Bøker Trond Skaftnesmo Genparadigmets fall, sammenbruddet av det sentrale dogmet Antropos 2005 Nyheter fra genteknologiens verden Innen såkalt goetheanistisk vitenskap er det etterhvert mange forfattere, til felles har de en fenomenologisk tilnærmingsmåte og ofte også et ønske om å utvide den menneskelige erkjennelse av verden ikke bare i antall og innhold, men også i forhold til hva vi kan vite noe om og hvordan vi kan oppnå kunnskap. Dette bygger videre på Rudolf Steiners erkjennelsesteori, men er selvstendige bidrag som står på egne bein. Typisk er viljen til også å ta med menneskets opplevelsesverden som en del av vitenskapen, også innen de «harde» vitenskapene, som f.eks. biologien. Et annet særtrekk er viljen til helhet, eller holisme som det kalles så moderne. Dette siste er spesielt tydelig i Skaftnesmos arbeide, der han som tittelen sier går inn på konsekvensene av nyere resultater innen genforskningen. Boka er delt inn i to deler, hvorav den første går inn på genproblematikken og oppsummerer resultatene av det såkalte «Humant genom-prosjektet» og i forlengelsen også tar opp interessante spørsmål i forhold til hvor organismens form kommer fra, hvordan den oppstår og hva som betinger den. Andre del beskriver konsekvensene av de nyere resultatene for darwinismen. Kort sagt går «Humant genom-prosjektet» ut på å utforske alle menneskets gener og hva de brukes til. Sentralt i denne undersøkelsen sto fra starten av det såkalte «sentrale dogmet», utformet av Francis Crick i 1957, som i hovedsak går ut på at form og vekst av organismen i alle dens deler er en følge av informasjonen i genene og bruken av dem. Dette fordi informasjon, ifølge dogmet, i hovedsak bare går en vei: Fra DNA til RNA til Protein, og ikke den andre veien. (Noe annet ville svekket teorien om DNA som årsak til organismens form og vekst, da det ville innebære et avhengighetsforhold som er gjensidig og ikke ensidig eller enveis). Skaftnesmo viser til flere kjente eksempler på at dette ikke er tilfellet, at informasjon også går andre veien, og at organismen som helhet virker inn også på DNA og bruker den som et redskap til sin egen vekst og opprettholdelse, ikke ser seg slavisk forutbestemt av den. Dette åpner for forståelsen av organismen som en helhet, en overordnet og selvstendig enhet ikke underlagt en av sine deler. Et grunnleggende problem for de som forsvarer det sentrale dogmet, det vil si størsteparten av dagens biologer, er den begrensede mengden informasjon som kan lagres i et DNA og den voldsomme mengden som ville vært nødvendig for å kode alle formdetaljer i f.eks. en menneskekropp. Det viser seg dessuten at likheten mellom ulike pattedyrs DNA og mennesket er mye større en den biologiske likheten. Antallet DNAstrenger er heller ikke nødvendigvis størst hos de mest utviklede (kompliserte) organismene (se artikkelen «Gentroens sammenbrudd» i forrige Cogito for detaljer). Hvordan utformingen av organismen i detalj skjer, fra embryo til voksent individ, er fortsatt en gåte for dagens biologer. Skaftnesmo fører mange argumenter i marken for at vi ved en helhetlig forståelse av organismen er kommet mye nærmere en forståelse av hva som egentlig foregår. Den delen av boka som behandler darwinismen går nærmere inn på spørsmålet om ikke bare individets vekst, men artenes utvikling i forhold til individet. I lys av det som blir lagt fram i første del av boka åpner forfatteren også for en annen måte å behandle darwinismen og utviklingslæren på. 1800-talls biologen Jean-Baptiste Lamarcks teori om at individet kan videreutvikle egenskaper som så går direkte i arv til etterkommerne vies et eget kapittel. Deretter spørsmålet om evolusjonen har noe mål eller, i det minste, en 70
