BORGARTING LAGMANNSRETT DOM Avsagt: Saksnr.: 26.10.2016 i Borgarting lagmannsrett 16-000458ASD-BORG/01 Dommere: Lagdommer Lagdommer Tingrettsdommer Anne Ellen Fossum Harald G. Nyhus Janne Tennøe Ankende part Hilde Skjeldrum Guriby Advokat Marius Gustavsen Hvitmyhr Ankende part Per-Terje Guriby Advokat Marius Gustavsen Hvitmyhr Ankemotpart Staten v/ klima- og miljødepartementet Advokat Helge Røstum Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
Saken gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak. Fylkesmannen i Buskerud stadfestet 27. juni 2014 Drammen kommunes vedtak om å pålegge Per-Terje og Hilde Guriby å fjerne stengsler som hindrer allmenn ferdsel på gårdsvei. Hilde Skjeldrum Guriby og Per-Terje Guriby har tatt ut stevning for Drammen tingrett med påstand om at fylkesmannens vedtak er ugyldig. Partene er enige om at tingrettens redegjørelse for sakens bakgrunn er korrekt, og lagmannsretten gjengir derfor denne innledningsvis: Saksøkerne eier en landbrukseiendom i Drammen kommune. Skjeldrumsveien går over eiendommen deres. Dette er en tidligere anleggsvei som ble anlagt av Drammen kommune i 1979 i forbindelse med fremføring av vann- og kloakkledning til Konnerud bydel. Etter at anleggsveien ble etablert har den blitt benyttet som turvei og forbindelsesvei til marka. Forbindelsesveien til marka gikk tidligere under låvebrua forbi bolighuset og videre ut i marka. Saksøkerne overtok eiendommen i 1993 og har bodd der siden. Ved brev 13. april 2012 til Drammen kommune redegjorde saksøkerne for at de hadde kommet i konflikt med noen brukere av veien og stilte en rekke spørsmål til kommunen. De ønsket å få satt opp skilt med "Gårdstun" samt få avklart om de kunne disponere og bruke området rundt låven som de ville. Det var etter dette en del korrespondanse mellom saksøkerne og kommunen og eiendommen ble befart. Den 6. juni 2013 fattet Drammen kommune vedtak som innebar "umiddelbar fjerning av oppsatte stengsler på gårdsvei (tidligere anleggsvei) over deres landbrukseiendom (63/1 som er til hinder for allmenn ferdsel slik det er definert i endringsloven 3 a pkt. b. Tiltaket er i strid med endringslovens 13 og kan kreves fjernet etter 40". Korrespondansen fortsatte etter dette og vedtaket ble påklaget til Fylkesmannen i Buskerud. Den 27. juni 2014 fattet Fylkesmannen slik vedtak: "Klagen tas ikke til følge. Fylkesmannen stadfester kommunen pålegg av 6. juni 2013." Saksøkerne tok ut stevning mot Staten v/klima- og miljødepartementet 10. desember 2015. I stevningen ble det nedlagt påstand om at vedtaket fattet av Fylkesmannen i Buskerud 27. juni 2014 kjennes ugyldig. Staten v/klima- og miljødepartementet ved advokat Ida Thue hos Regjeringsadvokaten tok til motmæle og påstod seg frifunnet. Advokat Helge Røstum har senere overtatt som prosessfullmektig for Staten. Drammen tingrett avsa 27. oktober 2015 dom med slik domsslutning: 1. Staten ved Klima- og miljødepartementet frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. - 2-16-000458ASD-BORG/01
For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Per-Terje Guriby og Hilde Skjeldrum Guriby har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 27. og 28. september i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Retten var på befaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. De ankende parter, Per-Terje Guriby og Hilde Skjeldrum Guriby, har i hovedtrekk anført: Spørsmålet for retten er om fylkesmannens vedtak av 27. juni 2014 har hjemmel i friluftsloven 13, jf. 40. Avgjørende er hvorvidt allmennheten har ferdselsrett på denne veien etter friluftsloven 3 a. De ankende parter anfører at unntakene i 3 a kommer til anvendelse, slik at allmennheten ikke har ferdselsrett. Retten har full prøvingsrett. Prinsipalt anføres at unntakene nevnt i bestemmelsens første ledd er tilstede. Veigrunnen nedenfor bolighuset med terrassen og hagen, er å anse som hustomt