konsentrasjonen av mennesker uten en avansert form for infrastruktur, som avløp og avfallshåndering, gjorde at dødeligheten i middelalderens byer var betydelig høyere enn på landsbygda. Epidemier spredde seg også raskt til de tettbefolkede omliggende områdene, og tilsvarende kunne brann ødelegge store deler av en by på kun noen timer. Byene led i alminnelighet av en konstant dødelighetsoverskudd da det var flere som døde enn som ble født og det krevdes derfor en fast strøm av nye innbyggere fra landsbygda. Byene førte til en sentralisering av makt og ressurser, og en intensifisering av jordbruket og handelen, men også til en økt spesialisering av produksjonen og håndverk. Ettersom en by ikke var selvforsørgende med mat var den avhengig av landsbygda rundt, og jo større by jo større jordbruksområde trengte den. Med sin konsentrasjon av mennesker, makt og penger ga byene også grunnlag for en kulturell utvikling. Da innbyggerne ble frie borgere måtte de danne byråd som administrerte, fattet beslutninger og skapte lover. Byrådet ble ofte kontrollert av de rikeste familier og ble åsted for mange stridigheter. Byene betalte skatt til den lokale lensfyrsten eller kongen, men hadde ellers sin uavhengighet. I senmiddelalderen ble enkelte byer såpass mektige at de stundom gjorde opprør mot fyrstene.