retning? Darwinismen går jo ut fra at all utvikling skjer som tilfeldige endringer i arvematerialet og at disse ved hjelp av «det naturlige utvalg» siktes og foredles så de mest «hensiktsmessige» eller overlevelsesdyktige overlever og de andre variantene forgår. Jo yngre et pattedyr er, jo mer ligner det på mennesket. Mennesket beholder med andre ord i størst grad den formen det har i fosterutviklingen, dette er et velkjent fenomen innen goetheanismen og en av de områdene den har forsket mest på. Er mennesket, åndelig sett, den førstefødte, som evolusjonen, fysisk sett, streber mot? Boka henvender seg til alle med interesse for det grunnleggende spørsmålet: Hva er liv? Den åpner for nye perspektiver i et vitenskapsområde som til en stor del har vært og er preget av faste oppfatninger om hvordan liv skapes og hva utvikling er. Med denne boka kan man få et nytt syn eller i det minste en mulighet til (på ny) å stille spørsmål ved de grunnlegende sannhetene innen biologien. Viktige begreper forsøkes forklart underveis i boka, men det vil sikkert være en fordel om man på forhånd er kjent med grunnbegrepene innen moderne biologi. Egil Elseth Uten at dere blir som barn Roman, 152 sider, Verbum forlag 2006 Når troen rakner De fleste som kjenner til Egil Elseth (f. 1927) forbinder ham med leseverket Visjon og virkelighet. Det er en tobinds lesebok for videregående skole, som nærmest har fått klassikerstatus på linje med Nordahl Rolfsens lesebøker for barneskolen. Som pensjonist har den forhenværende lektoren begynt å utfolde seg som forfatter, og i disse dager presenterer han sin første roman, Uten at dere blir som barn. Axel Bojer I all korthet handler romanen om den seksti år gamle Tormod Lien. Han er født kort tid etter andre verdenskrig og fungerer som prest i «Skogli menighet», et rolig og småborgerlig samfunn hvor alle tilsynelatende kjenner hverandre. En søndag står presten på prekestolen og bekjenner for menigheten at han «har spilt en rolle» for dem. Han har gjort en jobb, sier han, delt ut sakramentene, brød og vin, sagt de rette ordene i mang en situasjon, viet menigheten til trosbekjennelsen, bedt for og med dem, talt og holdt oppbyggelser, døpt flere generasjoner og ført mange til graven, men nå er det altså slutt. Han har spilt en rolle han ikke lenger opplever at han har dekning for. Mang en preken har han fått ros for, men nå innrømmer han at det var stjålet tankegods. Samvittigheten sier ham at han ikke lenger kan pryde seg med lånte fjær. Han kan ikke fortsette sitt liv som Jesu stedfortreder på jorden. Det brygger opp til en interessant erkjennelsesroman, noe det også kunne blitt, med en dertil hørende sosial turbulens i prestens omgangskrets. Dessuten er det en roman som kunne truffet mange hjemme, med en historie om hvordan sunn tvil slår sprekker i en verdensanskuelse som ikke er basert på erfaring og individualisert innsikt, men isteden er bygget på tradisjon og overleverte forestillinger. Som forfatter er imidlertid ikke Egil Elseth tøff nok. Han trenger et råere og mer hensynsløst språk, hvis han skal gå ærlig og undersøkende inn i den problemstillingen han risser opp. En ihuga forkynner spøker mellom linjene fra begynnelse til slutt. Kona Liv, som er Tormod Liens støtte og medspiller gjennom den et år lange sykemeldingstiden, før presten vender tilbake til sitt embete, er i korte riss et forsøk på å vise en kvinnekarakter som det nok er mange tilfeller av i slike miljøer. Naiv, med en inngrodd skepsis mot alt som smaker av refleksjon og drøfting av erkjennelsesproblemer, men allikevel med et godt hjerte, med overskudd og evne til å stille opp for andre. Slik hun fremstår i romanen er det allikevel vanskelig å unngå at hun oppleves som en klisjé. Når Tormod Lien finner en løsning på sin fallitt som prest, er dette et resultat av flere sammenfallende faktorer. Her skal kun nevnes noen: de antidepressive medikamentene 71
BØKER virker; presten får sitt første barnebarn; han begynner å jobbe i hagen igjen; han begynner nok en gang å vise seg ute blant folk; han studerer Pascal og Kirkegaard. Sammen med kona repeterer han bryllupsreisen til Asissi i Italia; og han har en avgjørende samtale med sin lege, en mann som ikke deler hans kristne livssyn men setter ham på sporet av det man kan betegne for en kognitiv terapi, en selvhelbredelse hvor presten forstår det slik at han må foreta sine fundamentale valg nok en gang, de han tok i ungdomstiden, da han valgte å bli en kristen. Men det er ikke mye nytt som kommer ut av det. Den gamle dualismen fortsetter, med et psykologiserende jeg inne i personligheten og en ekstern Gud et eller annet sted utenfor. Og til sist, når Tormod Lien holder sin gjenintredelsestale