i lovens forstand. Den omstridte veien går bare cirka ti meter fra husveggen på våningshuset, og kun få meter fra terrassen. Veien går gjennom et hageareal og et uteoppholdsareal som brukes av familien. Det har ikke betydning at hagearealet på nedsiden av veien er tilplantet etter at tvisten ble et faktum. Grunneier bruker eiendommen slik det er naturlig og påregnelig ut fra vanlig bruk på en slik eiendom. Dette arealet fremstår som en naturlig forlengelse av det eksisterende hagearealet. På landbrukseiendommer er hustomtene tradisjonelt store, og de må derfor vurderes annerledes enn for eksempel tomter i strandsonen der grunneier må være forberedt på at hensynet til allmennhetens ferdselsrett står sterkt. Det skal tas hensyn til terrengforhold, arrondering og plassering ved vurderingen av hva som er å anse som en hustomt. Det vises til Rt. 1998 side 1164, Rt. 2005 side 805, samt Rt. 2008 side 803 vedrørende tolkningen av begrepet "hustomt". Under alle omstendigheter må arealet der veien passerer låveveggen på sydsiden falle innenfor begrepet gårdsplass i lovens forstand. Gårdsplass er en åpen plass i tilknytning til bebyggelsen, og et naturlig bruks- og oppholdsareal for grunneier. Begrepet "gårdsplass" er ikke nødvendigvis sammenfallende med begrepet "gårdstun". Begrepet "gårdsplass" får selvstendig betydning der gårdsplassen er opparbeidet og brukes av grunneier uten å høre med til hustomten. Begrepet er funksjonelt, det knytter seg nødvendigvis ikke til et hus, men skal være et naturlig bruks- og oppholdsareal. I dette tilfellet brukes gårdsplassen i den aktive driften av landbruket. Gårdsplassen brukes til blanding av sprøytemidler åtte ganger i året, landbruksmaskiner kjører over gårdsplassen ned til innmarken som brukes til gressproduksjon. Det er hønsehus og dyrking av tomater på plassen. - 3-16-000458ASD-BORG/01
Når det etter rettspraksis, jf. Rt. 1998 side 1164, åpnes for at grunneiers installasjon i strandsonen kan føre til at et område i tilknytning til et slikt anses som innmark, må det desto mer gjelde et areal i nærheten av en driftsbygning i landbruket. Det vises for så vidt til Rt. 2005 side 805, der det fremgår at selv rundt et anneks innrømmes en viss privat sone. Subsidiært anføres at dette arealet i bakkant av låven anses som et gårdstun. Bygningene på denne eiendommen ligger ikke rundt et klassisk gårdstun men er plassert etter hverandre. Eierne har imidlertid samme behov, og det er de samme hensyn som gjør seg gjeldende der bygningene som her ligger på rekke. Også der eiendommen er arrondert på en slik måte, vil grunneier ha samme behov for en privat sone rundt driftsbygninger og hovedbygning. Den delen av eiendommen som bygningene ligger på er svært smal. Grunneier har derfor ikke muligheter for å utvide den private sonen på den andre siden av bygningene, da nabogrensen er svært nær. Det vises her til Rt. 2008 side 803 der dette ble tillagt vekt. Under alle omstendigheter er ferdselen til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for grunneier. Ved tolkningen av begrepet skal retten foreta en bredere interesseavveining mellom grunneiers og friluftsfolkets interesser. Rundt denne eiendommen finnes det alternative traséer for allmennheten som kan benyttes. Det må også få betydning ved vurderingen at formålet med ferdselen for dem som kommer fra Konnerud, ikke er å komme inn i utmark. For denne delen av ferdselen har derfor formålsbetraktninger liten vekt. For grunneier er bruken til stor ulempe. Det er opptil hundre personer som passerer hver dag. Syklister kommer i stor fart rundt hjørnet på låven. Det passerer også inntil ti hester hver dag i gjennomsnitt, mange med uerfarne ryttere. Disse passerer over plassen som barna på gården har som sitt lekeareal, og der grunneier selv oppholder seg mye i forbindelse med arbeidet på eiendommen. I tillegg kommer de sikkerhetsmessige utfordringene når arealet brukes i næring, som for eksempel ved sprøyting eller kjøring av store landbruksmaskiner. Disse ulempene er av en slik karakter at de må veie tyngre enn allmennhetens behov for å ferdes over denne veistrekningen. Atter subsidiært anføres at grunneier under alle omstendigheter har rett til å nekte ferdsel fordi denne kan føre til nevneverdig skade jf. 3 a fjerde ledd. I uttrykket "nevneverdig" ligger at dette ikke er et strengt vilkår. Det er en vesentlig ulempe at allmennheten bruker veien når grunneier som et ledd i sin næringsvirksomhet blander giftstoffer til sprøyting av plommetrærne. Ferdsel er derfor egnet til å skade næringsvirksomheten på eiendommen. Den er også egnet til å forårsake terrengslitasje. Når allmennheten ikke har ferdselsrett etter friluftsloven 3 a, mangler fylkesmannens vedtak hjemmel. - 4-16-000458ASD-BORG/01
Til saksomkostningsspørsmålet anføres at regelen i tvisteloven 20-2 tredje ledd må få anvendelse dersom saken avgjøres i de ankende parters disfavør. De ankende parter har nedlagt slik påstand: 1. Vedtak fattet av Fylkesmannen i Buskerud 27. juni 2014 kjennes ugyldig. 2. Staten v/klima- og miljødepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett. Ankemotparten, staten v/klima- og miljødepartementet, har i hovedtrekk anført: Utgangspunktet er at allmennheten har rett til ferdsel i utmark hele året, herunder på privat vei i innmark som fører til utmark hele året, det vises til friluftsloven 2, jf. 3 a. Det springende punkt i saken er om ferdselen likevel ikke er tillatt fordi den faller innunder et av unntakene i 3 a. Spørsmålet er da om ferdselen går over de ankende parters hustomt eller gårdsplass. Subsidiært om ferdselen er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe, og atter subsidiært om ferdselen må forbys fordi den er egnet til å volde "nevneverdig skade", jf. kriteriet i bestemmelsens fjerde ledd. Ankemotparten anfører at ingen av unntakene får betydning i denne saken. Generelt bemerkes at friluftslovens formål er et tolkningsmoment ved fastleggelsen av ferdselsrett og tolkningen av disse begrepene, jf. Rt. 2005 side 805. Rettslige standarder i loven skal tolkes dynamisk i tråd med samfunnsutviklingen, jf. Rt. 1998 side 1164. Begrepet "hustomt" må etter ordlyden forstås som en naturlig arrondert tomt for beboelsesformål. Den nærmere fastlegging må finne sted med utgangspunkt i rettspraksis. "Hustomt" er den mer private sone rundt bolighusene. Både størrelse, terrengforhold, arrondering og plassering vil få betydning ved denne vurderingen. De konkrete forhold sammen med de naturlige utnyttelsesmulighetene på eiendommen, vil derfor tillegges stor vekt. Mer konkret betyr dette at det skal vurderes hva som er det naturlige uteområdet på tomten, samtidig som det har betydning hvorvidt det også er andre arealer som naturlig brukes til uteaktivitet. Det er ingen holdepunkter for en nedre grense for hustomtstørrelse. Det er ingenting i rettspraksis som tilsier at dette begrepet tolkes videre for landbrukseiendommer. I dette tilfellet går ferdselen ikke gjennom hustomten. Tomtens arrondering og en høydeforskjell på fire-fem meter opp til bolighuset, gir en naturlig avgrensning og skjerming av veien mot boligen og oppholdsarealet foran boligen. På denne eiendommen er det romslige uteoppholdsarealer uten innsyn foran boligen, på tunet mot stabbur og driftsbygning. Det arealet der veien går nærmest hovedhuset ved forstøtningsmuren, er det minst naturlige å betrakte som den private sone for huset. Retten må se bort fra at det nå - 5-16-000458ASD-BORG/01