for menigheten, holder samtidig Egil Elseth sin tale for leserne. En tale hvor han forsøker å legitimere tvilen i forhold til det kristne verdensbilde. Hva kunne han vel ikke utrettet med det? Egil Elseths prosjekt har absolutt sin berettigelse. Tvilen er vesentlig i en postmoderne mentalitet. Ingen kommer lenger utenom den. Det kunne derfor være ønskelig at Elseth følger opp dette prosjektet. Han har et språk, hvis han tør. Ja, hvis han skriver romanen på nytt, uten fokus på sine trosfeller, men først og fremst for seg selv, som et personlig anliggende, da tror jeg nok at vi lesere også kunne lære litt av ham. Gunstein Bakke Den indre olding Roman, 288 sider, Gyldendal 2005 Kryptisk om de døde Ole H Dahl Denne romanen er en slags krønike om alle personene som har bodd i et bestemt hus. Samtidig er romanen også et forsøk på å vise en aktuell dialog mellom fortelleren og enkelte av personene som har bodd i huset, altså samtaler hvor et jordisk menneske står i utveksling med mennesker som for lengst har forlatt jorden. Prosjektet er spennende, men det faller sammen allerede på første side. Problemet er av stilistisk art. Det har med formidlingen å gjøre. Forfatteren har valgt å presentere de mange beboerne gjennom situasjonsbeskrivelser på to til fem sider. Etter hvert som leseren skal være blitt kjent med beboerne og deres karakteristiske situasjoner, dukker de igjen opp i nye situasjoner. Problemene oppstår fordi situasjonene og dermed også personene er presentert som om vi lesere skulle kjenne dem fra før og være inneforstått med deres karakter og deres gjøren og laden. Men det er ikke leseren, og dermed blir det til kryptiske fremstillinger som ikke kommuniserer og som passerer uten å gripe tak. Forfatteren forteller som om han snakker til nære familiemedlemmer som alle kjenner de øvrige, omtalte familiemedlemmene svært godt. Med det er altså ikke tilfellet. Undertegnede opplevde verken å bli kjent med de nevnte personene eller bli i stand til å interessere seg for dem. Etter drøyt hundre sider fortonte det meste seg som en stor grøt, for ikke å si en stor tåke av tekst. Dessverre! Kanskje noe å gripe tak i for Gyldendals redaktører? Gaute Heivoll Ungdomssangen Roman, 464 sider, Tiden norsk forlag 2005 Ole H. Dahl Springende roman bl.a. om dialog med de døde Denne romanen virket tiltrekkende på undertegnede da den kom ut. Gjennom forlagets presentasjon og avisenes anmeldelser så jeg at den tematiserer nærkontakt med de dødes sjeler, eller kanskje mer presist, med de avdødes stemmer, og tenkte at dette kanskje er en bok som inviterer til en grundigere og 72
mer omfattende anmeldelse. Den handler om en ung, kvinnelig journalist som oppsøkte den oppsiktsvekkende forskeren Friedrich Jürgenson i Mølnbo, et lite tettsted noen mil syd for Stockholm, i året 1972, for å intervjue ham om hans radio og mikrofonkontakt med de døde. Underveis til Friedrich Jürgenson treffer den kvinnelige journalisten på sin bror, som er på vei til en sovjetrussisk salgsmesse for landbruksredskaper. Og dermed utvikler det seg to parallelle historier i denne romanen. Vi følger begge søsknene på deres ferd. Ferden inn i det sovjetiske syttitallet og beskrivelsene fra den russiske landsbygda er interessante, som tids- og kulturdokumentasjon. Det er flere morsomme og tankevekkende episoder, men inne mellom disse kommer det assosiasjoner og tilbakeblikk, vurdering av de reisendes vilkår og sosiale relasjoner i oppvekstog ungdomstid. Likedan går det med den kvinnelige journalisten som er bokens egentlige hovedperson. På vei til Friedrich Jürgenson, mens hun er der og også i etterkant, fylles titalls, ja, kanskje et par hundre sider med assosiasjoner, vurderinger av relasjoner og drøfting av hennes eget svangerskap. Dette blir springende og assosiativt. Romanen mangler kontinuitet og fremdrift. Forfatteren har et levende, presist og ofte mangeslungent språk, og han later til å være en god iakttager, men fortellingen som sådan kom denne leseren aldri inn i. Det er brokker, fragmenter og situasjoner i denne romanen, og det er enkelte riktig interessante assosiative beskrivelser, som da den kvinnelige journalisten går inn på hva en ren iakttagelse kan være, i