også er opparbeidet hagebruk ved planting av jordbær mv. på nedsiden av ferdselsåren. Retten må se forskjell på tilpasning og naturlig bruk av eiendommen. Dette hagebruket er ikke en del av eiendommens næringsdrift, og representerer kun en tilpasning. Ferdselen går heller ikke gjennom noe som kan karakteriseres som en gårdsplass. Gårdsplass må etter ordlyden forstås som en åpen plass foran inngangspartiet eller mellom bygninger. På gårdsbruk vil det naturlig være den plassen husene vender inn mot. En gårdsplass kan altså etter ankemotpartens syn strekke seg lenger enn en hustomt i tradisjonell forstand. Begrepene er derfor ikke sammenfallende, kjernen er imidlertid den samme, og hensikten i begge tilfeller er å beskytte indre sone for grunneier. Det vises til teorien, der "gårdsplass" beskrives som et åpent område i tilknytning til inngangsparti ved bolig eller plass mellom boliger eller andre bygninger. Den delen av veien som her påberopes å være gårdsplass, ligger ikke slik til. Veien går på utsiden og på det som må karakteriseres som baksiden av bygningene. Den går heller ikke over den private sonen som er rimelig å forbeholde grunneierens eksklusive bruk. Arealet ligger mellom cirka 45-60 meter fra inngangspartiet til hovedhuset. I den grad ferdsel over dette området fører til kvalifisert ulempe for næringsinteresser, vil dette fanges opp av det siste alternativet i 3 a. Det anføres imidlertid at ferdselen ikke er til utilbørlig fortrengsel og ulempe for de ankende parter. Dette er en streng norm. De ulemper grunneier påføres av ferdselen, må være både åpenbare og vesentlige. Ved vurderingen skal det legges til grunn at allmennheten utøver ferdselsretten i samsvar med lovens 2 og 11. Grunneier har anledning til å bortvise folk. Ved tolkningen vises det til momentene ved tolkningen av begrepet "hustomt" som gjennomgått tidligere. Det er også av betydning om allmennheten har alternative adkomstmuligheter. Her er det ingen alternative traséer som er sammenlignbare. Tiltak utført av grunneier etter at tvist om ferdselsretten oppstod, skal det ses bort fra, jf. Rt. 1998 side 1164. Hensynet til lovens formål tilsier at grunneier ikke kan fortrenge allmennhetens rett til ferdsel ved å treffe tiltak som kolliderer med ferdselsretten. Det er dagens bruk som er utgangspunktet, og tilpasningsmuligheter for grunneier skal vektlegges, jf. Rt. 2012 side 882. Det er ikke drift av betydning på eiendommen i dag. Sprøyting skjer bare i svært begrenset omfang, og dette kan tilpasses. Risikoen ved ferdsel på denne eiendommen overstiger ikke den normale risikoen ved allmenn ferdsel på landbruksvei. Til anførselen om at grunneier har rett til å forby allmenn ferdsel på grunn av nevneverdig skade, vises det til at dette er en bestemmelse som tar sikte på konkrete situasjoner, ikke et generelt ferdselsforbud. Et slikt forbud må forankres i utilbørlighetskriteriet. Det vises her til forarbeidene. Uansett fører ikke ferdselen til nevneverdig skade. Dette er ikke en spesielt sårbar vei eller sti, den er bygget for å tåle tunge anleggsmaskiner. Allmennhetens ferdsel gir ingen nevneverdig slitasje. Det er heller ikke nevneverdig skade på grunn av - 6-16-000458ASD-BORG/01
drift. Driften er begrenset, og den driften som foregår kan tilpasses. Driften kan også ivaretas ved ferdselsforbud i konkrete situasjoner der dette viser seg nødvendig. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. Staten v/klima- og miljødepartementet tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsrettens bemerkninger: Spørsmålet for retten er om grunneierne har rett til å nekte ferdsel på den gamle anleggsveien som går over deres eiendom med hjemmel i friluftsloven 3 a. Utgangspunktet etter denne bestemmelsen er at allmennheten har rett til ferdsel på vei eller sti i innmark som fører til utmark med mindre ett av unntakene nevnt i bestemmelsen er til stede. Partene er enige om at kriteriet i friluftsloven 3 a skal forstås slik at veien går fra innmark og over i utmark, uavhengig av hvilken vei den faktiske ferdselen går. Når det gjelder de rettslige utgangspunkter for øvrig viser lagmannsretten til tingrettens redegjørelse på side syv til ni i dommen som lagmannsretten slutter seg til. Prinsipalt har grunneierne påberopt at ferdselen går over deres hustomt eller gårdsplass. Lagmannsretten behandler hustomtbegrepet først. Etter Rt. 1998 side 1164 (Furumoa) legger lagmannsretten til grunn at med hustomt menes den mer private sone rundt bolighus. Den nærmere avgrensning beror på tomtens størrelse, terrengforhold, arrondering og plassering, jf Rt. 2005 side 805 (Hvaler). Avgrensningen skal med andre ord skje etter de konkrete forhold på eiendommen, herunder de naturlige utnyttelsesmulighetene på eiendommen for øvrig. Det vises her til Rt. 2008 side 803. De ankende parter har anført at ved fastleggelsen av begrepet hustomt på jordbrukseiendommer må det sees hen til at det tradisjonelt har vært opparbeidet større hageareal på slike eiendommer. Samtidig er det grunnlag for etter praksis å hevde at grunneier i strandsonen må akseptere at den private sonen rundt hytter og hus er mindre fordi allmennhetens behov for ferdsel er større der. Lagmannsretten er ikke enig i at dette er å anse som generelle prinsipper, men vil påpeke at begge momenter kommer inn ved den konkrete fastleggelsen av hva som skal regnes som hustomt i den enkelte sak. Ved vurderingen skal retten legge til grunn den bruk av eiendommen som er i dag, dog slik at det skal sees bort fra privatisering og bruk som fremstår som ren tilpasning, jf. Rt. 2012 side 882. Samtidig skal retten ta hensyn til grunneiers behov for naturlig utvikling og bruk - 7-16-000458ASD-BORG/01
av eiendommen. Slik lagmannsretten ser det, blir dette også et spørsmål om konkret vurdering i den enkelte sak. Begrepet skal tolkes ut fra formålet, nemlig å ivareta den private sonen for grunneier. Lagmannsretten er enig med staten i at i den grad ferdsel påfører grunneier ulemper forbundet med driften av eiendommen, er det alternativet om utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker som er relevant å vurdere. I denne saken er bolighus og driftsbygning plassert langs den omstridte veien med et hageareal imellom. På den andre siden av bygningene mot nord ligger en gårdsplass, plenarealer og et stabbur. Bolighuset og stabburet ligger med en gårdsplass i mellom og danner et tun. Det er denne siden det er klart mest naturlig å se som grunneiers gårdstun og oppholdsareal. Den omstridte ferdselsåren går på det nærmeste ti meter fra hovedhuset ved en forstøtningsmur. Her er det imidlertid en høydeforskjell på mellom fire og fem meter fra veien og opp til boligen. Foran boligen på denne siden er det bygget en veranda. Det er ikke innsyn fra veien til verandaen, og det er vanskelig å se ferdselen dersom man sitter på verandaen. Etter befaringen legger lagmannsretten til grunn at det også er et stort oppholdsareal uten innsyn foran boligen på oversiden mot nord slik som beskrevet over. Arealet der veien går i grensen mellom innmark og hage, er det mindre naturlig å se som et oppholdsareal for grunneier. Lagmannsretten er for øvrig enig med tingretten i at størrelsen på tomten ikke får noen selvstendig betydning i denne saken, da grunneierne uansett har hensiktsmessige oppholdsarealer både øst, nord og vest for bolighuset. De fremlagte bildene av eiendommen fra 1974 og fremover, viser også at arealet ikke synes å ha vært benyttet av grunneier i særlig grad før det ble en tvist i 2012. Av bildene sees at det har vært inn- og utkjøring av landbruksmaskiner og noe aktivitet i forbindelse med vedproduksjon. I dag er det opparbeidet hage på sydsiden av veien mot innmarken, med jordbærplanter og en trapp ned til det jordet som i dag er bortleid til gressproduksjon. Grunneier dyrker også tomater i sydveggen på driftsbygningen og har hønsehus der. Det er på rene at både tomatdyrking og hønehold er på hobbybasis og at grunneier har lagt denne aktiviteten til dette området etter at konflikten tilspisset seg. Plantingen av jordbær i skråningen nedenfor veien framstår som en ren tilpasning. Retten viser her til Rt. 2012 side 882 og legger til grunn at en privatisering ikke får betydning ved vurderingen av om allmennhetens ferdsel er til utilbørlig fortrengsel for eieren. Lagmannsretten er enig med tingretten i at denne uttalelsen også har betydning ved fastleggelsen av hva som regnes som en naturlig hustomt. - 8-16-000458ASD-BORG/01