tilknytning til forståelsen av Friedrich Jürgensons lydbåndopptak med de dødes stemmer og uttalelser, men én sammenbundet fortelling fant ikke undertegnede. Begynner det å bli interessant, så faller man ut, for da går forfatteren inn i noe annet. Slikt skjer gang på gang. Dessuten bør det også nevnes at forfatteren virker noe fortryllet av sitt eget språk, PC-en forfører og det blir altfor mye tekst i forhold til den substansen han har på hjertet. Til sist skal det nevnes at Friedrich Jürgenson ikke er en fiktiv skikkelse, men var en høyst reell forsker. Han opplevde den russiske revolusjon i tillegg til første og andre verdenskrig og kom til Sverige som flyktning fra Baltikum. Olav O. Aukrust omtaler ham i andre bind av Dødsrikets verdenshistorie. Jürgenson var en språkmektig mann med interesse for okkulte retninger som yoga, kabbalisme, teosofi og antroposofi, og dette kom ham til nytte i forståelsen og tolkningen av meddelelsene som ble gitt fra de dødes verden. På nittensekstitallet utga han selv to verk om sine oppdagelser, Rösterna från rymden (1964) og Radio och mikrofonkontakt med de døda (1969). Jeg vil tro at Friedrich Jürgensons livshistorie kan inneholde flere historier enn den som er presentert med denne romanen. La oss håpe det og samtidig gi Gaute Heivoll honnør for hans introduksjon til tematikken. Ole H. Dahl Mona Nilsson og Marica Lindblad Spelet om 3g Fakta og desinformasjon i det trådløsa samhället Medikament Forlag 2005 Det store bedraget til tobakksindustrien ble avslørt i Tone Bergli Joners bok med samme tittel, men helseskader fra mobilstråling er, som en venn sa, mobilindustriens best bevarte hemmelighet. Finnes det en bok som avslører hvordan denne industrien har nektet helserisiko og kamuflert egne forskningsresultater, fått forskere, politikere og presse til å ignorere helseskadene, motarbeidet helseopplysning og mobilmotstanden, bygget ut nye systemer for å øke avhengigheten? Ja, endelig, den er utgitt på svensk og heter Spelet om 3g Fakta og desinformasjon. Boken presenterer forskningsresultater fra de siste 50 årene. Detter er de viktigste funnene: Elektromagnetisk (EM-) stråling forstyrrer kroppens egne elektriske styringssystemer, fører til BØKER 73
BØKER stress og unormal cellefunksjon og at hjerneceller dør. EM-felt er giftige for arvestoffet (DNA-brudd, kromosomforandringer), gir negativ effekt på fruktbarheten og økt kreftrisiko. Typiske kjennetegn på for mye mikrobølgestråling er bl.a. utbrenthet, hodepine, svimmelhet, tretthet, irritasjon, søvnløshet, konsentrasjons- og hukommelsessvikt, depresjon og svekket immunforsvar. Sykdommer som parkinson, demens og alzheimer kan være virkninger av denne strålingen. Seniorforskeren Robert O. Becker, to ganger nobelprisnominert, oppsummerer: I have no doubt in my mind that at the present time, the greatest polluting element in the earths environment, is the proliferation of electromagnetic fields. I consider that to be far greater, on a global scale, than warming, and the increase in chemical elements in the environment. Grenseverdier gir ingen sikkerhet. Etter at Dr. Neil Cherry, New Zealand, hadde presentert strålingsnivåer og helserisikoer for EU-kommisjonen (i 2000), ble grenseverdien i og rundt EU-parlamentet satt ned til et 90 000 ganger lavere nivå enn det som anbefales fra mobilbransjen. Burde ikke EU-kommisjonen sørge for at denne nitti tusen ganger lavere grenseverdien kommer befolkningen i hele Europa til gode. Den laveste grenseverdien i Europa har Salzburg- Land i Østerrike: 10 mikrowatt/m2 ute og 1 mikrowatt/m2 inne; det er milliontedeler av den offisielle grenseverdien! Men pengene som brukes til dette finnes det ingen grenser for! Rachel Carson spør i Den tause våren: Har noen sivilisasjon rett til å sette i gang en hensynsløs krig mot naturen når man vet den er en trussel mot livet selv? I Carlsons beskrivelser møter vi fuglenes rystende taushet. Mona Nilsson skriver om den nye, tause våren, og gjør oss dessuten oppmerksom på strålingens konsekvenser for barn: Barn er de mest følsomme, barnas hoder virker som antenner. Samtidig er hjernen i utvikling, arveanlegget ekstra følsomt og immunsystemet mindre motstandsdyktig. De som skal