Lagmannsretten ser imidlertid at det kan være hensiktsmessig å dyrke tomater ved denne veggen. Det er også et poeng ikke å ha et hønsehus for nær bolighuset med tanke på fluer og andre ulemper forbundet med dette. Selv om retten tar utgangspunkt i situasjonen slik den er i dag, kan grunneiers muligheter for tilpasning trekkes inn, jf. Rt. 2012 side 882. Det er også andre steder på eiendommen som egner seg for denne type aktivitet. Uansett ligger arealet hvor denne aktiviteten finner sted, så vidt langt fra bolighuset at det ikke kan regnes som en del av bolighusets hustomt. Eventuelle ulemper som ferdselen påfører grunneier som følge av denne type bruk av arealet, må derfor vurderes etter bestemmelsens siste alternativ. Lagmannsretten er for øvrig enig med tingretten i at denne veien på nedsiden av driftsbygningen og bolighuset ikke er det naturlige sted for opphold for grunneierne og deres familie. Alternativt har grunneierne anført at dette arealet under alle omstendigheter er å anse som gårdsplass i lovens forstand. Ordlyden indikerer at begrepet omfatter en plass mellom bygninger eller en åpen plass foran et inngangsparti. Forarbeidene omtaler ikke den nærmere avgrensningen av begrepet, det fremgår imidlertid at lovgiver anså forståelsen av dette uttrykket til ikke å volde noe særlig diskusjon. I teorien er det lagt til grunn at en gårdsplass er et åpent område i tilknytning til inngangsparti ved bolig eller en plass mellom boliger eller andre bygninger. Selv om en gårdsplass kan være større eller ikke nødvendigvis har sammenfallende grense med hva som ansees som en hustomt, må unntaket tolkes i lys av formålet med bestemmelsen, nemlig å beskytte grunneiers behov for eksklusiv bruk og skjerming fra innsyn. Det er ikke uvanlig at veier i landbruket går tett inntil driftsbygninger og foran disse på en slik måte at det oppstår en plass foran dem. Disse driftsbygningene kan ligge til dels langt fra selve gårdstunet. Dersom ferdsel forbi disse bygningene uten videre skal forbys i medhold av dette alternativet, vil det etter lagmannsrettens oppfatning ikke være i samsvar med formålet bak friluftsloven. I den grad ferdsel over slike områder ansees for å være en ulempe ved driften, må dette vurderes etter bestemmelsens siste alternativ. Lagmannsretten oppfatter det slik at det først og fremst er den delen av veien på nedsiden av driftsbygningen der det i dag er hønsehus og tomater som av grunneier betraktes som gårdsplass. Det er anført at gårdstun og gårdsplass ikke nødvendigvis er sammenfallende begreper og at selv om gårdstunet er på oversiden av huset mot stabburet, er dette området like fullt en gårdsplass foran driftsbygningen. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Som det fremgår både av lovgivers forutsetninger og teorien, forutsettes det at gårdsplassen ligger i tilknytning til boligens inngangsparti. I dette tilfellet dreier det seg om et åpent areal på baksiden av driftsbygningen. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det tidligere var en hellende skråning her som ikke ble benyttet i særlig grad. Det bemerkes for så vidt at det er opparbeidelsen av denne anleggsveien som har muliggjort dagens bruk av arealet. - 9-16-000458ASD-BORG/01