hjelpe i nødstilfeller, ambulanse, brannmenn, politi, blir utsatt for ekstra stråling (fra det nye TETRA-systemet) som nedbryter deres beredskap og innsatsevne. Der er å ønske at 3G-boken ryster flest mulig lesere, fører til observasjoner og oppmuntrer til å ta ansvar. Sisik Jan Bojer Vindheim Historiens hemmeligheter, myter, magi og mysterier fra Atlantis til Harry Potter Kagge forlag 2005 Boka Historien hemmeligheter som ble utgitt på Kagge forlag i 2005, kan sies å være en utvidet og oppdatert versjon av Vestens mysterier av samme forfatter, utgitt på Ex Libris forlag i 1990. Vestens mysterier har som undertittel: En innføring i okkultismens historie fra pyramidene til Vannbærerens tidsalder. Motivet er det samme i Historiens hemmeligheter, men nå strekker tidsspennet seg helt tilbake til Atlantis og fram til Harry Potter og Da Vinci-koden. Forfatteren har studert religionsvitenskap på NTNU i Trondheim siden Vestens mysterier utkom, og boka bygger på omfattende faglitteratur. Boka er en innføring i okkultismens historie, med mystiske og okkulte tradisjoner som omfatter avvikende syn på mange aspekter av virkeligheten. Fra forfatteren leste boka All and everything av G.I. Gurdjieff i 1968, har han vært interessert i uortodokse filosofier og religiøse grupper. Uortodokse grupper som adventister og mormonere er likevel holdt utenfor. Boka er en historisk og kronologisk gjennomgang av hovedsakelig vestens mysterier og deres utvikling fra oldtiden til i dag. Arven fra Babylon, manikeismen fra Persia, sufiene, det okkulte Egypt, kabbala, jødiske skrifter og gnostikerne er nevnt i egne kapitler innledningsvis sammen med et eget kapittel om katarene og 74
gralen. Deretter følger gjennomgangen av rituelle brorskap, teosofien før og etter Madame Blavatsky og et eget kapittel om Rudolf Steiner og antroposofien. Kapitlene om Rosenkreutzerordenen, Aleister Crowley, Gurdjieffs reiser og Nazisme og religion kaster et nytt og innsiktsfullt lys over den okkulte historiens mørkere sider. Avslutningsvis blir den nye interessen for okkulte fenomener slik den kommer til uttrykk i ulike alternative miljøer som f.eks. Findhorn i Skottland tatt opp, ved siden av heksedyrking, Black Metal og satanisme. Tilslutt får vi en oversikt over hvordan disse fenomenene blir behandlet i bøker og filmer i våre dager, før boka slutter av med en plassering av dette området i forhold til vitenskapelig forskning og okkultisme. Det som gjør denne boka til spennende lesning, er først og fremst den store oversikten denne boka gir over de religiøse og filosofiske tradisjonene vestens mysterier bygger på. I tillegg til det rent historiske aspektet, kommer måten stoffet presenteres på. Forfatteren har valgt å presentere de ulike teoriene fra sitt eget utgangspunkt, det som religionsforskerne kaller emisk, uten å vurdere sannhetsverdien i dem. Slik finner vi omtale av Uri Geller, scientologene og science fiction i ett kapittel, og omtalen av Edgar Cayce, en amerikansk visjonær og den franske katolske teologen Pierre Theilhard de Chardins åndelige filosofi i det neste. I et sitat nevnes «den idé at universet gjennomgår en åndelig utvikling. Og det er nettopp den forvandling vi søker!» (s.257). Denne boka kan sees som en forvandling av den forrige. Den fremstår mer oversiktlig og tiltalende med omfattende illustrasjoner og en fyldig kildeliste bak (12 sider). Boka er meget innholdsrik, og den personlige tilnærmingen til stoffet gjør den til mer enn et glimrende okkult oppslagsverk. Her finner man det meste om det meste, sett i relasjon til vår samtid, med litteratur, musikk og kulturelle strømninger. I etterordet sier forfatteren at han finner det rimelig å se utviklinga av nye religiøse strømninger som ledd i den mer generelle utviklinga i samfunnet. Parallelt med den reduksjonistiske tendens i naturvitenskap, filosofi og samfunnsliv finner vi en mangfoldig og flittig innsats for å finne rom til de hellige dimensjonene. Det moderne mennesket er i ferd med å gjenerobre den sjel reduksjonistene har forsøkt å definere bort. (ibid s. 294.) Det er denne boka et moderne vitnesbyrd om. Den anbefales som et oppslagsverk og som en innføringsbok i vestlig mystikk. Nina Myking BØKER 75