En plass foran en driftsbygning er ikke uten videre å anse som en gårdsplass. Her ligger området mer enn 60 meter fra inngangen til bolighuset, og det er heller ikke beliggende mellom bygningene på eiendommen. Veien går mellom baksiden av driftsbygningen og innmarksarealet. For øvrig viser lagmannsretten til tingrettsdommen side 13, de to første avsnitt som lagmannsretten slutter seg til. Ferdselen går ikke over den private sonen som det er rimelig å forbeholde grunneiers eksklusive bruk, jf de samme momentene som gjør seg gjeldende når det gjelder avgrensningen av hva som er å regne som en hustomt. I den grad ferdsel over dette arealet fortrenger grunneiers egen aktivitet, må det vurderes etter bestemmelsens siste alternativ. Subsidiært er det anført at ferdselen uansett er til utilbørlig fortrengsel og ulempe for grunneierne, jf. siste alternativ i friluftsloven 3 a. Ordlyden gir anvisning på en streng fortolkning. Som tingretten tar lagmannsretten utgangspunkt i at vurderingstemaet etter denne bestemmelsen er det samme som etter friluftsloven 1 a og rettspraksis etter 1 a er derfor relevant. Den nærmere fastlegging av hva som kan anses for å være utilbørlig fortrengsel er fastlagt i Rt. 2012 side 882. Det er ikke tilstrekkelig at ulempen er åpenbar, den må også være vesentlig. Sammenfatningsvis fremgår at ulempen for grunneieren må være betydelig. Ved vurderingen av ulempen for grunneieren må retten legge vekt på hvilken utnyttelse av eiendommen som er naturlig og påregnelig etter det Høyesterett kaller for bruksformålet og forholdene på stedet. Selv om retten skal ta utgangspunkt i dagens situasjon, kan det også trekkes inn hvilke muligheter eier har til å tilpasse utnyttelsen av eiendommen til allmennhetens behov. De momenter som er relevante ved vurderingen av hva som ligger i begrepet hustomt, vil også være relevante her. Grunneier forklarte for tingretten at det kunne være inntil 100 personer som benyttet veien på enkelte dager. For lagmannsretten uttalte hun at veien i snitt ble benyttet av 100 personer daglig. Grunneiers forklaring om antall personer er ikke på noen måte bekreftet av andre. Det er betydelig tvil om hvor mange personer som i realiteten bruker veien. Lagmannsretten legger til grunn at ferdselen under alle omstendigheter må karakteriseres som begrenset. Lagmannsretten kan for øvrig ikke se at ferdselen har medført nevneverdig slitasje på veien. Dette er heller ikke påberopt i særlig grad. Som det fremgår over, har våningshuset på gården flere utearealer der ferdselen åpenbart verken er til sjenanse eller ulempe. Det vises her til at innsyn både til terrasse og uteplass på oversiden av huset er meget begrenset. Grunneierne har pekt på at det er ferdsel på sykkel eller til hest som er til særlig sjenanse. Dette fordi syklende kommer i stor fart rundt svingen. Også ridende kan representere en fare. Grunneierne har forklart at arealet på nedsiden av låven brukes av barnebarna som leke- og oppholdsareal. Det er anlagt en sandkasse der. Som det fremgår over, legger lagmannsretten meget begrenset vekt på dette. Den bruk av arealet som finner sted i dag, synes i stor grad å være et utslag av tilpasning. Lagmannsretten er derfor enig med tingretten i at denne opparbeidingen i seg selv og - 10-16-000458ASD-BORG/01
opphold forbundet med dette, ikke kan få betydning ved vurderingen av om allmennhetens ferdsel er til utilbørlig fortrengsel for grunneierne. Det vises her til Rt. 1998 side 1164. Videre er det anført at området brukes til å blande midler til sprøyting av plommetrær ca. åtte ganger i året. Det er med andre ord i et svært begrenset omfang. I et slikt tilfelle vil det være mulig for grunneier å stenge ferdselen helt midlertidig i medhold av friluftsloven 3 a annet ledd dersom det ikke kan skje andre steder på eiendommen. Lagmannsretten kan ikke se at ferdselen gir noen kvalifisert ulempe for annen drift på eiendommen. Lagmannsretten vil også bemerke, med henvisning til grunneiers tilpasningsmuligheter, at det er mulig å sette opp skilt om å vise hensyn. Dernest skal det som et utgangspunkt legges til grunn at allmennheten ferdes hensynsfullt. Grunneier har anledning til å bortvise folk dersom allmenheten opptrer i strid med dette. På den annen side skal også allmennhetens behov for å ferdes langs denne ferdselsåren vurderes. Lagmannsretten er enig med tingretten i at det her ikke er noen alternativ trasé. Grunneierne har vist til at det går stier rundt eiendommen inn i skogen som kommer ut på naboen Hyllseths eiendom. Her vil det imidlertid være nødvendig å gå over dyrket mark for å komme ut på vei. Det er ikke allmenn ferdselsrett over dyrket mark. Dette stinettet vil heller ikke være noe alternativ for syklister. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at stiene til dels er vanskelig tilgjengelige og av varierende kvalitet. Sammenfatningsvis er lagmannsretten enig med tingretten i at ingen av unntakene i friluftsloven 3 a kommer til anvendelse. Allmennheten har ferdselsrett på denne gårdsveien i medhold av friluftsloven 3 a. Selv om det ikke er nødvendig for å begrunne lagmannsrettens resultat, vises det til at kommunen på et tidspunkt, som et ledd i forhandlingene mellom partene i anledning denne saken, tilbød å opparbeide ny ferdselsåre i bunnen av skråningen ved grensen til innmarken. Grunneier har anført at ferdselen i så fall ville foregå på det som i dag er innmark. Lagmannsretten kan ikke se at det er bevismessig dekning for denne påstanden. Subsidiært er det også anført fra grunneierne at de under alle omstendigheter må kunne forby ferdsel med hjemmel i 3 a siste ledd fordi ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade. Lagmannsretten er enig med staten i at denne bestemmelsen må tolkes dithen at det er tale om en konkret skade. En hjemmel for et generelt forbud må vurderes etter alternativet utilbørlig fortrengsel og ulempe for grunneier i 3 a første ledd. Bestemmelsens fjerde ledd tar sikte på konkrete situasjoner og hjemler ikke noe generelt ferdselsforbud. Lagmannsretten viser her til Prop. 88L (2010-2011) side 5 der det fremgår at der en vei - 11-16-000458ASD-BORG/01
eller sti er spesielt sårbar for ferdsel eller næringsutøvelsen konkret medfører at ferdselen vil volde nevneverdig skade, vil det være hjemmel for å stenge for ferdselen. Som det fremgår av drøftelsen over, kan ferdselen uansett her ikke anses for å føre til nevneverdig skade for grunneier. Det er ikke fremlagt noe som tilsier at ferdselen fører til nevneverdig skade for driften av eiendommen. Etter dette kan lagmannsretten ikke se at grunneierne har hjemmel til å forby ferdsel på denne veien i medhold av bestemmelsene i friluftsloven, og de har heller ikke rett til å stenge veien slik de har gjort. Fylkesmannen hadde derfor hjemmel til å kreve de oppsatte stengselene fjernet i henhold til friluftsloven 40. Fylkesmannens vedtak er gyldig, og staten v/klima- og miljødepartementet frifinnes. Grunneierne ble ikke ilagt saksomkostninger for tingretten under henvisning til tvisteloven 20-2 tredje ledd. Staten har ikke anket over omkostningsavgjørelsen, men har gjort krav på saksomkostninger for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens syn ble tvistepunktene, herunder forståelsen av gårdsplassbegrepet avklart ved tingrettens behandling av saken. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om resultatet. Etter lagmannsrettens syn er derfor ingen av alternativene nevnt i tvisteloven 20-2 tredje ledd til stede. Staten tilkjennes saksomkostninger. Regjeringsadvokaten har levert en omkostningsoppgave på i alt 65 250 kroner. Beløpet ansees å være nødvendig og tilkjennes. Dommen er enstemmig. - 12-16-000458ASD-BORG/01
DOMSSLUTNING 1. Anken forkastes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hilde Skjeldrum Guriby og Per Terje Guriby én for begge og begge for én til staten v/ Klima- og miljødepartementet 65 250 sekstifemtusentohundreogfemti kroner innen to uker etter dommens forkynnelse. Anne Ellen Fossum Harald G Nyhus Janne Tennøe Dokument i samsvar med undertegnet original. Grethe Pedersen, signert elektronisk - 13-16-000458ASD-BORG/01